Pinky Promise kapittel 17.

Kapittel 17: Skal, skal ikke?

Hopes POV:

Du m, du m, du m! Louis ropte ut i begeistring. Vr s snill, kan du ikke vre med? Han tittet p meg med store ddyr yne og underleppa hans hang litt ekstra ut. Hodet hans l litt p skakke og jeg visste at han ikke tok nei som et svar, men han mtte nok det denne gangen, jeg hadde ikke tenkt til vre med, ikke i det hele tatt. Det ville blitt kleint og, jeg vet ikke, bare litt rart tror jeg.

Ja, det synes jeg er en god id Hope. Sa Jay ogs. Hun smilte og nikket bekreftende p det hun selv sa. Jeg smilte skjeft tilbake og jeg tror de s tvilen som flakket i ynene mine. Den ellers s rolige og avslappede meg begynte stresse, jeg hadde aldri vrt s langt borte hjemmefra fr. Jeg var en skikkelig hjemmekjr jente og visste ikke helt om det var dette jeg hadde lyst til.

Men jeg vil ha deg her Hope. Det var ste lille Phoebe som ogs hadde en mening om saken. Jeg vil ikke at du skal dra fra oss. h, hun var jo virkelig verdens steste og helt rlig hadde jeg ikke lyst til dra fra henne heller. Jeg tittet rundt p alle de forventningsfulle fjesene. Louis som s ut som han skulle til hoppe i taket av spenning og glede, over til Jay som tittet litt forhpningsfullt bort p meg, s Daisy og Phoebe som s trist opp p meg og til slutt gutten som hadde endret livet mitt de to siste ukene. Og som hadde gjort livet mitt fra greit til helt fantastisk og som jeg nsket tilbringe mye mer tid med, men jeg visste ikke om dra til London med ham og Louis var det lureste gjre. De bodde jo nesten opp tre andre gutter som jeg aldri hadde mtt fr og jeg vet ikke helt om det var meningen at jeg skulle mte dem enda heller. Harry tittet hpefullt bort p meg og de grnne ynene ble bare enda grnnere nr han hadde det hpet og den gleden i ynene og en liten stund ble jeg bare stende og se ham rett inn i ynene og rett inn i sjelen. ynene til en person kunne virkelig fortelle mye om personen og dette var en egenskap ved yne jeg ikke hadde lagt merke til fr jeg mtte Harry. Hans yne fortalte alltid hva han flte, hvis jeg var usikker p hva han syntes om en sak kunne jeg alltid se ham inn i ynene og jeg fikk svaret, s etter en stund, som bare var en dry uke, sluttet han skjule meningene sine fra meg. Jeg sukket og tittet raskt over alle sammen igjen og til slutt greide jeg ikke mer.

Greit da, jeg blir med til London, men bare for en uke. Etter det m jeg tilbake p skolen, ok? Jeg s alvorlig Harry og s p Louis. Begge to brt ut i rop og latter og jeg kunne ikke noe annet en le selv, de var jo s nydelige. Harry mest da selvflgelig. Nr er det vi drar egentlig fordi jeg har ikke pakket eller noe? N mtte jeg sortere alle brikkene som flt rundt i hodet mitt. Frst s var det pakkinga, s var det f i seg noe mat for det hadde jeg ikke i dag og s var det si i fra til mamma og venninna mi og og og. Hodet mitt sprengte nesten jeg visste ikke hva jeg skulle gjre frst eller hva som var viktigst. Jeg visste faktisk ingen ting akkurat n bortsett fra at jeg skulle til London.

Slapp av Hope, alt til sin tid. Harry var borte ved meg og la en hnd forsiktig p skulderen min fr han dro meg inn i en lang og god klem. Ikke bekymre deg for pakkinga, jeg skal hjelpe deg jeg og vi drar i morgen tidlig, det frste flyet til London i morgen skal vi sitte p. Jeg s fortvilet bort p ham og pustet tungt og prvde slappe av. N fr vi i deg litt mat, s pakker vi og s koser vi oss med en film fr vi gr og legger oss og fr oss en lang og god svn.

Jeg vknet opp til en rolig og behagelig lyd. Jeg greide ikke helt plassere hvor den kom fra, men den dro meg sakte ut av drmmeverdenen min og til den ekte verden. No one ever looked so good in a dress, and it hurts cause I know you wont be mine tonight. No one ever makes me feel like you do when you smile baby tell me how to make it right. Now all of my friends say its not really worth it, but even if thats true. Nobody compares to you. Den flyelsmyke stemme hans strmmet gjennom dra og inn p rommet mitt. Jeg hadde aldri hrt noen med like fin stemme som han, stemmen hans var som en engel sin. Den bare flt gjennom huset og strmmet inn i hver eneste krik og krok. Jeg subbet sakte ut av rommet mitt og inn i stua og videre inn til kjkkenet der den perfekte stemmen kom fra. Han sang ikke lenger noen tekst, men nynningen var nesten like fin som sangen. Jeg listet meg bort til der han sto og lagde mat og stilte meg p t og la hendene mine forsiktig foran ynene hans. Gjett hvem? Brummet jeg med min mrkeste stemme.

Hm, det kan ikke vre Hope. Jeg lurer virkelig p hvem det er alts. Jeg hrte p stemmen hans at han bare tullet og slappet av litt i armene noe jeg aldri skulle ha gjort, for det samme yeblikket som jeg gjorde det spant han rundt, tok meg i armene sine og lftet meg opp og snurret meg rundt fr han satte meg ned og kysset meg forsiktig. Leppene hans smakte som toast og stekt egg? Hm, for en rar smak tenkte jeg helt frem til jeg s hva som sto p benken bak ham.

Lager frokost? Mmm, det lukter helt nydelig. Jeg visste ikke at du kunne lage mat, det hadde jeg ikke forestilt meg. Ikke i det hele tatt faktisk. Han s fornrmet bort p meg og snudde seg liksom sint rundt. Jeg kilte han forsiktig under armene og han hoppet rundt samtidig som han skrek ut.

Hva var det godt for? Du vet jo at jeg er kilen. jeg bare fniste og tok tallerkenen med frokosten p som sto p benken bak ham og gikk ut i sofaen i stua for spise. Vi drar om litt over en time, ok? Han tittet sprrende bort p meg fr han tok oppvasken og vasket benken etter seg. Jeg bare nikket og mumlet et ja.

En time senere satt vi i bilen p vei til flyplassen og jeg kjente frykten komme krypende. Jeg hadde bare sittet i et fly en gang fr og da hyperventilerte jeg nesten s dette var absolutt ikke noe jeg s fram til. Da vi kom fram til flyplassen s jeg bare en flokk mennesker og skjnte ikke helt hva s mange tenringsjenter skulle p et sted, kanskje det var en kjendis som skulle komme hit i dag? Det tok ikke lang tid fr jeg plutselig skjnte at jeg hadde ankommet flyplassen med denne kjendisen.

One Direction reach No 1 in US singles chart

Her kommer et nytt kapittel, vet det er veldig lenge siden sist, men hadde ogs en pause i skrivingen nr Stine hadde bloggpause. Hper det gr fint og at dere fortsatt vil lese. Jeg kommer heller ikke til poste s ofte siden jeg ikke har tid til skrive hele tiden. Tror ikke Pinky Promise blir snn kjempe lang, men den er ikke over helt enda. Hper dere liker det :)

- Benedikte.

Pinky promise: Kapittel 16.

Dette skulle vrt postet for noen dager siden, men jeg har bare surret for mye :S Benedikte tar forresten over hele Pinky Promise, s hun skriver ogs Harrys P.O.V fra n av :

Kapittel 16: Helt perfekt

Harry's P.O.V:
Hadde jeg sagt noe feil, hun virket s usikker, som om hun ikke likte tanken. Og jeg som trodde kanskje hun likte meg ogs, at det ikke bare gikk en vei. Jeg bare ristet p hodet og flte meg tom innvendig, jeg hadde virkelig innbilt meg alt. Hjertet mitt sank til bunns i brystet mitt og jeg kjente en trang til grte, men hadde ikke tenkt til st sippe foran henne. Jeg skulle til si bare glem det da jeg hrte hennes fantastiske stemme snakke, det klang i rene mine og det fltes som om brystet mitt skulle sprenge nr hun snakket.

Hva? Mener du det, eller bare tuller du n? Hun tittet mistenksom opp p meg som om jeg ville tulle om noe snt. Jeg kunne ikke noe annet en le. Jeg hadde endelig greid utrykke mine sanne flelser for henne og s str hun der og spr om jeg tuller. Hva er det du ler av, dette er ikke noe morsomt. N virker det bare enda mer som du tuller. Hun virket oppriktig sret og hpet vokste inne i meg.

Jeg er bare lettet, men fortsatt litt usikker p hva du har tenkt til svare. Og nei, ikke noe av det jeg sa er tull. Du er en fantastisk jente og jeg vet ikke helt hvorfor, men du har fanget oppmerksomheten min p en mte som ingen noen gang har greid. Du er spesiell. Ja, ja, jeg vet det hrtes skikkelig klisje ut, men det var jo sant da og hun trengte vite sannheten. Hun var spesiell, hun var virkelig det og jeg ville ikke at hun skulle svare nei, jeg hadde aldri villet noe s mye som n, kanskje bortsett fra da vi var p x-factor. Hun betydde utrolig mye for meg og n hadde jeg endelig tatt mot til meg og fortalt henne det.

Ehm, jeg vet ikke helt. Det gr litt fort her skjnner du. Jeg har ikke kjent deg mer enn en og en halv uke og n skal du snart tilbake til London og til de andre i gruppa di og jeg vet ikke nr jeg fr se deg igjen. Hun s ned i bakken, vget ikke mte blikket mitt selv om jeg skte hennes. Ville hun virkelig ikke prve vre sammen med meg, ikke gi meg en sjanse en gang. Hun hadde bare tenkt bli her og la meg dra tilbake til London uten en gang fortelle meg hva hun virkelig flte, for hun hadde egentlig ikke sagt noen ting om sine sanne flelser enda. Jeg bare ristet p hodet og s ned i bakken jeg ogs. Nei, ikke gjr snn. Stemmen hennes kom som lyn fra klar himmel, den var bestemt og krass, men samtidig ikke streng eller sint. Du fr ikke lov til bare riste p hodet ditt og snu deg vekk p den mten. Det jeg mener er at. Hun trakk pusten og det s ut som hun lette etter de rette ordene og tok sats. Jeg liker deg utrolig godt, faktisk veldig, veldig godt, men jeg vet ikke om det er s lett med snne langdistanseforhold. Hun smilte trist til meg og vget endelig mte blikket mitt uten vike unna.

Det er ikke noe problem. Sa jeg og smilte stort, hun tittet bare forvirret tilbake p meg og ynene hennes rpet at hun ikke hadde den minste id om hva jeg tenkte p. Du gr ferdig ret ditt p skole her, det er jo bare et par mneder igjen uansett og s kan du flytte ned til meg i London og s kan vi leve lykkelig alle vre dager. Jeg s drmmende opp mot himmelen, mens jeg s for meg alt i tankene mine.

Wow, wow, wow. Ta det litt med ro, n hrtes du veldig ut som Louis, litt for overivrig. Vi kan ta et skritt av gangen, men det hres ut som en slags plan. Vi kan i hvert fall starte med en date til? Hun hrtes sprrende og bestemt ut p en gang og jeg kunne ikke noe annet enn smile og nikke ivrig. Fjeset hennes lyste opp og jeg fikk se et litt annet smil en det jeg var vant til. Til vanlig hadde hun et stt litt tilbakeholdent smil, men n lyste hele fjeset hennes som en sol og jeg kunne ikke gjre noe annet en st stirre p henne. Hun var virkelig verdens peneste, steste, kuleste og snilleste person, jeg gledet meg til bli bedre kjent med henne. Smilet hennes tonet seg ned noen hakk og en svak rdfarge spredte seg over ansiktet hennes nr hun la merke til at jeg hadde stirret p henne. Hun s blygt ned i bakken fr hun mtte ynene mine og jeg tok et skritt nrmere henne, la armene rundt midjen hennes og dro henne nrmere meg. Hun virket litt nervs for jeg kunne hre hjertet hennes banke raskt. Jeg kunne ikke noe annet enn smile og det var det jeg gjorde mens leppene vre krasjet mot hverandre i fyrverkeri, helt perfekt.



N har jeg endelig ftt skrevet et kapittel p pinky promise, sorry for at det tok s lang tid, men har vrt ganske busy i det siste. Hper dere liker det, og at det ikke er alt for ille siden jeg aldri har skrevet i gutte point of view.

Syntes?
-Benedikte.

Pinky promise: Kapittel 15

Kapittel 15: Daten

Jeg stresset rundt, igjen. Jeg stoppet opp og tok meg selv i merke at hver gang noe hadde med Harry gjre s hadde stressa jeg og i dag hadde det med daten gjre. Date, det virket fortsatt litt rart skulle p date med Harry som jeg ikke hadde kjent s veldig lenge, men samtidig var han en av de personene jeg likte best vre i nrheten av og snakke med. Og n stresset jeg igjen, jeg prvde finne ut hva jeg skulle ha p meg. Det var vanskelig, skulle det vre galla, avslappet, st, jeg viste ikke, men gikk til slutt for en st kongebl kjole som ndde meg til litt over knrne og med sm slyfer p skuldrene. Jeg tok en hvit cardigan over og sminket meg lett. Jeg hadde aldri vrt den som brukte mye sminke s jeg gikk for litt maskara, litt rouge og en leppestift med en lys rdfarge. Jeg tittet, for en gangs skyld, tilfreds p meg selv i speilet, jeg s ikke s ille ut som jeg var redd for. Kjolen var ganske kort, men jeg brydde meg ikke, jeg var fornyd med meg selv. Jeg hadde prvd temme krllene litt, men kommet fram til at det ikke nyttet og bare latt dem vre snn som de var helt naturlige. De sto litt over alt, men jeg hpet han kunne se bort i fra alt hret og heller fokusere p meg. Vent n litt, hvorfor brydde jeg meg s mye? Vi var ikke sammen, vi hadde ikke tenkt til bli det heller, dette var ikke en ordentlig date, det var bare for virke som ordentlige kjrester. Men jeg mtte si jeg gledet meg litt, eller egentlig veldig mye. N var klokka ti minutter p syv og jeg kjente at hjerte mitt banket, det banket hardt, jeg var s nervs. Tenk hvis jeg gjorde noe dumt, tabbet meg ut skikkelig. Jeg hrte to lange tut fra en bil og skjnte at det var Harry, han hadde kommet, tiden var inne. Jeg skyndet meg og hentet veska og tok p meg et par pumps. De matchet kjolen veldig bra syntes jeg, pnet dra og skulle til lukke den etter meg da jeg kom p at jeg mtte ha med meg nkler ogs, hvis ikke kunne jeg verken lse dra n, eller f lst den opp igjen nr vi kom hjem.

Jeg satt meg kjapt inn i bilen og tittet raskt bort p Harry, akkurat da jeg hadde snudd meg vekk igjen mtte jeg snu meg tilbake. Han hadde p seg en mrk dress og en svart tversoverslyfe. Krllene hans sto ut fra hodet hans som flammer og det s ut som han nettopp hadde sttt opp, noe jeg visste han ikke hadde. Jeg hadde skjnt p den lille tiden vi hadde kjent hverandre at han nsket at det skulle se ut som om han nettopp hadde sttt opp og jeg skjnner godt hvorfor. Det s utrolig bra ut, han s utrolig bra ut og jeg flte ikke at jeg s like bra ut lenger. Jeg ble brtt usikker og rettet kjapt p kjolen.

Du ser bra ut. Mumlet jeg og smilte forsiktig opp mot ham. Han s tilfreds, men overrasket ut. Han tittet bort p meg.

Og det sier du? Du ser jo ut som en gudinne. Jeg bare rdmet og s at han ble enda mer tilfreds. Jeg smilte ned mot gulvet, fiklet med kjolen og mumlet lavt et takk. Resten av turen gikk nok s stille og jeg ble sittende tenke p hvor det var vi skulle. Jeg lurte p om han ville ta meg med p en overddig restaurant eller en caf, kanskje kino og middag. Jeg hadde virkelig ingen anelse. Jeg hpet virkelig at vi skulle spise noe, for jeg hadde ikke spist noe siden lunsj. Vi hadde kjrt rundt en halvtime da bilen stoppet. Den stoppet ganske brtt s fr jeg hadde rukket reagere var Harry p min side og pnet dra for meg, s geleidet han meg inn p en ganske fasjonabel, men liten og koselig restaurant. Restauranten var hjemmekoselig og hadde en rolig stemning med lav musikk og rolige farger.

Liker du deg her? Harry sin stemme kom fra rett ved siden av ret mitt og jeg skvatt litt. Han lo hest av reaksjonen min og en kelner ledet oss til bordet der hvor vi skulle sitte. Harry hadde bestilt p forhnd noe jeg var veldig glad for, for p bordet ved siden av oss satt et par med en diger meny og jeg kjente at jeg aldri i verden hadde greid velge. Jeg s opp p Harry som satt og stirret p meg, nr han s at jeg hadde merket ham rdmet han og s ned, jeg mtte bare le, han var kjempe st n han rdmet. Kinnene hans ble bare svakt rde og de grnne ynene hans flakker frem og tilbake samtidig som de blir mrkegrnne.

Vi spiste godt og koste oss, hans litt harde og selvsikre ytre ble til en myk og morsom gutt. Han tok ikke seg selv like selvhytidelig som jeg hadde ftt inntrykk av frste gang jeg mtte han. Han hadde en utrolig humor som faktisk ikke var s langt unna min humor. Jeg koste meg virkelig den kvelden. Vi hadde nettopp del en svr banansplitt til dessert da han utbryter;

Jeg hadde ikke klart stappe i meg en bit til, ikke en gang den minste bit. Han ler og stnner samtidig og jeg m bare le sammen med han og ender opp med stnne jeg og. Magen min kjennes ut som den skal sprekke. Jeg var utsultet fr middagen og n er jeg stappmett.

Magen min gjr s vondt, det kjennes ut som den skal sprekke. Jeg greier ikke mer. Jeg kommer til rulle ut dra. Harry bryter ut i latter og holder seg p magen. Jeg ler med og begge sitter bare og ler en stund fr Harry kremter.

Er du mett? Spr han, helt seris som om han ikke hadde hrt noe av det jeg hadde sagt. Jeg bare nikker og smiler til ham. Han tar hnda mi og vi gr ut, hnd i hnd g det virket ikke unaturlig i det hele tatt. Hnda hans passet perfekt med min, den var ganske mye strre enn min, men det hadde ikke noe si. Vi sto rett utenfor restauranten og ventet p bilen, Harry ser meg rett inn i ynene og jeg greier ikke dra blikket mitt vekk fra hans.

Jeg har noe viktig si deg. Han s litt vekk og det virket som om han lette etter de riktig ordene fr han ser rett in i sjelen min og sier noe jeg aldri hadde ventet meg.


Kjolen til Hope.

Sorry for sent kapittel, men har hatt mange prver og fremfringer i det siste og har derfor ikke ftt skrevet et kapittel. S i gr satt jeg meg ned og bestemte meg for skrive et kapittel og her kommer det. Hper dere liker det :)

Hva syntes dere?

-Benedikte

Pinky promise: Kapittel 14.

Kapittel 14: Hva med en date?
Savner du meg? ;) xo Haz

Jeg vet ikke hva som var galt med meg, men jeg klarte bare ikke la vre tenke p Hope. Krllene hennes, hennes sjenerte smil, og de runde, vakre ynene hennes. Bare tanken p at noen kunne la vre like henne gjorde meg nesten vondt. Hun var snill, koselig og morsom, og utseendet hennes var langt over middelmdig! Det hadde sikkert noe med hvordan hun var p skolen, tenkte jeg. Kanskje hun var bedre enn alle de andre, og folk var misunnelig p henne. Jeg kunne skjnne om jenter glodde stykt etter henne, for med hennes kropp og ansikt hadde slev jeg vrt misunnelig..... om jeg var jente da, sklart.

Skjer a? Stemmen til Louis fikk meg til skvette hyere en jeg noen gang hadde gjort, og jeg skulte bort p han der han slang seg ned p sofaen og plasserte fttene sine i fanget mitt.
Ingen ting. Mumlet jeg og himlet med ynene. Louis trakk p skuldrene og trykte p en knapp p fjernkontrollen, noe son fikk et realityshow til poppe opp. Louis sukket og skippet gjennom kanal etter kanal mens han nynnet p en gammen The Fray sang. Plutselig vibrerte mobilen min i lommen, og jeg rev den raskt frem, spendt p hva Hope svarte.

Haha, er vist noen som savner meg i alle fall :) x Hope

Hvem er det? Spurte Louis og kikket p meg der jeg humret ned til mobilen min. Han lftet et yenbryn og kikket ventende p meg.
Eh... Bare Niall. Jeg kjente kinnene mine ble varme idet jeg kremtet og tastet inn en melding tilbake som sa at jeg savnet henne mer enn hun ante. Det hele var skrevet p en ironisk mte, men bak ironien l ogs sannheten.
S hva sier han? Hvordan har guttene det? Spurte Louis og skrudde av tven, der det tydeligvis ikke var noe som fanget interessen hans.
Han hilser? Og han har det bra... tror jeg i alle fall. Jeg var en elendig lyner, hadde alltid vrt det, men s alltid ut til klare komme meg ut av mange situasjoner uansett. Men med Louis var de annerledes; en bestevenn ser rett inn i skjelen til en annen.
Ja s ja, kanskje jeg kan f se den meldingen? Louie hevet brynene sine og gliste stort. Eller vil du heller fortelle meg hva det virkelig str p de meldingene? Jeg sukket og kikket ned p mobilen min igjen.
Lou, kan jeg snakke med deg om noe? Spurte jeg stille. Det overrasket meg at jeg var s sjenert nr det kom til akkurat dette, for det var jo ikke slik at Louis og jeg aldri hadde snakket om et slik tema sammen, vi hadde snakket om absolutt alt du kunne tenkte deg, s dette burde ikke ha vrt s pinlig.
Klart det, kopis! Louis satte seg opp og slang armen sin rundt skuldrene mine. Snakk til meg om hva som helst du. Jeg nikket stille og la mobilen min p bordet fr jeg kikket tilbake p ham.
Jeg tror jeg er forelsket i Hope. Jeg ristet p hodet og kikket ned p hendene mine mens jeg rdmet. Jeg mener, jeg liker henne kjempe godt og slikt, og jeg har flelser for henne. Jeg tenker p henne hele tiden og jeg ser henne hele tiden for meg. Jeg s henne for bare tre timer siden, og allerede savner jeg snakke med henne!! Stnnet jeg. Louis bare klukklo og smilte til meg.
Slik skjer nr kjrligheten slr til. Lo han og klemte meg. Jeg dro meg unna.
Du skjnner ikke Louis. Husker du fr vi dro hit, jeg sa at jeg var fornyd med vre singel, og det er jeg ogs. Men etter jeg mtte Hope...
Det er ok forandre mening, Hazza. Trstet Louis. Jeg kikket sakte opp p ham og trakk p skuldrene. Ting var mer komplisert enn som s, dette var bare en liten bagatell i forhold til det som virkelig uroet meg!
Det er ikke det verste. Sa jeg. Jeg lovet Hope ikke falle for henne da jeg sa jeg skulle late som jeg var kjresten hennes, men det ser vist ut som jeg har brutt lftet allerede. Hva skal jeg gjre, Louis? Louis kikket ut i luften, og sakte formet det seg et lekende smil p leppene hans, noe som signaliserte at han hadde en idee p lur.
Be henne ut p date. N. Send henne en melding og si at du plukker henne opp klokka sju, da fr hun to timer p stelle seg. Og nr daten er ferdig, som egentlig bare skal vre en del av kjreste-leken deres, s sier du at du har ekte flelser for henne og kysser henne. S blir dere lykkelige begge to, gifter dere, fr barn og jeg blir verdens beste onkel! Ja, der har vi planen!! Jeg kunne ikke la vre le og klemte Louis.
Jeg likte i alle fall den frste delen av planen din, s kanskje det skal g. Gliste jeg. men onkel blir du ikke fr om en stund, g og mas p Zayn om det. Jeg smilte til ham en siste gang, fr jeg gikk til gjesterommet og sendte en melding til Hope om daten. Og etter bare fem minutter fikk jeg svaret jeg hadde hpet meg, og som satte nervene i sving:

Greit, ser deg da <3 xo Hope.

Tumblr_mbfss9eaqk1rzsufbo1_500_large

Hei folkens! Da har jeg dratt til Kreta, men har forhndsskrevt noen deler, s dere fr oppdateringer gjennom uken, men jeg fr ikke lagt det ut p facebook, s dere m skjekke selv nr delene er kommet ut. Hper dere som er ferdig med hstferien hadde det fint, og til dere som har startet p den kommer til f det fint! <3 Litt kort og drlig kapittel, men mtte bare oppdatere noe :)

Klarer dere 8 kommentarer?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 13.

Kapittel 13: Redningen eller?

Jeg ble stende igjen og se etter dem da de kjrte. Jeg tok ikke blikket vekk fra bilen fr den var ute av syne. S snudde jeg meg og tittet bort p Hege som sto og mpte. Jeg skjnte hva hun tenkte og jeg forklarte det raskt til henne. Hvis jeg virkelig hadde ftt en kjreste og hun ikke hadde ftt vite det fr n, s var hun skuffet over meg og det skjnte jeg. Det hadde jeg ogs vrt hvis hun ikke hadde fortalt meg om sin kjreste, men s var ikke Harry og jeg ordentlige kjrester da, bare liksom-kjrester.

Men jeg m innrmme, han er kjekk alts. Hadde ikke gjort noe om det hadde vrt en ordentlig kjreste, eller hva? Hun dultet meg vennlig i skulderen og smilte stort til meg, hun elsket erte meg p den mten. Hun var ganske lik Louis egentlig, det virket som om Louis ertet Harry for alt han gjorde og Hege gjorde jo det samme med meg s ja, de var like. Jeg tittet bare dumt bort p henne, at hun kunne tro noe snt. Jeg var ikke typen til bli sammen med den frste og beste og det visste hun s utrolig godt.

Joa, han er ganske kjekk, men det er ikke noe mellom oss. Han bare sto opp mot Jack for meg, det er ikke noe annet enn det. Jeg bare ristet p hodet og startet g mot skolen. Hege gikk egentlig ikke p denne skolen, men hver gang hun startet sent likte hun tilbringe litt tid sammen med meg, fr jeg startet. Og jeg hadde ikke akkurat noe imot det siden jeg som oftest satt alene og leste i et manuskript eller vde til en eller annen idiotisk prve som vi hadde ftt vite om dagen fr. Lrerne p min skole var nemlig kjent for det, uforberedte prver eller prver du fikk vite om dagen fr. Jeg hadde ikke egentlig noen problemer med det, men det var ganske irriterende spesielt hvis du hadde bedre ting gjre, som for eksempel ve til den neste store oppsetningen.

Jeg vil ikke si at st opp mot Jack er bare bare jeg da. Og der poengterte hun akkurat det jeg hpet hun ikke skulle nevne. Jeg bare ristet p hodet og gikk videre. Vi sa ha det til hverandre og gikk hver vr vei. Jeg til min skole og hun til sin.

Dagen gikk kjapt unna med audition og noen andre fag. P vei ut skoledra ble jeg stoppet av en kald hnd p skulderen. Jeg ble snurret rundt og stirret rett inn i ynene p ingen andre enn Jack. Han stirret ned p meg, med sine ekle grumsete yne. Og det var faktisk helt sant, ynene hans var grnne, ikke klare grnne, men grumsete og ekle som gjrme.

Gikk audition snn som du ville da? Han smilte det slue smile som sa at han ikke nsket noe annet enn gjre dagen min helt forferdelig.
Ja, den gikk faktisk helt perfekt, med deg da? Jeg orket ikke krangle med ham i dag, jeg bare spilte med og hpet han ville g sin vei.
Ja, jeg er nok garantert hovedrollen. Og du da, hvem gikk du p audition for? Jeg s p han at han trodde han hadde meg der han ville, at jeg var dyttet opp i et hjrne uten en utvei, men der tok han feil.
Det trenger ikke du vite, men jeg vil bare si at det ikke er Julie for jeg orker ikke spille enda et stykke sammen med deg. Jeg spyttet det opp i fjeset hans, snudde meg tvert om og gikk rett inn i en person jeg ikke forventet se akkurat n. Jeg s opp og rett p det fantastiske smilet hans. Jeg smilte tilbake mens jeg kjente at han la armen sin rundt midjen min. Min frste reaksjon var trekke meg unna han, men greide stoppe meg selv halvveis. Jeg prvde slappe av men det virket nok litt falskt. Jeg snudde meg rundt mot Jack, smilte litt stivt og gikk sammen med Harry bort til bilen hans.
Glad for se meg? Spurte han og smilte til meg. Jeg bare nikket og satte meg inn i bilen hans.
Ja, du reddet meg faktisk. Egentlig gjorde han jo ikke det, jeg greide meg fint fr han kom, men hvem vet hva mer Jack kunne funnet p, s jeg var glad for at han kom akkurat da. Da vi hadde satt oss inn i bilen falt det en behagelig stillhet over oss og jeg ble bare sittende stirre ut av vinduet. Ingen av oss sa noe for det var ikke naturlig, det eneste som falt oss naturlig var sitte der og flge med p veien som frte oss hjem til meg.

Da vi kom frem hoppet jeg ut av bilen og skulle til si ha det, men han hadde andre planer.
Jeg blir med inn en tur jeg. Sa han, det var ikke et sprsml eller et forslag, det var en faktasetning og jeg m helt rlig si at det satt meg ut litt, men jeg kunne ikke noe annet enn la han f komme inn. Jeg viste han kjapt rundt i huset og viste alt unntatt soverommet. Det hadde jeg ingen planer om vise han heller for der var det utrolig rotete. Etter en runde rundt i huset kom vi tilbake til kjkkenet.
Vil du ha noe spise? Spurte jeg han, mest fordi jeg flte at jeg mtte, men ogs litt fordi det var en stemme inne i meg som sa at det var naturlig.
Ja takk. Sa han og smilte. Jeg lagde noe enkelt og mens vi satt og spiste spurte han meg;
S, hvorfor fr jeg ikke se soverommet ditt? Eller har du ikke noe soverom? Han s utfordrende bort p meg. Jeg ristet p hodet og sa at det fikk han ikke se for det var litt for rotete. Han bare nikket. Etter ha spist ferdig viste jeg ham til dra og smilte.
Takk for at du henta meg p skolen i dag. Han bare smilte og trakk p skuldrene.
Det var ikke noe. Akkurat i det han skulle til g kysset han meg raskt p munnen. Jeg s uforstende p han for det var jo ingen andre i nrheten, han blunket, vinket og gikk bort til bilen sin og kjrte sin vei.



Her er nok et kapittel fra meg og jeg vil bare si at jeg er ikke s veldig fornyd med det. Det ble skrevet mellom min pakking til Berlin tur som jeg skal p snart. Hper det er greit, selv om det ikke er super bra :)

Likte dere det?
(Hva med 6 kommentarer)
-Benedikte.

Pinky promise: Kapittel 12

Kapittel 12: Tekstmeldinger og kyss.
Middagen var spist opp og bordet var ryddet. Phoebe og Daisy var i seng og Lottie satt med ei venninne i stuen og s p film. Jeg satt ved siden av Fizzy og hrte p henne bable om noe som hadde skjedd med en klassekamerat p skolen hennes. Jeg hadde mistet interessen da jeg hrte ordet buksevann, etterfulgt av noen kvelte fnis. Jeg hadde bare ikke interesse for hre om hva som foregikk p ungdomsskolen, ettersom jeg viste fint hvordan det en gang hadde vrt. Ikke det at jeg ikke hadde det bra der, men jeg viste om en del som ikke hadde det, og more seg p deres vegene var bare ikke i min plan. S mens jeg hadde Fizzy bablene i ret mitt, Lottie smattende p noe popcorn og venninnen hennes som ikke klarte ta sine store klinkekuler til yne bort fra meg, stirret jeg bare ned p mobilen min og hpet p en eller annen redning. Jeg hpet at Liam, Zayn eller Niall skulle ringe, eller mamma for den saks skyld, eller bare en tekstmelding fra en eller annen!! Jeg var desperat etter komme meg ut av stuen, men jeg hadde ftt beskjed av Louis om vente der til ham kom ned igjen etter ha hjulpet tvillingene i seng. Drep meg, sier jeg bare, drep meg!

Som om noen i himmelen endelig leste tankene mine, poppet det opp en melding p mobilen min.

Hei. Ville bare takke deg for hva d gjorde tidligere i dag, det er utrolig snilt av deg. X Hope.

Hjertet mitt dunket raskt, sikkert av lettelsen for ha en unnskyldning for forlate rommet. Jeg unnskylte meg til jentene, og nrmest kastet meg ut av stuen og gikk inn p gjesterommet. Jeg slang meg ned p sengen og tastet i vei rundt p mobilen.

Ikke noe problem, du m bare holde lftet ditt og hre p meg, planen kommer til fungere! Xx Harry.

Skjermen rakk ikke en gang bli sort fr hun hadde svart.

Er ikke noe fare for at lftet skal ryke, lover deg :) X Hope

nei? Bare vent til du faller foran fttene mine, da er det for sent angre seg ;) X Haz.

Jeg kjente meg selv smile mens vi tekstet hverandre. Det var utrolig lenge siden jeg hadde tekstet slik som dette, bare skrevet inn tull og sendte det med et glis om munnen. Vennene mine pleide bare sende meg oppdateringer p deres liv og spurte om hvordan det gikk med meg, s slike ting som dette var noe av det jeg savnet i livet mitt.

Haz? Virkelig?! Uansett, bare drm, Jeg kommer ALDRI til falle for deg :) Xxxx Hope

Si det etter du har kysset meg X Haz
Ps. Haz er en forkortelse av kallenavnet guttene kaller meg :)

Kysse? Hva mener du? X Hope

Vi m spille denne kjreste-greia helt ut. Folk m tro oss, ikke sant? Xoxo Haz ;) <3

Jeg beit meg i leppa mens jeg ventet p svaret hennes, det tok lenger tid enn vanlig. Jeg forventet meg en lang tekst med mange benektelser, men hva jeg fikk var s langt ifra det det gikk an f:

... God natt X Hope.

Og med det fikk jeg ikke flere meldinger resten av kvelden.

***

S... Louis kikket bort p meg fra passasjersetet. Hva skal vi bruke dagen til? Vi hadde akkurat levert Lottie og Fizzy p ungdomsskolen, slik at Jay bare trengte levere Daisy og Phoebe p barneskolen frjobben hennes. Louis og jeg hadde enda ikke funnet ut hva vi skulle bruke dagen p, da vi kjrte nedover i byen og la merke til noen velkjente lyse krller. Se! Det er Hope, hun er sikkert p vei til skolen.
Vi kan kjre henne dit. Og uten vente p svar fra Louis stoppet jeg ved fortauet og rullet ned ruten. Hei Hope! Jeg gliste da hun skvatt og kikket storyd bort p meg.
, Hei Harry og Louis! Hva gjr dere her? Jeg s hvordan ynene hennes lyste da de mtte henne, og jeg kjente at noen rosa roser la seg i kinnene mine. Flau over at jeg, Harry Styles, rdmet s kikket jeg bort.
Eh... Um, vil du at vi skal kjre deg? Til skolen mener jeg. jeg gjorde mitt beste for hres kul og avslappet ut, men om jeg klarte det kunne Louis bekrefte med peke p meg og le, noe som fikk meg til rdme enda sterkere.
Hadde vrt fint. Smilte Hope tilbake til meg og skulle til sette seg inn baki da jeg stoppet henne.
Louis, sett deg bak. La Hope sitte foran! Han kikket fornrmet p meg.
men....
Hun skal liksom vre kjresten min, og folk m se oss sammen. jeg himlet med ynene og nrmest dyttet han ut dren og smilte uskyldig til Hope som bare lo av meg.
Hei... Jeg viftet med yenvippene mine bort til henne idet vi kjrte ut p veien igjen og mot skolen hennes. Hope bare himlet med ynene og fniste, og begynte snakke om noe helt annet.

Ikke lenge etter kjrte jeg inntil ved skolen hennes for slippe henne av. Ungdommer sto i flokker her og der, og ei jente kom mot Hope da hun gikk ut av bilen.
Hallo, dummen. G etter henne kyss henne eller noe da, du sa det skulle vre ekte. Maste Louis idet Hope var ute av bilen og vinket tilbake til meg.
Blir ikke det litt mye? Nlte jeg.
Det er bare et kyss, uten flelser eller noen ting, det var jo du som ville spille alt helt ut, var det ikke? Louis gliste olmt. Du er vel ikke redd for kysse henne, er du? En ting alle burde vite om meg; jeg tar utfordringer dnn alvorlig. P sekunder var jeg ute av bilen og allerede like bak Hope.
Hope! Du glemte noe! Ropte jeg og dro henne i armen da jeg ndde frem til henne. Jeg kunne kjenne mange blikk p oss, noe som bare gjorde situasjonen enda bedre. Jeg lente meg ned mot henne og krasjet leppene mine hardt mot hennes. Hun var s sjokket at hun sto helt stille og rrte ikke p en muskel, men jeg holdt leppene mine p hennes og kjente hvordan rdmen igjen begynte ta seg opp i kinnene.
Ha det fint p skolen, jenta mi. Henter deg senere i dag. Jeg kysset henne fort og lett enda en gang, og nrmest sprintet forbi alle de mpende ungdommene og bort til bilen der Louis satt og hadde latterkrampe.

5217788746_a4b28aa3d4_z_large

Her har dere tidenes verste og kjappeste skrevede kapittel for meg. Uansett hva dere sier om det s hater jeg det selv og kunne nske jeg hadde tid til skrive noe bedre, men jeg prioriterte heller kapittel 23 av Please stay som kommer i lpet av helgen. det kapittelet er nemlig ganske viktig for resten av historien og en muligens sesong 3, om noen vil ha det?

Vil dere ha mer?
Gjerne si deres mening om en sesong 3 av Don't let go, eller om dere er lei av Lucy og gjengen? Helt greit si hva dere mener, selvom dere kommenterer anonymt :)
-Stine

Pinky promise: Kapittel 11.

Kapittel 11: Hemmeligheten.

Jeg ble sittende p benken en stund og bare tenkte. Det som hadde skjedd n hadde gtt kjempefort. Jack hadde blitt satt p plass uten at det var jeg som hadde gjort det, det var faktisk en annen person som hadde sttt opp for meg mot Jack. Jeg var vanligvis alene mot ham siden han var s populr og jeg ikke fullt s populr. Respekt hadde jeg, men ikke mange venner. De fleste visste at jeg fantes, men brydde seg ikke med snakke til meg. Det var egentlig Jack sin skyld at alt var s vanskelig, fra dag en hadde han mislikt meg eller egentlig ikke fra dag en, men det var ikke s langt unna. Han var vant til f hva han ville ha og hvem. Og det fikk han ikke nr det kom til meg og plutselig var vi bitre fiender. Jeg hadde egentlig ikke noe imot ham, men siden han hadde s mye imot meg hadde jeg p en mte ikke noe valg. Om det ikke var vanskelig fra fr hadde han gjort det umulig for meg f ordentlige venner p den nye skolen. Og da tenkte du kanskje at jeg hadde en venninne og det er jo sant, jeg har Hege som er bestevenninna mi, men hun gr ikke p samme skole som meg. Hun gr p vanlig allmennfag p videregende mens jeg studerer drama. Ja, ja, vi burde kanskje tatt det samme, men hun vil bli lrerinne og jeg skuespillerinne og da kan man ikke g p samme skole. Min lange tanke rekke ble avbrutt av noen som ropte navnet mitt hyt og tydelig.

"Hope, Hooooopeee!" Jeg ristet forfjamset p hodet og tittet rundt meg. Det var en lett gjenkjennelig stemme, men jeg fant ikke personen som stemmen hrte til. Jeg lette og lette med ynene helt til det klarnet og jeg s personen. Louis sto litt lengre borte og vinket til meg, ikke et snt lite vink som vanlige personer, og jeg legger rykk p vanlige, ville gjort. Han hadde begge armene over hodet og vinket masse og veldig ivrig. Jeg smilte og ristet p hodet, han var jo litt snillere, litt stere, litt morsommere og litt rarere enn vanlige mennesker, men det var snn det var meningen at han skulle vre. Jeg sm-jogget bort til dem og tok imot en leende Phoebe som hoppet inn i armene mine.

"S hva skjer? Hvorfor mtte jeg komme bort s fort?" Jeg tittet spent p dem og ventet. Louis bare sto der og smilte som en idiot, mens Harry virket litt nervs. Hva var det de holdt p med n da. "Kom igjen, dere kan ikke pine meg p denne mten. Jeg orker ikke mer venting." Jeg s opp p Harry og han tittet nervst bort p Louis, s jeg fant ut at det var bedre stirre p ham i stedet. Jeg skakket p hodet og tittet opp p dem. Louis dultet Harry oppfordrende i skulderen og blunket til ham.

"Ehm, jo, du skjnner, vi, ehh." Jeg bare tittet dumt opp p ham. "Ok, jeg bare sier det rett ut jeg. ViLouisogjegerkjenteboybandsangereogharfansoverheleverden,vivillebareatduskullevitedet." Da han endelig trakk pusten igjen kunne jeg ikke annet enn le, det var bare helt urkomisk. Han hadde akkurat ftt sagt det han var nervs for si og s skulle jeg f ham til si det igjen. Jeg bare smilte og sa;

"Hva var det du sa n? Jeg fikk ikke med meg noe av det du sa. Kan du si det igjen?" Jeg visste han egentlig ikke ville, men jeg hadde ikke skjnt noe av det han sa.

"Vi, Louis og jeg er kjente boyband sangere og har fans over hele verden, vi ville bare at du skulle vite det." Denne gangen sa han det kjempe sakte og jeg tror det var fordi han ikke ville ta sjansen p mtte si det igjen. Det var frst n det sank innover meg og jeg skjnte hva han nettopp hadde sagt. De var superstjerner. Sikkert like kjente som Madonna eller Justin Bieber og jeg hadde ikke visst noe om det. Dette var nok hemmeligheten de hadde holdt p s lenge og n hadde de endelig sluppet bomben.

"h" Det var det eneste jeg fikk fram, jeg hadde aldri hrt om dem fr, men de var verdenskjente. Og jeg hadde nettopp ftt en av dem til spille lekekjresten min. Dette er jo helt sykt tenkte jeg.

"N skjnner jeg hvorfor dere synes det var s rart nr jeg ikke kjente dere igjen. Dere er sikkert vant til at alle jenter bare skriker og lper etter dere." Jeg s p dem med et forundret blikk og de bare nikket og bekreftet det jeg hadde sagt.

Selv om jeg n visste at de var verdenskjente og store superstjerner endret det ikke dagen vr. Vi fortsatte leke med Daisy og Phoebe og hadde det kjempegy p lekeplassen helt til de mtte tilbake og spise middag. Jeg sa ha det til dem og begynte g hjemover. Jeg var glad for at de ikke hadde overtalt meg til spise middag der, for i dag trengte jeg litt tid for meg selv til tenke over alt som hadde skjedd. Louis og Harry to av mine n beste venner var kjent over hele verden og jeg hadde ikke visst det fr de fortalte det til meg. De var i et band som het One Direction sammen med tre andre gutter som visstnok var kjempe hyggelige de ogs. I tillegg til all denne nye informasjonen mtte jeg tenkte p en annen viktig ting. Hvordan jeg skulle overleve morgendagen.


// Hope//

N m dere kommentere litt alts. Det er veldig f som kommenterer, men de som gjr det: Dere er helt fantastiske og jeg setter stor, stor, stor pris p det. Det gjr det s mye morsommere skrive. Jeg vil bare si at hun p bildet er litt snn som jeg har forestilt meg Hope (bare at Hope har nttebrune yne da).

Hva synes dere om dette kapittelet da?
Hva tror dere vil skje "imorgen"?
-Benedikte.

Pinky promise: Kapittel 10.

Kapittel 10: Lillefingerlfte?

Jeg var sikker p at jeg s satan rett inn i ynene da en gutt beveget seg over lekeplassen og rett mot der Hope, Louis og jeg sto. Hret hans sto til alle kanter, rufset til av vinden, og ynene hans hadde et slemt drag over seg. Jeg kunne med ett skjnne ved mten han holdt ye med Hope p, at de slettes ikke var s gode venner, og blikket Hope sendte ham bekreftet bare mine mistanker.

Vel, vel, vel! Stemmen hans var like giftig som en kobras tunge og jeg fikk lyst til skjre en grimase idet han trdde et skritt for nr inn p oss. Er det ikke Hope som er ute og leker med barnehagebarn-vennene sine. Gutten foldet hende over brystet hans og moret seg idet Hopes blikk falt i bakken. Jeg kunne praktisk talt kjenne smerten i min egen leppe idet tennene hennes bet s hardt p innsiden av kinnene hennes at hun svelget blodsmaken som la seg som et belegg over ganen.
Jack, hva vil du? Spurte hun. Stemmen hennes var lik som den alltid var; st og rolig, men jeg hrte ogs at den var ptvungen. Mten hendene hennes var knyttet p viste bare at hun egentlig ville hyle han rett opp i trynet.
Fr jeg ikke vre her, er det det du sier? Spyttet Jack. Fr jeg ikke lov til snakket til deg uten at du biter meg i strupen? Hope sukket og smilte unnskyldende opp til Louis og meg. jeg og Louis kikket p hverandre en stund, fr Louis ga tegn til at han gikk for ta seg av Phoebe og Daisy. Jeg ble stuende kleint ved siden av Hope, ikke vitende om hvor jeg skulle plassere mine egne bein en gang.
Du er bare ute etter krangle og diskutere med meg, noe jeg ikke har noe interesse for. Hope lftet nesen i vret, noe som fikk Jack til hyle i latter. Jeg skar en grimase i avsky ovenfor ham.
Hope, du klarer ikke en gang spille overlegen, jeg skjnner ikke hvordan du skal klare skaffe deg rollen som Julie. Lo han. Hope bare stirret p ham. Hope, som jeg hadde elsket ha deg i mine armer, kysse dine lepper og stryke ditt hr. Stemmen hans var plutselig forandret idet han rrte ved kinnet til Hope og hans yne myknet. Det var bare rett for han brt ut i latter igjen.
Faktisk s har jeg vurdert prvespille for en annen rolle, for jeg kan ikke fordra tanken om mtte spille kjresten din en gang! Spyttet Hope mot ham.
ja. Jack hevet et yenbryn, og for frste gang s det ut til at hen la merke til meg. S du vil heller lpe rundt leie p klltopp over der? Ha-ha, jeg kan ikke tro at du i det hele tatt gidder spille bedre enn du er bare for f ham til like deg.
Hva? Spurte jeg. Jack virket overrasket idet jeg avbrt ham, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Hva er det som foregr? Hva er det du mener? Hope bare ristet p hode og kikket i bakken.
Hope her er et null, hun har ikke en gang hatt en ekte kjreste, noe jeg skjnner. Jeg kan ikke tro at jeg en gang kysset deg, det gjr meg kvalm bare av tenke p deg. Du er falsk Hope, og en dag kommer selv Harry til forst det. Jack snudde seg mot meg igjen. jeg syntes synd p deg som m holde ut med henne. Du kan f s mye bedre, hvorfor ikke bare...
Unnskyld meg, men hva er problemet ditt?! beina mine tok et skritt mot ham, og selv om vi var p lik hyde skremte han meg ikke det minste. Jeg var ikke redd for de muskulse armene som gjemte seg under den jakken, ikke for hvor harde de knokene s ut og ikke for hvor hardt jeg viste han var kapabel til sl... Nr jeg tenkte meg om; jeg var livredd! Men et eller annet i meg drev meg videre og jeg aner ikke hva det var.

Tror du at du bare kan snakke slik til henne? Tror du virkelig at jeg, eller noen andre for den saks skyld, ville tillat det?
Harry, bare la ham. Det srer meg ikke, jeg er vant til det. Mumlet Hope bak meg. Jeg kunne kjenne hendene hennes som holdt om den ene albuen min, men jeg tok ikke blikket mitt fra Jack.
Hope er en fantastisk jente, og jeg kan ikke en gang tro at hun ville synke s lavt som kysse en komplett idiot som deg, hun m ha vrt beruset om s. Jeg stoppet og undret litt over det hele, fr jeg festet blikket mitt hardt i Jacks. Jeg kommer aldri til la deg si noe slikt igjen. Jack tok et skritt bakover og kikket forvirret bort p Hope.
S dere er virkelig et par? Jeg bare tulla med deg?! Wow, hvordan klarte du f en slik en p kroken? Jack studerte meg med et skeptisk blikk. Det kan ikke vre serist...
Klart er det det! Sa jeg som om det skulle vrt det mest penbare i hele verden. Jeg kikket ikke ned p Hope, men jeg grep om hnden hennes og dro henne tett inntil meg. Selvflgelig! Jeg kunne ikke motst en s perfekt jente som henne. Bl, hele greia var s klisj at jeg mtte spy. Der sto jeg og brukte mine skuespillerevner (som ikke eksisterer) og prvde se s forelsket ut som mulig. Det hele var vanskelig, ikke p grunn av Hope, hun var lett likende, men et eller annet med meg sa at skuespill ikke ville gjre noe bedre.

Jeg.... jeg beklager. Sorry, jeg skal ikke plage deg, jeg mener dere, noe mer. Jack rdmet, fr ha nrmest sprintet av sted og s seg ikke tilbake en eneste gang. Jeg gliste fornyd og snudde meg ned mot Hope, bare for kjenne et kjapt rapp over kinnet.
Dust! Aner du hva du har gjort? Pep Hope. Jack er den strste rykesprederen i hele Doncaster, det er han som har ftt alle til mislike meg, og jeg er sikker p at allerede i morgen s kommer folk til tro at jeg er sammen med deg! Hva skal jeg gjre? Hun dumpet frustrert ned p krakken bak oss og fiklet fingrene sine inn i de bustete krllene. Jeg beit meg i leppa og satte meg ned ved siden av henne.
Beklager, jeg prvde bare hjelpe.
Alle kommer til se annerledes p meg n, de kommer til tro at jeg er en snn jente som ikke klarer motst den frste gutten som snakker til meg. Og hva skal jeg si? Hun sukket stort og kikket opp p meg med trer i ynene mine. Jeg er sikker p at hjertet mitt falt til bunnen av magen min. Alle kommer til stille sprsml, og hvordan skal jeg forklare meg? jeg kan ikke si; nei, jeg har bare en snn teit guttevenn som var overbeskyttsom og ville kjempe mine kamper for meg, selv om jeg fint kunne ha klart tatt Jack som alle de andre gangene. Det er tpelig, ingen vil g p den. Hun satte seg tilbake i posisjonen med fingrene i hret og stirret dypt ned i bakken. Jeg fikk vondt av henne ved se henne slik; s hjelpels og fortvilet. Og at det var min feil fikk meg til fle meg enda verre! Forsiktig la jeg en hnd p ryggen hennes og flte hvordan hun skalv av berringen.
Bare fortell dem at vi er et par. Vi kan takle dette, og du kan bevise Jack feil; at du er en fantastisk jente, og at gutter elsker vre sammen med deg. Hope kikket opp p meg med et hp i blikket.
Men... er du sikker? Stammet hun frem. Jeg nikket sakte.
Det er jo ikke slik at Harry Styles ikke kan takle date en jente. Jeg blunket til henne, noe som fikk henne til smile. Hun rettet seg litt opp igjen og nikket.
Takk Harry, det betyr mye. Jeg trakk p skuldrene.
Det er s lite. Gliste jeg. Men du m love meg en ting, og jeg lover gjre det samme... Jeg s alvorlig p henne.
Hva da? Spurte hun.
At vi ikke m falle for hverandre. Ingen ekte flelser, det er bare en slags lek, et skuespill, bare for hjelpe deg. Hope nikket.
Jeg lover. Sa hun like alvorlig. Jeg strakte ut lillefingeren min mot henne.
Lillefingerlfte? Et smil lekte om leppene mine, men blikket mitt viste likevel at jeg var seris. Hope smilte likt som meg og grep rundt lillefingeren min med sin egen.
Lillefingerlfte! Svare hun, fr vi jeg tok hnden hennes i min, klemte den lett som vise at det skulle g bra, kysset henne raskt p kinnet, og lp fra henne p krakken og bort til Louis som lekte meg Daisy og Phoebe.

Tumblr_lskh5kt3uz1qe1xvro1_500_large

Se hvem som oppdaterer to dager p rad da OG tidlig :D Be proud ;) <3
Skjnner dere hvorfor historien heter Pinky promise n eller? :) Hper dere likte kapittelet, jeg likte i alle fall skrive det <3

Hva syntes dere?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 9.

Kapittel 9: Lekeplassen.

Enda en gang en litt klein situasjon havne i, men det er jo typisk meg s hvorfor ikke? Jeg fortsatte stirre ned p hendene mine. Jeg tenkte p hva jeg skulle si, men det var ikke noe som falt meg naturlig si, s jeg bestemte meg for la vre og heller hpe at noe ville komme snart. Det viste seg at det ikke var jeg som skulle starte samtalen og det var jeg veldig glad for.

?Ehm, vel. Hadde du det fint p skolen i dag da?? Var det det beste han kunne komme p, det var jo et stereotype sprsml. Men, men hva kunne vel jeg si som ikke en gang hadde kommet opp med noe.

?Det har vrt veldig fint. Vi skal nettopp starte sette opp et nytt stykke.? Jeg smilte til han og hpet at det virket overbevisende. Egentlig var jeg ikke s glad for at vi skulle sette opp et nytt teaterstykke fordi n ville jeg f strre konkurranse en fr. Ja, jeg vet at jeg hres litt bortskjemt ut, men jeg likte ha de strste rollene og n hadde det kommet en som ga litt mer konkurranse. Hun var mye mer utadvendt enn meg og hun var lettere bli venn med. Jeg var liksom ikke den mest sosiale i klassen, men folk respekterte meg fordi jeg var en ganske god skuespillerinne. Og n hadde det kommet konkurranse, jeg hpet bare hun ikke var s veldig mye bedre enn meg. Jeg hadde jo fortsatt sjansen til f hovedrollen, det var bare det at sjansen var mindre.

?S bra da.? Det ble en litt mer avslappet stillhet fr han fortsatte. ?Hvilket stykke er det dere skal sette opp da?? Jeg rdmet litt ved tanken p hva vi skulle sette opp. Det passet jo ikke akkurat inn i den settingen vi var i n.

?Ehh, vi skal sette opp Romeo og Julie. Det er favoritt stykke til lreren vr, s vi har p en mte ikke noe valg. Hun bare kom inn i klasserommet og sa at det var det vi skulle sette opp og at det ikke var noen diskusjoner i det hele tatt. Vi pleier egentlig f velge mellom flere forslag som hun har kommet med, men ikke denne gangen.? Det fltes rart fortelle ham alt dette, han trengte jo ikke vite noe om dette. Hans syntes sikkert at det var utrolig kjedelig hre p uansett. Han er jo bare interessert i musikk og snn, han er sikkert ikke interessert i teater eller drama.

?Ah, s kult. Gleder du deg til spille det?? Det sprsmlet kom ikke akkurat som noen overraskelse, det var det sprsmlet folk flest ville stilt s jeg var klar til svare, og svaret var selvflgelig ja. Han virket ikke overrasket da jeg sa det, men det er jo ikke s rart for det er jo en grunn til at jeg gr drama linja, ikke sant? Resten av turen ble vi bare sittende i vre egne tanker. Jeg vet ikke hva han tenkte p, men av en eller annen grunn greide ikke jeg slutte tenke p ham. Frst tenkte jeg p den samtalen vi nettopp hadde hatt, men tankene mine ville noe annet og jeg ble sittende gruble p hva det var jeg burde visst om ham og om Louis for den saks skyld. De var s mystiske og jeg greide ikke slutte tenke p det.

Da vi kom hjem til Tomlinson huset sto Daisy og Phoebe allerede og ventet p oss, eller for si det helt rlig s ventet de mest p meg. De lp bort og ga frst Harry hver sin klem og s en klem fra hver til meg ogs. De var i kjempegodt humr og var virkelig klare for gjre noe morsomt. Jeg s p blikkene deres at de var oppspilte og klare til leke. Jeg tittet spent p dem og merket ikke at Louis sto rett bak dem fr han plutselig sto rett foran meg og smilte. Jeg fikk et hei og en stor klem.

?Hei til deg ogs.? Jeg smilte til ham, ikke mitt store smil, men det lille ste smilet som de fleste fikk se. ?Hva skal vi finne p i dag da, jenter?? Jeg s oppfordrende bort p dem og ventet p at de skulle svare. Daisy pnet munnen og startet si;

?I dag s skal vi bort p lekeplassen som ligger et lite stykke unna her.? Hun s opp p meg og jeg bare fortsatte smile, det var umulig ikke smile nr man s p dem, de var bare verdens steste.

?Det er ikke s langt at man blir sliten av g dit da.? Sa Phoebe som for forsikre seg om at jeg ville bli med til tross for at det var litt langt g. Jeg lo litt og fortalte henne at det ikke var noe problem og s startet vi g mot lekeplassen. Daisy. Phoebe, Louis, Harry og jeg. Vi hadde ikke gtt mer enn tre minutter fr den strste lekeplassen jeg noen gang har sett kom til syne. Den var virkelig enorm, det var masse forskjellige lekestativer og husker og fotballbaner og andre baner til spille p. Phoebe og Daisy hoppet i vret og lp bort til hvert sitt sted. Phoebe hadde hoppet opp p en huske og ropte p at jeg mtte komme bort og dytte henne, mens Daisy var allerede p vei ned sklia. Jeg gikk bort til Phoebe og begynte dytte henne fram og tilbake mens jeg s bort p Louis og Daisy som var p vei ned sklia sammen. Jeg ristet p hodet og lo, de blonde krllene mine spratt rundt hodet mitt mens jeg lo. Det var da jeg merket det, personen som sto p andre siden av lekeplassen og tittet bort p meg. Jeg kjente personen igjen og det var egentlig den siste personen jeg hadde lyst til se akkurat n.



Da kommer endelig enda et kapittel til fra meg. Jeg har ogs en annen viktig ting komme med. Og det er at dere m kommentere masse (og da mener jeg ikke bare p dette kapittelet). Vi trenger at alle kommenterer for vi vil vel ikke miste fantastiske Stine og hennes fanfic's? Dere er fantastiske lesere s hvorfor ikke bare legge igjen en liten kommentar hvor dere sier hva dere mente om kapittelet? Sbare kommenter i vei :)

Ps. kmmenter p kapittel 21 del 1 av D.L.G under her, s kommer del 2 senere idag! (Hilsen Stine :D)
Syntes?
-Benedikte.

Pinky promise: Kapittel 8.

Dedikerer dette kapittelet til medforfatteren henne selv; Benedikte! Det er utrolig gy skrive denne historien sammen med deg, spesielt nr vi ikke vet hva den andre har i planene, det gjr det hele enda mer morsomt. Du er overraskende flink til skrive, og jeg kan nesten ikke tro at du skriver din aller frste fanfiction, for slik du skriver n s virker du som du har erfaring og m ha skrevet fr, slik som andre lesere ogs har ppeket. OG ALLE SAMMEN: BENEDIKTE HADDE KONFIRMASJON I HELGEN, S SI GRATULERER TIL HENNE! :D <3


Kapittel 8: Pinlige ting.
Harry's P.O.V:
Jeg hadde ftt tildelt et rom med bad, ogs kjent som gjesterommet til familen Tomlinson. Det var ikke stort, men jeg hadde ikke behov for noe stort rom heller. Veggene var malt i en tam og kjedelig grfarge, noe som var valgt ut til f rommet til se strre ut, om det fungerte er en annen sak. Jeg hadde pakket ut av kofferten min og sto foran speilet p badet og pusset tennene mine. Jay og Louis hadde lagt tvillingene for en stund siden, Fizzy og Lottie hadde godt fr legge seg sammtidig som meg, mens Louis ville sitte oppe med moren sin en stund til. Jeg forlot dem nede i stuen ikke lenge etter at Tvillingene var i seng, som var bare noen minutter etter at Hope hadde dratt. Jeg var sliten etter en lang dag og flte at kroppen min gled over i en bedvende modus. Jeg skylte tannbrsten og plasserte den i vannglasset som sto ved siden av kranen, fr jeg gikk ut igjen i soverommet. Jeg skrudde av lyset og tok av meg klrne mine (slapp av, jeg lot bokseren vre p, var jo tross alt p besk) og la meg under den kalde dynen. Huden min nuppet seg og det gikk grssninger gjennom hele kroppen, bde p grunn av kontakten jeg fikk med det stive flanelsengetyet og fordi jeg endelig fikk hvile. ynene mine var trre og ynelukkene tunge. Jeg gjespet stort og lot svnigheten styre over meg. Jeg la meg behagelig til rette og falt dypere og dypere inn i drmmeland. Jeg sverger p at jeg sovnet bare etter ett minutt.

Dunk!

Jeg rynket brynene mine og kikket inn i noen brune yne, et parr med jenteyne. Noen lyse krllete hrstr hektet seg fast i yevippene, og jeg lftet hnden min for brste dem bort idet....

Smak!!

"Ah!" Jeg spratt opp av sengen og holdt meg p kinnet der huden brant og sved under fingertuppene mine. Jeg kikket bort i sengen min, der Louis satt p kanten med et ondt glis om munnen. Det vil si; han smilte bare "stt og uskyldig", men om du kjente han godt viste du at det l en helt del bak det enkle smilet. "Hva var det godt for?!" Snerret jeg mot ham. Han smilte enda bredere.
"Vel, jeg har vrt her i ti minutter n." Han trakk p skuldrene.
"Fant du ingen bedre mter vekke meg p?" Spurte jeg litt roligere. Jeg sukket og satte meg ned ved siden av ham. Jeg var utrolig trtt fortsatt, s jeg gjespet og skte tilbake til puten min.
"Jeg har prvd mye jeg, men det s ikke ut til at du var s veldig begeistret for st opp akkurat." Louis foldet armene over brystet sitt og klukk lo. Jeg kikket stygt opp p ham og himlet med ynene. "Noe spesielt du drmte eller, Hazza?" Jeg kunne bde fle og se hans onde og ertende smil p munnen hans etter jeg hadde lukket ynene og hpet han skulle g.
"Nei..." Mumlet jeg og bet meg i leppa. Jeg hadde ikke drmt noe uvanlig, hadde jeg vel? Jeg hadde riktig nok drmt om en jente, men det gjr jeg nesten hver eneste natt, denne gangen var bare en av tusen.
"nei?" Louis lo, og jeg slo han mentalt med et rttent balltre. Idag var han virkelig i erte-humret sitt. "For jeg er sikker p jeg kunn hre deg stnne skjnner du...."
"Lou, serrist!" Jeg satte meg opp igjen og kjente hvordan jeg rdmet uten grunn. Vel, kanskje ikke helt uten, Louis gjorde meg ganske flau noen ganger. "Du er barnslig."
"Det er ikke noe nytt." Han puffet meg i skuldren idet jeg reiste meg opp, noe som fikk meg til vake inn p badet. "Du fr femten munutter p dusje og stelle deg, s drar vi ned til byen og skaffer deg noe lunsj, fr vi drar for hente Daisy og Phoebe i barnehagen."
"Greit." Jeg skulle til lukke igjen dren til badet da Louis stoppet meg igjen. ynene hans var spkefulle og hadde en gnist jeg viste betydde at han var oppspilt over noe. Dette kom til bli bra....
"Jo, ogs ba Mamma meg hente Hope p skolen idag, men ettersom jeg lovte hjelpe Fizzy med et naturfagsprosjekt s har jeg ikke tid." Han gliste stort. "Men det har du. S ta bilen min og hent henne klokka tre, ok?" Han kikket p meg og idet jeg pnet munnen min for snakke avbrt han meg. "Flott, snn skal det vre krlle!" Og med det sto jeg igjen alene.

***

Teite Louis, teite bil, teite skole, teite... ah, shit! Teite fotgjenger... Konsentrert p veien var nok noe av det jeg ikke var, der jeg satt med munnen i en pen bue og prvde ikke tenke for mye. Jeg furtet ikke, hvis det er det du tror. Og ikke merk deg sarkasmen i den settningen, slik som jeg bruker ironi i denne. Hpmf, teite Louis! Jeg sukket idet jeg kunne se skolebyggningen foran meg, og rekken med de ledige parkeringsplassene Jeg var litt tidlig ute, kanskje ti minutter, s en parkering fant jeg lett. Jeg skrudde av bilen og sukket dypt idet jeg nok en gang prvde komme p sammtaleemner jeg kunne ta opp p hjemveien. Favoritt fag, venner, dyr.... kjreste. Det fantes jo mye snakke om, men jeg var sikker p at s snart Hope hadde plasert rumpa si i setet ved siden av meg, s kom jeg til ha et kleint smil om munnen, glemme alle mine glimrende ideer om emner til sammtaler og bare tenke p n ting; hva Zayn hadde ertet meg for fr jeg kom hit. Hvorfor det plaget meg s viste jeg ikke, men det bare gjorde det. Vi pleide mobbe hverandre for slike ting, om en av oss tilfeldigvis kikket p en jente som gikk forbi (noe som er normalt for alle gutter), s kunne en av oss fort vri det om til at den andre hadde... upassende tanker om jenta.

"Harry?" Plutselig var hun der, som et lyn, og gjett om jeg skvatt! Jeg m nrmest ha sett ut som hovedpersonen i en skrekkfilm med morderen over seg, der han holder en blodig kniv mot strupen min. "Jeg mente ikke skremme deg." Unnskyldet hun seg og fniste. Jeg pustet tungt ut og ristet p hodet.
"Det gjorde du ikke heller." Virkelig? "Det er slik jeg pleier reagere nr noen setter seg inn i bilen ved siden av meg uten banke p ruten frst." Jada... Hope rynket brynene, sate seg inn og lukket dren.
"Skulle jeg banket p?" Spurte hun usikkert.
"Hadde vrt fint." Smilte jeg til henne og blunket, av ren vane. Hope kikket ned p hendene sine og rdmet, noe jeg registrerte fordi jeg tok meg selv i nistirre p henne. "La oss kjre." Kremtet jegog kikket bort, flau over at jeg hadde klart dumme meg ut. Dette kom til bli verdens beste biltur. Nok en gang; merk dere sarkasmen...

Tumblr_magieifr7m1qf1l4ao1_500_large
Dette var et teit forsk p et humoristisk kapittel men; jeg er morsom, ikke sant? :D S ja da, jeg vet det er sant. Si ja da, kom igjen, SI JA DA! :) (Den er intern)!
Ser dere at kapittelet ble ganske langt? Det er fordi jeg suger til oppdatere, men jeg skal skjerpe meg, lover at hele mitt hjerte! Og ikke glem og gratulere Benedikte med konfirasjonen. Gjr det, folkens :)

Forresten s har jeg begynt svare p kommentarene deres igjen, merket at jeg plutselig sluttet med gjre det, men skjekk et innlegg igjen noen timer etter dere har kommentert, s ligger det mest sansynlig et svar der ;) <3

Er jeg morsom eller er jeg morsom? ;)
-Stine

Pinky promise: Kapittel 7.

Kapittel 7: Hemmeligheter

Han var s merkelig. Da vi tok oppvasken oppfrte han seg som om jeg burde vite noe om ham, men hva kunne det vre? Jeg hadde jo aldri sett ham eller mtt ham fr. Han rdmet lett da, det hadde jeg funnet ut. Han hadde morsomme krller de hoppet rundt om kring nr han gikk, de var nesten like ille som mine krller, men litt mer beskjedne. Smilet hans var stort og det likte jeg, jeg hadde alltid vrt tiltrukket av gutter med en stor personlighet. Ikke snn at de var fulle av seg selv, men at de var selvsikre og han mtte ha god humor, men det hadde jeg ikke ftt helt inntrykk av enda. Hadde jo ikke akkurat blitt s godt kjent med ham heller da. Han hadde bare sttt usikkert og sett mot Louis der han hadde ligget p gulvet og lekt med Daisy og Phoebe. Louis likte jeg. Han var s snill mot sstrene sin og morsom var han ogs, virket det som i hvert fall. Han kunne lekt med dem uten tenke p at det var flaut gjre for en som var 20 r og det er jeg glad for. For det trengte Daisy og Phoebe og det var kanskje ogs grunnen til at de var s glade i storebroren sin. Daisy hadde hoppet opp p meg etter at vi var ferdige med oppvasken og dratt meg med midt ut p gulvet for danse. S n var vi midt punktet av hele forsamlingen. Daisy og jeg danset vilt og jeg likte det veldig godt. Jeg likte slippe meg litt ls, plutselig hang Phoebe seg p og Louis ogs. Vi hadde det kjempe gy og jeg tenkte ikke p at det var noen andre i rommet fr musikken stoppet og vi stoppet og de andre sto og s p oss mens de smilte. Jeg flte blikket hans p meg. Jeg visste ikke om han s direkte p meg eller om han s p noen andre i nrheten, men jeg turte ikke snu meg rundt for se heller.

"Du er flink til danse." Hrte jeg bak meg, jeg snudde meg for se hvem det var og der sto han. Han smilte stort og kikket p meg med store grnne yne.

"Takk, men det er vel mange som er flinkere enn meg til danse?" Spurte jeg han. Jeg kikket nye p fjeset hans for se hva han egentlig mente. Jeg greide ikke slutte se p hans pne, men samtidig hemmelighetsfulle ansikt. Jeg lurte p hva som gjemte seg bak den masken.

"Kanskje, men du m vre en av de beste jeg har sett." Jeg rdmet, jeg var ikke vant til komplementer som ble slengt hit og dit. De eneste som ga meg komplimenter var Jay, Daisy og Phoebe, mamma og pappa selvflgelig og bestevenninna mi Hege. Hun er den beste i verden p komplimenter og vi hadde vrt venninner siden fr vi kunne g. Vi hadde sttt sammen i tykt og tynt og om jeg fr si det selv, mtte jeg si at vi var de beste venninnene i hele vide verden.

"Tusen takk, men du sa du jobbet. Hva er det du jobber med egentlig?" Jeg hadde fortalt han alt om hva jeg holdt p med s hvorfor ikke sprre han litt om hva han holdt p med. Han virket usikker, som om han ikke greide bestemme seg for om han skulle si det eller ikke Og jeg kunne p en mte skjnne han, for vi hadde ikke kjent hverandre s lenge at vi fortalte hverandre alt.

"Jeg jobber som artist. Det er snn jeg kjenner Lou." Hvem var Lou, det var noe jeg manglet. En del av sannheten som ikke hadde kommet fram.

"Lou, h, Louis selvflgelig." N rdmet jeg om mulig enda mer. At det gr an bli s dum. Jeg burde ha skjnt det med en gang.

"Snakker dere om meg?" Plutselig var Louis der. Han var egentlig litt over alt. "Jeg hper ikke dere sa noe slemt om meg?" Spurte han og latet som han ble lei seg. Jeg kunne ikke noe annet enn le. Og nr jeg frst lo, s lo jeg masse. Jeg tror jeg skremte dem litt med latteren, men de sa ikke noe om det s jeg regner med at det gikk greit, de hadde sikkert en annen venn som lo mye ogs. De fleste hadde det.

"Nei da Louis. Vi sa ikke noe slemt om deg. Harry bare fortalte at han mtte deg gjennom artist yrket." Svarte jeg og smilte. Louis s forundret p meg, kikket p Harry og Harry nikket som for bekrefte det Louis hadde tenkt. Og jeg sto igjen som et sprsmlstegn. S tittet begge p meg og brt ut i latter. N ble jeg bare enda mer forvirra og de bare lo bare enda mer.

"Du skulle ha sett ditt eget fjes." Skrek Louis ut mellom alle latterbrlene sine.

"Det var helt fantastisk." Ropte Harry fr han selv skjnte hva han hadde sagt og rdmet. Og Louis som ikke var redd for dumme seg selv ut, eller andre for den sags skyld sa:

"Ouuu, litt forelska eller." Han s forfrerisk bort p Harry, lagde trutemunn og s p meg. S blunket han til meg fr han fikk et slag i skulderen og Harry prvde bortforklare at han hadde ment at det var fantastisk morsomt og at det ikke var noe mer en det. Men Louis ga seg ikke, han var fast bestemt p krangle med Harry, s jeg bare nikket svakt og gikk bort til Daisy og Phoebe som satt sammen med Lottie og puslet puslespill.

Da klokka hadde blitt mye og vi hadde ftt Daisy og Phoebe i seng kom Jay bort til meg.

"Du Hope. Jeg bare lurt p om du kunne vre sammen med Daisy og Phoebe i morgen alts etter du har vrt p skolen?" Hun s sprrende p meg og hun visste at det blikket kunne jeg ikke si nei til.

"Joa, men skal ikke Louis og Harry vre litt sammen med dem i morgen ogs?"Spurte jeg henne, for jeg visste ikke helt om jeg ville passe p Daisy og Phoebe sammen med dem. Harry og Louis var liksom s hemmelighetsfulle, det var et eller annet jeg ikke visste om dem som jeg burde visst, men jeg klarte ikke sette fingeren p det og de hadde nok ikke tenkt si det til meg heller.

"Jo, det skal de, men Daisy og Phoebe ville s gjerne ha deg her, s de spurte meg om jeg kunne sprre deg." Hun s bedende p meg.

"Selvflgelig kommer jeg i morgen ogs. Jeg klarer ikke si nei til dem." Fortalte jeg henne helt rlig.

"Nei, de er ganske avhengighetsdannende. Man blir fort glad i dem for si det snn." Hun hadde s rett. De var s nydelige og jeg skulle nske de var mine egne lillesstre, men da hadde de ikke vrt snn som de var n, s det var vel like greit.

"Da ses vi i morgen Jay." Sa jeg til henne mens jeg skulle til g.

"Ha det." Hrte jeg Harry og Louis rope fra stua. Jeg kjente at sommerfugler begynte fly rundt i magen min. Nei, det gikk ikke an Hope. Du har kjent han i noen timer maks. Det ble helt feil. Jeg fortsatte diskutere med meg selv p mten mens jeg gikk hjem.

Singers Louis Tomlinson and Harry Styles of One Direction pose for photos at theSiriusXM Studio on March 16, 2012 in New York City.

Her er et nytt kapittel til dere. Hvis dere er flinke til kommentere kommer D.L.G. Please stay fortere.

Syntes dere?
-Benedikte :)

Pinky promise: Kapittel 6.

Kapittel 6: Pinlig.
Harry?s P.O.V:
Jeg hadde p en eller annen mte alltid flt meg hjemme sammen med familien til Louis, hver gang jeg mtte moren hans og sstrene tok de meg imot som om jeg var en del av familien deres. Jeg s egentlig p Jay som min andre mor, om jeg fikk lov til si det, men det var bare fordi hun alltid var s koselig og kjrlig. Men mamma er best da, selvflgelig. Hei mamma...

Louis hadde vrt ivrig etter komme seg hjem; han savnet sstrene sine og Jay noe inderlig, noe som fikk meg til fle meg skyldig for bli med han. Jeg viste at han sa han ville ha meg med, men jeg flte meg bare til bry. Jeg kom til trkke rundt i huset mens han fly lekte gjemsel med smssknene sine og spilte tv-spill med Fizzy og Lottie. Jeg kom etter hvert bare til vre i veien, noe jeg gruet meg til. Vi var endelig kommet frem, tatt en taxi fra flyplassen og lempet med oss bagasjen opp foran huset. Man skulle ikke tro vi bare skulle vre der i to uker ved se p alt vi hadde tatt med oss, klandre kjendis-faktorene vi har blitt smurt inn med. Louis gliste fra re til re idet han banket p dren, slapp kofferten og baggen sin og svingte dra pen.
Daisy, Phoebe! Jeg kunne se de sm bustete hodene som kom lpende fra stuen og ut i gangen. De kastet seg inn i de pnede armene til Louis og klemte rundt halsen p ham.
Lou, vi har savnet deg s. Sa Daisy, eller s var det Phoebe, jeg har aldri helt sett forskjell p dem. Jeg satte bagasjen min innenfor dren, og hentet Louis? ogs, fr jeg gikk inn og lukket dren.
Hei Harry! Fizzy kom mot meg smilende.
Hei. Hvordan har du det? Jeg byde meg ned og ga henne en klem, fr jeg klemte Lottie som kom like bak.
Kjempe bra! Hun trakk seg fra meg og lp bort til Louis igjen. Han l p gulvet med tvillingene over seg, de kilte ham, men det s ikke ut til at han bare lo av det; han bare lo s lykkelig som han var. Jeg sukket mens jeg kikket p dem. De var virkelig ste, barna og Louis, og Jay som sto borte i hjrnet og kikket p sine engler med et pent smil om munnen. Hun kikket opp p meg og ga meg et blunk, s jeg smilte tilbake og sukket igjen.

Er du ok? En tynn stemme bak meg kilte meg i nakken, fikk meg til vri meg rundt. Jeg stirret ned fra der stemmen kom fra og s at det sto ei jente der, cirka et hode lavere enn meg, men blondt hr. Krllene hang som korketrekkere ut av hodebunnen hennes, og med ett flte jeg meg forlegen med mine egne krller, om de kunne kalles krller etter ha sett hret hennes. Mine var rett og slett rette lokker i forhold til hennes.
Jada. Jeg satte p meg et smil og rakte ut hnden min. Jeg er Harry, en kompis av Louis. Jenta smilte og tok hnden min i et fast grep og ristet den fort.
Hope. Hun kastet et hvitt lite smil tilbake til meg, noen bedrende og helt prikkfrie perlerader. Hun snudde seg bort og lo litt av synet hun fikk mte. Jeg snudde meg og s at Louis n lekte fly med Phoebe. Jeg humret og himlet med ynene. Og jeg som trodde jeg allerede hadde sett dem p sitt hypreste selv. Hope la armene over brystet og trakk munnvikene oppover.
Er du barnevakten? Spurte jeg. Hun nikket. Jeg kjente plutselig hvordan huden min gikk fra blek til sterkt farget. Jeg kunne praktisktalt kjenne huden brenne i hele ansiktet mitt. Bare tanket p at jeg rdmet fikk meg til rdme enda mer. Jeg beit meg i leppen og kldde meg i bakhodet. Ok... Hope snudde seg til meg og gransket meg med mistenksomme yne.
Hva?
Hva?
Jeg sa hva frst.
Jeg vet det. Jeg rynket brynene og kjente hvordan jeg rdmet enda mere. Hope s ut til merke det.
Okey... Sakte men sikkert gikk hun bort til Jay og stilte seg ved siden av henne, holdt et mistenksomt og observant ye med meg. Jeg prvde ikke tenke noe mer p det, og snudde meg heller mot Louis og de andre igjen.

***

De hadde laget en slags overraskelsesfest for oss, med mat og fint dekket bort. Louis fikk en tegning av Phoebe, et eller annet kunstverk tegnet med fettete fergestifter. Av alt jeg fikk med meg av tvillingenes forklaring s var det dem selv, Louis og Hope p oppdagelsesferd. De hadde vist klart dra med seg Hope p rverstrekene sine ogs.

Harry, vennen, vil du hjelpe til med rydde av? Jay smilte til meg mens hun begynte stable brukte tallerkener opp hverandre. Jeg nikket.
Klart det. Jeg tok tak i salatbollen og kurven med brd, fr jeg satte turen inn p kjkkenet. Jeg satte fra meg alt p benken og pnet vaskemaskinen for Jay som kom med alle tallerkenene.
Mamma! Phoebe vil ikke dele med godteriet sitt! Daisy var nrmest p grten.
Men det er mitt. Kunne jeg hre Phoebe skrek tilbake, fr Louis som prvde roe dem ned. Jay sukket og kikket unnskyldende p meg.
Jeg kan be Hope og Lottie komme og hjelpe deg. Jeg skulle til protestere, men hun var allerede ute av kjkkenet, og like etter kom Lottie og Hope inn med enda mer oppvask og rester av mat.
Hope kan skylle, s setter Harry inn i oppvaskmaskinen ogs kan jeg rydde bort maten og vaske av bordet. Dere vet jo ikke hvor alt skal st og slikt. Lottie lempet litt oppvask ned i kommen og snudde seg mot Hope og tok fra henne fatet med mat.
Fint. Sa Hope og brettet opp ermene p den hvite genseren sin. Jeg ventet p at hun skulle skylle noen tallerkener. Stemningen var klein, snn skikkelig klein! Snn That awkward moment- kleint. Jeg kremtet smtt og smilte ned til henne.
S hva gjr du p fritiden annet enn vre barnevakt? Hun kikket opp p meg og ga meg to tallerkener.
Jeg gr p skole. Hun trakk p skuldrene. Som alle andre attenringer gjr. Hun lo og jeg humret med henne. Jeg liker tegne p fritiden, men skolen tar opp mye av tiden til det. Jeg elsker det virkelig, men fr bare ikke tid til sette meg ned og starte p de store prosjektene jeg har i hodet, om du skjnner?
Jeg vet hva du mener. Skole tok mye av tiden min fr. Jeg ville helst synge hele dagen lang, men jeg holdt meg til skole ogs. Hun nikket og fortsatte gi meg oppvask. Hvem linje gr du p?
Drama. Hun smilte sjenert og trakk p skuldrene. Jeg liker leve meg inn i andres roller.
Kult. For det var kult, ikke sant? Jeg himlet meg ynene til meg selv.
Hvem linje gr du p? Gr du her i Doncaster? Jeg kikket rart p henne og blunket fort. Hun kikket tilbake p meg sprrende. Hva? Og ikke prv deg si hva n igjen! Hun pekte p meg med et lurt smil.
Jeg... Jeg gr ikke p skole? Hope lo av meg.
Du virker ikke s sikker p det. Hun gjorde seg ferdig med oppvasken og jeg satte inn det siste og lukket igjen oppvaskmaskinen.
Vel, jeg bare trodde at... ynene hennes fortalte meg at hun ikke hadde det minste snev av hvem som sto foran henne. Hun var vel ikke en gang klar over hva etternavnet mitt var. For henne var jeg bare den merkelige kompisen til Louis, storebroren til barnene hun passet p fritiden sin. Hun hadde ikke den minste aning om at hun sto ansikt til ansikt med en av medlemmene til et av verdens mest kjente boyband.

Jeg bor i London, men jeg gr ikke p skole lengere. Jeg klarer meg fint med jobben min, og er opptatt nesten hele tiden. Sa jeg og beit meg i leppen. Hope nikket.
ja. Du er heldig da, p en mte. Jeg kunne nske skolen var litt mindre, hva kan jeg si, innvandrende i livet mitt! Vi begynte og g ut av kjkkenet og inn i spisestuen igjen.
Nyt skolen mens du gr p den. Sa jeg under pusten min. Hope trakk p skuldrene, smilte og tok imot Daisy som kastet seg rundt beinene hennes.

255574_411031512293710_647557000_n_large

S hvorfor tror dere Harry rdmer s da, dere? Forelsket kanskje? Eller er det noe annet? ;)

Nytt kapittel p Don't let go kommer i morgen, og det blir laaangt! men jeg m ve til matteprve ogs, s vr tolmodige, men det kommer <3

Likte dere kapittelet?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 5.

Pinky promise kap. 5

Hjemkomsten

"Du m vre her." Det var Daisy som utbrt dette.

"H, vre her?" Jeg visste ikke hva jeg skulle si, ville de at jeg skulle vre der nr Louis og han andre kom? At jeg skulle mte dem og liksom vre en del av familien? Jeg skjnte ikke dette helt, det var ikke meningen at jeg skulle vre barnevakt for dem nr Louis kom tilbake. Da var det han og han p H eller noe som skulle passe p dem. Jeg visste ikke hva mer jeg skulle si, hva som var lurt si.

"Ja, da fr du mte Louis." Utbrt Phoebe glad. "Og Harry." Hun smilte stort. S det var det han het, Harry. Kanskje lurt huske det denne gangen da. Jeg noterte det til meg selv bak ret.

"Ehh, jeg tror ikke..." Lengre kom jeg ikke fr jeg ble avbrutt av en sprudlende Jay.

"Det er jo en kjempe god id, Daisy og Phoebe. Da blir de nok glade. De har jo hrt om deg, Hope, men aldri mtt deg, det blir en fantastisk anledning til at dere kan bli kjent ogs." Hun var overivrig, virkelig. Jeg kunne jo ikke vre med p deres familie reunion. Og s begynte de planlegge alt og jeg var en del av den planen. Det jeg fikk med meg av samtalen var at de skulle komme senere i dag, senere i dag? Det betydde at, det kanskje ikke va s lenge til jeg skulle st face til face med storebroren til to av de jentene som betydde mest for meg. Det kunne blitt litt stort. Jeg fikk ogs med meg at Louis var 20 og Harry 18. Da var han jo like gammel som meg. Jeg fikk ogs med meg ett eller annet om en stor overraskelse.

"Hva? Overraskelse hva?" Spurte jeg, veldig forvirra. Det var noen viktige detaljer jeg ikke hadde ftt med meg som jeg mtte f vite n.

"Vi skal overraske dem med en liten fest." Sa Phoebe. Hun var kjempe glad, overlykkelig. De er nok veldig glade i storebroren sin selv om han ikke alltid er der for dem. "Og du er invitert, vi vil at du skal komme i kveld." Daisy sa det p en litt sprrende mte. Som om hun ikke var helt sikker p hva jeg skulle svar, men det var jeg. Jeg hadde bestemt meg, s n mtte jeg gjre det fr jeg ombestemte meg.

"Selvflgelig vil jeg vre der. Hvis dere vil ha meg der, vil jeg vre der. Dere er mine beste og steste venninner. S selvflgelig skal jeg vre der for dere." N mtte jeg gjre det. Det var ingen mte komme unna det p n.

?Jaaaaa!? De hoppet nesten i taket av glede. Jeg hadde aldri sett dem s glade fr. Det var da jeg kjente det, en annen flelse enn det jeg ville trodd jeg skulle fle, glede, jeg gledet meg faktisk til mte disse guttene, jeg visste ingenting om dem, men gledet meg til mte dem.

"Hope, kan du komme og hjelpe meg med noe?" Det var Jay som ropte fra kjkkenet. Jeg sakte inn til henne, flte ikke at jeg hadde noe stress.

"Ja, Jay. Hva er det? Jeg hjelper gjerne til jeg, bare fortell meg hva jeg skal gjre s fikser jeg det jeg." Jeg smilte stort til henne. Hun s p meg og gransket ansiktet mitt, jeg visste ikke hva det var hun lette etter, men jeg tror hun fant det, for hun smilte stort til meg med verdens snilleste yne.

"Jeg lurte p om du kunne hjelpe meg passe p jentene mens jeg gjr klar maten. Og s vil jeg snakke med deg om noe." N ble jeg nervs. Hele kroppen min begynte riste, vet ikke om det syntes, men jeg kjente det. Jeg begynte svette i hendene, hjertet mitt hamret hardere og jeg pustet tyngre. N hadde jeg gjort noe feil. Hun ville ikke ha meg som barnevakt lenger. Jeg flte det p meg, det kunne ikke vre positivt. Jeg ventet og ventet p det jeg egentlig ikke ville hre.

"Jeg ville bare si at du er den eneste barnevakten som Daisy og Phoebe har likt snn ordentlig. De andre har enten vrt for fjollete eller for serise, men de forguder deg. Og jeg hper at selv om Louis og Harry skal passe dem litt om du, etter at de har dratt igjen vil fortsette vre barnevakten til Daisy og Phoebe?" Jeg sluttet puste. Det var ikke dette jeg hadde ventet meg. Jeg fikk ikke ut en lyd, ble bare stende og stirre p henne. Det var helt utrolig, bedre enn det jeg kunne hpet p.

"Hvis du ikke vil s m du si ifra alts, jeg vil ikke presse deg Hope. Du er bare s fantastisk sammen med dem og jeg fler liksom at du kunne vrt min egen datter. Jeg har blitt s veldig glad i deg." Hun s p meg med litt triste yne som om hun trodde jeg ville svare nei.

"Selvflgelig vil jeg det. De er jo de mest fantastiske jentene i hele verden. S ja, jeg vil veldig gjerne passe p dem." Jeg smilte til Jay og hun lyste opp.

Jeg hadde passet dem litt mens Jay lagde maten, s mtte jeg dra hjem en tur for finne noe finere ha p meg. Kunne ikke g i jeans og hettegenser nr de skulle komme, s jeg tok p meg en finere olabukse og en hvit strikkegenser. N begynte jeg f drlig tid igjen. Jeg lp ut av huset og lste, forsikret meg om at jeg ikke hadde glemt noe og lp av sted. Jeg hadde ikke ftt somlet meg til ta lappen, s jeg mtte ta beina fatt.

N satt vi i stua deres og bare ventet p at de skulle komme, jeg mtte si jeg gru -gledet meg. Det var et eneste rot av tanker og flelser inni meg og det jeg konsentrerte meg mest om var ikke gjre noe dumt. Mens jeg var inne i denne dype og serise tankegangen, s banket det p dra og de kom inn.

Tumblr_m7s1ujgaj11ql3ddco1_500_large

Jeg greide skrive ferdig et kapittel til s her er det. Hper dere liker det og kommenterer masse, for da kommer neste kapittel igjen, enda fortere :) Det er kjempe gy skrive for s entusiastiske lesere som dere, s det er bare fortsette. Og jeg m bare si at jeg tror dere er de beste leserne i hele verden, s st p.

Hva syntes dere?
-Benedikte.

Pinky promise: Kapittel 4.

Kapittel 4: Brdre.
Harry?s P.O.V:
Jeg sto utenfor leiligheten til Niall med kofferten min i den ene hnden og mobilen mot ret. Hamringen p dren fra min hyrehnd skapte ekko gjennom etasjen og nedover den uendelige trappeoppgangen som frte nedover til de andre etasjene. Jeg stnnet igjen da jeg nok en gang kunne hre Louis? telefonsvarer som kilte i ret mitt.
Lou, hvor er du? Spurte jeg meg selv og sukket. Jeg la mobilen ned i baklommen min og fortsatte bake p hos Niall. Niall! Skrek jeg. Det er meg, pne!! Jeg kunne hre raske skritt bortover gulvet, et tungt dunk, fr noen endelig pnet dren. Jeg kikket ned og s Niall liggende p gulvet. Hva driver du med?
Jeg falt. Mumlet han, fr han lo og reiste seg. Jeg himlet med ynene og gikk fobi han. Jeg satte fra meg kofferten i gangen og gikk inn i stuen der Liam og Zayn satt.
Hvorfor tok det s lang tid pne? Sutret jeg idet jeg dumpet ned ved siden av Zayn. Han trakk p skuldrene og slang den ene armen sin rundt meg i en uventet klem.
Vi vil ikke at du skal dra! Vi vil du skal vre her s lenge som mulig! Zayn leke-grt inn i ret mitt og snt seg p t-skjorten min. Jeg skar en grimase i avsky og skuffet han unna.
Slapp av. To uker. Minte jeg ham p. Han trket overdrevent bort fossen av de trre trene som hadde rullet nedover kinnene sine. Niall lo, mens jeg bare ristet p hodet. Jeg kjente at jeg faktisk kom til savne guttene litt... ok; kjempe mye! De var en del av hverdagen min, jeg s dem hver dag og de var mine aller beste venner. De var hver og en, en del av min bedre halvdel, uansett hvor klisj-aktig det hrtes ut. De var som brdre for meg, jeg nrmest bodde med dem og vi var sammen til en hver tid. Vi kranglet av og til, slike sm barnslige krangler, men det er jo slik ssken gjr... Og i det yeblikket jeg kikket p Niall som sto midt p gulvet og lo s mye at ansiktet hans var like rdfarget som en brannbil, Zayn som hulket for f Niall til le enda mer og Liam som kikket p oss og ristet p hodet med et lite smil i munnvikene, det var da jeg forstod hvor mye de egentlig betd for meg.

Herregud, hvordan skal jeg klare meg uten dere?! Utbrt jeg, stemmen min full av desperasjon. Nr Louis er med ssknene sine s kommer jeg bare til lengte hjem etter dere, gutter. Jeg snufset ufrivillig og kikket trist ned p hendene mine. Jeg flte meg patetisk, men jeg var rlig.
, Harry da. Liam satte seg ned ved siden av meg, slik at jeg hadde Zayn og han p hver min side. Det kommer til g bra. Og vi tekster og ringer hverandre hele tiden. Liam klemte meg inntil seg og jeg sukket og nikket. Jeg viste han hadde rett, og at det bare vr tpelig bry seg over noe s dumt.
Dessuten vet jeg du kommer til vre s opptatt at du ikke en gang kommer til ringe oss. Humret Zayn. Jeg hevet brynene mine mot ham. Du vet, mine synske evner. Jeg himlet med ynene og fns.
, hvis du er synsk! Kommer jeg til flytte inn p Nandos noen gang da? Gliste Niall og falt over oss alle. Han landet midt i fanget mitt, med beina i fanget til Zayn.
Hm, la meg se. Zayn lukket yene, fr han kikket tilbake p Niall igjen. Nei.
Sren. Niall stakk underleppen ut og la armene i kors.
Uansett. Hva fr deg til tro at jeg kommer til vre s opptatt? Det er vel ingen ting gjre i Doncaster... Uansett hvor mye jeg prvde trenge meg inn i hodet til Zayn, s forble det et ulst mysterium i seg selv. Fansene har dannet seg opp et ganske riktig bilde av ham, av oss alle, men jeg flte Zayn var den som passet best til sin quiet and mysterious greie p gang. Kanskje ikke alltid like stille, men du kunne aldri ta fra Zayn at han var mystisk. Det hadde blitt som ta pynten av juletreet midt p julaften; alts det gr bare ikke.

Ikke si det. Ogs det smilet, det som sier s mange ord at du ikke en gang rekker hre ett av dem. Jeg sukket og skulte mot ham.
Hva?
Jeg hrte at barnevakten til Phoebe og Daisy var ei jente, p din alder. Og vi vet jo begge at du ikke har vrt i et forhold p lenge, du kan ikke si at det ikke er noe du savner. Som for eksempel... Jeg stoppet han ved kremte.
Hvem tror du egentlig at jeg er? En desperat fys som ligger med alt som har to bein og en gjerne? Niall lo, og trillet ned p gulvet.
Det var jo dette med Caroline da... Mumlet Liam. Hodet mitt snudde seg mot ham, og ynene mine slapset til ham over kinnet.
Vi tar ikke opp dette n! Jeg merket hvordan kroppen min hisset seg opp uten grunn. Jeg var irritabel nr det kom til dette med forhold, i alle fall s lenge som Louis, Liam og Zayn hadde en jente i livene sine. Niall var bare fornyd med ha maten sin, og litt av alle andres. Jeg hadde vel bare katten min, Dusty. Dessuten, jeg hadde aldri prvd meg p barnevakten til ssknene til bestevennen min. Det blir bare... feil: Guttene rynket brynene sine alle sammen og stilte meg sprsmlet i munn p hverandre.
Hva er feil med det? Jeg bet meg i leppen og s poenget deres, men likevel ikke. Hun var en barnevakt, bare en vanlig jente. For all del kunne det hende hun var en gal fan. Og jeg trengte en som forstod seg p meg, og hvordan livet mitt kunne vre. En barnevakt kunne umulig gjre noe snt. Og jeg skjnte egentlig ikke hvorfor jeg funderte s over det akkurat da, jeg kjente henne jo ikke, hadde ikke mtt henne, jeg viste ikke en gang navnet hennes!! Wow, jeg mtte ha vrt mer ensom enn det jeg trodde. Kanskje Zayn hadde rett?

Gutter! Aldri, sier jeg. Aldri om jeg prver meg p en dum babypasser. Stnnet jeg.
S det er der du har i planene. Louis kom valsende inn i stuen med et ertende smil om munnen og hendene dypt plantet i lommene sine. Jeg himlet med ynene og sukket. Hazza, slapp av, jeg bare tuller. Lo han.
Nr drar vi? Spurte jeg ham. Louis kikket ned p mobilen sin ogs opp p meg igjen.
N.

Tumblr_lv4rd36ylk1r1od12o1_500_large

Kapittelet bli litt kort, men som Benedikte har fortalt meg; det er ikke lengden som teller, men innholdet ;) <3 Jeg flte av en eller annen grunn det ble ganske rart, bde oppbygningen og innholdet, men det kan hende det bare er i mitt hode... Uansett; prvde skrive det p en litt motsom mte, s bare se for dere Zayn, Liam og Niall som sitter og smerter han litt, og Harry som overtenker. Hper dere liker kapittelet og kommenterer mye! Begynner p kapittel 19 av Please stay allerede n, ogs har Benedikte sagt at hun kanskje legger ut kapittel 5 av Pinky promise. Kommenter mye om dere vil ha det, s legger hun det kanskje ut!!! <3

Hva syntes dere om kapittelet?
Noen som vil ha mer idag?

-Stine

Pinky promise: Kapittel 3.

Vet det er ganske tidlig starte dedikere kapitler, men jeg vil det for det :)

Jeg vil dedikere det til Sophie som ga meg noen nyttige tips til dette kapittelet og nr jeg skal skrive andre historier senere. Hper dette kapittelet ikke blir like tungt lese. Mens jeg skrev dette kapittelet s tenkte jeg p kommentaren din og tipsene du kom med og hper at dette kapittelet da ble litt bedre :) Tusen takk Sophie <3


Kapittel 3: Oppdagelsen.
Hopes P.O.V.

Oppdagelsesferder var noe av det de likte best, hadde jeg ftt inntrykk av. Det var s typisk dem dra meg med ut i hagen for finne ut hva som fantes der. De hadde en stor hage med masse blomster, trr og busker. Daisy og Phoebe elsket leke oppdagelsesferd og det var viktig at man levde seg ordentlig inn i rollen som oppdagelsesreisende, hvis ikke kunne folk tro vi bare latet som og det ville vi ikke ha noe av.

"Ok, hva skal vi finne i dag da?" Spurte jeg dem.

"Hysj, du m hviske hvis ikke kan de hre deg." Svarte Phoebe.

"Ja og du vil vel ikke at de skal finne deg, ikke sant?" Hvisket Daisy litt mer intenst, det var alltid hun som viste strst interesse for oppdagelsesferden med en gang vi hadde startet, mens Phoebe pleide holde ut litt lengre. Jeg byde meg ned og hvisket tilbake.

"Hvem er det som ikke m hre oss?" Hvisket jeg og snudde meg mot de to jentene. Vi satt huket ned bak en busk for at de som ikke skulle hre oss, ikke skulle se oss heller.

"De voksne selvflgelig. De kan vre farlige fiender." Svarte Phoebe meg, som om det var en selvflge at det var de voksne som var fiendene.

"h ja, selvflgelig. At jeg ikke tenkte p det." Svarte jeg for overbevise henne om at hun hadde helt rett.

"Nei, du var litt dum." Hvisket Daisy forsiktig. "Ikke p en slem mte alts." Skjt hun kjapt inn etterp som for forsikre seg om at jeg ikke tok meg nr av det. Vi mtte luske oss nrmere et lite uthus som sto mellom hagen deres og hagen til naboen, i flge Phoebe s var det nemlig det beste stedet gjemme seg. Der var det helt sikkert at ikke fiendene kunne se oss.

"N m vi lpe inn i huset og ta dem til fange snn at de ikke kan slippe unna." Sa Daisy. "Og s m vi overbevise dem om at vi vant kampen."

"Kjempebra, det er en smart plan. Dere lper inn mens jeg passer p at ingen ser dere, okay?" Spurte jeg dem. Det var de som skulle vre sjef over leken s det var viktig ikke ta for mye kontroll hadde jeg ftt beskjed om av Jay. De mtte utvikle sin egen kreativitet, noe jeg mtte si de var gode p. Begge to hadde den strste fantasi og det fantes ingen ting de ikke kunne funnet p. "JA!" Skrek de i kor og lp inn i huset. Jeg kom gende etter og s dem lpe inn og holde fast moren og faren sin som om de var tyver.

"Vi tok dem." Ropte Phoebe glad. Og et stort smil lyste over fjeset hennes.

"Og vi greide det helt alene." Smilte Daisy. "Du m huske lpe fortere inn i huset neste gang Hope, for neste gang kan det hende de er flere og da trenger vi all den hjelp vi kan f." Sa hun helt seris som om det var p liv eller dd. Det som var helt sikkert var at de var de beste i hele verden til leve seg inn i handlingen nr de lekte. De spilte alltid karakterene fullt ut uansett om de var et tre eller den modigste oppdageren p jorda.

"Ja, jeg skal huske p det Daisy. Jeg kommer redder dere neste gang, hvis dere skulle bli overfalt." Sa jeg og var helt seris jeg ogs. Og begge jentene bare nikket til svar.

"Mamma, kan vi tegne n?" Spurte Phoebe.

"Ja selvflgelig jenta mi. Kom skal vi finne tegnesakene." Jeg trodde Jay mtte vre den mest omsorgsfulle moren jeg noen gang hadde sett. Hun gjorde alt dtrene ba om og passet p at de hadde det bra til alle tider. Uansett hva som skjedde s var hun der for jentene sine. Da de kom tilbake med tegnesakene satte vi oss ned for tegne. Jeg i midten med Daisy og Phoebe p hver sin side av meg. Vi satt og tegnet en stund fr plutselig Phoebe utbrt;

"Se, jeg har tegnet oss tre p oppdagelsesferden. Du er bakerst Hope og s er Daisy og jeg foran og leder ann. For vi var liksom lederne i stad." Hun viste stolt fram tegningen sin og pekte rundt p tegningen og viste oss uthuset og buskene og alt.

"Jeg har ogs tegnet oss, men jeg har tegnet p Louis ogs. For han fr ogs vre med p lekene." Hun s litt trist opp p meg og fortsatte. "For jeg savner ham litt."

Hun kikket videre p meg og det var da jeg skjnte det.

"h, Louis er storebroren deres." Sa jeg da det gikk opp for meg. "Han setter nok stor pris p at han ogs fr vre med p tegningen. Tror ikke du, Daisy?" Spurte jeg henne.

"Jo, han liker alltid leke og tegne med oss. Jeg har tenkt gi den til ham nr han kommer hjem." Sa hun, fornyd med iden hun hadde kommet med. Hun fortalte at han kunne henge den p veggen sin p rommet og ta den med seg nr han mtte dra igjen.

"Da har jeg en overraskelse til dere jenter." Kom Jay bort til oss og sa.

"Hva da mamma, hva da?" Spurte Daisy og Phoebe i munnen p hverandre. Man s p dem at de virkelig ville vite hva overraskelsen var. "Vr s snill og si det mamma." De ba nesten p sine knr, s spente var de.

"Louis kommer for beske oss snart. Han skal ha fri en stund og da kommer han p besk." Ansiktene til Daisy og Phoebe lyste opp nr de hrte det og skrek av glede. Jeg, p den andre siden, flte meg litt usikker. Jeg hadde jo aldri mtt denne Louis personen fr. Men det ville bli fint ha et fjes feste navnet til.

"Og han skal ha med seg Harry." Sa Jay og smilte. Hvem var n det da, tenkte jeg.

image
Louis og Jay (Moren til Louis).

Her kommer enda et kapittel fra meg og jeg hper det innfrir denne gangen ogs. Kapittelet ble litt lengre denne gangen noe som jeg hper bare er positivt. Hper dere liker det denne gangen ogs!

Hva syntes dere om kapittelet?
(7 kommentarer fr nytt kapittel)
-Benedikte :)

Pinky promise: Kapittel 2.

Kapittel 2: Endring i planene.
Harry Styles? P.O.V:
Mange tror at livet som kjendis er enkelt, deilig og avslappet. Andre tror det er vanskelig takle alt presset, at hverdagen er slitsomt og stressende med hele tiden bli forfulgt. Begge pstandene er helt feil... N skal jeg ikke snakke p veiene av alle i min bransje, men jeg kan lett utale meg fra min synsvinkel! Selv om paparazzier og fans til tider kan vre innpslitende, media sprer usanne rykter, mann fr dra p ferie p fine plasser og fr gjre som man vil, s er ikke det definisjonen av hva en kjendis er.

Kjendiser finnes i mange varianter, jeg skal ikke en gang ramse opp alle, men for kaste en stein innenfor ringen s kan jeg si s mye som at jeg (fra her jeg str n) tilhrer ikke andre enn de kjendisene som lengter etter et normalt liv. Selv om jeg lever ut drmmen min og har det perfekt kan man g lei etter hvert. Perfekt er jo ikke et evigvarende ord...

***

Det var den tredje dagen guttene og jeg hadde ftt fri, ferien vr skulle vare i hele to uker, men enda hadde jeg ikke rykket meg fra leiligheten min. Kanskje en tur bort til en av de andre guttene n og da, en liten runde i butikken eller en gtur rundt i omrdet. Jeg hadde sltt av mobilen og latt alt som het medier leve sitt eget liv. For to uker hadde jeg lovet meg selv bare vre Harry; en normal attenring.

Jeg var midt inne i sesong tre av Friends, da jeg kunne hre noen ute i gangen. Jeg rikket meg ikke fra min behagelige plassering p sofaen, med et varmt og lunt pledd rundt skuldrene mine. Tok jeg ikke feil var det bare en av guttene.
Hei. Louis dukket opp, og jeg smilte til meg selv for ha tatt riktig.
Hallo Lou. Fr jeg rakk sette meg opp og skru av episoden som duret over skjermen, hadde Louis allerede sltt av hele tv?n. Han sukket og satte seg p bordet foran meg. Noe ved han virket annerledes, mten han satt p, mten hele han prvde virke avslappet p, men alt han oppndde var se ukomfortabel ut. Jeg kjente Louis like godt som jeg kjente meg selv, om ikke bedre.

Er du ok? Spurte jeg, med en bekymret mine i stemmen. Louis sukket og nikket.
Ja, klart det. Men jeg skal dra hjem til Doncaster for resten av ferien. Han sukket igjen og kikket opp p meg. Han fiklet nervst med hendene sine og bet seg i leppen.
S fint da. Jeg kommer til savne deg, men det er jo bare litt under to uker, det skal nok g bra. Jeg smilte oppmuntrende til ham og pnet armene for gi han en klem. Louis nikket og dro meg inntil seg.
Men det er ikke det.... Startet han, fr jeg avbrt han.
Jeg er atten, Lou, jeg klarer meg selv. Uansett skal jeg hjem til mamma og Gemma om noen dager tenker jeg, s jeg blir ikke ensom. jeg sm lo og trakk meg fra Louis igjen, bare for mte et ukjent blikk. Det var som om han prvde si meg noe gjennom blikket, noe han ikke klarte f ut gjennom munnen, men jeg klarte ikke oppfatte det. Det er noe annet er det ikke? Spurte jeg. Louis nikket og lukket ynene.
Moren din ringte meg, for hun kunne ikke n deg p mobilen? spurte han. Jeg nikket sakte.
Jeg har skrudd den av. Han lot tungen sin gli over underleppen sin en stund, mens han holdt ynene sine i mine.
Moren din og Gemma har dratt p ferie sammen med en venn av moren din og datteren hennes. De kommer ikke hjem fr om to uker de heller, s hun ba meg si til deg at hun skulle ringe deg s fort de hadde landet i Frankrike. Sa han endelig. Jeg rynket brynene. Frankrike? Mamma hadde alltid snakket om at hun ville dra dit, helst til Paris, og jeg hadde lovet henne og ta henne og Gemma med dit en dag. Men n hadde de reist uten meg, uten min hjelp. Det gjorde meg p en mte trist. Det fikk meg til fle at jeg ikke var en like stor del av familien som det jeg hadde vrt fr. Vanlige familier pleide dra p ferieturer sammen, oppleve verden og finne nye steder. Jeg hadde en gang vrt med p det, men n; etter jeg ble kjendis, var dette forandret. Jeg fikk ordet kjendis til passe inn i s mange negative sammenhenger, men det var bare fordi jeg savnet hvordan alt var fr. Jeg sverger; ikke en gang alle vennene mine oppfrte seg som fr, til og med ikke mine gamle bestevenner. De syntes det var kult at jeg kunne g utenfor huset mitt og mte en drss med mange jenter som siklet etter meg, og det var jo ogs det, men noen ting ble bare for voldsomt. Jeg tror det er derfor jeg flte meg s knyttet til Louis, og de andre guttene, men mest han; han forstod min situasjon, kjente sider av meg som jeg ikke kunne vise til mine gamle venner og hjalp meg bestandig om det var noe.

Jeg fr vel bare bruke tiden min her i London da. Sukket jeg og falt tilbake p plass i sofaen. Louis flyttet seg fra bordet og ved siden av meg, med et smil voksende om leppene hans.
Derfor snakket jeg med Anne, og hun og jeg ble enige om at du kan f vre med meg hjem til Doncaster! Han slang seg rundt halsen min. Tenk s gy det blir, oss to bestekompiser, mine ste lillesstre og mamma, nr hun ikke er p jobb. Du kommer til f s mye tid til bli bedre kjent med ssknene mine.
Jeg kjenner dem jo fra fr, de kaller meg onkel. Lo jeg og rufset til hret hans. Louis lo og blunket til meg.
Men du blir en bedre barnepasser ogs, for mens mamma er p jobb har jeg ftt i oppgave om passe p at Fizzy og Lottie gjr lekser og lignende, mens Daisy og Phoebe ikke setter fyr p huset. Dessuten hadde vist mamma leid inn en barnevakt som ikke kan passe dem alene. Tvillingene kan vre krevende til tider. Louis reiste seg opp og kikket p meg. Hva sier du?
Det er vel bedre enn sitte igjen her alene. Jeg smilte skjeft og nikket til ham. Jeg blir med.
Tusen takk Hazza! Louis klemte meg igjen. Forholdet vrt er vel litt intimt for noen, men det er helt normalt for oss. Jeg elsker deg! Jeg lo og klappet han p hodet.
Elsker deg ogs, vet du. Jeg begynte g mot kjkkenet, med en overlykkelig Louis rett bak ryggen p meg. Hvor gammel er barnevakten forresten?
Atten, om jeg husker riktig. Louis besvarte ogs mitt neste sprsml. Jente. Tror hun heter noe p H. Og i flge mamma er hun vist verdens snilleste. Men du kjenner jo mamma, hun syntes alle som bare smiler er snille. Jeg ser for meg barnevakten som en nerdete student, desperat etter ekstralnn, hvem ville ellers passet to tvillinger. Jeg nikket meg enig.
Best vi tar litt over for henne da. Mumlet jeg. Og Louis mumlet et stille mhm, fr han forsvant ut av leiligheten min med mobilen klistret til ret sitt.

Tumblr_m9z9wwcggw1rq4psfo1_500_large

Kapittel to av Pinky promise, skrevet av meg (Stine) fra Harrys synsvinkel. Beklager at kapittelet er litt p kanten, og kanskje litt kjedelig, men jeg legger mer jobb i Don't let go historiene mine, og bruker heller lenger tid p gode skildringer i den for f en gjennomfrt historie. Derfor er det litt deilig skrive denne historien, s ting bare kan flyte litt ut av hodet mitt, og jeg ikke trenger sitte gruble p de perfekte skildringene. Har p en mte savnet skrive litt som dette, men elsker aller mest skrive med skildinger. Tror bare det har noe med at jeg fler meg knyttet til D.LG p en mte, kanskje jeg blir det senere i denne historien ogs <3

Begynner skrive p D.L.G: Please stay kapittel 19 n, s om ikke det kommer opp ikveld, s kommer det i morgen tidlig! :)

Likte dere kapittelet?
Hper dere skjnner dette med mine flelser ovenfor denne historien og den andre :)
-Stine

Pinky promise: Kapittel 1.

Kapittel 1: Overraskelsen.
Hope's P.O.V

Stressa, det var det jeg flte meg. Hele dagen hadde egentlig bare vrt full av stress. Fra starten av dagen hadde alt bare gtt i surr og n var jeg snart for sent ute. Jeg lp inn i dusjen og tok en rask dusj, det var beroligende. Tror jeg aldri har tatt en mer avslappende dusj fr. Den var kort ja, men etter alt stresset fltes det ut som alle bekymringene mine bare rant ned av skuldrene mine. Jeg hoppet ut av dusjen og lp inn p rommet. Hva skulle jeg ha p? Jeg gikk for det vanlige, stramme jeans og en stor hette genser. Jeg kikket inn i speilet, greit nok. Tenkte jeg, men kunne vrt bedre. Mine blonde krller s verre ut en de pleide, de som til vanlig var ganske rolige, sto n til alle kanter og s ut som det ikke hadde vrt vasket eller brstet p mange r, selv om jeg nettopp kom ut fra dusjen. Ansiktet mitt var en helt annen historie, usminket og med mrke ringer under de slitne ynene, som til vanlig var ganske levende. ynene, det eneste jeg egentlig likte ved meg selv, de store brune ynene. Ja ja, det fr g for denne gang. Jeg rakk ikke noe mer n, tenkte jeg mens jeg lpe ut av huset og lste dra bak meg.

Nei, sren ogs. N glemte jeg veska, igjen. Jeg skyndet meg pne dra fr jeg spurtet bort til veska og skuffet mobilen, iPoden og lommeboka oppi veska. Jeg s p klokka p mobilen, n var det fem minutter til jeg skulle vre der, hjelp!

Dette skulle bli fjerde gang jeg satt barnevakt for dem, men de var ste da. Alltid blide og med nye pfunn hver gang. Selv om de var tvillinger og veldig like utseendemessig kan man ikke si det om personligheten. De er to helt forskjellige jenter, med helt forskjellige personligheter. Daisy var den helt utadvendte jenta, som bare var snill mot alle og som alle likte med en gang. Hun hadde en merkelig evne til bare snurre alle hun mtte rundt lillefingeren sin. Mens Phoebe var mer innesluttet, men nr hun frst ble venn med noen knyttet hun lett sterke bnd. Begge to var fantastiske jenter som var helt herlige vre sammen med, som var en av grunnene til at jeg elsket sitte barnevakt for dem. Jeg sendte en rask melding til dem om at jeg kom litt for sent, men at jeg var der snart.

N kunne jeg skimte huset, det var et flott hus, stort og prangende. Var ikke rart de trengte et stort hus da. Det bodde tross alt en ganske stor familie der. I tillegg til Daisy og Phoebe s var det selvflgelig foreldrene deres, verdens hyggeligste folk, to sstre til og en bror, men jeg trodde han hadde flyttet ut for litt siden. Plutselig pnet dra seg og jeg hadde de to nydelige jentene i armene mine.

?Hallo Hope!? Skrek Daisy til meg og ga meg enda en klem. ?Hei Daisy.? Svarte jeg tilbake litt roligere en det hun hadde. ?Hallo.? Kom det svakt fra Phoebe. ?Hei lille jenta mi.? Svarte jeg tilbake. ?Hva er det vi skal finne p i dag da?? Spurte jeg. De fant alltid p s mye rart, med det var alltid like morsomt. ?Vent se du, det er en overraskelse.? Svarte Daisy og s smilte bde Daisy og Phoebe lurt til hverandre.


*Phoebe og Daisy, lillesstrene til Louis*

Da kommer endelig frste del fra meg. Det tok sin tid skrive kapittelet, men er glad for at det endelig ble ferdig.
Hper dere liker det, og at det ikke er alt for ille da :) Er min frste fanfic skjnner dere. Gleder meg til se tilbakemeldingene fra dere :)

Hva syntes dere om frste del?
-Benedikte

Les mer i arkivet Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013
Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! P denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat n skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Hper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 r og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012


    hits