My secret - Kapittel 5.

Kapittel 5: Kjre Liam.

Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg tror det er fordi jeg er redd for si det til deg nr jeg kan se deg foran meg; utrykket ditt, reaksjonen. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Dessuten s kjenner jeg deg ikke. Det eneste jeg vet om deg er at du er en gutt som bryr deg om bestemoren din, liker drikke kakao og at du har en fortid jeg gjerne vil bli kjent med. Jeg vet ogs at du liker boken The Perks of Being A Wallflower veldig godt, og siden den boken er bare skrevet som brev fant jeg ut at dette var en god idee. Jeg hper det var det?

Frst s vil jeg bare si hei, for jeg klarte ikke si det til deg sist torsdag, og jeg dukket aldri opp p den fredagen. Jeg beklager det, men jeg fant ikke styrken. Som jeg sa; jeg hadde aldri klart fortelle dette. Du skjnner Liam, for ett r siden slet jeg utrolig med hodepine. Mamma og Pappa bare blste det bort som om det ikke var noe, de tok meg med til yelegen og skaffet meg briller, jeg tok to Paraceter hver eneste dag. Det fortsatte slik i tre mneder inntil jeg fylte 17 r. Det som var s spesielt med dagen var ikke at jeg bare fylte 17, men ogs fordi det er dagen ikke bare jeg, men hele familien min, skjnte at det ikke bare var hodepine. Jeg fikk et epilepsianfall. Jeg husker ikke mye fra det, ikke vil jeg huske det heller. Mamma har snakket om det til meg, men jeg lukker bare rene. Jeg var overbevist om at det var som de sa; det var bare hodepine, eller i verstefall migrene. Det var det ikke.

Du trenger ikke vite i detalj hva som foregikk den dagen, uken eller mneden. Det eneste du trenger vite er at det hele frte til at jeg mtte flytte. Det viste seg at med en gang mamma hadde ftt beskjed om at det var noe alvorlig galt med meg, men at de ikke viste hva enda fordi testene ikke var klare, skte hun etter en ny jobb, kjpte en leilighet og vi flyttet hit. I flge henne er sykehuset her i London mye bedre, jeg hper hun har rett. Likevel er ikke alt s mye bedre her. Mamma m jobbe ekstra mye for tjene opp pengene for leiligheten og Pappa er fortsatt i Leeds. Det er vanskelig f venner ogs. Jeg fler alle stirrer p meg og tenker hun er ikke normal, det er noe galt med henne. Jeg viste det var noe galt med meg. Legene hadde forelpig sagt at jeg var under diagnosen epilepsi. Det er vel ikke mulig se med bare et yekast at noen er en epileptiker? Likevel flte jeg det. Jeg fikk to venner til slutt, men de vet ingen ting. Jeg har ikke hatt mange anfall etter det p bursdagen min, og jeg hper jeg aldri kommer til f det igjen heller. Jeg kommer ikke til det, for jeg har funnet ut hva som er galt med meg. Da jeg fikk ye p deg p torsdagen hadde jeg fr innkallelse av legen min. Jeg trodde jeg bare skulle ta nye tester, men jeg tok feil. Jeg vet hva som er galt n, likevel er det ikke en lettelse. Tvert imot. Liam? Jeg har en hjernesvulst. Det forklarer hodepinen, gjr det ikke? Jeg tok CT-rntgen og MRI-underskelse den dagen, og det er n helt klart. Det er noe galt med trykket i hodet mitt, kort sagt. Det er en hel del andre ting som ogs er galt, men det er ikke viktig. Jeg er heldig, jeg ble ikke lagt inn. De sier at tumoren er s liten at den ikke vil gjre strre skade, det viser CT-bildene, jeg kommer bare til fortsette med hodepiner men jeg har ft medisiner imot.

Burde jeg vre lettet? Jeg fler meg ikke noe tryggere enn det jeg var. Hva om tumoren ikke er harmls? Hvorfor kan de ikke bare ta den ut og forsikre seg om at jeg blir ok?! Jeg vet du ikke har svaret, men det er det eneste jeg tenker p, s jeg mtte skrive det ned. Jeg mente ikke bekymre deg, du s ganske overrasket ut. Og jeg er lei for at jeg ikke har gjort noe for prve snakke med deg, jeg ville bare ikke at det som skjedde med mine gamle venner skulle skje med deg. Jeg vet du kanskje ikke ser p meg som en venn ettersom vi bare har sett hverandre to ganger, men etter Leandra og Angel (to venninner fra skolen) er du det nrmeste jeg kommer en venn. Jeg var redd du skulle se p meg som syk, for det er jeg ikke. Mine gamle venner bekymret seg hele tiden om jeg skulle s et nytt anfall, de srget alltid for at jeg sa jeg hadde det bra. Klart jeg har en sykdom, men det pvirker ikke personligheten min, personligheten er den jeg er? Uansett, jeg hper du har det bra, og at vi kanskje kan sees igjen. Jeg har lagt med nummeret mitt, siden du var s snill og ga meg ditt, det er jo bare rettferdig, er det ikke?

Jeg ber deg ikke om vre vennen min, men jeg ber deg om se meg og ikke sykdommen min.

Hilsen Jane.

Hun er s vakker ↑
Hper dere liker denne lille ideen med brevet, en mte for dere bli litt mere kjent med Jane p, og kanskje litt morsommere lese noen ganger.

Syntes?
-Stine

My secret - Kapittel 4.

Kapittel 4: Dmt.

Jane hadde ikke klart tenke p noe annet enn fredagen, men kunne du klandre henne? Hun hadde ikke vrt i kontakt eller hatt en venn p lenge som var utenom skolen, og en hun faktisk flte hun kunne vre seg selv rundt p en eller annen mte. Med Liam trengte hun ikke late som. De var fremmede og det er kanskje lett dmme en fremmed, men ikke s lett som du dmmer den du kjenner historiene til. Likevel viste hun at det var dagen i dag hun burde ha klart i hodet. Clara hadde kommet inn p rommet hennes klokken tte om morgningen og vekket henne. Etter frokost p sengen (mer bestemt en trr bagett), en dusj, pkledning og en kopp te, sto Jane og Clara ved utgangen av leilighetskomplekset. Vil du jeg skal hente bilen? Du kan vente her. Sa Clara. Mamma. Sa Jane advarende, og med ett dypt sukk fra dem begge begynte de og g mot bilen. Er du nervs for i dag? Spurte moren. Det er vel ingen forskjell. Svarte Jane. Clara beit seg i leppen og nikket, hun hpet virkelig p det samme.

Det var stille i bilen helt til de var fremme. Det var stille da de gikk inn i en gigantiske bygningen og tok heisen opp til femte etasje. Jane unngikk lese p skiltene, det gjorde hun alltid, likevel viste hun godt hvor hun var. Det var stemningen som avslrte det hele, og menneskene som vagget i gangene. En dame i hviteklr kom brende p en haug med smflasker, og en utslitt mann kom ut fra en rom med trer nedover kinnene. Jane kikket vekk. Hun klarte ikke se sorg og andre lide p den mten; hun viste grunnen. Hun viste at personen bak det hele som skapte sorgen ikke kunne gjre noe med det, og det gjorde Jane vondt. Hva om det er meg? Clara l en hnd p ryggen til datteren og stoppet utenfor en pen dr. Hun tittet hodet inn og stirret p mannen bak pulten mens hun kremtet. Jane og Clara. Bare kom inn. Jane s bunken med papirer foran mannen og sukket. Vi har en del snakke om.

***

Liam, er du ok? Liam kjente moren trakk han inn i en klem, men han ga ingen respons. Selvflgelig var han ikke ok, han hadde ikke vrt det i hele sitt liv! Det var alltid oppturer og nedturer, men det var n ting som alltid kom til vre med ham, og det gjorde ting vanskeligere for ham. Jeg er veldig lei for det, Liam. Vi vil fortsette med rlige sjekker til vi vet hva som er galt. Kanskje det til og med dukker opp et mirakel? Liam kikket opp fra skulderen til moren og p legen sin; hun var en relativt ung dame (kanskje 38) med et snilt smil og bl yne. Liam forgudet henne da han var liten, men som rene gikk dabbet begeistringen seg av. Han var ikke lenger opptatt av plastlekene eller klistremerkene som l i den andre skuffen i skrivebordet. Han var der kun p grunn av at han ville bli bedre, men r etter r gikk hpet ned. Jeg har lyst til vre frisk, dette delegger for meg! Sa Liam og glodde p Dr. James. Hun sukket og nikke trolig. Jeg vet det. Men vi kan ikke gjre noe enn fortsette testene. Moren strk ham gjennom hret. Det delegger ikke for deg s mye, gutten min. Du er heldig; du har det ikke vondt. Liam reiste seg brtt og stormet mot dren. Likevel m jeg konstant vre forsiktig! Jeg vil leve, ikke overleve! Alt Liam ville var vre som alle andre. Han ville ikke skille seg ut. Fortiden hans var dmt av forskjellige rsager; mange p grunn av at han ikke var som alle andre. Han ville ikke at det skulle bli fremtiden hans. Han braste ut av kontoret og videre nedover korridorene. Sykepleiere, leger, pasienter; de var over alt. Liam kunne bare se stedet som ett sted; sykehuset. Det var her folk skulle f hjelp, likevel hadde ikke stedet gjort noe for ham, og han var etter 17 r. Han kunne hre moren si et raskt hade til Dr. James fr hun sm trippet etter Liam. Stopp, vennen. Bedde hun, men Liam overhrte henne. Han svingte til venstre og tok trappene ned, mens han viste at moren mtte ta heisen siden hun hadde vrikket ankelen ved en tilfeldighet da hun var ute og gikk tur med en venninne. Det kom Liam til nytte i alle fall litt. Med hodet fullt av tanker braste han ut i entreen til sykehuset, han skulle akkurat til lpe resten av veien til parkeringsplassen og sette seg i bilen, da noe fanget blikket hans. Et par tresprengte yne, en s knusende omfavnelse at han kunne kjenne presset i sine egne ribbein. Et s knusende bilde som fikk han ikke bare til bekymre seg, men til frykte hva rsaken var. Og Liam viste han skulle f vite, for Janes tresprengte yne fanget blikket hans.



Som jeg lovet poster jeg et kapittel idag ogs, selvom dere kort sagt sugde p kommentere sist kapittel. Sorry asss, mtte bare si det -.- Men, men, jeg skriver fordet! Kort kapittel, men jeg hper det gr fint, og at dere forstr det! :)

Hater det? Liker det? :)

-Stine

My secret - Kapittel 3.

Dedikert til Kaja! Tusen takk for sttten din og kommentarene dine, det betyr kjempe masse <3


Kapittel 3: Avtalen.

Det gikk flere uker fr Jane endelig flte hun falt til ro. Og med ro mente hun ikke at hun endelig hadde funnet sin plass, men at hun til slutt hadde klart tenke noe annet en det pinlige mtet med Liam. Hun ante ikke hvorfor hun flte seg s berrt av hendelsen, men av en eller annen grunn var hun bare det. Noen ganger kan man ikke sette fingeren p hvordan man tenker og fler det man gjr, det bare er slik. Janes siste fire uker hadde gtt ut p masse lesing, den siste innspurten fr vinterferien, og hun var rett og slett utslitt. Clara hadde vrt mer opptatt av jobben sin enn normalt, noe som Jane p en mte var takknemlig for. Hun fikk fred ro hjemme nr moren stengte seg inne p kontoret sitt i leiligheten, noe som betd at Jane slapp lese p biblioteket sammen med Angel og Leandra, eller dra til The Brick. S n som vinterferien endelig stod for tur var det planer som var det store temaet. Jeg skal til Paris! Sa Angel stolt. ynene hennes glinset med et s stort hp at Jane bare mtte smile. Hun viste hvor mye Angel hadde hatt lyst til dra til Frankrike; noen av slektningene hennes bor der, s hun unte venninnen turen. Hva skal du? Spurte Jane og kikket til Leandra. Bare vre hjemme, som vanlig. Hva med deg? Sukket hun. Jane trakk p skuldrene og kikket ned i fanget sitt. Sist vinterferie hadde alt vrt som det skulle. Faren hadde tatt med seg bde Jane og Clara opp til en hytte lenger nord, og snen hadde falt fra himmelen som om jorden var en magnet. Jane hadde sttt p ski for fjerde gang i sitt liv, og hun hadde hatt snballkrig med foreldrene, noe som alltid endte med masse latter. En time senere satt de bestandig foran peisen alle tre, med hver sin kopp kakao i hendene. Jane husker flelsen av peisens flammer som varmet huden hennes. Som oftest satt hun seg s nr at det prikket i huden, men det gjorde ikke noe. Det kilte. Det kilte hele henne, livet hennes, og fikk henne til le. Slik hadde det vrt alle vinterferiene da hun bodde i Leeds. Men en vinterferie i London skulle bli annerledes.

Klokken var elleve p morgningen, og Jane hadde vrt vken to timer. Hun hadde spist frokost i vinduskarmen p rommet sitt, kledd p seg og bestemt seg for g seg en tur. Kulden blste og fikk to roser til gro i kinnene hennes. Hun flte seg som en fjr i vinden der hun gikk bortover fortauene. Vinden ledet henne til steder, men ingen-steder. Hun var en marionett for vret. Tilslutt fant Jane seg selv p utsiden av The Brick, men fr hun rakk snu og g til et annet sted bestemte beinene hennes seg for vandre rett inn i kafeen. Den var lik som alltid; tom, men ogs full av ro, varme og kjrlighet. Jane kunne ikke annet enn smile nr hun tok inn omgivelsene. Vi har egentlig stengt i dag. Sa en stemme. Det var ikke Helen som snakket, for hun ville ha bedt Jane komme nrmere, sette seg og servert henne en kopp varm drikke. Jane rdmet da hun hrte stemmen, og flte seg enda dummere da hun skjnte at han bare prvde ta igjen p henne for de frste ordene de hadde utvekslet sist gang. Unnskyld. Mumlet Jane, men hun mente ingen ting med det. Hun tok av seg luen og gikk bort til disken. Du har ikke vrt her p lenge. Sa Liam og kikket opp fra boken som han holdt i hendene. Han signaliserte at Jane skulle sette seg mens han helte oppi en kopp kakao til henne. Jeg har vrt opptatt. Svarte Jane og trakk p skuldrene. Bestemor sier du kommer hit uansett hvor opptatt du er. Er det noe p gang? Spurte Liam og rakte Jane koppen. Hvor er hun? Siden du frst nevner henne. Spurte Jane fort. Hun er ute og ordner noe, s hun ba meg passe p her imens. Hun er tilbake om ikke lenge. Svare Liam. Jane tok ham inn. Hun studerte hans runde ansikt og mrkebrune yne. Det litt for lange hret, der luggen hektet seg i de tykke yevippene hans. Mten han beit seg i leppen p da han gikk tilbake til lesingen, og det lille glimtet han fikk i yekroken da han skjnte at Jane stirret p ham. Han kikket opp og smilte. Hva leser du? Spurte Jane. The Perks of Being A Wallflower. Svarte han. Jeg bestemte meg for lese den da jeg hrte s mye bra om den. Det som er utrolig er at den er mye bedre enn det folk sier den er. Jeg vet ikke om det bare er at jeg fler meg knyttet til Charlie, han er hovedkarakteren, eller om boken bare er skrevet, siden den er skrevet bare som brev. Jane rynket brynene sine og lente seg p albuene slik at hun var nrmere Liam. Hva fr deg til like Charlie? Spurte hun. Har du lest boken? Liam hevet yenbrynene og gliste da Jane nikket fort. Vel? Jeg tror det er hans person. Jeg kan ikke sette meg inn i noen av situasjonene hans, for han gr gjennom mye verre ting enn det jeg gjr, men mten han er p. Han er en wallflower. Han er der, ser og hrer, og tier om det. Jeg var litt snn en gang. Svarte Liam. Stemmen hans ble stillere og stillere jo lenger setningen drev p, og Jane forstod at boken virkelig betydde noe for Liam. Jeg fler det samme. Og jeg hper at jeg en dag kan f slike venner som Charlie har. Jeg trenger ikke fler enn to stykker; bare noen f nre venner. Svarte Jane. Det ble stille mellom dem en lang stund, og det eneste de kunne hre var vinden som ulte ute, knirkingen i treveggene og svelgingen da de drakk fra kakaoen sin. Hva gr du igjennom? Spurte Jane plutselig. Liam kikket forvirret p henne og satte seg mer til rette ovenfor henne. Du sa du at Charlie gikk gjennom mye verre ting enn det du gjorde. Forklarte Jane. Liam sukket og nikket stille. Plutselig var det som om han forandret seg. ynene hans mistet varmen, personligheten hans mistet selvsikkerheten og i stedet for en voksen gutt satt det heller en usikker skygge foran henne. Det? er en veldig lang historie. Det er en hel rekke med ting som bare smales i en tykk smrje. Det er ikke en gang vits i forklare. Liam ristet p hodet. Jane hadde ikke lyst til presse ham, hun hadde aldri vert en person som prvde dra noen ut av sin komfortable sone, og hun flte hun allerede hadde gjort det mot Liam. Dessuten, om Liam hadde gjort det mot henne hadde hun ikke vist hva hun skulle gjre. Hun hadde mest sannsynlig vrt p grten. Jeg skjnner. Svarte hun. Hva skal du i ferien? Liam var kjapp til bytte tema. Jeg skal forresten ingen ting, s om du vil finne p noe, s kan vi godt det. Jane smilte og nikket. Gjerne! Men jeg kan ikke p Torsdag. Liam smilte. Jeg er opptatt da jeg ogs, men hva med p Fredag? Spurte han hpefullt. Jane smilte tilbake og nikket. Det passer! Kan jeg ikke mte deg her? Sa hun. Jo. Vi kan jo tekste i mellomtiden. Sa Liam fr han fant frem en papirlapp og skrev ned nummeret sitt p den. Avtale. Gliste Jane.

javascript:mctmp(0);

Skal poste mer regelmessig n! :) Om dere ikke har lest The Perks of Being A Wallflower; HVA VENTER DERE P!?!?! Det er en helt uvirkelig og fantastisk god bok. Jeg har lest den ut p s kort tid, og slik som Liam og Jane snakker om den er min mening om boken. Alle er nok Charlie p en eller annen mte, og om ikke s kan man bare ikke la vre bli glad i ham. Savner han allerede, flte meg tom da boken var slutt... :(
Allerede i neste kapittel begynner det litt drama, jeg hper dere syntes det ikke er for tidlig, men det har en stor betydning for historien!!!! :) Neste kapittel kommer i morgen eller p lrdag <3

Linker:
min andre fanfic blogg: http://fiction1d.blogg.no/
Personlig blogg:http://youngwriter.blogg.no/
En Larry blogg:http://larryisreal.blogg.no/(mtte ta med bloggen fordi jeg beundrer personen eller personene bak den. De fr hat, men likevel s fortsetter de skrive om Larry. Ikke bare har de bra bevis, videoer osv, men de er kjempe flinke og sterke! Om noen gidder sjekke den og ikke legge igjen hat, tror jeg hun/han/de hadde blitt glade :)

Syntes?
-Stine

My secret - Kapittel 2.

Dedikerer dette kapittelet til bestevennen min Vilde♥ Er for det frste utrolig glad for at du leser historien min og sttter meg p den mten, men ogs alt annet du gjr for meg. Du (og de andre jentene) har ftt meg til smile og le nr jeg virkelig har trengt det mest, og jeg tror ikke du vet hvor mye du virkelig betyr for meg. Er kjempe glad i deg, Vildus!♥


Kapittel 2: The Brick.

Noen ganger flte Jane at hennes eneste mte slippe unna p var lpe. Ikke bare fysisk, men ogs psykisk. De siste rene hadde hun lpt mye, og prvd og ikke se tilbake p problemene som hadde dukket opp. Det eneste hun hadde lrt seg var at nr hun lp fra ett problem, dukket et nytt like raskt opp. Da hun var liten husket hun at foreldrene kranglet en del, hun forstod ikke hvorfor den gangen, men n gjorde hun det. Gjr jeg noe galt?! Hadde Clara ropet til mannen sin. Og han hadde svart like rolig som han alltid var, at Nei, du gjr ikke noe galt. Jeg trenger bare en pause. S tok det to mneder fr Jane s faren sin i huset deres igjen. Hun hadde akkurat vendt seg til tanken om at faren hennes, som hun bare s i helgene, ikke kom til vre p kjkkenet hver morgen hun vknet, da hun plutselig fant ham ved kjkkenbordet en tidlig morgen. God morgen, Jenta mi. Og s var alt tilbake til normalt igjen. Jane prvde overhre de hvesende diskusjonene foreldrene hadde om kveldene, hun prvde bare klamre seg til hpet om at Pappa skulle vre hjemme. Hun smilte hver eneste morgen og etter en stund vendte hun seg til blikkene foreldrene sendte hverandre. Hun pusset bare ikke brillene sine bestandig. Og da hun ble eldre, og foreldrene fortsatt kranglet til tider, puttet hun repluggene i rene og hrte p musikk. Et problem mindre.

Tar du oppvasken igjen, Jane? Unnskyld, men jeg har noen telefoner jeg m ta til noen kunder fr jobben i morgen, og det m ikke bli for sent. Clara kikket p datteren sin, som nikket uberrt. Jane minte Clara om seg selv da hun var 17 r, men hun kunne ikke si om det var p en positiv eller negativ mte. Uten si et eneste ord til forlot hun kjkkenet til Jane, som skuffet den siste gaffelen med pasta inn i munnen. Jane var vant til flelsen av vre alene. Hun hadde vokst opp p den mten, og etter at hun flyttet fra Leeds hadde hun ikke forventet seg noe annet. Hun var vandt med morens fravr, og farens lille oppmter. Hun likte ogs vre p egenhnd selv om hun alltid hadde noen rundt seg. Hun likte roen og freden det ga tankene hennes. Hun ryddet fort av bordet, og vasket opp som moren hadde bedt henne om, fr hun gikk inn p rommet og hentet skolesekken sin. Hun mtte f gjort leksene fr det ble alt for sent og hun mtte legge seg eller ble for sliten til pine ynene med lesestoff om atomer og molekyler. Hun gikk inn igjen p kjkkenet, skrev en post-it lapp til moren om at hun dro til biblioteket for gjre lekser, fr hun festet den p kjleskapet over de andre post-it lappene hun hadde hengt der tidligere. S sukket hun og gikk ut.

Med en gang hun ndde biblioteket kom hun p at Angel og Leandra mest sannsynlig kom til vre der inne byd over bkene sine. Jane hadde ikke lyst til mte dem n, og forklare hvorfor hun ikke var hjemme som hun sa hun skulle. S isteden snudde hun ryggen til biblioteket og gikk i retning av cafeen som venninnene hennes ikke viste om. Svrt f viste om den, noe som ikke var s rart. For det frste var den kalt The Brick noe som i seg selv ikke var et srlig vanlig navn p en cafe. For det andre s l den bortgjemt i enden av et gatesmug, og normale folk visste bedre enn g inn i skittene gatesmug det stinket av. Likevel hadde Jane funnet den av ren tilfeldighet. Enda en av hennes problemer hadde skaffet henne stedet. Hun hadde kranglet med moren den frste uken de hadde flyttet inn i leiligheten; Jane ville ikke g p skolen moren hennes hadde valgt ut til henne. Hun hadde tatt seg en gtur klokken ti den kvelden, og Londons mrk var nok til skremme henne, men da hun merket at en mann fulgte etter henne hadde hun latt impulsene ta over. Det endte med at beina hennes frte henne til The Brick, og det hadde vrt hennes favoritt-sted siden den dagen til tross for deres trre smkaker. Kakaoen deres veide opp for kakene, den veide opp for hele det falleferdige stedet.

Er det Jane? Cafe-eieren Helen myste mot inngangen. Kom inn kjre deg! gliste hun da Jane vinket sjenert. Jeg m bare f gjort unna noen lekser fr dere stenger, er det greit? Spurte hun og satte seg ved bardisken. Helen nikket ivrig og gliste. Klart det. Bli s lenge du vil, og bare rop om det er noe. La meg lage deg litt kakao, fr jeg gr inn p bakrommet og gjr mnedens regnskap ferdig. Helen startet lage en kopp kakao mens Jane dro frem skolebkene sine. Hun flte seg alltid s velkommen hos Helen. Hun var som en stor myk bamse, og til tross for at hun var nrmere 60 rene flte Jane at Helen var en av dem som forstod hennes ungdommelige problemer best. Jane hadde pnet seg for Helen og hun bare lyttet. Hun hadde ikke mye si, men bare at hun var der, flelsen av at noen brydde seg, var nok for Jane. Om noen kommer inn, si at vi stengte tidligere i dag. Helen ga Jane koppen, blunket og forsvant inn p bakrommet. De viste begge to at det mest sannsynlig ikke kom til dukke opp noen andre. Men noen ganger tar selv sannsynligheten feil.

To kopper kakaoer senere var Jane endelig gjennom sidene med naturfag, og sukket lettet ut. Helen hadde fortsatt ikke kommet ut, og om ikke Jane viste bedre hadde hun sovnet der inne. Jane smilte til seg selv mens hun tok frem sin siste skolebok og sukket da hun s det var matte. Hun var i ferd med stupe ned i rutearkene, da drklokken startet ringe og signaliserte at noen andre ogs var kommet for beske den slitene cafeen. Jane bannet for seg selv da hun kom p hva Helen hadde sagt, og skjnte at hun mtte ta p seg oppgaven for si de var stengt. Sakte snudde hun seg rundt og mtte blikket til den fremmede som kom gende inn. Hei. Sa han stille og trakk p smilebndene da han mtte Janes blikk. Jane bannet enda en gang til seg selv da hun tok inn gutten; hvor forferdelig er det ikke mtte vre den som jager ut en s tiltrekkende gutt?! Eh, hallo. Nlte Jane. Det er egentlig stengt. La hun til. Gutten lo kort og nikket. Jeg vet. Jeg kommer bare for ordne noe. Og fr Jane rakk gjre noe var gutten bak disken og p vei inn til bakrommet. Hva skal du?! Ropte hun etter ham. Hun spratt opp fra stolen sin og lp etter ham. Du kan ikke bare g rett? Hun stoppet da hun s gutten omfavnet Helen. Rdmen spredde seg i kinnene sine da hun skjnte at Helen og gutten var bekjente, og de virket nrmere hverandre enn det Jane og Helen var. Det gr fint, Jane. Dette er barnebarnet mitt Liam. Helen og gutten, Liam, trakk seg fra hverandre, og gutten trakk p skuldrene med en kort latter. . Unnskyld, jeg viste ikke? Liam avbrt Jane og stakk hnden sin frem for hilse. Det gr fint. Jeg er Liam. Og glad jeg endelig mter deg, for Bestemor har nevnt hennes beste kunde et parr ganger for mye. Smilte ham. Jane tok hnden hans og hilste. Jeg er Jane. Mumlet hun, og kjente seg selv rdme enda sterkere. Hun hadde alltid vrt slik nr det kom til gutter. Hun var ikke typen noen av guttene la yne p, og hun kunne nesten ikke se for seg selv med noen kjreste. Hyggelig mte deg, og tusen takk for at du kommer hit. Jeg vet det betyr mye for Bestemor. Liam smilte snilt ned mot Jane og kikket mot Helen igjen. Selvflgelig gjr det det! Jane er en av de koseligste jentene jeg noen gang har mtt, du burde be henne ut Liam! Alle mdre eller bestemdre likte gjre barnet eller barnebarnet sitt flaut, noe det s ut som Helen ogs moret seg over. Hun fikk seg en skikkelig god latter, nr ikke bare ansiktet til Jane var i flammer lenger, men ogs Liam sitt. Ungdommene sendte hverandre ukomfortable blikk, og Liam prvde le det bort og sa noe som Jeg kjenner henne ikke en gang. Og det var sant, men det gjorde ikke Jane noe mer godt vite at selv en fremmed, som ikke kjente henne, heller ikke ville ha gtt ut med henne. Hun lurte noen ganger p om hun bare hadde alt for drlig selvtillit eller om det var noe alle jenter p hennes aldrer tenkte en gang n og da. Men hun lot som ingen ting og fniste kort og ristet p hodet. Jeg m komme meg hjem. Ha det bra, Helen. Hyggelig mte deg, Liam. Jane smilte svakt mot dem begge. Hper jeg ser deg igjen denne uken, kjre. Ha det godt. Helen ga henne en klem, fr hun forsvant ut til disken igjen. Jane og Liam fulgte etter, og mens Jane pakket sakene sine var det helt stille. Hade. Sa Jane en siste gang, og fikk Helen til kikke opp fra papirene sine og Liam til sm-kikke halvt opp fra kakaoen sin. Ha det! Ropte Helen etter henne, mens Liam sendte henne et smil, der et nesten usynlig smilehull dukket opp p venstre kinn. Og det var akkurat det bildet som Jane ikke fikk ut av hodet; Liam og hans trollbunnende smil.



Som dere ser har jeg begynt dedikere kapitteler igjen. En mte for meg og vise hvor mye alt dere sier, og at dere leser betyr for meg :)
Jeg vet ikke hva Liam's ekte bestemor hetter, og The Birck er helt sikkert ikke en ekte kaf, men la oss late som ;) Dere var s utrolgi flinke til kommentere p sist kapittel! Wow, det tok puste fra meg alts, og noe jeg virkelig trengte! Fikk en drlig nyhet denne uken, mamma skal nemlig g p cellegift likevel. Men snne smting som deres kommentarer er noe jeg har lrt meg sette mer pris p. S jeg kan si dere en ting, som veldig mange sier, men som veldig f faktisk gjr; sett pris p de sm gledene i livet! Det jeg lever opp til n om dagen♥

Hva syntes dere?
-Stine

My secret - Kapittel 1.

Kapittel 1: Lgner.

Ett helt r har gtt, likevel fles det ut som starten. Jane ser fortsatt rundt seg og tenker hvor er jeg?. Hun er fortsatt fremmed og fler seg forlatt bland alle rundt henne. Det eneste som holder oppmerksomheten hennes er skolen, og de f vennene hun har. Egentlig har hun det ikke s ille; hun blir ikke mobbet, hun gjr det greit p skolen og har venner og familie som bryr seg om henne. Likevel er det noe som gjr henne ulykkelig. Det er ett r siden hun og moren hennes, Clara, flyttet fra Leeds slik at hun kunne fortsette med stillingen sin i et bankfirma som hadde flyttet hovedkontor. Dette gjorde at Jane mtte begynne p en ny skole, og nr man bare er 17 er det fortsatt litt skummelt mte nye mennesker. Jane har aldri vrt typen til kaste seg ut i noe, hun har alltid holdt seg litt for seg selv og vrt tilbaketrukken, s de frste ukene hadde vrt ensformige. Hun hadde holdt seg for seg selv, sittet alene i timene og heller brukt friminuttene til gjre lekser enn st alene og kikke p alle andre som moret seg. Lrerne hadde vrt bekymret over dette, og mente det ikke var sundt for henne, men da de kontaktet Clara hadde hun forsikret seg om at Jane bare trengte litt tid til finne seg til rette. Og n hadde ett helt r gtt; fortsatt hadde hun ikke funnet sin plass. Hun flte seg som den ene brikken i puslespillet som alltid havnet i feil boks. Hun passet ikke inn.

Jane? Skal du vre med p Starbucks fr vi gr til biblioteket? Det var Angel som spurte, en av Janes beste venninner. Angel var en av de jentene som var snill mot alle, og hadde gtt rett inn i hjertet til Jane med en gang. Men hennes store smil, bl yne og sprudlende humr hadde hun fanget Janes oppmerksomhet og tatt henne under sin vinge p likhet med deres andre venninne Leandra. Leandra var mrk; hun hadde noe dystert svevende over seg og trodde at demoner gikk rundt blant dem, noe hun fikk streket under for noen mneder siden da hun farget hret rdt for hylle djevelen. For Jane var hun bare en av de forvirrede ungdommene som slset bort tiden sin p piercinger, sterke hrfarger og mrke klr. Likevel forstod hun Leandra godt og det var noe ved henne som fikk alle og en hver til kikke ekstra p henne, noe som ikke skyltes hret eller hennes valg av skinntrange neontights. Jane trodde det var ynene. Leandras dyp brune iriser skinte p en mte ingen andres yne gjorde. Det mystiske preget som alltid hang i yekroken hennes og mangelen p fargepigmenter i kinnene hennes. Kontrasten mellom det harde og myke i ansiktet hennes. Leandra viste alle sine flelser p en gang, noe som gjorde at Jane flte seg trygg rundt henne. Ingen ting kunne overraske henne.

S mye som Jane faktisk nsket si ja til tilbudet, viste hun at hun mtte avsl. Hun hadde gjort det mye i det siste; latt Leandra og Angel utebli fra fritiden hennes. Skolen hadde vrt det eneste stedet hun hadde sett dem p flere uker, og selv om hun s gjerne skulle nske ikke hre Angels sukk og se Leandra himle med ynene etter hver avsling, mtte hun gjenta seg selv. Jeg m komme meg hjem. Sa Jane og trakk p skuldrene. Men dere fr kose dere. Snakkes i morgen? Hun snudde seg rundt for g, men Angel smatt foran henne. ynene hennes glinset og smilet hennes var skytungt. Hele henne s ut som en tung regnsky. Har noe skjedd? Du har vrt s annerledes i det siste. Ppekte Angel og beit seg i leppa. Jeg er bare sliten. Fortalte Jane. Vi ser noe er galt, du klarer ikke skjule det for oss. Sa Leandra. De var rundt henne som palmetrr; der de sto var der de skulle gro. De nektet la deres bestevenn lide i stillhet. Ikke viste de om hennes bekymringer og stengte sr, ikke ville de lage none nye heller, men Janes oppfrsel var bekymringsverdig. Jeg har bare mye tenke p. Jeg er bekymret for at mamma skal fle seg ensom n som hun og pappa ikke bor i samme hus lengere. Jeg er redd de skal gro fra hverandre. Angel s ut til lysne litt til av Janes svar; det var ikke like ille som hun hadde forventet seg. Selv hadde hun skilte foreldre og skjnte Janes uro. Det kommer til g bra Jane. Kanskje faren din flytter etter en dag? Hun smilte og trakk Jane inn i en klem. Vi er her for deg om du trenger snakke, ikke tvil p oss! Jane kikket p Leandre, som nikket og trakk p smilebndet. Det er sant. Mumlet hun. Angel slapp taket og kikket Jane inn i ynene. Vil du snakke om det? Jane sukket tungt og ristet p hodet. Vi er her om du fler for det. Sa Angel og klemte henne igjen. Takk. Mumlet Jane, fr hun styrtet ut av skolen, redd for at noen skylle se ordene som brant i pannen hennes; lgner.

Tumblr_lw96j9hvcq1r8t2dho1_500_large
Kort og kanskje litt tungt frste kapittel, me jeg vil ikke g for fort frem. Jeg vil at karakterene skal virke ekte og livelige, s dere fr lese dere gjennom livet deres hahah :P Det blir mer spennende etter hvert, gi meg et par kapitteler til, s lover jeg dere at det blir mer flyt og spennende lese. Er bare viktig at dere vet hvordan spesielt Jane er.

Og jeg m bare si takk til dere som kommenterer, jeg skla bli flinkere til svare dere ogs! <3 Neste kapittel kommer s fort som mulig.

Hva syntes dere?
-Stine

My secret trailer!

Jeg som trodde det skulle bli lett :O For det frste endte det at jeg mtte filme selv, fordi min frste idee ikke fungerte (ikke bry dere om barnehageskriften min, som bestevenninnen min sier jeg har), og for det andre s tok det s lang tid :'( Men den ble ikke s ille da, ble fornyd med resultatet etter en stund, og den gjorde at ideene til historien strmmet p :D
Gled dere til kapittel 1 som kommer i lpet av mandag eller tirsadg!

hadde blitt glad om dere fortalte fler om historien. Jo fler lesere, jo bedre :)

Hva syntes dere?
-Stine

My secret.

Prolog:

Ingen hadde noen gang sett det for seg, eller tenkt tanken. Alle forventet noe annet, likevel kom det ikke som noe sjokk for de fleste. Alle ting tar slutt, bde gode og drlige ting har en ende. Det gjelder bare stoppe mens leken er god, ikke kutte svingene og forst at en vei alltid ender et sted, det gjelder bare holde seg fast mens bilen humper av gre. Ord har blitt sagt, sanger sunget og fem par med yne hadde tatt sin beslutning; deres avslutningskonsert var datert om n uke. One Direction?s ende ville finne sted i London O2 Arena den frste dagen i Januar 2020. Hvorfor? Da var det akkurat fem r siden noe tok slutt, noe begynte, og alt forandret seg.

***

Det var ikke til tro. Gutten i speilet hadde forandret seg alt for mye p bare noen r, men han viste selv at bak hele fasaden var han fortsatt den samme. Han tenkte fortsatt likt, sa ofte det samme han hadde gjort tilbake i tiden og hadde ikke endret sine sterkeste meninger det granne. Han var seg selv ? ut og inn ? han hadde bare endret sitt ytre.

I rommet over gangen sto det ogs en annen gutt. Han gikk nervst frem og tilbake over gulvene og kikket mot dren som om den snakket til ham. Det gjorde den ogs, men den ba ham g, ikke bli som han egentlig ville. Ventingen tret p nervene hans, enda han viste at det ikke var noe grue seg til. Han hadde gjort dette tusenvis av ganger, likevel flte han seg nervs. Slik han bestandig hadde gjort. Men grunnen til nervene var ikke de samme lenger. Han fryktet ikke ropene og babbelet som kom ut fra alles lepper, han hadde vendt seg til tresprengte yne og utvidede pupiller. Det han gruet seg til denne gangen var stillheten. Hvordan kom stillheten til hres ut?

***

Er du klar? Niall stakk hodet sitt inn dren og tok inn synet av hans yngste bestekompis. Han sto foran speilet og rettet nok en gang p kragen som hang lst om halsen hans. Den prvde gjre en god jobb ved ramme inn hans bleke ansikt. Han virket stivere enn han hadde gjort for en halvtime siden; skuldrene var trukket opp mot rene, armene klistret mot overkroppen. Han kikket inn i speilet p seg selv og lot blikket lande p Niall bak ham. Jeg kommer n. Mumlet han. Likevel snudde han seg ikke, og Niall skjnte at han ikke var klar. Det var ikke bare stemmen hans som rpte det, men hele hans person. Harry, det kommer til g bra. Denne gangen er ikke noe annerledes enn de andre gangene du har sttt p scenen. Niall gikk inn i rommet og stoppet ved siden av Harry. De stod side om side og kikket p refleksjonen av dem selv. Det var nesten uvirkelig at det var dem. Harry hadde for lengts grodd nesten et hode hyere enn Niall, krllene hans hadde blitt lsere med rene, men fortsatt var de perfekt formet om pannen. ynene hadde fortsatt glimtet som fortalte alle at han var flrten i bandet. Niall var fortsatt spinkel, men mens han hadde strekt seg hadde ogs musklene hans kommet mer til syne. yne like bl som havets blger og hrlokker like ville som okser. De var s like seg selv, men s forskjellige. Det var bare n av mange grunner til at ting hadde blitt slik det ble. La oss g. Sa Harry og kikket p Niall. Harry flte nervsiteten smelte bort da han l ynene p Niall. Det var som fr. Ingen ting var forandret, hvorfor skulle ting vre annerledes n? Han hadde jo gjort dette mange ganger.

***

Hvordan gr det med henne? Liam holdt rundt telefonen sin som om den var hans eneste hp om overleve, noe den kanskje var. Det fltes slik. Han svelget tungere og tungere for hvert sekund med stillhet. Han ventet p en drlignyhet, men han hpet likevel p en god en. Det hadde kanskje hjulpet ham, og de andre guttene, om personen i den andre enden kunne gitt ham et lite svar som kunne f smilet til dukke opp. Jeg er redd hun fortsatt er i den samme tilstanden. Hun sover n. Det var en pause i den andre enden. Vil du at jeg skal si ifra at du har ringt, Liam? Liam trakk pusten dypt og mtte bite seg i tungen for kvele et hikst. Nei? Han kremtet. Nei, ikke si noe til henne. Bare ring meg om det skjer noen endringer. Fortsatte han. Med endringer viste bde han og legen, personen i den andre enden av telefonen og som han hadde ringt nesten hver eneste dag de siste mnedene, at med endringer s kunne det bde bety noe godt og vondt. Begge to hpet at deres neste telefonsamtale skulle bli annerledes; at gode ting skulle bli sagt. Likevel viste de begge at det var strre sjanse for hver eneste gang de var i kontakt at det motsatte kunne hende. Jeg vet. Jeg ringer med en gang. Svarte legen. Liam nikket, mer til seg selv for ta seg sammen, men den br bevegelsen fikk en tre til lsne fra yekroken. Liam lot den ikke falle. Dette var ikke tiden for grte, han hadde ingen ting grte for. Enda. Han kjente ikke morgendagen, bare grsdagen, og dagene fr den dagen hadde vrt lik. Han kunne ikke grte over fremtiden, det hadde han lrt seg. Om han tok sorgene p forskudd var han redd han ikke kom til klare mer, men han hadde en tidsfrist; 1. Januar. Han skulle holde ut, guttene skulle holde ut, og aller viktigst henne skulle holde ut. Det var i alle fall det Liam vknet opp og sa til seg selv hver eneste dag, og det siste han ba om hver eneste kveld. Om noen hrte hans bnn og rop var en helt annen historie.


430610_426823720733735_903596638_n_large

S dette er prologen, og om dere ikke vet hva en prolog er s er det ikke et kapittel, men det aller frste som blir skrevet i en bok. Jeg vet ikke om dere liker det, meg jeg ble faktisk fornyd med det! Tilslutt... dere aner ikke hvor lenge jeg har grublet p hva jeg skulle skrive, og jeg skjnte til slutt at jeg bare mtte skrive med mine tanker og flelser om historien skulle vre lettere skrive. Jeg skal mest sansynlig lage en trailer, noe som kommer til gi et innblikk i hva historien virkelig handler om, noen gjetter det kanskje allerede. Det ligger noen hint der, og for de som kjenner meg s tror jeg dere vet det.....
Si ifra om noe er uklart, dere ikke liker det eller forstr, for jeg retter gjerne opp eller forklarer, heheh! Hper dere har holdt ut med meg og mine vinglete beslutninger, men endelig kan jeg gi dere noe jeg faktisk er fornyd meg og "stolt" av.... kind of :P

Hva syntres dere? Vil dere lese mer av historien?
(liker detaljerete kommentarer, vet dere ;P)
-Stine

Les mer i arkivet April 2013 Mars 2013 Februar 2013


hits