My secret - Kapittel 5.

Kapittel 5: Kjære Liam. 

Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg tror det er fordi jeg er redd for å si det til deg når jeg kan se deg foran meg; utrykket ditt, reaksjonen. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Dessuten så kjenner jeg deg ikke. Det eneste jeg vet om deg er at du er en gutt som bryr deg om bestemoren din, liker å drikke kakao og at du har en fortid jeg gjerne vil bli kjent med. Jeg vet også at du liker boken The Perks of Being A Wallflower veldig godt, og siden den boken er bare skrevet som brev fant jeg ut at dette var en god idee. Jeg håper det var det?

Først så vil jeg bare si hei, for jeg klarte ikke si det til deg sist torsdag, og jeg dukket aldri opp på den fredagen. Jeg beklager det, men jeg fant ikke styrken. Som jeg sa; jeg hadde aldri klart å fortelle dette. Du skjønner Liam, for ett år siden slet jeg utrolig med hodepine. Mamma og Pappa bare blåste det bort som om det ikke var noe, de tok meg med til øyelegen og skaffet meg briller, jeg tok to Paraceter hver eneste dag. Det fortsatte slik i tre måneder inntil jeg fylte 17 år. Det som var så spesielt med dagen var ikke at jeg bare fylte 17, men også fordi det er dagen ikke bare jeg, men hele familien min, skjønte at det ikke bare var hodepine. Jeg fikk et epilepsianfall. Jeg husker ikke mye fra det, ikke vil jeg huske det heller. Mamma har snakket om det til meg, men jeg lukker bare ørene. Jeg var overbevist om at det var som de sa; det var bare hodepine, eller i verstefall migrene. Det var det ikke.

Du trenger ikke vite i detalj hva som foregikk den dagen, uken eller måneden. Det eneste du trenger å vite er at det hele førte til at jeg måtte flytte. Det viste seg at med en gang mamma hadde fått beskjed om at det var noe alvorlig galt med meg, men at de ikke viste hva enda fordi testene ikke var klare, søkte hun etter en ny jobb, kjøpte en leilighet og vi flyttet hit. I følge henne er sykehuset her i London mye bedre, jeg håper hun har rett. Likevel er ikke alt så mye bedre her. Mamma må jobbe ekstra mye for å tjene opp pengene for leiligheten og Pappa er fortsatt i Leeds. Det er vanskelig å få venner også. Jeg føler alle stirrer på meg og tenker «hun er ikke normal, det er noe galt med henne». Jeg viste det var noe galt med meg. Legene hadde foreløpig sagt at jeg var under diagnosen epilepsi. Det er vel ikke mulig å se med bare et øyekast at noen er en epileptiker? Likevel følte jeg det. Jeg fikk to venner til slutt, men de vet ingen ting. Jeg har ikke hatt mange anfall etter det på bursdagen min, og jeg håper jeg aldri kommer til å få det igjen heller. Jeg kommer ikke til det, for jeg har funnet ut hva som er galt med meg. Da jeg fikk øye på deg på torsdagen hadde jeg får innkallelse av legen min. Jeg trodde jeg bare skulle ta nye tester, men jeg tok feil. Jeg vet hva som er galt nå, likevel er det ikke en lettelse. Tvert imot. Liam? Jeg har en hjernesvulst. Det forklarer hodepinen, gjør det ikke? Jeg tok CT-røntgen og MRI-undersøkelse den dagen, og det er nå helt klart. Det er noe galt med trykket i hodet mitt, kort sagt. Det er en hel del andre ting som også er galt, men det er ikke viktig. Jeg er heldig, jeg ble ikke lagt inn. De sier at tumoren er så liten at den ikke vil gjøre større skade, det viser CT-bildene, jeg kommer bare til å fortsette med hodepiner men jeg har fåt medisiner imot.

Burde jeg være lettet? Jeg føler meg ikke noe tryggere enn det jeg var. Hva om tumoren ikke er harmløs? Hvorfor kan de ikke bare ta den ut og forsikre seg om at jeg blir ok?! Jeg vet du ikke har svaret, men det er det eneste jeg tenker på, så jeg måtte skrive det ned. Jeg mente ikke å bekymre deg, du så ganske overrasket ut. Og jeg er lei for at jeg ikke har gjort noe for å prøve å snakke med deg, jeg ville bare ikke at det som skjedde med mine gamle venner skulle skje med deg. Jeg vet du kanskje ikke ser på meg som en venn ettersom vi bare har sett hverandre to ganger, men etter Leandra og Angel (to venninner fra skolen) er du det nærmeste jeg kommer en venn. Jeg var redd du skulle se på meg som syk, for det er jeg ikke. Mine gamle venner bekymret seg hele tiden om jeg skulle så et nytt anfall, de sørget alltid for at jeg sa jeg hadde det bra. Klart jeg har en sykdom, men det påvirker ikke personligheten min, personligheten er den jeg er? Uansett, jeg håper du har det bra, og at vi kanskje kan sees igjen. Jeg har lagt med nummeret mitt, siden du var så snill og ga meg ditt, det er jo bare rettferdig, er det ikke? 

Jeg ber deg ikke om å være vennen min, men jeg ber deg om å se meg og ikke sykdommen min. 

Hilsen Jane.

Hun er så vakker ↑ 
Håper dere liker denne lille ideen med brevet, en måte for dere å bli litt mere kjent med Jane på, og kanskje litt morsommere å lese noen ganger. 

Syntes?
-Stine 

My secret - Kapittel 4.

Kapittel 4: Dømt.

Jane hadde ikke klart å tenke på noe annet enn fredagen, men kunne du klandre henne? Hun hadde ikke vært i kontakt eller hatt en venn på lenge som var utenom skolen, og en hun faktisk følte hun kunne være seg selv rundt på en eller annen måte. Med Liam trengte hun ikke late som. De var fremmede og det er kanskje lett å dømme en fremmed, men ikke så lett som du dømmer den du kjenner historiene til. Likevel viste hun at det var dagen i dag hun burde ha klart i hodet. Clara hadde kommet inn på rommet hennes klokken åtte om morgningen og vekket henne. Etter frokost på sengen (mer bestemt en tørr bagett), en dusj, påkledning og en kopp te, sto Jane og Clara ved utgangen av leilighetskomplekset. «Vil du jeg skal hente bilen? Du kan vente her.» Sa Clara. «Mamma.» Sa Jane advarende, og med ett dypt sukk fra dem begge begynte de og gå mot bilen. «Er du nervøs for i dag?» Spurte moren. «Det er vel ingen forskjell.» Svarte Jane. Clara beit seg i leppen og nikket, hun håpet virkelig på det samme.

Det var stille i bilen helt til de var fremme. Det var stille da de gikk inn i en gigantiske bygningen og tok heisen opp til femte etasje. Jane unngikk å lese på skiltene, det gjorde hun alltid, likevel viste hun godt hvor hun var. Det var stemningen som avslørte det hele, og menneskene som vagget i gangene. En dame i hviteklær kom bærende på en haug med småflasker, og en utslitt mann kom ut fra en rom med tårer nedover kinnene. Jane kikket vekk. Hun klarte ikke se sorg og andre lide på den måten; hun viste grunnen. Hun viste at personen bak det hele som skapte sorgen ikke kunne gjøre noe med det, og det gjorde Jane vondt. Hva om det er meg? Clara lå en hånd på ryggen til datteren og stoppet utenfor en åpen dør. Hun tittet hodet inn og stirret på mannen bak pulten mens hun kremtet. «Jane og Clara. Bare kom inn.» Jane så bunken med papirer foran mannen og sukket. «Vi har en del å snakke om.»

***

«Liam, er du ok?» Liam kjente moren trakk han inn i en klem, men han ga ingen respons. Selvfølgelig var han ikke ok, han hadde ikke vært det i hele sitt liv! Det var alltid oppturer og nedturer, men det var én ting som alltid kom til å være med ham, og det gjorde ting vanskeligere for ham. «Jeg er veldig lei for det, Liam. Vi vil fortsette med årlige sjekker til vi vet hva som er galt. Kanskje det til og med dukker opp et mirakel?» Liam kikket opp fra skulderen til moren og på legen sin; hun var en relativt ung dame (kanskje 38) med et snilt smil og blå øyne. Liam forgudet henne da han var liten, men som årene gikk dabbet begeistringen seg av. Han var ikke lenger opptatt av plastlekene eller klistremerkene som lå i den andre skuffen i skrivebordet. Han var der kun på grunn av at han ville bli bedre, men år etter år gikk håpet ned. «Jeg har lyst til å være frisk, dette ødelegger for meg!» Sa Liam og glodde på Dr. James. Hun sukket og nikke trolig. «Jeg vet det. Men vi kan ikke gjøre noe enn å fortsette testene.» Moren strøk ham gjennom håret. «Det ødelegger ikke for deg så mye, gutten min. Du er heldig; du har det ikke vondt.» Liam reiste seg brått og stormet mot døren. «Likevel må jeg konstant være forsiktig! Jeg vil leve, ikke overleve!» Alt Liam ville var å være som alle andre. Han ville ikke skille seg ut. Fortiden hans var dømt av forskjellige årsager; mange på grunn av at han ikke var som alle andre. Han ville ikke at det skulle bli fremtiden hans. Han braste ut av kontoret og videre nedover korridorene. Sykepleiere, leger, pasienter; de var over alt. Liam kunne bare se stedet som ett sted; sykehuset. Det var her folk skulle få hjelp, likevel hadde ikke stedet gjort noe for ham, og han var etter 17 år. Han kunne høre moren si et raskt «hade» til Dr. James før hun små trippet etter Liam. «Stopp, vennen.» Bedde hun, men Liam overhørte henne. Han svingte til venstre og tok trappene ned, mens han viste at moren måtte ta heisen siden hun hadde vrikket ankelen ved en tilfeldighet da hun var ute og gikk tur med en venninne. Det kom Liam til nytte i alle fall litt. Med hodet fullt av tanker braste han ut i entreen til sykehuset, han skulle akkurat til å løpe resten av veien til parkeringsplassen og sette seg i bilen, da noe fanget blikket hans. Et par tåresprengte øyne, en så knusende omfavnelse at han kunne kjenne presset i sine egne ribbein. Et så knusende bilde som fikk han ikke bare til å bekymre seg, men til å frykte hva årsaken var. Og Liam viste han skulle få vite, for Janes tåresprengte øyne fanget blikket hans.



Som jeg lovet poster jeg et kapittel idag også, selvom dere kort sagt sugde på å kommentere sist kapittel. Sorry asss, måtte bare si det -.- Men, men, jeg skriver fordet! Kort kapittel, men jeg håper det går fint, og at dere forstår det! :)

Hater det? Liker det? :)

-Stine 

My secret - Kapittel 3.

Dedikert til Kaja! Tusen takk for støtten din og kommentarene dine, det betyr kjempe masse <3 


Kapittel 3: Avtalen.

Det gikk flere uker før Jane endelig følte hun falt til ro. Og med ro mente hun ikke at hun endelig hadde funnet sin plass, men at hun til slutt hadde klart å tenke noe annet en det pinlige møtet med Liam. Hun ante ikke hvorfor hun følte seg så berørt av hendelsen, men av en eller annen grunn var hun bare det. Noen ganger kan man ikke sette fingeren på hvordan man tenker og føler det man gjør, det bare er slik. Janes siste fire uker hadde gått ut på masse lesing, den siste innspurten før vinterferien, og hun var rett og slett utslitt. Clara hadde vært mer opptatt av jobben sin enn normalt, noe som Jane på en måte var takknemlig for. Hun fikk fred å ro hjemme når moren stengte seg inne på kontoret sitt i leiligheten, noe som betød at Jane slapp å lese på biblioteket sammen med Angel og Leandra, eller å dra til The Brick. Så nå som vinterferien endelig stod for tur var det planer som var det store temaet. «Jeg skal til Paris!» Sa Angel stolt. Øynene hennes glinset med et så stort håp at Jane bare måtte smile. Hun viste hvor mye Angel hadde hatt lyst til å dra til Frankrike; noen av slektningene hennes bor der, så hun unte venninnen turen. «Hva skal du?» Spurte Jane og kikket til Leandra. «Bare være hjemme, som vanlig. Hva med deg?» Sukket hun. Jane trakk på skuldrene og kikket ned i fanget sitt. Sist vinterferie hadde alt vært som det skulle. Faren hadde tatt med seg både Jane og Clara opp til en hytte lenger nord, og snøen hadde falt fra himmelen som om jorden var en magnet. Jane hadde stått på ski for fjerde gang i sitt liv, og hun hadde hatt snøballkrig med foreldrene, noe som alltid endte med masse latter. En time senere satt de bestandig foran peisen alle tre, med hver sin kopp kakao i hendene. Jane husker følelsen av peisens flammer som varmet huden hennes. Som oftest satt hun seg så nær at det prikket i huden, men det gjorde ikke noe. Det kilte. Det kilte hele henne, livet hennes, og fikk henne til å le. Slik hadde det vært alle vinterferiene da hun bodde i Leeds. Men en vinterferie i London skulle bli annerledes.

Klokken var elleve på morgningen, og Jane hadde vært våken to timer. Hun hadde spist frokost i vinduskarmen på rommet sitt, kledd på seg og bestemt seg for å gå seg en tur. Kulden blåste og fikk to roser til å gro i kinnene hennes. Hun følte seg som en fjær i vinden der hun gikk bortover fortauene. Vinden ledet henne til steder, men ingen-steder. Hun var en marionett for været. Tilslutt fant Jane seg selv på utsiden av The Brick, men før hun rakk å snu og gå til et annet sted bestemte beinene hennes seg for å vandre rett inn i kafeen. Den var lik som alltid; tom, men også full av ro, varme og kjærlighet. Jane kunne ikke annet enn å smile når hun tok inn omgivelsene. «Vi har egentlig stengt i dag.» Sa en stemme. Det var ikke Helen som snakket, for hun ville ha bedt Jane komme nærmere, sette seg og servert henne en kopp varm drikke. Jane rødmet da hun hørte stemmen, og følte seg enda dummere da hun skjønte at han bare prøvde å ta igjen på henne for de første ordene de hadde utvekslet sist gang. «Unnskyld.» Mumlet Jane, men hun mente ingen ting med det. Hun tok av seg luen og gikk bort til disken. «Du har ikke vært her på lenge.» Sa Liam og kikket opp fra boken som han holdt i hendene. Han signaliserte at Jane skulle sette seg mens han helte oppi en kopp kakao til henne. «Jeg har vært opptatt.» Svarte Jane og trakk på skuldrene. «Bestemor sier du kommer hit uansett hvor opptatt du er. Er det noe på gang?» Spurte Liam og rakte Jane koppen. «Hvor er hun? Siden du først nevner henne.» Spurte Jane fort. «Hun er ute og ordner noe, så hun ba meg passe på her imens. Hun er tilbake om ikke lenge.» Svare Liam. Jane tok ham inn. Hun studerte hans runde ansikt og mørkebrune øyne. Det litt for lange håret, der luggen hektet seg i de tykke øyevippene hans. Måten han beit seg i leppen på da han gikk tilbake til lesingen, og det lille glimtet han fikk i øyekroken da han skjønte at Jane stirret på ham. Han kikket opp og smilte. «Hva leser du?» Spurte Jane. «The Perks of Being A Wallflower.» Svarte han. «Jeg bestemte meg for å lese den da jeg hørte så mye bra om den. Det som er utrolig er at den er mye bedre enn det folk sier den er. Jeg vet ikke om det bare er at jeg føler meg knyttet til Charlie, han er hovedkarakteren, eller om boken bare er skrevet, siden den er skrevet bare som brev.» Jane rynket brynene sine og lente seg på albuene slik at hun var nærmere Liam. «Hva får deg til å like Charlie?» Spurte hun. «Har du lest boken?» Liam hevet øyenbrynene og gliste da Jane nikket fort. «Vel? Jeg tror det er hans person. Jeg kan ikke sette meg inn i noen av situasjonene hans, for han går gjennom mye verre ting enn det jeg gjør, men måten han er på. Han er en wallflower. Han er der, ser og hører, og tier om det. Jeg var litt sånn en gang.» Svarte Liam. Stemmen hans ble stillere og stillere jo lenger setningen drev på, og Jane forstod at boken virkelig betydde noe for Liam. «Jeg føler det samme. Og jeg håper at jeg en dag kan få slike venner som Charlie har. Jeg trenger ikke fler enn to stykker; bare noen få nære venner.» Svarte Jane. Det ble stille mellom dem en lang stund, og det eneste de kunne høre var vinden som ulte ute, knirkingen i treveggene og svelgingen da de drakk fra kakaoen sin. «Hva går du igjennom?» Spurte Jane plutselig. Liam kikket forvirret på henne og satte seg mer til rette ovenfor henne. «Du sa du at Charlie gikk gjennom mye verre ting enn det du gjorde.» Forklarte Jane. Liam sukket og nikket stille. Plutselig var det som om han forandret seg. Øynene hans mistet varmen, personligheten hans mistet selvsikkerheten og i stedet for en voksen gutt satt det heller en usikker skygge foran henne. «Det? er en veldig lang historie. Det er en hel rekke med ting som bare smales i en tykk smørje. Det er ikke en gang vits i å forklare.» Liam ristet på hodet. Jane hadde ikke lyst til å presse ham, hun hadde aldri vert en person som prøvde å dra noen ut av sin komfortable sone, og hun følte hun allerede hadde gjort det mot Liam. Dessuten, om Liam hadde gjort det mot henne hadde hun ikke vist hva hun skulle gjøre. Hun hadde mest sannsynlig vært på gråten. «Jeg skjønner.» Svarte hun. «Hva skal du i ferien?» Liam var kjapp til å bytte tema. «Jeg skal forresten ingen ting, så om du vil finne på noe, så kan vi godt det.» Jane smilte og nikket. «Gjerne! Men jeg kan ikke på Torsdag.» Liam smilte. «Jeg er opptatt da jeg også, men hva med på Fredag?» Spurte han håpefullt. Jane smilte tilbake og nikket. «Det passer! Kan jeg ikke møte deg her?» Sa hun. «Jo. Vi kan jo tekste i mellomtiden.» Sa Liam før han fant frem en papirlapp og skrev ned nummeret sitt på den. «Avtale.» Gliste Jane.

javascript:mctmp(0);

Skal poste mer regelmessig nå! :) Om dere ikke har lest The Perks of Being A Wallflower; HVA VENTER DERE PÅ!?!?! Det er en helt uvirkelig og fantastisk god bok. Jeg har lest den ut på så kort tid, og slik som Liam og Jane snakker om den er min mening om boken. Alle er nok Charlie på en eller annen måte, og om ikke så kan man bare ikke la være å bli glad i ham. Savner han allerede, følte meg tom da boken var slutt... :(
Allerede i neste kapittel begynner det litt drama, jeg håper dere syntes det ikke er for tidlig, men det har en stor betydning for historien!!!! :) Neste kapittel kommer i morgen eller på lørdag <3

Linker:
min andre fanfic blogg:  http://fiction1d.blogg.no/
Personlig blogg: http://youngwriter.blogg.no/
En Larry blogg: http://larryisreal.blogg.no/ (måtte ta med bloggen fordi jeg beundrer personen eller personene bak den. De får hat, men likevel så fortsetter de å skrive om Larry. Ikke bare har de bra bevis, videoer osv, men de er kjempe flinke og sterke! Om noen gidder å sjekke den og ikke legge igjen hat, tror jeg hun/han/de hadde blitt glade :) 

Syntes?
-Stine 

My secret - Kapittel 2.

Dedikerer dette kapittelet til bestevennen min Vilde ♥ Er for det første utrolig glad for at du leser historien min og støtter meg på den måten, men også alt annet du gjør for meg. Du (og de andre jentene) har fått meg til å smile og le når jeg virkelig har trengt det mest, og jeg tror ikke du vet hvor mye du virkelig betyr for meg. Er kjempe glad i deg, Vildus! ♥


Kapittel 2: «The Brick».

Noen ganger følte Jane at hennes eneste måte å slippe unna på var å løpe. Ikke bare fysisk, men også psykisk. De siste årene hadde hun løpt mye, og prøvd og ikke å se tilbake på problemene som hadde dukket opp. Det eneste hun hadde lært seg var at når hun løp fra ett problem, dukket et nytt like raskt opp. Da hun var liten husket hun at foreldrene kranglet en del, hun forstod ikke hvorfor den gangen, men nå gjorde hun det. «Gjør jeg noe galt?!» Hadde Clara ropet til mannen sin. Og han hadde svart like rolig som han alltid var, at «Nei, du gjør ikke noe galt. Jeg trenger bare en pause». Så tok det to måneder før Jane så faren sin i huset deres igjen. Hun hadde akkurat vendt seg til tanken om at faren hennes, som hun bare så i helgene, ikke kom til å være på kjøkkenet hver morgen hun våknet, da hun plutselig fant ham ved kjøkkenbordet en tidlig morgen. «God morgen, Jenta mi.» Og så var alt tilbake til normalt igjen. Jane prøvde å overhøre de hvesende diskusjonene foreldrene hadde om kveldene, hun prøvde bare å klamre seg til håpet om at Pappa skulle være hjemme. Hun smilte hver eneste morgen og etter en stund vendte hun seg til blikkene foreldrene sendte hverandre. Hun pusset bare ikke brillene sine bestandig. Og da hun ble eldre, og foreldrene fortsatt kranglet til tider, puttet hun ørepluggene i ørene og hørte på musikk. Et problem mindre.

«Tar du oppvasken igjen, Jane? Unnskyld, men jeg har noen telefoner jeg må ta til noen kunder før jobben i morgen, og det må ikke bli for sent.» Clara kikket på datteren sin, som nikket uberørt. Jane minte Clara om seg selv da hun var 17 år, men hun kunne ikke si om det var på en positiv eller negativ måte. Uten å si et eneste ord til forlot hun kjøkkenet til Jane, som skuffet den siste gaffelen med pasta inn i munnen. Jane var vant til følelsen av å være alene. Hun hadde vokst opp på den måten, og etter at hun flyttet fra Leeds hadde hun ikke forventet seg noe annet. Hun var vandt med morens fravær, og farens lille oppmøter. Hun likte også å være på egenhånd selv om hun alltid hadde noen rundt seg. Hun likte roen og freden det ga tankene hennes. Hun ryddet fort av bordet, og vasket opp som moren hadde bedt henne om, før hun gikk inn på rommet og hentet skolesekken sin. Hun måtte få gjort leksene før det ble alt for sent og hun måtte legge seg eller ble for sliten til å pine øynene med lesestoff om atomer og molekyler. Hun gikk inn igjen på kjøkkenet, skrev en post-it lapp til moren om at hun dro til biblioteket for å gjøre lekser, før hun festet den på kjøleskapet over de andre post-it lappene hun hadde hengt der tidligere. Så sukket hun og gikk ut.

Med en gang hun nådde biblioteket kom hun på at Angel og Leandra mest sannsynlig kom til å være der inne bøyd over bøkene sine. Jane hadde ikke lyst til å møte dem nå, og forklare hvorfor hun ikke var hjemme som hun sa hun skulle. Så isteden snudde hun ryggen til biblioteket og gikk i retning av cafeen som venninnene hennes ikke viste om. Svært få viste om den, noe som ikke var så rart. For det første var den kalt The Brick noe som i seg selv ikke var et særlig vanlig navn på en cafe.  For det andre så lå den bortgjemt i enden av et gatesmug, og normale folk visste bedre enn å gå inn i skittene gatesmug det stinket av. Likevel hadde Jane funnet den av ren tilfeldighet. Enda en av hennes problemer hadde skaffet henne stedet. Hun hadde kranglet med moren den første uken de hadde flyttet inn i leiligheten; Jane ville ikke gå på skolen moren hennes hadde valgt ut til henne. Hun hadde tatt seg en gåtur klokken ti den kvelden, og Londons mørk var nok til å skremme henne, men da hun merket at en mann fulgte etter henne hadde hun latt impulsene ta over. Det endte med at beina hennes førte henne til The Brick, og det hadde vært hennes favoritt-sted siden den dagen til tross for deres tørre småkaker. Kakaoen deres veide opp for kakene, den veide opp for hele det falleferdige stedet.

«Er det Jane?» Cafe-eieren Helen myste mot inngangen. «Kom inn kjære deg!» gliste hun da Jane vinket sjenert. «Jeg må bare få gjort unna noen lekser før dere stenger, er det greit?» Spurte hun og satte seg ved bardisken. Helen nikket ivrig og gliste. «Klart det. Bli så lenge du vil, og bare rop om det er noe. La meg lage deg litt kakao, før jeg går inn på bakrommet og gjør månedens regnskap ferdig.» Helen startet å lage en kopp kakao mens Jane dro frem skolebøkene sine. Hun følte seg alltid så velkommen hos Helen. Hun var som en stor myk bamse, og til tross for at hun var nærmere 60 årene følte Jane at Helen var en av dem som forstod hennes ungdommelige problemer best. Jane hadde åpnet seg for Helen og hun bare lyttet. Hun hadde ikke mye å si, men bare at hun var der, følelsen av at noen brydde seg, var nok for Jane. «Om noen kommer inn, si at vi stengte tidligere i dag.» Helen ga Jane koppen, blunket og forsvant inn på bakrommet. De viste begge to at det mest sannsynlig ikke kom til å dukke opp noen andre. Men noen ganger tar selv sannsynligheten feil.

To kopper kakaoer senere var Jane endelig gjennom sidene med naturfag, og sukket lettet ut. Helen hadde fortsatt ikke kommet ut, og om ikke Jane viste bedre hadde hun sovnet der inne. Jane smilte til seg selv mens hun tok frem sin siste skolebok og sukket da hun så det var matte. Hun var i ferd med å stupe ned i rutearkene, da dørklokken startet å ringe og signaliserte at noen andre også var kommet for å besøke den slitene cafeen. Jane bannet for seg selv da hun kom på hva Helen hadde sagt, og skjønte at hun måtte ta på seg oppgaven for å si de var stengt. Sakte snudde hun seg rundt og møtte blikket til den fremmede som kom gående inn. «Hei.» Sa han stille og trakk på smilebåndene da han møtte Janes blikk. Jane bannet enda en gang til seg selv da hun tok inn gutten; hvor forferdelig er det ikke å måtte være den som jager ut en tiltrekkende gutt?! «Eh, hallo.» Nølte Jane. «Det er egentlig stengt.» La hun til. Gutten lo kort og nikket. «Jeg vet. Jeg kommer bare for å ordne noe.» Og før Jane rakk å gjøre noe var gutten bak disken og på vei inn til bakrommet. «Hva skal du?!» Ropte hun etter ham. Hun spratt opp fra stolen sin og løp etter ham. «Du kan ikke bare gå rett?» Hun stoppet da hun så gutten omfavnet Helen. Rødmen spredde seg i kinnene sine da hun skjønte at Helen og gutten var bekjente, og de virket nærmere hverandre enn det Jane og Helen var. «Det går fint, Jane. Dette er barnebarnet mitt Liam.» Helen og gutten, Liam, trakk seg fra hverandre, og gutten trakk på skuldrene med en kort latter. «Å. Unnskyld, jeg viste ikke?» Liam avbrøt Jane og stakk hånden sin frem for å hilse. «Det går fint. Jeg er Liam. Og glad jeg endelig møter deg, for Bestemor har nevnt hennes beste kunde et parr ganger for mye.» Smilte ham. Jane tok hånden hans og hilste. «Jeg er Jane.» Mumlet hun, og kjente seg selv rødme enda sterkere. Hun hadde alltid vært slik når det kom til gutter. Hun var ikke typen noen av guttene la øyne på, og hun kunne nesten ikke se for seg selv med noen kjæreste. «Hyggelig å møte deg, og tusen takk for at du kommer hit. Jeg vet det betyr mye for Bestemor.» Liam smilte snilt ned mot Jane og kikket mot Helen igjen. «Selvfølgelig gjør det det! Jane er en av de koseligste jentene jeg noen gang har møtt, du burde be henne ut Liam!» Alle mødre eller bestemødre likte å gjøre barnet eller barnebarnet sitt flaut, noe det så ut som Helen også moret seg over. Hun fikk seg en skikkelig god latter, når ikke bare ansiktet til Jane var i flammer lenger, men også Liam sitt. Ungdommene sendte hverandre ukomfortable blikk, og Liam prøvde å le det bort og sa noe som «Jeg kjenner henne ikke en gang». Og det var sant, men det gjorde ikke Jane noe mer godt å vite at selv en fremmed, som ikke kjente henne, heller ikke ville ha gått ut med henne. Hun lurte noen ganger på om hun bare hadde alt for dårlig selvtillit eller om det var noe alle jenter på hennes aldrer tenkte en gang nå og da. Men hun lot som ingen ting og fniste kort og ristet på hodet. «Jeg må komme meg hjem. Ha det bra, Helen. Hyggelig å møte deg, Liam.» Jane smilte svakt mot dem begge. «Håper jeg ser deg igjen denne uken, kjære. Ha det godt.» Helen ga henne en klem, før hun forsvant ut til disken igjen. Jane og Liam fulgte etter, og mens Jane pakket sakene sine var det helt stille. «Hade.» Sa Jane en siste gang, og fikk Helen til å kikke opp fra papirene sine og Liam til å små-kikke halvt opp fra kakaoen sin. «Ha det!» Ropte Helen etter henne, mens Liam sendte henne et smil, der et nesten usynlig smilehull dukket opp på venstre kinn. Og det var akkurat det bildet som Jane ikke fikk ut av hodet; Liam og hans trollbunnende smil. 



Som dere ser har jeg begynt å dedikere kapitteler igjen. En måte for meg og vise hvor mye alt dere sier, og at dere leser betyr for meg :)
Jeg vet ikke hva Liam's ekte bestemor hetter, og The Birck er helt sikkert ikke en ekte kafè, men la oss late som ;) Dere var så utrolgi flinke til å kommentere på sist kapittel! Wow, det tok puste fra meg altså, og noe jeg virkelig trengte! Fikk en dårlig nyhet denne uken, mamma skal nemlig gå på cellegift likevel. Men sånne småting som deres kommentarer er noe jeg har lært meg å sette mer pris på. Så jeg kan si dere en ting, som veldig mange sier, men som veldig få faktisk gjør; sett pris på de små gledene i livet! Det jeg lever opp til nå om dagen ♥

Hva syntes dere?
-Stine

My secret - Kapittel 1.

Kapittel 1: Løgner.

Ett helt år har gått, likevel føles det ut som starten. Jane ser fortsatt rundt seg og tenker «hvor er jeg?». Hun er fortsatt fremmed og føler seg forlatt bland alle rundt henne. Det eneste som holder oppmerksomheten hennes er skolen, og de få vennene hun har. Egentlig har hun det ikke så ille; hun blir ikke mobbet, hun gjør det greit på skolen og har venner og familie som bryr seg om henne. Likevel er det noe som gjør henne ulykkelig. Det er ett år siden hun og moren hennes, Clara, flyttet fra Leeds slik at hun kunne fortsette med stillingen sin i et bankfirma som hadde flyttet hovedkontor. Dette gjorde at Jane måtte begynne på en ny skole, og når man bare er 17 er det fortsatt litt skummelt å møte nye mennesker. Jane har aldri vært typen til å kaste seg ut i noe, hun har alltid holdt seg litt for seg selv og vært tilbaketrukken, så de første ukene hadde vært ensformige. Hun hadde holdt seg for seg selv, sittet alene i timene og heller brukt friminuttene til å gjøre lekser enn å stå alene og kikke på alle andre som moret seg. Lærerne hadde vært bekymret over dette, og mente det ikke var sundt for henne, men da de kontaktet Clara hadde hun forsikret seg om at Jane bare trengte litt tid til å finne seg til rette. Og nå hadde ett helt år gått; fortsatt hadde hun ikke funnet sin plass. Hun følte seg som den ene brikken i puslespillet som alltid havnet i feil boks. Hun passet ikke inn.

«Jane? Skal du være med på Starbucks før vi går til biblioteket?» Det var Angel som spurte, en av Janes beste venninner. Angel var en av de jentene som var snill mot alle, og hadde gått rett inn i hjertet til Jane med en gang. Men hennes store smil, blå øyne og sprudlende humør hadde hun fanget Janes oppmerksomhet og tatt henne under sin vinge på likhet med deres andre venninne Leandra. Leandra var mørk; hun hadde noe dystert svevende over seg og trodde at demoner gikk rundt blant dem, noe hun fikk streket under for noen måneder siden da hun farget håret rødt for å «hylle» djevelen. For Jane var hun bare en av de forvirrede ungdommene som sløset bort tiden sin på piercinger, sterke hårfarger og mørke klær. Likevel forstod hun Leandra godt og det var noe ved henne som fikk alle og en hver til å kikke ekstra på henne, noe som ikke skyltes håret eller hennes valg av skinntrange neontights. Jane trodde det var øynene. Leandras dyp brune iriser skinte på en måte ingen andres øyne gjorde. Det mystiske preget som alltid hang i øyekroken hennes og mangelen på fargepigmenter i kinnene hennes. Kontrasten mellom det harde og myke i ansiktet hennes. Leandra viste alle sine følelser på en gang, noe som gjorde at Jane følte seg trygg rundt henne. Ingen ting kunne overraske henne.

Så mye som Jane faktisk ønsket å si ja til tilbudet, viste hun at hun måtte avslå. Hun hadde gjort det mye i det siste; latt Leandra og Angel utebli fra fritiden hennes. Skolen hadde vært det eneste stedet hun hadde sett dem på flere uker, og selv om hun så gjerne skulle ønske å ikke høre Angels sukk og se Leandra himle med øynene etter hver avslåing, måtte hun gjenta seg selv. «Jeg må komme meg hjem.» Sa Jane og trakk på skuldrene. «Men dere får kose dere. Snakkes i morgen?» Hun snudde seg rundt for å gå, men Angel smatt foran henne. Øynene hennes glinset og smilet hennes var skytungt. Hele henne så ut som en tung regnsky. «Har noe skjedd? Du har vært så annerledes i det siste.» Påpekte Angel og beit seg i leppa. «Jeg er bare sliten.» Fortalte Jane. «Vi ser noe er galt, du klarer ikke skjule det for oss.» Sa Leandra. De var rundt henne som palmetrær; der de sto var der de skulle gro. De nektet å la deres bestevenn lide i stillhet. Ikke viste de om hennes bekymringer og stengte sår, ikke ville de lage none nye heller, men Janes oppførsel var bekymringsverdig. «Jeg har bare mye å tenke på. Jeg er bekymret for at mamma skal føle seg ensom nå som hun og pappa ikke bor i samme hus lengere. Jeg er redd de skal gro fra hverandre.» Angel så ut til å lysne litt til av Janes svar; det var ikke like ille som hun hadde forventet seg. Selv hadde hun skilte foreldre og skjønte Janes uro. «Det kommer til å gå bra Jane. Kanskje faren din flytter etter en dag?» Hun smilte og trakk Jane inn i en klem. «Vi er her for deg om du trenger å snakke, ikke tvil på oss!» Jane kikket på Leandre, som nikket og trakk på smilebåndet. «Det er sant.» Mumlet hun. Angel slapp taket og kikket Jane inn i øynene. «Vil du snakke om det?» Jane sukket tungt og ristet på hodet. «Vi er her om du føler for det.» Sa Angel og klemte henne igjen. «Takk.» Mumlet Jane, før hun styrtet ut av skolen, redd for at noen skylle se ordene som brant i pannen hennes; løgner

 
Tumblr_lw96j9hvcq1r8t2dho1_500_large
Kort og kanskje litt tungt første kapittel, me jeg vil ikke gå for fort frem. Jeg vil at karakterene skal virke ekte og livelige, så dere får lese dere gjennom livet deres hahah :P Det blir mer spennende etter hvert, gi meg et par kapitteler til, så lover jeg dere at det blir mer flyt og spennende å lese. Er bare viktig at dere vet hvordan spesielt Jane er.

Og jeg må bare si takk til dere som kommenterer, jeg skla bli flinkere til å svare dere også! <3 Neste kapittel kommer så fort som mulig.

Hva syntes dere?
-Stine 

My secret trailer!

Jeg som trodde det skulle bli lett :O For det første endte det at jeg måtte filme selv, fordi min første idee ikke fungerte (ikke bry dere om barnehageskriften min, som bestevenninnen min sier jeg har), og for det andre så tok det så lang tid :'( Men den ble ikke så ille da, ble fornøyd med resultatet etter en stund, og den gjorde at ideene til historien strømmet på :D 
Gled dere til kapittel 1 som kommer i løpet av mandag eller tirsadg!

hadde blitt glad om dere fortalte fler om historien. Jo fler lesere, jo bedre :)

Hva syntes dere?
-Stine 

My secret.

Prolog:

Ingen hadde noen gang sett det for seg, eller tenkt tanken. Alle forventet noe annet, likevel kom det ikke som noe sjokk for de fleste. Alle ting tar slutt, både gode og dårlige ting har en ende. Det gjelder bare å stoppe mens leken er god, ikke kutte svingene og forstå at en vei alltid ender et sted, det gjelder bare å holde seg fast mens bilen humper av gåre. Ord har blitt sagt, sanger sunget og fem par med øyne hadde tatt sin beslutning; deres avslutningskonsert var datert om èn uke. One Direction?s ende ville finne sted i London O2 Arena den første dagen i Januar 2020. Hvorfor? Da var det akkurat fem år siden noe tok slutt, noe begynte, og alt forandret seg.

***

Det var ikke til å tro. Gutten i speilet hadde forandret seg alt for mye på bare noen år, men han viste selv at bak hele fasaden var han fortsatt den samme. Han tenkte fortsatt likt, sa ofte det samme han hadde gjort tilbake i tiden og hadde ikke endret sine sterkeste meninger det granne. Han var seg selv ? ut og inn ? han hadde bare endret sitt ytre.

I rommet over gangen sto det også en annen gutt. Han gikk nervøst frem og tilbake over gulvene og kikket mot døren som om den snakket til ham. Det gjorde den også, men den ba ham gå, ikke å bli som han egentlig ville. Ventingen tæret på nervene hans, enda han viste at det ikke var noe å grue seg til. Han hadde gjort dette tusenvis av ganger, likevel følte han seg nervøs. Slik han bestandig hadde gjort. Men grunnen til nervene var ikke de samme lenger. Han fryktet ikke ropene og babbelet som kom ut fra alles lepper, han hadde vendt seg til tåresprengte øyne og utvidede pupiller. Det han gruet seg til denne gangen var stillheten. Hvordan kom stillheten til å høres ut?

***

«Er du klar?» Niall stakk hodet sitt inn døren og tok inn synet av hans yngste bestekompis. Han sto foran speilet og rettet nok en gang på kragen som hang løst om halsen hans. Den prøvde å gjøre en god jobb ved å ramme inn hans bleke ansikt. Han virket stivere enn han hadde gjort for en halvtime siden; skuldrene var trukket opp mot ørene, armene klistret mot overkroppen. Han kikket inn i speilet på seg selv og lot blikket lande på Niall bak ham. «Jeg kommer nå.» Mumlet han. Likevel snudde han seg ikke, og Niall skjønte at han ikke var klar. Det var ikke bare stemmen hans som røpte det, men hele hans person. «Harry, det kommer til å gå bra. Denne gangen er ikke noe annerledes enn de andre gangene du har stått på scenen.» Niall gikk inn i rommet og stoppet ved siden av Harry. De stod side om side og kikket på refleksjonen av dem selv. Det var nesten uvirkelig at det var dem. Harry hadde for lengts grodd nesten et hode høyere enn Niall, krøllene hans hadde blitt løsere med årene, men fortsatt var de perfekt formet om pannen. Øynene hadde fortsatt glimtet som fortalte alle at han var «flørten» i bandet. Niall var fortsatt spinkel, men mens han hadde strekt seg hadde også musklene hans kommet mer til syne. Øyne like blå som havets bølger og hårlokker like ville som okser. De var så like seg selv, men så forskjellige. Det var bare én av mange grunner til at ting hadde blitt slik det ble. «La oss gå.» Sa Harry og kikket på Niall. Harry følte nervøsiteten smelte bort da han lå øynene på Niall. Det var som før. Ingen ting var forandret, hvorfor skulle ting være annerledes nå? Han hadde jo gjort dette mange ganger.

***

«Hvordan går det med henne?» Liam holdt rundt telefonen sin som om den var hans eneste håp om å overleve, noe den kanskje var. Det føltes slik. Han svelget tungere og tungere for hvert sekund med stillhet. Han ventet på en dårlignyhet, men han håpet likevel på en god en. Det hadde kanskje hjulpet ham, og de andre guttene, om personen i den andre enden kunne gitt ham et lite svar som kunne få smilet til å dukke opp. «Jeg er redd hun fortsatt er i den samme tilstanden. Hun sover nå.» Det var en pause i den andre enden. «Vil du at jeg skal si ifra at du har ringt, Liam?» Liam trakk pusten dypt og måtte bite seg i tungen for å kvele et hikst. «Nei?» Han kremtet. «Nei, ikke si noe til henne. Bare ring meg om det skjer noen endringer.» Fortsatte han. Med endringer viste både han og legen, personen i den andre enden av telefonen og som han hadde ringt nesten hver eneste dag de siste månedene, at med «endringer» så kunne det både bety noe godt og vondt. Begge to håpet at deres neste telefonsamtale skulle bli annerledes; at gode ting skulle bli sagt. Likevel viste de begge at det var større sjanse for hver eneste gang de var i kontakt at det motsatte kunne hende. «Jeg vet. Jeg ringer med en gang.» Svarte legen. Liam nikket, mer til seg selv for å ta seg sammen, men den brå bevegelsen fikk en tåre til å løsne fra øyekroken. Liam lot den ikke falle. Dette var ikke tiden for å gråte, han hadde ingen ting å gråte for. Enda. Han kjente ikke morgendagen, bare gårsdagen, og dagene før den dagen hadde vært lik. Han kunne ikke gråte over fremtiden, det hadde han lært seg. Om han tok sorgene på forskudd var han redd han ikke kom til å klare mer, men han hadde en tidsfrist; 1. Januar. Han skulle holde ut, guttene skulle holde ut, og aller viktigst henne skulle holde ut. Det var i alle fall det Liam våknet opp og sa til seg selv hver eneste dag, og det siste han ba om hver eneste kveld. Om noen hørte hans bønn og rop var en helt annen historie.


430610_426823720733735_903596638_n_large

Så dette er prologen, og om dere ikke vet hva en prolog er så er det ikke et kapittel, men det aller første som blir skrevet i en bok. Jeg vet ikke om dere liker det, meg jeg ble faktisk fornøyd med det! Tilslutt... dere aner ikke hvor lenge jeg har grublet på hva jeg skulle skrive, og jeg skjønte til slutt at jeg bare måtte skrive med mine tanker og følelser om historien skulle være lettere å skrive. Jeg skal mest sansynlig lage en trailer, noe som kommer til å gi et innblikk i hva historien virkelig handler om, noen gjetter det kanskje allerede. Det ligger noen hint der, og for de som kjenner meg så tror jeg dere vet det..... 
Si ifra om noe er uklart, dere ikke liker det eller forstår, for jeg retter gjerne opp eller forklarer, heheh! Håper dere har holdt ut med meg og mine vinglete beslutninger, men endelig kan jeg gi dere noe jeg faktisk er fornøyd meg og "stolt" av.... kind of :P

Hva syntres dere? Vil dere lese mer av historien?
(liker detaljerete kommentarer, vet dere ;P)
-Stine 

Les mer i arkivet » April 2013 » Mars 2013 » Februar 2013


hits