D.L.G 2: Please stay - kapittel 27

Ignorer skrivefeil! Er ikke rettet enda!

Kapittel 27: Uforglemmelig i Paris.
Lucy viste ikke helt hva som hadde skjedd, men plutselig grep virkeligheten tak i henne, og hun fant seg selv stirre ned i bakken p de isete og kalde brosteinene. Kulden fungerte som et sjokk i henne, og selv etter snart en uke virket alt helt blankt og uvirkelig. Hun kikket ned p Ugg?ene sine og s hvordan snflak klamret seg til skinnet p stvlene, og hvordan kanten ovenfor slen var gjennomvt av srpete sn. Med et tungt sukk lp hun videre, mottok mange rare og skremte blikk fra folk rundt henne som enten kjente henne igjen fra avisene og magasinene eller som lurte p hva slags spre tanker som surret rundt oppe i den unge damens hode. For det var det hun var n; Lucy var en ung dame.

Excusez-moi Madame. Lucy hastet alt hun kunne gjennom mengden av Franskmenn som med likhet til henne var enten p vei hjem fra skole eller arbeid. Etter rundt 10 minutter med kappgang ndde Lucy endelig frem til den lille utslitte, men sjarmerende bygningen, der tre leiligheter fant sted, en av dem hennes. Hun trasket opp de glatte trappene, pyntet opp av noen nok s glatte grus-lag, og fikk kommet seg inn i oppgangen uten tjene p seg en eneste skramme etter det rustene rekkverket eller noen blmerker fra trappetrinnene, som hun hadde gjort en av de frste dagene. Hun passerte den frste leiligheten med lette skritt, redd for vekke den gamle damen med kattene som holdt til der, fr hun lettet gikk over neste oppgang og sttet akkurat p eieren av leilighet nummer 2.
h Lucy! Jeg s deg ikke der, Lu. Lucy tok et skritt tilbake og kldde bakhodet sitt, som var dekket av en tyktstrikket lue.
Heisan Noel. Lucy smilte halvhjertet opp til sin Franske nabogutt og kunne ikke unng kikke opp p hans lyseblonde hr og rdmende kinn.
Hei... Hvisket han. Smilet hans krp seg inn i munnvikene og lekte seg om leppene, til det endelig sprakk opp i et glinsende syn av hvitt etter hvitt. Lucy mtte som alltid blunke to ganger.
Jeg bare... Lucy hadde alltid vrt usikker p hvordan hun formulerte seg nr det kom til fransken. Hun hadde aldri vrt noe flink i sprk, hverken Engelsk eller Spansk, s to-ukers kurset hun hadde tatt fr hun bestemte seg for et utvekslingsr i Frankrike hadde ikke hjulpet mye. Det som reddet henne gang p gang var hva slags person hun var; lett lese.
Ikke bry deg om meg, bare g! Jeg var p vei ut uansett. Og Rossangel er i leiligheten din for lete etter noen bker. Bella lste han inn. Noel lo sin trillende latter, og for Lucy hrtes selv den fransk ut! Hun hadde aldri forsttt seg helt p Noel, i alle fall ikke siden de mttes, som bare var for knappe en uke siden, og hun gjentok grunnen inne i seg: Han er for fransk!

Lucy og Noel sa kort adj, og Lucy lp opp den siste oppgangen og ble mtt med latter da hun trippet inn i gangen til leiligheten sin. Vell, i alle fall s eide hun litt av den. To tredjedeler tilhrte to av hennes andre venner.
Lucy er det deg? Hrte hun en stemme rope fra kjkkenet, og fr hun i det hele tatt hadde rukket svare kom personen med den tykke britiske aksenten ut gjennom kjkkendren. Jenta mi, fikk du tak i det du skulle?
Ja, her er papirene! Og ikke prv deg en gang, Ross, dette er mine karakterer, s du kan ikke tukle med dem slik at du fr dem til se ut som dine egne. Jobb for dem selv! Lucy holdt den store A4 konvolutten utenfor den mrkhrede guttens rekkevidde, noe som fikk Ross? underleppe til fordoble seg.
Det kan du si... det er ikke s lett. Han himlet med ynene og satte armene i kors.
Jeg klarte g opp i hele tre fag fra 4?ere til 6?ere p bare to mneder. Alt er mulig! Med et siste sukk smatt Ross ut forbi henne og Lucy lo mens hun lukket igjen dren. Selv om brkmakeren hadde gtt var det langt ifra stille i leiligheten, s da Lucy fikk tatt av seg skoene og jakken sin, gikk hun etter lyden av latter og TV. I den slitte tomanns sofaen satt to av hennes beste venner, og studiekamerater; Bella og Emmett. Lucy s hvordan de begge to satt lo og smilte til hverandre, og brydde seg ikke om hva som skjedde p tv-skjermen. ynene deres glinset mot hverandre og selv om de ikke var klar over det selv, s s begge to ekstremt lykkelige ut. Men hvorfor skulle de ikke vre det? De hadde tross alt flyttet til Paris, alt gikk fint p skolen, og begge to kom mer enn godt overens med hverandre. Noen ganger s godt at Lucy ble sjalu p dem begge, og da ikke bare fordi de noen gang glemte henne. Lucy syntes det var greit vre alene p rommet sitt noen ganger, men hver gang hun s dem smile eller le mens de s hverandre inn i ynene s kunne hun skimte seg selv s klart som i et speilblankt tjern. Hun s seg selv; yngre, lenger hr, fregnene hun ikke brydde seg om dekke til, det mystiske og nesten gjenferdsaktige smilet. N var hun en helt annen person; hun kom til fylle 21 om under et halvt r, hun hadde kort hr bare til skuldrene, et rundt ok blidt ansikt dekket av et lett lag med pudder, og smilet hennes var p for bestandig. Hun var som en helt annen person! Selv om Lucy var komplett forandret p utsiden kunne hun ikke legge skul p for seg selv at deler av henne kom bestandig til bo i henne. Som hvor sta hun var, eller hvor jentete latteren hennes var. Og hjertet. Det kom alltid til vre der, fylt av kjrlighet for personer som elsket henne tilbake....eller hatet henne.

Lucy nektet det for seg selv hver gang hun kikket p Emmet og Bella, men en del av henne viste at hun hadde sett de personene fr, men da som to helt andre. Og en av dem var henne selv. Og den andre var gutten hun prvde glemme hver eneste dag. Lucy trodde selv hun hadde forlatt alt som het kjrlighet ovenfor hennes ex kjreste og bestevenn, men med likhet som alt annet indre, forble kjrligheten brennende i magen p henne.

Tumblr_mcgn06sfhy1rquyhso1_500_large

Dette ble et annerledes kapittel,og jeg tror det er mest fordi jeg ikke skrev i jeg person, noe jeg tror jeg kutter helt ut fra n av.Er lei av den stilen, beklager til dere somlikte det,men skriver heller pmin egen mte. Tror ikke det er mange delene igjen p denne historien n, kanskje 5 + eller noe, eller mindre.... Og jeg er ikke sikker pom jeg kommer til fortsette etter det, vi fr se <3
Hper dette ikke ble for klisj for dere, nok en gang :)

Hva syntes dere?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 26

Kapittel 26: Tiden man vil glemme.
Tiden er bare en liten del av livet, og sjansen for glemme og huske er like stor. Tanker som man bruker s mye tid og krefter p blir liggende et sted inne i deg, dypt gjemt og skult ? til og med for deg selv. Noen ganger kunne man nske glemme alt, hele livet sitt, hvordan plutselig alt har falt sammen til minimale biter. Man vet at puslespillet ikke kan limes sammen igjen, uansett hvor lang tid man bruker p det, men likevel gjr man som oftest imot det man virkelig burde; noen ganger m man bare prve bygge opp igjen, fr det raser sammen og man endelig skjnner at bitene er delagt.

Klokken i rommet var det eneste som hadde fanget oppmerksomheten til Niall den siste timen, og alt bde guttene og managementet hadde sagt hadde passert forbi ham som en kraftig vindkast. ynene hans var klistret til minuttviseren og uheldigvis virket det som om den gikk bakover istedenfor fremover. Mens summingen rundt han fortsatte fokuserte han p tikkingen som skapte ekko i hodet hans hver gang den flyttet p seg, og endelig landet viseren p tolv.
Jeg stikker. Mumlet Niall, fr han reiste seg brtt opp og gikk med raske skritt ut av rommet og med hendene begravet i bukselommene. Louis, Liam, Harry og Zayn kikket trist etter ham, der han trakk opp hetten p genseren sin og forsvant ut glassdren til hele bygningen. Kneppet i dren fikk dem alle til sukke, fr dealle sendte hverandre raske blikk og snudde seg mot tre folk fra managementet som alle hadde hevet brynene da den Irske gutten hadde avbrutt mtet som pgikk.
Dere skjnner... Han har mye tenke p for tiden. Mumlet Harry. Liam kremtet, noe som fikk Harry til stoppe, kanskje litt for brtt.
Det er ingen ting, han klarer seg fint. Liam smilte svakt, en av smilene han hadde brukt mye i det siste. Smilet som hadde vrt limet de siste to mnedene. I hvert intervju, i hvert mte, ja til og med om han og guttene bare var hjemme hadde han klistret p seg smilet, bare for vise dem at alt var som fr! Men guttene kunne gjennomskue han, Danielle gjennomskuet han, til og med Eleanor og Perrie som overraskende hadde dukket opp n og da de siste ukene kunne se rett gjennom smilet. Alle viste at ikke alt var slik som det skulle, men Liam tvang seg selv til vise alle andre som ikke var med i gjengen at alt var ok.

Guttene var ute av bygningen bare noen minutter etter Niall, men uansett var det ikke noen spor etter Niall. Harry og Louis sukket tungt i kor, snudde seg mot hverandre og kikket hverandre inn i ynene. Fr hadde de smilt og ledd til hverandre om de tilfeldigvis hadde gjort noe p likt, men ikke denne gangen. De hadde ikke gjort det den siste mneden. Det fltes nesten unaturlig ut le for dem, som om latter ikke passet inn i noen sammenhenger, og heller var noe de tvang ut av seg om de absolutt mtte. De husket begge to hvordan det startet; den frste gangen de mtte tvinge latter ut av seg, akkurat den samme dagen som de hadde ledd for siste gang p to mneder.

S, gutter, det gr rykter om en ny tur i USA. Hva har dere si til det? Kan dere bekrefte eller avkrefte noen av ryktene? Programlederen kikket p guttene etter tur, men lot enda en gang blikket lande p gutten med de krystallklare bl ynene, som hadde kikket ned i bakken under stort sett hele intervjuet. Hver gang han merket et blikk p seg sank han enda lener ned i sofaen, noe som kostet Liam klappe han lett p ryggen og smile ned til ham, fr han svarte p sprsmlet som var ment til Niall. Ogs denne gangen mtte Liam steppe inn, det fltes ut som om han snakket for to, noe han ogs gjorde.
Alt er veldig hemmelig, s datoer kan vi ikke komme ut med, men en ny tur over til Statene ligger i kalenderen, ja! Smiler han.
Vi gleder oss veldig allerede, ikke sant gutter? Legger Harry til. Zayn og Liam nikker seg enige, fr Louis spretter opp i et sprakende glis.
Gjett om! Tovete latter fulgte rundt om i publikum, noe Niall registrerte s vidt. Han kjente Liams hnd rundt skuldrene hans da han ukontrollert hadde latt et lite sukk glippe ut av seg.

Men la oss n oppklare alt dette dramaet rundt jentene deres! Reporteren klappet i hendene og satte seg p kanten av stolen sin s ivrig som hun var. Hun ville finne ut noe ingen hadde funnet ut fr henne og gliste ivrig mot de fem guttene som aldri hadde flt seg s annerledes og dorte p en lang stund. For noen av dem var det som om de ikke en gang var til stede under intervjuet, men latter og nye sprsml var det som dro dem tilbake til det virkelige universet. Liam! Hva er dette med Danielle? Har dere sltt opp? Hvisking gikk rundt om i publikum, men oppdragen og hyggelig som Liam var brydde han seg ikke om det. Han sette heller p seg sjarm-smilet sitt og klukklo kort.
Jeg kan ikke akkurat kalle det sl opp, for det har vi ikke. Vi bor bare ikke sammen lenger fordi vi bestemte oss ta en pause. For yeblikket reiser guttene og jeg s mye, s jeg fr lite tid her hjemme i London med henne, og hun har veldig mye gjre for tiden hun ogs, s vi fant ut at en liten pause bare kunne vre sunt for oss. Reporteren nikket sakte som bekreftelse, kanskje skuffet over at hun ikke hadde gravet frem noen nytt saftig sladder.
Jaha. Og hva med deg Louis? Eleanor, var det ikke det kjresten din het?
Jo! Og vi har det toppen, vi kunne ikke hatt det bedre! Louis kikket ut i publikum og en lett rosafarge la seg i kinnene hans da blikket hans mtte Eleanor sitt, som satt bakerst i publikum og smilte varmt til ham.
Og resten er single, er det ikke s? Fortsatte reporteren, fr hun kastet et blikk ned p kortene sine. Nei vent! Niall, deg og Lucy er jo sammen! Hvordan kunne jeg glemme... Gr det bra med engelen din? For frste gang under hele intervjuet kikket Niall opp, men blikket hans var som kikke en fremmed p gata inn i ynene, selv ikke guttene kjente igjen disse ynene. Det var som om blfargen plutselig hadde mistet alle stjernene sine og l heller som en matt og tam ramme rundt pupillene som nesten spiste opp hele irisene hans. Det s ut som om han endelig skulle si noe, da han plutselig lukket munnen igjen, og tok et dypt pust gjennom nesen og ristet p hodet. Han sa ikke noe, og forble stum.
Det Niall prver si er at... Begynte Liam, emn han skvatt til side da Niall brtt var p bena og p vei ut fra settet, under live intervjuet som foregikk. Det var da guttene kikket p hverandre og plutselig s problemet de hadde fryktet i ynene; avdukingen av Nialls knuste hjerte.
Det er bare en lek... Lo Harry nervst, og ikke minst ptvunget.
Ja, Niall glemte spise i dag, s han er s sulten at han ikke kan prate! Skyet Louis, kikket p publikum og blunket. Latteren som plutselig fylte rommet dekket over de desperate blikkene som bare gikk guttene i mellom.
Vel, han fr seg nok noe mat n, for jeg tror dette er et passe sted runde av sendingen. Tusen takk for at dere ville komme gutter, det var en glede ha dere her! Reporteren reiste seg og ga guttene en klem hver. Se til skaff den gutten noe mat n da. Lo hun. Guttene lo de ogs, men s mye vilje som de bare kunne, fr de alle sammen sprintet av scenen for finne Niall.

Niall gikk bortover stien, der trr sto som murvegger rundt ham. Det lille laget av sn under bena hans fikk det til g enda tregere p grunn av frykten hans for skli. Det var bare snakk om skli eller snuble, s var det bare en kant fire meter fra han som ville f ham til stupe ned en bratt s, og uansett hvor forferdelig Niall allerede flte seg, hadde han ikke lyst p et brukket bein. Frostryken oste ut av ham som dampen p et lokomotiv, og pulsen hans tikket som en klokke. Hjertet hans ringte gjennom hele kroppen hans som en alarm og kulden fikk hele kroppen hans til skjelve. Selv om klokken var tte p kvelden, det var bekmrkt og ikke minst farlig g alene i skogen p denne tiden av ret, hadde Niall tatt seg turen til et sted som alltid kom til bety noe spesielt for ham; sen der alt begynte, der han fortalte Lucy at det kom til vre de to for bestandig. Bestandig var ogs en tid, en tid som stoppet og forsvant. Det var derfor Niall lurte p nr alt den andre tiden skulle stoppe.

Niall trakk sakte pusten da han endelig hadde stoppet, og Londons lys l under ham som det fjerne eventyrlandet. London var det ukjente hjemmet hans, der han bde glemte og husket, men der oppe p sen var alt s lett, for han hadde lovet seg selv og ikke glemme det stedet; det minnet. Han husket hvordan han hadde leiet en urolig Lucy opp dit en midnatt etter et av x-factor showene, og hvordan de hadde beundret utsikten, av bde London og hverandre. Niall lukket ynene og kunne fle hvordan han hadde tatt hnden hennes kysset henne og plassert et tynt slvarmebnd rundt hennes kalde hndledd. Det snodde seg rundt armen hennes som om det det var en del av henne, noe det ogs hadde vrt. Nialler og Lulu. Niall hadde en gang vr en del av henne. En gang hadde de vrt en del av hverandre.

Plutselig veltet trer opp i ynene til Niall, og han beinene hans sviktet. Han kollapset og falt ned p den kalde bakken, der snen straks smeltet og trakk seg inn i klrne hans.
Hvorfor? Grt han. Kunne du ikke bare vrt her litt til. Jeg kunne gjort deg lykkelig igjen, jeg ville gjort hva som helst for bare se deg smile, selv om det inneholdt se deg sammen med Zayn, eller hvem som helst andre. Jeg kunne beskyttet deg, jeg kunne vrt hva som helst om jeg bare fikk se deg smile! Niall hulket rustent og trer frosset seg nedover kinnene hans. Men du lar meg ikke en gang se deg... Jeg vet ikke hvor du er lenger, jeg vet ikke hvem du er... Han snufset og trket nesen sin mens han satte seg vaklende opp med hjelp av ustdige armer. Jeg savner deg Lucy, jeg savner min Lulu. Det brant rundt fingeren til Niall, og han kikket ned p den. Han husket de gode minnene som gjorde virkeligheten verre og leve. Det var en del av armbndet til Lucy som han hadde smeltet om til to ringer, en til henne og en til ham. Han undret seg hvor hun hadde gjort av ringen sin. Gikk hun fortsatt med den, hadde hun gjemt den bort? Hadde hun kastet den, eller kanskje bare helt glemt den? Niall sukket mens nye trer strmte nedover kinnene hans.
Og jeg som hadde tenkt til gi deg et lfte om for alltid... Han lftet armen og lot slvringen sveve glitrende gjennom mrket og lyset fra mnen. Men det ser ut som for alltid allerede er over. Sukket han da ringen forsvant ned i det sorte intet.

Niallohmygoodness_large

Uff som jeg hater la vr vakre engel lide, men det er en del av historien. Dette er alts to mneder senere, for dem som ikke skjnte det. Jeg beklager det tok s langt tid, men har s mye p skolen gjre, er kanskje ikke helt nede p jorda nr det gjelder tanker og har ikke helt villet skrevet fordi jeg trengte en pause. Jeg gledet meg p en mte til skrive denne delen her, men ogs ikke siden den er s trist, spesielt de siste setningene til Niall, de fikk til og med trer til velte opp i ynene mine. Hper dere alle skjnte hva som skjedde p slutten der, men om ikke s sa Niall (bare p en litt mer poetisk og trist mte) at han hadde tenkt til fri til Lucy, alts gifte seg med henne, men fr han rakk det s slo hun opp og endte absolutt alt mellom dem. , jeg syntes synd p ham, selvom det bare er en fortelling.
Hper dere likte kapittelet, og ikke syntes det var et alt for klisj kapittel, om dere skjnner :) <3
Ha en fin dag vidre! Og kommenter gjerne <3

Noen som vil dele flelser eller meninger om kapittelet?
-Stine :)

Pinky promise: Kapittel 15

Kapittel 15: Daten

Jeg stresset rundt, igjen. Jeg stoppet opp og tok meg selv i merke at hver gang noe hadde med Harry gjre s hadde stressa jeg og i dag hadde det med daten gjre. Date, det virket fortsatt litt rart skulle p date med Harry som jeg ikke hadde kjent s veldig lenge, men samtidig var han en av de personene jeg likte best vre i nrheten av og snakke med. Og n stresset jeg igjen, jeg prvde finne ut hva jeg skulle ha p meg. Det var vanskelig, skulle det vre galla, avslappet, st, jeg viste ikke, men gikk til slutt for en st kongebl kjole som ndde meg til litt over knrne og med sm slyfer p skuldrene. Jeg tok en hvit cardigan over og sminket meg lett. Jeg hadde aldri vrt den som brukte mye sminke s jeg gikk for litt maskara, litt rouge og en leppestift med en lys rdfarge. Jeg tittet, for en gangs skyld, tilfreds p meg selv i speilet, jeg s ikke s ille ut som jeg var redd for. Kjolen var ganske kort, men jeg brydde meg ikke, jeg var fornyd med meg selv. Jeg hadde prvd temme krllene litt, men kommet fram til at det ikke nyttet og bare latt dem vre snn som de var helt naturlige. De sto litt over alt, men jeg hpet han kunne se bort i fra alt hret og heller fokusere p meg. Vent n litt, hvorfor brydde jeg meg s mye? Vi var ikke sammen, vi hadde ikke tenkt til bli det heller, dette var ikke en ordentlig date, det var bare for virke som ordentlige kjrester. Men jeg mtte si jeg gledet meg litt, eller egentlig veldig mye. N var klokka ti minutter p syv og jeg kjente at hjerte mitt banket, det banket hardt, jeg var s nervs. Tenk hvis jeg gjorde noe dumt, tabbet meg ut skikkelig. Jeg hrte to lange tut fra en bil og skjnte at det var Harry, han hadde kommet, tiden var inne. Jeg skyndet meg og hentet veska og tok p meg et par pumps. De matchet kjolen veldig bra syntes jeg, pnet dra og skulle til lukke den etter meg da jeg kom p at jeg mtte ha med meg nkler ogs, hvis ikke kunne jeg verken lse dra n, eller f lst den opp igjen nr vi kom hjem.

Jeg satt meg kjapt inn i bilen og tittet raskt bort p Harry, akkurat da jeg hadde snudd meg vekk igjen mtte jeg snu meg tilbake. Han hadde p seg en mrk dress og en svart tversoverslyfe. Krllene hans sto ut fra hodet hans som flammer og det s ut som han nettopp hadde sttt opp, noe jeg visste han ikke hadde. Jeg hadde skjnt p den lille tiden vi hadde kjent hverandre at han nsket at det skulle se ut som om han nettopp hadde sttt opp og jeg skjnner godt hvorfor. Det s utrolig bra ut, han s utrolig bra ut og jeg flte ikke at jeg s like bra ut lenger. Jeg ble brtt usikker og rettet kjapt p kjolen.

Du ser bra ut. Mumlet jeg og smilte forsiktig opp mot ham. Han s tilfreds, men overrasket ut. Han tittet bort p meg.

Og det sier du? Du ser jo ut som en gudinne. Jeg bare rdmet og s at han ble enda mer tilfreds. Jeg smilte ned mot gulvet, fiklet med kjolen og mumlet lavt et takk. Resten av turen gikk nok s stille og jeg ble sittende tenke p hvor det var vi skulle. Jeg lurte p om han ville ta meg med p en overddig restaurant eller en caf, kanskje kino og middag. Jeg hadde virkelig ingen anelse. Jeg hpet virkelig at vi skulle spise noe, for jeg hadde ikke spist noe siden lunsj. Vi hadde kjrt rundt en halvtime da bilen stoppet. Den stoppet ganske brtt s fr jeg hadde rukket reagere var Harry p min side og pnet dra for meg, s geleidet han meg inn p en ganske fasjonabel, men liten og koselig restaurant. Restauranten var hjemmekoselig og hadde en rolig stemning med lav musikk og rolige farger.

Liker du deg her? Harry sin stemme kom fra rett ved siden av ret mitt og jeg skvatt litt. Han lo hest av reaksjonen min og en kelner ledet oss til bordet der hvor vi skulle sitte. Harry hadde bestilt p forhnd noe jeg var veldig glad for, for p bordet ved siden av oss satt et par med en diger meny og jeg kjente at jeg aldri i verden hadde greid velge. Jeg s opp p Harry som satt og stirret p meg, nr han s at jeg hadde merket ham rdmet han og s ned, jeg mtte bare le, han var kjempe st n han rdmet. Kinnene hans ble bare svakt rde og de grnne ynene hans flakker frem og tilbake samtidig som de blir mrkegrnne.

Vi spiste godt og koste oss, hans litt harde og selvsikre ytre ble til en myk og morsom gutt. Han tok ikke seg selv like selvhytidelig som jeg hadde ftt inntrykk av frste gang jeg mtte han. Han hadde en utrolig humor som faktisk ikke var s langt unna min humor. Jeg koste meg virkelig den kvelden. Vi hadde nettopp del en svr banansplitt til dessert da han utbryter;

Jeg hadde ikke klart stappe i meg en bit til, ikke en gang den minste bit. Han ler og stnner samtidig og jeg m bare le sammen med han og ender opp med stnne jeg og. Magen min kjennes ut som den skal sprekke. Jeg var utsultet fr middagen og n er jeg stappmett.

Magen min gjr s vondt, det kjennes ut som den skal sprekke. Jeg greier ikke mer. Jeg kommer til rulle ut dra. Harry bryter ut i latter og holder seg p magen. Jeg ler med og begge sitter bare og ler en stund fr Harry kremter.

Er du mett? Spr han, helt seris som om han ikke hadde hrt noe av det jeg hadde sagt. Jeg bare nikker og smiler til ham. Han tar hnda mi og vi gr ut, hnd i hnd g det virket ikke unaturlig i det hele tatt. Hnda hans passet perfekt med min, den var ganske mye strre enn min, men det hadde ikke noe si. Vi sto rett utenfor restauranten og ventet p bilen, Harry ser meg rett inn i ynene og jeg greier ikke dra blikket mitt vekk fra hans.

Jeg har noe viktig si deg. Han s litt vekk og det virket som om han lette etter de riktig ordene fr han ser rett in i sjelen min og sier noe jeg aldri hadde ventet meg.


Kjolen til Hope.

Sorry for sent kapittel, men har hatt mange prver og fremfringer i det siste og har derfor ikke ftt skrevet et kapittel. S i gr satt jeg meg ned og bestemte meg for skrive et kapittel og her kommer det. Hper dere liker det :)

Hva syntes dere?

-Benedikte

Historien, meg, boken...

Hei! Tror det er p tide med et innlegg der jeg forklarer og forteller litt om saker ting, bde fordi noen av dere spr, og fordi ting kanskje ikke gr helt som dem skal for tiden....

Historien(e):Det er mange kapitteler igjen, jeg ve tikke helt hvor mange, men det er en del. Teaseren har jo ikke kommet inn enda, hper dere ikke har glemt den og om dere har s bare les den nederst i kategorien av Pleas Stay. Jeg vet at flere nsker se hva som skjer hos Niall og Zayn, og jeg skal f til slik at dere fr sett inn i deres hoder ogs. Pinky Promise blir det ikke skrevet s mye p, som er grunnet at bde Benedikte og jeg har mye gjre. Men tror ikke vi skal gi den opp, vi fortsetter nr vi har tid. Skole kommer frst skjnner dere :)

Meg: Det er faktisk noen av dere som har spurt hvordan det gr med meg, noe som er utrolig koselig, takker for det :) Og jeg har det bra, veldig bra faktisk! Men det gir kanskje litt negativt utslag p historien, fordi hodet mitt er vel ikke helt nede p jorden om dagen, ehehehe ;) Men ja, det skyldes vel mest skole, venner, andre personlige grunner og..... snne ting :) Og jeg liker skrive p historien min, og selvom kommentarene dabber s skriver jeg, fordi det har gtt opp for meg at jeg m skrive for min egen del, ikke for alle andres. Selvflgelig gir jeg mye arbeid i det for skrive og legge det ut for dere, men dette er min lidenskap og jeg gjr det aller mest for min egne del. Men jeg vet, har ikke lagt hele hjertet og sjelen min i historien, har vel ikke vrt 100 prosent til stede hver gang jeg har skrevet de siste kapittlene :/ Hper dere ogs har det bra, og liker historien! <3

Boken: Fikk noen sprsml om boken ogs for en stund siden, men jeg fr ikke lov til skrive s mye om det, sorry :S Jeg fr ikke lov til si noe rett ut skjnner dere, uansett hvor mye jeg vil. Men jeg kan si som s at JA; boken blir anderledes fra hvordan dere leste den (ganske annerledes faktisk), den er under endring og korrektur og YES jeg er spent :D

Tusen takk til alle som kommenterer og leser! <3
Om dere lurer p noe annet s svarer jeg i kommentarfeltet!
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 25 (Del 2).

Jeg flte meg fl, vemmelig og ikke minst som en drlig person. Etter ha fortalt Bella alt, fortalt henne sannheten, s flte jeg meg ikke lettet i det hele tatt. Jeg hadde gtt igjennom den siste mneden i hodet mitt og inns at den var langt ifra en god periode. Jeg inns hvor deppa jeg var, hvor knust, og hva slags menneske jeg var. Jeg hadde vrt bde egoistisk og givende, jeg hadde sett andre med et skurrete syn og tenkt gjennom tanker med bedvede sanser. Jeg hadde gtt inn i hver minste detalj, hva jeg flte, hva jeg gjorte, hva jeg tenkte. Jeg fortalte om Zayn, om Niall, om skolen, og ikke minst om Emmett, han hadde spilt en strre rolle den siste mneden av livet mitt enn det han kanskje burde ha gjort, men jeg var glad for ha han der med meg nr jeg trengte det.

Wow. Bella lente seg p knrne sine, slik at hennes tynne og lysende hr datt foran det ene yet hennes. Blikket hun holdt p meg var pent og gjennomskinnelig; jeg s alt hun la i blikket, og det var ikke mer enn overraskelse og tvilsomhet. Jeg mener... wow... Hun sukket, og jeg skjnte hun hadde vansker med fordye alt sammen. Jeg beit meg i leppa og knep ynene sammen.
Jeg prver g videre i livet. Hvisket jeg. Forsket mitt p vre sterk fra denne morgningen til da hadde vart og gtt i daler, men trene l p vent bak yelokkene mine. Stemmen min var en tynn trd som kunne slite nr som helst, og jeg flte hendene mine skjelve da jeg famlet meg fingrene mine. Jeg m ta tid til andre ting. Bella nikket og som alltid smilte hun, bare litt mindre n enn alle de andre gangene jeg hadde sett hennes hvite rader, noe som var forstelig.
Jeg sttter deg Lucy, uansett hva. Hun kom bort til meg og satte seg ned ved siden av meg i den myke sofaen og klemte meg hardt. Uansett hva s har du meg, selv om du velger og legge mesteparten av livet ditt bak deg og starte p nytt, s m du huske at jeg alltid har vrt der og kommer aldri til g noen steder. Ordene hennes fly som en lengsel inn i meg. Jeg hadde leitet etter noe slikt en lang stund, vite at noen var der for meg uansett. Jeg hadde trodd Niall skulle vre den personen, og at vi kom til vre bestevenner for resten av livet, men n hadde jeg ikke bare sltt opp med ham som kjreste, men ogs forlatt ham og stengt han ute av livet mitt. Smerten var der helt klart, men plasteret som holdt hjertet mitt sammen var kjrligheten jeg flte rundt meg av de menneskene som jeg viste alltid kom til vre der; Bella og Carina.

Takk Bella, du er verdens beste venn jeg noen gang kunne hatt. Jeg klemte henne hardt tilbake og kjempet imot blandingen av glede og sorg som ville trenge seg gjennom meg ved trene som hjelp. Jeg beit meg i leppa til jeg kunne kjenne den rustende smaken av blod blande seg med spyttet mitt og trakk meg tilbake for svelge.
Fin sveis. Di kler den! Bella viste godt hvordan hun skulle lette p stemningen, noe jeg satte pris p. Smilet hennes ble mer ekte og jeg klarte se tilbake p hvordan smilet hennes alltid hadde vrt slik; stort og stt. Og han Emmett hres fantastisk ut, du burde virkelig ikke glemme han. Jeg ristet p hodet.
Jeg kommer aldri til glemme ham, han hjalp meg med s mye. Jeg kikket opp i de lyse ynene hennes og sukket. Det var bde tungt og lett p samme tid bare la ting g. Jeg ville lpe fra alt og bli ferdig med det, men flelsen av sirup gled under skoslene mine. Uansett hvor mye jeg ikke ville s viste jeg at jeg kom til a famle meg videre fremover, men det var det eneste jeg kunne gjre. Lulu kom til st igjen og se p meg g dag for dag, og en dag, etter ha snudd meg etter henne, s kom jeg bare til se skyggen hennes. Jeg viste at dette var startet p et nytt liv, slutten p livet mitt som aldri skulle fortsettes p. Og viktigst av alt; det var dette som var d. Merkelig nok s var det ikke s vondt som det kanskje burde ha vrt...

Jeg vet det har tatt tid, men har tonn med innleveringer og slikt p skolen. Er det inne en radiorepotasje, s er det en bildeserei, uff :/ Men jaja, her kom den i alle fall :)

Er s utrolig glad for at dere liker det jeg skriver, og ikke minst at dere liker karakterene mine ogs! En ting er like guttene, man er jo fan av dem, men at derre gr s inn i historien at dere til og med "legger merke til" og sier at dere liker bde Emmett og Carina betyr mye for meg. Tusen takk dere, dere har gjort min hektiske uke ganske mye bedre <3

Og jeg har bestemt meg for linke til en blogg, gjorde det fr, men stoppet igjen. Men kom over denne bloggen istad, og den er vist helt ny, hun har akkurat startet p en fanfiction om det som det str skal bli om Liam, s dere fr bare flge med. Dun skriver i "deg/du" form, for de som liker det :) http://fiction1d.blogg.noTror hun hadde satt pris p noen tilbakemeldinger. Husker hvordan jeg var da jeg fikk mine frste kommentarer, jeg svevde i himmelen, s vr s snill og gjr det for henne. Hvem som helst ville vrt glad for bli lagt merke til <3

Tenkte skrive et innlegg med noen svar p kommentarer og sprsml etterp, s skriv dem ned om dere lurer p noe! :)

10 kommentarer til neste del! (som jeg lover kommer til vre mye lengere)
Hva syntes dere?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 26. (del 1)

Kapittel 26: d.
Jeg satt p sengekanten med en kopp kaffe i hnden. Den sorte vsken i den hvite koppen var rykende varm og luktet bittert kvalmende. Lukten fikk meg til rynke p nesen og min svnige hjerne til sette i gang prosessen. P en tidlig morgen som denne var drikken faktisk noe som kunne hjelpe. Jeg tok en liten slurk og satte fra meg koppen mens jeg lot vsken brenne nedover halsen og etterlate seg en stikkende smak i hele munnen min. Jeg skar en grimase og reiste meg fra sengen. Jeg tok frem noen nye klr fra den ene kofferten min og gikk inn p badet. Jeg s meg i speilet. Hva jeg s fikk meg til stirre enda mer intenst, og plutselig virket det jeg s p mer ddt enn noen gang. Var jeg i ferd med d?

Mitt ellers litt krusete hr, fylt med fall av blger og en glinsende mrk brunfarge var n flatt, rett og ulevelig. ynene mine som ellers gnistret og hadde et mystisk blikk over seg var fjerne og ukjente. Farge var tam og matt. Huden min hadde ikke glden, den var blek og kald. Mens leppene mine var tykke, og skjulte sine ord godt.

Det var sant; jeg ddde. Lulu ddde, og Lucy albuet seg mer og mer frem. Med et sukk slo jeg blikket bort fra speilbildet og begynte kle av meg. Jeg trdde inn i dusjen og satte p vannet. Folk pleier dusje nr de er nedfor eller m f tankene bort, de sier at alt blir vasket bort med vannet, men for meg var det annerledes. Lyden av drpene som falt fra dusjhodet, nedover kroppen min og ned p gulvet fikk tankene mine til ta fyr. I hjernene min hoppet tankene mine rundt som ville harer, og hver tanke stakk med som brodden til en veps. Jeg kjente det sved i ynene mine, og halsen min snrte seg sammen. Dette var g videre i livet. I dag skulle jeg gi slipp p alt.

Jeg gikk ut av dusjen og trket meg, prvde slipe av alle tankene og flelsene mine med hndkledet. Jeg dro p meg klrne, og kikket meg i speilet igjen. Jeg var mer i livet enn det jeg hadde vrt for noen minutter siden, men fortsatt kunne jeg se lille Lulu, skrekkslagen og redd for glemmes.
Du er alltid en del av meg. Jeg snakket med skjelvende stemme, fr jeg gikk bort til nattbordet og tok med meg kaffekoppen og gikk ut p kjkkenet.
God morgen Lulu! Carina strlte og kysset meg p pannen. Sovet godt? Jeg kremtet og nikket sakte.
Har du noe i mot og la vre kalle med Lulu? Jeg beit meg i leppa som om jeg ikke kunne tro ordene kom ut av min egen munn. Carina snudde seg sakte mot meg og kikket p meg med et urolig blikk.
Men du har jo blitt kalt Lulu hele ditt liv. Husket du ikke at Niall ga deg det navnet frste dagen dere mttes? Jeg krympet meg og kikket ned i bordplaten mens minnet fly forbi ynene mine. Jeg s jenta som lp etter sommerfuglen, gutten hun falt over, da jenta ns og ikke klarte si hele navnet hennes. De bl ynene hans. En tre trillet nedover kinnet mitt og jeg kikket opp p Carina igjen og ristet p hodet.
Jeg kan ikke g videre i livet om det navnet henger over meg. Kall med Lucy, eller Lu. Carina nikket sakte og snudde seg tilbake til det hun holdt p med. Forresten s tror jeg at jeg skal klippe hret mitt. Det begynner bli s slitte tupper, s jeg tenkte ha det til over skuldrene. Hva syntes du? Jeg lot fingrene mine gli gjennom det fuktige hret mitt som rakk meg ned til midten av magen.
Tuller du? Jeg ristet p hodet. Vel, det blir sikkert kult. Skal jeg bestille en frisrtime til deg? Jeg nikket. Ok.

***

Jeg holdt pusten mens jeg ventet p at noe skulle skje, p at ingen ting skulle hende. Luften ble til tung vanndamp og sekunder til timer. Jeg ventet. Plutselig gikk dren opp, og midt i pningen sto venninnen min, kanskje min eneste venn. Hennes rde hr virket rdere enn fr, fregnene danset og hoppet fortsatt rundt i hele fjeset hennes og ynene var fortsatt s lysebl at de kunne virke hvite. Med en gang hun fikk ye p meg sprakk ansiktet hennes opp i et aldeles nydelig stort smil, og hennes spinkle kropp hev seg over min.
Lucy!!! Hylte hun og klemte meg enda tettere om seg. Jeg har savnet deg s, jeg har tenkt s mye p deg i det siste. Uff, det har skjedd s mye. Jeg er s lei meg for det som skjedde med Zayn. Jeg krympet meg i armene hennes og trakk meg sakte bort fra hennne.
Bella, vi m prate. Sukket jeg.

Tumblr_mbinnjvlgo1rgssqko1_500_large
Mtte dele opp dette kapittelet i to deler, s det ikke kommer alt for lite p bloggen. Hper dere liker det i alle fall da, s er jeg tilbake p mandag :) Det kommer mer i morra <3
Og vet dere hvilken dag det er idag?! Bursdagen min!!!! Wohooo, endelig 16 r! :) <3 N kan jeg snart kjre skuteren min :D
Hper dere har det bra! Savner snakke emd noen av dere og lese kommentarene deres. S kan dere ikke gi meg en liten bursdagsgave og kommentere 15 kommentarer p dette innlegget da? Vr s snill <3

Hva syntes dere?
-Stine

Just one look - av Lisa. (Niall novelle)

Jeg sto midt mellom en stor mengde hyllene jenter. Jeg s Harry sang hans solo. Jeg ble helt forelsket i stemmen hans. Han sang delen sin i More than this. Det var s mange jenter som sto rundt meg og hylte, det var en helt utrolig opplevelse. Jeg prvde og ikke se s veldig fangirlete ut. Jeg kikket p alle guttene smilte. Jeg var jo helt foran. S jeg kunne lett f yekontakt med gutta. N var det p tide med Nialls solo. Jeg elsket den soloen. Jeg kikket p Niall. Plutselig kikket han p meg. Han s rett inn i ynene mine. Jeg kikket tilbake i de himmelbl ynene hans. Han stirret rett i ynene mine. Jeg utelukket alt utenfor, det var full konsentrasjon mot Niall.

If im louder would you see me? Would you lay down, in my arms and rescue me. Cause we are, the same, you saved me, but when you leave its gone again.

Niall kikket p meg hele tiden, jeg smeltet. En s vakker stemme! Jeg prvde og holde meg fra ikke grte. Resten av den kvelden hadde han yekontakt med meg hele tiden. Jeg hadde en fantastisk flelse i hele kroppen min. Niall Horan s p meg, hvor herlig er ikke det. Han sendte meg ste, rare, morsome, og flrtete blikk hele tiden. Jeg holdt p le meg ihjel.

Etter konserten gikk jeg bortover gangen. Det var ingen der, jeg mtte en tur p do, jeg viste egentlig ikke om jeg fikk lov til g her, men samma det. hei Jeg hrte en lys irsk stemme bak meg. Jeg snudde meg fort. Der sto Niall. Du har egentlig ikke lov til vre her Han sto ganske langt unna meg. Han begynte g mot meg. Ehm.. jeg skulle bare p do Han kom nrmere, nesten akkurat ved ansiktet mitt. Wow, du er mye penere s nrme Niall kikket p meg ved vie yne. Jeg rdmet og kikket ned i gulvet. Tusen takk Jeg mumlet stille mens jeg kikket ned p bakken. Du er s vakker, har aldri sett en vakrere jente i hele mitt liv. Nialls yne lyste opp p meg. Hans himmelbl yne skannet ansiktet mitt. Jeg rdmet enda mer, men prde og la vre. Du er vakker du ogs Niall. Jeg kikket rett i ynene hans, s fine yne. Jeg ble trollbunet. Herregud, jeg klarte ikke bevege meg, jeg ble mo i kneerene, jeg klarte nesten ikke holde meg p beina.

Vil du kanskje finne p noe med meg i morgen? Niall kikket p meg sprrende. Klart det! Jeg nikket fort og smilte stort. Han ga meg en liten lapp, der nummeret hans sto pluss et lite tegnet kyss.

Jeg ble utrolig varm inni meg. Det var en utrolig herlig flelse. Niall ga meg en klem og gikk videre. Jeg lp ut til Maria, og viste henne lappen. Hun ble sjalu men glad p mine vegne. P veien ut snudde jeg meg, der sto Niall og kikket p meg. Han blunket forsiktig til meg. Jeg smilte tilbake og gikk ut utgangen.

Neste dag:

Jeg var s utrolig spent, 1 time til daten med Niall. Jeg hadde tatt p meg en tight ola bukse og en fin topp. Jeg var ikke en snn person som pynta seg snn veldig. Jeg gikk ut i gata. Jeg ringte Niall skjapt opp. Hei, du kan komme n ogs sa jeg adressen til Niall. Han kom uventet fort til meg. Har vi en badass her tenkte jeg. Hei vakre deg Niall smilte mot meg i det jeg satte meg inn i bilen. Hei kjekken Jeg var fortsatt litt flau over hele setingen. Men jeg tenkte, jeg viste jo ganske mye om Niall, s det gjorde ingen ting. Jeg kikket bort p Niall som konsertrerte seg om veien. Han var s nydelig der han satt. Hans blonde hr som lyste opp. Hans perfekte yne. Jeg smilte mens jeg kikket p han.

Ettervrt kom vil til en fin resturang. Jeg trodde personlig at vi skulle til nandos, men det var en fin resutang. Niall hjalp meg st ut av bilen. Vi gikk inn, Niall Horan Han kikket p servitren som nikket og viste oss vei. Vi satte oss ved en st liten plass. Ikke for stort og ikke for lite. Jeg kikket p Niall som hjalp meg med stolen. Han var s gentelman. S hva vil du ha og spise? Niall smilte mot meg. ehm.. det samme som deg sa jeg forsiktig og smilte tilbake. okei Han snakka med servitren og sa alt han skulle ha. Det var ganske mye, men jeg var en snn person som spiste mye jeg og, s det gjorde egentlig ingen ting. Jeg smilte mot Niall mens jeg spiste. Han satt og fortalte alt om flelesene hans rundt dette med one direction, og alt presset han fr fra fansen. Du er perfekt som du er, du trenger ikke forandre deg for noen! Jeg smilte mot Niall. aww, du da Niall rdma lett opp. Jeg smilte st mot han. Niall kom nrmere meg med stolen. Han holdt kameraet p mobilen opp. Bli med p bildet da Niall smilte. Jeg skal bare.. Du trenger ikke fikse deg, du er vakker som du er Det kom ett bred smil over munnen min. Jeg kikket p Niall. S vakker, mne kinnet traff ansiktet sitt og ga det en perfekt gld. sjekk twitter Niall gliste fra re til re. Jeg gikk inn p twitter og s Niall hadde tagga meg i ett bilde. Er ute med Ditt twitter navn, fantastiskt Jeg smilte mens jeg s p Niall. s st du er jeg kikket p Niall. Du vet frste gang jeg s deg tok du pusten ut fra meg, du er s vakker Niall kom lengre inntill meg og kysset meg. Jeg la armenene p skuldrene hans, det var s magiskt. Helt utrolig. Det bobla i magen min. Niall som jeg hadde vrt s forelska i s lenge var her, og jeg kysset han. Det var den strste drmmen som har gtt i oppgyllelse.

Tumblr_mbig05ectl1rn5tx2o1_500_large

Denne novellen er skrevet av Lisa :) Tusen takk for at du ville skrive den og la meg publisere den her. <3
Ta en titt innom bloggene hennes: http://fanficonedirection.blogg.no og http://dayliod.blogg.no og bloggen hennes om Niall: http://nialljhoran.blogg.no

Hva syntes dere om novellen?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 24.

Kapittel 25: rydde i fortiden.
Jeg viste at det miste noen var noen av de verste flelsene noen kunne fle. Jeg hadde mistet mange, og da snakker ikke bare om dden, men ogs det se noen g bort fra deg, sakte gli fra hverandre, og det bare mtte la vre tenke p noen. Det miste noen ved dens dd var p en mte enklere enn miste noen p andre mter, for da viste jeg at tiden hadde kommet, og at historien vr endte der. Om man mister noen ved la dem g betyr det at man har en grunn til det; en sak og en historie som begge kan fortelle, men ikke lar n frem til leppene. Det er alltid en grunn til at noen velger g, til at man m gi slipp eller vender ryggen. Og nr man frst har gitt slipp, s er det ingen vei tilbake. Portene lses s fort man lukker dem, og selv om man har nkkelen s m man kaste den. Men en del av meg ville bare ikke kaste den...

Lucy!! Jeg kunne skille stemme fra summingen rundt meg p flyplassen og selv i havet av mennesker lyste to brune yne mot meg som solen gjr ved en stille soloppgang. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene; som var to kofferter og en slitt bag, og slang meg om halsen p min eldre sster. Som jeg har savnet deg, lille Lucy. Lo hun inn i ret mitt. Jeg kunne kjenne hvordan ynene mine ble vtere og vtere da deg gikk opp for meg at jeg var fremme, at jeg sto p flyplassen i Dublin, hadde akkurat flyet fra London og tilbake til mitt andre hjem; mitt eneste hjem. Jeg strammet grepet om midjen til ssteren min og snufset inn i skuldrene hennes.
Jeg har savnet deg s, Carina. Stemmen min var skjelven og gel-aktig. Jeg kunne kjenne den sprakk som en tykk boble i munnen min, og kom ut som et grumsete hulk. Carina klemte meg hardere mot seg.
Jeg har snakket med Greg, han ringte meg og fortalte om det. Han hadde vist ringt Greg. skne meg for hre navnet hans ville ikke hjelpe p noen mte, men likevel trodde jeg at det hre navnet hans ville rre noe ved meg som ikke trengte bli berrt. Hjertet mitt, hjernen, nervene mine. De ga etter bare jeg tenkte p ham, p hva jeg hadde lagt fra meg i London.

Det er bare deler av det, det er en rekke andre ting ogs. Mumlet jeg inn i moppen av det lange, blonde hret hennes. Det klistret seg til kinnet mitt, men jeg trakk meg ikke bort. Bare kjenne lukten av hennes ste rosesjampo var nok til f meg til fle meg velkommen, og jeg prvde ta meg sammen.
Jeg er her for deg. Hvisket Carina idet hun trakk seg fra meg og studerte ansiktet mitt. ynene hennes gjenspeilet noe som lignet p tap, men trene som formet seg i yekrokene hennes vasket det bort. Jeg vet det bare har gtt en liten stund, men du har forandret deg s. Se s voksen du har blitt! Hun lot en liten tre trille nedover kinnet sitt, og jeg strakte meg opp mot henne og strk den bort med fingertuppene mine.
Det er p tide meg forandringer. Det at jeg vokser er bare en del av dem. Sukket jeg og tok opp litt av bagasjen min igjen. Carina tok den sorte tryllekofferten min og slepte den etter seg langs flisene p gulvet. Skoene hennes sammen med all summingen og lyden fra kofferthjulene mot de kalde flisene dannet en melodi som fikk meg til g enda fortere. Det var p tide at jeg la noe bak meg, jeg m g videre. Jeg sa det mest til meg selv, men idet jeg hadde slengt inn bagasjen min i baksetet p den nye bilen til Carina, s la hun hendene sine p skuldrene mine og stirret vantro p meg.
Skal du glemme Niall? Sjokket og utroen i stemmen hennes var hjerteskjrende. Det var som om bare tanken p at det kunne vre en sannhet fikk dype kutt til danne seg selv i hjertet hennes. Hun beit seg i leppa mens hun ventet p at jeg skulle svare, men jeg tidde. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle svare, for det var helt sikkert at jeg aldri kom til Niall. Helt siden jeg var liten hadde han vrt der, og jeg ville aldri ha vrt meg selv om jeg lot han gli ut av hodet mitt for godt. glemme Niall var om glemme sin andre halvdel.

Jeg m bare komme meg videre i livet. Jeg m fokusere litt p meg og mitt liv, uten la kjrlighet komme i veien p noen mter. Tilfreds med mitt midlertidige svar klarte jeg komme meg ut av hennes trange grep og inn i passasjersetet. Jeg festet setebeltet og kikket bort p Carina som satte seg inn, festet beltet og startet kjre. Kan jeg sove hos deg? Spurte jeg halvhjertet. Carina tok ikke blikket fra veien der hun ventet p en luke i trafikken, men likevel rynket brynene hennes seg.
Hvorfor? Du har jo eget rom hos pappa. Jeg skjnte at det var vanskelig for andre forst seg p meg, og hva jeg trengte. De kunne ikke fle det jeg flte, og selv jeg hadde problemer med lese meg selv.

Hva var disse strykene flelsene gjennom kroppen etter hvert skritt jeg tok? Hvorfor brant det s i lungene mine etter hvert luft-trekk?

Jeg er bare ndt til komme meg bort fra fortiden min en stund, jeg klarer ikke se den i ynene fr det har gtt tid. svarte jeg henne og kikket ut av vinduet. Jeg sa biler passere, hus forsvinne og mennesker som gikk. Vi flt over veien som om bilen skulle vrt en bt, og asfalten et stille vann. Vi drev videre; jeg drev videre til noe annet.
Vil du fortelle meg hele historien? Spurte Carina langsomt. Jeg ristet p hodet.
Jeg skal for en gangskyld la fortid vre fortid og ikke tenke p hvordan jeg hadde det fr, eller hvordan jeg kunne ha hatt det. Jeg vil tenke p hvordan jeg kan f det, og hva som kan skje. Jeg vil leve n, n som jeg har tid. Carina nikket til meg som om hun forstod, men jeg viste at hun ikke klarte se i dybden av brnnen jeg nettopp hadde laget meg. Selv jeg kunne tro den var bunnls, men jeg brt overflaten og kikket ned i mengden av det som flt. S mye mtte renskes, s mye mtte bort. Det er p tide jeg kvitter meg med fortiden. Litt for litt.
Og hvordan skal du starte? Carina beit seg i leppa. Jeg tok en dyp pust og lukket ynene.
Med Bella. Hun som jeg dro med meg inn i det.

Tumblr_mbhriu1l2o1rb8qyoo1_500_large
Bl, jeg vet det suger og slikt alts, men det var skrevet midt p natten og jeg var drit trtt. Beklager, men jeg ville oppdatere litt likevel. Lover bedre ting nr jeg kommer hjem fra Kreta, og flere oppdateringer <3 Hper dere alle har det supert, og at dere kommenterer litt selvom jeg ikke svarer og slikt akkurat for yebliket.

Hadde blitt superglad om jeg fikk 8 kommentarer her <3
Og kan jeg f vite hva dere egentlig syntes om valgene til Lucy?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 14.

Kapittel 14: Hva med en date?
Savner du meg? ;) xo Haz

Jeg vet ikke hva som var galt med meg, men jeg klarte bare ikke la vre tenke p Hope. Krllene hennes, hennes sjenerte smil, og de runde, vakre ynene hennes. Bare tanken p at noen kunne la vre like henne gjorde meg nesten vondt. Hun var snill, koselig og morsom, og utseendet hennes var langt over middelmdig! Det hadde sikkert noe med hvordan hun var p skolen, tenkte jeg. Kanskje hun var bedre enn alle de andre, og folk var misunnelig p henne. Jeg kunne skjnne om jenter glodde stykt etter henne, for med hennes kropp og ansikt hadde slev jeg vrt misunnelig..... om jeg var jente da, sklart.

Skjer a? Stemmen til Louis fikk meg til skvette hyere en jeg noen gang hadde gjort, og jeg skulte bort p han der han slang seg ned p sofaen og plasserte fttene sine i fanget mitt.
Ingen ting. Mumlet jeg og himlet med ynene. Louis trakk p skuldrene og trykte p en knapp p fjernkontrollen, noe son fikk et realityshow til poppe opp. Louis sukket og skippet gjennom kanal etter kanal mens han nynnet p en gammen The Fray sang. Plutselig vibrerte mobilen min i lommen, og jeg rev den raskt frem, spendt p hva Hope svarte.

Haha, er vist noen som savner meg i alle fall :) x Hope

Hvem er det? Spurte Louis og kikket p meg der jeg humret ned til mobilen min. Han lftet et yenbryn og kikket ventende p meg.
Eh... Bare Niall. Jeg kjente kinnene mine ble varme idet jeg kremtet og tastet inn en melding tilbake som sa at jeg savnet henne mer enn hun ante. Det hele var skrevet p en ironisk mte, men bak ironien l ogs sannheten.
S hva sier han? Hvordan har guttene det? Spurte Louis og skrudde av tven, der det tydeligvis ikke var noe som fanget interessen hans.
Han hilser? Og han har det bra... tror jeg i alle fall. Jeg var en elendig lyner, hadde alltid vrt det, men s alltid ut til klare komme meg ut av mange situasjoner uansett. Men med Louis var de annerledes; en bestevenn ser rett inn i skjelen til en annen.
Ja s ja, kanskje jeg kan f se den meldingen? Louie hevet brynene sine og gliste stort. Eller vil du heller fortelle meg hva det virkelig str p de meldingene? Jeg sukket og kikket ned p mobilen min igjen.
Lou, kan jeg snakke med deg om noe? Spurte jeg stille. Det overrasket meg at jeg var s sjenert nr det kom til akkurat dette, for det var jo ikke slik at Louis og jeg aldri hadde snakket om et slik tema sammen, vi hadde snakket om absolutt alt du kunne tenkte deg, s dette burde ikke ha vrt s pinlig.
Klart det, kopis! Louis satte seg opp og slang armen sin rundt skuldrene mine. Snakk til meg om hva som helst du. Jeg nikket stille og la mobilen min p bordet fr jeg kikket tilbake p ham.
Jeg tror jeg er forelsket i Hope. Jeg ristet p hodet og kikket ned p hendene mine mens jeg rdmet. Jeg mener, jeg liker henne kjempe godt og slikt, og jeg har flelser for henne. Jeg tenker p henne hele tiden og jeg ser henne hele tiden for meg. Jeg s henne for bare tre timer siden, og allerede savner jeg snakke med henne!! Stnnet jeg. Louis bare klukklo og smilte til meg.
Slik skjer nr kjrligheten slr til. Lo han og klemte meg. Jeg dro meg unna.
Du skjnner ikke Louis. Husker du fr vi dro hit, jeg sa at jeg var fornyd med vre singel, og det er jeg ogs. Men etter jeg mtte Hope...
Det er ok forandre mening, Hazza. Trstet Louis. Jeg kikket sakte opp p ham og trakk p skuldrene. Ting var mer komplisert enn som s, dette var bare en liten bagatell i forhold til det som virkelig uroet meg!
Det er ikke det verste. Sa jeg. Jeg lovet Hope ikke falle for henne da jeg sa jeg skulle late som jeg var kjresten hennes, men det ser vist ut som jeg har brutt lftet allerede. Hva skal jeg gjre, Louis? Louis kikket ut i luften, og sakte formet det seg et lekende smil p leppene hans, noe som signaliserte at han hadde en idee p lur.
Be henne ut p date. N. Send henne en melding og si at du plukker henne opp klokka sju, da fr hun to timer p stelle seg. Og nr daten er ferdig, som egentlig bare skal vre en del av kjreste-leken deres, s sier du at du har ekte flelser for henne og kysser henne. S blir dere lykkelige begge to, gifter dere, fr barn og jeg blir verdens beste onkel! Ja, der har vi planen!! Jeg kunne ikke la vre le og klemte Louis.
Jeg likte i alle fall den frste delen av planen din, s kanskje det skal g. Gliste jeg. men onkel blir du ikke fr om en stund, g og mas p Zayn om det. Jeg smilte til ham en siste gang, fr jeg gikk til gjesterommet og sendte en melding til Hope om daten. Og etter bare fem minutter fikk jeg svaret jeg hadde hpet meg, og som satte nervene i sving:

Greit, ser deg da <3 xo Hope.

Tumblr_mbfss9eaqk1rzsufbo1_500_large

Hei folkens! Da har jeg dratt til Kreta, men har forhndsskrevt noen deler, s dere fr oppdateringer gjennom uken, men jeg fr ikke lagt det ut p facebook, s dere m skjekke selv nr delene er kommet ut. Hper dere som er ferdig med hstferien hadde det fint, og til dere som har startet p den kommer til f det fint! <3 Litt kort og drlig kapittel, men mtte bare oppdatere noe :)

Klarer dere 8 kommentarer?
-Stine

Louis novelle av Lisa.

Jeg har alltid hatt lyst til ha en kjreste som Louis, og n n sto jeg rett ved siden av han. Det var utrolig. Jeg kjente magen begynte krible. Jeg kjente sommerfuglene romstere i magen min. Gr det bra med deg? Louis myke stemme flyt gjennom ret mitt. Jeg kikket opp p de grnnble yene. Det gr fint.. Jeg reiste meg fra sanda. Hva gjr du her egentlig? Jeg spurte nysjerrig. Mtte bare g en tur, jeg pleier og g turer noen ganger for f vekk alt det stresset. Jeg skjnner. Jeg pleier nesten alltid g turer jeg og, du fler deg mye bedre etter det! Ja man gjr det, det ble jo mye bedre n da, siden jeg mtte deg! Jeg rdma og s ned i sanda. S hvor bor du? Jeg forklarte Louis hvor jeg bodde, jeg er ikke noe flink til forklare ting. h? louis s p meg forvirret. Haha,hvis du har tid s kan jeg vise deg? Jeg lo og s p Louis. Vi gikk opp mot veien. Jeg s i sidesynet at Louis s ned p bakken, jeg snudde hodet mitt forsiktig s p han. Det nydelige ansiktet. Jeg gikk lengre opp veien Louis flgte etter meg. Vi gikk ett stykke opp i gata. Ja her bor jeg da! jeg kikket p Louis. Du vet vi er naboer Louis smilte stor kikket p meg. Serist? S kult! Ja ikke sant, kom over til meg etterp da! S kan vi finne p noe! Louis smilte mot meg. okei! Greit for meg Jeg smilte tilbake Da snakkes vi Louis vinka til meg mens jeg gikk inn huset. Jeg skjappa meg opp til rommet mitt. Jeg heiv meg i dusjen og dusja hret osv. Jeg skjappa meg ut og trket meg, jeg tok bare p meg noe enkelt som en topp og en bukse. Jeg hadde hret mitt slett. Jeg orka ikke ha det i en hestehale for da s jeg ut som en rotte.

Jeg gikk ut av huset, det hadde gtt snn ca en time, jeg hper ikke Louis tror jeg var for ptrengende siden jeg kom liksom med en gang. Jeg ringte p forsiktig p ringeklokka. Jeg ble mtt av Louis smilene ansikt. s rask du var Louis kikket p meg. Du er nydelig Jeg ble litt overasket over hre det pga, jeg hadde ingen sminke eller noen ting. Tusen takk Jeg hvisket lavt mens jeg kikket ned i bakken. Stig p, bare fl deg som hjemme Jeg gikk lengre inn, det var fantastiskt! Det var s bra dekorert og pynta og alt. Du har ett fantastiskt hjem boobear boobear bare glapp ut av munnen min. Louis kikket rart p meg, jeg lata som om ingen ting skjedde. S hva vil du gjre? Vi kan spille p play station ellerno? Louis kikket stt p meg. Greit for meg Jeg smilte og nikket. Vi kan spille mario, haha tulla Jeg s p Louis at han egentlig hadde lyst til spille det. Det er greit for meg elsker mario jeg! Vi satte oss i sofaen. Jeg kikket p Louis. Jeg kan hente litt snacks? Ja jeg smilte stor mot Louis. Jeg elsker godteri s det var bra. Hva er yndlings godteriet ditt? Louis kikket sprrende p meg. Skjokolade Jeg fniste og s p Louis. Min og! begge to begynte og le samtidig. hvorfor gikk mushrommen til festen? Serist Louis? Jeg braste ut i latter. kan du svaret?? Ja, fordi han var en fun guy ja er den ikke bra!! Louis holdt p le seg ihjel. Jeg bare satt og lo og rista p huet.

Vi starta og spille mario, jeg vant nesten hele tiden over han. Den 5 gangen han vant s tok han skjokoladen og klasha den i ansiktet mitt. Louis Jeg braste ut i latter igjen. Han fniste stille for seg selv. Louis er en helt utrolig gutt, han er s morsom og st. Jeg tenker nok at vi kommer godt over ens.

385027_536464319712512_438959644_n_large
Skrevet av Lisa :)

Likte dere den?
-Stine

D.L.G 2: Please stay Kapittel 24.

Har dedikert kapittelet til Nora! Etter det du skrev til meg p facebook s flte jeg at det du sa var sant; jeg har ikke skrevet som det jeg gjorde fr i det siste, men tror det er fordi jeg ikke har tatt meg tid til det og heller fokusert p andre ting. Jeg skal gjre s godt jeg kan med skrive slik som jeg gjorde fr. Jeg syntes det er utrolig morsomt at du blir bedre til skrive etter ha lest historiene mine, gleder meg virkelig vite at jeg kan gjre slikt for dere. Hper dette kapittelet gjr litt opp for de andre kapittlene mine. Prvde s godt jeg kunne skrive som jeg gjorde fr :)


Kapittel 24: Nr skuddet treffer.
Kulden hadde aldri fltes s grssende og uutholdelig fr. Jeg var gjennomvt av regn, og den kalde luften rsket i meg fra begge sider. Med bare 80 pund hadde jeg ikke kommet srlig langt, og det endte med at jeg mtte vasse i lvet gjennom en av de enorme parkene i London og ta snarveier gjennom bakgater, noe som kostet meg bli sprutet p av biler som passerte og ikke lot vanndammene ligge uberrt av dekkene. Tunge vanndrper sildret nedover pannen min og fikk maskaraen til svi i ynene. Jeg flte meg blindet av det sorte; klisset fra maskaraen og det sorte og uleselige i livet mitt, mine forvirrende flelser.

Uansett hvor drlig og elendig jeg noen gang hadde flt meg, s hadde jeg aldri kjent en slik krafsende tomhet inne i meg. Jeg hadde aldri flt en slik tom og tung smerte, som bare hakket i hodet mitt og fikk alle tanker til flyte ut. Det eneste jeg kunne tenkte p var sette det ene benet foran det andre, holde tempoet oppe, komme meg bort! Jeg kjente meg s vidt igjen der jeg var i en usprekkelig boble. Verden rundt med var fjern og ukjent, mens alt jeg kunne hre var min skrikende pust og mine higende hjerteslag. Hva jeg hadde gjort, hva jeg var i ferd med gjre, kom til forandre livet mitt og vri det om til noe jeg ikke kjente til. Bare noen prvde forestille seg hvordan det kunne vre legge noe bak seg og se lyst og positivt p noe nytt, ville dem med en gang skjnne at det ikke var mulig. Fortiden har alltids en historie, det er som regel derfor man legger den bak seg, og jeg hadde nok en grunn til starte p nytt og glemme fortiden. Men glemme kom til bli vanskelig; jeg kunne rett og slett bare ikke viske bort 19 r av mitt liv.

En uhyggelig flelse plantet seg i hele kroppen min da jeg kunne skimte leilighetskomplekset som inneholdt i alt tte leiligheter. Fem av dem var eid av noen av de personene som hadde betydd mest for meg de siste to rene, og de tre andre var bebodd av en bortskjemt snobb jeg s vidt hadde sttt p en gang og to businessmenn med travle arbeidsdager. De dro tidlig p morgningen g kom hjem sent p kvelden. Livene deres bestod av jobb, og de hadde ikke tid til noe annet. Jeg kunne ikke annet enn misunne dem; de ante ikke hvor lett de egentlig hadde det bare ved tenke p seg selv og jobben de skulle gjre. De gjorde bare gode ting for andre, mens visse andre personer klarte rote det til nesten like ille som for alle andre som for seg selv.

Jeg nlte ikke et sekund med g inn og opp trappene. Nling betd ikke mer enn rote det enda mer til, og jeg hadde ikke styrke nok til gjre det. Trinn for trinn gjorde det vanskeligere, det var som g inn i fortiden jeg i flere timer hadde forberedt meg p forlate for godt. Jeg gikk tilbake i tid. Jaktet p hva som ville lede meg videre og holdt ynene pne for det som kunne drive meg fremover i lang tid. Et skritt gjenstod, kun et lite skritt, men ogs det vanskeligste; si adj for godt.

Plutselig s jeg hvitt. Og nr skuddet treffer, da blr man. Det er slik det er; slag for slag, og skudd for skudd. ynene mine sved da de s hva de hadde skapt, og hjertet mitt trengte ikke en gang kulen for bl. Bare holdningen fortalte meg alt, men blikket var det som fyrte av.

Svarte yne.

Z-Zayn? Gispet jeg idet jeg kikket inn i hans mrkebrune yne. Blikket hans var s pent, som om han aldri hadde lukket dem, og ringene under ynene fortalte meg at de ikke hadde ftt hvile p en alt for lang stund. ynene han sa alt, ord etter ord, og jeg skjnte at det var sannheten jeg sto ansikt til ansikt med. Dette var min fortid; vr fortid. Jeg kom til forlate den slik, med et utslitt og sret blikk.
Lucy? Undret han. Hva gjr du her? Jeg ristet p hodet og pustet tungere enn fr. Pusten kravlet oppover halsen og slet meg trenge seg opp fra lungene.
Jeg... prver ordne opp i feilene mine. Jeg rydder opp, jeg kan ikke forlate et slik rot etter meg. Brynene til Zayn sank ned mot hans glinsende og beksvarte yne.
Hva har skjedd? Hvor er Niall? Spurte han.
Jeg gjorde det slutt. Jeg og Niall er ikke sammen lengere, det var vel best slik. Mumlet jeg. Ordene smakte rart, og de hrtes ikke hjemme p tungen min. Likevel sa jeg dem, og jeg trodde dem fult og helt; det var sannheten.
Men... Lucy, gr det bra med deg?! Zayn sine yne gled over til sin normale farge, om ikke noen toner lysere, noe som fikk gnistene til sprute da hans gyllen mrkebrune mtte mine kastanjebrune.
Det gr fint! Jeg tvang meg selv til legge den delen til sannheten, selv om det s absolutt ikke var det. Jeg gikk fremover mens Zayn gikk bakover. Jeg fremover til noe nytt, mens han forble hvor han var ved tenke bakover. Vi satte oss i sofaen hans p likt.
Men, hvorfor? Spurte han. Det var p tide avdekke sannheten for andre enn bare meg selv, Niall og Emmett.
Jeg elsker deg Zayn, derfor. Mumlet jeg og kikket ned p hendene mine. Jeg gjorde det slutt med Niall fordi jeg ikke hadde klart levd med meg selv om jeg lot han elske meg mens jeg elsket en annen. Jeg kikket opp igjen p Zayn, og s at han ikke forstod hva jeg snakket om.
Elsker du ikke Niall? spurte han usikkert. Dere har jo vrt s nr hverandre hele livet. Jeg nikket stille.
Og vi dela det vi en gang hadde ved la flelser ta over; flelser vi burde ha ristet av oss. Men jeg angrer ikke for noe. Disse to rene har vrt de beste av mitt liv, men ogs det verste.
Hvorfor?
Fordi jeg har sret deg, og jeg mente det aldri. Sukket jeg. Jeg satte meg nrmere Zayn og tok hnden hans. Jeg har vrt blind, jeg har ikke sett at du har lidd p grunn av meg. Jeg vet du ikke kan tilgi meg, men om du noen gang gjr det...
Du er tilgitt! Utbrt Zayn og begravde ansiktet sitt i nakkegropen min. Hans varme hender fikk det til g frysninger nedover ryggen min, og jeg la armene mine rundt midjen hans. Jeg elsker deg Lucy, jeg vil bare at du skal ha det bra. Og jeg er grunnen til at du ikke har det. Hadde jeg bare ikke vrt s egoistisk og villet ha deg mens du var lykkelig med Niall, s ville du kanskje ikke ha sittet her n.
Ikke skyld p deg selv. Dette er min feil, og jeg er her for rette den opp. Jeg trakk meg fra ham og smilte skjeft til ham. Ansiktet hans var vakkert, kinnene og haken hadde noen stubber av skjegg og hret var lett rufset til. Leppene hans var rosa or rde, og jeg kunne se noen bitemerket p dem etter at han har bitt seg hardt i leppa. Jeg lente meg frem og strk mine lepper mot hans. Friksjonene mellom mine myke lepper, innsmurt i Lipsyl, og hans rue og fuktige var magisk. Zayn satte seg enda litt nrmere meg og tok hnden min mens han kysset meg tilbake. Han beveget seg sakte mon mine lepper, og jeg trykte brystet hans mot mitt mens jeg tiltet hodet mitt til venstre og kysst han hardere. Hjertet mitt galopperte i brystet, og alle tanker drev ut av hodet mitt. Tomheten var erstattet med en ny tomhet; en lykkelig, stille tomhet.

Zayn trakk meg enda nrmere og jeg kjente plutselig nor vtt snike seg inn mellom leppene mine. Jeg gjentok hans handlinger, og ikke lenge etterp befant vi oss i noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle funnet meg selv og Zayn i; en heftig klinerunde. Jeg viste ikke lenger hva luft er, og alt som betydde noe var hans lepper mot mine. Han smakte en blanding av jordbr og mynte; stt og sterkt p samme tid. Jeg kunne ikke la vre huske hvordan Niall hadde smakt. Hans munn var en blanding av tannkrem og svakt av vanilje. Leppene hans hadde ogs vrt rue, men p en annen mte. Det kom sikkert av leppeproduktene jeg brukte som smittet over p hans.

Vi trakk oss unna p likt med pusten i halsen og utvidede pupiller. Han smilte svakt og slapp hnden min, fr han kikket ned i fanget sitt og rdmet.
Jeg m g. Hvisket jeg. Jeg skal si ha det til de andre guttene, s drar jeg. Zayns hode rykket til, og blikket hans var ill vidt og redd.
Hva?! Hvor skal du? jeg reiste meg og sukket. Jeg hpet jeg gjorde det rette valget idet han reiste seg og jeg gikk inn i armene hans. Jeg trakk inn lukten av ham og gjemte den langt bak i bevisstheten min. Noen ting av fortiden vil man alltid bre med seg.
Jeg drar hjem for en stund, fr jeg drar igjen. Jeg m ut i verden, jeg m bort. Jeg klemte han en siste gang mot brystet mitt og kunne kjenne hvordan hjertet hans knuste. Jeg trakk meg bort fra ham med trer i ynene og strk ham over kinnet. Ikke glem at jeg elsker deg, da... Ok? Sa jeg grtkvalt. Zayn snufset kjapt og la hnden sin over min mens han ristet litt p hodet.
Jeg elsker deg. Hans skjelvende stemme fikk meg til klemme han igjen.
Du kommer til bli lykkelig Zayn. Niall ogs. Dere m begge bare glemme meg. Hvisket jeg inn i ret hans.
Det heter ikke glemme, for det er umulig. Man m gi slipp. Zayn trakk seg fra meg og holdt hendene sine p begge sidene av ansiktet mitt. Trene trillet nedover kinnene hans. Jeg kommer aldri til glemme deg, jeg elsker deg for hyt til det. Men elsker man noen s slipper man dem fri. Han trakk stille p skuldrene og kvelte et hulk samtidig som meg. L-lov meg... at du aldri glemmer meg? Ba han. Jeg nikket.
Aldri. Sa jeg til ham. Fr han tok et skritt bort fra meg og prvde trke de nye trene som strmmet til. Jeg prvde smile, men smilet druknet i trene mine. Du kommer alltid til vre i fortiden min, jeg prver bare gi slipp p den. Zayn nikket. Jeg nikket.
Jeg elsker deg. Hvisket han en siste gang. Tre nydelige ord som jeg kommer til huske til jeg dr. Tre ord som tilhrte fortiden.
Jeg elsker deg ogs. Sa jeg. Disse ordene skjnte jeg ikke bare l i fortiden, dem kom til bli med meg inn i fremtiden. Uansett om man prver glemme, s er kjrlighet for vanskelig bare viske ut eller la blekne. Det tar tid. Det eneste jeg kunne gjre var gi slipp, og det var nettopp det jeg gjorde da jeg gikk ut av dren og ikke s meg tilbake.

Tumblr_mb6kaggkjk1qdp7k4o1_1280_large

Sorry for at den ikke kom i gr, og at det nok er noen skrivefeil, men er for yeblikket p skolen.....

Hva syntes dere?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 13.

Kapittel 13: Redningen eller?

Jeg ble stende igjen og se etter dem da de kjrte. Jeg tok ikke blikket vekk fra bilen fr den var ute av syne. S snudde jeg meg og tittet bort p Hege som sto og mpte. Jeg skjnte hva hun tenkte og jeg forklarte det raskt til henne. Hvis jeg virkelig hadde ftt en kjreste og hun ikke hadde ftt vite det fr n, s var hun skuffet over meg og det skjnte jeg. Det hadde jeg ogs vrt hvis hun ikke hadde fortalt meg om sin kjreste, men s var ikke Harry og jeg ordentlige kjrester da, bare liksom-kjrester.

Men jeg m innrmme, han er kjekk alts. Hadde ikke gjort noe om det hadde vrt en ordentlig kjreste, eller hva? Hun dultet meg vennlig i skulderen og smilte stort til meg, hun elsket erte meg p den mten. Hun var ganske lik Louis egentlig, det virket som om Louis ertet Harry for alt han gjorde og Hege gjorde jo det samme med meg s ja, de var like. Jeg tittet bare dumt bort p henne, at hun kunne tro noe snt. Jeg var ikke typen til bli sammen med den frste og beste og det visste hun s utrolig godt.

Joa, han er ganske kjekk, men det er ikke noe mellom oss. Han bare sto opp mot Jack for meg, det er ikke noe annet enn det. Jeg bare ristet p hodet og startet g mot skolen. Hege gikk egentlig ikke p denne skolen, men hver gang hun startet sent likte hun tilbringe litt tid sammen med meg, fr jeg startet. Og jeg hadde ikke akkurat noe imot det siden jeg som oftest satt alene og leste i et manuskript eller vde til en eller annen idiotisk prve som vi hadde ftt vite om dagen fr. Lrerne p min skole var nemlig kjent for det, uforberedte prver eller prver du fikk vite om dagen fr. Jeg hadde ikke egentlig noen problemer med det, men det var ganske irriterende spesielt hvis du hadde bedre ting gjre, som for eksempel ve til den neste store oppsetningen.

Jeg vil ikke si at st opp mot Jack er bare bare jeg da. Og der poengterte hun akkurat det jeg hpet hun ikke skulle nevne. Jeg bare ristet p hodet og gikk videre. Vi sa ha det til hverandre og gikk hver vr vei. Jeg til min skole og hun til sin.

Dagen gikk kjapt unna med audition og noen andre fag. P vei ut skoledra ble jeg stoppet av en kald hnd p skulderen. Jeg ble snurret rundt og stirret rett inn i ynene p ingen andre enn Jack. Han stirret ned p meg, med sine ekle grumsete yne. Og det var faktisk helt sant, ynene hans var grnne, ikke klare grnne, men grumsete og ekle som gjrme.

Gikk audition snn som du ville da? Han smilte det slue smile som sa at han ikke nsket noe annet enn gjre dagen min helt forferdelig.
Ja, den gikk faktisk helt perfekt, med deg da? Jeg orket ikke krangle med ham i dag, jeg bare spilte med og hpet han ville g sin vei.
Ja, jeg er nok garantert hovedrollen. Og du da, hvem gikk du p audition for? Jeg s p han at han trodde han hadde meg der han ville, at jeg var dyttet opp i et hjrne uten en utvei, men der tok han feil.
Det trenger ikke du vite, men jeg vil bare si at det ikke er Julie for jeg orker ikke spille enda et stykke sammen med deg. Jeg spyttet det opp i fjeset hans, snudde meg tvert om og gikk rett inn i en person jeg ikke forventet se akkurat n. Jeg s opp og rett p det fantastiske smilet hans. Jeg smilte tilbake mens jeg kjente at han la armen sin rundt midjen min. Min frste reaksjon var trekke meg unna han, men greide stoppe meg selv halvveis. Jeg prvde slappe av men det virket nok litt falskt. Jeg snudde meg rundt mot Jack, smilte litt stivt og gikk sammen med Harry bort til bilen hans.
Glad for se meg? Spurte han og smilte til meg. Jeg bare nikket og satte meg inn i bilen hans.
Ja, du reddet meg faktisk. Egentlig gjorde han jo ikke det, jeg greide meg fint fr han kom, men hvem vet hva mer Jack kunne funnet p, s jeg var glad for at han kom akkurat da. Da vi hadde satt oss inn i bilen falt det en behagelig stillhet over oss og jeg ble bare sittende stirre ut av vinduet. Ingen av oss sa noe for det var ikke naturlig, det eneste som falt oss naturlig var sitte der og flge med p veien som frte oss hjem til meg.

Da vi kom frem hoppet jeg ut av bilen og skulle til si ha det, men han hadde andre planer.
Jeg blir med inn en tur jeg. Sa han, det var ikke et sprsml eller et forslag, det var en faktasetning og jeg m helt rlig si at det satt meg ut litt, men jeg kunne ikke noe annet enn la han f komme inn. Jeg viste han kjapt rundt i huset og viste alt unntatt soverommet. Det hadde jeg ingen planer om vise han heller for der var det utrolig rotete. Etter en runde rundt i huset kom vi tilbake til kjkkenet.
Vil du ha noe spise? Spurte jeg han, mest fordi jeg flte at jeg mtte, men ogs litt fordi det var en stemme inne i meg som sa at det var naturlig.
Ja takk. Sa han og smilte. Jeg lagde noe enkelt og mens vi satt og spiste spurte han meg;
S, hvorfor fr jeg ikke se soverommet ditt? Eller har du ikke noe soverom? Han s utfordrende bort p meg. Jeg ristet p hodet og sa at det fikk han ikke se for det var litt for rotete. Han bare nikket. Etter ha spist ferdig viste jeg ham til dra og smilte.
Takk for at du henta meg p skolen i dag. Han bare smilte og trakk p skuldrene.
Det var ikke noe. Akkurat i det han skulle til g kysset han meg raskt p munnen. Jeg s uforstende p han for det var jo ingen andre i nrheten, han blunket, vinket og gikk bort til bilen sin og kjrte sin vei.



Her er nok et kapittel fra meg og jeg vil bare si at jeg er ikke s veldig fornyd med det. Det ble skrevet mellom min pakking til Berlin tur som jeg skal p snart. Hper det er greit, selv om det ikke er super bra :)

Likte dere det?
(Hva med 6 kommentarer)
-Benedikte.

Les mer i arkivet Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013
Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! P denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat n skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Hper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 r og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012


    hits