D.L.G 2: Please stay - kapittel 23.

Kan dere vre s snill kommentere litt mer? Jeg mener, dette tar s mye tid og jeg elsker det virkelig, s likevel er det ikke mange som gidder. Blit liksom litt lei meg med tanke p at jeg fr hadde over 15 kommentarer p hvert innlegg, og n er jeg heldig om jeg fr 7........


Sangen til kapittelet: (anbefaler hre den)

Kapittel 23: P tide og glemme.
P bare ti minutter hadde flere trer enn jeg noen gang hadde grtt, falt fra ynene mine. Jeg hadde startet p setningen min, men brutt ut like etter, noe som fikk Niall til kaste seg over meg i uro.
Niall, jeg... S lite, men s mye, fikk meg til tenke over alt enda en gang. Jeg spilte tiden vi hadde hatt sammen i hodet mitt igjen, minne for minne. Jeg s hele barndommen min, og hvordan Niall alltid hadde vrt en del av den. Jeg hadde aldri forestilt livet mitt uten ham, han hadde alltid vrt en del av fremtiden nr jeg hadde lukket ynene og drmt meg bort. Men hva slags del var han av fremtiden min? Eller enda viktigere; hvordan kom han til vre i fremtiden min etter dette? Hvordan kom de neste dagene til se ut? Ukene, mnedene, rene?! Kom Niall fortsatt til avbildes nr jeg lukket igjen ynene, eller kom det svake bildet av ham til blekne, og heller bare vise meg, bare en mye eldre og modnere person. Om jeg skulle si som sant var s var jeg fryktelig redd for fremtiden min, og for at den ikke kom til inneholde hverken Niall eller noen av de andre personene jeg sto nr. For med det jeg hadde tenkt til gjre kom jeg til miste like mange viktige deler av meg som det jeg hadde ftt p to r. Snart kom livet mitt til bli til ikke annet enn en haug med bitre og skarpkantede glassbiter.

Niall, det er viktig at du hrer p hvert eneste ord jeg sier, ok? Jeg kikket han dypt inn i ynene med mine rdsprengte. Blikket hans var bde usikkert og bekymret, men dypt bak den rolige blfargen i irisene hans kunne jeg se panikken ligge som et tykt belegg. Han tviholdt i hnden min da vi satte oss ned ved siden av hverandre og tok ikke blikket fra meg en eneste gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette Niall, jeg aner ikke hvor jeg skal begynne! Det har skjedd s mye i det siste som jeg har mtte fordyet, bde med innflyttingen, skolen og alt rundt meg. Jeg har slitt med en spesiell tanke, som er hele grunnen til at skolen har gtt drlig og at jeg ikke har vrt meg selv, noe jeg tror du har merket? Jeg hadde hele tiden hatt blikket mitt festet p hendene mine, men kikket nlende opp p fjeset hans. Han nikket sakte.
Du har vrt litt... borte. Jeg fler at ting spesielt har vrt annerledes etter at jeg kom hjem fra Irland, men du fortalte meg jo grunnen. Han rynket brynene og studerte ansiktet mitt. Eller gjorde du? Noe i stemmen hans ddde ut da han forstod at jeg ikke hadde fortalt han sannheten, og at jeg hadde lyet fro ham, nok en gang...
Det skjedde kvelden du dro. Jeg skulle vre med Zayn og se p noen filmer for f meg i bedre humr, og det endte med at jeg sovnet der. Zayn fortalte meg at han elsket meg, Niall. Jeg gjorde mitt beste for ikke grte da jeg s smerten som spredde seg fra ynene til resten an hans vakre ansikt. Og da inns jeg at jeg ogs elsker ham. Trer falt fra bde han og meg, og han slapp hnden min for trke sine egne trer.
Jeg viste han elsket deg, jeg har skjnt det ganske lenge. Hulket han. Men at du elsket ham trodde jeg ikke, Lucy. Jeg trodde jeg betydde noe spesielt for deg. Trene vokste i ynene hans og han brydde seg ikke lenger ved trke dem bort, noe jeg hadde gitt opp for lengst.
Niall, jeg elsker deg, det m du alltid vite. Uansett hva som har skjedd s elsker jeg deg, men Zayn forvirrer meg. Jeg vet jeg har satt deg inn i mye smerte rundt dette med Zayn, men se p Zayn selv; han er ikke lenger seg selv etter alle de gangene jeg har sret ham.
Hvem er du Lucy? Grt Niall. Det er du som har forandret deg, ikke Zayn, ikke jeg. Det er du. Jeg beit meg i leppa for svelge et hulk. Niall satt foran meg med ansiktet sitt i hendene og grt ynene sine ut. Smerte var en undervurdering i dette tilfellet, jeg kunne kjenne mitt mistede hjerte knuse i brystet mitt. Hvordan hadde jeg klart dratt med meg Niall i dette, hvordan kunne jeg la meg selv la han lide p grunn av meg? Jeg var ikke verdt en eneste tre, jeg var ikke verdt bryet av hverken glede eller sorg.

Jeg vet dette er vanskelig og forst, men bare hr p meg. Jeg elsker deg over lt p jord, det er det som gjr dette s vanskelig. Jeg har lyet s mye for deg, og for meg selv, at det er p tide la sannheten spire. Dette er ikke et valg jeg tar, Niall, dette er noe som m skje. Jeg mente aldri sre deg, for du er den mest fantastiske personen jeg noen gang har mtt, likevel m jeg gi slipp p deg. Uansett om dette hres feil ut for deg, s fortjener du bedre enn meg. Du som er en s utrolig fortjener en som er like god som deg. Niall kikket opp p meg og ristet p hodet.
Jeg trenger ingen andre enn deg. Grt han. Han tok hnden min og strk meg over kinnet. Jeg elsker deg Lucy, selv om du har forandret deg. Jeg forandrer meg ogs, hele tiden, men du er bare ikke den du en gang var. Du kan bli Lulu igjen om du bare vil, vi kan klare oss gjennom dette sammen. Oss to for alltid, vet du. Han holdt opp ringen sin og lot fingrene sine gli over ringen som var pent plassert p den ene ringfingeren min. De to slvringene som en gang hadde vrt armebndet Niall ga til meg, men som jeg hadde kastet fra meg den gangen vi slo opp. Jeg husket hvor mye vi led begge to, hvor fortapte vi var uten hverandre, og jeg undret meg om denne gangen kom til bli annerledes.

Jeg har vrt hjertelst og lyet til Bella. Jeg sa at Zayn slo meg den gangen han fortalte at han elsket meg. Jeg har ikke sett han i ynene siden den dagen, og jeg vet at Bella ringte deg for si hvordan Zayn behandlet meg. Jeg savnet deg, jeg ville bare ha deg hjem og glemme Zayn, men med en gang du kom skjnte jeg hva slags tabbe jeg hadde gjort. Hadde jeg ikke ringt Bella hadde du kanskje ikke kommet hjem fr i morgen, og da hadde jeg kanskje klart takle problemene uten sre deg. Det som gjr aller mest vondt i denne situasjonen er vite at du lider like mye som det Zayn har gjort gjennom r. Jeg tok fjeset hans i hendene mine og strk tomlene under ynene der trer rant. Det er best om vi i alle fall tar en pause og kommer oss litt bort fra hverandre. Prv glemme, og prv leve. Fokuser p musikken, som du burde ha gjort fra starten av. Niall, prv glemme alt som skjedde de siste to rene mellom deg og meg, husk meg heller for den jenta jeg var sammen med deg i Mullingar; bestevennen din. Jeg presset leppene mine srt og mt mot han. Tanken slo meg at dette kom til vre den siste gangen jeg kysset ham, og den siste gangen jeg kom til se ham p lenge. Men da var bare til det beste for oss begge to. Leppene hans smakte salt etter trene og var seige. Likevel s fltes det like godt som det var trist la dette bli vre siste minutter sammen. Jeg hadde ikke lyst til glemme kjrligheten mellom Niall og meg, men jeg mtte, det var det eneste som kunne f ting g tilbake til slik det var fr.

Sakte trakk jeg meg unna og stirret p ham. Han kikket tilbake p meg og sa ikke et eneste ord.
Ha det bra Niall, og husk glemme.
Jeg vil ikke. Stemmen hans var rusten og fikk blodet mitt til fryse i rene.
Du m. Hvisket jeg og klemtehan en siste gang, hardt og dypt i kjrlighet, fr jeg tok med meg mobilen min, litt penger og forlot han i hytten.

67190_349104451850379_1348140046_n_large
Beklager ordbruken, men dette kapittelet var rett og slett jvelig skrive. Jeg trodde ikke at jeg kom til gjre det, men dette har vrt planen min gjennom hele historien min, og det m skje. Jeg m innrmme at noen trer forot yekroken min da jeg skrev dette. Det er vanskelig og delegge forholder til Lucy og Niall enda mer nr jeg i alt har skrevet over 200 sider om deres kjrlighet. Hper dere ikke er for knuste og lei dere for at Lulu og Nialler n ikke finnes andre steder enn i fortiden. Og lucy ba ham glemme, men hvordan kan Niall glemme to r av livet sitt og bare huske henne som bestevennen sin fra Mullingar?


Legger ikke ut neste kapittel av Please stay fr det er minst10 kommentarer!!!!
Hva syntes dere?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 12

Kapittel 12: Tekstmeldinger og kyss.
Middagen var spist opp og bordet var ryddet. Phoebe og Daisy var i seng og Lottie satt med ei venninne i stuen og s p film. Jeg satt ved siden av Fizzy og hrte p henne bable om noe som hadde skjedd med en klassekamerat p skolen hennes. Jeg hadde mistet interessen da jeg hrte ordet buksevann, etterfulgt av noen kvelte fnis. Jeg hadde bare ikke interesse for hre om hva som foregikk p ungdomsskolen, ettersom jeg viste fint hvordan det en gang hadde vrt. Ikke det at jeg ikke hadde det bra der, men jeg viste om en del som ikke hadde det, og more seg p deres vegene var bare ikke i min plan. S mens jeg hadde Fizzy bablene i ret mitt, Lottie smattende p noe popcorn og venninnen hennes som ikke klarte ta sine store klinkekuler til yne bort fra meg, stirret jeg bare ned p mobilen min og hpet p en eller annen redning. Jeg hpet at Liam, Zayn eller Niall skulle ringe, eller mamma for den saks skyld, eller bare en tekstmelding fra en eller annen!! Jeg var desperat etter komme meg ut av stuen, men jeg hadde ftt beskjed av Louis om vente der til ham kom ned igjen etter ha hjulpet tvillingene i seng. Drep meg, sier jeg bare, drep meg!

Som om noen i himmelen endelig leste tankene mine, poppet det opp en melding p mobilen min.

Hei. Ville bare takke deg for hva d gjorde tidligere i dag, det er utrolig snilt av deg. X Hope.

Hjertet mitt dunket raskt, sikkert av lettelsen for ha en unnskyldning for forlate rommet. Jeg unnskylte meg til jentene, og nrmest kastet meg ut av stuen og gikk inn p gjesterommet. Jeg slang meg ned p sengen og tastet i vei rundt p mobilen.

Ikke noe problem, du m bare holde lftet ditt og hre p meg, planen kommer til fungere! Xx Harry.

Skjermen rakk ikke en gang bli sort fr hun hadde svart.

Er ikke noe fare for at lftet skal ryke, lover deg :) X Hope

nei? Bare vent til du faller foran fttene mine, da er det for sent angre seg ;) X Haz.

Jeg kjente meg selv smile mens vi tekstet hverandre. Det var utrolig lenge siden jeg hadde tekstet slik som dette, bare skrevet inn tull og sendte det med et glis om munnen. Vennene mine pleide bare sende meg oppdateringer p deres liv og spurte om hvordan det gikk med meg, s slike ting som dette var noe av det jeg savnet i livet mitt.

Haz? Virkelig?! Uansett, bare drm, Jeg kommer ALDRI til falle for deg :) Xxxx Hope

Si det etter du har kysset meg X Haz
Ps. Haz er en forkortelse av kallenavnet guttene kaller meg :)

Kysse? Hva mener du? X Hope

Vi m spille denne kjreste-greia helt ut. Folk m tro oss, ikke sant? Xoxo Haz ;) <3

Jeg beit meg i leppa mens jeg ventet p svaret hennes, det tok lenger tid enn vanlig. Jeg forventet meg en lang tekst med mange benektelser, men hva jeg fikk var s langt ifra det det gikk an f:

... God natt X Hope.

Og med det fikk jeg ikke flere meldinger resten av kvelden.

***

S... Louis kikket bort p meg fra passasjersetet. Hva skal vi bruke dagen til? Vi hadde akkurat levert Lottie og Fizzy p ungdomsskolen, slik at Jay bare trengte levere Daisy og Phoebe p barneskolen frjobben hennes. Louis og jeg hadde enda ikke funnet ut hva vi skulle bruke dagen p, da vi kjrte nedover i byen og la merke til noen velkjente lyse krller. Se! Det er Hope, hun er sikkert p vei til skolen.
Vi kan kjre henne dit. Og uten vente p svar fra Louis stoppet jeg ved fortauet og rullet ned ruten. Hei Hope! Jeg gliste da hun skvatt og kikket storyd bort p meg.
, Hei Harry og Louis! Hva gjr dere her? Jeg s hvordan ynene hennes lyste da de mtte henne, og jeg kjente at noen rosa roser la seg i kinnene mine. Flau over at jeg, Harry Styles, rdmet s kikket jeg bort.
Eh... Um, vil du at vi skal kjre deg? Til skolen mener jeg. jeg gjorde mitt beste for hres kul og avslappet ut, men om jeg klarte det kunne Louis bekrefte med peke p meg og le, noe som fikk meg til rdme enda sterkere.
Hadde vrt fint. Smilte Hope tilbake til meg og skulle til sette seg inn baki da jeg stoppet henne.
Louis, sett deg bak. La Hope sitte foran! Han kikket fornrmet p meg.
men....
Hun skal liksom vre kjresten min, og folk m se oss sammen. jeg himlet med ynene og nrmest dyttet han ut dren og smilte uskyldig til Hope som bare lo av meg.
Hei... Jeg viftet med yenvippene mine bort til henne idet vi kjrte ut p veien igjen og mot skolen hennes. Hope bare himlet med ynene og fniste, og begynte snakke om noe helt annet.

Ikke lenge etter kjrte jeg inntil ved skolen hennes for slippe henne av. Ungdommer sto i flokker her og der, og ei jente kom mot Hope da hun gikk ut av bilen.
Hallo, dummen. G etter henne kyss henne eller noe da, du sa det skulle vre ekte. Maste Louis idet Hope var ute av bilen og vinket tilbake til meg.
Blir ikke det litt mye? Nlte jeg.
Det er bare et kyss, uten flelser eller noen ting, det var jo du som ville spille alt helt ut, var det ikke? Louis gliste olmt. Du er vel ikke redd for kysse henne, er du? En ting alle burde vite om meg; jeg tar utfordringer dnn alvorlig. P sekunder var jeg ute av bilen og allerede like bak Hope.
Hope! Du glemte noe! Ropte jeg og dro henne i armen da jeg ndde frem til henne. Jeg kunne kjenne mange blikk p oss, noe som bare gjorde situasjonen enda bedre. Jeg lente meg ned mot henne og krasjet leppene mine hardt mot hennes. Hun var s sjokket at hun sto helt stille og rrte ikke p en muskel, men jeg holdt leppene mine p hennes og kjente hvordan rdmen igjen begynte ta seg opp i kinnene.
Ha det fint p skolen, jenta mi. Henter deg senere i dag. Jeg kysset henne fort og lett enda en gang, og nrmest sprintet forbi alle de mpende ungdommene og bort til bilen der Louis satt og hadde latterkrampe.

5217788746_a4b28aa3d4_z_large

Her har dere tidenes verste og kjappeste skrevede kapittel for meg. Uansett hva dere sier om det s hater jeg det selv og kunne nske jeg hadde tid til skrive noe bedre, men jeg prioriterte heller kapittel 23 av Please stay som kommer i lpet av helgen. det kapittelet er nemlig ganske viktig for resten av historien og en muligens sesong 3, om noen vil ha det?

Vil dere ha mer?
Gjerne si deres mening om en sesong 3 av Don't let go, eller om dere er lei av Lucy og gjengen? Helt greit si hva dere mener, selvom dere kommenterer anonymt :)
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 22

Kommer til begynne svare p noen av kommentarende deres nederst i hvert innlegg som jeg gjorde fr!!! Svar gjerne hvilket team du er p nederst i innlegget! Hper dere liker kapittel 22:



Kapittel 22: Mitt endelige valg.
Lucy. Hva var det som skjedde ista? Niall sto p badet og hamret desperat p dren idet jeg klatret inn gjennom vinduet igjen. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjre eller hva jeg skulle si, men jeg viste at lse seg inne p badet ville vre en drlig idee. Jeg mtte mte han igjen uansett hvor mye jeg ikke ville. Jeg mtte finne ut av ting, tenke, snakke med noen, men det virket som om at selv Emmett var lei av vinglingen min. Jeg var utrolig flink til miste personer i livet mitt, jeg hadde allerede mistet Niall en gang, og bare tanken p den tiden gjorde meg syk. Jeg hadde ogs vrt p nippet til miste Zayn, og jeg kan bare huske hvor psykisk sliten og frustrert jeg var p den tiden. Det var for cirka ett r siden, og det hele var bare en dum krangel som utvidet seg til bli noe hele gjengen ble livredd for.

Det var bekmrkt i huset og jeg satt klemt innatt veggen i sengen min med knrne opp mot brystet. Sm glitrende flak falt ned fra himmelen p utsiden av vinduet mitt og fikk hele stemningen til forandre seg. Selv om jeg var alene i huset og Pappa og Carina ikke var hjemme, s fikk snkrystallene meg til glemme den ensomme atmosfren og fikk meg heller til titte ut av vinduet p det vakre nabolaget som sakte ble bredd et hvitt teppe over. Det var snart jul, og selv om ingen av folkene i Mullingar hadde trodd p at snen skulle komme, hadde jeg ikke gitt opp hpet. Et av julenskene mine gikk i oppfyllelse det ret.

Telefonene min ringte p nattbordet og jeg gikk bort for ta den. Navnet til Niall glinset p skjermen og fikk magen min til vrenge seg i varme og behag.
Hei Nialler! Ser du at det snr? Spurte jeg han glad. Husker du hvordan jeg sa at vi burde g opp p sen og se p nattehimmelen en gang det sndde? Hva om vi gjr det n! Niall lo litt i andre enden, noe som fikk meg til smile.
Jeg har kjempe lyst Lulu, men jeg er litt opptatt sammen med Liam og Harry n. Kan vi ta det i morgen i stedet? Jeg kunne hre latteren i bakgrunnen, og skjnte at han ikke ville bli revet bort fra stunden han hadde med kameratene sine som hadde langt seg inn p et hotell nede i byen. Jeg hadde vrt der dagen fr, og jeg og Niall hadde allerede vrt hjemme hos han flere timer i dag, men jeg dro hjem da han sa han skulle ned en tur til de andre guttene. Jeg kunne ikke la vre bli skuffet uansett hvor mye jeg prvde kjempe imot flelsen. Men jeg sa ikke noe, jeg ville ikke delegge noe for ham.
ja. Ok, kos deg med guttene, og hils dem fra meg da. Sa jeg og lo kort.
Klart det Babe. Kos deg videre i kveld da, kan hende jeg tar meg en tur bort. Svarte Niall. Jeg nikket.
Greit. Hade. S la vi p.

Bare ti minutter senere fant jeg meg selv ute under mneskinnet, med kalde snflak smeltende nedover de varme kinnene mine. Himmelen var klar og sort, men tsenvis av sm vakre stjerner. Alle vinket ned til meg og fikk med likhet til den strykende snen meg til smile. Jeg kunne nske Niall kunne nyte det med meg, men jeg skjnte at han ville vre med guttene mens de var p besk. Jeg hadde bare lyst til dele yeblikket med noen, dele lykken. Jeg fant frem mobilen min og tastet inn nummeret til Zayn. Han svarte etter bare to ring.
Hei Lu! Sa han glad. Det var stille rundt han, s han var nok ikke med resten av guttene.
Zayn, kom hjem til meg. Jeg m vise deg noe. Smilte jeg. Jeg kunne hre han reiste seg og gikk over gulvet.
Hva er det?
Vent se.

Jeg husker hvordan Zayn mtte meg p utsiden av huset mitt og vi gikk opp p sen for se p natten sammen. Jeg husker hvordan snflakene hadde lagt seg i hans sorte hr og ftt det til skinne mer i mnelyset. Jeg husker hvordan han varmet mine iskalde hender i sine lunkene og hvordan vi begge nt stillheten og smilte mot himmelen.
Det er s vakkert. Hvisket jeg. Zayn kikket ned p meg og smilte svakt.
Jeg vet. Hvisket han tilbake til meg og sukket rolig. Hans varme pust kolliderte inn i den kalde luften og ble gjort om til en stor sky av damp som seg opp i mot stjernene. Jeg kikket ned p han og smilte.
Niall ville ikke komme med meg hit, men jeg er glad du ble med isteden. Zayn nikket stille til meg. Tror du de andre lurer p hvor du er? Zayn tok frem mobilen sin og s p klokken.
Den er tolv, s jeg tipper at de bare tror jeg har gtt og lagt meg. Smilte han og la mobilen fra seg igjen. Han tok hendene mine i sine igjen og fortsatte stryke dem, overfre sin varme.
Vi burde kanskje g tilbake. Tror vi har vrt ute i to timer n, og jeg begynner fryse mer. Jeg trakk p skuldrene og kikket en siste gang opp mot himmelen. Dessuten skulle Niall ta seg en tur. Han blir vel urolig om jeg ikke er hjemme. Det jeg ikke viste akkurat da var at jeg hadde s alt for rett.

En time senere satt jeg i stuen med Pappa, Niall, Liam og Zayn foran meg. Harry og Louis satt ved siden av meg og Carina p den andre siden. Bde Niall og Pappa snakket i munn p hverandre hvor farlig det var or meg vre ute s sent midt p natta, og hvor farlig det hadde vrt om jeg skled og falt hovet; jeg kunne frosset i hjel. Da gjorde jeg tabben ved si at Zayn var der og passet p meg hele tiden, og det var da Pappa og Carina forlot rommet. De skjnte nok at det var like fr en storm skulle blse opp. Riktig nok; de hadde tatt riktig valg. Niall hysset til Zayn alle banne ord han kunne og hvordan han kunne vre s dum dra meg med opp dit. Zayn maste tilbake om at han ikke gadd ble med henne, s han ble med isteden. Og slik fortsatte de og krangle, mens jeg satt der med trer trillende nedover kinnene og Liam, Louis og Harry som prvde for harde livet og roe de to guttene som kranglet om meg ned. Da det endelig var stille reiste Niall og Zayn seg opp p likt og stirret frst p hverandre og s p meg.
Jeg gidder ikke vre her lengere. Kjresten din vil vist ikke at du skal ha det bra og hyggelig uten ham. Og han gikk. Ordene hans sved mer enn de burde ha gjort, og de sved i uker, helt til han snakket til meg igjen og ordene ble erstattet med et Hei, som ringet rundt i venstresiden av brystet mitt som et ekko av lettelse.

Jeg pnet sakte dren og kikket inn i Nialls bl og undrende yne.
Gjorde jeg noe galt? Var det feil tidspunkt? Er det... Han stresset med finne svaret mens han strk meg forsiktig p kinnet.
Niall, du gjorde ikke noe galt. Hvisket jeg stille og kikket i bakken. Faktisk s har du hjulpet meg med innse noe. Fortsatte jeg stille.
Hva da vennen? Spurte han rolig og flettet fingrene vre sammen.
Niall. Det er p tide at vi tar en prat. Sa jeg og kikket alvorlig p ham. Det var plutselig ingen vei tilbake, sannheten mtte frem og valget mtte tas. Dette var mitt endelige valg, og selv om det kom til forandre hele livet mitt s viste jeg at det var for det beste.

Tumblr_lydmob5erp1qhuf2po1_500_large

Oooo, n skjer det folkens! I neste kapittel har hun valgt en av guttene, men hvem tror dere at det er ?! Hper dere likte dette kapittelet og at selvom flashbacket var langt, s m dere huske det har en betydning. Alt har det, nysnen, stjernene, osv. Det var et litt stt flashback var det ikke? Det var derfor jeg skrev det s langt, for det var s stt skrive om fortiden hennes, og hvordan ting var fr, selvom slutten ikke var s st, men trist.... <3

Svar til Aasne:h, tusen takk, du er verdens beste, og jeg lover deg at jeg grter like mye av kommentarene dine! Og boken min gr det vel greit med, jeg kan ikke si s mye enda (for desverre er ingen ting helt sikkert), men om jeg ft gitt den ut kommer det til vre noe av det strste som skjer i livet mitt! Ting er desverre ikke 100 prosent sikkert enda, bde fordi det gjelder at jeg har blandet sammen virkelige ting (som navnene til gutta) og fantasien min. Forlagene var usikkre p om det virkelig var lov til bruke deres navn, men de skulle sjekke. Og de virket interesserte da jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde ftt av dere, og (noe jeg er litt stolt over) til og med noen av de strste og kjenteste forlagene i Norge har vi vrt i kontakt med, s jeg skal sende boken til dme s de fr lest den s fort den er ferdig rettet. men som sagt, s er ikke ting sikkert enda....
Og takk for at du liker Pinky promise ogs! Og ja, Benedikte er dyktig, og jeg kan ikke tro at hun skriver for frste gang. Er utrolig morsomt og sammarbeide om en historie ogs, s det er noe jeg syntes er utolig gy skrive p :) <3 Takk for enda en fantastisk kommentar fra deg! Hper det gr fint i USA! Hvordan gr det med deg der borte? <3

Og bare for morroskyld:

Hvilket team er du p? :)
Nialler og Lulu (team Niall).
Zaayn og Lucy (team Zayn).

Freeblogpolls
More polls: La 10000


Om du hadde vrt Lucy, hvem hadde du valgt?
-Stine :)

Pinky promise: Kapittel 11.

Kapittel 11: Hemmeligheten.

Jeg ble sittende p benken en stund og bare tenkte. Det som hadde skjedd n hadde gtt kjempefort. Jack hadde blitt satt p plass uten at det var jeg som hadde gjort det, det var faktisk en annen person som hadde sttt opp for meg mot Jack. Jeg var vanligvis alene mot ham siden han var s populr og jeg ikke fullt s populr. Respekt hadde jeg, men ikke mange venner. De fleste visste at jeg fantes, men brydde seg ikke med snakke til meg. Det var egentlig Jack sin skyld at alt var s vanskelig, fra dag en hadde han mislikt meg eller egentlig ikke fra dag en, men det var ikke s langt unna. Han var vant til f hva han ville ha og hvem. Og det fikk han ikke nr det kom til meg og plutselig var vi bitre fiender. Jeg hadde egentlig ikke noe imot ham, men siden han hadde s mye imot meg hadde jeg p en mte ikke noe valg. Om det ikke var vanskelig fra fr hadde han gjort det umulig for meg f ordentlige venner p den nye skolen. Og da tenkte du kanskje at jeg hadde en venninne og det er jo sant, jeg har Hege som er bestevenninna mi, men hun gr ikke p samme skole som meg. Hun gr p vanlig allmennfag p videregende mens jeg studerer drama. Ja, ja, vi burde kanskje tatt det samme, men hun vil bli lrerinne og jeg skuespillerinne og da kan man ikke g p samme skole. Min lange tanke rekke ble avbrutt av noen som ropte navnet mitt hyt og tydelig.

"Hope, Hooooopeee!" Jeg ristet forfjamset p hodet og tittet rundt meg. Det var en lett gjenkjennelig stemme, men jeg fant ikke personen som stemmen hrte til. Jeg lette og lette med ynene helt til det klarnet og jeg s personen. Louis sto litt lengre borte og vinket til meg, ikke et snt lite vink som vanlige personer, og jeg legger rykk p vanlige, ville gjort. Han hadde begge armene over hodet og vinket masse og veldig ivrig. Jeg smilte og ristet p hodet, han var jo litt snillere, litt stere, litt morsommere og litt rarere enn vanlige mennesker, men det var snn det var meningen at han skulle vre. Jeg sm-jogget bort til dem og tok imot en leende Phoebe som hoppet inn i armene mine.

"S hva skjer? Hvorfor mtte jeg komme bort s fort?" Jeg tittet spent p dem og ventet. Louis bare sto der og smilte som en idiot, mens Harry virket litt nervs. Hva var det de holdt p med n da. "Kom igjen, dere kan ikke pine meg p denne mten. Jeg orker ikke mer venting." Jeg s opp p Harry og han tittet nervst bort p Louis, s jeg fant ut at det var bedre stirre p ham i stedet. Jeg skakket p hodet og tittet opp p dem. Louis dultet Harry oppfordrende i skulderen og blunket til ham.

"Ehm, jo, du skjnner, vi, ehh." Jeg bare tittet dumt opp p ham. "Ok, jeg bare sier det rett ut jeg. ViLouisogjegerkjenteboybandsangereogharfansoverheleverden,vivillebareatduskullevitedet." Da han endelig trakk pusten igjen kunne jeg ikke annet enn le, det var bare helt urkomisk. Han hadde akkurat ftt sagt det han var nervs for si og s skulle jeg f ham til si det igjen. Jeg bare smilte og sa;

"Hva var det du sa n? Jeg fikk ikke med meg noe av det du sa. Kan du si det igjen?" Jeg visste han egentlig ikke ville, men jeg hadde ikke skjnt noe av det han sa.

"Vi, Louis og jeg er kjente boyband sangere og har fans over hele verden, vi ville bare at du skulle vite det." Denne gangen sa han det kjempe sakte og jeg tror det var fordi han ikke ville ta sjansen p mtte si det igjen. Det var frst n det sank innover meg og jeg skjnte hva han nettopp hadde sagt. De var superstjerner. Sikkert like kjente som Madonna eller Justin Bieber og jeg hadde ikke visst noe om det. Dette var nok hemmeligheten de hadde holdt p s lenge og n hadde de endelig sluppet bomben.

"h" Det var det eneste jeg fikk fram, jeg hadde aldri hrt om dem fr, men de var verdenskjente. Og jeg hadde nettopp ftt en av dem til spille lekekjresten min. Dette er jo helt sykt tenkte jeg.

"N skjnner jeg hvorfor dere synes det var s rart nr jeg ikke kjente dere igjen. Dere er sikkert vant til at alle jenter bare skriker og lper etter dere." Jeg s p dem med et forundret blikk og de bare nikket og bekreftet det jeg hadde sagt.

Selv om jeg n visste at de var verdenskjente og store superstjerner endret det ikke dagen vr. Vi fortsatte leke med Daisy og Phoebe og hadde det kjempegy p lekeplassen helt til de mtte tilbake og spise middag. Jeg sa ha det til dem og begynte g hjemover. Jeg var glad for at de ikke hadde overtalt meg til spise middag der, for i dag trengte jeg litt tid for meg selv til tenke over alt som hadde skjedd. Louis og Harry to av mine n beste venner var kjent over hele verden og jeg hadde ikke visst det fr de fortalte det til meg. De var i et band som het One Direction sammen med tre andre gutter som visstnok var kjempe hyggelige de ogs. I tillegg til all denne nye informasjonen mtte jeg tenkte p en annen viktig ting. Hvordan jeg skulle overleve morgendagen.


// Hope//

N m dere kommentere litt alts. Det er veldig f som kommenterer, men de som gjr det: Dere er helt fantastiske og jeg setter stor, stor, stor pris p det. Det gjr det s mye morsommere skrive. Jeg vil bare si at hun p bildet er litt snn som jeg har forestilt meg Hope (bare at Hope har nttebrune yne da).

Hva synes dere om dette kapittelet da?
Hva tror dere vil skje "imorgen"?
-Benedikte.

Pinky promise: Kapittel 10.

Kapittel 10: Lillefingerlfte?

Jeg var sikker p at jeg s satan rett inn i ynene da en gutt beveget seg over lekeplassen og rett mot der Hope, Louis og jeg sto. Hret hans sto til alle kanter, rufset til av vinden, og ynene hans hadde et slemt drag over seg. Jeg kunne med ett skjnne ved mten han holdt ye med Hope p, at de slettes ikke var s gode venner, og blikket Hope sendte ham bekreftet bare mine mistanker.

Vel, vel, vel! Stemmen hans var like giftig som en kobras tunge og jeg fikk lyst til skjre en grimase idet han trdde et skritt for nr inn p oss. Er det ikke Hope som er ute og leker med barnehagebarn-vennene sine. Gutten foldet hende over brystet hans og moret seg idet Hopes blikk falt i bakken. Jeg kunne praktisk talt kjenne smerten i min egen leppe idet tennene hennes bet s hardt p innsiden av kinnene hennes at hun svelget blodsmaken som la seg som et belegg over ganen.
Jack, hva vil du? Spurte hun. Stemmen hennes var lik som den alltid var; st og rolig, men jeg hrte ogs at den var ptvungen. Mten hendene hennes var knyttet p viste bare at hun egentlig ville hyle han rett opp i trynet.
Fr jeg ikke vre her, er det det du sier? Spyttet Jack. Fr jeg ikke lov til snakket til deg uten at du biter meg i strupen? Hope sukket og smilte unnskyldende opp til Louis og meg. jeg og Louis kikket p hverandre en stund, fr Louis ga tegn til at han gikk for ta seg av Phoebe og Daisy. Jeg ble stuende kleint ved siden av Hope, ikke vitende om hvor jeg skulle plassere mine egne bein en gang.
Du er bare ute etter krangle og diskutere med meg, noe jeg ikke har noe interesse for. Hope lftet nesen i vret, noe som fikk Jack til hyle i latter. Jeg skar en grimase i avsky ovenfor ham.
Hope, du klarer ikke en gang spille overlegen, jeg skjnner ikke hvordan du skal klare skaffe deg rollen som Julie. Lo han. Hope bare stirret p ham. Hope, som jeg hadde elsket ha deg i mine armer, kysse dine lepper og stryke ditt hr. Stemmen hans var plutselig forandret idet han rrte ved kinnet til Hope og hans yne myknet. Det var bare rett for han brt ut i latter igjen.
Faktisk s har jeg vurdert prvespille for en annen rolle, for jeg kan ikke fordra tanken om mtte spille kjresten din en gang! Spyttet Hope mot ham.
ja. Jack hevet et yenbryn, og for frste gang s det ut til at hen la merke til meg. S du vil heller lpe rundt leie p klltopp over der? Ha-ha, jeg kan ikke tro at du i det hele tatt gidder spille bedre enn du er bare for f ham til like deg.
Hva? Spurte jeg. Jack virket overrasket idet jeg avbrt ham, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Hva er det som foregr? Hva er det du mener? Hope bare ristet p hode og kikket i bakken.
Hope her er et null, hun har ikke en gang hatt en ekte kjreste, noe jeg skjnner. Jeg kan ikke tro at jeg en gang kysset deg, det gjr meg kvalm bare av tenke p deg. Du er falsk Hope, og en dag kommer selv Harry til forst det. Jack snudde seg mot meg igjen. jeg syntes synd p deg som m holde ut med henne. Du kan f s mye bedre, hvorfor ikke bare...
Unnskyld meg, men hva er problemet ditt?! beina mine tok et skritt mot ham, og selv om vi var p lik hyde skremte han meg ikke det minste. Jeg var ikke redd for de muskulse armene som gjemte seg under den jakken, ikke for hvor harde de knokene s ut og ikke for hvor hardt jeg viste han var kapabel til sl... Nr jeg tenkte meg om; jeg var livredd! Men et eller annet i meg drev meg videre og jeg aner ikke hva det var.

Tror du at du bare kan snakke slik til henne? Tror du virkelig at jeg, eller noen andre for den saks skyld, ville tillat det?
Harry, bare la ham. Det srer meg ikke, jeg er vant til det. Mumlet Hope bak meg. Jeg kunne kjenne hendene hennes som holdt om den ene albuen min, men jeg tok ikke blikket mitt fra Jack.
Hope er en fantastisk jente, og jeg kan ikke en gang tro at hun ville synke s lavt som kysse en komplett idiot som deg, hun m ha vrt beruset om s. Jeg stoppet og undret litt over det hele, fr jeg festet blikket mitt hardt i Jacks. Jeg kommer aldri til la deg si noe slikt igjen. Jack tok et skritt bakover og kikket forvirret bort p Hope.
S dere er virkelig et par? Jeg bare tulla med deg?! Wow, hvordan klarte du f en slik en p kroken? Jack studerte meg med et skeptisk blikk. Det kan ikke vre serist...
Klart er det det! Sa jeg som om det skulle vrt det mest penbare i hele verden. Jeg kikket ikke ned p Hope, men jeg grep om hnden hennes og dro henne tett inntil meg. Selvflgelig! Jeg kunne ikke motst en s perfekt jente som henne. Bl, hele greia var s klisj at jeg mtte spy. Der sto jeg og brukte mine skuespillerevner (som ikke eksisterer) og prvde se s forelsket ut som mulig. Det hele var vanskelig, ikke p grunn av Hope, hun var lett likende, men et eller annet med meg sa at skuespill ikke ville gjre noe bedre.

Jeg.... jeg beklager. Sorry, jeg skal ikke plage deg, jeg mener dere, noe mer. Jack rdmet, fr ha nrmest sprintet av sted og s seg ikke tilbake en eneste gang. Jeg gliste fornyd og snudde meg ned mot Hope, bare for kjenne et kjapt rapp over kinnet.
Dust! Aner du hva du har gjort? Pep Hope. Jack er den strste rykesprederen i hele Doncaster, det er han som har ftt alle til mislike meg, og jeg er sikker p at allerede i morgen s kommer folk til tro at jeg er sammen med deg! Hva skal jeg gjre? Hun dumpet frustrert ned p krakken bak oss og fiklet fingrene sine inn i de bustete krllene. Jeg beit meg i leppa og satte meg ned ved siden av henne.
Beklager, jeg prvde bare hjelpe.
Alle kommer til se annerledes p meg n, de kommer til tro at jeg er en snn jente som ikke klarer motst den frste gutten som snakker til meg. Og hva skal jeg si? Hun sukket stort og kikket opp p meg med trer i ynene mine. Jeg er sikker p at hjertet mitt falt til bunnen av magen min. Alle kommer til stille sprsml, og hvordan skal jeg forklare meg? jeg kan ikke si; nei, jeg har bare en snn teit guttevenn som var overbeskyttsom og ville kjempe mine kamper for meg, selv om jeg fint kunne ha klart tatt Jack som alle de andre gangene. Det er tpelig, ingen vil g p den. Hun satte seg tilbake i posisjonen med fingrene i hret og stirret dypt ned i bakken. Jeg fikk vondt av henne ved se henne slik; s hjelpels og fortvilet. Og at det var min feil fikk meg til fle meg enda verre! Forsiktig la jeg en hnd p ryggen hennes og flte hvordan hun skalv av berringen.
Bare fortell dem at vi er et par. Vi kan takle dette, og du kan bevise Jack feil; at du er en fantastisk jente, og at gutter elsker vre sammen med deg. Hope kikket opp p meg med et hp i blikket.
Men... er du sikker? Stammet hun frem. Jeg nikket sakte.
Det er jo ikke slik at Harry Styles ikke kan takle date en jente. Jeg blunket til henne, noe som fikk henne til smile. Hun rettet seg litt opp igjen og nikket.
Takk Harry, det betyr mye. Jeg trakk p skuldrene.
Det er s lite. Gliste jeg. Men du m love meg en ting, og jeg lover gjre det samme... Jeg s alvorlig p henne.
Hva da? Spurte hun.
At vi ikke m falle for hverandre. Ingen ekte flelser, det er bare en slags lek, et skuespill, bare for hjelpe deg. Hope nikket.
Jeg lover. Sa hun like alvorlig. Jeg strakte ut lillefingeren min mot henne.
Lillefingerlfte? Et smil lekte om leppene mine, men blikket mitt viste likevel at jeg var seris. Hope smilte likt som meg og grep rundt lillefingeren min med sin egen.
Lillefingerlfte! Svare hun, fr vi jeg tok hnden hennes i min, klemte den lett som vise at det skulle g bra, kysset henne raskt p kinnet, og lp fra henne p krakken og bort til Louis som lekte meg Daisy og Phoebe.

Tumblr_lskh5kt3uz1qe1xvro1_500_large

Se hvem som oppdaterer to dager p rad da OG tidlig :D Be proud ;) <3
Skjnner dere hvorfor historien heter Pinky promise n eller? :) Hper dere likte kapittelet, jeg likte i alle fall skrive det <3

Hva syntes dere?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 21 (Del 2)

Jeg dedikerer dette kapittelet til Aasne, fordi med kun se navnet ditt ved siden av kommentaren s fikk jeg trer i ynene. Kommentarene dine er fantastiske og jeg blir alltid s glad av dem. Jeg skal innrmme og si at jeg savner dem, men jeg klarer meg, og jeg vet jo at du lever livet i USA og det er jeg kjempe glad p dine vegne for. Det virker utrolig spennende og jeg hper du nyter tiden der! Og som sagt s er kommentarene dine verdt vente p, virkelig! Utrolig glad du fortsatt tar deg tid til lese :) Stor klem fra meg! <3


***

Det hele startet hyggelig og koselig. Jeg l i armkroken hans og tittet p tv-skjermen der en gammel film hadde fanget oppmerksomheten min. Jeg strk gjennom hret til Niall mens han av og til kysset meg p kinnet eller i nakken, noe som hver gang fikk huden min til nuppe seg. Han begynte gjre det oftere ettersom han la merke til reaksjonen min, og ikke lenge etter tok jeg meg selv i slenge meg over han og kysse han hard. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, av oss i det hele tatt, men like etter jeg hadde slengt meg over han var vi p vei mot soverommet vrt; jeg med bena mine rundt hoftene til Niall, og Niall som stttet meg oppe med hendene under rompen min. Jeg kjente hodet mitt koket idet jeg rev og slet i skjorten hans, hastet med kneppe den opp og dra den av ham. Skjorten landet p gulvet, sammen med de fleste av de andre klrne vre ogs. Jeg satt opp han, kun i undertyet mens leppene vre lekte hardt med hverandre og tungene vre smakte rundt i munnen til hverandre. Jeg husker ikke hvordan det stoppet, men jeg husket hvordan jeg rev meg fra han idet han begynte lirke ned trusen min. Jeg husker hvordan jeg kikket inn i ynene hans og s forvirring. Jeg husker hvordan han prvde unnskylde seg da jeg famlet meg ut av sengen, rev med meg noen klr og lste meg inn p badet. Fr jeg i det hele tatt viste hva jeg gjorde dro jeg p meg klrne, tastet inn nummeret jeg hadde lrt meg utenat i tilfelle krise og klatret ut det store vinduet og satte meg p taket over terrassen. Jeg lot den kalde hstluften trste lungene mine og prvde kvele mine egne hulk, forberedte meg p hre Emmetts stemme igjen.

Det tok sin tid. Huffet han seg og jeg sukket i lettelse bare fordi han hadde svart.
Beklager. Mumlet jeg.
Hva er galt. Alt. Hadde jeg lyst til si. Alt er galt. Isteden forble jeg taus. Start med hva dere har gjort i dag, har noe skjedd? Hva har dere snakket om? Hva....
Vi hadde nesten sex, men jeg stoppet ham. Det falt ut av meg, og jeg inns at denne informasjonen aldri skulle ha forlatt munnen min. Dette var for personlig, det var snakk om en del av kjrlighetslivet til Niall og jeg som ikke en gang guttene viste alt om. Vel, klart viste de at vi gjorde slike ting, alle skjnte det, men det var noe annet si det rett ut til noen, det var som rpe en del av seg selv.
Er det en grunn til det? Spurte Emmett nlende. Jeg mener...
Jeg vet ikke. Det fltes bare ikke... riktig? Hjertet mitt pumpet i brystet idet jeg sa det. Fltes det ikke riktig elske med kjresten min; gutten jeg elsket? Hjernen min rettet meg; en av guttene du elsket. Det var det som gjorde at det ikke fltes riktig, men likevel fltes det ikke feil. Det var ikke det at jeg ikke ville, det var det at det ikke fltes riktig, som om tidspunktet var feil, men hvorfor var det det? Var det fordi det var p morgningen? Var det fordi jeg ikke hadde lyst p ham? Det var bortkastet tid stille seg selv de sprsmlene, for dypt inne i meg, i midten av hjerteroten bldde svaret for meg; det fltes ikke riktig fordi det ikke var riktig.

Lucy, hvorfor? Stemmen til Emmett var dyppet i en btte med isbiter; mten han snakket til meg p fikk meg til grsse og jeg kunne se for meg frostryken som seg ut av munnen hans.
Fordi det ikke er det riktige. Det var det en gang, men ikke n lenger, det hadde vrt urettferdig mot Niall. Jeg sukket. Det er ikke riktig fordi jeg elsker Zayn ogs, jeg tenker p ham p den mten som jeg tenker p Niall og da jeg s inn i ynene hans istad s jeg plutselig ikke hans sprakende bl diamanter, men to dypt brune kuler som grt til meg. Om jeg hadde lovet meg selv ikke grte hadde jeg brutt lftet for lengst. Trene falt som vannfall og hulkene mine var ustdige og ute av takt. Jeg heg etter pusten som om jeg hadde sprunget for livet, nr sannheten var at det eneste jeg hadde sprunget fra var det knuste hjertet til alt. Handlingene mine for litt siden hadde nok bevist noe han fryktet av hele sitt hjerte, men jeg viste ingen nde ovenfor ham. Jeg var egoistisk, jeg brydde meg ikke, bare fordi jeg ikke hadde et hjerte; det l mistet et eller annet sted i verden og ventet p at noen skulle finne det. Det var bare opp til noen plukke det opp og gi det tilbake til meg igjen, f meg til fle hjertet pumpe i brystet, f meg til fle det riktige igjen; kjrligheten mellom to personer.

Lucy jeg er veldig lei meg p dine veiene, for ikke snakke om skuffet. Niall m fle seg brukt, og jeg tipper at Zayn fler seg elendig. Jeg har ikke den minste idee p hvordan du skal klare ordne opp i kaoset du har laget i livet ditt, ikke har jeg planer om hjelpe deg med det heller. Men jeg skal gi deg et siste rd fr jeg gr tilbake til vre dv og snakke like lite som deg jeg var fr: Hvis du forelsker deg i to personer, velg den andre, fordi om du virkelig elsket den frste, s hadde du ikke falt for den andre.... Et kort og nesten uhrlig adj ble mumlet, og jeg ble sittende med mobilen mot ret og lytte til pipetonen som erstattet Emmetts beroligende og hjelpende stemme. Sjokkert var en undervurdering av hva jeg var. Jeg hadde aldri flt denne flelsen fr; frykten av hre sine egne tanker etter ha mistet noe. Jeg hadde nettopp mistet en av mine nyeste, og kanskje beste, venner jeg hadde ftt i livet mitt. Men selv om tapet var stort og smerten var der, merket jeg den ikke, for det eneste som ringet rundt i hodet mitt var: Hva om det Emmett sa var sant? Elsket jeg virkelig Niall like mye som jeg alltid hadde gjort, og Zayn bare var noe som distraherte meg. Eller mistet jeg kjrligheten ovenfor min beste venn og kjreste, som falt over p en gutt jeg en gang var redd for sre, som jeg n ikke lot leve uten annet enn smerte.

S-8is2icy5i_large
Oh damn! <3
Jeg vet det tok sin tid og minen eneste grunner er fordi jeg har vrt opptatt med skole og venner og rett og slett ikke tatt meg tid til skrive. Og jeg har bestemt meg for at selv om dere ikke kommenterer s mye som fr s m jeg huske at jeg laget denne bloggen for min egen del, for at jeg kan skrive og gjre det jeg elsker over alt p denne jord. Selvflgelig blir jeg mer inspirert med tilbakemeldinger, men jeg tror at jeg glemmer litt hvorfor jeg gjr dette; jeg m blogge fordi jeg vil, ikke fordi jeg fler meg tvunget til det <3

S husker dere kapittelet der Zayn lp ut i regnet og sttet p Perrie? Noen som fortsatt husker hva han sa til henne? Dere trodde kanskje ikke setningen hadde en betydning, men det har den s absoulutt. han sa at han skulle finne Lucys hjerte, og han skulle gjre det uansett hvor vanskelig det ble. Og hva tenker Lucy i dette kapittelet; jo, at hjertet hennes ligger hjelpelst et sted i verden og venter p bli plukket opp av den rette. Og hva med dette Emmett sa? Tror dere han virkelig sier at han vil at Lucy skal velge Zayn? Hmm, enda et tenke kapittel, og jeg hper dere ikke er like forvirret. Om noen er det, s snakk til meg i chat p facebook s kan jeg prve forklare ting.

Hva tror dere; har Emmett riktig?
Noen meninger om handlingene til Lucy?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 9.

Kapittel 9: Lekeplassen.

Enda en gang en litt klein situasjon havne i, men det er jo typisk meg s hvorfor ikke? Jeg fortsatte stirre ned p hendene mine. Jeg tenkte p hva jeg skulle si, men det var ikke noe som falt meg naturlig si, s jeg bestemte meg for la vre og heller hpe at noe ville komme snart. Det viste seg at det ikke var jeg som skulle starte samtalen og det var jeg veldig glad for.

?Ehm, vel. Hadde du det fint p skolen i dag da?? Var det det beste han kunne komme p, det var jo et stereotype sprsml. Men, men hva kunne vel jeg si som ikke en gang hadde kommet opp med noe.

?Det har vrt veldig fint. Vi skal nettopp starte sette opp et nytt stykke.? Jeg smilte til han og hpet at det virket overbevisende. Egentlig var jeg ikke s glad for at vi skulle sette opp et nytt teaterstykke fordi n ville jeg f strre konkurranse en fr. Ja, jeg vet at jeg hres litt bortskjemt ut, men jeg likte ha de strste rollene og n hadde det kommet en som ga litt mer konkurranse. Hun var mye mer utadvendt enn meg og hun var lettere bli venn med. Jeg var liksom ikke den mest sosiale i klassen, men folk respekterte meg fordi jeg var en ganske god skuespillerinne. Og n hadde det kommet konkurranse, jeg hpet bare hun ikke var s veldig mye bedre enn meg. Jeg hadde jo fortsatt sjansen til f hovedrollen, det var bare det at sjansen var mindre.

?S bra da.? Det ble en litt mer avslappet stillhet fr han fortsatte. ?Hvilket stykke er det dere skal sette opp da?? Jeg rdmet litt ved tanken p hva vi skulle sette opp. Det passet jo ikke akkurat inn i den settingen vi var i n.

?Ehh, vi skal sette opp Romeo og Julie. Det er favoritt stykke til lreren vr, s vi har p en mte ikke noe valg. Hun bare kom inn i klasserommet og sa at det var det vi skulle sette opp og at det ikke var noen diskusjoner i det hele tatt. Vi pleier egentlig f velge mellom flere forslag som hun har kommet med, men ikke denne gangen.? Det fltes rart fortelle ham alt dette, han trengte jo ikke vite noe om dette. Hans syntes sikkert at det var utrolig kjedelig hre p uansett. Han er jo bare interessert i musikk og snn, han er sikkert ikke interessert i teater eller drama.

?Ah, s kult. Gleder du deg til spille det?? Det sprsmlet kom ikke akkurat som noen overraskelse, det var det sprsmlet folk flest ville stilt s jeg var klar til svare, og svaret var selvflgelig ja. Han virket ikke overrasket da jeg sa det, men det er jo ikke s rart for det er jo en grunn til at jeg gr drama linja, ikke sant? Resten av turen ble vi bare sittende i vre egne tanker. Jeg vet ikke hva han tenkte p, men av en eller annen grunn greide ikke jeg slutte tenke p ham. Frst tenkte jeg p den samtalen vi nettopp hadde hatt, men tankene mine ville noe annet og jeg ble sittende gruble p hva det var jeg burde visst om ham og om Louis for den saks skyld. De var s mystiske og jeg greide ikke slutte tenke p det.

Da vi kom hjem til Tomlinson huset sto Daisy og Phoebe allerede og ventet p oss, eller for si det helt rlig s ventet de mest p meg. De lp bort og ga frst Harry hver sin klem og s en klem fra hver til meg ogs. De var i kjempegodt humr og var virkelig klare for gjre noe morsomt. Jeg s p blikkene deres at de var oppspilte og klare til leke. Jeg tittet spent p dem og merket ikke at Louis sto rett bak dem fr han plutselig sto rett foran meg og smilte. Jeg fikk et hei og en stor klem.

?Hei til deg ogs.? Jeg smilte til ham, ikke mitt store smil, men det lille ste smilet som de fleste fikk se. ?Hva skal vi finne p i dag da, jenter?? Jeg s oppfordrende bort p dem og ventet p at de skulle svare. Daisy pnet munnen og startet si;

?I dag s skal vi bort p lekeplassen som ligger et lite stykke unna her.? Hun s opp p meg og jeg bare fortsatte smile, det var umulig ikke smile nr man s p dem, de var bare verdens steste.

?Det er ikke s langt at man blir sliten av g dit da.? Sa Phoebe som for forsikre seg om at jeg ville bli med til tross for at det var litt langt g. Jeg lo litt og fortalte henne at det ikke var noe problem og s startet vi g mot lekeplassen. Daisy. Phoebe, Louis, Harry og jeg. Vi hadde ikke gtt mer enn tre minutter fr den strste lekeplassen jeg noen gang har sett kom til syne. Den var virkelig enorm, det var masse forskjellige lekestativer og husker og fotballbaner og andre baner til spille p. Phoebe og Daisy hoppet i vret og lp bort til hvert sitt sted. Phoebe hadde hoppet opp p en huske og ropte p at jeg mtte komme bort og dytte henne, mens Daisy var allerede p vei ned sklia. Jeg gikk bort til Phoebe og begynte dytte henne fram og tilbake mens jeg s bort p Louis og Daisy som var p vei ned sklia sammen. Jeg ristet p hodet og lo, de blonde krllene mine spratt rundt hodet mitt mens jeg lo. Det var da jeg merket det, personen som sto p andre siden av lekeplassen og tittet bort p meg. Jeg kjente personen igjen og det var egentlig den siste personen jeg hadde lyst til se akkurat n.



Da kommer endelig enda et kapittel til fra meg. Jeg har ogs en annen viktig ting komme med. Og det er at dere m kommentere masse (og da mener jeg ikke bare p dette kapittelet). Vi trenger at alle kommenterer for vi vil vel ikke miste fantastiske Stine og hennes fanfic's? Dere er fantastiske lesere s hvorfor ikke bare legge igjen en liten kommentar hvor dere sier hva dere mente om kapittelet? Sbare kommenter i vei :)

Ps. kmmenter p kapittel 21 del 1 av D.L.G under her, s kommer del 2 senere idag! (Hilsen Stine :D)
Syntes?
-Benedikte.

D.L.G 2: Please stay - kapittel 21 (Del 1)

Kapittel 21: Det riktige?
Noen ganger flte jeg meg som en vandrende filosof; tanker strmmende gjennom hver minste del av kroppen, tvil, nysgjerrighet og vitende p noen omrder. Det var s mye finne svar p, s mye jeg mtte vite og s mange tanker jeg mtte kvitte meg med. Jeg bekymret meg for mye, og om jeg ikke stoppet snart kom jeg til ende opp med gr hr p hodet, noe jeg helst ville unng. I det hele tatt ville jeg unng mange ting, men det var vanskelig, for det jeg ville unng aller mest var smerte; ogs det skape smerte for andre.

Boblene i badekaret kilte meg p haken, og jeg spyttet ut skummet som hadde lurt seg inn i munnen min etter ha blitt sprutet i ansiktet med badevannet i det store hjrnebadekaret. Smaken var ekkel, og den la seg over ganen min som en hevn, lot ikke tungen min en gang bevege p seg.
sj... Det eneste som forlot leppene mine idet jeg spyttet igjen og strakte meg ned p gulvet etter det myke hndkledet. Jeg trket meg rundt munn med det og srget for at skummet ikke var lenger opp en til begynnelsen av halsen min.
S st du er. Fniste Niall idet han kom inn p badet.
Ja jss, du skulle sett meg for bare tretti sekunder siden, jeg er kjempe tiltrekkende. Jeg skar en grimase, noe som finn Niall til le idet han la fra seg noe p metallkrakken ved inngangen til baderommet. Jeg var usikker p om jeg i det hele tatt bare kunne kalle det et baderom, for jeg er sikker p at det hadde gtt an overleve der inne. P den store vasken, av marmor, sto det en hel del rekke med rosesper, lavendelkremer og andre duftende og vellpleiende ting. En skl med en konfekt var plassert ved et lite pyntebord ved vinduet og s innbydende og velsmakende ut ved siden av de hvite tulipanene. Badekaret jeg l i var det minst plass til fire stykker oppi, og dusjen og toalettet var noe av det blankeste jeg hadde sett noen gang. Gulvene var av hvite fliser, og veggene i en behagelig beigetone. Hele rommet var behagelig, og det dempede lyset gjorde alt mye roligere, nesten s mye at man kunne sovne bare av tre inn p baderommet.

Niall kom mot meg og byde seg ned, plasserte leppene sine mykt og vtt p mine. Det var noe rart ved kysset, noe jeg ikke helt kunne sette fingeren p. Det var ikke det at jeg ikke likte det, for jeg gjorde det, jeg elsket det. Om det var mten leppene hans var mot mine, s slapt formet, eller om det kanskje var settingen som gjorde det viste jeg ikke. Selv etter to r sammen skulle man kanskje tro at det ikke brydde meg at Niall s meg uten klr og i badekaret, men noe ved det var bare rart. Det kunne hende det var fordi jeg var forlegen; jeg hadde aldri hatt et spesielt godt forhold til min egen kropp, men hadde blitt bedre i det siste. At Niall kysset meg, at han var s nr, det skulle ikke plage meg. Det gjorde det ikke heller, men en rar flelse ga det meg.


Jeg har laget frokost til deg. Smilte han og reiste seg opp igjen. Jeg fant noen klr til deg som jeg la der borte. Kom ned om fem minutter, vil du? Han gikk bort til dren igjen og kikket p meg.
Klart. Kommer snart. Jeg kikket p ham og nikket. Niall smilte en siste gang, fr han gikk ut av baderommet og lukket dren igjen etter seg. Jeg kunne kjenne hvordan kroppen min plutselig slappet helt av, og lungene mine slapp ut en mengde med luft jeg ikke en gang var klar over at jeg hadde samlet opp. Jeg flte meg plutselig lettet, over hva viste jeg ikke, men fr jeg lot meg selv bekymre meg over den saken ogs reiste jeg meg fra badekaret og tok det myke hndklede rundt meg. Jeg dro ut strikket jeg hadde tuklet inn hret mitt i og lot det falle bustete ned over skuldrene mine. Jeg dro ut proppen av badekaret og trket meg, fr jeg tok p meg klrne Niall hadde lagt frem til meg. Med en gang jeg fikk dem p meg merket jeg at noe var galt. Olabuksene mine var mine normale, slitte par, genseren min var stram og tettsittende, mens Niall ikke hadde tatt med et skjerf slik han pleide. Han pleide heller ikke la meg g i denne genseren, han hadde sagt at sort bare fikk meg til se trist ut og at han ikke likte utringingen. Helt rlig s likte jeg heller ikke denne genseren, og forstod hvorfor Niall ikke var begeistret for at jeg brukte den, men det var derfor jeg pleide bruke et skjerf til den. Jeg gikk bort til speilet og stilte meg foran det, studerte genseren min og hvordan den satt p kroppen. Den var veldig stram, og var farlig lav over brystet. Den var til og med mer utringet enn de fleste av penkjolene mine. Hvorfor hadde Niall lagt frem akkurat den genseren til meg, og hvorfor tok han ikke med skjerfet mitt? Jeg hadde pakket med mange andre gensere, til og med den han alltid kommenterte at jeg s fin ut i, men likevel s endte han opp med denne. I det hele tatt; hvorfor plaget det meg snn?! Det var jo bare en genser...

Med et tungt sukk plasserte jeg fttene mine i tflene jeg hadde slengt ved vasken, fr jeg tok turen inn til soverommet for ta en kikk p mobilen. Jeg dro den ut av laderen og kikket ned p displayet.

1 Ulest melding.

Jeg pnet fort tastelsen, med koden jeg alltid mtte stille tilbake etter at Harry hadde hatt den i hendene sine ettersom han alltid byttet om til kombinasjonen av tallene 69. Jeg syntes han bare var barnslig, men bde han og Louis lo seg i hjel av det hver gang. Jeg tastet inn min egen kode, som var s enkel som bursdagen til Niall, noe alle klarte gjette seg frem til etter ha tatt feil av sitt frste gjett: Min bursdag. Jeg pnet meldingen og leste den mens jeg var p vei inn til kjkkenet.

Hei Lucy. Ville bare sjekke om alt gr greit? Har ikke hrt fra deg p et par dager, selv om du virket ganske s lei deg sist jeg s deg. Xx Emmett.

Jeg halv-smilte og pnet raskt en ny melding. Det at Emmett brydde seg om meg var beroligende. Selv om vi knapt viste noe om hverandre s holdt vi begge p hverandres strste hjemligheter. Jeg viste mann ikke burde stole p folk man ikke kjente, men Emmett var annerledes enn alle andre; han dmte meg ikke. Ok, s var han ikke bestandig verdens hyggeligste i mten han snakket til meg p, men jeg viste jeg fortjente det. Jeg hadde tross alt mer enn noen kunne nske seg, og likevel var jeg ikke lykkelig.


Alt bra. Hvordan gr det med deg? Gy p skolen i dag? :) Lucy.

Hei Baby. Ble akkurat ferdig, bare sett deg s kommer jeg med maten. Niall smilte varmt til meg, og jeg flte meg ille til mote etter at han etter bre ha vrt vken i en time hadde vrt geners mot meg med smilene sine. Jeg smilte tilbake og satte meg p en ene stolen ved det lange trebordet. Niall kom med to tallerkener og satte en ned til seg ovenfor meg, fr han satte en foran meg. Hper det smaker. Han lente seg ned til meg og pustet meg i ret, noe som fikk kroppen min til reagere med grssninger og gsehud. og jeg liker genseren dine. Jeg kjente tennene hans som bet meg lekent i ret, fr han lot hendene sine stryke over min rdmene hud p kinnende.
Eh, t-takk. Stammet jeg og kikket ned p maten.
Hvorfor s nervs plutselig? Lo Niall idet han satte seg ovenfor meg. Jeg smalnet blikket mitt og pnet munnen for protestere da mobilen min ga lyd fra seg ved siden av meg. Det var Emmett igjen.

Ikke prv lur meg, jeg skjnner at ikke alt er ok. Jeg er kanskje nesten helt dv, men jeg har yner, og hjernen min er i fin stand.

Jeg beit meg i leppen og stirret p skjermen. Jeg stirret hardt og prvde tenke ut hva jeg kunne svare for overbevise ham om at alt var fint. Problemet var at det ikke kom til g, etter som det var lyve og Emmett s ut til merke nr jeg ly, selv over telefonen.
Hvem er det? Niall snakket med mat i munn. Ellers ville jeg enten ha sendt han et blikk som sa det meste og han ville lukke munnen, eller s ville jeg ledd og svart han likt.
En fra skolen. Emmett, han jeg var med nr du var borte og.... Zayn ikke klarte muntre meg opp. jeg husket lgnen hun hadde sagt til Niall, eller den ene delen av sannheten kunne jeg vel kalle det. Jeg hadde drlig samvittighet for ikke ha fortalt ham sannheten, men det var til deres alles beste. Jeg hadde ikke noe annet valg.
... Niall stappet i seg mer mat, mens jeg ble sittende og stirre ned p mobilen. Skal du ikke svare? Jeg nikket sakte, og skrev inn de eneste ordene jeg kunne komme p.

Ringer deg snart.

Ogs spiste vi videre i stillhet, uten avbrytelser fra hverken mobilen eller stemmene vre.

26635_404025736330656_1245057041_n_large

Dette er bare del 1 av kapittel 21, det betyr at det finnes en del 2 (Wow, overraksende ikke sant?) Grunnen til at jeg delte det opp var fordi det ble utrolig langt, s for at dere skal ha noe lese de neste dagene og jeg fr oppdatert oftere s legger jeg ut del 2 s snart jeg har 10 kommentarer fra forskjellige personer p dette innlegget. Det er snakk om 10 kommentarer!!!! Det kan dere klare, eller? Og da helst fra flere personer men ;) <3 Hper der gidder. Har vrt litt uttafor skriving i det siste og tanken har faktisk sltt meg slutte blogge.... Det var det statusen i face-gruppen igr handlet om. Men fr noen klikker helts m dere vite at det bare er noe jeg tenker p, det er ikke sikkert enda, heheh :) <3

Likte dere kapittelet?
10 kommentarer for neste del 2 av dette kapittelet!
-Stine

Pinky promise: Kapittel 8.

Dedikerer dette kapittelet til medforfatteren henne selv; Benedikte! Det er utrolig gy skrive denne historien sammen med deg, spesielt nr vi ikke vet hva den andre har i planene, det gjr det hele enda mer morsomt. Du er overraskende flink til skrive, og jeg kan nesten ikke tro at du skriver din aller frste fanfiction, for slik du skriver n s virker du som du har erfaring og m ha skrevet fr, slik som andre lesere ogs har ppeket. OG ALLE SAMMEN: BENEDIKTE HADDE KONFIRMASJON I HELGEN, S SI GRATULERER TIL HENNE! :D <3


Kapittel 8: Pinlige ting.
Harry's P.O.V:
Jeg hadde ftt tildelt et rom med bad, ogs kjent som gjesterommet til familen Tomlinson. Det var ikke stort, men jeg hadde ikke behov for noe stort rom heller. Veggene var malt i en tam og kjedelig grfarge, noe som var valgt ut til f rommet til se strre ut, om det fungerte er en annen sak. Jeg hadde pakket ut av kofferten min og sto foran speilet p badet og pusset tennene mine. Jay og Louis hadde lagt tvillingene for en stund siden, Fizzy og Lottie hadde godt fr legge seg sammtidig som meg, mens Louis ville sitte oppe med moren sin en stund til. Jeg forlot dem nede i stuen ikke lenge etter at Tvillingene var i seng, som var bare noen minutter etter at Hope hadde dratt. Jeg var sliten etter en lang dag og flte at kroppen min gled over i en bedvende modus. Jeg skylte tannbrsten og plasserte den i vannglasset som sto ved siden av kranen, fr jeg gikk ut igjen i soverommet. Jeg skrudde av lyset og tok av meg klrne mine (slapp av, jeg lot bokseren vre p, var jo tross alt p besk) og la meg under den kalde dynen. Huden min nuppet seg og det gikk grssninger gjennom hele kroppen, bde p grunn av kontakten jeg fikk med det stive flanelsengetyet og fordi jeg endelig fikk hvile. ynene mine var trre og ynelukkene tunge. Jeg gjespet stort og lot svnigheten styre over meg. Jeg la meg behagelig til rette og falt dypere og dypere inn i drmmeland. Jeg sverger p at jeg sovnet bare etter ett minutt.

Dunk!

Jeg rynket brynene mine og kikket inn i noen brune yne, et parr med jenteyne. Noen lyse krllete hrstr hektet seg fast i yevippene, og jeg lftet hnden min for brste dem bort idet....

Smak!!

"Ah!" Jeg spratt opp av sengen og holdt meg p kinnet der huden brant og sved under fingertuppene mine. Jeg kikket bort i sengen min, der Louis satt p kanten med et ondt glis om munnen. Det vil si; han smilte bare "stt og uskyldig", men om du kjente han godt viste du at det l en helt del bak det enkle smilet. "Hva var det godt for?!" Snerret jeg mot ham. Han smilte enda bredere.
"Vel, jeg har vrt her i ti minutter n." Han trakk p skuldrene.
"Fant du ingen bedre mter vekke meg p?" Spurte jeg litt roligere. Jeg sukket og satte meg ned ved siden av ham. Jeg var utrolig trtt fortsatt, s jeg gjespet og skte tilbake til puten min.
"Jeg har prvd mye jeg, men det s ikke ut til at du var s veldig begeistret for st opp akkurat." Louis foldet armene over brystet sitt og klukk lo. Jeg kikket stygt opp p ham og himlet med ynene. "Noe spesielt du drmte eller, Hazza?" Jeg kunne bde fle og se hans onde og ertende smil p munnen hans etter jeg hadde lukket ynene og hpet han skulle g.
"Nei..." Mumlet jeg og bet meg i leppa. Jeg hadde ikke drmt noe uvanlig, hadde jeg vel? Jeg hadde riktig nok drmt om en jente, men det gjr jeg nesten hver eneste natt, denne gangen var bare en av tusen.
"nei?" Louis lo, og jeg slo han mentalt med et rttent balltre. Idag var han virkelig i erte-humret sitt. "For jeg er sikker p jeg kunn hre deg stnne skjnner du...."
"Lou, serrist!" Jeg satte meg opp igjen og kjente hvordan jeg rdmet uten grunn. Vel, kanskje ikke helt uten, Louis gjorde meg ganske flau noen ganger. "Du er barnslig."
"Det er ikke noe nytt." Han puffet meg i skuldren idet jeg reiste meg opp, noe som fikk meg til vake inn p badet. "Du fr femten munutter p dusje og stelle deg, s drar vi ned til byen og skaffer deg noe lunsj, fr vi drar for hente Daisy og Phoebe i barnehagen."
"Greit." Jeg skulle til lukke igjen dren til badet da Louis stoppet meg igjen. ynene hans var spkefulle og hadde en gnist jeg viste betydde at han var oppspilt over noe. Dette kom til bli bra....
"Jo, ogs ba Mamma meg hente Hope p skolen idag, men ettersom jeg lovte hjelpe Fizzy med et naturfagsprosjekt s har jeg ikke tid." Han gliste stort. "Men det har du. S ta bilen min og hent henne klokka tre, ok?" Han kikket p meg og idet jeg pnet munnen min for snakke avbrt han meg. "Flott, snn skal det vre krlle!" Og med det sto jeg igjen alene.

***

Teite Louis, teite bil, teite skole, teite... ah, shit! Teite fotgjenger... Konsentrert p veien var nok noe av det jeg ikke var, der jeg satt med munnen i en pen bue og prvde ikke tenke for mye. Jeg furtet ikke, hvis det er det du tror. Og ikke merk deg sarkasmen i den settningen, slik som jeg bruker ironi i denne. Hpmf, teite Louis! Jeg sukket idet jeg kunne se skolebyggningen foran meg, og rekken med de ledige parkeringsplassene Jeg var litt tidlig ute, kanskje ti minutter, s en parkering fant jeg lett. Jeg skrudde av bilen og sukket dypt idet jeg nok en gang prvde komme p sammtaleemner jeg kunne ta opp p hjemveien. Favoritt fag, venner, dyr.... kjreste. Det fantes jo mye snakke om, men jeg var sikker p at s snart Hope hadde plasert rumpa si i setet ved siden av meg, s kom jeg til ha et kleint smil om munnen, glemme alle mine glimrende ideer om emner til sammtaler og bare tenke p n ting; hva Zayn hadde ertet meg for fr jeg kom hit. Hvorfor det plaget meg s viste jeg ikke, men det bare gjorde det. Vi pleide mobbe hverandre for slike ting, om en av oss tilfeldigvis kikket p en jente som gikk forbi (noe som er normalt for alle gutter), s kunne en av oss fort vri det om til at den andre hadde... upassende tanker om jenta.

"Harry?" Plutselig var hun der, som et lyn, og gjett om jeg skvatt! Jeg m nrmest ha sett ut som hovedpersonen i en skrekkfilm med morderen over seg, der han holder en blodig kniv mot strupen min. "Jeg mente ikke skremme deg." Unnskyldet hun seg og fniste. Jeg pustet tungt ut og ristet p hodet.
"Det gjorde du ikke heller." Virkelig? "Det er slik jeg pleier reagere nr noen setter seg inn i bilen ved siden av meg uten banke p ruten frst." Jada... Hope rynket brynene, sate seg inn og lukket dren.
"Skulle jeg banket p?" Spurte hun usikkert.
"Hadde vrt fint." Smilte jeg til henne og blunket, av ren vane. Hope kikket ned p hendene sine og rdmet, noe jeg registrerte fordi jeg tok meg selv i nistirre p henne. "La oss kjre." Kremtet jegog kikket bort, flau over at jeg hadde klart dumme meg ut. Dette kom til bli verdens beste biltur. Nok en gang; merk dere sarkasmen...

Tumblr_magieifr7m1qf1l4ao1_500_large
Dette var et teit forsk p et humoristisk kapittel men; jeg er morsom, ikke sant? :D S ja da, jeg vet det er sant. Si ja da, kom igjen, SI JA DA! :) (Den er intern)!
Ser dere at kapittelet ble ganske langt? Det er fordi jeg suger til oppdatere, men jeg skal skjerpe meg, lover at hele mitt hjerte! Og ikke glem og gratulere Benedikte med konfirasjonen. Gjr det, folkens :)

Forresten s har jeg begynt svare p kommentarene deres igjen, merket at jeg plutselig sluttet med gjre det, men skjekk et innlegg igjen noen timer etter dere har kommentert, s ligger det mest sansynlig et svar der ;) <3

Er jeg morsom eller er jeg morsom? ;)
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 20

Kapittel 20: Hva er det med fortiden som ikke vil la meg leve?
Hvordan kunne livet g fra vre noe jeg ikke klarte takle uten se trist ut, til noe s lett og enkelt som luft. Jeg kunne puste. Trekke oksygen gjennom munnen, ned i lungene, holde den der, for s slippe den ut med et sukk. Et lykkelig sukk. Det er slik livet skal vre; s enkelt som puste, s enkelt som leve. At jeg ikke hadde forsttt det fr var utenkelig i situasjonen min akkurat da. Jeg burde ha lukket ynene mine litt fr, tenkt gjennom fortiden, fra barndommen og til bare en time tilbake, og sett at jeg hadde gtt igjennom mye som gjorde ting vanskelig. Bare tenke p tenke det fikk litt av tristheten til snike seg rundt leggene mine, s i panikk slo jeg opp ynene og hev etter pusten.

Alt ok? Niall kikket bekymret bort p meg fra sitt sete ved siden av meg i taxien. Han var ikke tvilende ved sette seg nrmere meg og slenge armen sin om skuldrene mine, men sikkerhetsbeltet lot meg ikke f fle all energien og varmen fra kroppen hans. Jeg smilte svakt og nikket.
Et lite mareritt bare. Jeg hadde ikke vrt dypt inne i svnen, men av en eller annen grunn hadde tankene mine klart vrenge seg om til noe som skremte livet ut av meg. Det var ironisk hvordan jeg noen ganger kunne vre min egen verste fiende, la hodet mitt styre meg i stedet for hjertet og bare overtenke saker uten lytte til hva jeg egentlig mener vil; hva hjertet mitt sier. Av en eller annen grunn var jeg redd for min egen fortid, spesielt den nre fortiden, og mitt verste mareritt var vel at livet mitt skulle vende seg i den retningen igjen.
Lyst til fortelle meg om det? Spurte Niall og strk leppene sine nedover kinnbenet mitt og plasserte dem mykt under yet mitt. Jeg grsset av flelsen han ga meg, varm, god og kilende.
Bare en liten fille ting, ikke noe du ikke klarer fikse bare ved holde rundt meg. jeg smilte opp til ham og han smilte ned til meg ogs. Jeg elsket smilet hans, det fikk bevegelser og alt i sidesynet til skli gjennom i sakte film, mens vi fortsatt levde i det normale. Han hadde ftt seg regulering, det var riktignok en god stund siden, men noen ganger lengtet jeg tilbake til bde fr og en stund etter x-factor, da Niall var helt naturlig med sitt aller steste og sjarmerende smil. Han kunne f en hver annen til smile bare ved viste tennene sine, og han kunne f meg til sprenge av sommerfugler bare ved se p meg. Jeg lengtet vel tilbake til den tiden noen ganer, kanskje jeg egentlig savnet fortiden?

Denne hytten du snakker om, Jeg tok fingrene til Niall og flettet dem sammen med mine. Hendene vre hvilte sammen p lret hans mens jeg snakket. Du har vel ikke gjort noe kjempe stort ut av det, har du? Niall ristet fort p hodet.
Hva fr deg til tro det? Han lo nervst, som om ikke hans tidligere handlinger hadde rpt han allerede. Det er en hytte, hverken mer eller mindre. Mten han bet seg i leppen p understreket bare det jeg fryktet.
Det er stt Niall, jeg er takknemlig. Men du trenger ikke gjre s mye for meg, jeg fortjener ikke det. Jeg sukket og la hodet mitt p brystet hans.

Jeg fortjener ikke deg.


Jeg gispet igjen.
Lulu, du fortjener mer enn noen andre jenter i hele verden. Du er fantastisk, og siden du er det, og vi vet at jeg ogs er ganske fantastisk, Typisk Niall, ikke sant? S har jeg leid en hytte som skal la oss leve fantastisk i hele tre dager. Hres ikke det fantastisk ut, s vet ikke jeg! Han smilte stolt og byde seg ned for kysse meg. Kysset varte ikke lenge, men var nok til f hodet mitt til spinne og hjertet mitt til banke som om jeg skulle ha lpt et maraton.
Jo, det er vel... fantastisk! Lo jeg. Niall slang seg lett p og klemte meg mot brystet sitt. Jeg flte meg s elsket, s trygg, s bekymringsfri og som om ingen ting skulle vrt galt. Flelsene fikk meg til f drlig samvittighet...

***

Oi... Jeg kunne hre taxien med den ikke-engelsktalende taxisjfren kjre av sted, bde p grunn av den knasende lyden dekkene laget over grusen og fordi musikken til en spansk sang n duret mellom tretopper og skogkratt. Hytten han hadde satt oss av p var mer eller mindre det jeg fryktet den skulle vre; en luksushytte. Jeg viste ikke om jeg skulle vre hoppende glad eller fle meg trist, men ettersom jeg s at ansiktet til Niall speilet seg i glansen av stolthet og forhpningsfullhet, spratt ansiktet mitt automatisk opp i et stort glis. Tuller du med meg?! Jeg snudde meg og slo han lett i brystet mens jeg lo. Dette er den sykeste hytten jeg noen gang har sett.
Jeg sa til guttene at du kom til like den, men de var jo s sikre p at du kom til syntes det var bortkastet. Zayn sa til og med at du kom til hate den. Der ser man hvem som kjenner deg best! Jeg svelget hardt og stirret like sjokkert p Niall som det jeg hadde gjort p hytten mens han dro meg mot inngangen. Fremsiden var nesten vare store, kvadratiske glassvinduer, fra bunn til tak, med en glassdr p midten av veggen. Noen moderne steintrinn var plassert mellom bed med busker og noen hvite blomster, som ledet oss opp til platet ved inngangen. Niall sette en nkkel i nkkelhullet i dren og vred om, fr han pnet dren og satte ned bagasjen vr.
Hva... Fr jeg viste ordet av det var jeg i armene p Niall, og han bar meg inn, til andre siden av den gjennomsiktige veggen. Jeg grep tak om nakken hans og klamret meg fast, mens han fortsatte bre meg. Jeg fikk ikke helt se meg rundt i rommene han bar meg mellom, men jeg kunne se masse hvitt, en del kunst jeg ikke forstod meg p (om det ikke var sppel noen hadde glemt ta ut) og en haug med drer jeg viste skjulte mange skatter til steder. Men en ting jeg var sikker p var at rommet Niall bar meg til kom til vre mitt favorittrom i hele hytten.

Oi! Jeg gispet idet han satte meg ned p det mrke steingulvet.
Det sa du istad ogs. Fniste Niall og la hendene sine p korsryggen min. Jeg flyttet blikket mitt fra alt i rommet til ynene hans.
Oi... Mumlet jeg.
Ja, det kan du si. Jeg vet jeg ser bra ut. Han blunket til meg. Han lente seg sakte ned mot meg og ikke lenge etter jeg hadde lukket ynene mine kunne jeg fle hans varme pust inn i munnen min. Jeg stilte meg p t for fle mer av ham og presset leppene mine mot hans rue og brennende. De var virkelig som fyrverkeri mot munnen min, s sprakende og lykkeskapende, s varme og fine. Selv med lukkede yner kunne jeg se de glinsende lysene som danset rundt oss hver gang vi kysset.

Han trakk seg sakte unna meg, mens leppene vre strakte seg etter hverandre, tilslutt slapp vi taket og jeg pnet ynene igjen til se Niall gjre det samme. Han lot armene sine falle fra siden min, og tok et skritt bort fra meg. Jeg ville stnne og skrike i frustrasjon i tapet av kontakten med han.
Jeg henter tingene vre, s pakker vi ut og lager noe mat sammen. Han smilte til meg. Jeg nikket og smilte tilbake.
Hres bra ut. Idet han skulle til g ut dren kunne jeg ikke dy meg og dro ansiktet hans ned mot mitt. Jeg kysset han mykt og vtt, bare flelsen av leppene hans igjen fikk plutselig luften i rommet til forsvinne. Beklager, jeg kunne ikke motst. Niall lo og kysset meg raskt igjen.
Det er slik det skal vre. Han forlot rommet.
Der er i alle fall slik det burde vre. Mumlet jeg under pusten min og snudde meg for ta inn detaljene av vrt flotte soverom men ballkong, himmelseng og den mest behagelige atmosfren jeg noen gang hadde sttt i.

320335_365545513525349_1289786822_n_large

Jeg er tilbake!!! Dde liksom p hytten i helgen uten pc, men sto opp igjen da vi endelig skulle nedover til sivilisasjonen igjen! Takk gud, jeg lever! Og dere aner ikke hvor mye jeg lengtet etter skrive, det gjorde nesten fysisk vondt :'(

Men jeg kan nesten ikke tro at det er kapittel 20 allerede, og jeg som har s mye planlagt for historien. Wow, den kommer vel til bli lengere enn jeg trodde ;) I dette kapittelet har jeg tatt med en del frampek (for de som ikke er norsk-nerd som meg, s er det ting som hinter til hendelser eller ting som kan skje senere i historien). Det er kort, men betydningsfult, og legg merke til overskriften dere, viktig, viktig!! Jeg skal ikke la det g s lang tid fr neste kapittel, begynner allerede i morgen skrive p neste kapittel p Please stay, s kommer det oppdatering p Pinky promise i morgen ogs. Hper dere likte kapittelet, og ikke hadde det like kjedelig som det jeg hadde i helgen, god natt :) <3

Forresten s vil jeg at dere skal tenke over at serien heter Don't let go, mens denne sesongen heter Please stay. det betyr noe for historien, s bare ha det i bakhodet :) Takk dere, dere er best <3

Likte dere kapittelet?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 7.

Kapittel 7: Hemmeligheter

Han var s merkelig. Da vi tok oppvasken oppfrte han seg som om jeg burde vite noe om ham, men hva kunne det vre? Jeg hadde jo aldri sett ham eller mtt ham fr. Han rdmet lett da, det hadde jeg funnet ut. Han hadde morsomme krller de hoppet rundt om kring nr han gikk, de var nesten like ille som mine krller, men litt mer beskjedne. Smilet hans var stort og det likte jeg, jeg hadde alltid vrt tiltrukket av gutter med en stor personlighet. Ikke snn at de var fulle av seg selv, men at de var selvsikre og han mtte ha god humor, men det hadde jeg ikke ftt helt inntrykk av enda. Hadde jo ikke akkurat blitt s godt kjent med ham heller da. Han hadde bare sttt usikkert og sett mot Louis der han hadde ligget p gulvet og lekt med Daisy og Phoebe. Louis likte jeg. Han var s snill mot sstrene sin og morsom var han ogs, virket det som i hvert fall. Han kunne lekt med dem uten tenke p at det var flaut gjre for en som var 20 r og det er jeg glad for. For det trengte Daisy og Phoebe og det var kanskje ogs grunnen til at de var s glade i storebroren sin. Daisy hadde hoppet opp p meg etter at vi var ferdige med oppvasken og dratt meg med midt ut p gulvet for danse. S n var vi midt punktet av hele forsamlingen. Daisy og jeg danset vilt og jeg likte det veldig godt. Jeg likte slippe meg litt ls, plutselig hang Phoebe seg p og Louis ogs. Vi hadde det kjempe gy og jeg tenkte ikke p at det var noen andre i rommet fr musikken stoppet og vi stoppet og de andre sto og s p oss mens de smilte. Jeg flte blikket hans p meg. Jeg visste ikke om han s direkte p meg eller om han s p noen andre i nrheten, men jeg turte ikke snu meg rundt for se heller.

"Du er flink til danse." Hrte jeg bak meg, jeg snudde meg for se hvem det var og der sto han. Han smilte stort og kikket p meg med store grnne yne.

"Takk, men det er vel mange som er flinkere enn meg til danse?" Spurte jeg han. Jeg kikket nye p fjeset hans for se hva han egentlig mente. Jeg greide ikke slutte se p hans pne, men samtidig hemmelighetsfulle ansikt. Jeg lurte p hva som gjemte seg bak den masken.

"Kanskje, men du m vre en av de beste jeg har sett." Jeg rdmet, jeg var ikke vant til komplementer som ble slengt hit og dit. De eneste som ga meg komplimenter var Jay, Daisy og Phoebe, mamma og pappa selvflgelig og bestevenninna mi Hege. Hun er den beste i verden p komplimenter og vi hadde vrt venninner siden fr vi kunne g. Vi hadde sttt sammen i tykt og tynt og om jeg fr si det selv, mtte jeg si at vi var de beste venninnene i hele vide verden.

"Tusen takk, men du sa du jobbet. Hva er det du jobber med egentlig?" Jeg hadde fortalt han alt om hva jeg holdt p med s hvorfor ikke sprre han litt om hva han holdt p med. Han virket usikker, som om han ikke greide bestemme seg for om han skulle si det eller ikke Og jeg kunne p en mte skjnne han, for vi hadde ikke kjent hverandre s lenge at vi fortalte hverandre alt.

"Jeg jobber som artist. Det er snn jeg kjenner Lou." Hvem var Lou, det var noe jeg manglet. En del av sannheten som ikke hadde kommet fram.

"Lou, h, Louis selvflgelig." N rdmet jeg om mulig enda mer. At det gr an bli s dum. Jeg burde ha skjnt det med en gang.

"Snakker dere om meg?" Plutselig var Louis der. Han var egentlig litt over alt. "Jeg hper ikke dere sa noe slemt om meg?" Spurte han og latet som han ble lei seg. Jeg kunne ikke noe annet enn le. Og nr jeg frst lo, s lo jeg masse. Jeg tror jeg skremte dem litt med latteren, men de sa ikke noe om det s jeg regner med at det gikk greit, de hadde sikkert en annen venn som lo mye ogs. De fleste hadde det.

"Nei da Louis. Vi sa ikke noe slemt om deg. Harry bare fortalte at han mtte deg gjennom artist yrket." Svarte jeg og smilte. Louis s forundret p meg, kikket p Harry og Harry nikket som for bekrefte det Louis hadde tenkt. Og jeg sto igjen som et sprsmlstegn. S tittet begge p meg og brt ut i latter. N ble jeg bare enda mer forvirra og de bare lo bare enda mer.

"Du skulle ha sett ditt eget fjes." Skrek Louis ut mellom alle latterbrlene sine.

"Det var helt fantastisk." Ropte Harry fr han selv skjnte hva han hadde sagt og rdmet. Og Louis som ikke var redd for dumme seg selv ut, eller andre for den sags skyld sa:

"Ouuu, litt forelska eller." Han s forfrerisk bort p Harry, lagde trutemunn og s p meg. S blunket han til meg fr han fikk et slag i skulderen og Harry prvde bortforklare at han hadde ment at det var fantastisk morsomt og at det ikke var noe mer en det. Men Louis ga seg ikke, han var fast bestemt p krangle med Harry, s jeg bare nikket svakt og gikk bort til Daisy og Phoebe som satt sammen med Lottie og puslet puslespill.

Da klokka hadde blitt mye og vi hadde ftt Daisy og Phoebe i seng kom Jay bort til meg.

"Du Hope. Jeg bare lurt p om du kunne vre sammen med Daisy og Phoebe i morgen alts etter du har vrt p skolen?" Hun s sprrende p meg og hun visste at det blikket kunne jeg ikke si nei til.

"Joa, men skal ikke Louis og Harry vre litt sammen med dem i morgen ogs?"Spurte jeg henne, for jeg visste ikke helt om jeg ville passe p Daisy og Phoebe sammen med dem. Harry og Louis var liksom s hemmelighetsfulle, det var et eller annet jeg ikke visste om dem som jeg burde visst, men jeg klarte ikke sette fingeren p det og de hadde nok ikke tenkt si det til meg heller.

"Jo, det skal de, men Daisy og Phoebe ville s gjerne ha deg her, s de spurte meg om jeg kunne sprre deg." Hun s bedende p meg.

"Selvflgelig kommer jeg i morgen ogs. Jeg klarer ikke si nei til dem." Fortalte jeg henne helt rlig.

"Nei, de er ganske avhengighetsdannende. Man blir fort glad i dem for si det snn." Hun hadde s rett. De var s nydelige og jeg skulle nske de var mine egne lillesstre, men da hadde de ikke vrt snn som de var n, s det var vel like greit.

"Da ses vi i morgen Jay." Sa jeg til henne mens jeg skulle til g.

"Ha det." Hrte jeg Harry og Louis rope fra stua. Jeg kjente at sommerfugler begynte fly rundt i magen min. Nei, det gikk ikke an Hope. Du har kjent han i noen timer maks. Det ble helt feil. Jeg fortsatte diskutere med meg selv p mten mens jeg gikk hjem.

Singers Louis Tomlinson and Harry Styles of One Direction pose for photos at theSiriusXM Studio on March 16, 2012 in New York City.

Her er et nytt kapittel til dere. Hvis dere er flinke til kommentere kommer D.L.G. Please stay fortere.

Syntes dere?
-Benedikte :)

D.L.G 2: Please stay - kapittel 19

S her har dere et etterlengtet (og langt) kapittel av Please stay, denne gangen med en liten vri. Jeg har prvd meg i en slags autoral synsvinkel med en blanding av 3.person, s hper dere syntes denne mten var grei. Ikke noe jeg kommer til gjre ofte, men n fr dere vite hva som foregr fra bde Lulu og Niall sitt hode i ett og samme kapittel. Fortell meg hva dere syntes om mitt lille ekspriment, s hper jeg dere liker lese det like mye som jeg elsket skrive det ;)


Kapittel 19: Hallusinasjoner og overraskelser.
Niall viste ikke helt hva han hadde forventet seg, men han trodde nrmest han ble lurt av hallusinasjoner idet han braste inn dren til leiligheten og fant Lucy sittende i sofaen med en pensumbok i fanget og en tekopp mot leppene. Hva var det egentlig han hadde trodd skulle mte ham? Trevte yne? Et glad fjes? Zayn og Lucy... sammen? Han viste ikke om han skulle vre glad, overrasket eller ikke reagere noe spesielt p finne kjresten sin i deres egen leilighet, drivende p med noe skolearbeid som hun ellers ville ha gjort p en torsdagskveld.

N-Niall? Lucys forfjamsede blikk ble flyttet fra de trange bokstavene i boken og opp p den irske gutten. Hret hans var bustete og ble gjemt bort under et litt for stor kaps, kun noen blekede tuster av hans naturlige mrkeblonde hr stakk ut og kilte han p rene. Hun var overrasket over se ham. Hun hadde ikke forventet se ham i leiligheten fr om tre dager, og hadde forbrett seg p prve holde ut. Men ved synet av han kjente hun plutselig hvordan muren av tlmodighet og styrke braste sammen, den hadde praktisk talt ikke eksistert. Fr hun viste ordet av det var hun p grten, og Nialls varme omfavnelse hadde tatt hnd om henne. Hun flte seg bde trygg og redd p samme tid, trygg for endelig kunne fle ham rund seg igjen, men redd for miste anledningene som ventet henne sammen med han.

Lucy hulket ukontrollert mot brystet til Niall, og han falt ned i sofaen med henne over seg. Han strk hnden sin i store sirkler p ryggen hennes og kysset de klamme tinningene, vte etter trer. Han kjente sine egne yne ogs ble fuktige av alle de smertefulle lydene som kom ut av henne; hun var virkelig opprrt over noe. Niall fryktet hva det var, men turte ikke si det til seg selv. Han kunne jo ta feil! For alt han viste kunne alt han hadde tenkt fra i gr morgen og til torsdag kveld bare vrt bortkastet tid. Han kunne fortsatt ha vrt i Mullingar med faren sin og Greg. Han kunne ha dratt p fotballtrening med sine gamle kompiser, gtt turer med Greg og snakket om alt mellom himmel og jord, eller spist ute sammen med resten av familien sin. Isteden hadde han brukt tiden sin p kaste tingene sine tilbake i kofferten, stresse rundt, banne, slite en av strengene p gitaren sin, og ikke en gang rekke ta forvell med Bobby og Greg. Tankene hadde holdt han tilbake fra den virkelige verden; bilder av Lucy, bilder av Zayn. De to sammen. Sm kyss, strre kyss. Niall grsset bare ved tanken. Men alt han hadde forbrett seg p var kjefte, rope og skrike. Han kunne se seg selv jage Zayn ut av leiligheten til Lucy og han selv, falle sammen p gulvet i grt; smertene etter et knust hjerte. En ting han ikke var forbrett p var finne hans strste kjrlighet grte, beende for trst i hans armer.

Lulu, ikke grt. Nialls stemme var svak og kom fra dypt nede i han selv. Han registrerte nesten ikke at ord kom ut av ham. Jeg er har n, alt kommer til g bra. Dette fikk Lucy til grte mer, og Niall til fle seg skyldig. Han skulle aldri dratt fra henne. Han skulle ikke ha forlatt henne med frykten sin. Hvordan kunne han unng ikke se for seg resultatene; resultatene han selv mtte st for! Det var Nialls feil at hun l og grt mot brystet hans, hans feil at hver eneste lille tre forlot hennes vakre brune yne, hans feil at hulk rmte fra munnen hennes, nr latter var det som skulle ha kommet ut. Han flte seg elendig som forrsaket noe slikt og lot det g utover henne, det eneste han skulle vr holde henne lykkelig, for ved se henne smile og le ble selv Niall lykkelig.

Jeg trodde ikke du skulle komme hjem enda, jeg har savnet deg s! Snufset Lucy. Hun kjempet en hard kamp for ta seg sammen. Hjernen hennes skrek at hun mtte la alle sine vonde flelser slippe ut, men hun tvang seg selv heller til lide enn se smerten i Nialls yne nr hun grt. Det var bedre at hun hadde det vondt enn han.
Jeg kom s fort jeg kunne, Bella ringte meg. Niall satte seg opp og holdt Lucy tett inntil seg. Lucy kjente hvordan hele kroppen hennes stivnet idet Niall snakket. Blodet hennes forsvant til et sted s dypt inn i henne at hun var sikker p at hun s likblek ut. Trekanalene sluttet virke og kun en enslig liten tre rant sakte nedover hennes n likbleke kinn. Niall s ut til merke hvordan hun plutselig forlot seg selv. Bella sa at det var noe med Zayn, men jeg la p fr hun fikk sagt resten. Jeg vil heller at du skal fortelle meg hva som virkelig skjedde enn hre ting fra en annens munn. Niall lftet Lucy opp, og ble overrasket over hvor lett hun var. Hadde han glemt hvordan tyngden hennes var i hans armer, eller hadde hun gtt ned p bare noen dager? Fr Niall rakk stille noen sprsml hadde Lucy funnet tilbake bruken av stemmebndene.
Det... det er ingen ting. Mumlet henne og kikket inn i ynene til Niall. Jeg har savnet deg, det er alt.
Lucy, ikke prv deg lyv for meg! Nialls ord kom ut hardere enn han hadde tenkt dem skulle, men nr dem frst hadde kommet ut av han var det ingen vei tilbake.
Niall jeg lover. Pep Lucy.
Hvorfor har du ringt til Bella og snakket om Zayn da? Vil du jeg skal ringe henne og be meg fortelle hva du har sagt til henne?!
Nei! Skrek Lucy. Jeg skal si det, jeg skal si det. Hun roet seg ned og prvde finne frem til ordene. Det var som g i den villeste jungel uten et kart eller kompass. Hun viste ikke hva som var opp eller ned, og hvert ord stokket seg, slik som hver palme i en jungel ser helt like ut. Hun gikk i sirkel i sitt eget hode. Det er skolen Sa hun endelig, og lot alle tanker om lyve ligge for lengst. Hun var for en gang skyld villig til se Niall inn i ynene og fortelle ham sannheten. Deler av dem, i alle fall. Det gr ikke s bra p skolen. Det at du ikke var her gjorde det hele verre for meg, jeg hadde ikke noe se frem til nr jeg kom hjem. Hun kikket ned p hendene sine som lekte seg med Nialls fingre, men Niall lftet opp hodet hennes igjen.
Jenta mi. Han kunne ikke motst henne, og uansett hva han flte mtte han bare kysse henne. Leppene deres var som puslespill som endelig fant tilbake til hverandre. Myke, varme, og lengtene etter sin bedre halvdel. Med et stnn trakk de begge seg motvillig tilbake, de ville begge bare nyte hverandre, men skjnte at praten mtte tas fr eller siden. Men hva har dette med Zayn gjre? Lucy sukket.
Han prvde muntre meg opp, men det fungerte ikke. P skolen er jeg offeret alle stirrer p, den alle snakker om bak ryggen p meg. Jeg fler meg utsttt. Grten truet med gi lyd fra seg igjen, men Lucy kjempet imot.
Jeg viste ikke det var s ille. Pep Niall og trakk henne tettere mot seg. Men jeg er her for deg n, kjre. Hver dag skal jeg vre her for deg. Han plantet et kyss p kinnet hennes, og Lucys mage ble fylt med sommerfugler.
Jeg fortalte Bella hvor mye jeg savnet deg, og hva Zayn gjorde. Hva han gjorde... Lucy hadde til og med lyet til Bella om hva han hadde gjort, men Lucy vget ikke si hverken sannheten eller lgnen til Niall, i frykt for hvordan han kom til reagere.
Hvorfor ringte du ikke til meg og spurte om jeg kunne komme tilbake? Spurte Niall, men begge forstod at sprsmlet svarte seg selv. Lucy hadde aldri hatt hjerte nok til gjre noe slikt.
Men du er her n, s jeg har det bra. Lucy byde seg ned og kysset leppene til Niall igjen. Kan vi ikke prve ikke tenke p alt som har skjedd? Lucy nsket det, virkelig hardt. Helst hadde hun lyst til glemme; dette med skolen, Zayn, garnnstet av flelsene hennes, lgnen og alt som ga henne bekymringer.
La oss bare fokusere p oss. Smilte Niall ned til henne. Han kysset nesen hennes stt, slik han pleide gjre, men beveget hodet ned mot leppene hennes ogs. La oss dra bort i helgen, vi tar deg fri fra skolen i morgen, s tar vi en langhelg og drar et sted der det bare kan vre oss do. Hvordan hres det ut? Mumlet han med munnen sin mot Lucys. Lucy fikk frysninger nedover nakken og nikket taust. Niall smilte og kysset henne nedover halsen. Da sier vi det.
Det er perfekt. Niall smilte opp til henne og dultet nesen sin mot Lucys.
Du er perfekt.

246751_170437703093624_944067634_n_large
2 og en halv side p 1 time, phew! Gjett hvem som satt med hodepine og vet til matte idag da.... Men jeg lovet dere en lang oppdatering, s her er den. Hper dere likte kapittelet, og fortell gjerne hva dere syntes! Blir utrolig glad om dere gidder kommentere litt, og sier noe mer enn bare mer, elsker lange kommentarer vet dere! <3

Og takk Hege-Eline! Tror matteprven skal g greit :)


Neste del, eller neste der igjen kan noen av dere glede dere til. Den kommer sikkert til bli morsom for dere lese, men eh..... klein for meg skrive.... ja......

Hva syntes dere om kapittelet?
Burde jeg skrive en klein del (Dere skjnner hva jeg snakker om) eller liker dere ikke lese slikt?
(20 kommentarer og neste del kommer allerede i morgen!!!) :D Klarer dere det?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 6.

Kapittel 6: Pinlig.
Harry?s P.O.V:
Jeg hadde p en eller annen mte alltid flt meg hjemme sammen med familien til Louis, hver gang jeg mtte moren hans og sstrene tok de meg imot som om jeg var en del av familien deres. Jeg s egentlig p Jay som min andre mor, om jeg fikk lov til si det, men det var bare fordi hun alltid var s koselig og kjrlig. Men mamma er best da, selvflgelig. Hei mamma...

Louis hadde vrt ivrig etter komme seg hjem; han savnet sstrene sine og Jay noe inderlig, noe som fikk meg til fle meg skyldig for bli med han. Jeg viste at han sa han ville ha meg med, men jeg flte meg bare til bry. Jeg kom til trkke rundt i huset mens han fly lekte gjemsel med smssknene sine og spilte tv-spill med Fizzy og Lottie. Jeg kom etter hvert bare til vre i veien, noe jeg gruet meg til. Vi var endelig kommet frem, tatt en taxi fra flyplassen og lempet med oss bagasjen opp foran huset. Man skulle ikke tro vi bare skulle vre der i to uker ved se p alt vi hadde tatt med oss, klandre kjendis-faktorene vi har blitt smurt inn med. Louis gliste fra re til re idet han banket p dren, slapp kofferten og baggen sin og svingte dra pen.
Daisy, Phoebe! Jeg kunne se de sm bustete hodene som kom lpende fra stuen og ut i gangen. De kastet seg inn i de pnede armene til Louis og klemte rundt halsen p ham.
Lou, vi har savnet deg s. Sa Daisy, eller s var det Phoebe, jeg har aldri helt sett forskjell p dem. Jeg satte bagasjen min innenfor dren, og hentet Louis? ogs, fr jeg gikk inn og lukket dren.
Hei Harry! Fizzy kom mot meg smilende.
Hei. Hvordan har du det? Jeg byde meg ned og ga henne en klem, fr jeg klemte Lottie som kom like bak.
Kjempe bra! Hun trakk seg fra meg og lp bort til Louis igjen. Han l p gulvet med tvillingene over seg, de kilte ham, men det s ikke ut til at han bare lo av det; han bare lo s lykkelig som han var. Jeg sukket mens jeg kikket p dem. De var virkelig ste, barna og Louis, og Jay som sto borte i hjrnet og kikket p sine engler med et pent smil om munnen. Hun kikket opp p meg og ga meg et blunk, s jeg smilte tilbake og sukket igjen.

Er du ok? En tynn stemme bak meg kilte meg i nakken, fikk meg til vri meg rundt. Jeg stirret ned fra der stemmen kom fra og s at det sto ei jente der, cirka et hode lavere enn meg, men blondt hr. Krllene hang som korketrekkere ut av hodebunnen hennes, og med ett flte jeg meg forlegen med mine egne krller, om de kunne kalles krller etter ha sett hret hennes. Mine var rett og slett rette lokker i forhold til hennes.
Jada. Jeg satte p meg et smil og rakte ut hnden min. Jeg er Harry, en kompis av Louis. Jenta smilte og tok hnden min i et fast grep og ristet den fort.
Hope. Hun kastet et hvitt lite smil tilbake til meg, noen bedrende og helt prikkfrie perlerader. Hun snudde seg bort og lo litt av synet hun fikk mte. Jeg snudde meg og s at Louis n lekte fly med Phoebe. Jeg humret og himlet med ynene. Og jeg som trodde jeg allerede hadde sett dem p sitt hypreste selv. Hope la armene over brystet og trakk munnvikene oppover.
Er du barnevakten? Spurte jeg. Hun nikket. Jeg kjente plutselig hvordan huden min gikk fra blek til sterkt farget. Jeg kunne praktisktalt kjenne huden brenne i hele ansiktet mitt. Bare tanket p at jeg rdmet fikk meg til rdme enda mer. Jeg beit meg i leppen og kldde meg i bakhodet. Ok... Hope snudde seg til meg og gransket meg med mistenksomme yne.
Hva?
Hva?
Jeg sa hva frst.
Jeg vet det. Jeg rynket brynene og kjente hvordan jeg rdmet enda mere. Hope s ut til merke det.
Okey... Sakte men sikkert gikk hun bort til Jay og stilte seg ved siden av henne, holdt et mistenksomt og observant ye med meg. Jeg prvde ikke tenke noe mer p det, og snudde meg heller mot Louis og de andre igjen.

***

De hadde laget en slags overraskelsesfest for oss, med mat og fint dekket bort. Louis fikk en tegning av Phoebe, et eller annet kunstverk tegnet med fettete fergestifter. Av alt jeg fikk med meg av tvillingenes forklaring s var det dem selv, Louis og Hope p oppdagelsesferd. De hadde vist klart dra med seg Hope p rverstrekene sine ogs.

Harry, vennen, vil du hjelpe til med rydde av? Jay smilte til meg mens hun begynte stable brukte tallerkener opp hverandre. Jeg nikket.
Klart det. Jeg tok tak i salatbollen og kurven med brd, fr jeg satte turen inn p kjkkenet. Jeg satte fra meg alt p benken og pnet vaskemaskinen for Jay som kom med alle tallerkenene.
Mamma! Phoebe vil ikke dele med godteriet sitt! Daisy var nrmest p grten.
Men det er mitt. Kunne jeg hre Phoebe skrek tilbake, fr Louis som prvde roe dem ned. Jay sukket og kikket unnskyldende p meg.
Jeg kan be Hope og Lottie komme og hjelpe deg. Jeg skulle til protestere, men hun var allerede ute av kjkkenet, og like etter kom Lottie og Hope inn med enda mer oppvask og rester av mat.
Hope kan skylle, s setter Harry inn i oppvaskmaskinen ogs kan jeg rydde bort maten og vaske av bordet. Dere vet jo ikke hvor alt skal st og slikt. Lottie lempet litt oppvask ned i kommen og snudde seg mot Hope og tok fra henne fatet med mat.
Fint. Sa Hope og brettet opp ermene p den hvite genseren sin. Jeg ventet p at hun skulle skylle noen tallerkener. Stemningen var klein, snn skikkelig klein! Snn That awkward moment- kleint. Jeg kremtet smtt og smilte ned til henne.
S hva gjr du p fritiden annet enn vre barnevakt? Hun kikket opp p meg og ga meg to tallerkener.
Jeg gr p skole. Hun trakk p skuldrene. Som alle andre attenringer gjr. Hun lo og jeg humret med henne. Jeg liker tegne p fritiden, men skolen tar opp mye av tiden til det. Jeg elsker det virkelig, men fr bare ikke tid til sette meg ned og starte p de store prosjektene jeg har i hodet, om du skjnner?
Jeg vet hva du mener. Skole tok mye av tiden min fr. Jeg ville helst synge hele dagen lang, men jeg holdt meg til skole ogs. Hun nikket og fortsatte gi meg oppvask. Hvem linje gr du p?
Drama. Hun smilte sjenert og trakk p skuldrene. Jeg liker leve meg inn i andres roller.
Kult. For det var kult, ikke sant? Jeg himlet meg ynene til meg selv.
Hvem linje gr du p? Gr du her i Doncaster? Jeg kikket rart p henne og blunket fort. Hun kikket tilbake p meg sprrende. Hva? Og ikke prv deg si hva n igjen! Hun pekte p meg med et lurt smil.
Jeg... Jeg gr ikke p skole? Hope lo av meg.
Du virker ikke s sikker p det. Hun gjorde seg ferdig med oppvasken og jeg satte inn det siste og lukket igjen oppvaskmaskinen.
Vel, jeg bare trodde at... ynene hennes fortalte meg at hun ikke hadde det minste snev av hvem som sto foran henne. Hun var vel ikke en gang klar over hva etternavnet mitt var. For henne var jeg bare den merkelige kompisen til Louis, storebroren til barnene hun passet p fritiden sin. Hun hadde ikke den minste aning om at hun sto ansikt til ansikt med en av medlemmene til et av verdens mest kjente boyband.

Jeg bor i London, men jeg gr ikke p skole lengere. Jeg klarer meg fint med jobben min, og er opptatt nesten hele tiden. Sa jeg og beit meg i leppen. Hope nikket.
ja. Du er heldig da, p en mte. Jeg kunne nske skolen var litt mindre, hva kan jeg si, innvandrende i livet mitt! Vi begynte og g ut av kjkkenet og inn i spisestuen igjen.
Nyt skolen mens du gr p den. Sa jeg under pusten min. Hope trakk p skuldrene, smilte og tok imot Daisy som kastet seg rundt beinene hennes.

255574_411031512293710_647557000_n_large

S hvorfor tror dere Harry rdmer s da, dere? Forelsket kanskje? Eller er det noe annet? ;)

Nytt kapittel p Don't let go kommer i morgen, og det blir laaangt! men jeg m ve til matteprve ogs, s vr tolmodige, men det kommer <3

Likte dere kapittelet?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 5.

Pinky promise kap. 5

Hjemkomsten

"Du m vre her." Det var Daisy som utbrt dette.

"H, vre her?" Jeg visste ikke hva jeg skulle si, ville de at jeg skulle vre der nr Louis og han andre kom? At jeg skulle mte dem og liksom vre en del av familien? Jeg skjnte ikke dette helt, det var ikke meningen at jeg skulle vre barnevakt for dem nr Louis kom tilbake. Da var det han og han p H eller noe som skulle passe p dem. Jeg visste ikke hva mer jeg skulle si, hva som var lurt si.

"Ja, da fr du mte Louis." Utbrt Phoebe glad. "Og Harry." Hun smilte stort. S det var det han het, Harry. Kanskje lurt huske det denne gangen da. Jeg noterte det til meg selv bak ret.

"Ehh, jeg tror ikke..." Lengre kom jeg ikke fr jeg ble avbrutt av en sprudlende Jay.

"Det er jo en kjempe god id, Daisy og Phoebe. Da blir de nok glade. De har jo hrt om deg, Hope, men aldri mtt deg, det blir en fantastisk anledning til at dere kan bli kjent ogs." Hun var overivrig, virkelig. Jeg kunne jo ikke vre med p deres familie reunion. Og s begynte de planlegge alt og jeg var en del av den planen. Det jeg fikk med meg av samtalen var at de skulle komme senere i dag, senere i dag? Det betydde at, det kanskje ikke va s lenge til jeg skulle st face til face med storebroren til to av de jentene som betydde mest for meg. Det kunne blitt litt stort. Jeg fikk ogs med meg at Louis var 20 og Harry 18. Da var han jo like gammel som meg. Jeg fikk ogs med meg ett eller annet om en stor overraskelse.

"Hva? Overraskelse hva?" Spurte jeg, veldig forvirra. Det var noen viktige detaljer jeg ikke hadde ftt med meg som jeg mtte f vite n.

"Vi skal overraske dem med en liten fest." Sa Phoebe. Hun var kjempe glad, overlykkelig. De er nok veldig glade i storebroren sin selv om han ikke alltid er der for dem. "Og du er invitert, vi vil at du skal komme i kveld." Daisy sa det p en litt sprrende mte. Som om hun ikke var helt sikker p hva jeg skulle svar, men det var jeg. Jeg hadde bestemt meg, s n mtte jeg gjre det fr jeg ombestemte meg.

"Selvflgelig vil jeg vre der. Hvis dere vil ha meg der, vil jeg vre der. Dere er mine beste og steste venninner. S selvflgelig skal jeg vre der for dere." N mtte jeg gjre det. Det var ingen mte komme unna det p n.

?Jaaaaa!? De hoppet nesten i taket av glede. Jeg hadde aldri sett dem s glade fr. Det var da jeg kjente det, en annen flelse enn det jeg ville trodd jeg skulle fle, glede, jeg gledet meg faktisk til mte disse guttene, jeg visste ingenting om dem, men gledet meg til mte dem.

"Hope, kan du komme og hjelpe meg med noe?" Det var Jay som ropte fra kjkkenet. Jeg sakte inn til henne, flte ikke at jeg hadde noe stress.

"Ja, Jay. Hva er det? Jeg hjelper gjerne til jeg, bare fortell meg hva jeg skal gjre s fikser jeg det jeg." Jeg smilte stort til henne. Hun s p meg og gransket ansiktet mitt, jeg visste ikke hva det var hun lette etter, men jeg tror hun fant det, for hun smilte stort til meg med verdens snilleste yne.

"Jeg lurte p om du kunne hjelpe meg passe p jentene mens jeg gjr klar maten. Og s vil jeg snakke med deg om noe." N ble jeg nervs. Hele kroppen min begynte riste, vet ikke om det syntes, men jeg kjente det. Jeg begynte svette i hendene, hjertet mitt hamret hardere og jeg pustet tyngre. N hadde jeg gjort noe feil. Hun ville ikke ha meg som barnevakt lenger. Jeg flte det p meg, det kunne ikke vre positivt. Jeg ventet og ventet p det jeg egentlig ikke ville hre.

"Jeg ville bare si at du er den eneste barnevakten som Daisy og Phoebe har likt snn ordentlig. De andre har enten vrt for fjollete eller for serise, men de forguder deg. Og jeg hper at selv om Louis og Harry skal passe dem litt om du, etter at de har dratt igjen vil fortsette vre barnevakten til Daisy og Phoebe?" Jeg sluttet puste. Det var ikke dette jeg hadde ventet meg. Jeg fikk ikke ut en lyd, ble bare stende og stirre p henne. Det var helt utrolig, bedre enn det jeg kunne hpet p.

"Hvis du ikke vil s m du si ifra alts, jeg vil ikke presse deg Hope. Du er bare s fantastisk sammen med dem og jeg fler liksom at du kunne vrt min egen datter. Jeg har blitt s veldig glad i deg." Hun s p meg med litt triste yne som om hun trodde jeg ville svare nei.

"Selvflgelig vil jeg det. De er jo de mest fantastiske jentene i hele verden. S ja, jeg vil veldig gjerne passe p dem." Jeg smilte til Jay og hun lyste opp.

Jeg hadde passet dem litt mens Jay lagde maten, s mtte jeg dra hjem en tur for finne noe finere ha p meg. Kunne ikke g i jeans og hettegenser nr de skulle komme, s jeg tok p meg en finere olabukse og en hvit strikkegenser. N begynte jeg f drlig tid igjen. Jeg lp ut av huset og lste, forsikret meg om at jeg ikke hadde glemt noe og lp av sted. Jeg hadde ikke ftt somlet meg til ta lappen, s jeg mtte ta beina fatt.

N satt vi i stua deres og bare ventet p at de skulle komme, jeg mtte si jeg gru -gledet meg. Det var et eneste rot av tanker og flelser inni meg og det jeg konsentrerte meg mest om var ikke gjre noe dumt. Mens jeg var inne i denne dype og serise tankegangen, s banket det p dra og de kom inn.

Tumblr_m7s1ujgaj11ql3ddco1_500_large

Jeg greide skrive ferdig et kapittel til s her er det. Hper dere liker det og kommenterer masse, for da kommer neste kapittel igjen, enda fortere :) Det er kjempe gy skrive for s entusiastiske lesere som dere, s det er bare fortsette. Og jeg m bare si at jeg tror dere er de beste leserne i hele verden, s st p.

Hva syntes dere?
-Benedikte.

Pinky promise: Kapittel 4.

Kapittel 4: Brdre.
Harry?s P.O.V:
Jeg sto utenfor leiligheten til Niall med kofferten min i den ene hnden og mobilen mot ret. Hamringen p dren fra min hyrehnd skapte ekko gjennom etasjen og nedover den uendelige trappeoppgangen som frte nedover til de andre etasjene. Jeg stnnet igjen da jeg nok en gang kunne hre Louis? telefonsvarer som kilte i ret mitt.
Lou, hvor er du? Spurte jeg meg selv og sukket. Jeg la mobilen ned i baklommen min og fortsatte bake p hos Niall. Niall! Skrek jeg. Det er meg, pne!! Jeg kunne hre raske skritt bortover gulvet, et tungt dunk, fr noen endelig pnet dren. Jeg kikket ned og s Niall liggende p gulvet. Hva driver du med?
Jeg falt. Mumlet han, fr han lo og reiste seg. Jeg himlet med ynene og gikk fobi han. Jeg satte fra meg kofferten i gangen og gikk inn i stuen der Liam og Zayn satt.
Hvorfor tok det s lang tid pne? Sutret jeg idet jeg dumpet ned ved siden av Zayn. Han trakk p skuldrene og slang den ene armen sin rundt meg i en uventet klem.
Vi vil ikke at du skal dra! Vi vil du skal vre her s lenge som mulig! Zayn leke-grt inn i ret mitt og snt seg p t-skjorten min. Jeg skar en grimase i avsky og skuffet han unna.
Slapp av. To uker. Minte jeg ham p. Han trket overdrevent bort fossen av de trre trene som hadde rullet nedover kinnene sine. Niall lo, mens jeg bare ristet p hodet. Jeg kjente at jeg faktisk kom til savne guttene litt... ok; kjempe mye! De var en del av hverdagen min, jeg s dem hver dag og de var mine aller beste venner. De var hver og en, en del av min bedre halvdel, uansett hvor klisj-aktig det hrtes ut. De var som brdre for meg, jeg nrmest bodde med dem og vi var sammen til en hver tid. Vi kranglet av og til, slike sm barnslige krangler, men det er jo slik ssken gjr... Og i det yeblikket jeg kikket p Niall som sto midt p gulvet og lo s mye at ansiktet hans var like rdfarget som en brannbil, Zayn som hulket for f Niall til le enda mer og Liam som kikket p oss og ristet p hodet med et lite smil i munnvikene, det var da jeg forstod hvor mye de egentlig betd for meg.

Herregud, hvordan skal jeg klare meg uten dere?! Utbrt jeg, stemmen min full av desperasjon. Nr Louis er med ssknene sine s kommer jeg bare til lengte hjem etter dere, gutter. Jeg snufset ufrivillig og kikket trist ned p hendene mine. Jeg flte meg patetisk, men jeg var rlig.
, Harry da. Liam satte seg ned ved siden av meg, slik at jeg hadde Zayn og han p hver min side. Det kommer til g bra. Og vi tekster og ringer hverandre hele tiden. Liam klemte meg inntil seg og jeg sukket og nikket. Jeg viste han hadde rett, og at det bare vr tpelig bry seg over noe s dumt.
Dessuten vet jeg du kommer til vre s opptatt at du ikke en gang kommer til ringe oss. Humret Zayn. Jeg hevet brynene mine mot ham. Du vet, mine synske evner. Jeg himlet med ynene og fns.
, hvis du er synsk! Kommer jeg til flytte inn p Nandos noen gang da? Gliste Niall og falt over oss alle. Han landet midt i fanget mitt, med beina i fanget til Zayn.
Hm, la meg se. Zayn lukket yene, fr han kikket tilbake p Niall igjen. Nei.
Sren. Niall stakk underleppen ut og la armene i kors.
Uansett. Hva fr deg til tro at jeg kommer til vre s opptatt? Det er vel ingen ting gjre i Doncaster... Uansett hvor mye jeg prvde trenge meg inn i hodet til Zayn, s forble det et ulst mysterium i seg selv. Fansene har dannet seg opp et ganske riktig bilde av ham, av oss alle, men jeg flte Zayn var den som passet best til sin quiet and mysterious greie p gang. Kanskje ikke alltid like stille, men du kunne aldri ta fra Zayn at han var mystisk. Det hadde blitt som ta pynten av juletreet midt p julaften; alts det gr bare ikke.

Ikke si det. Ogs det smilet, det som sier s mange ord at du ikke en gang rekker hre ett av dem. Jeg sukket og skulte mot ham.
Hva?
Jeg hrte at barnevakten til Phoebe og Daisy var ei jente, p din alder. Og vi vet jo begge at du ikke har vrt i et forhold p lenge, du kan ikke si at det ikke er noe du savner. Som for eksempel... Jeg stoppet han ved kremte.
Hvem tror du egentlig at jeg er? En desperat fys som ligger med alt som har to bein og en gjerne? Niall lo, og trillet ned p gulvet.
Det var jo dette med Caroline da... Mumlet Liam. Hodet mitt snudde seg mot ham, og ynene mine slapset til ham over kinnet.
Vi tar ikke opp dette n! Jeg merket hvordan kroppen min hisset seg opp uten grunn. Jeg var irritabel nr det kom til dette med forhold, i alle fall s lenge som Louis, Liam og Zayn hadde en jente i livene sine. Niall var bare fornyd med ha maten sin, og litt av alle andres. Jeg hadde vel bare katten min, Dusty. Dessuten, jeg hadde aldri prvd meg p barnevakten til ssknene til bestevennen min. Det blir bare... feil: Guttene rynket brynene sine alle sammen og stilte meg sprsmlet i munn p hverandre.
Hva er feil med det? Jeg bet meg i leppen og s poenget deres, men likevel ikke. Hun var en barnevakt, bare en vanlig jente. For all del kunne det hende hun var en gal fan. Og jeg trengte en som forstod seg p meg, og hvordan livet mitt kunne vre. En barnevakt kunne umulig gjre noe snt. Og jeg skjnte egentlig ikke hvorfor jeg funderte s over det akkurat da, jeg kjente henne jo ikke, hadde ikke mtt henne, jeg viste ikke en gang navnet hennes!! Wow, jeg mtte ha vrt mer ensom enn det jeg trodde. Kanskje Zayn hadde rett?

Gutter! Aldri, sier jeg. Aldri om jeg prver meg p en dum babypasser. Stnnet jeg.
S det er der du har i planene. Louis kom valsende inn i stuen med et ertende smil om munnen og hendene dypt plantet i lommene sine. Jeg himlet med ynene og sukket. Hazza, slapp av, jeg bare tuller. Lo han.
Nr drar vi? Spurte jeg ham. Louis kikket ned p mobilen sin ogs opp p meg igjen.
N.

Tumblr_lv4rd36ylk1r1od12o1_500_large

Kapittelet bli litt kort, men som Benedikte har fortalt meg; det er ikke lengden som teller, men innholdet ;) <3 Jeg flte av en eller annen grunn det ble ganske rart, bde oppbygningen og innholdet, men det kan hende det bare er i mitt hode... Uansett; prvde skrive det p en litt motsom mte, s bare se for dere Zayn, Liam og Niall som sitter og smerter han litt, og Harry som overtenker. Hper dere liker kapittelet og kommenterer mye! Begynner p kapittel 19 av Please stay allerede n, ogs har Benedikte sagt at hun kanskje legger ut kapittel 5 av Pinky promise. Kommenter mye om dere vil ha det, s legger hun det kanskje ut!!! <3

Hva syntes dere om kapittelet?
Noen som vil ha mer idag?

-Stine

Pinky promise: Kapittel 3.

Vet det er ganske tidlig starte dedikere kapitler, men jeg vil det for det :)

Jeg vil dedikere det til Sophie som ga meg noen nyttige tips til dette kapittelet og nr jeg skal skrive andre historier senere. Hper dette kapittelet ikke blir like tungt lese. Mens jeg skrev dette kapittelet s tenkte jeg p kommentaren din og tipsene du kom med og hper at dette kapittelet da ble litt bedre :) Tusen takk Sophie <3


Kapittel 3: Oppdagelsen.
Hopes P.O.V.

Oppdagelsesferder var noe av det de likte best, hadde jeg ftt inntrykk av. Det var s typisk dem dra meg med ut i hagen for finne ut hva som fantes der. De hadde en stor hage med masse blomster, trr og busker. Daisy og Phoebe elsket leke oppdagelsesferd og det var viktig at man levde seg ordentlig inn i rollen som oppdagelsesreisende, hvis ikke kunne folk tro vi bare latet som og det ville vi ikke ha noe av.

"Ok, hva skal vi finne i dag da?" Spurte jeg dem.

"Hysj, du m hviske hvis ikke kan de hre deg." Svarte Phoebe.

"Ja og du vil vel ikke at de skal finne deg, ikke sant?" Hvisket Daisy litt mer intenst, det var alltid hun som viste strst interesse for oppdagelsesferden med en gang vi hadde startet, mens Phoebe pleide holde ut litt lengre. Jeg byde meg ned og hvisket tilbake.

"Hvem er det som ikke m hre oss?" Hvisket jeg og snudde meg mot de to jentene. Vi satt huket ned bak en busk for at de som ikke skulle hre oss, ikke skulle se oss heller.

"De voksne selvflgelig. De kan vre farlige fiender." Svarte Phoebe meg, som om det var en selvflge at det var de voksne som var fiendene.

"h ja, selvflgelig. At jeg ikke tenkte p det." Svarte jeg for overbevise henne om at hun hadde helt rett.

"Nei, du var litt dum." Hvisket Daisy forsiktig. "Ikke p en slem mte alts." Skjt hun kjapt inn etterp som for forsikre seg om at jeg ikke tok meg nr av det. Vi mtte luske oss nrmere et lite uthus som sto mellom hagen deres og hagen til naboen, i flge Phoebe s var det nemlig det beste stedet gjemme seg. Der var det helt sikkert at ikke fiendene kunne se oss.

"N m vi lpe inn i huset og ta dem til fange snn at de ikke kan slippe unna." Sa Daisy. "Og s m vi overbevise dem om at vi vant kampen."

"Kjempebra, det er en smart plan. Dere lper inn mens jeg passer p at ingen ser dere, okay?" Spurte jeg dem. Det var de som skulle vre sjef over leken s det var viktig ikke ta for mye kontroll hadde jeg ftt beskjed om av Jay. De mtte utvikle sin egen kreativitet, noe jeg mtte si de var gode p. Begge to hadde den strste fantasi og det fantes ingen ting de ikke kunne funnet p. "JA!" Skrek de i kor og lp inn i huset. Jeg kom gende etter og s dem lpe inn og holde fast moren og faren sin som om de var tyver.

"Vi tok dem." Ropte Phoebe glad. Og et stort smil lyste over fjeset hennes.

"Og vi greide det helt alene." Smilte Daisy. "Du m huske lpe fortere inn i huset neste gang Hope, for neste gang kan det hende de er flere og da trenger vi all den hjelp vi kan f." Sa hun helt seris som om det var p liv eller dd. Det som var helt sikkert var at de var de beste i hele verden til leve seg inn i handlingen nr de lekte. De spilte alltid karakterene fullt ut uansett om de var et tre eller den modigste oppdageren p jorda.

"Ja, jeg skal huske p det Daisy. Jeg kommer redder dere neste gang, hvis dere skulle bli overfalt." Sa jeg og var helt seris jeg ogs. Og begge jentene bare nikket til svar.

"Mamma, kan vi tegne n?" Spurte Phoebe.

"Ja selvflgelig jenta mi. Kom skal vi finne tegnesakene." Jeg trodde Jay mtte vre den mest omsorgsfulle moren jeg noen gang hadde sett. Hun gjorde alt dtrene ba om og passet p at de hadde det bra til alle tider. Uansett hva som skjedde s var hun der for jentene sine. Da de kom tilbake med tegnesakene satte vi oss ned for tegne. Jeg i midten med Daisy og Phoebe p hver sin side av meg. Vi satt og tegnet en stund fr plutselig Phoebe utbrt;

"Se, jeg har tegnet oss tre p oppdagelsesferden. Du er bakerst Hope og s er Daisy og jeg foran og leder ann. For vi var liksom lederne i stad." Hun viste stolt fram tegningen sin og pekte rundt p tegningen og viste oss uthuset og buskene og alt.

"Jeg har ogs tegnet oss, men jeg har tegnet p Louis ogs. For han fr ogs vre med p lekene." Hun s litt trist opp p meg og fortsatte. "For jeg savner ham litt."

Hun kikket videre p meg og det var da jeg skjnte det.

"h, Louis er storebroren deres." Sa jeg da det gikk opp for meg. "Han setter nok stor pris p at han ogs fr vre med p tegningen. Tror ikke du, Daisy?" Spurte jeg henne.

"Jo, han liker alltid leke og tegne med oss. Jeg har tenkt gi den til ham nr han kommer hjem." Sa hun, fornyd med iden hun hadde kommet med. Hun fortalte at han kunne henge den p veggen sin p rommet og ta den med seg nr han mtte dra igjen.

"Da har jeg en overraskelse til dere jenter." Kom Jay bort til oss og sa.

"Hva da mamma, hva da?" Spurte Daisy og Phoebe i munnen p hverandre. Man s p dem at de virkelig ville vite hva overraskelsen var. "Vr s snill og si det mamma." De ba nesten p sine knr, s spente var de.

"Louis kommer for beske oss snart. Han skal ha fri en stund og da kommer han p besk." Ansiktene til Daisy og Phoebe lyste opp nr de hrte det og skrek av glede. Jeg, p den andre siden, flte meg litt usikker. Jeg hadde jo aldri mtt denne Louis personen fr. Men det ville bli fint ha et fjes feste navnet til.

"Og han skal ha med seg Harry." Sa Jay og smilte. Hvem var n det da, tenkte jeg.

image
Louis og Jay (Moren til Louis).

Her kommer enda et kapittel fra meg og jeg hper det innfrir denne gangen ogs. Kapittelet ble litt lengre denne gangen noe som jeg hper bare er positivt. Hper dere liker det denne gangen ogs!

Hva syntes dere om kapittelet?
(7 kommentarer fr nytt kapittel)
-Benedikte :)

D.L.G 2: Please stay - kapittel 18

Kapittel 18: Berwick Street C35.
Jeg viste plutselig ikke hva som var opp og hva som var ned. Jeg hadde forventet meg s mange ting; smerte, sorg, krangling og enda mer smerte. Jeg viste at uansett hva jeg hadde gjort, s kom det til sl tilbake p meg i form av noe grusomt og hjerteskjrende. Det var to ting jeg fryktet; at Niall kom til f greie p lgnen min, eller at Zayn aldri kom til ville se meg igjen. Det som skremte meg aller mest opp i kaoset var at jeg faktisk ikke viste hva som var verst...

Jeg trasket bortover gatene i all hast, fryktende for bli gjenkjent eller at regnet skulle dukke opp igjen. Det hadde gtt et dgn; et dgn siden jeg hadde gjort en av mine livs strste tabber. Jeg viste ikke helt hva som foregikk med meg selv, men siden de 24 timene siden hadde jeg ikke klart sltt meg til ro p noen mter. Jeg hadde ligget vken hele natten, vridd meg i trer og sparket i sinne. Alt boblet i meg, hodet mitt var som en kanon, truende med fyre av nr som helst. Jeg hadde vrt ute, til og med sttt utenfor leiligheten til Zayn i en halvtime med hnden hevet, klar til bake p. Men jeg fant ut at det ville vrt respektlst, det hadde bare gjort ting verre for ham; verre for meg. Hva skulle jeg sagt uansett? Beklager at jeg tok tilbake sannheten, men selv om jeg hater deg s elsker jeg deg ogs av hele mitt hjerte. Uansett hvor feil den setningen var, var det s mye sannhet i den. Jeg hatet Zayn for at han elsket meg, men jeg hatet meg selv mer for at jeg elsket han tilbake.

Jeg kikket ned p den krllete lappen jeg hadde mellom fingrene. Berwick street C35. Jeg krllet den sammen i lommen min igjen og tok skrittene opp den slitte trappen. Dren foran meg var grnnmalt og hadde en skinnende drklinke i slv. Det var lagt en drmatte foran dren med nedtrkkete bokstaver som formet ordet Welcome. Jeg trakk pusten og presset inn den trange knappen p drklokken. Jeg ventet. Jeg viste ikke hva jeg ventet p; en redning kanskje? En bekreftelse p at dette bare var bortkastet tid? Jeg hpet at han kom til pne dren like mye som jeg hpet at han ikke skulle det. Jeg nsket at jeg plutselig aldri hadde latt meg selv gjre dette. Jeg ville spole tilbake tiden og trekke til meg alt jeg hadde fortalt til ham, men jeg skjnte at det var for sent.

Du er utenkelig, jeg kan ikke tro deg! Emmett stnnet idet han pnet dren og trakk meg med seg inn. Hnden hans var varm mot hndleddet mitt, og jeg flte meg forlatt idet han slapp taket. Hvorfor? Spr jeg meg selv. Han hjalp meg av med regnjakken mens jeg sparket av meg skoene. Hvorfor mtte hun vre s dum! Han stilte seg foran meg, og i hans vennlige, sjgrnne yne kunne jeg n se irritable strmmer av sinne som blandet seg med sjvannet i irisene hans. Det klare og stille vannet var n hye flodblger som skylte over hele stranden, dro herjende med seg alt som kunne kalles liv.
Jeg mtte bare si noe. Jeg kunne ikke si sannheten. Hvisket jeg og kikket ned i bakken. ynene hans skremte meg, men gulvet minnet meg og Helvete. Det var sorte fliser, rue og dekket av sprekker her og der. Emmett ga fra seg enda et stnn og dro meg med seg inn i et nytt rom. Det var en stue. Sofaen var mrkegrnn og det sto en liten tv i hjrnet av rommet. P stuebordet av eik sto det en kaffekopp og en bok l med ryggen opp. Det var en fagbok, trolig naturfagsboken eller kjemi.
Lgner gjr alt verre, Lucy. Det burde du vite. Han roet ned stemmen sin litt idet han mtte blikket mitt. Hadde jeg hatt et speil foran meg kunne jeg nok ha beskrevet meg selv som redd, flsom og tresprengt. ynene mine lakk og leppene mine skalv.
Jeg vet. Stemmen min hakket i halsen min og lungene mine gispet etter luft. Emmett sukket og trakk meg mot seg.
Jeg er lei meg, beklager. Men jeg syntes det er galt av deg, og han sa til og med at han elsket deg. Aner du hvor mange som aldri har hrt det ordet, og som lengter etter fle kjrlighet. Hvor enn du snur deg kan du finne en slik person. Du har s mange rundt deg som bryr seg om deg og som elsker deg av hele sitt hjerte, men likevel s tar du ikke imot all kjrligheten. Stemmen hans vokste, selv om han prvde roe seg. Han trakk seg fra meg og stirret meg inn i ynene. Jenter, og gutter, hadde ddd for vre deg, bare for kunne vite at minst n person elsket dem. Du har s mange, og setter ikke pris p alt du har. Hvordan kan du behandle noen som elsker deg slik?! Hvordan kan du lyve om dem og vende kjrlighet til hat. Tenk hva Zayn kommer til fle om han finner ut at du har sagt at han slo deg. Tenk hva Niall fler om han finner ut at du lyver.
Han vet jeg lyver. Mumlet jeg.
lyve er som stjele en sannhet. Du tar noe fra noen, delegger det og gir det videre uten tenke p hvordan det hele var fra starten av. Du har ftt Zayn fra elske deg til hate deg. Andre tror n at han hater deg s mye at han vil skade deg.

Det var da jeg brt sammen igjen, fra der jeg sto rett opp og ned knelte jeg p gulvet og lot alt jeg en gang hadde forlate meg. Jeg flte meg knust og sviktet av meg selv. Jeg tok til meg hvert ord som Emmett sa og inns hva jeg hadde gjort feil; jeg hadde sett Zayn inn i ynene og lat min strste unnskyldning for ikke elsket han tilbake unnslippe meg; jeg hatet ham.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjre, Emmett. Grt jeg. Emmet satte seg ned ved siden av meg og dro meg inntil bryste hans.
Selv om jeg ikke har hrt s mye, er jeg ganske sikker p at denne setningen er noe en som til og med er helt dv kunne kjent igjen; flg hjertet ditt, lytt til det. Hva sier hjertet ditt, Lucy? Jeg lukket ynene og prvde lytte til det. Dunk dunk, dunk dunk, dunk dunk...
Det bare dunker. Hvisket jeg tilbake.
hvem dunker det for? Spurte han. Pusten hans trigget ret mitt og fikk meg til grsse.
For den jeg elsker. Svarte jeg fryktls. Emmett nikket.
Hvem elsker du?
Niall og Zayn. Pusten min hikket, og jeg flte meg plutselig syk. Hodet mitt spant i sirkler, hjertet mitt hoppet over slag og magen min slo knute p seg.
Hvem elsker du mest?
Jeg-jeg vet ikke... Emmett nikket igjen og hjalp meg opp p to ben.
Du m vite fr du handler. Og det er bare en mte finne ut av hvem du elsker mest p. Emmett kikket meg dypt inn i ynene.
Jeg kan ikke gjre det. Skrek jeg.
du vet aldri hva du har fr du mister det. Elsker du noen s slipp dem fri, men for all del; elsk den du str nrmest mer enn noe annet du en gang gir slipp p. Emmett kikket mot dren jeg hadde kommet inn gjennom og jeg nikket. Han hadde sagt sitt, gjort sitt for hjelpe meg, og n var det hele opp til meg. Jeg mtte bevise for meg selv og alle andre at den jeg elsket hyest var den jeg ikke kunne leve uten. Jeg mtte la en av dem g, og jeg viste at jeg kom til hate meg selv nr tiden var inne for det...

Tumblr_ma0surie1h1rvcf5ao1_500_large

Beklager dere! Sa at dette kapittelet sklle komme i gr kveld eller i morgen tidlig, men gjett hvem som er syk da.... Forkjlesen har i alle fall innhentet meg og hodet mitt verker og halsen brenner. Derfor sov jeg mye lenger enn det jeg hadde trodd jeg skulle idag, men fler meg i alle fall litt bedre i hodet, halsen m jeg nok vente med se. S jeg hper dette er en god nok grunn til at jeg ikke la ut kapittelet tidlig, Sophie. Men jeg kan ikke noe for at jeg plutselig fikk s vondt i hodet og trenge hvile.... Sorry :/

I neste kapittel kommer Niall tilbake dere, har dere ikke savnet han i historien? Jeg har innsett hvor mye drama det har vrt n, og hvor lite dere egentlig har ftt kjent p kjrligheten mellom Lucy og Niall. Dere kjenner jo allerede godt til kjrligheten mellom Zayn og Lucy, men etter to r mellom Niall og Lulu er de ikke lenger de barnslige og forelskede bestevennene de var gjennom x-factor. Tror det er p tide at dere fr bli litt mere kjent med hvordan Niall og Lucy har det oppi alt dette dramaet, eller hva? :)
Kommer forresten ny del av pinky promise idag ogs, Benedikte har vrt flink skrevet! <3

Hva syntes dere om kapittelet?
-Stine

Pinky promise: Kapittel 2.

Kapittel 2: Endring i planene.
Harry Styles? P.O.V:
Mange tror at livet som kjendis er enkelt, deilig og avslappet. Andre tror det er vanskelig takle alt presset, at hverdagen er slitsomt og stressende med hele tiden bli forfulgt. Begge pstandene er helt feil... N skal jeg ikke snakke p veiene av alle i min bransje, men jeg kan lett utale meg fra min synsvinkel! Selv om paparazzier og fans til tider kan vre innpslitende, media sprer usanne rykter, mann fr dra p ferie p fine plasser og fr gjre som man vil, s er ikke det definisjonen av hva en kjendis er.

Kjendiser finnes i mange varianter, jeg skal ikke en gang ramse opp alle, men for kaste en stein innenfor ringen s kan jeg si s mye som at jeg (fra her jeg str n) tilhrer ikke andre enn de kjendisene som lengter etter et normalt liv. Selv om jeg lever ut drmmen min og har det perfekt kan man g lei etter hvert. Perfekt er jo ikke et evigvarende ord...

***

Det var den tredje dagen guttene og jeg hadde ftt fri, ferien vr skulle vare i hele to uker, men enda hadde jeg ikke rykket meg fra leiligheten min. Kanskje en tur bort til en av de andre guttene n og da, en liten runde i butikken eller en gtur rundt i omrdet. Jeg hadde sltt av mobilen og latt alt som het medier leve sitt eget liv. For to uker hadde jeg lovet meg selv bare vre Harry; en normal attenring.

Jeg var midt inne i sesong tre av Friends, da jeg kunne hre noen ute i gangen. Jeg rikket meg ikke fra min behagelige plassering p sofaen, med et varmt og lunt pledd rundt skuldrene mine. Tok jeg ikke feil var det bare en av guttene.
Hei. Louis dukket opp, og jeg smilte til meg selv for ha tatt riktig.
Hallo Lou. Fr jeg rakk sette meg opp og skru av episoden som duret over skjermen, hadde Louis allerede sltt av hele tv?n. Han sukket og satte seg p bordet foran meg. Noe ved han virket annerledes, mten han satt p, mten hele han prvde virke avslappet p, men alt han oppndde var se ukomfortabel ut. Jeg kjente Louis like godt som jeg kjente meg selv, om ikke bedre.

Er du ok? Spurte jeg, med en bekymret mine i stemmen. Louis sukket og nikket.
Ja, klart det. Men jeg skal dra hjem til Doncaster for resten av ferien. Han sukket igjen og kikket opp p meg. Han fiklet nervst med hendene sine og bet seg i leppen.
S fint da. Jeg kommer til savne deg, men det er jo bare litt under to uker, det skal nok g bra. Jeg smilte oppmuntrende til ham og pnet armene for gi han en klem. Louis nikket og dro meg inntil seg.
Men det er ikke det.... Startet han, fr jeg avbrt han.
Jeg er atten, Lou, jeg klarer meg selv. Uansett skal jeg hjem til mamma og Gemma om noen dager tenker jeg, s jeg blir ikke ensom. jeg sm lo og trakk meg fra Louis igjen, bare for mte et ukjent blikk. Det var som om han prvde si meg noe gjennom blikket, noe han ikke klarte f ut gjennom munnen, men jeg klarte ikke oppfatte det. Det er noe annet er det ikke? Spurte jeg. Louis nikket og lukket ynene.
Moren din ringte meg, for hun kunne ikke n deg p mobilen? spurte han. Jeg nikket sakte.
Jeg har skrudd den av. Han lot tungen sin gli over underleppen sin en stund, mens han holdt ynene sine i mine.
Moren din og Gemma har dratt p ferie sammen med en venn av moren din og datteren hennes. De kommer ikke hjem fr om to uker de heller, s hun ba meg si til deg at hun skulle ringe deg s fort de hadde landet i Frankrike. Sa han endelig. Jeg rynket brynene. Frankrike? Mamma hadde alltid snakket om at hun ville dra dit, helst til Paris, og jeg hadde lovet henne og ta henne og Gemma med dit en dag. Men n hadde de reist uten meg, uten min hjelp. Det gjorde meg p en mte trist. Det fikk meg til fle at jeg ikke var en like stor del av familien som det jeg hadde vrt fr. Vanlige familier pleide dra p ferieturer sammen, oppleve verden og finne nye steder. Jeg hadde en gang vrt med p det, men n; etter jeg ble kjendis, var dette forandret. Jeg fikk ordet kjendis til passe inn i s mange negative sammenhenger, men det var bare fordi jeg savnet hvordan alt var fr. Jeg sverger; ikke en gang alle vennene mine oppfrte seg som fr, til og med ikke mine gamle bestevenner. De syntes det var kult at jeg kunne g utenfor huset mitt og mte en drss med mange jenter som siklet etter meg, og det var jo ogs det, men noen ting ble bare for voldsomt. Jeg tror det er derfor jeg flte meg s knyttet til Louis, og de andre guttene, men mest han; han forstod min situasjon, kjente sider av meg som jeg ikke kunne vise til mine gamle venner og hjalp meg bestandig om det var noe.

Jeg fr vel bare bruke tiden min her i London da. Sukket jeg og falt tilbake p plass i sofaen. Louis flyttet seg fra bordet og ved siden av meg, med et smil voksende om leppene hans.
Derfor snakket jeg med Anne, og hun og jeg ble enige om at du kan f vre med meg hjem til Doncaster! Han slang seg rundt halsen min. Tenk s gy det blir, oss to bestekompiser, mine ste lillesstre og mamma, nr hun ikke er p jobb. Du kommer til f s mye tid til bli bedre kjent med ssknene mine.
Jeg kjenner dem jo fra fr, de kaller meg onkel. Lo jeg og rufset til hret hans. Louis lo og blunket til meg.
Men du blir en bedre barnepasser ogs, for mens mamma er p jobb har jeg ftt i oppgave om passe p at Fizzy og Lottie gjr lekser og lignende, mens Daisy og Phoebe ikke setter fyr p huset. Dessuten hadde vist mamma leid inn en barnevakt som ikke kan passe dem alene. Tvillingene kan vre krevende til tider. Louis reiste seg opp og kikket p meg. Hva sier du?
Det er vel bedre enn sitte igjen her alene. Jeg smilte skjeft og nikket til ham. Jeg blir med.
Tusen takk Hazza! Louis klemte meg igjen. Forholdet vrt er vel litt intimt for noen, men det er helt normalt for oss. Jeg elsker deg! Jeg lo og klappet han p hodet.
Elsker deg ogs, vet du. Jeg begynte g mot kjkkenet, med en overlykkelig Louis rett bak ryggen p meg. Hvor gammel er barnevakten forresten?
Atten, om jeg husker riktig. Louis besvarte ogs mitt neste sprsml. Jente. Tror hun heter noe p H. Og i flge mamma er hun vist verdens snilleste. Men du kjenner jo mamma, hun syntes alle som bare smiler er snille. Jeg ser for meg barnevakten som en nerdete student, desperat etter ekstralnn, hvem ville ellers passet to tvillinger. Jeg nikket meg enig.
Best vi tar litt over for henne da. Mumlet jeg. Og Louis mumlet et stille mhm, fr han forsvant ut av leiligheten min med mobilen klistret til ret sitt.

Tumblr_m9z9wwcggw1rq4psfo1_500_large

Kapittel to av Pinky promise, skrevet av meg (Stine) fra Harrys synsvinkel. Beklager at kapittelet er litt p kanten, og kanskje litt kjedelig, men jeg legger mer jobb i Don't let go historiene mine, og bruker heller lenger tid p gode skildringer i den for f en gjennomfrt historie. Derfor er det litt deilig skrive denne historien, s ting bare kan flyte litt ut av hodet mitt, og jeg ikke trenger sitte gruble p de perfekte skildringene. Har p en mte savnet skrive litt som dette, men elsker aller mest skrive med skildinger. Tror bare det har noe med at jeg fler meg knyttet til D.LG p en mte, kanskje jeg blir det senere i denne historien ogs <3

Begynner skrive p D.L.G: Please stay kapittel 19 n, s om ikke det kommer opp ikveld, s kommer det i morgen tidlig! :)

Likte dere kapittelet?
Hper dere skjnner dette med mine flelser ovenfor denne historien og den andre :)
-Stine

Pinky promise: Kapittel 1.

Kapittel 1: Overraskelsen.
Hope's P.O.V

Stressa, det var det jeg flte meg. Hele dagen hadde egentlig bare vrt full av stress. Fra starten av dagen hadde alt bare gtt i surr og n var jeg snart for sent ute. Jeg lp inn i dusjen og tok en rask dusj, det var beroligende. Tror jeg aldri har tatt en mer avslappende dusj fr. Den var kort ja, men etter alt stresset fltes det ut som alle bekymringene mine bare rant ned av skuldrene mine. Jeg hoppet ut av dusjen og lp inn p rommet. Hva skulle jeg ha p? Jeg gikk for det vanlige, stramme jeans og en stor hette genser. Jeg kikket inn i speilet, greit nok. Tenkte jeg, men kunne vrt bedre. Mine blonde krller s verre ut en de pleide, de som til vanlig var ganske rolige, sto n til alle kanter og s ut som det ikke hadde vrt vasket eller brstet p mange r, selv om jeg nettopp kom ut fra dusjen. Ansiktet mitt var en helt annen historie, usminket og med mrke ringer under de slitne ynene, som til vanlig var ganske levende. ynene, det eneste jeg egentlig likte ved meg selv, de store brune ynene. Ja ja, det fr g for denne gang. Jeg rakk ikke noe mer n, tenkte jeg mens jeg lpe ut av huset og lste dra bak meg.

Nei, sren ogs. N glemte jeg veska, igjen. Jeg skyndet meg pne dra fr jeg spurtet bort til veska og skuffet mobilen, iPoden og lommeboka oppi veska. Jeg s p klokka p mobilen, n var det fem minutter til jeg skulle vre der, hjelp!

Dette skulle bli fjerde gang jeg satt barnevakt for dem, men de var ste da. Alltid blide og med nye pfunn hver gang. Selv om de var tvillinger og veldig like utseendemessig kan man ikke si det om personligheten. De er to helt forskjellige jenter, med helt forskjellige personligheter. Daisy var den helt utadvendte jenta, som bare var snill mot alle og som alle likte med en gang. Hun hadde en merkelig evne til bare snurre alle hun mtte rundt lillefingeren sin. Mens Phoebe var mer innesluttet, men nr hun frst ble venn med noen knyttet hun lett sterke bnd. Begge to var fantastiske jenter som var helt herlige vre sammen med, som var en av grunnene til at jeg elsket sitte barnevakt for dem. Jeg sendte en rask melding til dem om at jeg kom litt for sent, men at jeg var der snart.

N kunne jeg skimte huset, det var et flott hus, stort og prangende. Var ikke rart de trengte et stort hus da. Det bodde tross alt en ganske stor familie der. I tillegg til Daisy og Phoebe s var det selvflgelig foreldrene deres, verdens hyggeligste folk, to sstre til og en bror, men jeg trodde han hadde flyttet ut for litt siden. Plutselig pnet dra seg og jeg hadde de to nydelige jentene i armene mine.

?Hallo Hope!? Skrek Daisy til meg og ga meg enda en klem. ?Hei Daisy.? Svarte jeg tilbake litt roligere en det hun hadde. ?Hallo.? Kom det svakt fra Phoebe. ?Hei lille jenta mi.? Svarte jeg tilbake. ?Hva er det vi skal finne p i dag da?? Spurte jeg. De fant alltid p s mye rart, med det var alltid like morsomt. ?Vent se du, det er en overraskelse.? Svarte Daisy og s smilte bde Daisy og Phoebe lurt til hverandre.


*Phoebe og Daisy, lillesstrene til Louis*

Da kommer endelig frste del fra meg. Det tok sin tid skrive kapittelet, men er glad for at det endelig ble ferdig.
Hper dere liker det, og at det ikke er alt for ille da :) Er min frste fanfic skjnner dere. Gleder meg til se tilbakemeldingene fra dere :)

Hva syntes dere om frste del?
-Benedikte

Ny historie!

Ello people! S som dere sikkert har skjnt gjennom facebook-gruppen til bloggen, s er en ny historie under produksjon av bde meg og en av dere lesere; Benedikte. Vi hr tenkt til skrive en ny fanfic om Harry, men denne kommer til bli litt annerledes. Annethver kapittel skl skives av Benedikte og av meg, s hun skriver da kapittel 1, jeg kapittel 2, hun kapittel 3 osv, osv. Det som er meningen med dette er at vi skal skrive fra hvert vrt synspunkt. Benedikte skriver fra jentas synspunkt, som i dette tilfellet er Hope Carter, som kommer fra Doncaster. Jeg skal skrive fra Harry Styles' synsvinkel, s dere fr to vidt forskjellige synspunkt :) Fler p meg at dette kommer til bli spennende, dere <3

S skal jeg hilse fr Benedikte og si at hun hper dere kommer til like frste kapittel som kommer senere idag! Og alle sammen; hun er kjempe flink til skrive! Dette er til og med frste gang hun skriver en fanfic, s gi henne rosen hun fortjener og kommenter kapittlene hennes! <3

Kan avslre at historien skal hete Pinky Promise! Og frste del er skrevet av Benedikte fra Hopes P.O.V :)

Tumblr_m9xo5tjcak1r8q6ewo1_500_large

Klare for ny historie?
PS: Om noen skulle lure s fortsetter jeg selvflgelig p D.L.G, har jo til og med planer for sesong 3 og kanskje 4 :) <3 Legger sjelen min i handlingen og karakterene i Don't let go <3

-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 17

Dette kapittelet er nok en gang dedikert til Benedikte! Jeg fler du setter deg s inn i historien min, og er blitt s godt kjent med karakterene. Du leser historien, handlingen og virkemiddler mer enn jeg trodde noen skulle gjre. Alle kommentarene dine fr meg til oversvmme av glede, og jeg er opp over rene spent p hvordan det blir skrive en fnfic sammen med deg. Takk for alt du har sagt ot gitt meg, selvom du kanskje ikke har merket det selv :) <3


Kapittel 17: Uvret.
Zayn s alt. Han s henne lpe ut av dren. S hennes sinte og intense blikk som hylte tilbake p han, fr hun styrtet av gre, vekk fra ham. Ingenting Zayn noen gang hadde flt fltes s vondt, Zayn flte han mistet alt han en gang hadde eid; hp, styrke og kjrlighet. Han flte alt raste rundt seg, hrte seg selv g til grus og ende opp p bakken i en haug med delagte deler. I alt det gre stvet kunne han skimte en rd og sildrende vske som rant mellom grusen. Synet av hans knuste og bldende hjerte som fortsatt banket, higende etter liv. Selv i to deler kjempet det seg videre og nektet gi slipp p livet. Det banket fortsatt; det banket for henne; livet hans. Zayn elsket Lucy fortsatt, hvis ikke enda mer...

Kulden og vannet som dryppet ned fra himmelen virket bedvede i hodet. Ironisk var det at det regnet like mye som det Zayn ville grte. Skrittene hans gikk i sakte film, ynene stakk hver gang han blunket ettersom nye trer truet med vise seg. Han gled som et gjenferd gjennom den bakketunge tken som svevde over parken. Stemningen var mystisk, og det hjalp ikke akkurat p ensomheten til Zayn at alle gater og omgivelser nesten var helt folketomme. Alle hadde blitt skremt vekk av det plutselige uvret, men Zayn lot ikke noe regn stoppe ham. Uvret, som folk kalte det, skremte han ikke bort i det hele tatt, om ikke annet s trakk det ham til seg.

Solen blir ofte brukt som et tegn p vre glad. Du smiler som en sol: Alle har blitt fortalt det. Hva med; du ser ut som en regnsky? Passende beskrivelse for en trist sjel. Hva da med Zayn? Var uvret hans mte sette ord p flelsene han bar med seg? Flte han seg virkelig like ille som uvret? Galt; Zayn flte seg mye, mye verre...

Mens han stirret ut i luften, forbi vanndrpene og den uhyggelige tken s han noe som rev opp srene sine. Han flte en s psykisk smerte at den gled over til vre fysisk, s ille at han grep seg om hndleddet og stnnet av de sviende merkene der. Rett foran ham kom en skikkelse gende. En jente. Midjen hennes var fint markert av en kpe, hret hennes danset i lyse, vte lokker, og bena hennes trklet seg fremover, plaskende i sledammer. Hun kom nrmere, og Zayn flte hvordan noe i brystet hans plutselig klikket. Han mtte anstrenge seg for ikke stnne igjen da jenta var p vei til passere han. De fikk yekontakt, og Zayn kunne ikke holde seg. Bde et smertefullt stnn og en tre slapp ut av han, men et tordenslag og regnet dekket for begge delene. Plutselig brstoppet de begge to, og gispet mot hverandre.

Zayn?!
Perrie? Zayn rynket brynene sine, og en ufrivillig nyve markerte pannen hans. Hva gjr du ute i dette vret?
Jeg kunne spurt om det samme. Perrie trakk p skuldrene og nlte med ta et skritt nrmere. Det var ikke det at hun ikke vill, mer enn noe annet ville hun holde rundt ham og la alt vondt forlate ham, all smerten som skjt ut av ynene hans. Smerten som hadde drevet dem fra hverandre.
Jeg er lei meg for alt Perrie... Hvisket Zayn og gned hnden sin over hodet for stryke vekk noen hrtuster som hang for ynene hans. Perrie ristet p hodet og tok det skremmende skrittet sitt mot ham.
Zayn. Hun pnet armene sine og beit seg i leppen. Hun forventet at Zayn kom til lpe, eller smile svakt tilbake og klemme henne flau, alt annet enn det som faktisk skjedde. Aldri trodde hun at ex-kjresten kom til bryte sammen i grt i armene hennes; aldri i verden!

Jeg elsker henne, Perrie, jeg virkelig elsker henne. Hulket Zayn. Han kjente den svake lukten av fuktig ull som oste av den gjennomvte jakken til Perrie. Lukten plaget han ikke. Varmen fra kroppen hennes plaget han ikke, mten hun rolig hvisket til ham p. Hyden hennes plaget ham ikke, han tenkte ikke over at hun var like hy som Lucy var. Han tenkte ikke over at Perrie hadde p en leppestift som fikk munnen hennes til gjenskape Lucys naturlige lepper. Han tenkte ikke over at Perries klissvte hr minnet om hrfargen til Lucy etter en sommer bleket i solen. Han tenkte ikke over at Perrie minnet han s mye om Lucy, det som en gang var grunnen til at han prvde holde et ekstra ye med henne. Han hadde forelsket seg i henne; en person Perrie ikke var i virkeligheten, men Zayn kunne ikke noe for det. Alt med Perrie minnet han om Lucy, kanskje fordet Perrie betd noe for ham, og at kroppen hans fikk flelser av betydning med en gang til knytte seg til forelskelsen han hadde i Lucy. Zayns flelser var noe av det som dela ham. Bare n ting dela han enda mer; Lucy selv.

Kom, Zayn. Perrie la armen sin rundt skulderen til Zayn. Bli med hjem til meg, s kan vi drikke litt kakao og bare sitte og snakke. Jeg er sikker p at du har gjort kjempe mye spennende de siste ukene. Hun prvde tvinge stemmen sin opp i en munter tone, men feilet. Det hele kom ut til en forvridd versjon av en drlig oppmuntrelse, kanskje hun til og med hrtes ut som en kvalt katt.
Jeg... jeg... Zayn hulket igjen, prvde forklare for henne at han ikke hadde tid.
Det gr bra. Hvisket Perrie, men Zayn ristet hodet.
Jeg fortalte henne det, alt sammen. Perrie stivnet og skjnte plutselig hvor sret Zayn mtte flte seg. Hvor knust han var. Lucy kunne ikke ha returnert de flelsene, hun hadde mest sannsynlig snudd p dem og gitt dem til han p en br mte. Hun hater meg, hun gjr virkelig det! Peste Zayn og gikk rolig bort fra Perrie. Han kikket tilbake p henne med triste yne.
Hvor skal du? Perrie hvisket.
Jeg m finne henne, Perrie. Jeg kan ikke bare la henne g, jeg elsker henne for mye for til det!
Nr man elsker noen lar mann dem g, ikke glem det Zayn. Prvde Perrie seg. Zayn sukket og stirret henne inn i ynene, inn i ynene som glinset fra trer, vanndrper og engstelse.
Men om man elsker noen sterkere enn sine egne hjerteslag som holder liv i en, er man ikke villig til aldri la dem g. Jeg elsker Lucy, jeg kan ikke la henne forlate meg. Han vendte ryggen mot Perrie og fortsatte g. Han overhrte Perries rop som druknet i tordenen som dundret rundt hele London, og ble vaket bort av regnet. Han overhrte hele verdenen og fortsatte i all hast dit han hadde tenkt seg; til Lucys hjerte.

***

Mystisk persons P.O.V:
Jeg viste med en gang at jeg mtte si noe, jeg taklet ikke hre henne slik. Hre hvordan hun grt, hre hvordan hjertet hennes sa noe annet enn det hodet hennes skrek. Hun var desperat; beende for at noen skulle bekrefte det hun fryktet. Men det kom overraskende p bde meg og henne, alt hun sa. Det virket som om hun ikke trodde p seg selv, men hun gjentok ordene i hodet sitt, smakte p dem og spyttet dem ut igjen. Ordene var ikke sanne; hverken de hun antydet eller dem hodet hennes sa. Jeg viste det, hun viste det; dypt inne i seg, men hun overbeviste seg selv om at hun snakket sant.

Han gjorde virkelig det... Hvisket hun, fr hun la p rret, og den nesten uhrlige summingen av pipelyden fortalte meg at samtalen var avsluttet; hun hadde sagt sitt.

430651_321159751272159_121930497861753_779696_1775192028_n_large

S denne gangen bestemte jeg meg for et gruble kapittel, s det er mange sprsml besvre dere ;) Hva tror dere for eksempet Zayn mente med at han mtte forte seg dit han var p vei til, til Lucys hjerte? Hvorfor det tror dere? Og hvem er den mystiske personen? Noen forslag, ingen er for dumme! :)

Beklager at det tok sin stund fr jeg oppdaterte, men det har vrt litt mye tenke p i det siste, dere vet skole, treninger, venner, andre ting.... Hodet mitt ble litt stuck andre plasser, men jeg har ftt skjerpet meg n. Skriver til og med et kapittel for larry fanficen n!

Og jeg m si at kommentarene deres var r p sist kapittel! Wow, takk dere! Aner dere hvor glad jeg ble, jeg satt og fniste og lo mens jeg leste hver av dem, jeg virkelig elsker dere, det hjalp meg mye denne uken etter som jeg trengte det, tusen takk :) <3 Og kommentaren til Sophie! Hahaha, aner du hvor mye jeg lo, du er syk! Du klarer virkelig ta for deg historien min lts, og ser jo hver eneste person, til og med Emmett som ikke har vrt s mye med. Og jeg er p en mte glad jeg gjr deg forbannet med historien min, men gjr deg klar til bli enda mer sint, dette er bare starten..... :) Ps: Digger deg ogs <3

Tanker rundt kapittelet?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 16

Kapittel 16: Velkommen tilbake lgner.
Jeg gikk inn i leiligheten og smalt dren igjen etter meg. Jeg lp alt jeg kunne inn p soverommet og kastet meg ned i sengen som tilhrte Niall og meg. Tanker og bekymringer drev meg til vanvidd ved stokke seg oppe i hodet mitt og blande inn svarene. Jeg viste det meste n; hva Zyan flte, hva jeg flte. Det eneste som manglet var hva han flte, hva han viste og hva han tenkte om det. Jeg var den eneste som kunne pvirke hans flelser, og jeg mtte gjre noe for vende dem mot den riktige siden i situasjonene.

Jeg kunne nske alt var tilbake til slik det var fr, da alt var normalt. Da jeg kjente meg selv og viste bare det jeg trengte vite. Akkurat n viste jeg for mye. Jeg viste ting som det ikke var meningen jeg skulle vite, som ikke skulle ha lekket ut i frsteomgang. Jeg hadde bde sviktet meg selv, Niall og Zayn ved gjennomfre mine ugjennomtenkte handlinger, alt bare for prve gjre livet mitt enklere. Det viste seg at jeg bare hadde gjort det vanskeligere for oss. Oss... Jeg brukte vanligvis det ordet om Niall og jeg, men n hadde ordet ftt et nytt begrep; Niall og jeg og Zayn, oss tre...

Uten vite hva jeg skulle gjre dro jeg opp mobilen fra baklommen min. Jeg kikket p klokken og s at den bare var elleve, det var fortsatt fire timer til skolen skulle vre ferdig, men jeg hadde latt den tanken forbli ute av hodet mitt. Jeg klarte ikke alle blikkene, klarte ikke bekymringene fra Clover og Sophia, ikke Ed og Anthonys klenging og kyssing p hverandre. Og stillheten til Emmett hadde plaget meg, helt til han endelig snakket. Hvem skulle tro at han ikke var dv? Han som ellers bestandig var s fravrende, han som aldri lot et ord forlate leppene sine. Stemmen hans forlot ikke hodet mitt den heller akkurat som tankene, det fikk meg til undre hvorfor han ikke snakket mer med sin raspete og hese stemme. Han som hadde s mye si ved vre stum, han som var en s god lytter ved vre dv. Han hadde gitt meg svarene uten fortelle dem, bare ved blikket sitt hadde han dratt dem ut av meg. Jeg kunne takke Emmett for hjelpe meg med herje til livet mitt mer enn det allerede l i ruiner.

Jeg tastet inn ett nummer; det frste som datt ned i hodet p meg og lot pipelyden i den andre enden verke p meg en hodepine. Susingen i rene ble til en kraftig vind og den lille dunkingen i tinningene ble til et jordskjelv i hodeskallen. En myk stemme virket som et avbrekk fra smerten.
Hei Lucy! Hvordan gr det? Min glade venninne Bella hoiet i andre enden av telefonen. Jeg kostet p meg et falskt smil som hun ikke kunne hverken se eller hre, men jeg prvde mest oppmuntre meg selv.
Jeg har det ok... Savner bare Niall. Hvisket jeg, og jeg viste at Bella skjnte jeg ly. Ogs gr det vel ikke s bra p skolen heller. La jeg til for brekke litt av lgnen, resten av den sto og svaiet i vinden som en tynn trestamme.
Alle menneskene, ikke sant? Er de ikke snille med deg? Spurte hun mykt. Jeg kunne se for meg hvordan de lysebl ynene hennes ble triste og hvordan de sm fregnene p nesen hennes forsvant mellom noen rynker.
De dmmer lett. Mumlet jeg. Jeg kjempet i mot trangen til grte og be om hjelp.
Jeg er lei for det, Lulu. Hvisket hun tilbake til meg.

Jeg forsto da at Bella ikke bare var en venninne som brydde seg om meg, men hun kunne vre en redning. Hun kunne vre personen som fikk smertene mine til leges, men bare ved klore opp huden til andre. Men i det yeblikket jeg lot noe jeg viste jeg kom til angre p lpe ut av mine stramme lepper, viste jeg at det var viktigere f meg inn p sporet igjen, om s bare for en liten stund. Om jeg bare kom meg opp p bryggen kunne jeg redde alle andre fra drukne. Jeg viste at depresjon, bekymringer og livet rundt meg sakte men sikkert sugde deler av meg bort. Om jeg ikke gjorde noe kom jeg til bli en zombie, et hjernedd og redd, rtnende menneske.

Bella jeg trenger hjelp! Strupen min snakket. Fingrene mine klamret seg til telefonen med et klamt grep. Zayn og jeg... vi har kranglet og... han ble s sint p meg at h-han... Et hulk falt ut av meg. Jeg var redd for min egen lgn og fryktet at den kom til bli sann etter at jeg fulgte manuset i hodet mitt.
Lucy? Hva har Zayn gjort? Er alt bra med han, med deg? Bella var bekymret.
Han slo meg... Det var gjort. Ordene hadde forlatt munnen min med en slik enkelhet at det skremte meg. Jeg hadde ikke problemer med si dem i det hele tatt, og grunnen gjorde meg vondere enn jeg allerede hadde det. Det var fordi det var sant. Zayn hadde sltt meg.... psykisk. Psykisk hadde jeg store blmerker etter slag med hamrende never og knusende spark. Jeg l alene igjen i et hjrne og bldde, bare fordi han hadde sltt meg med tre ord. Jeg elsker deg. Hvordan? Hvordan kunne tre s sterke og lykkelige ord skade meg og gjre meg s vondt? Hvordan kunne han tillate seg selv skade meg p den mten? Hvorfor lot jeg han skade meg? Jeg gjettet at det var fordi jeg ogs elsket ham, og at jeg ikke kunne la han f vite det. Jeg ville heller fle smerten ved la han lide, enn miste Niall ved elske Zayn tilbake. Jeg kunne la Zayn skade meg for f meg selv til glemme hva jeg flte for ham. Jeg kunne fokusere p smerten istedenfor de sterke flelsene jeg hadde ovenfor ham. Smerte i form av knuse en annens kjrlighet og hp. Smerte som slr tilbake p en. Om smerten pinte meg lenge nok kunne det hende at kjrligheten ovenfor ham brt over til det motsatte.

Jeg er redd. Tenk om han slr meg igjen... Pep jeg, fr jeg kastet mobilen fra meg og hulket med store gisp og lot trer strmme i fossende elver.

Tumblr_m7r016jffc1qd9no0o1_500_large

Om my One Direction! :O Hva er det Lucy driver med n?!?!?!

Tusen takk for kommentarene p sist kapittel, er ikke dere ste da? <3 Og jeg ble glad s mange av dere liker Emmett! Selv digger jeg ham, og han kommer bitte litt mere inn han ogs, akkurat som Bella. Men hva tror dere om at han later som han er dv da folkens? Det var noen av dere som klarte stille seg selv sprsmlet jeg hpet dere kom til undre dere over. Har dere noen teorier? :)

Og takk til den kjempe ste kommentaren fra kaja p sist kapittel! Utrolig glad ble jeg av kommentarern, hoppende glad! Kjempe snilt sagt av deg, virkelig <3

Har dere noen egne teorier om: a) hvorfor Lucy lyver til Bella? og b) hvorfor Emmett later som han er dv?
Likte dere kapittelet?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 15

Kapittel 15: Nr den dve hrer svarene.
Jeg sto lent mot en av de skittene veggene i en av korridorene p skolen. Folk gikk forbi meg, glodde og dmte meg uten egentlige grunner. Conversene mine som var for rene, den alt for dyre jakken som jeg hadde p meg, vesken med Mulberry merket p; alt fikk meg til se ut som noe annet enn meg selv. Jeg passet ikke inn i noe av det som dekket meg til, men jeg hadde ikke annet. N som jeg konstant mtte passe meg for ivrige paparazzier var det mye jeg hadde tenke p. Jeg kunne ikke g med flisete tupper i hret, jeansene mine kunne ikke vre noen to rsgamle fra en billig butikk og jeg mtte huske og g bare dit jeg skulle og ingen andre steder. Alt var mye mer komplisert n; fra de minste, til de strste tingene.

Over gangen s jeg hvordan Clover og Sophia holdt ye med meg, men gjorde alt for skjule det. ynene deres lekte seg over mengden som skilte oss, og selv om de prvde virke rolige og vre helt normale, kunne de ikke unng se ut som spioner med en bekymret mine hver. Hele friminuttet hadde de holdt et ye med meg og forfulgte meg til og med da jeg prvde riste dem av meg ved snike meg inn p toalettet. De var og forble mine plagsomme, overbeskyttende engler.

Med et dypt sukk gikk jeg bortover korridoren og ut p skoleplassen, i hp om riste dem av meg for godt. Den var for lengst tmt, ettersom skoleklokkene hadde varslet om at neste time begynte for bare noen minutter siden, men jeg brydde meg ikke. Det siste jeg trengte gruble over var flere mattestykker, jeg hadde mine egne ligninger lse. Det kjlige duskregnet l fortsatt i luften noe som fikk meg til tenke p da jeg hadde lpt grtene til skolen. Det aller pinligste og smertefulle ved det hele, var at jeg brydde meg om hvert eneste blikk jeg fikk, noe som jeg aldri hadde gjort fr. Jeg hadde vandret full i gatene fr uten bry meg, gtt med kinnene fulle av maskara. Jeg var kjent for ta p ulike sokker hjemme i Mullingar, men n etter at jeg kom til London var alt det forandret. Hvert eneste blikk folk la p meg n analyserte jeg, og jeg kom alltid fram til det samme svaret; hvem er den jenta?

Trene krafset bak ynene mine og et hulk lekte seg i strupen min. Panisk satte jeg opp farten og lp alt jeg kunne mot tribunene p fotballbanen, der jeg i alle fall kunne vre alene og bli skjermet fra regnet. Mens jeg lp i de lange trappene og kjente fotslene smelle mot betongen undret jeg meg hva som hadde forandret meg s. Hvorfor var jeg s srbar? Hvorfor virket jeg s liten og redd? Hvor var den gamle jeg?!

Svarene ble liggende uberrte uansett hvor mye jeg kloret og skrek p dem; de svevde i sirkler rundt hodet mitt. De fortalte meg bare at jeg dypt inne i meg viste det selv, men at jeg mtte grave dypere. grave dypere... Hvor mye smerte ville Svarene at jeg skulle kjenne? I all hast slang jeg meg ned bak en av de tykke stolpene som holdt taket p tribunen oppe og krket meg sammen. Knrne mine klemte jeg mot brystet mitt og hodet mitt hvilte p knesklene. Det var som om kroppen min ga etter for svarene, sultet etter f tak p dem, selv om det var nyttelst. Jeg var et evig mysterium, ulselig og mystisk.

Da et hulk forlot meg kjente jeg en varme mot hodet mitt; en hnd som strk over mitt blgete hr. Hodet mitt vek fra berringen og ynene mine skulte gjennom veggen av trer. Et ukjent ansikt kikket ned p meg. Gutten var en person jeg viste hem var, en jeg kjente, men jeg hadde ikke blitt introdusert for dette utrykket fr. Det skremte meg. ynene hans var intense og uvitende, uforstende lepper og et rpende kroppssprk. Stillheten og mystikken hans som ellers var s fjernt og ukjent var n erstattet med noe enda mer ukjent og skremmende; en flelse av bekymring og medflelse.

Hei Emmett. Snufset jeg. Jeg viste han ikke kunne hre meg, men av en eller annen grunn var det som om ynene hans svarte meg. Han tok den flgene tausheten min som en invitasjon til sette seg. Skulderen hans presset mot min, der vi satt og stirret utover fotballbanen i stillhet. Stillheten var rivende og urolig, den fikk meg til bl i rene. Brket som skled lydlst gjennom luften var en smerte jeg nesten ikke tlte. Jeg undret over hvordan det var for Emmett, han som konstant lyttet til stillheten. Det mtte vre vondt for ham, kanskje det var derfor han bestandig s trist ut, kanskje stillheten sret ham.

Jeg vet du ikke kan hre meg, men jeg fler for fortelle deg noe likevel. Jeg kremtet og kikket bort p Emmett. Han hadde ikke hrt meg, selvflgelig ikke, men noe i ynene hans oppmuntret meg og fortalte meg at han lyttet. Det har skjedd s mye i det siste. Alt har forandret seg p s kort tid. Jeg kan fortsatt huske for to r siden da Niall og jeg satt ved siden av hverandre p skolebenken helt bekymringsfrie, mens n... Jeg fulgte regndrpene med ynene og s hvordan de landet p gressbanen i tunge fall. De etterlot seg vanndammer her og der, grunne vanndammer. Niall og jeg kommer aldri til bli det samme etter det som har skjedd.

Emmet kikket bort p meg. Hvorfor ikke?, spurte han med sine blgrnne yne. Jeg hadde aldri lagt merke til hvor levende de s ut, hvor mye de faktisk fortalte uten ord.

For det frste tror jeg kjrligheten delegger oss. det virket rart si sannheten, som om lyve kunne vre lettere gjre, men sannheten mtte frem for meg selv ogs. Svarene nappet meg i hret og oppmuntret meg til fortsette. Ikke forst meg feil; jeg elsker Niall hyere enn noe annet her i verden, han er den mest utrolige gutten jeg noen gang har mtt, men noe virker feil. Det var som om gud skapte oss for vre bestevenner like mye som det er ment at vi skal vre sammen. Han er bestevennen min og kjresten min, jeg vet at han ikke klarer spille begge rollene p en gang, han legger alltid en av dem bak seg for tre inn i den andre. For et yeblikk trodde jeg at jeg kunne se Emmett nikke. Det er vanskelig for bde han og meg, men kjrligheten holder oss sammen. Aldri om vi gir slipp p hverandre! Som med likhet til fortiden vr s ser jeg oss sammen til en hver tid, og det gjr jeg ogs i fremtiden.

Emmett rynket brynene sine og Svarene skrek at jeg viste bedre, og det gjorde jeg...
Jeg vet ikke hvorfor Niall dro, men jeg har en flelse p at det er en grund til det. Hva om han forlot meg alene med Zayn med vilje? Tenk om han viste om... alt sammen. Jeg skjnte jeg mtte forklare Emmett det hele, slik at stillheten i rene hans kanskje kunne forst. Zayn elsker meg. Ordene kom ut som kalde hvisk. Han har flelser for meg, flelser som Niall og jeg har for hverandre, har han ogs for meg. Hvordan skal jeg kunne klare leve med det? Hvordan skal jeg noen gang kunne se han inn i ynene uten tenke p at han elsker meg, uten tenke p at jeg srer ham? Ingen vet hvor vondt det gjr skade noen psykisk nr du betyr noe for dem, det er den verste flelsen i verden! Og vet du hva som gjr det enda verre; jeg elsker Zayn tilbake. Hvordan skal jeg kunne sre en jeg elsker og leve med synet av et bldende hjerte hver dag? Svarene hoppet inn i munnen min og dro meg i tungen. De lekte i lungene mine og krp opp halsen min hver gang jeg pustet ut. Stemmen min var rar og det var som om ikke ordene kom fra meg, men med en gang dem var ute av munnen min viste jeg sannheten. Dette var svarene jeg hadde leitet etter, mine egne flelser som jeg prvde sette navn p var svaret, og det var ikke bare savnet etter Niall, men det var smerten og sviket jeg flte for elske Zayn nr jeg allerede hadde en kjrlighet fra fr av.

Jeg lftet hnden min opp til munnen og klp meg i leppa. Neglene mine skar inn i det sensitive kjttet og en strimmel av rdt blod sildret ut av et hakk i underleppen min. Smerten fikk meg til la Svarene synke inn og innse at de var ekte. Emmett kikket p meg, ynene hans romsterte ansiktet mitt. Han ristet p hodet da han s leppen min og strk tommelen sin over kuttet som var et smykke i fjeset mitt. Berringen sved, som salt i sret. Han fjernet tommelen sin for noen sekunder og presset heller to andre fingre mot kuttet mens han kikket meg dypt inn i ynene og ristet p hodet.

Beklager. Det bare er s... vondt forst meg selv. Jeg trodde ikke dette var sannheten. Hvisket jeg og senket hnden hans. Jeg klemte dem mellom mine og slikket meg p leppen. Tror du Niall hater meg for det? Han svarte ikke. Tror du at Zayn fortsatt elsker meg etter at jeg oppfrte meg slik mot ham? Den siste setningen fikk panikken til innta meg, ikke bare fordi det hadde gjort vondt om han ikke ville se p meg eller snakke til meg igjen, men fordi det var det sprsmlet jeg fryktet mest. Om det var verst for meg leve meg Niall som hatet meg eller Zayn som ikke elsket meg var tanker hjernen min ikke klarte undere over uten skaffe meg en dundrende hodepine. Pusten min hakket og jeg kikket redd opp p Emmett.

Jeg vil bare du skal vite at jeg ikke er dv p begge rene. P venstre ret hrer jeg frti prosent. Mumlet Emmet. Jeg kikket p han som om den stumme mannen nettopp skulle holdt en tale. Og jeg er heller ikke stum. Han smilte skjeft.
Hvorfor stoppet du meg ikke? Stresset jeg. Dette er mine dypeste tanker, hemmeligheter jeg ikke en gang viste om selv, ingen kan f vite om det! Og du er bare en fremmed... Emmet klemte rundt hnden min.
Og du er en jente jeg ikke kjenner. Det eneste jeg viste om deg var at du var sammen med Niall Horan og venner med resten av One Direction. Han trakk p skuldrene. Stemmen hans var raspete og hes, som om han ikke hadde brukt den p lenge. Men jo mer jeg var rundt deg s jeg at du ikke var en diva eller en snobb som resten av verden skulle ha det til, du er ikke bare kjresten til Niall. Du er Lucy; ei jente med mange tanker som skjrer gjennom hodet ditt. Du har like mange problemer som alle oss andre, selv om du er en kjendis og livet ditt virker perfekt for mange, kanskje du til og med har det verre enn oss.

Jeg trket leppen min og rester av blod la seg som en vt leppestift over munnen min.
D-du kan ikke fortelle noen! Stammet jeg frem. Emmett hysjet og reiste seg opp.
Jeg er dv, jeg har ikke hrt en ting. Mumlet han.
Men...
Dine hjemligheter er trygge hos meg, s lenge min er trygg hos deg. Han pekte mot rene sine. Jeg er dv, ikke sant? Jeg nikket usikkert og svelget.
Ja. Og med det snudde han ryggen til meg og gikk. Slik var det den dve gutten hjalp ordene ut av en stum jente, og lyttet til hennes rop om hjelp...

Tumblr_m9oh4qtaac1rbzktqo1_500_large

*Gisp* S Lucy innrmmet endelig for seg selv at hun elsker Zayn?! Men tror dere hun elsker ham p den mten, eller like sterkt som det hun elsker Niall? Hmm, det er noe gruble over... Dere fikk ikke vite hva Lucy sa til Bella i dette kapittelet, det forblir et mysterium for dere enn s lenge, men jeg kan si s mye som at selvom det kom masse forskjellige forslag s var ingen hundre prosent korrekte ;)

Dere kom dere endelig over 20 kommentarer, selvom det tok litt tid. Dere kan takke Benedikte og Lisa for det, dere fikk min lille pause til bli mindre enn jeg hadde tenkt meg. Viste det kom til ta litt tid fr jeg fikk s mange kommentarer, men klarte ikke holde tankene i ro ettersom jeg skjnte at noen av dere vill ha mer fort! Tusen takk Benedikte og Lisa <3

Ogs m jeg bare takke Sophie for enda en spennende kommentar. Du har bestandig en annen vri p kommentarene dine, og jeg bare ELSKER lese dine tanker rundt et kapittel. Det fr til og med meg til gruble litt rundt det! Og utrolig morsomt at du fortsatt tar med en engelsk setning/sitat p slutten av en kommentar, bare digger deg! <3

Kommer ny del allerede i morgen, jeg lover av hele mitt hjerte!!! S kanskje dere fr vite hva Lucy fortalte Bella da ;)

Likte dere kapittelet?
Hva syntes dere om at Lucy elsker Zayn da?
-Stine

Les mer i arkivet Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013
Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! P denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat n skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Hper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 r og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012


    hits