D.L.G 2: Please stay - kapittel 14

20 KOMMENTARER FR NESTE KAPITTEL!


Kapittel 14: Oppringninger.
Hallo?
Hei, det er Harry.
... Hei...
Hvorfor s nedfor? Vent, la meg gjette; Lucy.
Korrekt.
Hva er galt?
Jeg er redd at dra var en tabbe. Og i alle fall be dere andre gutter om dra ogs.
Hva tror du vil g galt?!
Jeg vet ikke. Jeg er bare redd for at noe skal skje....
Du ville dette.
Jeg vet.

Fr Harry rak svare la Niall p rret og ble sittende med den tunge Iphonen mellom fingrene. Den truet med gli ut av grepet hans, noe som fikk Niall til klemme rundt den, kanskje hardere enn ndvendig. De fire siste dagene hadde vrt forferdelige. Ikke bare var han borte fra Lucy og savnet henne s mye at han flte seg syk, men savnet var strre en noen gang. Han savnet kunne elske henne uten bekymre seg for at noen andre ogs gjorde det, han savnet at henne var alt han kunne tenke p. I det siste hadde tankene om at Zayn ogs s p henne med like yne som han selv, hjemskt han. Det uroet ham om natten, l alltid i bevisstheten og fikk han til virke paranoid og overbeskyttende. Derfor hadde Niall lagt en plan. Han hadde tenkt til sette tvilen sin p prve; bevise for seg selv at Zayn var en av de beste vennene han kunne ha, og at Lucy alltid kom til tilhre ham. Han hadde dratt til Mullingar og jaget de andre guttene langt bort fra London for bevise for seg selv at det ikke fantes noe mellom Lucy og Zayn. Han viste det egentlig, men s var det jo denne tvilen. Tvilen han sultet etter mette.

Niall fikk stabbet seg opp p svake og skjelvene bein, fr han gjorde sitt beste for ikke snuble ned trappen. Savnet etter Lucy og bekymringene for hva som skjedde hjemme i London pvirket han mer enn det burde ha gjort fysisk. Han kunne bare plutselig starte skjelve, trer skygget for ynene hans og han kunne kjenne en kvalmende smak i munnen. Dette burde ikke ha skjedd i det hele tatt. Ingen ting av dette hadde skjedd om bare Niall hadde stor nok tiltro til kjresten og en av hans beste kompiser. Men ingen ting av dette hadde heller skjedd om Niall ikke elsket Lucy, s noe godt var det finne i smerten.

Mobilen hans vibrerte i lommen igjen, og den fjerne lyden av ringetonen hans hvisket til ham og tvang ham til plassere mobilen mot ret.
Hei. Det er Niall Horan. Niall gjenkjente ikke nummeret p skjermen og undret seg hvem det kunne vre som ringte. Han hadde allerede mtt sine gamle venner, beskt familiemedlemmene sine og til og med snakket litt med noen av Lucys venner. Ikke det at han flte seg komfortabel med snakke med Ross og resten av Badboy-gutta, men de var virkelig ikke s ille lengere. Ross hadde faktisk smilt hele tiden, ledd nr Niall prvde vre morsom, og vist interesse for One Direction. Hvem skulle tro at en gutt som var s p kjret som Ross hadde klart rette opp rattet igjen og svingt inn p bedre veier? Det umulige var tydeligvis mulig i noen situasjoner.

Hallo Niall! Svarte en glad stemme han. Du kjenner meg sikkert ikke igjen p stemmen? Noe gjenkjente ham med den lyse og tynne stemmen. Han kunne nesten se for seg fjeset til personen; jenta, siden han hrte en jentestemme, og s smilet om munnen hennes.
Beklager, jeg gjr nok ikke det. Niall kldde seg i bakhodet, fr han anstrengte seg for klare pne kjleskapsdren, bare for lukke den igjen noen sekunder senere. Han var bare ikke sulten...
Det er Bella, Bella Smith. Venninnen til Lucy. Forklarte stemmen. Niall nikket sakte og satte seg ned ved kjkkenbordet med et vannglass mellom hendene.
Selvflgelig! Han himlet med ynene; hvordan kunne han ikke kjenne igjen stemmen hennes?! Han husket jo henne fra de fire-fem gangene de hadde mttes at hun snakke i ett sett med en sprudlende og overglad stemme som fikk alle til smile av henne. Unnskyld, men har s mye tenke p for tiden, er nok derfor jeg svever litt rundt i min egen verden. Fint hre fra deg, Bella, hvordan gr det med deg?
Bare bra! Skole som vanlig, det samme gamle. Svarte Bella og lo litt. Niall milte svakt.
Noen ganger savner jeg skolen... Nyt den mens du kan, snart er du vel ute i jobb. Svarte Niall. Det var sant det han sa; skolen var en av de tingene han kunne nske han kunne f tilbake, uansett hvor dumt det hrtes ut for alle andre. Folk sier de hater skolen, og noen har grunn til det, men ikke de fleste. Tenk deg, det er der alt startet: Det er kanskje der du fikk dine frste venner, der mann har lrt all kunnskapen du kan. Skolen er en s stor del av livet til alle at mange glemmer sette pris p den. Ikke fr man har vrt lenge nok borte fra den skjnner man hvor mye den betyr, og hvor godt det egentlig er ha et sted man kan lre og vre med andre mennesker.

, jeg har bare noen r igjen... Fniste Bella. Dessuten er jeg allerede i jobb, har ikke Lucy fortalt det?
Hun har ikke nevnt det, nei. Men du kjenner jo Lucy, hun er litt av en surrekopp til tider. Niall rdmet med tanke p Lucy og sukket lett. Han savnet hvordan hun glemte ting, fra de minste til de strste tingene. Den gangen hun glemte fortelle faren sin at hun dro til London for en uke og beske Niall, eller den gangen hun glemte sette p stekeovnen da de skulle lage pizza en gang. Det endte med at de heller bestilte.
Vel, jeg jobber for et modellbyr akkurat n for tiden. Ikke et stort et alts, et lite et, endelig kom mitt oransje hr og fregner til nytte! Lo hun.
Hva slags modell er du da? Humret Niall.
Klesmodell. Har sttt for noen f butikker og noen magasiner. Svarte Bella. Men nok om meg. Du skjnner, det er en grunn til at jeg ringte. Niall rynket brynene og beit seg i leppen. Det mtte vre noe, eller hva Hvorfor skulle en av Lucys gamle venninner ringe ham nr de ikke hadde snakket sammen p minst et r. Det var vel egentlig tydelig at Bella ville noe annet enn smprate, men Niall hadde vel bare skjvet vek den tanken.

Noe jeg kan hjelpe med? Spurte han bekymret.
Ikke akkurat... Bellas stemme var nlende, som om hun p en eller annen mte angret for at hun ringte eller at hun ikke tenkte bedre gjennom hva hun skulle si. Jeg bare sier det som det er, ok? Jeg tror det blir mye lettere slik, for jeg er ikke helt sikker p dette jeg heller.... Noe var galt! Stemmen hennes hadde ikke den kilende virkningen som fikk enn til smile, hun hadde en alt for alvorlig og lite kledene tone.
Hva er det? Snakk.
Lucy... Hvisket Bella, hun trodde ikke helt p det hun sa selv heller. Niall du m tilbake til London med en gang. La oss bare si at ting ikke er som de skal vre. Lucy ringte og hun sa noe om at Zayn...
Ring henne og si jeg er p vei. Sa Niall mellom sammenbitte tenner, fr han trykte p legg p-knappen, smalt mobilen i bordet og lp opp tilbake p rommet sitt og hev tingene sine ned i kofferten.

318015_322963004456172_450030309_n_large

Ooo, drama, drama, drama.... Dere hadde vel ikke glemt Bella, hadde dere? Det hadde ikke jeg i alle fall, og et lite hint; ikke gle henne heller, for hun kommer dere til se en del mere til vidre i historien ;) Stakar Niall, ikke sant Har det s vondt ved savne Lulu. Ogs hva tror dere om opprigningen til Bella? Tror dere Lucy har ringt og fortalt henne om det?

Takk for deres ste kommentarer, dere er best <3 Love u!!! Kommer nytt kapittel p larry fanficen idag ogs, legger den ut p facesiden :)

Forresten? Det er vel ikke noen av dere som har lyst til snakke med meg p face da? Kjeder meg s inneimellom p skolen! Er som regel plogget hele tiden, haha, pc p skolen vet dere :) S om noen av dere ogs kjeder dere: please snakk til meg! jeg vil gi dere en muligens lykkelig ting og noe se frem til i historien om dere gjr det <3 (det kommer vel til skje uansett) Men legg meg til p face pa, vr s sniiiil? :)

Likte dere om kapittelet?
Hva syntes dere med "gjensyn" med gamle karakterer? Hvorfor tror dere Bella kommer til vre litt i historien fremover, til og med i neste sesong? :)
-Stine

gjesteinnlegg

Heei Stine! Du gikk fra pcen din s da tenkte jeg jeg kunne blogge for deg! Du er s snill og grei, derfor liker alle deg! N er vi p skolen daaa! :DD



- Siri <33

D.L.G 2: Please stay - kapittel 13

Kapittel 13: ynene hans.
Jeg mente aldri det jeg sa; jeg angret med en gang jeg hadde sagt det. Ordene hadde svidd p tungen min idet de forlot munnen og en ekkel ettersmak hjemskte meg. Jeg ville s gjerne si unnskyld, si at jeg ikke mente det og at jeg i alle fall ikke mente det p den mten, men jeg kunne ikke. Jeg klarte ikke. Leppene mine var stive og frosne som is. Jeg var stum.

Jeg kikket opp i taket mens jeg prvde gni svnen ut av ynene mine. Jeg s uklart og skurrete, men viste fortsatt veldig godt hvor jeg var; jeg var hos Zayn. P soverommet hans, i sengen hans. Jeg flte meg uvel, kvalm og av en eller annen grunn hadde jeg en helt ubeskrivelig vond flelse i kroppen. Ikke bare var det merkelig, og ikke for snakke om uvant, ligge ved siden av Zayn i en dobbeltseng. Jeg hadde vknet opp, flelsen av skyld og fortvilelse dekket over hele meg. Jeg hadde flt meg som en helt annen person i en helt annen tid. Kroppen min beveget seg ikke og tankene var som gel; de sklei som en seig masse gjennom hodet mitt. Det var som om kroppe min ikke tilhrte meg, og at sjelen min hadde forlatt denne verdenen. Jeg var tom og uvitende, men en ting viste jeg sikkert; jeg hadde gjort en stor feil!

Zayn? Jeg turte ikke se p han mens stemmen min gjorde sitt beste for ikke skjelve. Jeg klarte ikke rre armene mine, s svak som jeg flte meg, og klarte derfor ikke dytte litt i ham til han vknet. Zayn forble sovende. Vkne, Zayn. Sa jeg litt hyere. Ingen respons. Zayn! Sa jeg hyt, og jeg kunne hre hodet hans skjt opp.
Hva er det Lucy? Spurte han trtt. Gr det bra med deg? Han satte seg opp i sengen og blokkerte for synsvidden min til taket. Hans brune yne kikket bekymret ned p meg, og plutselig skjt et stt gjennom meg. Jeg skvatt opp og gispet etter pusten. Halsen min brant, brystet mitt var ikke rolig ett sekund og jeg veltet ut av sengen og traff gulvet med et dunk. Lucy!! Zayn hev seg etter meg og prvde lfte meg opp i sengen igjen, men jeg rygget unna mens et klynk unnslapp munnen min.
Ikke. Pep jeg. ynene hans. Ordene og flelsene gravde seg frem og viste seg for meg. Fortvilelse, desperasjon, ulykkelighet, bekymrelse. Ansiktet hans skiftet form og han ble en liten hundevalp. Hans mrkebrune yne s bedene og trist p meg, som en liten valp som akkurat har ftt kjeft. Jeg kunne nesten hre klynket hans, fle sorgen og den sre stemningen. Bare med ett ord hadde jeg forrsaket en forvandling; fra en trtt og fredfull Zayn, til en sret og skjelvende valp.

Unnskyld. Hvisket han og krp opp i sengen, over til sin side igjen, inn i hundehuset som en flykt fra en regnfull og tung sky. Det fikk noe i meg til mykne, til huske p at ingen ting var hans feil; at alt egentlig bare skulle f delegge for meg, ikke for Zayn. Sakte kom jeg meg opp fra gulvet, stttet meg p sengen, fr jeg krabbet bort til andre siden der Zayn satt. Jeg la en hnd mot hans varme rygg, der huden hand brant mellom t-skjortens tynne stoff.
Nei, det er jeg som skal si unnskyld Zayn. Sa jeg stille og satte meg ved siden av ham. Kneet mitt dultet borti hans, og han lente sitt mot mitt. Jeg kunne se p hele han at han kjempet i mot trangen til grte, noe som bde gjorde meg sint p meg selv og forvirret. Hvordan hadde jeg klart f han sret for s lite? Jeg skulle ikke ha snakket til deg p den mten, det er ikke din feil. Jeg lftet hodet hans opp og hans glinsende yne mtte mine. Noe i meg smeltet. Hvordan kunne jeg p noen mte skade han?!
Det var jeg som startet det hele, ikke bare legg skylden p deg selv. Sa Zayn. Stemmen hans var hes etter bde svn og grten som presset seg gjennom brystet. Jeg burde ikke ha sagt det... Jeg smilte skjeft og fiklet med fingrene mine.
Du var bare st som sa det Zayn. Jeg kikket opp p han og smilte til ham. Igjen forvandlet han seg. Et smil spredde seg p leppene hans ? et svakt smil, men fortsatt en form for vise glede.
Syntes du? Jeg kunne se han rdmet, og han flakket usikkert med blikket. Jeg trodde ikke du skulle svare tilbake. Jeg lo.
Hvorfor ikke?
Du har aldri gitt utrykk for fle noe for meg i det hele tatt. Han trakk p skuldrene. Men jeg er glad du gjr det alts. Frst da gikk det opp for meg at vi ikke forstod hverandre. Vi tenkte p noe helt forskjellig, og ordenen hans fikk meg til hoppe.

H-hva mener du? Hvisket jeg, allerede viste jeg at jeg var redd for svaret, og at det kom til kutte inn i meg. Sakte kikket Zayn bort p meg igjen. ynene hans lste seg med mine.
At du elsker meg... Hvisket han.

***

Jeg har aldri vrt av den personen som nekter nr sannheten viser seg. Jeg har alltid vrt den personen som har prvd skjult sannheten s lenge som mulig. I denne sammenhengen var jeg ingen av delene, for det var ingen sannhet nekte for eller skjule. Kortet som ble lagt p bordet brant opp og forsvant under flammene, forduftet og ville aldri bli vist igjen. Bildene av meg flakket gjennom hodet mitt mens jeg lp vekk fra alt. Mitt forvirrede ansikt. Mitt trevte fjes. Min kjeftende munn. Zayns sjokkerte utrykk. Han som stormer ut av rommet, bare for skne meg for trene. Jeg som lper etter. Vi som stirrer p hverandre. Jeg som pner munnen min og gjentar ordene jeg hadde sagt.

Jeg hater deg! Andre gang p bare noen minutter. Hvordan kan du lyve om noe slikt?! Jeg elsker Niall, ikke deg. Jeg snakket bare om i gr, da jeg nesten sovnet p sofaen din!

Jeg hadde spunnet rundt og lpt mot dren hans, sett meg tilbake en gang og ftt innrmmet alt i ett blikk. Vi kikket p hverandre; jeg med mine sinte og stikkende yne som klistret seg til hans. Det var da jeg s det i ynene hans; han elsket meg. En del av meg ville tro p ham, mens en annen del ville rive seg ls og flykte. Men hvorfor var benene mine klistret til gulvet, hvorfor var jeg stum? Hvorfor klarte jeg ikke g fra ham p den mten, hvorfor kunne jeg ikke bare flykte. Mange flykter fra problemer. Var jeg en av dem, var Zayn et problem?

Jeg hadde ristet p hodet og kikket langt p han enda en gang, denne gangen med like yne som ham. Triste, tomme og lengtene blikk. Jeg kunne ikke snakke, uansett om jeg hadde s mye jeg ville si. Jeg ville hyle i sinne, kjefte p bde han og meg selv. Plutselig hadde jeg sprintet vek fra ham og smalt dren igjen mellom oss. Meter etter meter skilte oss, avstand jeg viste det villa vre vanskelig knappe inn igjen. Det var en grunn til det; en skremmende grunn. Jeg var utrolig redd for at det Zayn sa var sant; at jeg kanskje hadde flelser for ham. Hva hadde skjedd om jeg elsket ham tilbake?

Tumblr_m0kubozjw11r5jcfyo1_500_large

SKRIVESPERRE; det er min eneste grunn....

S jeg vet dette kapittelet kanskje var litt trist, men det m skje! I morra slutter jeg tidlig p skolen, s om dere kommenterer masse s fr dere nok nytt kapittel i morra <3

Ogs m jeg f takke Ida Elisabeth som i dette innlegget skrev trolig mye stt! Tusen takk, du er helt utrolig <3

Likte dere kapittelet?
Noen som s twitcamen p lrdag? Hva syntes dere om den? :)
-Stine

Live n!!!!

Her er twitcamen! Spr sprsml :)http://twitcam.livestream.com/bq7pe

-Stine <3

Livechat/twitcam p lrdag! (send inn sprsml)

Heihei! Det var ikke s mange av dere som s p twitcamen til Susann (aka. Zumzam) og meg sist gang, men vi syntes det var gy selvom og bestemte oss for ha en ny en. Denne gangen er det litt mere planlagt og vi starter og filme rundt 12:00. Og denne gangen skjer det litt i twitcamen, for vi skal nemlig gjre noe vi er utrolig drlige p, noe som kan bli interesant se p for dere, men sykt pinlig se tilbake til for oss..... Vi kan ogs svare p sprsml om dere har noen av dem, og vi blir superglade om mange gidder se p! :D Hper dere vil, s legger jeg ut link s fort vi er p og poster den p facebooksiden her! Er du ikke meldt inn, s bli det ;) <3

Om dere vil se den gamle tweetcamen vr s se den her!http://twitcam.livestream.com/bgsvrAnbefaler dere spole frem til 38:00 for da har vi frst bestfriend tag ogs quickfire! Om dere lurer s er jeg hun med blondt hr og Susann hun med det lange brune hret :)

Still sprsml n s svarer vi p det til lrdag! Gjerne om oss, litt som bestfriend tagen eller om andre ting, som om guttene, historien osv. Vi svarer p alt! (vel, det meste) ;)

-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 12

Kapittel 12 er dedikert til Sophie, fordi hun skrev den beste kommentaren jeg tror jeg har ftt p hele Please stay ( i alle fall en av dem). Ble utrolig glad for se at jeg ikke hadde mistet deg som leser, for jeg fler at du er en av de som forstr historiene mine best. Du gir meg alltid gode meninger og kommentarer, ofte lange som alle vet jeg liker, og det som gjr at jeg jubler hver gang jeg ser navnet ditt over en kommentar er fordi du alltid har med et sinsykt kult og bra engelst sitat eller lignende! Du bruker til og med skildringer i dine engne kommentarer!!! Fler meg utrolig heldig som fr kommentarer av deg, og blir p en eller annen mte inspirert av dem. hadde skrivesperre igr (derfor kom det ikke noe) men s fikk jeg kommentaren din p kvelden og jeg bare.... wow, n m jeg skrive! Fikk mye mer inspirasjon og ordene bare raste ut p siden. Du er grunnen til at dette kapittelet ble skrevet, for uten din kommentar hadde jeg sliti med komme vidre. Tusen takk Sophie! Hper du liker kapittelet <3


Kapittel 12: Skjulte tanker og handlinger.
Zayn vknet opp som om han dde hver morgen. Han var som et gjenferd som svermet rundt om i verden, grtt, kjedelig og trist. Det hadde blitt en del av ham; det d. Han vknet opp, levde litt, helt til ynene hans landet p noe som fikk hjertet hans til stoppe i brystet. Det tok tid fr han kunne puste igjen, men hjertet banket fortsatt ikke. Det trengtes en nattesvn til for vekke det til live igjen, for s kunne leve en liten stund fr det stoppet igjen. Livet hans var som gjenfdelse; en daglig sirkel med liv og dd.

se Lucy fikk ham til fle seg i live, men ogs til kjenne en smerte. En brennende ild skjt inn i ham, sprang gjennom hele kroppen og verket i hodet og i brystet hans. Og se henne og vite at hun allerede var lykkelig, gjorde vondt. Noe som fikk Zayn til hate seg selv. Han ville bare vre i stand til kunne f henne til smile slik som Niall gjorde, kysse henne p nesen mens hun fniste og stryke henne over det krusete hret. Han ville kunne holde henne i hnden og forsikre henne om at alt kom til g bra. Han ville holde henne i armene sine slik Niall gjorde. Han ville rett og slett vre Niall.

se henne redd var noe som gjorde smertene enda verre. Utrykket hennes nr morderen p filmen kom til syne p skjermen, hennes sm skrik nr noen ble drept... Zayn viste det ikke var ekte frykt, men likevel gjorde det noe med han. Han flte han mtte beskytte henne. Zayn kunne se henne for seg i hans armer; trygg, rolig og lykkelig. Han kunne f henne til fle det om hun bare forstod han. Om hun bare viste at han elsket henne...

Zayn var ikke til stede under noen omstendigheter til noen tider den kvelden; han var begravet i sine egne bekymringer og tanker. Han flte seg skyldig som elsket Lucy samtidig som Niall elsket henne. Men elsket de henne like mye? Var det samme kjrligheten det var snakk om? Kjrligheten Zayn flte var et slags knust speilbilde. Man kunne se dypt inn i det, se sannheten, men de sm sprekkene gjorde bildet uklart og bitene som manglet fikk hele bildet til virke ulogisk; som om det ikke eksisterte kjrlighet der. Men det gjorde det; den var bare gjemt dypt inn i speilbildet. Man mtte se forbi sprekkene og trenge seg gjennom det. Frst da kunne mann se hvor skadet og knust kjrligheten han flte virkelig var; det var en sort kjrlighet.

Niall hadde vel enn lett kjrlighet, tenkte Zayn. Som en sky; en rosa sky. Den var st, dekket nesten hele himmelen og skled enkelt og lett hvor hen Lucy gikk. Ikke en eneste luftboble slapp den gjennom, ikke en eneste regndrpe lot den falle. Skyen var bde kjrligheten til Niall, og forholdet til Lucy og Niall; det var perfekt, ulykkelig og srende perfekt.

Zayn? Lucy kikket urolig p ham, og Zayn kikket motvillig inn i hennes brune yne. Han smeltet, hjertet pumpet ujevnt, og et dryss med glasskr prikket mot huden hans. ynene hennes var blanke av bekymring og redsel. Gr det bra? Zayn rynket brynene og kikket forvirret p henne. Han hadde lyst til si ja, man da ly han, og han var en elendig lyner. Det gikk aldeles ikke bra mad han; han flte seg utmattet, lei, trist og svak. Lucy var grunnen til alt sammen, men han ville ikke klandre henne. Om Lucy bare viste hva hun gjorde med han, hadde hun aldri tilgitt seg selv. Men Zayn ville ikke gi henne drlig samvittighet eller f henne til syntes synd p han, alt hun gjorde var vre lykkelig! Og om hun var det s mtte Zayn godta det og vre glad for det, s mye som han elsket henne.

Zayn, vr s snill, du skremmer meg bare mer enn jeg allerede er! Klynket Lucy og krabbet nrmere han i sofaen. P skjermen rullet n rulleteksten s fort at han ikke fikk med seg et eneste navn. Hun kom nrmere. Nrmere og nrmere! Hun var helt borte ved han n, overarmen hennes lent mot hans. Det kilte i hele kroppen, og Zayns ansikt fikk en dus rosafarge. Han prvde skjule det ogs; Zayn skjulte alt Lucy gjorde ved han. Jeg er redd. Den filmen var forferdelig! Pep hun. Hun grep rundt hndleddet til Zayn og kikket opp p ham. Hun lot som om hun ikke la merke til fargen som ble sterkere i kinnene hans. Hva om morderen kommer i natt? Niall er ikke her... Jeg kommer til d!
Det er bare en film. Mumlet Zayn lite overbevisende. Han hadde ikke ftt med seg veldig mye av filmen, han hadde drevet bort ved synet av Lucy og inn i sin egen tankeverden. Likevel hadde han skjnt at filmen var en av de verste innenfor sin sjanger; blikket til Lucy hadde rpet det. Hun var en tff jente, ikke var hun lettskremt og heller ingen sutrekopp, men filmen s virkelig ut til la en annen enn den tffe siden av henne ta over. Zayn la sakte armen sin om henne, og kjente hvordan adrenalinet pumpet rundt i ham. Opp til hodet, ned til fttene, s opp igjen. Han hadde lov til gjre dette, ikke sant? Han brt ingen bestekompis-regel med Niall av trste kjresten hans? Antagelig gjorde han det ettersom dette betd mer for ham enn det noe noen gang kunne forestilt seg, men han brydde seg ikke. Om det kunne hjelpe Lucy p noen som helst mte var han villig til bryte alle regler.

Hun kikket opp p ham med et underlig blikk; som om hun s p noe hun aldri hadde sett fr. Sakte lente hun seg inntil ham og hodet hennes falt mot brystet hans. Varmen fra hret hennes var godt, det fikk Zayn til smile. Han trakk henne enda tettere til seg, slik at hun p en eller annen mte n hadde hele overkroppen sin mot hans, noe som fikk flelsene hans til ta fyr. Sommerfuglene danset i magen p ham, han var sikker p at ynene sang av glede. Smilet hadde for lengst kommet frem fra bak leppene og han pustet p nytt og p nytt inn lukten av henne, prvde ikke en gang skjule det.
Zayn... Mumlet hun. Stemmen hennes var usikker, fjern og stresset. Hun presset hnden sin mot brystet hans og prvde skyve seg opp fra ham, men Zayn dro henne rolig ned igjen. Han lot en hnd gli over hodet hennes, og fingrene hans lekte hen de blgete lokkene.
Ta det med ro, bare slapp av. Hvisket han inn i ret hennes. Han lukket ynene og s for seg han byde seg ned og kysset kinnet hennes, fr hun smilte svnig og krabbet opp p fanget hans. Han kunne nesten kjenne hvordan hennes jevne pust varmet mot nakken, og se hvordan yelokkene hennes glapp igjen. Zayn kunne se seg selv med henne, ikke bare som et nske, men som om det var virkelig.
Men.... Niall. Stemmen hennes brakk mot slutten og hun strevet med holde trene tilbake da hun kikket opp i ynene hans igjen.
Mener du dette? Han viste svaret, Lucy bekreftet det bare med et nlende nikk. Det er bare vennskapelig, Lucy. Han latet som om han himlet med ynene, en ting han gjorde for skjule lgnen som lyste i ynene hans. Du er redd, jeg prver bare hjelpe. Lucy nikket stille igjen, tok ikke yene sine fra han. Zayn s for seg selv smile svakt til henne og stirre henne tilbake inn i ynene. Han s seg slev byde seg ned og kysset henne p leppene. Han forestilte seg smaken og hvordan de hadde fltes; ste, myke, varme og fristende. De hadde nok vrt som rus; du kunne ikke la vre prve det igjen. Zayn ristet av seg tanken, men fortsatte stirre inn i ynene hennes. Leppene hennes van innbydende og lett fuktige. Han kunne se hvordan de glinset svakt i det neddempede lyset. Han hadde en gang kysset de leppene, og flelsen kom han aldri til glemme. Han kom heller aldri til glemme skyldflelsen han fikk etter det, og hvor forvirret han var da Lucy prvde dekke over for ham. Det hele var rrende p en mte, og fikk ham til fle seg betydningsfull og verdt noe selv for henne.

Zayn, jeg er veldig trtt. Hvisket Lucy mens en gjesp unnslapp munnen hennes. Men jeg er for redd til sove... ynene hennes var allerede lukket, og hun hadde enda mer tyngde mot brystet til Zayn. Hun slappet helt av i armene hans.
Bare sov, jeg kan bre deg bort til leiligheten din og Nialls nr du har sovet en stund. Svarte han, helt fortryllet av synet av skjnnheten i armene hans. Hun ristet sakte p hodet.
Jeg vil sove ved siden av deg. Jeg er redd. Hvisket hun stille. Hun var allerede p vei inn i svnen. Viste hun i det hele tatt hva hun sa?
Er du sikker? Spurte Zayn, usikker p om han burde hre p henne eller ikke. Hva kom Niall til si om han fikk greie p det? Du vet, Niall...
Er ikke her. Hun tok over setningen. Han vil at jeg skal vre trygg, det er det eneste han vil. Hun la armene sine om nakken til Zayn og koste ansiktet mot nakkegropen hans. Leppene hennes strk innat hans varme hud. Zayn gjorde alt han kunne for skjule frysningene det skapte, men gsehuden klarte han ikke gjemme.
Men om Niall fr vite om det...
Det gjr han ikke. Det er ikke noe vite... Lucys pust ble tung. Zayn svarte ikke, men lot seg overtale. Det var ikke vanskelig, kunne ligge ved siden av Lucy og hre hennes svnige pust, se hennes fjes som fikk mer og mer gld over seg jo nrmere morgenen kom, det var noe Zayn hadde drmt om flere ganger. Lucy var alltid en del av drmmene hans...

Han tok en hnd rundt midjen hennes og en bak knrne hennes, fr han forsiktig reiste seg opp og bre henne i brudelft mot soverommet sitt. Han la henne ned p den ene siden av sengen sin og hadde plutselig en tanke i hodet sitt. Klrne hennes. Han kunne ikke ta dem av, kunne han vel? Det ville vre merkelig, og i alle fall et brudd p bestekompis-reglene. Men hun kom til bli kjempe varm om hun l i bde joggebukse og en sto hettegenser. Han beit seg i leppen og dro forsiktig ned glidelsen p jakken, fr han dro den av henne. Mer av hennes myke, hvite hud kom til syne. Zayn strk fingrene over armen hennes, han klarte ikke motst fristelsen. Huden hennes var myk og glatt mot fingertuppene hans, en sto kontrast. Hennes varme armer frte varme oppover hnden hans ogs, og spredde frysninger med seg. Zayn svelget og tok av henne bde skoene og sokkene, fr han kikket ned p henne igjen. Det fikk holde. Han bredde over henne dynen og gikk bort til klesskapet sitt for ta p seg noen sovety. Han brettet opp sin egen dyne og la seg rolig ned ved siden av henne. Hennes avslappede fjes var som et nytt karamellisert sukkerty. Huden hennes hadde en leken farge av rd i pannen og p kinnbenene og leppene hennes hadde et lite mellomrom mellom seg. Zayn tenkte p kysse dem enda en gang. Det ha henne s nre seg hadde aldri fltes s godt og ille p samme tid. En del av ham var lykkeligere enn noen gang, mens en annen skrek at det var galt av ham gjre det. Men alt han gjorde var hjelpe en av hans bestevenner, som han tilfeldigvis elsket av hele sitt hjerte. Han hadde gjort det samme for Liam eller Harry... Han hadde riktignok ikke tenkt alle de tankene om dem, men han hadde flere ganger hjulpet guttene i seng og sovnet ved siden av dem. Han gjorde ikke noe galt, det var i alle fall det han fortalte seg selv.

God natt Lucy. Sa Zayn. Han byde seg mot henne og kysset kinnet hennes mykt en lang stund. Det fikk sommerfuglene til fly gjennom han igjen. Jeg elsker deg. Hvisket han idet han trakk seg vekk fra henne igjen. Han sukket og la hodet sitt tilbake p puten sin. Han snudde seg vek fra Lucy og l med ryggen til henne, han hadde aldri kunnet sove nr han viste at en av de vakreste jentene p jord l rett foran ham.
Jeg elsker deg ogs Zayn... Mumlet Lucy, fr hun sukket dypt og en rolig og stille snorking kom ut av henne.

534251_376552189065228_2114861024_n_large

Hper det var verdt litt venting! Personlig fler jeg dette er ett av de beste kapitlene p lenge (a) :)

nei, hva er det Lucy har gjort n?!?! Tror dere virkelig at hun mente det; at hun elsker Zayn? men hva da med Niall! Stakker Niall om han finner det ut :'( Hper dere likte f et lite innblikk i Zayns hode, like ri alle fall skrive fra hans side noen ganger :) <3 Og som Sophie kommenterte i gr s har Zayn lidd ganske mye, og er ganske ulykkelig. Om den ulykkeligheten ikke snur snart kommer det til skje noe alvorlig med han garantert. Vi fr bare hpe p at det gr bedre for ham, for vi vill ikke at vr lille bad boy skal ha det vondt :( <3

Hva syntes dere?
Hva tror dere om dette med Lycy? Tanker?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 11

Kapittel 11: Det jeg ikke fortalte.
Pinlig stillhet fylt med trer, hulk og snufsing. Jeg hadde et hvitt papirlommetrkle i hendene mine som fanget alle trene. Eleanor satt i baksetet med meg og vi hadde hodene vre lent innatt hverandre mens vi grt. Det var nok verre for henne; etter at Louis hadde vrt borte i en uke og endelig kommet hjem til London igjen, kom Eleanor allerede til vre p et fly p vei til noen familiemedlemmer i Frankrike. Louis og Eleanor kom ikke til se hverandre fr om to uker.

Det er s vondt dra fra noen du elsker. Snufset Eleanor. Jeg kikket bort p henne og nikket meg enig. Trene rant nedover kinnene mine mens jeg nsket at elske noen ikke hadde gjort s vondt. Kjrlighet gjr meg s svak, i alle fall nr jeg ikke kan kjenne den. Bare han hadde vrt her hadde alt vrt bedre.
Kjrlighet gjr vondt uansett. Mumlet Zayn. Uansett hvor nr mann er den mann elsker s gjr det vondt. Jeg kikket bekymret p ham.
Hva har Perrie gjort? Spurte jeg hest. Stemmen min var sprukken og vibrerte i halsen. Den hadde en rar klang oppe i hodet mitt, ettersom jeg var tett i nesen. Zayn snudde seg halvt og bare kikket p meg, fr han snudde seg igjen og kikket ut av vinduet. Jeg tittet bort p Eleanor som endelig hadde ftt hulkene under kontroll. Hun hadde det samme blikket som jeg var sikker p hadde lagt seg over meg ogs. Hva hadde Perrie gjort? Kanskje de ikke hadde kommet s godt over ens etter det med deres nesten-kyss? Eller kanskje det var det at Zayn ikke ville g for fort frem? For Zayn gikk ikke fort frem, ikke i det hele tatt! De hadde til sammen datet i cirka tre uker n, og kun vrt p to dater og sett hverandre noen ganger. Perrie var en nydelig jente, hun var st, hadde talent og var verdens mest hyggelige person. Jeg kunne ikke tenke meg en annen som passet bedre for Zayn, men i det siste virket det som om Perrie ikke var hans frste jente i tankene...

Zayn var forelsket, det var lett se, jeg hadde kjent ham i to r snart og hele tiden hadde jeg kunnet sett at han hadde en jente i ynene. Men jeg kunne ikke tenke meg noen han hadde kjent s lenge som to r, andre enn Danielle og meg, og Eleanor i nesten ett og et halvt r. Det kunne jo hende at han ogs hadde truffet sin mystiske sjel uten ha nevnt det for noen andre. Han kunne umulig like Danielle i alle fall! Aldri om han hadde likt noen av kjrestene til bestevennene sine, da hadde han bare vrt en totalt dust og helt forskrudd. For meg er det p grensen til respektlst. Jeg hpet bare ikke Zayn var dum nok til falle for Danielle eller Eleanor, det ville delagt s mye.

Fremme. Gryntet Paul fra frersetet. Jeg slapp ut en pust jeg ikke viste jeg hadde holdt og kikket bort p Eleanor. Hun satt urrlig og kikket ut av vinduet. Til utrykket og bedmme tenkte hun dypt p noen, og hadde jeg rett var det noen ingen andre enn prinsen hennes Louis. Jeg sukket, fr jeg ga henne en klem hun ikke enset og hoppet ut av bilen samtidig som Zayn. Han mumlet et stille hade til Paul, og vi ble stende i stillhet og titte etter den sorte bilen som senere forsvant inn i rekken av mange andre biler og taxier.

Kan jeg sprre deg om noe? Zayns stemme var kjedelig, mrk og ubetydelig idet han snakket. Det fikk meg til tilte hodet mot ham for sjekke om det i det hele tatt var ham som stilte sprsmlet.
Klart. Jeg begynte g mot leilighetene med han like etter meg. Han tok seg god tid til forme sprsmlet i hodet sitt, fr han endelig sukket og kikket p meg.
Du har glemt at vi skal ha filmkveld i dag, ikke sant? Jeg skulle til pne munnen protestere da jeg kom p noe. Jeg hadde helt glemt nevne det for Niall!! Jeg viste at Niall (av en merkelig og ukjent grunn) ikke likte at jeg var s mye sammen med Zayn.. Jeg var nesten aldri alene med han, noe Niall srget for. Jeg ante ikke hvorfor, ikke det at det plaget meg, men det hele var litt merkelig... Og n som jeg hadde glemt si til Niall og Zayn og jeg hadda tenkt til ha en koselig tid sammen ved se p film og spise pizza, kom han ikke til bli fornyd om han fikk greie p det.

Og n har du tenkt til si ? nei, jeg har ikke sagt det til Niall?, som om det er det eneste som betyr noe... Zayn gjorde en tpelig etterligning an min stemme, alt for lys og smal. Han hrtes mere ut som en fjortenring i stemmeskiftet. Niall og hans meninger er ikke alt vet du. Jeg skulte p ham.
For meg er det det! I alle fall betyr det veldig mye for meg. Jeg elsker ham. Vi gikk inn i heisen og stilte oss ved siden av hverandre. Bare tanket p Niall fikk meg til smile, men ogs til f hjertet til begrave seg i brystet mitt. Bare en uke. Jeg svelget hardt mens smilet mitt bleknet.
Jeg vet. Sukket Zayn. Heisdrene pnet seg jevnt og uten en eneste lyd. Alle gangene var stille og det virket som om det ikke var en eneste tanke, bekymring eller noe som helst i hele bygningen. Det var beroligende. Jeg tredde ut av heisen og gikk mot Niall og min leilighet. Jeg gravde i lommene p den trange jeansen min, til jeg endelig flte den lille, kalde metallbiten mot fingertuppene mine. Jeg fisket den opp og satte den i nkkelhullet, da Zayns hnd la seg over min. Av ren refleks skvatt jeg unna og nkkelen falt p gulvet.
Du er ikke god Zayn... Lo jeg. Han smilte skjeft og rakte meg nkkelen igjen.
Kom bort til meg klokken fire. Det er om en halvtime, s kan vi stikke til byen og leie en film. Jeg nikket.
Ser deg da. Blunket jeg til ham, fr jeg lukket opp dren og smatt inn.

***

Filmet var i boks, etter en time i utleiebutikken hadde jeg endelig ftt Zayn til g med p se en skrekkfilm. Jeg hadde ikke sett den fr, men Niall hadde snakket om den og sa at den ikke var s ille. Han sa at han viste jeg kunne takle se den, s hvorfor ikke prve? Zayn virket ukomfortabel med valget mitt, han bet p den ene neglen sin, kldde seg i bakhodet og holdt et grep om coveret med klamme fingre. Kanskje han var redd for skrekkfilmer? Jeg trakk p skuldrene for meg selv og gikk inn i leiligheten til Zayn.

Skal vi bare sette den p med en gang? Spurte jeg. Klokken hadde allerede blitt mye. Vi hadde selvflgelig kjpt pizza p veien ogs, og jeg var ikke akkurat en maratonlper. Jeg gikk til og fra byen i mitt eget tempo, slik var det bare. Jeg dumpet ned i sofaen og satte pizzaen p bordet, fr jeg gikk for finne to glass og litt brus til oss. Jeg kunne hre Zayn sm-sang for seg selv mens han satte i filmen. Det var en kort melodi, men veldig fin. Den strk ut mellom leppene hans som om det skulle vrt verdens mest naturlige ting. Jeg gliste og gikk ut til ham med brusen.
S flink du er til synge. Han kikket opp og rdmet. Det er ikke noe jeg bare sier, jeg mener det. Jeg satte fra meg glassene p bordet, fr jeg satte meg til rette i sofaen og stirret p skjermen. En mann holdt rundt et dames hodet, mens en annen mann, maskert med en diger hette, holdt en ks mot strupen hennes. Jeg lover deg. Niall sa den ikke var s ikke? Klynket jeg. Zayn hadde det samme utrykket som meg; forskrekket, bekymret... en smule redd? Han trykket p play og satte seg ned ved siden av meg. Skjermen ble frst svart, fr et skrekkelig bilde dukket opp, boret seg inn i hjernen min og kom til ligge der for alltid. Allerede under frste minutt var ynene mine lukket og forseilet av skrekk. Jeg kom ikke til klare dette lenge.

Tumblr_m92f9hhe9e1rrn89jo1_500_large

Sj der ja! Lucy har ikke peiling p at det er henne Zayn liker! Dette kan bli interessant ;) Beklager for et litt bob-bob kapittel, men jeg har gjort mye idag, og skrev dette i hu og hast, s hper dere ikke gledet dere alt for mye. Begynner p kapittel 12 i morra, s det blir lastet opp s snart som mulig! Tusen takk for ste kommentarer p traileren min, glad dere likte den. S hper dere liker dette kapittelet ogs <3 Lover dere at neste kapittel blir bedre, om mye mye mye mere spennende ;) Det skjer noe... drastisk :) Og sorry for skrivefeil; gjett hvem som er lat i dag ogs da :S Er sliten, det er derfor....

Likte dere kapittelet?
Noen som er spente p f vite om hva som skjer i hodet til Zayn i neste kapittel? :D
-Stine

Don't let go book trailer.

Trykk p det lille tannhjulet og se i 720p isteden!!!

S her er den, traileren for Don't let go! Jenta i filmen heter Crystal Reed, og jeg syntes hun passer ganske bra til vre Lucy. S er det jo Niall da, vr ste irske gutt. Det var utrolig morsomt lage den, satt ganske lenge gjorde det, men det var s himla gy nr jeg frst startet!! kan hende at jeg lager en for Please stay nr den er ferdig ogs :)

Embla: , tusen takk! Du aner ikke hvor glad jeg ble for hre det :) Og veldig morsomt at de skrev ut historiene mine og at jeg har ftt deg til lese. Bare hilst til moren din og si vr s god, hahaha ;) <3

Hva syntes dere om traileren?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 10

Kapittel 10: Siste vink.

Blitsene fra alle kameraene skjt rundt oss som lyd, men jeg prvde ikke unng dem som jeg ellers ville ha gjort om det var ekte lynnedslag. Vi brt oss gjennom mengden av folk, med litt hjelp av noen sikkerhetsvakter og albuene vre. Jeg hadde et godt grep om hnden til Niall mens han frte oss fremover og mot det som skulle skille oss i n uke; avstand.

Lucy, Niall! Er det sant at dere har flyttet inn sammen? Venter dere barn? Jeg mtte le. Media hadde rett i noe, i det meste overraskende nok, men noen ganger vred de om p ting og fikk det hele til bli noe helt annet. Venter barn... Var det det folk forventet? At Niall og jeg etter ha flyttet inn sulle f barn? Jeg var bare nitten, Niall fylte ikke fr om noen mneder; vi var alt for unge for det enda. Dessuten, jeg ville ikke ha barn...
Unnskyld. Beklager, m forbi. Hei, unnskyld. Niall prvde holde seg rolig, selv om jeg s den glinsende huden i nakken hans der svettedrper startet danne seg. Mengden var for mye for ham, et press han ikke kunne takle. Jeg grep hardere om hnden hans og dyttet han litt fortere frem. Han klemte hnden min ogs, og jeg kjente hvordan fingrene vre skled sammen, hvor klam han var i hendene.
Niall det gr bra, jeg er her. Hvisket jeg han fort inn i ret, fr vi i all hast kom oss bort fra paparazziene og inn p et rom vi kunne si adj uten mtte hre p masingen til alle fotografene og all fansen.

Er alle her? Paul; en av sikkerhetsvaktene til guttene, kikket p oss alle, fr han nikket for seg selv. Flott. Flyet gr om femten minutter. Ta adj fort. Jeg kommer tilbake om fem minutter.Med en gang Paul var ute slapp Niall bagasjen fin ned p bakken og dro meg hardt mot brystet sitt. Jeg og Niall hadde gjort noen avtaler som skulle vare mens vi var fra hverandre. En: Ingen grting p flyplassen. To: Ikke gjre noe dumt. Det virket som om vi allerede hadde vansker for holde den frste avtalen begge to.

Jeg elsker deg. Mumlet jeg mot brystet hans og svelget grten som truet med bryte ls. Jeg savner deg allerede. Hvisket jeg. Niall trakk ansiktet mitt opp til sitt og plasserte leppene sine mt, kjrlig og elskende mot mine. Han varme pust blandet seg med min og leppene vre strk hverandre. Jeg kjente hvor ru munnen hans var mot min, men fortsatt s myk og st. Jeg kikket han inn i ynene, fr jeg trakk meg unna igjen og begravet ansiktet mitt i nakkegropen hans. Jeg trakk inn lukten hans, lukten som jeg ikke kom til nyte fr om en hel uke. Det var ikke snakk om en lang stund, men det var lenge nok til la meg kjenne savnet, og det var det som gjorde det hele s vanskelig.

Jeg ringer deg i morgen tidlig, jenta mi. Niall kysset meg igjen. Bare kos deg alene i kveld, s finner du sikkert p noe i morgen med noen av dine nye venner. Jeg lo og ristet p hodet.
Da vil jeg heller lse meg inn i leiligheten til evig tid. Han strk en lokke av hret mitt bak ret og kysset pannen min. Varmen hans trengte inn i huden og spredde seg i hele meg. Jeg kom til savne dette; bare kunne st inntil ham og vite at dette var alt som betydde noe, bare jeg og ham.
Det er p tide g. Niall kikket bort p Louis og Eleanor som kysset en siste gang, fr de rygget litt unna og kikket bort p Niall. Niall kikket p meg igjen. Hade Lulu. Savner deg allerede. Hvisket han inn i ret mitt.
Jeg elsker deg. Grten var p vei og trene stakk bak ynene mine. Jeg klemte han en siste gang, omfavnet leppene hans med mine og trakk meg tilbake.
Elsker deg ogs. Han gikk ut av rommet etter Liam og Danielle, Louis og Harry og snudde seg mot meg igjen. Han lftet hnden sin og vinket forsiktig til meg. Jeg vinket tilbake og presset leppene til en hard strek for ikke hulke. Han sukket og smilte svakt til meg, fr han vinket en siste gang og forsvant rett foran meg. Jeg sto igjen med et skrekkelig tomt hodet, og et hjertet som verket etter den andre halvdelen sin.

528906_445043355527315_1532090650_n_large

Tidenes korteste kapittel servert p gullfat; vr s god! Sorry dere, men gjett hvem som ble dratt med p et familie treff da? ja, det var meg og skal jeg si dere noe? Neste gang blir jeg hjemme..... Starter p kapittel 11 med en gang og lovet at det skal bli mye bedre og MYE lengere. Det blir mest sansynlig postet allerede i morra :)
Det virker ikke som om Niall vet at Lulu og Zayn skal ha filmkveld, hmm? Hadde han godtatt det montro, han som vet at Zayn er betatt av henne? Og hvorfor tror du ikke Lucy har sagt noe? *gisp*

dere!!! Jeg har laget en book trailer til Don't let go og lurte p om noen ville se den? Vet ikke om jeg skal lege den ut eller ikke, s si hva dere syntes! Og om noen skulle lure s er en Book trailer nesten det samme som en film trailer, men bare for en bok. <3

Hva syntes dere?
Burde jeg legge ut book traileren?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 9

Dette kapittelet er dedikert til Ida Elisabeth! Jeg har kjent deg en liten stund, men fler jeg kjenner deg ganske godt, selvom vi ikke har mtt hverandre i person heller enda. Du har sagt flere ganger at jeg er forbildet ditt, men like gang blir jeg like overrasket og smigret. Det er bare utrolig og jeg fler meg kjempe heldig som blir sett p som det for deg. Jeg gjr mit aller beste og fler i alle fall at jeg har gjort noeriktig ettersom jeg er en slags "rollemodel" for deg. Jeg fler det er en re, og ble rrt av kommentaren din p sist kapittel. Trene i ynene mine fikk meg til mtte vente med lese resten av kommentarene, fr jeg fik samlet meg og leste videre. Takk for at du alltid er s st og snill med kommentarene dine, og det er utrolig koselig snakke med deg og ha blitt kjent med deg. En dag kommer vi sikkert til mtes ansikt til ansikt, hehehe ;) <3


Kapittel 9: Zaynie.
P innsiden er man noen ganger helt p bunn, vet ikke hva man egentlig skal gjre, og kan trenge et kart for klare holde seg p veien og ikke spore av. Det gjelder ha kontroll, sette p seg et smil og bare holde dette oppe, uansett hvor skrekkelig vondt det kan gjre p innsiden. Enten av en s sterk psykisk smerte at den angriper en fysisk ogs, eller hvilken som helst smerte i det hele tatt. Smerte er av alle slag vondt, men den er kanskje ekstra uutholdelig nr mann vet mann m skjule den for alle andre.

Sikker? Spurte Niall igjen. Han hadde hver av hndflatene sine plassert p hver sin side av kinnene mine, jeg prvde ikke sle dem til med saltvann, ved stenge trekanalene med et stort glis. Du kan vre med. Eller s kan jeg vente noen uker, til neste gang vi har fri. Jeg ristet p hodet og presset leppene mine mot hans, mens jeg leitet etter ord som kunne komme ut av munnen min i en fornuftig og overbevisende tone. Jeg var ogs redd for snakke med en grtkvalt stemme.
Jeg klarer meg fint uten deg, jeg vet du ikke liker det og at du vil behandle meg som babyen din, men jeg er ok. Jeg pirket han p nesen og kysset den stt. Niall smilte og klemte meg.
Det er bare fordi du er prinsessen min. Mumlet han inn i hret mitt. Jeg kjente han trakk inn lukten av mitt dampede hr og hrte hans lengtende sukk. Han klemte meg hardere mot seg, fikk klumpen i halsen min til vibrere truende.
Jeg kommer til savne deg. Hvisket jeg, redd for at om jeg brukte stemmen min p innstilt volum s ville den brekke og skjelve. Jeg mtte vre sterk, uansett hvor srt dette var for meg.

Dette var ikke min dag i det hele tatt. Frst skolen, Harry som ertet p meg, mine nye venner, ogs dette. Det fikk ikke akkurat humret mitt opp; heller i motsatt retning.
Jeg blir bare borte noen dager, maks en uke. Niall trakk seg unna meg og smilte til meg; glad, men fortsatt trist og usikker. Blikket hans var berrt av valget hans, og han nektet gjre dette lett for meg, selv om han ikke viste hva han gjorde med meg.
Jeg er glad du drar. Bobby har sikkert savnet deg, og jeg er sikker p at Greg ogs kommer til sette pris p et besk om du tar turen innom han. med et sukk snudde jeg meg rundt og fortsatte med hjelpe Niall pakke. Han skulle ikke ha med seg mye klr, men litt trengte han. Jeg brettet sammen alt, sakte, og la det p plass i kofferten hans. Jeg stirret p den. Jeg hadde lyst til tmme innholdet p gulvet, hive kofferten ut av vinduet og klamre meg til Niall; tryglende om ikke la han forlate meg her alene. Men jeg ville ikke, hadde ikke styrken til fortelle han sannheten; at jeg ikke viste hva jeg skulle gjre uten ham.

S lenge jeg kunne huske hadde Niall alltid hatt en slags virkning p meg, ikke en hvilken som helst virkning. Jeg flte meg uvel nr han ikke var i nrheten av meg, fortvilet og omtket, som om Niall var en del av meg og hadde blitt revet ut av meg. Han var en del av hjertet mitt, og med en del manglende klarer det ikke sl i takt som det ellers ville.

Nr drar du? det kom ut som hy hvisking. Jeg kunne kjenne jeg var farlig nr ved grte, trene presset p og nesen min gjorde vondt. Jeg bet meg i leppa og prvde heller fokusere p den smerten og den metalliske smaken som lekte p tungen min.
Jeg drar i morgen, litt utp dagen. Blir du med til flyplassen? Spurte han. Han kom bak meg og holdt meg p hoftene mens han kysset meg i nakken. Det fikk luften til stoppe p vei opp fra lungene.
Ja. Pustet jeg ut, fr jeg kysset han hardt og lenge p munnen, og unnskylte meg med at jeg mtte gjre lekser, fr jeg tok med meg skolebkene mine og lp ut av leiligheten vr. Med en tre trillende nedover kinnet subbet jeg bortover gangen, p vei bort til den frste leiligheten til en av guttene. Zayn. Jeg banket ikke p en gang, gikk bare rett inn og lp over til sofaen hans der jeg kollapser i hjrnet og hulket stille. Jeg trakk knrne inntil brystet og lot det fuktige hret mitt suge til seg trene mine.
Lucy? Jeg hrte Zayns forskrekkede stemme. Hva er galt? Jeg kikket opp og bet i meg et hulk, stirret p han gjennom trer og fortvilelse.
Niall skal dra. Snufset jeg, og trket kinnene mine med ermene p den store hettegenseren min. Jeg bare kommer til savne ham. Det var bare en trist nyhet f i dag, jeg har hatt det helt forferdelig. Zayn satte seg ned i sofaen, tett inntil meg, og strk vekk en tre.
Lulu da... Han sukket. Er ikke de andre snille p skolen? Spurte han. Jeg stirret han inn i ynene og nikket sakte. Han blunket fort, og i noen sekunder savnet jeg ynene hans under de lette yelokkene og lange yevippene. Men de kom tilbae, og hjalp meg med holde trene p plass.
Jeg er en del av taper-gjengen. jeg pustet ut og fiklet med genseren min.
Du hrer s absolutt ikke til der! Kan du ikke finne deg noen andre venner?
Det er ikke lett. Mumlet jeg og stirret tilbake p ham. Han forsto. Jeg kunne se gjenkjennelsen i ynene hans; han hadde opplevd akkurat det samme. Jeg kunne nesten se hans skoler; dag for dag. Jeg s alt fra da han lp over skoleplassen jaktende p en fotball, til da han ble dyttet i gangen. Jeg kunne se jenten han smugtittet p i biblioteket, og guttene han snakket med i kantinen. De to guttene s jeg flere steder, de var med han hele tiden.

S fort du finner en person som smiler til deg og kikket vekk, s vet du at du har funnet en person som gir blanke i at du er den nye jenta, eller kjresten til en i One Direction. Og s fort du finner den vennen m du bruke sjansen og ikke vre sjenert. Zayn holdt hodet mitt mellom hendene sine og kikket p meg, s etter en forstelse.
Jeg kunne nske du kunne g p skolen med meg, Zayn. Da hadde alt vrt s mye bedre. Snufset jeg, fr jeg la armene mine og halsen hans og klemte meg inntil brystet hans. Jeg kunne kjenne hjerterytmen hans mot kinnet mitt, og det fikk meg til rdme. Sakte la hendene til Zayn seg p ryggen min og han trakk meg nrmere, nesten slik at jeg satt i fanget hans.
Det gr bedre etter hvert...
Men Niall skal dra, og dere andre ogs. Harry drar tilbake til Cheshire, Louis besker Eleanor i Manchester og Liam og Danielle skal beske bde hans og hennes familie. Og du skal sikkert hjem til familien din du ogs, eller kanskje til Perrie... N som vi er inne p det, har du ordnet opp med henne? Plutselig glemte jeg dette med alt av sorg, smerte og den kommende uken. Jeg kikket strent p Zayn og satte meg litt bort fra ham.
Eh... Han kldde seg i bakhodet og rdmet. Jeg fortalte henne at jeg var lei meg, og at det ikke hadde noe med henne gjre. Vi har en date til sndag. Han nektet se meg i ynene, sikkert fordi han allerede viste jeg hadde et skummelt og trumfende smil om munnen.
S bra, Zaynie! Jeg er glad p dine veiene. Jeg tok tak i begge kinnene hans og klp han. Han lo og kikket tilslutt opp p meg, rdme i kinnene og flaue yne.
Ikke kall meg det, det er et forferdelig kallenavn. Fniste han og senket hendene mine, men ikke helt; han lot dem hvile p knrne hans.
Jeg syntes det er fint! Sa jeg tullete.
Zaynie... Zayn skar en grimase. Du er elendig! Lo han og dultet meg i skulderen. Jeg gliste til ham og lo med han. Jeg kikket p han mens vi lo. ynene hans smalnet seg mens smilet hans lekte i munnvikene. Den smidige latteren hans rullet i takt med min, og han byde seg fremover mens han lo. Latteren vr blandet seg fortere enn den burde. Plutselig ble vi stille.
Ser du. Jeg kunne nske jeg kunne ha det slik som dette p skolen ogs. Jeg kunne nske du kunne vre p taper-bordet sammen med meg. Jeg smilte lurt til ham.
Hvordan fler du deg? Spurte han sakte, og alvorlig. Pusten hans kilte leppene mine, og fikk meg til ville le igjen.
Jeg fler meg... lykkelig? Jeg rynket brynene og kjente blodet roset til kinnene mine. Jeg stilte sprsml ved mitt eget svar, men viste det var sant det jeg fortalte ham.
Jeg kunne nske du flte deg lykkelig hele tiden. Svarte Zayn meg.
Jeg burde g tilbake til Niall og vre med han, kanskje. Han drar jo i morgen. Jeg reiste meg opp og startet g mot dren, Zayn fulgte etter meg. Idet jeg skulle lukke opp dren stoppet han meg.
I morgen kveld s kan vi sikkert finne p noe. Vi kan se en film og bestille pizza, ok? Han smilte til meg. Jeg nikket raskt.
Ja, vi kan ha en skikkelig bestevenn-kveld! Sa jeg ivrig.
Bestevenn? Spurte Zayn rart. Jeg kunne likevel se smilet som nappet i munnvikene hans selv om han prvde skjule det.
Ja. Du er min beste venn Zayn. Harry er bare tullete, Niall er kjresten min, og Louis og Liam er jeg selvflgelig ogs veldig glad i, men du... Jeg smilte til ham. Det er noe spesielt med deg. Jeg er utrolig glad i deg, Zaynie. Uten forvarsel kastet jeg meg rundt halsen p ham. Jeg hrte han smilte, og han klemte meg hardt tilbake.
Jeg er kjempe glad i deg ogs, Lulu. Hvisket han i ret mitt. Jeg trakk meg unna ham og kysset han fort p kinnet, fr jeg blunket til ham og smatt ut av dren og lp over til Niall igjen.

Zayn sank ned lans dren sin med verdens strste smil. Leppene sprakk nesten opp og han kunne kjenne hvordan kinnene hans verket. En tre rant fra ynet hans, og en latter veltet ut av ham. Han sukket og lukket ynene. Forsiktig lot han fingrene gli over huden der Lucys lepper hadde vrt plassert. En glitrende flelse kilte ham og fikk ham til bite seg i leppa.
Jeg elsker deg Lucy, over alt p denne gjord kunne jeg nske at du bestandig skulle vre lykkelelig. Hvisket han og forelsket og fortryllet enda en gang.

Tumblr_m6xctv5urr1qb35gao1_500_large

Sorry om det er masse skrivefeil i dette kapittelet, men har vrt s opptatt idag og orker ikke akkurat n, er sliten, retter senere :)

Aw, var ikke denne delen litt st da? <3 Jeg begynner syntes Zayn passer litt for Lucy jeg n alts! Men det har jo bestandig vrt Lulu og Nialler, har det ikke? Og mens jeg huser det: jeg har store planer for denne historien, men er litt usikker p slutten enda, s det jeg lurer p er: Er det noen av dere som virkelig elsker denne historien s hyt at dere kunne tenke dere mer fra Lucy og Niall etter D.L.1: Please stay er ferdig? For jeg har ogs en liten plan for en fremtidig sesong 3, om noen er interesserte? :) jeg liker i alle fall veldig godt skrive om Lucy og Niall, og resten av gjengen, jar har p en mte knyttet et slags bnd til dem. S om noen er intereserte s gi fra dere et lite pip!!!

Hva syntes dere om kapittelet?
Vil dere ha sesong 3 av historien ogs, eller er dere lei av Lulu og Niall?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 8

LES UNDER BILDET!


Kapittel 8: Taper bordet.
Jeg hadde aldri flt meg s alene, annerledes og uforsttt som min frste dag som student ved City University London. Dagen fltes som ett helt r, folk ble aldri ferdig med kikke p meg, korridorene var som labyrinter og lrerne behandlet meg som om jeg aldri hadde gtt p noe som het en skole fr. Jeg var rett og slett den nye eleven, men for meg var det kanskje enda verre en de som hadde vrt nye fr meg. De hadde nemlig ikke vrt grsdagens avis? sladder og kjresten til en av medlemmene i et av verdens mest populre boyband.

Jeg sjekket mobilen min. Et tapt anrop fra Niall og n melding fra Harry. Jeg gadd ikke en gang pne meldingen fra Harry, ettersom det var dem femte jeg fikk fra ham den dagen og jeg viste at den kun inneholdt enda en vits om en ny elev p en skole, eller s skulle han bare understreke enda en gang for meg at han som var mindre enn meg var den som hadde jobb og slapp g p skole. Harry var den irriterende lillebroren jeg aldri fikk gleden av plage gjennom oppveksten min...

Jeg ringte fort til Niall, mens jeg gjemte meg bak skapdren og stengte alle blikkene ute. Det var ille nok vre ny, som om ikke de sulle gni det inn og hviske hylytt til hverandre om meg etter jeg hadde passert dem.
Hei Lulu! Hvordan er skolen? Nialls ste stemme erstattet all bekymring og irritasjon. Jeg var Lucy igjen; bare Lulu.
Fint. Elevene kikker en del, men ellers gr det bra. Sukket jeg. Jeg lot fingrene mine gli over bokryggene p skolebkene i skapet mitt og fant Engelskboken, fr jeg skjv den ned i ryggsekken min og fortsatte late som om jeg leitet etter noe i skapet.
Og fagene?
De er fortsatt skolefag. Bekreftet jeg. Niall lo, noe som gjorde meg en smule gladere.
Vel, kos deg videre, dagen er ikke over enda. Harry henter deg nr du er ferdig. Hade, elsker deg! Jeg kunne hre han laget kysselyder inn i telefonen, jeg flte dem nesten mot leppene mine.
Elsker deg ogs. Hade. Jeg puttet mobilen ned i sekken og lukket skapet mitt s sakte jeg bare kunne igjen, fr det smalt p plass i metallrammen og lot et hylytt BANG hjelpe meg med tiltrekke meg enda mer oppmerksomhet. Jeg sukket frustrert og skulle til forlate korridorene og ske tilflukt p jentedoen til det ringte inn til neste tima, da noen stoppet meg. En kald hnd p skulderen min fikk meg til bite meg hardt i leppa og stivne p stedet. Bare det ikke var en lrer, eller enda verre; rektor! Sakte vridde jeg p hodet, bare for oppdage at det sto en lav jente med sort, langt hr, sjgrnne yne og verdens strste smil om munnen. Huden hennes var blek som porselen, og hret virvlende i ville flodblger nedover ryggen hennes.

Hei! Jeg er Sophia! Stemmen hennes skar i rene mine, og jeg fikk vondt i kinnene mine av se smilet hennes. Hun tilhrte p et sirkus; for glad og blid. Jeg grep om hnden hun rakte ut mot meg, og ristet den lett.
Jeg er Lucy Hutson. Jeg fikk s vidt endt setningen min, fr hun avbrt meg.
Ja, du er Lulu, kjresten til Niall Horan! Hun ristet hnden min hardere, som om det var en slags re og drm f mte meg. Hun ville forsikre seg og at jeg virkelig var av kjtt og blod, ikke bare en luftspeiling eller en usynligvenn i hennes yne.
Bare kall meg Lucy. Lulu er bare kjelenavnet Niall og de andre guttene bruker p meg. Navnet var som en nkkel for komme nrmere meg, og jeg trengte ikke en s sprudlende jente som Sophia i livet mitt. Jeg klarte meg fint. Jeg burde skaffe meg noen flere venner, som Niall sa, men jeg ville ha venner som var som meg, og forsto meg. Sophia var om ikke min sterke motsetning...

Jeg skjnner. Hun slapp hnden min. Hvordan liker du deg her? Er det ikke flott?! Hun s rundt oss som om vi skulle vrt p innsiden av det Engelske slottet, men alt jeg kunne se var nedtaggete skap, ripete gulv og overfylte splebtter. Det hele var kvalmende.
Det er min frste dag. Men forelpig virker det... overlevende. Jeg trakk p skuldrene. Sophia lo og slo meg p ryggen, frte meg bortover mot kantinen med s seig mat at jeg ikke en gang hadde turt sette tennene i eplene de solgte der, i frykt om at de skulle vre av plast.
Alle snakker om deg. Jeg har lett etter deg, du kjenner jo ingen, og vi vil ikke at noen skal fle seg uvelkommende...
Heller uvelkommen enn s velkommen som dette. Mumlet jeg for meg selv og ristet forsiktig av meg grepet til Sophia.
S jeg vil introdusere deg for mine gode venner. De sitter der borte. Hun pekte mot bordet ved siden av sppelstasjonen, bordet lengst vek fra kantinen. Var ikke det taper-bordet? Det var i alle fall det i alle filmer...

Dere! Mt Lucy. Lucy, dette er Clover, Emmett, Anthony og Ed. Jeg kikket p dem etter tur, og revurderte plutselig alt dette med taper-bordet. Dette kunne da umulig vre taper-bordet! Sophia satte seg ned ved siden av jenta med navnet Clover; ei pen jente med vakkert langt hr, bl yne som fint ble rammet inn av noen store briller, og roserde kinn. Hun var uvanlig vakker, noe som gjorde dette til noe helt annet enn et taper-bord. Emmett; gutten som satt fordypet i sine egne tanker ytterst ved bordet, s lettere trist ut. Av en eller annen grunn s fikk det han til se mystisk ut, til lure p hva som skulte seg i de grnne irisene hans, og hva som fikk han til smile s smtt, men fortsatt se likegyldig og lei seg ut. Det hele kledde han, fikk han til se ganske s st ut.

Anthony og Ed: Begge to virket som av den brkete typen. De var en av guttene; de som glodde etter alle jenter, snakket spydig til lrerne og bombarderte alle vegger og drer med banneord via en sort sprittusj. Men i likhet med alle de andre, til og med Sophia, s s dem begge to bra ut. Jeg sukket og dumpet ned ved siden av Ed.

Kan jeg sprre om noe? De fleste nikket. Hvorfor sitter dere akkurat her? Er ikke bordet ved sppelbttene alltid tapernes territorium? De kikket p hverandre alle sammen.
Velkommen! Gliste Sophia. Jeg rynket brynene.
Det er det. Mumlet Clover.
Men jeg skjnner ikke... Dere virker da helt normale, p hver deres mte. Jeg lot vre kike mot Sophia, hun var alt ifra normal.
Sophia er Svensk, irriterende og hyper, derfor vil ingen vre sammen med henne. Jeg er smart og nerdete. Emmett er dv. Anthony og Ed er homofile. Clover sukket og reiste brynene sine mot meg. Og du er Irsk, kjendis og en diva, derfor glir du rett inn i gjengen vr. Jeg kikket p dem igjen, og plutselig var det som om jeg kunne se rett inn i dem, se hvem de var, og hvorfor de satt ved bordet. Jeg fikk lyst til lpe vekk og gjemme meg. Lpe hjem til Niall og grte i armene hans. Jeg ville ikke vre en av dem, jeg ville ikke vre den nye jenta. Men jeg mtte snart innse at Clover hadde rett; det var her jeg hrte til. Den nye kjendis-jenta, sirkusapen, nerden, den dve gutten og det homofile paret. Jeg sklei rett inn. Taper-bordet var mitt nye lunsjbord.

***

Harry kikket p meg som om jeg skulle tullet og tuklet til verdenshistorien, eller psttt at egget ikke kommer fra hna. Han s dumt, rart og nesten latterlig p meg. Jeg krympet meg.
Og det er ikke det verste! Sa jeg etter ha fortalt om Sophia. Resten av gjengen utfyller bordet perfekt, i likhet til meg. Vi har dve Emmet, nerdete Clover, ogs m jeg ikke glemme nevne det ste kjresteparet Anthony og Ed. Harry sprutet ut i latter.
Jeg trodde ikke vitsene mine skulle bli s levende for deg! Jeg skulte p ham.
Hold kjeft og kjr meg hjem, smen. Jeg vil vekk fra dette stedet s fort som mulig. Harry fortsatte le, og vi kjrte hele veien vekk fra min nye hverdag som jeg mislikte som bare pesten.

Tumblr_m8ssk6vath1qklju2o1_500_large
Nytt bilde av gutta!!!

Dette var et drlig kapittel, jeg hater det..... unnskyld. Kommer mer i morgen, forhpentlighvis bedre enn dette....

Men dere m skjerpe dere p kommentarene alts, blir s lite motivert nr jeg fr under ti kommentarer ogs ser jeg p statestikken og bare... WOW, under 1/3 av dere gidder kommentere! Husk at jeg skriver for dere, og liker like mye lese kommentarer som det dere liker lese fanfics om One Direction. Det gr litt p vise at dere faktisk setter pris p det jeg gjr ogs, jeg sitter hver dag og skriver. Noen av dere er trofaste og flinke og gjr det hver gang, mens andre ikke gjr det i det hele tatt. Det dabber og dabber av, til slutt er det vel ingen igjen kommenterer.... Fortsetter det snn s m jeg revurdere denne bloggen :S Og noen dager har jeg kanskje ikke hatt det helt fantastisk, og gleder meg til komme hjem og se hva dere har skrevet. 2 kommentarer.... Men jeg blir hoppende glad over de kommentarene like vel! Nermest forguder dem som kommenterer og vil gjre s lite bare for glede noen!!! S vr s snill; jeg trenger f litt respons jeg ogs <3

Og hvis det manglet noen G'er i dette innlegget s er det ikke fordi jeg hater bostaven G, men fordi knappen er en smule idiot og hater meg....

S; noen der ute som vil gi lyd fra seg? ikke vr sjenerte!
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 7

Kapittel 7: Skyen Niall og himmelen Zayn
Niall tok hnden til Lucy i sin og klemte fingrene hennes mellom sine. Han holdt den fast og kjente hvordan varmen strmmet gjennom hele ham. Det fikk han til smile. Lucys fingre klemte han tilbake, der hun gikk og kikket p omgivelsene rundt dem. Biler, noen trr her og der, rekkehus og leiligheter p hver side av veien. Niall kikket ned p hendene deres og kunne se hvordan de var som puslespillbiter innat hverandre. Som magneter; positiv mot negativ, der de ikke rikket seg fra hverandre. Det var som om de var fdt til holde hender. Niall kunne ikke kjenne sin egen hnd i noen andre enn hennes, og han kunne ikke se for seg Lucy hekle fingrene sine sammen med noen andres heller. Det var i alle fall det han fortalte seg selv...

Han kikket opp p det runde, ste fjeset hennes. Hun s s bekymringsfri ut, s uvitende og fjern fra det som hendte rundt henne. Hvordan kan hun vre s blind? Spurte han seg selv og klemte hardere om hnden hennes mens han ristet p hodet. Det hele var s penlyst, det hadde vrt det det siste ret, men han hadde bare skjvet det bort, latt alt annet enn frykten for at det kom til skje innta hodet hans. Lucy. Hun fungerte p en mte som en slags distraksjon, ikke bare fra det han ikke ville tenke p, men for alt vondt. Om han bare hadde henne s kunne ingen ting dra han ned, men uten henne... han ville ikke en gang tenke tanken! Han kom til vre mer enn knust. Men om han bare overs ting som virkelig kunne forandre livet hans, deres liv, dette med hva han hele tiden hadde skjvet langt ut av hodet sitt, s kom det fr eller siden komme hoppende ut rett foran han og da var det for sent hive seg p bremsene. Har man krasjet s har man krasjet, da er det bare prve holde seg rolig... og i live.

***

Du. Lucy skumpet Niall litt i siden og smilte puslete til ham. Hva tenker du p? Du som gr der helt i din egen verden. Niall sukket og presset frem et smil, fr han slang armen sin over skuldrene p Lucy og trakk henne nrmere seg. Tenk om jeg ikke kunne holde henne slik lengere... Tanken fikk en stikkende smerte til ramle ned i brystet. Han bet seg i leppe for ikke stnne og skjre en grimase. Om bare tanken gjorde s vondt, tenk da hvordan det mtte ha fltes om det virkelig skjedde. Niall. Sa Lucy.
Ja, jenta mi? Tenk ikke kunne kalle henne det... Denne gangen kunne han ikke holde tilbake stnnet, han knep ynene sammen og stoppet opp.
Niall, gr det bra? Har du vondt noe sted? Spurte Lucy bekymret og strk han sakte p ryggen for gjre han bedre. Skal vi g tilbake?
Det gr fint... s fort jeg fr mat, sikkert. Han himlet meg ynene under sine lukkede yelokk og hpet hans lille kommentar kunne f henne til overse det hele. Og hun lo.
Vel, Starbucks er rett der. Hun pekte over gaten. La oss g. Ogs hektet hun hnden sin fast i Niall sin igjen, og plutselig var det som om han glemte at ordet redsel, vondt og smerte fantes.

Jeg klemte henne mot brystet mitt, fiklet fingrene mine inn i hennes brune, glatte hr og beveget leppene mine hardt mot hennes. Jeg kunne kjenne hun nlte, men ikke lenge. Hun snek hendene sine rundt midjen min og kysset meg like intenst tilbake. Jeg klarte ikke holde meg lengere. Fort trakk jeg meg unna for luft, fr jeg krasjet leppene mine sultent mot hennes igjen. Hun viste hva jeg tenkte, s hun pnet munnen og lot tungene vre leke med hverandre. Jeg flte alt i meg ble berrt av det jeg nettopp opplevde og levde i. Stjerneskudd blinket og kilte meg, ville raketter og rmmete sommerfugler. Det hele var nytt og spennende. Jeg la henne sakte ned i sengen, fortsatt med leppene mine mot hennes. Hun strk meg oppover ryggen og kilte meg i nakken. Jeg mtte trekke meg unna fordi jeg begynte fnise. Hun lo hun ogs. Hun dro meg ned over seg og festet sine varme lepper mot halsen min. De brant mot huden, en god og ilende varme. Jeg kjente tennene hennes nappet i huden min idet hun etterlot seg sitt merke p meg, merket om at jeg var hennes. Jeg pustet tungt og kjempet imot trangen til stnne. Hun viste det, og presset derfor leppene sine hardere mot huden min. denne gangen klarte jeg ikke holde det inne i meg.
Lucy... Pustet jeg ut. Hun smilte og kysset meg p leppene igjen. Dette var bare starten, og vi viste begge hva som kom til komme. Men det hele ble stoppet.

Jeg lurte p om ? wow, wow, wow! Ok, de bildene blir nok ikke lette holde ute fra hodet. Takk. Ls dren neste gang, er dere snille? Sa Zayn irritert og forsvant.
Unnskyld Zayn! Ropte Lucy etter ham, allerede i full gang med kle p seg noen klr, hastet ut av rommet etter Zayn, mumlet noe til ham som Unnskyld og at vi skulle lse dren neste gang. Jeg kunne hre Zayn sukket.
Lucy, kom tilbake.... Hvisket jeg. Du er ikke min enda. Jeg kunne se for meg det usynlige rde merket p halsen hennes, merket mine lepper hadde laget; merket jeg ikke rakk lage.

Jeg fortet meg kle p meg noen nye klr, fr jeg lp ut etter Lucy. Hun satt p kjkkenet med Zayn, han lo av noe hun sa. Jeg gikk bort til dem og satte meg ved siden av Lucy. Jeg kysset pannen hennes og smilte smtt til henne. Jeg kikket p halsen hennes og s ingen ting.
Jeg gr og tar p meg noen andre klr enn dette. Fler ikke for g i buksen din resten av dagen. Lo hun, kysset meg fort p munnen og forlot kjkkenet. Jeg kikket p henne g, ut av kjkkenet, gjennom stuen og opp trappen. Jeg smilte og snudde meg mot Zayn. Han kikket ut av kjkkenet, blikket lengtende, srt og beskjedent. Han s knust ut... Sakte pnet jeg munnen for si noe, men Zayn flyttet blikket sitt mot mitt, og ordene falt ut av meg uten bli sagt. Tenk at ett blikk kan si s mye, bety s meget og rpe en s skremmende hemmelighet. Tenk at jeg hadde vrt s blind. Tenk at jeg ikke hadde forsttt det. Tenk at Zayn var forelsket i Lucy...

Niall pustet tungt ut og ristet p hodet. De var vist allerede kommet seg til Starbucks, de satt allerede ved et bord. Han hadde en kopp mellom hendene, men hadde vist ikke drukket noe av den. Han tokk en sup og kjente den varme drikken brant han nedover halsen.
Og endelig landet han p jorden igjen. Lucy strk Niall over kinnet. Hva er det med deg i dag, du? Niall satte seg tett inntil henne, desperat etter kjenne hennes varme; henne mot seg. Han klemte henne mot seg og koste ansiktet sitt i nakken hennes. Niall...
Kan du love meg noe? Spurte Niall. Lucy nikket og strk han over hret. Lover du aldri la meg g? Han kikket opp p henne, inn i hennes sprrende yne. Han kysset henne fort p munnen, stt og sjenert.
Selvflgelig lover jeg det. Jeg elsker deg, kan ikke leve uten deg. Hvorfor tror du at jeg ville latt deg g s lett? Spurte hun. Du har jo bedre alternativer...
Jeg elsker deg ogs. Svarte Niall isteden, og klemte henne igjen. Han var klar over at Lucy ikke viste hvor lett hun faktisk kunne la ham g, han kunne renne gjennom fingrene hans som sand. Men hun hadde rett; hun ville ikke la ham g, og Niall kom ikke til rykke seg av flekken heller. Det han egentlig mente med sprsmlet sitt var: Lover du aldri g fra meg? Men han kunne ikke f seg selv til sprre det. Han viste svaret; selvflgelig kom hun ikke til g fra ham, noen sinne. Hun viste bare ikke hvilken andre alternativer hun hadde. Niall s p seg selv som en hvit sky som skygget for den klare og bl himmelen; Zayn.

545663_316958588383764_198621680217456_747527_686695232_n_large

S om dere ikke skjnte det (noe jeg tror dere gjorde, for dere er noen smarte skruer (wtf, stine?) ) s er det et flashback fra Nialls synsvinkel. Merkelig skrive i jeg-form som Niall, er liksom s vant til " vre" Lucy... men det var gy da ;) Og kleint, for ikke snakke om kleint skrive. Men jeg flte noe slikt mtte inn, enda det ikke ble noe, p en mte. tror kanskje noen sitter der ute og venter p noe slikt, det var til og med noen som gjorde det i D.L.G 1, men jeg syntes ikke det passet inn... Men jeg vet ikke jeg. Alts jeg kan skrive det, prve f det s bra som mulig, problemet er bare at jeg syntes det er s superduper kleint og rdmer som en idiot bare jeg begynner skrive noe snt, tanken p skrive det er... *rdme, rdme* Ogs slutter vi skirive om dette akkurat n.....

S, n vet Niall det alts, og har tydelig visst det en stund ogs! Her er det rom for masse drama ja, som dere siser selv! Stakkar Niall, han tror s lite om seg selv :(

Likte dere kapittelet?
Likte dere den delen av kapittlet? *engle smil* Kom igjen, dere vet hva jeg snakker om, h?!
N er det jeg som er klein...
Men selvom jeg ikke klarer ta meg serist n, s der det jeg prver sprre om; Vil dere ha litt action? Alts, dere vet.... litt dirty ting? Ikke forvent for mye alts, Gud; ikke forvent mye i det hele tatt! Men om det blir s, s skal jeg prve meg......
Det er fortsatt kleint.... Er det ikke kleint for dere? haha, vet dere hva, nr jeg skriver her s fler jeg at jeg snaker med meg selv, men det hender jo at noen av dere svarer p mine skriftlige sammtaler med megselv da, og da blir jeg kjempe glad! :D Hvor mange ganger nevnte jeg kleint i dette innlegget? Skal vi gjre det for siste gang?!
KLEINT :D ja..... Noen av dere m garantert lure p hva som er galt med meg, hahahaha!
Men n stikker jeg p skolen, folkens -.- Hade!!!
-Stine.

D.L.G 2: Please stay - kapittel 6

Jeg drar til tannlegen n!!! :O Noen som vil gjre meg glad nr jeg kommer hjem igjen og se mange kommentarer? (a)


Kapittel 6: lese i blinde.
Herregud, der er du! Jeg slang meg rundt halsen p Zayn og klemte han tett inntil meg. Jeg kunne kjenne de kalde hendene hans som snek seg rundt midjen min, han klemte meg hardt mot brystet sitt. Jeg begravde ansiktet mitt i brystet hans og prvde holde trene tilbake. Han var her n, jeg trengte ikke bekymre meg lengere. Han luktet skog og en smule alkohol, blandet med hans sterke og mandige parfyme. Lukten var av en eller annen grunn beroligende og fikk nervene til slutte spenne seg. Aldri gjr det der igjen! Aner du hvor urolig jeg ble? Du kan ikke bare lpe slik, og tenk hva Perrie fler n. Hun m vre knust. Jeg trakk meg fra han, satte hendene p hoftene og stirret hardt p ham. Jeg kunne se han krympet seg litt, og ynene hans plantet seg i gulvet mens han fomlet med hendene sine.
Jeg vet, jeg vet... Mumlet han, fr han snudde seg til Liam som sto bak ham. Vi burde kanskje g. Jeg ville bare at du skulle vite at jeg var ok, og jeg mtte se om du var det samme. Han kikket bort p meg igjen. God natt, Lucy. Sov godt. Sa han, fr han ga meg et raskt kyss p kinnet og gikk forbi Liam. Jeg sukket og stirret inn i Liams brune yne som hadde et drag av bekymring over seg. Han bet seg i leppa idet jeg rynket brynene mine.
Han er ikke ok, er han vel? Spurte jeg. Liam ristet p hodet. Vel... Det er vel ikke noe vi kan gjre med det.
Det er mer enn du tror. Sa Liam, fortsatt med blikket festet p meg. Jeg skakket p hodet og s sprrende p ham. God natt, Lulu. Ser deg i morgen. Han kysset meg mykt p kinnet og jeg kunne hre ekkoene av skrittene hans gjennom den mrke gangen, der han gikk bortover til sin egen leilighet.

***

Jeg l i sengen p brystet til Niall, fokuserte p hjertet hans som dunket mot ribbena. Jeg hrte hans hviskende pust som fortalte meg at han sov, og jeg kunne se pupillene fare frem og tilbake under yelokkene hans. Han s fredfull ut, men anspent p en avslappet mte; som om han prvde slappe av, men ikke fant roen. Kanskje han hadde mareritt. Sakte lftet jeg hnden min opp til kinnet hans og strk forsiktig fingertuppene over den morgengldende huden hans. Jeg kjente hjerterytmen hans roet seg litt og hele kroppen hans senket seg. Han lente seg etter berringen min, og jeg kjente gsehuden jeg ga han p armene der han snek den ene armen rundt meg og dro meg nrmere seg.
God morgen. Sa han med en hes og sr stemme. Jeg fikk frysninger av stemmen hans og krp opp til nakken hans for kysse han varmt p halsen. Niall fniste og strk meg p hodet. Sovet godt, Lulu? Jeg lente meg p albuene mine og kikket ned p han. Han var s vakker! Det bustete hret, hans sprakende sj-bl yne, kinnene hans som var rora og huden hans blek og frisk. Leppene hans var lyserde og et kledelig smil hadde lagt seg over dem. Han s helt perfekt ut, selv om han nettopp hadde vknet.

Jeg har sovet godt, du er en god pute. Smilte jeg. Han lo og dro meg ned for et kyss. Hva med deg?
Helt herlig... Mumlet han og sukket. Plutselig fikk han dette utrykket igjen; men denne gangen drmte han et mareritt i lys vken tilstand. ynene hans fikk en klarere farge av bl, skinnene og rent. Brynene hans skrdde seg, og hele ansiktet hans forandret seg og gikk inn i en slags transe.
Hva er det? Noe er galt. Spurte jeg. Niall sukket igjen og ristet p hodet.
Nope. Det er ingen ting, i alle fall ikke noe farlig. La oss komme oss opp n, stelle oss ogs drar vi ned til byen for spise frokost. Vi m jo nyte din siste fridag! Niall blunket til meg, var tilbake til sitt gamle-jeg, og hoppet ut av sengen.
nei, jeg starter p skolen i morgen! Jeg stnnet og subbet etter ham. Tro meg, jeg hadde lyst til bare stupe til sengs igjen og sove meg gjennom resten av livet, men nr jeg kikket p Niall gjorde hjernen min andre valg. Jeg hoppet opp og gikk etter ham. For det frste sto han jo bare i bokseren, og har du sett Niall i bare bokser s vet du hva jeg snakker om! For det andre s kikket han p meg med de ynene, de ste og bedrende klinkekulene som selv kunne ftt et stort skummelt monster til la vre tenke p ham som et mltid. Om Niall brukte de yene kunne han f hva han ville, og det viste han.

Det kommer til g s bra s, og det vet du! Lo Niall idet vi kom inn p badet. Det er ikke noe verre enn dine andre frste skoledager. Han kledde fort av seg og gikk inn i dusjen.
Denne gangen kommer ikke bestevennen min til vre der, han er heller rundt om i verden og slipper gjre lekser. Sutret jeg og skrudde p kranen. Jeg kastet kaldt vann i ansiktet og kjente hvordan det rant av meg, dro med seg trttheten. Jeg stirret p speilbildet mitt og grep om tannbrsten.
Jeg kan hjelpe deg med leksene, eller betale Liam for gjre det! Lo han. Jeg himlet med ynene.
Jeg er smartere enn alle dere gutter, jeg har alltid vrt smartest av oss to. Tannkremen i munnen min sved nedover halsen, og jeg spyttet den fort ut, fr jeg skylte tannbrsten og fortsatte pusse.
Smartinger fr ikke stryk p en mattetest... Kunne jeg hre han mumlet. Jeg mpte, s tannkremen rant ut av munnen p meg og nedover haken. Jeg trket det fort bort med et hndhndklede og styrtet mot toalettet der jeg trakk i snora. Et skjrende hyt jentete hyl hrtes fra dusjen og forhenget ble dratt litt til side, der en dryppende vt Niall skulte sint p meg.
Det der er sykt vondt! Aner du hvor glovarmt det blir?! Spurte han strengt. Jeg nikket fornyd og gikk bort til vasken og la fra meg tannbrsten.
Det er jeg fult klar over. Gliste jeg og rakte tunge mot ham. Jeg forventet en lang tale om hvor barnslig jeg var, hvor vondt han hadde etter ha ftt kokende vann p tusen millioner grader over seg, eller syte over hvordan han noen ganger irriterte seg over meg. Han kunne til og med finne p jage meg ut av badet! Selv om vi hadde vrt kjrester i to r, s oppfrte vi oss fortsatt som bestevenner til tider, og kranglet som ssken. Men isteden fikk jeg noe helt uventet:
Jeg elsker deg. Sa han med et lite sjarmerende smil om munnen, fr han trakk for forhenget igjen og gikk tilbake til dusjen sin med litt mer utholdende grad p vannet.

Jeg flte jeg overs noe, noe som var penlyst og l rett foran ansiktet mitt, men jeg var blid. Nialls oppfrsel burde jeg vist grunnen til, jeg burde vist hvorfor han var slik. Det var som om jeg var et helt annet sted enn det jeg pleide vre, som om jeg ikke var hjemme. Jeg kjente Niall ut og inn, kunne praktisktalt lese tankene hans, men tankene hans var n som et helt annet sprk. Utrykket hans var en farge han ikke pleide ha p seg, og ynene hans bortgjemt og stengte. Han var fordypet i sitt eget hode og tanker, og hadde ikke planer om la meg vite hvorfor. Det eneste jeg viste helt sikkert var at det som var skrevet inn i dagboken hans i hodet var forbudte sider for meg, noe han aldri ville fortelle meg, og det skremte meg.

Bare lukk ynene og forestill deg at du har en pen bok foran deg, ord s store at de dekker hver side, men du kan ikke lese dem fordi du ikke ser dem. Og om du lukker opp ynene ser du fortsatt ingen ting, fordi du er blind. Men boken er der, du kan fle og ta p den, og lysten etter lese den er strre enn noe annet. Du m lese den, du skal! Og det er det jeg har planer om; finne ut av hva det er som gjr gutten min s annerledes og fjern.


// Se s kjekk og vakker han er! <3 //

Ok, s hva tenker dere n da? Hva er det Niall vet som ikke Lucy vet, og hvorfor tror dere ikke han har lyst til si det til henne? Hmm.....

Uansett, jeg ville bare takke alle dere som kommenterte sist innlegg; dere var helt fantastiske! Tusen takk, dere gjorde virkelig hele dagen min med de kommentarene deres igr :) Hadde egentlig tenkt til vente med legge ut dette kapittelet til i morra, men ville ikke la dere vente! Dere er utrolige, og gjr meg kjempe glad med kommentarene deres! Hper dere liker kapittelet :)

S hva tror dere Niall tenker s mye p? (Lite hint: Tenkt tilbake p hva han var s redd for i Don't let go, nesten helt istarten, men etter han hadde mtt guttene.)
Likte dere kapittelet?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 5

Kapittelet er dedikert til Benedikte <3 Du har lest historiene mine en stund og kommenterte masse fine og gode kommenterer p Don't let go. Jeg har lagret noen av de beste kommentarene p pcen min, fr jeg slettet historien, og ditt navn gr igjen! Jeg har lenge ville dedikert et kapittel til deg, men ville at kapittelet skulle vre spesielt og med en del skildriner, ettersom du har gitt utrykk for at du liker det. Derfor flte jeg at dette kapittelet var perfekt for dedikere til akkurat deg! Tusen takk for at du kommenterer. Fr trer i ynene av noen av noen av kommentarene dine og blir alltid kjempe glad :) Hper du liker kapittelet <3


Anbefaler dere hre denne sangen mens dere leser, den beskriver flelsene til Zayn <3

Kapittel 5: Nei...
Zayn! Det virket som om det hele var nyttelst; lpe, rope, prve forst hvorfor, men likevel kunne ikke Lucy holde seg borte. Hun hadde for lengst forlatt baren og prvde n flge etter i Zayns usynlige fotspor bortover asfalten. Luften var ikke lenger frisk og blste ikke lengere godt mot hennes hete hud, n var oksygenet fylt med skrekk og spenthet. For hvert drag Lucy tok av natteluften innhentet panikken henne, roligheten hadde for lengst forduftet.

Har du sett en gutt lpe forbi her? Cirka s hy, sort hr og kledd i en mrk dress? Damen ristet p hodet og hun s hvordan Lucys yne plutselig ble blanke. Lucy trakk pusten enda en gang, fr hun hastet videre, spurte hver eneste hun mtte p om de hadde sett Zayn, men alt hun oppndde var korte rist p hodet, noen som gjenkjente henne og spurte om bilder, og atter en gang etter den andre: Et Nei....

Zayn, hvor er du?! Et fjernt og kjent rop i det fjerne fikk Zayn til trke enda en tre. Han klemte seg enda tettere inntil murveggen og lot pusten pese om kapp med hjerterytmen sin. Sakte kjente han et nytt stikk i hjertet idet ropene kom nrmere og nrmere. Zayn!! Han falt ned p bakken og la knyttneven over brystet idet Lucys stemme skar gjennom mnelyset og oppover gaten.
Lucy... Hvisket han med skjelvene stemme og hulket stille. Han klemte den andre hnden sin over munnen, og dempet trange til rope tilbake til henne. Jeg er her! Kom og finn meg! Se p meg! Jeg er her Lucy, jeg er rett foran deg!! Han klynket og krp enda mere sammen i hjrnet til husveggen, kunne s vidt skimte inngangen til leiligheten sin der han satt gjemt mellom garasjen og en busk. Han kunne hre svevende skritt opp de fire trappetrinnene, fr en skikkelse kom til syne under utelampen. En skikkelse kledd i en lilla kjole, en eventyrkjole som passet henne som bar den perfekt. Den speilet henne; i glitteret rundt livet og p skulderen kunne han se ynene hennes der de skinte hver gang hun smilte eller lo, eller hver gang hun s p Niall. I foldene p kjolen kunne han se smilet hennes, jevnt og mykt. Og i fargen kunne han se personligheten hennes, den passet henne perfekt,den mrke lillafargen; beskjeden, men utadvendt, rolig, men vill, mystisk, men pen. Lucy var alt og det motsatte, hun var to i n; Lucy og Lulu, men fortsatt var hun seg selv, og det var det Zayn likte s godt med henne. Faktisk s var det det han elsket med henne...

Liam? Stemmen til Zayn skalv som et jordskjelv i strupen hans og hnden hans truet med kaste fra seg mobilen der den skled frem og tilbake ved ret hans.
Zayn, er det deg? Kunne han hre Liam svare. Hvor er du, vi er alle og leter etter deg. Perrie fortalte hva som skjedde, og sa at Lucy lp for finne deg. Hvor er du? Er du med...
Hvor er Lucy?! Er hun med deg?! Niall hadde tatt over mobilen, og stemmen hans var bde bekymret og sint p samme tid.
Niall... Zayn snufset og prvde f luften ned til lungene via nesen, noe som ikke fungerte. Han trakk pusten dypt med munnen og beit seg i leppa for ikke grte. Hun er ikke med meg, men jeg s henne ved leilighetene for noen minutter siden.
Hvor er du? Spurte Niall undrende. Zayn svelget hardt.
Gi telefonen tilbake til Liam, n. Zayn kunne hre hvordan Niall skvatt til og rakte telefonen rett tilbake til Liam. Han lurte p hvor stemmen hans kom fra, hva som gjorde den s dyp og krevende.
Er alt ok, kompis? Niall ser litt... skremt ut. Liam virket nervs, men han prvde skjule det ved kle seg inn i bekymrelse.
Husker du den trehytten vi fanti i skogen for et halvt r siden? Spurte Zayn og skjv unna en kvist.
Ja, hvordan kan jeg glemme. Harry falt ned derfra, vi har ikke vrt der siden. Hvordan det? Liam lo stille for seg selv.
Mt meg der. Zayn avsluttet samtalen og fortsatte innover i skogen, lengere vekk fra Londons nattgater, by-brket, og langt, langt vekk fra Lucy.

***

Liam, hva er det? S fort Liam kunne se bildet av Zayn blekne p skjermen sin, var Danielle ved siden av han. Er alt bra med ham? Er han med Lucy?
Lucy er ved leilighetene, g og mt henne der. Jeg skal g og finne Zayn, jeg vet hvor han er. Ikke let etter oss, bare g hjem og f dere svn, vi kommer om ikke lenge... Sa Liam og snudde seg fra de andre. Forhpentligvis... Fr noen kunne stoppe han begynte han lpe i retning av skogen. Han kunne hre noen ropte etter ham, etterfulgt av Danielles stemme som ba dem la vre, s hrte han ikke mere. Alt han hrte var hjerterytmen sin og skogen som nsket han velkommen med pnede kvister.

Zayn? Er du der oppe? Liam myste opp i det tykke treet og stirret p den falleferdige trehytten der oppe. En gang i tiden hadde den nok vrt fin, og brukelig, men elde hadde gjort den slitt og ubrukelig. For ikke snakke om at den s uhyggelig og skummel ut. Ut av det ene vinduet med sprekkende karmer hang en gardin og flagret i vinden. Trrne den var bygget mellom knirket og vaiet sakte. Plankene p veggene var rtnede og slitte, mens trappetrinnene opp til hytten av brukket i to; kun noen av dem var hele og lot en ta seg selv opp i den.
Liam. Kunne han hre Zayn sukke. Liam gikk nrmere og begynte klatre opp til hytten. Han kom seg opp og byde seg idet han gikk inn dren og under det halv-pnede taket. Han kikket bort i hjrnet og rett inn i de rdsprengte ynene til Zayn.
Zayn. Er alt i orden? Spurte Liam urolig og krabbet bort til ham. Zayn ga fra seg et lite pip og underleppen hans skalv. Liam sukket stille og satte seg ved siden av han, trakk han inntil seg og strk han forsiktig gjennom hret. Zayn hulket og trakk seg nrmere Liam.
Unnskyld. Hvisket han og hulket igjen. Liam hysjet stille p ham og la begge armene sine rundt ham.
Det er ikke lett, er det ikke? Spurte Liam stille, hvisket ordene ut til verden, stilte alle det samme sprsmlet, og Zayn svarte for dem alle.
Nei... Hvisket han tilbake.
Vil du fortelle meg hva som plager deg? Han lftet haken til Zayn, slik at de stirret rett inn i ynene til hverandre. Zayn snufset igjen og nikket sakte.
Det er Perrie... Jeg hadde denne planen om at om jeg kanskje fant en jente, s ville jeg glemme alt om... Lucy. Navnet sved i munnen og brant p leppene. Jeg tenkte at om jeg kanskje var med en annen for en stund s ville jeg ikke fl

e det samme for Lucy, jeg trodde at jeg kanskje ville slutte .... slutte elske henne. Liam knep ynene hardt igjen sluttet og puste mens Zayn sa de siste ordne.
Det har gtt to hele r Zayn, kan du ikke bare...
Nei! Ropte Zayn, plutselig sint. Han skjv seg vek fra Liam og reiste seg. Han kikket ned p Liam og knyttet nevene. Jeg kan ikke komme meg over henne. Du vet ikke hvordan det er elske noen s hyt som jeg elsker henne. Liam reiste seg etter ham.
Ikke det? Han lo mrkt. Hva tror du jeg fler for Danielle da? Zayn flakket med blikket.
Det er ikke det samme. Du har ikke noe som fr deg til mtte hindre flelsene, det har jeg. Zayn var plutselig like trist, svak og matt igjen. Han sank ned inntil veggen igjen og begravde ansiktet i hendene sine.
S du ville bruke Perrie for komme over Lucy? Spurte Liam rolig og satte seg fremfor Zayn. De stirret p hverandre noen sekunder, fr Zayn skakket p hodet.
Ikke helt. Jeg har kjent Perrie en stund, hun er ei flott jente og jeg liker henne kjemte godt. Jeg har p langt nr slike flelser jeg har for Lucy ovenfor henne, men det er noe under overflaten, noe lite. Jeg tenkte om jeg bare gravde litt i blet s ville flammene sprake, men jeg tok feil...
Dette var jo frste gang dere var ute sammen, du kan ikke si det s snart. Sa Liam. Zayn kikket intenst p ham.
Da jeg kikket henne inn i ynene og hun byde seg mot meg s jeg ikke hennes ble yne, men et parr med brune, dype og ste yne. Jeg stirret rett inn i hennes yne, inn i Lucy sine. S jeg lente meg mot henne jeg ogs, fortsatte holde blikket hennes, men med et blunk s var det som om alt bare ble visket ut. Jeg s ikke Lucy lengere, plutselig var det bare Perrie. Det gjorde noe med meg, det fikk meg... trist, og jeg kunne nske det var henne. Zayn sukket og en enslig tre rant fra yet hans. Det har gtt to r, og for hver dag elsker jeg henne hyere og hyere, og blir tristere og tristere. Jeg klarer ikke mer, Liam, jeg vet ikke hva jeg skal gjre.

Liam s depperasjonen i ynene hans, hvor hjerteknust han var og hvordan han virkelig mente alt han sa. Han kunne se kjrligheten denne gutten hadde ovenfor jenta som allerede var lykkelig og levde et fantastisk liv som kjreste til sin egen bestevenn. Han kunne hre hjertet som bare banket for den jenta i brystet til Zayn. Han kunne fle hvordan litt av Zayns liv ble sugd ut av han bare han tenkte p Niall og Lucy sammen. Det knuste ham, Lucy drepte han bare ved vre seg selv, hun drepte han langsomt uten en gang ha en anelse om det.

Lucy lp etter deg, vet du det? Spurte Liam, og kikket ut i intet. Zayn nikket. Hun s dere kysset, og lp etter deg for se om du var ok. Hun s at det var noe galt. Hun...
Skal du bare gni smerten mere inn, s ber jeg deg holde kjeft og g! Glefset Zayn til ham. Liam ristet p hodet.
Det jeg prver fortelle deg er at hun bryr seg om deg. Det er definitivt noe der, noe hun ikke vet om selv, og vi ikke vet om. Jeg aner ikke om det er vennskapeligkjrlighet, sskenkjrlighet eller ektekjrlighet, men noe er det, og jeg nekter la deg tro at du ikke har noen betydning for henne. Jeg er sikker p at hun grt mens hun leitet etter deg! Liam slo ut med armene.
Hun gjorde det, ja. Sa Zayn undrende. Men hun elsker Niall, over alt p jord.
Det vil ikke si at hun ikke elsker deg, Zayn. Du sa det jo selv; du elsker Lucy, men det er ogs noe med Perrie, ikke sant? Zayn nikket bekreftende.
Tror du virkelig at Lucy kan ha flelser for meg? Spurte Zayn med hp i stemmen.
Jeg sier ikke det sikkert, men noe er det i alle fall. Smilte Liam skjeft. Zayn trakk den ene munnviken oppover og reiste seg. Han hjalp Liam p bena og smilte enda litt mer.
Jeg hper det. Sa han, fr han gikk mot utgangen og ned trappen.
Tro meg, det gjr jeg ogs, virkelig... Sukket Liam. Han hpet virkelig at Lucy snart kunne f opp ynene og se p Zayn; gutten som elsket henne, ikke Zayn; gutten som gjorde alt for skjule sine flelser og for holde henne lykkelig ved smile hver gang han s Niall og henne kysse. Han hpet at Lucy snart skulle sperre opp ynene og se hvordan hun brekker Zayn. Han hpet egentlig at Lucy ville elske Zayn like mye som Zayn elsket henne, i stedet for at hun elsket Niall.

Tumblr_m8nfemj4v11qhu5mao1_500_large

//Dner av dette bildet! Se s herlig-st-kjekk-perfekt-fantastisk han er! Passer ikke helt til stemninegen i kapittelt men...//

Ville skrive et kapittel utenfra, alts at forfattenen ser inn i historien og at jeg ike forteller gjennom en person. Dere fikk vite om Zayn i dette kapittelet, og flelsene hans, og dere var inne p noe alle av dere; det var noe Zayn flte for Lucy, men det var bare ikke sm-flelser, det var ekte kjrlighet. Han elsker henne!! Og hva n med Liam? Tror dere virkelig at han nsker se Zayn sammen med Lucy, isteden for Lucy sammen med Niall?! Lulu og Niall eller Zayn og Lulu?! Dilemma!!!! ;)

Vil gjerne vite hva dere likte best fra kapittelet, og hva dere syntes om tankene til Liam!

Og forresten, om noen er kjempe nysgjerrige p hvordan rommet mitt ser ut, s sjekk ut videoen av det her: http://youngwriter.blogg.no/1344778667_room_tour.html#commentDere kommer enten til bli skremt, eller digge veggen min ;) <3

Helt rlig: Team Niall eller Team Zayn? Hvorfor? :)
12 kommentarer!
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 4

Kapittel 4: Sommerfugler, bier, vepser og yestikkere.
Hret mitt hang i mrke lokker over skuldrene mine, stive og sprayet fulle av en bringebrluktende hrspray. De lekte seg mot mine nesten nakne skuldre og fikk meg til se pyntet og fin ut. Av en eller annen grunn flte jeg krllene forandret meg. Jeg var ikke helt meg selv med dem, jeg s mye yngre ut; som en skolejente som skulle p sitt aller frste ball. Hun hadde kjolen, krllene hun hadde strevet med f perfekte i nesten en hel time og sminken som hun hadde feilet med mange ganger, men s endt opp med noe enkelt. Jeg presset leppene mine sammen en siste gang, og s hvordan de forsiktig gled fra hverandre og lipglossen skinte i lyset. Jeg var vel kanskje jenta som skulle p sitt frste skoleball, det fltes i alle fall slik ut!

Lulu, er du...wow! Niall kom valsende inn p badet og mpte ved synet av meg. D-du... jeg har aldri sett deg slik, jeg mener det er helt fantastisk. Stotret han frem og sukket. Jeg har aldri sett noe s vakkert i hele mitt liv. Hvisket han mens han lot blikket gli over meg og sukket igjen idet han mtte blikket mitt. Du er helt perfekt. Jeg kjente jeg rdmet, og ikke bare en lett og kledene rosafarge, men en dyp rd og nesten ilende farge blusset opp i kinnene mine. Niall kom mot meg og plasserte hendene sine over min brennende hud. Han strk tommelen sin under yet mitt mens han holdt blikket mitt.
Takk. Hvisket jeg og smilte. Bltt og brunt blandet seg, s dypt som vi stirret inn i hverandre. Alt jeg kunne se var han og hans fantastiske yne. Irisene hans var kjrlige og varme, blfargen dypere enn den pleide. Pupillene var sm hjerteformer, banket i takt med pulsen hans.
Jeg elsker deg. Sa han, fr han presset leppene sine mot mine. Etter to r med de leppene mot mine nesten hver dag hadde jeg fortsatt ikke vendt meg til det. Hver gang han kysset meg som dette fltes som frste gang, og jeg flte meg s lett som luft. Leppene vre var perfekte mot hverandre, smeltet sammen og beveget seg i et jevnt og mykt tempo. Jeg fikk gsehud over hele meg, smilte mot leppene hans og sommerfugler, vepser, bier, yestikkere; Gud vet hva, fly rundt i magen p meg! Sakte trakk vi oss fra hverandre og ansiktene vre speilet det samme; ren lykke.

***

Vi sto alle i gangen og ventet p f en telefon fra sjfren til limousinen vi skulle ta. Liam og Danielle stod og kikket forelsket p hverandre, Louis og Eleanor snakket og lo, Harry og hans date sto og flrtet, og jeg sto lent i armene til Niall med hjertet i brystet hans bankende mot ret mitt.
Unnskyld at jeg ikke orket g med hye heler. Mumlet jeg og kikket opp p han. Niall lo og kysset meg p pannen.
Spiller ingen rolle. Liker at du er den hyden du er, for da kan jeg kose deg nr jeg vil. Han skumpet nesen sin borti min, fr han ga meg et kort kyss p munnen.
Hvor er Zayn? Spurte jeg og kikket over aller i rommet enda en gang. Jeg kunne hverken finne Zayn eller noen annen jente som kunne vre daten hans.
Han kommer snart. Han mtte bare plukke opp daten sin, s kommer han. Mumlet Niall og rynket brynene. Du vet vel ikke hvem jenta er? Jeg ristet p hodet.
Jeg skulle til sprre deg om det samme... Et knirk fra ytterdren hrtes og noen lette skritt over gulvet. Rommet ble helt tyst, og alle vridde hodene sine mot ytterdren der to skikkelser sto. Zayn... og en jente med lyst krllete hr.

Hei. Kremtet Zayn, fr han snudde seg halvt mot jenta og kikket p oss. Eh, dette er Perrie, daten min. Han rdmet og kikket bort fra oss og inn i ynene p jenta. Hun smilte sjenert og vinket stille til oss.
Hallo. Sa hun med lys stemme og hektet armen sin inn i Zayns. Hun var nesten like hy som Zayn der hun hadde et par sorte pumps p seg. Kjolen hennes kunne minne om min, bare hennes var bl og litt andre snitt og glitter. Hun var sminket stivt, ynene innrammet av noen lange falskeyevipper og leppene dekket med en sterk rosafarge. Hun s strlende ut, og sto virkelig fint sammen med Zayn, men Zayn s lettere ukomfortabel ut, i alle fall n som rommet var helt stille og vi bare hadde stirret p dem uten en gang puste.

Hyggelig mte deg Perrie... Jeg gikk mot dem med Niall drassende etter meg og et stort smil om munnen. Jeg er Lucy, kjresten til Niall. Jeg rakte frem hnden min for hilse, og hun grep om den.
Jeg har lest om deg i blader, og jeg m si at du og Niall ser helt skjnne ut sammen! Sa hun og smilte tilbake. Jeg kikket forelsket opp p Niall, og vi takket henne i kor. Plutselig kom resten av flokken strmmende til for hilse, og den kleine og rolige stemningen forlot straks hele bygningen, n var alle oppspilte og klare for den rde lperen.

***

Jeg pustet letter ut idet vi kom oss bort fra den rde lperen og skoene mine ikke lenger berrte noe annet enn et dansegulv. Fortsatt kunne jeg se blitsene fra kameraene, hre all skrikingen og kjenne verkingen i kinnene etter smilingen. Armen min var hektet fast i Niall sin, der han dro meg bort til et litt roligere sted og vi satte oss ned i en sofa bak et bord.
Vi trenger ikke bli lenge i dag, la oss dra hjem og en eller to timer. Niall kysset tinningen min, etterlot seg en kilende flelse som spredde seg rundt i hele meg. Jeg lente meg mot skulderen hans og kikket utover mengden p dansegulvet, folkene som spilte musikk p scenen og alle som satt i baren. Det var en slik typisk kjendisfest, ikke ulik de andre jeg hadde vrt med p. Dette var den tredje kjendisfesten jeg var p, og det sjuende store arrangementet Niall hadde dratt meg med til. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like et slikt liv som dette, jeg likte ikke oppmerksomhet, i alle fall ikke slik som dette, men det var ikke like ille som jeg hadde trodd det skulle vre. Til og med jeg hadde ftt meg en liten gruppe fans som noen ganger dukket opp her og der nr jeg var rundt i byen. Det var litt skummelt og irriterende i begynnelsen, med det gikk fort over. Mange av dem er kjempe snille, og et par stykker kan jeg til og med navnet p!

Lyst til danse? Spurte Niall. Jeg kikket p han og himlet med ynene. Niall smilte, fr latteren hans kom lpende inn i ret mitt.
Men jeg skal ikke stoppe deg, g og dans du, s sitter jeg her imens. Jeg smilte oppmuntrende til ham og dyttet ham litt. Han kikket p meg med sitt er-du-sikker-blikk og beit seg i leppa. Ja, bare g, Niall. Lo jeg. Han smilte varmt til meg, lente seg ned mot meg og kysset meg lenge, fr jeg s han forsvinne inn i den dansende mengden og ble borte i det sterke lyset alle lyskasterne ga fra seg. Jeg sukket lykkelig og ristet stille p hodet. Kanskje jeg skulle f meg noe drikke? Sakte gikk jeg bort til baren og satte meg p en barkrakk og lente meg mot baren.
Hva skal det vre? En langhret bartender gliste mot meg.
En flaske med vann, takk. Stillhet. Han s p meg som om jeg skulle ha sagt noe dumt. Jeg himlet med ynene og gjentok meg selv, fr han hevet yenbrynene og kastet en vannflaske til meg. Ja, jeg drakk vann p en fest, selv om alle andre, vel unntatt Liam, drakk alkohol. Etter de to-tre gangene jeg hadde drukket hadde det bare skjedd forferdelige ting, og tro meg; jeg hadde prvd etter det, men jeg fikk s drlig samvittighet og orket ikke drikke mer en noen super. Jeg gjetter at etter det som skjedde med mamma klarte jeg bare ikke gjre det igjen, i frykt for oppleve det samme og kjenne den samme smerten igjen.

Jeg snudde meg rundt og skulle til g tilbake til plassen Niall hadde forlatt meg, da jeg stivnet i skrittene mine. I sofaen satt n Zayn og Perrie, farlig nr hverandre. Perrie satt nesten p fanget hans og lekte fingrene sine gjennom hret hans. Zayn s lettere ukomfortabel ut, og s nesten ikke p henne. Plutselig kunne jeg se Perrie lente seg inn mot Zayn; p jakt etter leppene hans, men hun rak ikke en gang fle dem med fingertuppene sine. Fortere enn et vindkast var Zayn ute av rommet, og Perrie satt igjen, undrende over hva som skjedde...

Tumblr_m8lurjbacn1r5rxa5o1_500_large

N skal dere se at dramaet kommer litt igang dere! Tenkte dere fikk et ganske langt kapittel idag, siden det kom s sent. Dere aner ikke hva jeg har gjort: Siden klokken ett har jeg ryddet og vasket hele rommet mitt, fra vegger til tak, og var ferdi klokka ni... det er en laaang sund det, alt for lang! S n fikk jeg skrevet litt for dere, og skal tilbringe resten av kvelden med se p Teen wolf (om dere ikke har hrt om serien; sjekk den ut, den er amazayn!!). Nytt kapittel kommer i morra, og hvem vet, kanskje det til og med kommer en novelle om ikke s altfor lenge ;)

Noen teorier om hvorfor Zayn bare stormet fra Perrie? Det var jo bare et lite kyss, ikke snat? ikke noe vre redd for, Zayn...
Dere mklare 15 kommentarer fr jeg legger ut neste kapittel i morra, det er opp til dere hvor lenge dere vil vente. Og jeg tror nok at neste kapittel kan bli interessant :)
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 3

Kapittel 3: Innflyttingsgaven.
Denne var fin! Danielle holdt opp enda en av de lrkorte kjolene og gliste av funnet sitt. Hun holdt den mot seg og stilte seg foran et tynt speil, med sen smale kjolen lent mot kroppen hennes. De glinsende paljettene strlte og til og med bare ved synet av den flate kjolen viste jeg at den kom til se perfekt ut p henne, som alle de andre kjolene hun hadde prvd den dagen.

Og jeg likte denne! Eleanor dukket opp fra bak et klesstativ og kom mot meg. Hun viftet med en like fin kjole opp i ansiktet mitt, men denne var av stt blondestoff i en fin kremhvitfarge. Denne var ogs kort, og for ikke snakke om tettsittende. Jeg var sikker p at kjolen kom til sitte like tett p henne som vann strmmer rundt deg idet du har hoppet fra en klippe.
Ja, den var fin. Mumlet jeg og smilte svakt. Eleanor nikket kort og smilte tilbake, fr hun dro med seg Danielle for finne prverommene. De fniste og vrikket av gre og jeg himlet med ynene idet jeg dumpet ned p en liten krakk ved siden av speilet Danielle hadde studert sin fine kjole. Jeg skallet hodet i speilet og sukket. Vi hadde vrt p shopping i snart tre timer, noe som var alt for lang tid etter min smak, men vi hadde jo ogs en grunn. Niall og guttene hadde blitt invitert p den rde lperen som bare var noen dager unna, og ble bedt om ta med hver sin date. Niall tok da selvflgelig med meg, Liam skulle med Danielle og Louis med Eleanor. Harry hadde bare mumlet ett eller annet, fr han forsvant ut av rommet med mobilen klistret mot ret, og dukket opp igjen like etter og sa han hadde ftt med seg en eller annen modell. Jeg tok meg ikke bryet ved huske navnet, ettersom jeg viste at de bare kom til dra dit sammen, og s fort festen var i gang, s kom Harry til vre all over the place med alle andre enn henne, det var slik han hadde blitt.

Zayn? Liam fikk trukket Zayn ut av en liten boble, og han skvatt til idet den sprakk rundt han og dro han tilbake til virkeligheten. Jeg spurte om du viste hvem du skal g med. Liam smilte varmt til ham og Zayn kikket ned p hendene sine, fr han scannet resten av oss. Alle blikk var festet p han, alle hadde snakket om sin date, n var det p tide f vite om hans.
Eh, jo... Begynte han, rdmet og kremtet svakt. Jeg skal ta med en jente. Nikket han og svelget. Jeg mtte holde tilbake et lite fnis som lekte seg i munnen min, Zayn hadde definitivt ikke skaffet seg en date.
Gleder meg til mte Jente. Hva heter hun til etternavn? Spurte Louis og dultet Zayn litt i skulderen. Han lo kort og kikket ned i fanget sitt, unngikk svare p sprsmlet og lot det drukne i latteren fra oss andre i rommet, alle unntatt meg. Jeg kunne se flauheten over ikke ha funnet seg en date, som sto stemplet over hele han, hre srheten i stemmen hans, og klarte lese de misunnelige blikkene han ga resten av guttene nr de snakket om datene sine; oss jenter som fniste og kysset dem p hakene, koste nrmere med dem og hvisket i rene deres at de skulle stoppe med de flrtete komplimentene. Eleanor og Daniell gjorde det, bare ikke jeg. Jeg klarte bare se Zayns utrykk og nsket s inderlig at han heller hadde sittet som Liam, Louis eller Niall, eller Harry som gliste fornyd; vellvitende om at han hadde en kjempe fin date.

En stemme dro meg plutselig ut av min lille tankeverden.
Hei Lucy. Zayn vinket forsiktig til meg og smilte skjeft, der han hjalp meg opp fra krakken jeg hadde plassert meg p.
Hallo. Hva gjr du her? Spurte jeg han og kikket meg rundt. Vi befant oss p en butikk med navnet Topshop, tydeligvis en av de mest populre butikkene for jenter, og for gutter. Den var svr, alt for svr for meg finne noe, som om vre p shopping ikke var vanskelig nok for meg fra fr av.
Jeg, eh.... ser etter en kjole. Zayn trakk p skuldrene og nok en gang la det seg en lys rosafarge i kinnene hans. Jeg prvde gjemme smilet mitt som jeg best kunne, men stemmen min avslrte alt.
En kjole, h? S jeg gjetter du virkelig har funnet en jente? Jeg hevet yenbrynene og ventet p innrmmelsen. Zayn flyttet litt nervst p beinene sine og kikket p ett eller annen bak meg, fr han sukket, kikket meg inn i ynene og nikket.
Det er bare for ha med en date, hun er en venn av meg. Mumlet han, tydeligvis flau. Jeg syntes i alle fall han var litt st som sto der og smilte sjenert, enda mer enn vanlig.
Skjnner. Blunket jeg og humret for meg selv.
Lucy... Zayn rdmet og himlet med ynene. Hun er bare en venn. Jeg gliste og rakte hendene opp i vret.
Hva enn du sier, kompis.

Eleanor og Danielle inspiserte hele meg, lot ikke blikkene gli sakte nedover kroppen min som var dekket til av en kjole. Som om den greia dekte noe i det hele tatt.
Dette... Jeg pekte nedover meg selv og blste en av de lse lokkene som hadde falt ut av hestehalen min, bort fra ynene mine. Er tpelig. Jeg kler den ikke! Dessuten ville jeg aldri vist meg i den offentlig. Elleanor stnnet oppgitt.
Det der er den femte kjolen du prver! Er ikke noe av det vi finner bra nok? Hun kikket bort p Danielle etter hjelp, men der var det lite f. Hun bare kikket p meg og ristet p hodet mens hun smakte p sin egen leppe.
Jeg syntes Lucy har rett; det er ikke helt henne. Jeg kikket p Eleanor og gliste.
Der ser du. Dessuten, Niall ville aldri likt noe slikt som dette. Rde og sorte blonder danset mot lrene mine idet jeg snudde meg mot speilet igjen.
Jeg tror Niall ville likt den veldig godt jeg. Eleanor hevet brynene, noe som fikk meg til stnne hyt. For det frste likte jeg ikke fargene, stoffet var for tettsittende og den dekte for lite. Og for det andre s satt den ikke noe fint p meg, den hang for lst, og passet ikke mine rette former i det hele tatt.
Jeg ser dum ut!
Jeg tror bare du burde prve en annen kjole. Jeg kikket p personen som sto bak meg i speilet og s Zayn. Jeg snudde meg rundt, plutselig enda mere flau og ukonvertabel enn fr. Jeg flte plutselig for hoppe inn i prverommet igjen og gjemme meg. Og nei Eleanor, Niall ville aldri likt noe slik p Lucy. Han foretrekker noe litt mer... stt og uskyldig. Og det passer Lucy godt, for ikke snakke om en mrk lillafarge, det kommer til passe veldig fint til hret ditt. Jeg kikket p Zayn og grep etter hrtuppene mine. Faktisk s fant jeg en slik kjole rett istad, ved siden av denne. Han holdt opp en annen kjole; en mrkebl en med et stt dryss av glitter, som toppingen p en muffins. Han smilte svakt, fr han lp av sted og kom like raskt igjen. XS var strrelsen din, ikke sant? Spurte han og holdt en lilla kjole ut mot meg. Den hadde en mrk lillafarge, en slik mystisk og romantisk farge. Rundt livet hadde den noen skinnende og vakre perler og paljetter, som gjentok seg verst p den ene skulderen. Det hang dansene folder ned fra livet, og jeg viste at de ville stryke meg bare litt ovenfor knrne mine. Kjolen var magisk, og hadde en slags nd dratt over seg, som om den var ment til vre gitt til meg.

Y_large
//Om noen lurer p hvordan kjolen ser ut.// Forresten; er det noen som savner at jeg har med bilder i teksten?

Wow, Zayn! Den er helt fantastisk. Tusen takk! Jeg to imot kjolen, kysset han fort p kinnet og gikk fnisende inn i prverommet da jeg kjente en dus varme treffe leppene mine; han rdmet igjen. Jeg dro fort av med den billige kjolen, vel egentlig var den ganske dyr, men p meg s den billig ut, og tok p meg den lilla kjolen; drmmekjolen. Jeg dro sakte opp glidelsen p siden av midjen min og pnet prverommet igjen, lot mine bare ftter bevege seg mot vennene mine, noe jeg ikke hadde turt i de fem andre kjolene jeg hadde prvd.
Fr dere sier noe! Jeg elsker den, og jeg vet at det er denne kjolen jeg vil ha, uansett hva dere sier. Jeg gliste mot dem og tok en liten piruett, flte meg som en jente fr hun skulle p sitt frste ball. Ikke det at jeg hadde flt den flelsen, skoleballet hadde jeg aldri dratt p, jeg og Niall syntes ikke noe om det, s vi dro heller hjem til han og spilte tv-spill hele natten.

Jeg syntes den er nydelig! Sa Eleanor.
Du ser perfekt ut, Lucy. Wow... Danielle holt den ene hnden sin for munnen og jeg er sikker p at jeg kunne se ynene hennes ble litt blanke. Den er ment for deg. Jeg smilte og kikket bort p Zayn.
S Moteekspert, er jeg godkjent? Zayns munn hang halvt pen og han stirret p meg med sprakende yne. Jeg lo og gikk bort til ham.
Mer enn godkjent... Mumlet han. Jeg rynket brynene.
Hva?
Du er godkjent! Smilte han og lo nervst. Jeg vet at Niall vil elske den p deg, han kommer ikke til klare holde ynene til seg selv.
Eller fingrene for den saks skyld. Kom det fra Eleanor. Jeg fns mot henne og gikk tilbake til prverommet for skifte til mine egne klr; en stram olabukse og en av Nialls hettegensere.
Lucy, f kjolen, s stiller vi oss i k for deg imens. Den begynner bli ganske lang. Hrte jeg Danielle si. Jeg slang kjolen over toppen av dren p prverommet og fortsatte kle p meg. Jeg snret fort igjen skoene mine og halt meg selv ut av klesskapet.
Hei, skulle ikke dere st i k for meg da? Spurte jeg Danielle og Eleanor som sto glisende foran meg.
Det trengte vi ikke. Jeg himlet med ynene og gikk mot ken.
Hvor er kjolen da, og hvor ble det av Zayn? Maste jeg og sendte Danielle og Eleanor noen irritert blikk. De bare lo av meg og viftet med en hvit pose.
Dette svaret p sprsmlene dine. Hun slang posen til meg, og jeg kikket oppi. Kjolen l fint brettet i posen, med en liten hvit lapp p toppen av seg, dekket av en skriblete hndskrift.

Vr s god! Og jeg vet hva du tenker. Men se p det som en innflyttingsgave fra meg :) ?Zayn.

Jeg kikket p jentene og ristet p hodet mens jeg lo stille.
M vist takke han for dette senere. Jeg trakk p skuldrene og de dro meg med mot utgangen.
Mann m bare elske Zayn. Sa Danielle.
Ja, mann m vell det. Smilte jeg svakt.

Tumblr_m8j6hn00x91ryoxhoo1_500_large
Se s st han er <3

Det er noe med dette kapittelet som jeg liker s veldig godt, jeg m f sagt det bare, men jeg vet ikke hva det er... Nr jeg skrev det s var det liksom s veldig enkelt, og jeg syntes at ordene kom ganske bra ut p en eller annen mte. Tror det er fordi Lucy er s segselv i dette kapittelet, og man forstr henne liksom enda litt bedre. Hun er ikke en jente-jente, det han hun aldri vrt, og det kommer p en mte frem i dette kapittelet ved at hun ikke dro p ball osv... Hper dere likte dette kapittelet, der var i alle fall det jeg likte best av de tre jeg har skrevet n, og det jeg ble mest fornyd med :)

Fortell meg hva dere syntes?!
10 kommentarer fr neste kapittel!
-Stine

Spilleliste til Please Stay.

Her er noen av sangene som har inspirert hele historien. Noen av dem har ogs inspirert kapitteler, s da legger jeg dem ut med kapittelet. Gjennom disse ltene blir hele historien fortalt, s om du har et godt re skjnner du kanskje handlingen! Hper dere liker sangene like mye som jeg elsker dem ;)

1. Aleksander Walmann - Better than my dreams



2. Cody Simpson - Gentelman

3. Joe Brooks - My heart will wait

4. Jonathan Clay - Heart on fire

5. Taylor Swift - Haunted (acoustic)

6. One Direction - Tell me a lie

7. Taylor Swift - Last kiss

8. Tom Dice - Utopia

9. Tom Dice - Drive me to Paris


"Shush! Don't tell them, Stine. Now they'll find out what happens between Lulu and I"
"Don't blame me, blame it on yourself!!"
"Why do everyone blame it on me, always?!"
"Becauce you're Niall Horan, that's why"
"That's mean!"
"Don't blame me!"
"Really Stine, really?!"
"Oh yeah!"
*Niall facepalm*
Bare en liten intern greie med meg selv.... Jeg ler! Er jeg den eneste?! Det kan hende det er fordi klokka er halv ett og jeg er alt for trtt, men jeg ler i alle fall :D Det kan ogs skyldes fordi jeg har rar humor, men det er en annen sak.... ;)

Mine personlige favoritter er 1 (grter av den, han synger helt fantastisk), 2 (bare fordi den er ganske fengende), 5 (hallo; det er Taylor Swift, hvordan kan du ikke like den sangen?!) og 8 (Fordi jeg har vrt fan av Tom Dice siden 2010 and I stick on)!!! Denne spillelisten bygger opp historien, og om du er kjempe nysgjerrig p hva som vil skje i denne historien, hvordan den slutter ogs videre, s hrer du p sangene og "analyserer" teksten, alt str der :) Disse sangene speiler ogs veldig bra min musikksmak, s om dere lurte p hvordan musikk jeg hrer p, s har dere n svaret! <3

Liker dere sangene?
Var jeg den eneste som lo, h, h? Sansynligvis.......
PS: Kommer kanskje til legge til flere sanger her, da sier jeg ifra!
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 2

Kapittel 2: Dyp forelskelse, eller ekte kjrlighet?
Gulvet var egentlig beige, men det kunne man ikke vite om man ikke hadde vrt der fr. N var det dekket av et flerfarget teppe som hadde lagt seg over hele soverommet slik som et blgete hav. Uansett hvor jeg snudde meg s jeg ikke annet enn rot; et virvar av mine eiendeler. Jeg dro opp genserermene og satte hendene p hoftene mine med et tungt sukk.

Vennen, ta det senere. Jeg kjente tillegg av vekt p den ene skulderen min og en varm bris som strk meg over kjevebenet. La oss g ut litt, vi har pakket ut i hele dag, vi kan trenge en pause. Mumlet Niall inn i ret mitt. Kroppen min reagerte med gi fra seg noen stille ristninger og hrene p armene mine reiste seg p min n nuppede hud. Jeg vred meg rundt og presset leppene mine mot hans og kapret fjeset hans mellom mine to skjelvende hender. Jeg kunne kjenne han klukklo mot leppene mine, men det fikk meg bare til presse han hardere mot meg.
Lucy... Mumlet han med leppene fortsatt mot mine, fr jeg kunne kjenne og hre latteren som ble presset ut av hans rosa lepper. Jeg slapp kysset og stirret p ham.
Hva? Spurte jeg irritert. Niall lftet hnden sin og rrte kinnet mitt, fikk meg til lene meg etter berringen hans. Frysninger og sm kilende flelser skjt gjennom meg og kroppen min slappet av.
Wow, gjr jeg virkelig det der? Spurte Niall overrasket. Jeg lot en dyp nyve synke ned i pannen min.
Hva da? Nialls ene munnvik trakk seg sakte oppover, som om han egentlig prvde skule det lille smilet fra meg.
Jeg mener, etter to r hadde jeg da trodd du hadde vendt deg til nrkontakten vr. Fniste han, tok et tak rundt hoftene mine og dro meg nrmere. Jeg rdmet og kikket vekk, prvde inderlig komme p noe slenge tilbake, men klarte det ikke. Det var bare alt for sant det Niall sa, og jeg kunne ikke nekte for det, og vifte det bort var bare for dumt. Det Niall gjorde med meg var magisk, som nr bare fingrene hans gled over huden min s etterlot det seg spor av kilende glitter. Alt ved han berrte noe med meg, bare han var i nrheten av meg s kilte det i magen og ynene lyste ikke mot annet enn han. Det hele er klisj, og veldig jentete, men sant. Og om noen skulle lure p hva det var, s er det forelskelse. En dyp forelskelse som gjr meg r og blind for verden rundt oss.

Ser man det. Humret Niall. Jeg klarte gjre Lucy Hutson mlls. Det er det ikke mange som har klart fr meg. Han blunket til meg, og dro i hnden min, viste meg at det var p tide g.
Du skal vre glad jeg er i godt humr i dag. Mumlet jeg stille og lot han trekke meg med seg ut av det rotete soverommet vrt. Vi fant skoene vre ute i gangen og tok dem p oss, fr vi gikk ned trappene og mot utgangen hnd i hnd.

I nesten ti r hadde det kjenne Nialls varme fingere klemt rundt mine betydd trygghet og ro for meg. Uansett hvilken tilstand jeg var i kunne et lite hndtrykk eller omfavnelse av hnden min fra ham f meg til fle meg mye bedre. Jeg pleide se han inn i yene og smile, viste at det han gjorde var greit og at jeg likte det, men etter to r hadde hans hnd i min ftt en helt ny betydning. kjenne klamheten nr hendene vres etter ha holdt hverandre en lang stund var n ikke lenger noe som fikk meg til slippe grepet, det fikk meg til holde han hardere. fle hans fingre i mellomrommet mellom mine var ikke bare trygt og godt, men beroligende og gledelig. Jeg flte kroppen min slappe av, tankene var klarer og jeg bekymret meg ikke for noen ting! Svirrende pirring i magen, et lett smil om leppene, ynene glinsende av lykke; det hele var et resultat av bare leie Niall. Igjen; det han gjorde med meg var bare magisk. Ikke mange, ingen for den saks skyld, hadde ftt meg til fle slik fr. Det var Niall som lot meg oppdage slike flelser, og finne skatten til lykke.

***

Vi gikk bortover i Hydepark, smsnakket og nt kveldssolen som skinte p oss mellom trrne p hver sin side av veien vi gikk p. Londons-lyder fylte luften og den ferske kvelden hadde vrt som alle andre vrdager, men denne en jeg ville huske bedre enn andre.
Jeg er glad du ville at jeg skulle flytte inn med deg. Jeg la hodet mitt p skulderen til Niall og smilte. Niall slapp hnden min, forlot den ensom igjen, men til gjengjeld la han armen rundt meg.
Selvflgelig! Jeg kan ikke vente til ha deg rundt meg hele tiden. Svare han med et smil om munnen. Jeg smilte jeg ogs og kysset han p haken da en tanke la seg til rette i hodet mitt.
Bortsett fra nr du er ute og reiser med guttene da... Sa jeg stille. Niall stoppet og sukket.
Det er jobben min... Begynte han og la begge armene rundt meg. Jeg nikket stille.
Jeg vet, jeg vet. Men det betyr ikke at jeg ikke kommer til savne deg nr du er borte. Sutret jeg og trakk han med videre.
Da kommer du til vre for opptatt med lese i skolebker du, og vre begravd i arbeid du ogs. Godt du fr leiligheten for deg selv, for jeg vet ikke om det hadde vrt plass til meg blant s mange bker. Jeg skumpet han i siden med allbuen min, og han jamret seg litt mens han lo.
Det er ikke morsomt.
Jeg syntes det! Gliste han. Jeg stoppet og kikket opp p han, rett inn i hans bl yne, rett inn i sjelen hans. I irisene speilet en dam seg, sirklet rundt i seg selv og ville trekke meg med seg. Jeg trakk sakte pusten idet jeg s Niall lente seg inn mot meg, og flte pusten hans nrmere leppene mine enn fr. Jeg stilte meg litt p t, slik at jeg var nesten like hy som Niall, og mtte han. Han kysset meg varmt, mykt og kjrlig, fr han trakk seg tilbake.

Ikke bekymre deg, jenta mi, vi blir aldri borte s altfor lenge, og du kommer ned p besk ogs. Han kysset munnviken min fort, fr han flettet fingrene vre sammen og vi fortsatte p turen vr.
Takk. Og ikke bekymre deg for meg; jeg kommer til frtse i alt mulig som har med mediefaget gjre. Jeg himlet med ynene med bare tanken. Mens Niall skulle leve ut drmmen sin, noe jeg unnet han for all del, s kom jeg til slite meg gjennom tre r som student ved journalistikkskolen i London.
Det gjr jeg ikke, for jeg vet du kommer til klare deg helt fint. han blunket ned til meg, noe som fikk meg til rdme. Jeg rdmet ganske ofte for tiden, men kunne du klandre meg? Niall var den gutten, og jeg en jente; svak for hans ble krystaller og bedrende smil. Bare ved holde yekontakten lengenok kunne han f meg til rdme og fnise, s forelsket som jeg var. Det hele er jentete, og om du kjenner meg vet du at slike jentegreier, det er ikke helt meg... Men dette kunne jeg ikke noe for; den dype forelskelsen hadde kommet for bli, og jeg viste at det jeg og Niall hadde var noe spesielt: Ekte kjrlighet.

1344384221746865_large

Her er enda et kapittel. Jeg vet det kanskje ikke er s mye handling n i begynnelsen, men dette kapittelet var vel litt stt, eller hva? Jeg garanterer mer dypere kjrlighet, masse mere drama (og da mener jeg masse masse masse mere!), men m komme litt i gang frst ;)

Ellers s anbefaler jeg dere om stikke innom denne bloggen, virkelig! Hun har akkurat startet p sin frste historie og den virker kjempe bra!http://inspired1d.blogg.no/<3

Forresten s skla jeg ha en twitcam i morgen med venninnen min, s jeg legger ut link her nr den er! Da kan dere stille meg sprsml om boken, bloggen, historien (fremtidige historier), karakterer i historiene mine, meg, min kule venninne (n var jeg snill Zumzam) og slik, masse random, eller bare se hvor mye rart vi gjr ;)

Til nye lesere: Ta en titt p innlegger under!
Hva syntes dere om kapittelet?
Leser dere ogs bloggen jeg anbefalte?
-Stine

Bli med i Facebook-gruppen til bloggen!

Tipper jeg har ftt noen nye lesere, der ser jeg i alle fall i kommentarfeltet, s anbefaler dere melde dere inn HER, i facebook-gruppen til bloggen. Veldig koselig om dere gjr det! Legger alltid ut nr jeg har postet noe nytt p bloggen og lignende :)

Proxy_large

-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 1

Dette kapittelet har jeg dedikert til Aasne! Du har fulgt meg gjennom hele Don't let go og er en av grunnene til at jeg ville skrive en oppflger og Lucy og Niall. Du har gitt meg s masse godt tilbakemeldinger, og jeg gleder meg bestandig til lese kommentarene dine, for du legger alltid merke til noe i kapittelene mine og sier ting som de er! Tusen takk for at du fortsatt leser historiene mine, det er en sttte bare vite at du alltid leser og kommentere, tusen takk!


Kapittel 1: Stort steg.
Jeg kjente styrken i armene svekket idet jeg satte fra meg den siste kofferten i den sorte Range Roveren. Jeg kikket inn p all bagasjen, noe som fikk armene mine til verke enda mere enn noen gang. Bare tanken p mtte bre det ut av bilen igjen fikk meg til ville grte, men det var verdt det, all smerte er vel verdt lide seg gjennom i en viss grad, enten det er for rmme fra noe vondt, eller komme seg til noe godt...

Klar? Stemmen fikk meg til snu meg rundt, og smile. Jeg nikket oppspilt, glad og spent.
Klarere har jeg aldri vrt. Svarte jeg til Harry, fr jeg lp til passasjersetet og satte meg inn. Jeg kunne hre Harrys hese latter idet jeg lukket dren, og han spratt inn i frersetet ved siden av meg. Han stak nklene sine inn, vridde om, og hans dyrebare baby ble vekket til liv igjen. Forsiktig rullet vi ut fra flyplassen og mot mitt nye liv i London. Jeg kikket bort p Harry og ga fra meg et jentete knis fr jeg tittet ut av frontruten igjen, kunne se det svake speilbildet av bde Harry og meg selv. Det var utrolig hvordan Harry hadde forandret seg og vokst s opp. Hans ustoppelige krller og barnlige trekk var for lengst lagt igjen, og hret hans var rettere og fjeset mere voksent. Han var moden, veldig moden for ha vrt den lille krlltoppen jeg for to r siden hadde irritert meg over at folk behandlet som om han var eldre enn det han var. For noen s var han eldre enn meg, selv om jeg var fdt ett og ett halvt r fr han.

Jeg hadde ikke forandret meg s mye. Jeg hadde fortsatt det halvlange hret, det lille fallet i hrtuppende og den sjokoladebrune fargen. Jeg hadde fortsatt ynene, vanlige og mrkebrune. Det eneste som hadde forandret seg var at jeg var et par centimeter hyere. Men bortsett fra det var jeg helt lik meg selv p alle mulige mter. Fortsatt den samme holdningen, fortsatt den gamle meg; Lucy Hutson, ogs kjent som Lulu, kjresten til Niall Horan fra One Direction!

Hvor langt er det igjen? Stemmen min var like barnslig og masende som et lit barns, dro meg tilbake i tiden og fikk meg til se for meg selv bare sju r gammel; rosa bukser med skitt p knrne, manglende fortenner, to hye musefletter p hodet, og min ropende stemme som skrek at alle mtte lpe og gjemme seg, fr jeg kom for lete etter dem. Jeg lp av gre, spent og fryktls, villig til grave dypt for vinne leken og for finne dem alle. Jeg husket den dagen som jeg husker dagen i dag. Den frste jeg fant var bestevennen min; Niall, gjemt bak en trekasse i skolegrden, fnisende og sm irritert for at jeg fant han frst. Men jeg bare lo, tok hnden hans, og sammen klarte vi finne alle de andre uten problemer. De to barna var ganske like slik Niall og jeg var den dag i dag ogs. Vi kunne klare alt bare vi sto sammen. Hnd i hnd kunne ingen dra oss ned, og vi hadde gtt gjennom lgnens-rken sammen, svmt gjennom tre-hav og lpt hverandre i mte i ildens-sinne. Uansett hvordan ting og situasjoner var fant vi alltid frem til hverandre igjen, om s om det var helt til sist...

Jeg kan ikke tro at jeg gjr dette. Hvisket jeg, trodde nesten ikke p meg selv heller. Jeg gjr det virkelig, det er ikke en drm! Harry nikket og smilte til meg.
Det er et stort skritt, men jeg er glad p dine vegne... p deres vegne, mener jeg. Han blunket og fikk meg til rdme.
Jeg er glad det ikke er s langt ifra dere andre gutter ogs. Smilte jeg og prikket Harry i kinnet. Han himlet med ynene, men lo kort og ristet p hodet. P en mte flte jeg at Harry og jeg hadde et spesielt bnd, et slags sskenbnd. Det siste ret hadde jeg blitt nrmere og nrmere han, vrt med han p fritiden og flte jeg kunne snakke med han om alt mulig. Han var p en mte en god venninne, en person jeg ikke hadde hatt gleden av ha i livet mitt, men som Harry gledelig tok plassen til. Jeg kunne vell kalle han min beste venn, om man s bort ifra Niall, som var bde bestevenn og kjreste.

Og her er det; ditt nye hjem! Harry svingte inn en innkjrsel, og rett foran oss l det lange fine komplekset med leilighetene. Jeg hadde vrt her mange ganger, hadde praktisktalt bodd her i ferier og helger, men vendte alltid tilbake til Mullingar s fort skolen nrmet seg. Jeg misunnet Niall som fikk bo her i London, ikke g p skole og leve drmmen sin. Jeg var tvunget til gjre ferdig rene p skolen, og studere etterp.
Det kommer til bli uvant... Sa jeg.
Vr s snill, du bor her nesten allerede, du kommer ikke til merke forskjell! Fns Harry og dultet meg i skulderen idet bilen hans parkerte i garasjen. Ut med seg! La oss ringe de andre guttene og be dem komme ned og hjelpe med bre opp tingene. Jeg nikket og hoppet ut av bilen i likhet med Harry. Blikket mitt beveget seg mot bygningen, og jeg telte rutene bortover og stoppet p vinduet der jeg kunne skimte en liten glippe. Niall luftet bestandig i leiligheten sin, noe som gjorde at jeg viste akkurat hvor han hadde leilighet. Jeg smilte og dro mobilen min opp av lommen, fr jeg tastet inn nummeret til Niall mens Harry pnet bagasjerommet og snakket i telefon med en av de andre.
Hei Lulu, er dere fremme? Spurte Niall i andre enden. Jeg kunne hre ekkoene av skritt, og at pusten hans var tung; han var allerede p vei ned.
Ja, trenger litt hjelp med bre opp bagasjen min. sa jeg og gikk bort for dra ut noen bagger. De landet p bakken med et dunk og fikk Harry til himle med ynene, fr han fortsatte snakke i telefonen.
Ikke vr redd, din supermann er p vei! Hrte jeg Niall lo, fr han la p.
Niall kommer. Jeg ringer Liam. Sa jeg til Harry og han nikket. Rasket tastet jeg inn Liams nummer og fikk svar nesten med en gang.
Heisan Lucy, s dere er fremme? Spurte Liam. Jeg kunne hre smilet han hadde om leppene og se for meg de glade ynene.
Jada. Lyst til hjelpe meg med bre bagasjen? Spurte jeg. Jeg kunne hre Liam begynte g.
Jeg og Danielle kommer med en gang. Jeg gr innom Zayn ogs, for dra med meg han. Sa han. Jeg kunne hre Danielle i bakgrunnen, fr en dr ble lukket, og enda flere folk var p vei med hjelpe meg.
Tusen takk, ser dere snart. Jeg la vekk mobilen og snudde meg mot Harry, som hadde begynt laste ut av bagasjerommet. Hver koffert og bagg smalt mot asfalten og fikk bde Harry og meg til skjre grimaser. Kommer Louis?
Ja. Og Eleanor. Svarte Harry og tittet bort p meg. Jeg nikket og smilte tilbake til ham, fortsatte med det vi holdt p med.

P to r hadde mye skjedd. Guttene kom p tredjeplass i X-factor, men fikk platesignering uansett. De hadde alle vokst opp p ett eller annet vis, blitt store verden rundt og ftt mange millioner av fans. Liam ble sammen med Danielle ikke lenge etter x-factor, der de kjente hverandre siden hun var en danser. Danielle var virkelig helt fantastisk, og passet utrolig godt til Liam! Vi hadde blitt gode venner, og hun var en av mine beste og nrmeste venninner. Louis slo opp meg Hannah, og etter det hadde hverken de hatt s mye kontakt, eller Hannah og jeg. Men Louis fant seg fort en ny jente; Eleanor, som virkelig matcher han utrolig godt! Jeg hadde ikke ftt mtt henne s mange ganger, s jeg kjente henne ikke veldig godt, men jeg viste allerede at vi kom til f god kontakt. Og jeg; jeg hadde ogs en del forandringer i livet mitt. Carina hadde flyttet ut fra pappa og meg, og n flyttet jeg ogs, noe som etterlot pappa alene, tja bortsett fra min nye stemor som en eller annen gang kom til flytte inn med han. Karakterene mine p skolen hadde bare gtt oppover, og selv om jeg var langt ifra noen toppelev s klarte jeg meg fint. Ross og jeg var bedre venner enn noen gang, og jeg kom virkelig til savne han n som jeg skulle flytte til London og bo med Niall, men vi lovet hverandre og tekstes og mtes s ofte som vi kunne.

Plutselig kjente jeg to hender rundt hoftene mine, og to myke varme lepper mot nakken min. Jeg smilte og snudde meg rundt i grepet.
Hei. Sa jeg, fr jeg presset leppene mine mot Nialls og svelget ordene han skulle til si. Han smilte mot leppene sine og smittet det over p meg. Jeg trakk meg fra han og klemte han mot meg, kjente hans sterke armer p ryggen min.
Jeg er klar til vise muskler! Lo Niall idet vi trakk oss fra hverandre.
Flott! For du kan bre den tyngste kofferten. Fniste jeg, og pekte ned p en stor sort koffert. Niall jamret seg, fr han tok et godt grep om den og halte den med seg tilbake til inngangen.
Hei, hei! Noen klemte meg bakfra, og ut ifra den ste vaniljeduften skjnte jeg at det var Danielle.
Hallo. Takk for at du vil hjelpe. Sa jeg idet hun tok opp noen bagger, blunket til meg og gikk mot inngangen etter Niall.
Spent? Spurte Liam. Jeg nikket og tok noen bagger med meg, mens jeg gikk ved siden av Liam mot inngangen jeg ogs.
Du vil ikke tro hvor mye jeg gleder meg! Sa jeg. Vi satte av sted opp trappene og kunne hre ekkoene av skritt over oss, og klagete stnn fra Niall.
Niall er like spent. Lo Liam. Louis og Eleanor kom sprintende nedover trappene, og slo nesten alt ut av hendene p Danielle som var noen trinn over oss.
Pass p! Hylte Danielle, noe som fikk Louis til le, og Eleanor til fnise.
Hei. Kom det fra den begge idet de passerte oss.
Unger. Klaget Liam og ristet p hodet.
Og de er eldre enn deg. Lo jeg.

Tumblr_m7s46u8tbh1roiu7oo1_500_large
Da e me i gang! :) Dette var kapittel 1, ganske oppsumerende skrivd og med lite skildringer, men bare fordi at det var for komme inn i historien igjen. Dette kapittelet hadde jo s lite handlig og hadde p en mte tilbakeblikk p de to siste rene. Det blir mer skildring s fort som mulig, ikke vr redde. Jeg er s glad for kunne skrive om Lucy igjen, dere vil ikke tro det, og har allerede hele historien planlagt (satt igr og tenkte s det knaket). Hper dere er like happy som meg :D

Hva syntes dere om kapittel 1?
Glad for kunne lese omLucy igjen?
-Stine

Don't let go 2: Please stay (teaser).

Leppene traff meg som en storm midt i en vindstille sommerdag, overraskende og skapte frysninger i kroppen min. Hrene reiste seg p armene mine og kroppen min ga etter uansett hvor spent jeg hadde flt meg fr dette. Jeg lot yelokkene falle ned sakte og tiltet hodet til den ene siden. Jeg smeltet inn i kysset, kysset han tilbake uansett hvor riktig og feil det fltes p en og samme gang. Riktig fordi jeg hadde flelser for han, men galt fordi det bare ikke var det riktige gjre, ikke etter det som hadde skjedd i det siste. Etter alt vi hadde vrt gjennom var alt helt klart; vi var ment til bare vre venner, ikke noe mer, ikke noe mindre. Men likevel lot jeg meg selv nyte yeblikket og beveget leppene mine mot hans som om verden rundt oss ikke var annet enn noe i sidesynet.

Vi trakk oss fra hverandre og jeg stirret inn i de glitrende og sprakende ynene hans. Raketter skjt rundt i dem, ut i den sorte himmelen i pupillen hans, og spredde seg som tryllestv. Jeg kunne se inn i dem som et speil, viste godt at mine yne speilet hans helt korrekt og likt.
Jeg fler noe, jeg fler den samme flelsen jeg flte den frste gangen jeg kysset deg. Sa han stille og strk meg over kinnet. Jeg nikket og lot luft sige ut av meg, nappet etter en ny porsjon med oksygen og lette etter fornuftighet i det.
Jeg fler noe ogs. Etter alt vi har vrt gjennom i det siste fler jeg noe, uansett hvor riktig eller galt det er. Mumlet jeg. Jeg kunne ikke tro mine egne ord, min egen tunge hadde latt leppene forme ordene og skjvet dem ut av meg. Jeg postet et nytt kjrlighetsbrev og lot han lese det, etter alt som l bak oss i fortiden...
Kan vi ikke bare legge alt det bak oss, vi kan klare det, og fortsette her og n. Sa han, nesten desperat.
Det er for farlig, det vil bare delegge mer. Har vi ikke delagt nok syntes du? Blikket han sendte meg sa nok; han viste at dette var galt, vi hadde delagt ting en gang, og var i ferd med delegge ting nok en gang. Jeg ville ikke beg den samme feilen igjen, for om ting ikke gikk som det burde, viste jeg at jeg ikke bare kom til miste han, men ogs resten av livet mitt. Jeg kunne ikke la meg selv d p den mten. Jeg trengte han, p en eller annen merkelig mte.
S du sier at vi bare skal fortsette vre venner? Spurte han usikkert, prvde skjule srheten i stemmen.
Ja. Hvisket jeg. Enn s lenge...


Her hadde dere teaseren! Spente eller? Dette kommer da som dere sikkert skjnner til skje senere i historien, og er bare en smakebit p litt av handlingen. Sier ikke s mye mer enn dette om historien... Som dere har skjnt er dette oppflgeren til Don't let go, alts dette er Don't let go 2, og historien har ftt navnet Please stay. Nkkelsetningene for historien er You never know what you have until you lose it.

Hper dere likte teaseren og bildet, s kommer kapittel 1 om mindre enn to-tre timer :)
Hva syntes dere?
-Stine

Novelle: My girl.

Sofie! Gi meg mobilen min tilbake! Jeg trampet etter venninnen min, som s absolutt syntes det var utrolig gy rappe til seg alle mine eiendeler. Lot jeg vesken min st alene i mindre enn et minutt var det garantert at jeg fant Sofie med mobilen min, Emilie med bringebr-lipglossen min et tykt lag over leppene sine og Charlotte som tok tullebilder med kameraet mitt. Noen ganger lurte jeg p hvorfor jeg var venner med disse rare folkene...

Vent, vent, vent! Maste Sofie, fr hun stoppet og stirret hull gjennom mobilskjermen. Jeg satte hendene p hotene og hevet brynene.
Hvem er Niall? Sofie kikket opp p meg med et granskende blikk og holdt mobilen ut til meg. Jeg kjente at en kraftig rdfarge spredde seg i kinnene mine idet jeg tok imot mobilen. Jeg kikket ned p skjermen og s bildet av han, men nummeret og navnet hans fint plassert under, pyntet opp at et hjerte p slutten. Det blonde hret hans var rufsete og ynene lyste glade. Smilet hans smeltet deg fortsatt, enda hvor mange ganger du hadde sett p bildet. Det smeltet deg like mye som frste gang dere mttes.

Hvordan var det mulig forsove seg for andre dag p rad? Det var i alle fall ikke noe som hjalp p frsteinntrykket i min nye jobb, sjefen var ikke fornyd sist dag, s jeg kunne bare tenke meg fjeset hans n! Jeg hastet over gaten, ser butikkvinduet til cafeen jeg jobber i og haster alt jeg kan inn og bak til bakrommet.
Unnskyld at jeg er sen, igjen! Peste jeg, og slapp ned vesken min, dro av meg jakken, klar til jobbe. Sjefen min satte armene i kors over brystet og gransket meg.
Dette lover ikke godt...
Det kommer aldri til skje igjen, jeg lover! Sa jeg og bet meg i leppa. Jeg mtte skjerpe meg, jeg trengte denne jobben for tjene penger. Jeg skulle snart flytte til min nye leilighet og trengte penger til betale leien der, dette var min eneste sjanse.
Vel greit. G og ta bestillinger fra kassen. han sukket og meg ut til disken, der en k hadde stilt seg opp foran. Jeg klistrer p meg et smil og gikk ut dit.
Hei og velkommen til Starbucks, noe som faller i smak? Spurte jeg og kikket opp p personen som sto frst i ken. ynene mine utvidet seg idet jeg s hvem det var og jeg mtte tvinge underkjeven min til holde seg p plass.
Hm, ja, en frappuccino, takk. Sa han og kikket ned p meg med et svakt smil, ynene hans lste seg i mine.
E-en f-f-frappuccino skal b-bli. Stammet jeg, fr jeg bet meg i leppa og hastet med lage isand drikken hans. Her har du den. Utrolig stort mte deg, jeg er veldig fan. Fikk jeg frem og prvde hres kul og rolig ut. Jeg lente meg mot kanten p kassen idet jeg tok imot pengene fra han, men selvflgelig skled hnden min og jeg falt ned p gulvet bak kassen.
Oi! Gr det bra? Niall lente seg over kassen og tittet ned p meg der jeg gned kneet mitt som verket etter det lille fallet. Plutselig klatret Niall over disken og hjalp meg opp, jeg besvimte nesten idet hendene vre var sammen.
Eh, d-det gr helt fint. Presset jeg frem og kikket flau i bakken. Jeg kunne hre Niall fniste, s jeg tittet opp p han.
Jeg er Niall, men jeg gr utifra at du viste det? jeg nikket fort og rakte frem hnden.
Ida. Sa jeg idet han tok den og ristet den.
Hyggelig mte deg, og utrolig stt at du allerede har falt for meg. Blunket Niall fr hans trillende latter veltet ut. Her har du numret mitt, ring meg nr du er ferdig p jobb her, s kan vi finne p noe! Sa han, skriblet noe ned p en hvit papirlapp ved kassen, tok drikken sin og forsvant ut av Starbucks.

Jeg kikket opp p Sofie igjen og smilte skjeft.
Niall Horan, fra One Direction, gutten jeg har vrt p date med tre ganger de siste to ukene. Mumlet jeg og kjente nok en gang at jeg rdmet.
H?! Ogs har du ikke sagt noe? Ropte bde Sofie, Emilie og Charlotte i kor. Jeg ristet p hodet og smilte.
Unnskyld jenter, men jeg har vrt s opptatt. Mumlet jeg og smilte strre.
Opptatt med Niall. Sa Charlotte og fikk Emilie og Sofie til fnise noe grusomt.
Ja. Innrmmet jeg og lo litt. Emilie smilte til meg.
Nr er neste date da? Spurte hun. Jeg tenkte litt over det, og kom p at Niall ikke hadde sagt noe enn at vi mtte gjenta kino-daten vr en gang sist fredag. N hadde det gtt fire dager, og jeg hadde ikke hrt et kvekk fra ham!
nei, han har ikke ringt meg! ikke kontaktet meg i det hele tatt! Hva om han ikke liker meg, eller... Lenger kom jeg ikke fr mobilen min vibrerte i hnden min. Hallo? Spurte jeg inn i den.
Hei Ida. Unnskyld at jeg ikke har ringt, men vi har hatt noen konserter. Stemmen til Niall flt inn i deg og et smil bredde seg over ansiktet ditt.
Det gr bra. Svarte du, letter fr at han ringte.
S hva med gjenta daten? Men denne gangen gjr vi det litt annerledes. Jeg tar deg med til Harry og Louis? leilighet, for vi skal ha filmkveld i morgen. Jeg vil presentere deg for dem, vil vise frem jenta jeg ikke har kunnet stoppe snakke om til dem! Sa han oppspilt. Jeg gliste enda mer enn fr.
Det hrtes bra ut! Jeg gleder meg! Svarte jeg.
Jeg gleder meg til se deg, sta. Kommer og henter deg i morgen klokken seks, ser deg da. Og med la han p og jeg sto og gliste som en forelsket idiot foran mine tre oppspilte og nysgjerrige jenter.

Tumblr_m8b7dna2cv1qj2h6ao1_r3_500_large

Her er novellen til Ida-Elisabeth , hper du liker den etter mye venting ;) Teaser og frste kapittel av Don't let go sesong 2 kommer senere idag, gled dere! Og jeg kan avslre allerede at sesong 2 heter Please stay :)

Svar til Julie: Mest sansynlig s har forlaget jeg kontaktet sommerferie, s de svarte hverken p telefon eller mail. Derfor har jeg ogs funnet flere alternativer til andre forlag, slik at vi kan f gitt ut boken s fort som mulig. Vil enda ikke si sikkert nr den kommer ut, for jeg hadde jo ikke tenkt p det med at forlaget kunne ha ferie og lignende, men alt jeg kan si er at jeg prver gi den ut s fort som mulig :) Tusen takk forresten, veldig glad du liker historiene jeg skriver. Var ogs litt letta for at A story to remember var over, for kunne ikke vente p starte p en ny en! Og at det ble sesong 2 av Don't let go flest ville ha ble jeg hoppende glad for, det er bare noe ved karakterene som jeg liker s indelig godt skrive om <3

Hva syntes dere om novellen?
Likte dere navnet p sesong 2?
-Stine

A story to remember... kapittel 26. (siste del)

Kapittel 26: Starten p mitt nye liv.
Jeg satt p sengekanten og grt, nok en gang. Jeg flte at jeg hadde grtt mye i det siste, men jeg kunne ikke klare holde trene tilbake. Jeg flte meg som en helt annen person, trene vasket alltid vekk en del av meg, deler jeg ville bli kvitt. Med hver tre fulgte litt smerte og litt av mitt gamle jeg, det var p en eller annen mte godt gte og f lagt ting bak seg, bortsett fra at grunnen til at jeg grt virkelig sret meg.

Noen ville nok sagt at jeg overdrev og bare dramatiserte, men tenk over det: Kjresten min ville ikke si til andre at han er sammen med meg! Det var srende, bare tanken stakk meg. Jeg trodde at kjrligheten som var mellom meg og Harry var sterk, sterk nok til takle alt, s om det var haters Harry var redd for s skulle han ikke bekymre seg. For han ? for oss ? kunne jeg takle hva som helst! Jeg elsket ham, mer enn noe annet i hele verden og jeg viste at han ogs elsket meg, men hadde jeg helt feiltolket hvor mye? Hva om han ikke elsket meg nok til la verden f vite om vrt forhold, hate det eller godta det? Det var det som skremte meg aller mest.

Plutselig hrte jeg bankene slag p hotellrommet og jeg tvang meg selv opp fra sengen og over gulvet. Hvert skritt var en tvang, ufrivillig nrmet jeg meg noe jeg viste ikke kom til gjre ting lettere. Jeg dro ned hndtaket og pnet dren helt. Foran meg sto Harry, med bekymrede yne og en stressende pust.
Hva mente du med det du sa? Gjorde du det slutt?! Stemmen hans brakk i to, s lett som en kvist gir etter under en stein. Du kan ikke gjre det slutt Jo, ikke gjr det vr s snill. ynene hans ble blanke og jeg snufset. Jeg slapp t et dypt sukk, bde for rense halsen og for roe meg selv ned.
Jeg gjr det ikke slutt, aldri i verden, men dette srer meg, og gjr meg ikke minst forvirret. Mumlet jeg og gikk innover i rommet mitt igjen. Jeg la meg ned i sengen, lot dynen stryke meg p armene og nsket at det var Harry som holdt slik rundt meg. Han kom nlende inn etter meg, lukket dren og la seg ned ved siden av meg. Jeg kikket bort p han der han stirret i taket, tok inn hver centimeter av ansiktet hans. ynene var grnnere enn normalt, nesten jevnt mosegrnne. Leppene hans var avslappet, litt oppsprukne og hadde en ujevn rd-rosa farge. Jeg kunne se dem bevege p seg hver gang han forsynte lungene sine med ny luft og jeg flte trangen til kysse ham.

Er den en grunn til at du ikke vil si det til pressen? Spurte jeg ut i stillheten. Harry snudde hodet sitt og kikket p meg mens han nikket.
Tro meg, jeg vil si det, men jeg er redd. Han sukket. For det frste advarte managementet mot det, og for det andre s er jeg bare bekymret for forandringene. Jeg satte meg litt opp.
Ikke for om jeg fr masse hat? Spurte jeg.
Det vil selvflgelig komme litt, men jeg skal ikke la deg f tro p alle de lynene folk kan slenge til deg. Det viktigste er at vi er lykkelige sammen, ikke hva andre syntes om forholdet vrt. Harry satte seg opp etter meg og dro meg inntil seg.
Hva mener du med forandringer? Jeg viste ikke om jeg ville hre svaret, om svaret kom til svi eller trigge meg. Hva om det var ille, eller noe jeg viste jeg ikke kom til takle?
Forandringene i forhold. Ikke bare mellom deg og meg, men mellom guttene og deg, guttene og meg, familier, alle. Om vi gr offentlig pvirker det mange av oss. Svarte Harry og kysset meg nlende p tinningen. Berringen fikk meg til gi etter, og jeg kastet meg rundt halsen hans uansett hvor skuffet og irritert jeg akkurat hadde vrt p han. Om vi forteller dette til media, da vil vi ikke kunne g ut uten at folk er etter oss, det vil alltid komme sprsml i intervjuer. Du kommer ikke til kunne nesten snakke med de andre guttene i offentlighet, ettersom at folk kan dikte opp rykter. Din familie vil bli pvirket, og min. Harry sukket, og jeg hermet. Det var faktisk mye som kunne forandre seg, og masse av det var ting jeg ikke ville skulle forandre seg. Jeg kom ikke til bry meg om mor og far reagerte, Annabell kom uansett til reagere positivt. Jeg kom ikke til kunne snakke med de andre guttene, uansett om det var snakk om g ved siden av hverandre og utveksle et par ord. Det var helt sikkert; media kom til forandre mange ting, kanskje til og med oss...

S vi bare fortsetter som fr? Spurte jeg. Jeg fortsetter gjemme meg og bare vre koreografen? Jeg satte meg tettere inntil Harry og trakk inn hans beroligende duft. Den hadde samme virkning som rkelsen i et yoga-rom.
Nei. Sa Harry og kikket ned p meg. Det l noe i ynene hans, en eller annen setning han prvde fortelle meg, men som jeg ikke klarte lese. Du er ikke lenger koreografen vr. N er du kjresten til Harry Styles, for resten av verden. Jeg kikket uforstende p han.
Men jeg trodde at.... Harry kysset meg fort og smilte stort.
Vi kan takle alt, bare vi er sammen. Bare vi elsker hverandre kan ingen dra oss ned, er du ikke enig? Spurte han. Jeg nikket taust, uten ha et ord si s overrasket jeg var. Jeg vil at hele verden skal f se min verden. Sa han romantisk og byde seg mot meg. Jeg kysset han lenge og flte hvordan leppene hans smeltet sammen med mine, hvordan de hrte sammen. Jeg smilte ved tanken p kunne si hyt til alle at Harry er min, at vi er sammen og at vi elsker hverandre. Jeg flte sommerfuglene fly da en tanke om kunne gjre dette ute blant folk kom til bli noe normalt. Jeg og Harry skulle n bare vre et helt vanlig kjrestepar, lykkelige og forelskede, paret som alle kom til snakke om.

Tumblr_m8cmrdunyt1qmjz5ro1_500_large

Sorry at jeg avslutter historien s raskt, s tidlig, s kjedelig og s tradisjonelt, men jeg orket bare ikke mer av det peset. Var aldri fornyd med nesten noen av kapittelene, klarte ikke "leve meg inn" i rollen til Jo og da blir bare alt feil for meg... Tror bare jeg prvde for hardt p noe uvanlig i denne historien, m skrive litt mere naturlig og fra hodet mitt neste gang; ikke tenke s mye. S det er det jeg skal gjre i den neste historien som starter n, frste del kommer i morra. Og alle sammen, til min lykke, ble det Don't let go 2 som fikk flest stemmer! Alts, jeg vil skrive om Liam ogs, men fler eg trenger litt mere tid til planlegge den historien, og har p en mte savnet skrive om Lulu og Niall. Hvorfor ikke bare hente opp trden igjen, n som jeg skal gi ut frste som bok? Er forresten godt igang med rettskrivingen p den n :) Frste del av Don't let go 2 kommer i morgen, gleder meg!!!

Btw: Jeg trenger litt inspirasjon! Er det noen av dere som leser noen virkelige bra fanfics? Ikke snne som er skrevet s veldig oppsumerende osv, men en som har litt skildringer og slikt? Leser bare 1-2 som er snn, og trenger noen flere. Vr s snill og help meg og skriv deres favoritt historie :)

Var slutten levelig?
Noen som gleder seg til hilse p Lulu, Niall og resten av gjengen igjen?! (Det der hres s ut som noe barneTV greier, hahah)
-Stine

Stem p neste historie!

Hei! Hvis du er med i facebook-gruppen til bloggen, s har dere kanskje ftt med dere at jeg hadde en liten annen overraskelse til dere! Den er ikke like stor som sist gang, langt ifra, men den er jo noe! Dere kan selv bestemme om dere vil hany sesong av Don't let goelleren Liam-historie.Da jeg var i sverige n falt det bare inn i hodet p meg at jeg kanskje burde skrive enda en "sesong" med Lucy og Niall, siden jeg kjenner de karakterene s gjodt, jeg skal gi ut den frste boken min om dem og da jobber jeg jo ogs med dem nr jeg skriver fanfic, og jeg vet at veldig mange sa de elsket den historien. S, da er det opp til dere, stem stem stem:

Andre sesong av "Don't let go", eller ny historie om Liam?

  • Don't let go sesong 2!
  • Liam-historie!

Acepoll

More polls: Create you own poll

Tumblr_m8aq5rdy4c1r3ppo4_large

Jeg skriver ferdig A story to remember alts, men trenger litt tid p planlegge nye historier, det er derfor jeg ber dere velge n. Legg gjerne igjen en liten kommentar om hvorfor du stemte akkurat det du gjore, kanskje jeg tilslutt bare ser p grunnene enn p stemmene om dere "argumenterer" godt for deres valg ;) <3

Vet ikke hva som skjedde med den frste skriften, fr ikke ordnet det igjen....

Hva stemte du og hvorfor?
(Ny del og novelle kommer sansyneligvis i morra!!!!)
-Stine

A story to remember... kapittel 25

Kapittel 25: Ikke igjen!
Jeg trakk hetten opp, dro igjen glidelsen p jakken min og satte p meg solbrillene. Jeg kikket rundt meg. Harry og guttene var et godt stykke foran meg, for langt etter min smak. De presset seg gjennom mengden med folk, etterfulgt av noen sikkerhetsvakter.
Ut med deg. Sa en sikkerhetsvakt til meg og ga meg et lite puff i skulderen. Jeg hoppet ut av bilen og tok noen nlende skritt ut i mengden.
Hvem er det? Se hit! Ta av deg hetten!! Folk brlte til meg over alt og fikk rene mine til verke. Jeg flte meg plutselig svimmel, og inneklemt alene i et trangt rom. Veggene presset seg mot meg, ville tvinge svaret ut av meg, men leppene mine forble limt sammen.

Uansett hva de sier s ikke ta av deg hetten. Det ligger noen bilder av oss ute p nettet, men de kan ikke se fjeset ditt. Ser de deg n skjnner de at det er deg, s bare hold hetten p hodet. Harrys ord gikk p replay gjennom meg. Hetten skulle vre p, uansett hva. Med pminnelsen trakk jeg hetten enda lengere ned og klamret neglene til det elastiske stoffet p regnjakken. Solbrillene og hetten dekte meg nok til, og om folk ble alt for ivrige kunne jeg forsvare meg med at jeg bare var koreografen deres, hadde managementet sagt. Bare en koreograf...

Jeg flte meg p en eller annen mte sviktet av Harry. Vi var s lykkelige sammen, det skulle ikke bety noe om hva verden syntes om oss, det viktigste var vel at vi var sammen. Han er sammen med meg, vi er ikke sammen med verden. Kjrlighet er den sterkeste kraften, ikke andres meninger. S hvorfor ville han ikke gjre forholdet vrt offentlig?

Fordi han ikke elsker deg nok, han vil ikke bli sett med deg!

Ikke igjen! Jeg hadde endelig trodd jeg var kvitt den, men det kom vist alltid tilbake. Den snakket altid til meg nr jeg hadde vanskeligheter med Harry. Den hadde snakket sant fr, jeg stolte egentlig p den, men denne gangen viste jeg at den ly! Harry elsket meg, det var jeg hundre prosent sikker p, men elsket han meg ikke nok til vise meg frem? Mente han at om verden viste om oss s kom det til forandre oss?

Han vil sikkert bli sett med bedre folk enn deg. Bare hr p meg; dropp han, du kan f bedre...

Hold kjeft!! Ropte jeg, ikke bare inne i hodet mitt, men ogs ut i mengden. Plutselig var alt knyst. Alle sto stille, ingen kameraer blinket, alle stemmer hvilte seg og alle blikk rettet p meg. Jeg tiltrakk meg all oppmerksomhet, og gjennom solbrillene mine kunne jeg se guttene hadde stoppet og kikket n p meg. jeg stirret p Harry for se etter utrykket hans; uforstende. Fort ristet jeg av meg hnden til sikkerhetsvakten som var plassert tungt p skulderen min, og lp gjennom den lille stien som dannet seg frem til hotellet. Jeg presset meg forbi alle forvirrede paparazzier, noen hadde skjnt at dette var et tema for media s de knipset bilder her og der, men kveldsluften forble klokkeren uten stemmer. Jeg ndde frem til guttene, stirret alle andre steder enn i ynene deres.
Du... Hrte jeg Harry hvisket til meg idet jeg dunket skulderen min i hans og passerte han. Jeg virvlet rundt.
S du kan ikke en gang bruke navnet mitt, h? Wow, jeg m virkelig vre verdifull for deg. Sa jeg kaldt. Harry, vet du hva? Om ikke jeg er bra nok, s bare la meg g, ok? Og med det snudde jeg meg rundt og lp mot hotellet igjen. Trer strmmende nedover kinnene mine, kun et nske i hodet: At Harry kom lpende etter meg, noe som ville bevise at jeg var bra nok. Men som jeg hadde forventet gjorde han ikke det. Hotelldren svingte igjen, og jeg tok heisen opp alene til hotellrommet mitt. Helt alene....



Harry, Harry, Harry.... Du m bare sre henne, m du ikke? Kan du ikke se at hun elsker deg over alt p jord?! Hvorfor m du alltid delegge :'(

Som lovet; enda et kapittel idag! Drar til Sverige i morra, men det er internett p hotellene, s jeg fr nok postet noen kapitteler for dere, yaaay! Ellers s tror jeg ikke jeg har s mye annet si.... nope ;)

Likte dere dette kapittelet?
-Stine :)

A story to remember... kapittel 24

Kapittel 24: Jeg skjnner Ly jeg.
Jeg var tom, men fortsatt full; full av forvirring og omringet av en ny hverdag som kom krasjende inn i meg. Over alt jeg tiltet hodet s jeg nye omgivelser, nye ml og muligheter. Jeg hadde akkurat forlatt startsstreken og sprintet av sted, kastet fra meg stafettpinnen og nektet dele den med noen andre. Jeg skulle ikke dele livet mitt med noen andre denne gangen, ikke slippe det inn i hendene til noen andre enn meg selv. N hadde jeg ftt nok, var villig til ta mine egne valg og veier, og skulle ikke la noen delegge for meg igjen.

Jeg satt og stirret i taket p arenaen, s p lyskasterne som var festet der oppe og blinket n og da. Lyssjekken var i gang, lydsjekken var allerede ferdig, og p scenen sto guttene og snakket. Jeg kikket bort p dem og mtte blikket til Harry. Han smilte til meg og slengte meg et slengkyss. Det traff meg p kinnet og etterlot seg en lydls smask der, fr en lett rosafarge penslet seg over huden min. Jeg smilte tilbake og himlet litt med ynene, fr jeg slang et kyss til han ogs, lot det fly sammen med pusten min bort til ham omringet av hjerter og roseblader.

Det hadde gtt et og et halvt dgn siden Harry og jeg dro fra London, tilbake til USA. Det fltes rart, uvant og fjernt. Jeg hrte ikke hjemme her, men jeg hrte heller ikke hjemme p danseskolen i London. Det eneste som fikk meg med tilbake til Statene var Harry, og jobben min som koreograf. Det kunne vre en mulighet for noe strre videre, og av en eller annen grunn flte jeg meg hjemme rundt Harry; trygg, elsket, og godtatt. N som jeg ikke hadde et sted g til, ettersom jeg ikke kom til bevege meg innenfor de drene over en lang periode, var det beroligende vite at jeg hadde Harry. Han hadde hjulpet meg med pakke, bert bagasjen min ned og ut i en bil rett foran foreldrene mine, og hjulpet meg med dra fra dem. Jeg fikk sette tingene mine i hans leilighet mens vi var i USA og han lovet meg finne en egen leilighet. Og du spr sikkert: Hvorfor flyttet du ikke bare inn med Harry?! Han er jo ute og reiser hele tiden, han bor sammen med Louis, og jeg har ikke akkurat lyst til dele leilighet med to tullete gutter. Min tulle-gutt er mer enn nok...

Det eneste som gjorde vondt var se inn i Annabells yne idet jeg passerte henne der mor hadde et stramt grep om hnden hennes, og gikk ut av dren etter Harry. Jeg kunne lese ropene om hjelp p hennes stumme lepper, se frykten av bli forlatt som en filmpremiere i ynene hennes og hrte hvordan kroppen hennes spente seg og ville lpe etter meg. Uansett om jeg hadde sagt til Annabell at jeg ikke kom til forlate henne, s viste jeg at jeg ly.

***

Tusen takk for oss! Dere har vrt fantastiske!! Liams stemme skrek inn i mikrofonen for overdve de hylytte fansene. Konserten de hadde holdt i kveld hadde gtt helt greit. Publikum var ikke av de aller mest ivrige, men det tror jeg passet guttene bra. De hadde alle vrt litt stresset i dag, og jeg viste at Harry var litt sliten.
Vi elsker dere!! Lysene blinket fort, fr guttenes stemmer ddde ut, de lp av scenen og hylene ble hyere enn noen gang. Snart fikk jeg synet av de fem lykkeligste guttene i hele verden. S fort de var kommet av scenen var crewet rundt dem, nok en gang, men n holdt jeg meg mere i bakgrunnen.
Jo! Hrte jeg Harrys stemme rope, og jeg snudde meg mot han, der han skjv seg forbi de andre rundt ham og mot meg. Hey, hva syntes du? Lo han, fr han dro meg inn i en klem.
Like fantastisk som alltid. Men fansen var ikke likehylytt, noe som kanskje var bra? Spurte jeg mens jeg la hendene om nakken hans.
Bra og bra... Fniste han, fr han lente seg mot meg og kysset meg. Jeg fler den samme flelsen som alltid; raketter, sommerfugler og sm kilende stjerner som skinnte gjennom oss. Forelskelse var virkelig noen sterke saker, men kjrlighet var enda sterkere. Jeg la hendene mine rundt Harry og kysset han tilbake, fr vi begge trakk oss fra hverandre med et smil.
Er det tilbake til hotellet n da, eller? Spurte jeg og tok hnden hans.
Jepp. Skal bare hente noen av tingene mine, s kommer jeg. Han kysset meg fort p kinnet, etterlot seg en kilende flelse, og forsvant bortover gangen. Jeg kikket etter han, s hvordan han krympet og forsvant inn en dr. Jeg sukket lykkelig. Tenk at han er min, bare min! Fr noen fikk rukket kikke rart p meg, eller undre seg over hvorfor jeg sto og smilte helt alene, plukket jeg opp jakken og mobilen min og gikk ut til bakdren for vente p Harry.

S det er her du sitter? Jeg kikket opp og forventet se Harry, men rett foran meg sto Niall og smilte ned til meg. Han lo da jeg uten vilje laget et litt skuffet fjes, men ikke lenge etter lo jeg med han.
Trodde du var Harry. Sa jeg og puffet han i skulderen nr han satte seg ned ved siden av meg p to krakker som stod ved dren. Folk skjv opp den tunge dren i ett sett, kom strmmende inn og ut, men jeg hadde ikke sett noe til Harry. Ikke hadde jeg sett Louis, Zayn og Liam heller, bare Niall som satt ved siden av meg. Hvor er de andre? Spurte jeg. Jeg kunne se Niall flakket med blikket, fr han festet det p en liten sten som l foran han p gulvet.
Det har bare kommet opp noe, guttene prver finne ut av hva de skal gjre sammen med noen fra managementet. Svarte han meg svakt.
Hva er galt? Uten se opp svarte Niall meg.
Paparazzier har omringet hele hotellet vrt, og noen har til og med klart komme seg inn. Problemet er at vi ikke vet hvor de er, noen har kommet seg oppover i bygningen. Hotellets ansatte og til og med politiet prver f dem ut, men de har gjemt seg, kanskje de til og med har klart komme seg inn p noen rom. Han sukket, tydelig irritert. Jeg skjnte han godt. Det kunne ikke vre s veldig gy ha en drss av mennesker med kameraer etter seg til en hver tid, og i alle fall ikke n som de akkurat hadde hatt en konsert og var slitene. De ville bare komme seg tilbake til hotellet og slappe av, men tydeligvis var det blitt et stort problem.

Har dere en plan?
La oss g og finne guttene for finne det ut. Sa Niall, fr vi lp bortover gangene og bort til et rom. I sofaen satt Zayn og Louis med hodene sine i hendene, Liam snakket med to menn, mens Harry gikk nrmest rundt seg selv. Jeg var straks borte hos han og la armene rundt midjen hans for roe han ned.
Harry, det kommer sikkert til ordne seg. Hvisket jeg han inn i ret og kysset han i nakken. Harry ristet p hodet.
Vi m inn p hotellet, pakke sakene vre og finne et annet sted overnatte. Sa han og snudde seg i armene mine. Han la hodet sitt p skulderen min og sukket. Det betyr at folk kommer til se oss.
Se oss? Spurte jeg forvirret.
Se oss sammen, som et par, og jeg vet ikke om dette er det riktige tidspunktet gjre det p. Han sukket igjen, fr han tok ansiktet sitt mellom hendene sine og kikket trist p meg. Vi kan ikke g ut med forholdet vrt enda, det sa til og med managementet. Jeg er lei for det, Jo, men vi kan bare ikke gjre det. Et etter annet inne i meg stivnet og ble stende urrlig som strknet stearin. Blikket mitt frosset fast og hodet mitt tenkte saktere en sirup renner. Harry ville ikke g ut til media med oss, fordi timingen ikke var god nok, men nr var det klart for st frem da? Dette var jo en fin sjanse! Vi kunne f det oversttt, bare si det som det er, vise verden hvor mye vi elsket hverandre, men... Harry syntes ikke vi skulle det...

Jeg skjnner. Sa jeg, selv om jeg ly.

589535792_large

Gahhhh! Jeg er s sykt fdgnketpag! Jeg er s lei av historien dere, sorry, men jeg er det! Den er s kjedelig, jeg vet ikke hvordan det er for dere, men den er i alle fall kjedelig skirve. Avslutter den fort, bare noen f kapittelet igjen hper jeg.... Beklager til dere som liker historien.

TRENGER HJELP: Kan der skrive noen fine jentenavn og noen guttenavn som jeg kan bruke i Liam-historien? Starter p den n snart :)
Ny del kommer i kveld!!! :D Noen som er glade for det?
-Stine

"Nr kommer det nytt kapittel?!"

Hei dere! Sorry for lite blogging, men har vrt en del p farten, har skrivesperre og har ikke hatt s veldig lyst til blogge. Kommentarene bare synker og synker.... Dessuten s er jeg utrolig lei av denne historien! Den er drlig (etter min mening, for jeg vet at noen av dere syntes noe annet), den skulle egentlig vrt slutt for en stund siden, og jeg aner ikke hva som skjer videre!? Derfor har jeg bestemt meg for avslutte historien etter noen kapitteler n, og heller starte p Liam-historien min, ettersom jeg har mange flere ideer til den. Beklager til dere som s indelig nsket dere Harry der ute, men jeg bomet helt p skrivemten min, ideen i frsteomgang, og alt ble bare feil....

MEN: det kommer ny/nye kapitteler idag, det lover jeg! N skal jeg bare vaske huset, s poster jeg et kapittel jeg har ferdigskrevet :) Noen som er keene p nytt kapittel?
Tumblr_m7wfg5ahos1r4rqxco1_500_large

-Stine

Les mer i arkivet Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013
Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! P denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat n skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Hper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 r og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012


    hits