A story to remember... kapittel 5.

Kapittel 5: Guttene.
Endelig var dagen for avreisen kommet. Mor hadde leid inn en annen koreograf for klassen min, ettersom hun selvflgelig ikke ville at den vilt fremmede Jamie skulle styre klassene hennes.... Det virket ikke som om han hadde noe imot det heller, i alle fall ikke etter at han fikk mte mor i sitt ekte jeg, og ikke bare danser eller danselrer fra scenen. Jamie skulle ogs vre med ned til USA i noen dager, ettersom at han var pliktet til se at jeg gjorde jobben min, noe jeg var hundreprosent innstilt p gjre!

Luftveiene mine glemte hvordan de fungerte idet Jamie og jeg rundet hjrnet ved gaten vr og jeg fikk ye p hvem jeg kom til omg de neste ukene. Foran oss, cirka 10 meter, satt en gutt kledd i en stripete t-skjorte og en stor pysjamasbukse, en med en rd kaps p hode og litt bustete blondt hr stikkende ut, en sorthret skjnnhet som snakket med sin smilende og bedrende venn. Helt til sist falt ynene mine p gutten med alle krllene, han satt hengende over mobilen sin og fulgte ikke med p noe av det som foregikk rundt ham, noe som var ganske mye, ettersom noen store sikkerhetsvakter prvde f dem til bevege seg opp fra stolene og inn mot flyet.

Herregud, jeg kan ikke gjre det her! Jeg stivnet til og grep armen til Jamie. Jamie stoppet opp og kikket p meg med et svakt smil om munnen.
De er helt normale gutter, ikke noe spesielt annet med dem enn det er med de guttene du gr p skole med. Sa han. Jeg ristet p hodet.
Jeg har hjemmeundervisning. Svarte jeg. Men om alle gutter p den offentlig skolen er like normale som det de guttene er, jeg pekte forsiktig bort p dem og trakk p smilebndene. s bytter jeg gledelig over til skolen! Jamie lo og begynte og g igjen. Jeg hadde ikke noe annet valg enn flge etter, for det hadde jo bare sett enda dummere ut om jeg kom bort etter han helt alene.
Hei gutter! Sa Jamie idet dere ndde bort til dem. Fint se dere fortsatt er i god stand. Guttene reiste seg alle sammen og ga Jamie en klem hver, noe som ga meg litt tid til ta ibruk lungene igjen og f hjerterytmen inn p sporet.
Jamie! Sa Louis og klappet han godt p ryggen. S du skal ikke danse med oss lenger? jamie ristet p hodet.
Nei, den jobben fr dere la denne jenta ta over! Jamie gikk litt til side og la en arm p ryggen min, tvang meg et skritt forover.
Eh, hei. Var det eneste som kom ut av munnen min Eh, hei... Hva var galt med meg? Jeg trakk pusten og smilte det fineste jeg kunne. Hyggelig mte dere!
Hei! Gliste Louis. Kjempe hyggelig mte deg ogs, Valentin! Vi er virkelig glade over at du har lyst til lre oss danse som noe annet enn idioter. Jeg lo og rdmet, uten grunn.
Bare kald meg Jo. Sa jeg og snudde meg mot resten av guttene. Jeg strakte ut hnden for hilse p dem alle. De mumlet et kort Hei hver og ga meg et stort smil. Jeg flte meg med ett godtatt av dem alle, og jeg likte dem, selvflgelig, jeg hadde jo elsket dem fra fr av uten noen gang ha mtt dem.

Vi ble jaget inn i flyet av sikkerhetsvaktene og noen andre i crewet til guttene. Jeg kastet et blikk ned p billetten min og gikk innover i flyet, bort til plassen min. Jeg smilte idet jeg passerte setene der Louis og Liam satt, og rdmet idet jeg mtte blikket til en smilende Harry. Jeg skjnte godt hvorfor folk alltid snakket s mye om smilehullene hans, og i virkeligheten er de bare f mye stere enn det de var p bilder. Hele Harry var stere og penere og vakrere og hotere enn det som bildene hadde fortalt meg. Jeg mtte faktisk konsentrere meg om f flyttet blikket vekk fra han igjen, selv om pupillene hele tiden tvang seg tilbake til ham.
Hvem sitter du med? Spurte han idet jeg dumpet ned i setet bak han og Niall. Jeg trakk p skuldrene.
Det fr vel bli en overraskelse gjetter jeg. Harry reiste seg fra setet sitt og kom rundt til meg.
Overraskelse! Lo han og dumpet ned i setet ved siden av meg.

Img1502262101_large

Da var guttene p plass ;) Unnskyld de drlige kapittlene de siste dagene, har virkelig ikke vrt fornyd med noen av dem, i alle fall ikke dette eller kapittel 4, men jeg klarte bare ikke skrive om p det. Dette blir p en mte en blanding av skrivemten jeg brukte i What makes you beautiful og Don't let go, ettersom jeg vil prve noe annet enn skrive den sammen "stilen" hele tiden. Men til n ser det ut til at jeg liker best skrive som i Don't let go, s neste historie (som skal vre om Liam) s skal jeg bruke metodene jeg brukte i historien om Niall, det s ut til at dere ogs likte den bedre ogs...

Men over til den drlige nyheten som jeg nevnte igr, den er i alle fall kanskje drlig for dere: Jeg skal reise bort en uke, til Tyrkia, og er usikker p om det er nett der nede eller ikke... Om det er det, s skal jeg prve skrive noe p telefonen og poste det derifra, hvis ikke s skal jeg skrive 2,3-4 kapitteler fr jeg drar og kanskje f noen til poste dem, om jeg fr det til. Hper det gr greit for dere, og kanskje det egentlig er det beste, ettersom da fr jeg meg en ferie og kommer sikkert tilbake med masse nye gode ideer :) La oss hpe p det! (Om noen lurer s drar jeg ikke fr til mandag.)

Hva syntes dere om kapittelet; vr s snill si det dere mener, for om det ikke er bra nok eller mangler noe, s kan jeg vri litt om p det og skrive annerledes igjen...

-Directionstorys

A story to remember... kapittel 4.

Kapittel 4: Uoppnelige forhpninger.
Mor og far hadde snakket sammen i over en time n. Jeg kunne hre de hevet stemmene til hverandre, den ene prvde overdve den andre. Det var ikke ofte de oppfrte seg slik; som regel var de alltid enige, i alle fall nr det kom til meg og Annabell. Men n? Hva var det egentlig som foregikk der ikke?

Far kom ut, kastet et blikk p meg og nikket, fr han gikk videre inn p et av kontorene hans. Mor kom ogs ut, rak i ryggen med hevet hake som om ingen verdens ting skulle h skjedd, det var mors mte skjule nederlag p. Hva n enn nederlag var i denne situasjonen...
S? spurte jeg forsiktig. Fr du sier noe og gir meg husarrest s m jeg bare si deg at jeg ikke mente g bak ryggen p deg med jazzen og hiphopen, men jeg viste hva du kom til syntes om det, s jeg ville holde det hemmelig. Og denne jobben er en stor sjanse for meg, kanskje flere vil legge merke til meg og navnet mitt vil bli enda mere kjent. Kanskje ikke bare som Valentin Gastel, men ogs som Jo-Emma. Jeg sa alt som ramlet ned i hodet p meg. Hver eneste tanke var ikke hvert spare for seg selv, her mtte alt ut, kanskje noe av det jeg sa ville overbevise henne til la meg dra.
Du har rett. Sa mor. Du har husarrest. Men selvflgelig ikke fr etter at du er kommet hjem fra USA igjen. Jeg mpte mot henne, strevde med holde et lite skrik inne. Hun blunket til meg, fr hun forsvant inn i en dansesal og klappet i hendene for f elevene til vre stille. Jeg sto glisende igjen og kunne nesten ikke tro mine egne rer. Mor hadde faktisk lat meg f lov til dra! S klart; jeg hadde husarrest nr jeg kom hjem igjen, men egentlig gjorde det meg ingen ting. Alle de dansetimene og gangene jeg hadde sneket meg rundt for danse noe annet enn ballett var s verdt det hele, husarresten kom sikkert ikke til vre mer en 2-3 uker uansett...

Tumblr_lnvjylwkru1qfxwzho1_500_large

***

Noah satt p sengen min med hans hvite tenner enda mer stikkende frem enn vanlig. ynene hans glinset av spenthet og jeg kunne se at han virkelig gledet seg p mine vegene. Jeg viste at Noah gjorde det. Han var klar over hvordan mor presset meg rundt med balletten, og alt jeg ville var gjre noe annet ogs. Han hadde selv vrt i samme situasjon, bare litt annerledes. Faren til Noah ville nemlig helt siden Noah var liten gutt at han skulle bli fotballspiller, men den ideen likte ikke Noah selv. Ikke bare var han utrolig rlig til fotball, men han hatet det som bare mest. Han sa til foreldrene sine at han ikke ville, og at hans store drm var bli kjent innenfor dans. Foreldrene ble rasende og truet med kaste han ut, s Noah lot det ligge i noen mneder. Ikke lenge etter fortalte han ogs sannheten om seg selv til dem, at han foretrakk gutter foran jenter, noe som ikke gjorde det lettere for han. N bor han alene i en leilighet i et av Londons billigste strk. Han lever ikke i luksus, men han klarer seg, som han sa selv.

S det er liksom snakk om One Direction? Han bet seg i leppa og jeg kunne se han prvde holde inne et lite skrik. Jeg nikket ivrig mens jeg slang enda litt mer i kofferten min. Jeg hadde nesten fylt kofferten helt full med danseklr da Noah kom bort og stoppet meg. Serist? Spurte han.
Hva? Jeg hevet yenbrynene mine mot han, fr jeg kastet oppi noen joggesko.
Nei, nei, nei, Jo! Han dro meg unna kofferten, lftet den opp og tmte innholdet p gulvet igjen. Jeg stnnet.
Hva var det godt for?! Jeg startet plukke opp plagg etter plagg mens jeg stirret stygt p Noah.
Men herregud da! Jo, du skal mte One Direction, og alt du pakker er treningsty?! Spurte han. Jeg tittet opp p han.
Hva mener du?
Jeg mener; de er gutter. Han begynte forsiktig og jeg kunne se han rdmet. Du kan da ikke bare kle deg slik foran dem. Hva med nr dere ikke danser, hva skal du g i da? Og hva om dere skal ut en dag, det vet jeg kommer til skje, hva gr du med da? Og tenk om en av dem forelsker seg i deg og ber deg ut p en date, du kan ikke g p en date i danseklrne dine! Han slo ut med armene og fikk meg til stoppe plukke opp klrne. Har jeg rett? jeg nikket sakte og sukket.
Du har vel det. Svarte jeg. Men glem den siste delen, du. Jeg er koreografen deres, og drar til USA for danse, ikke skaffe meg en kjreste. Sa jeg strengt og tuslet inn i klesskapet med det meste av klrne igjen.
ikke si det du. Sang Noah etter meg. Jeg fns, men mtte le stille for meg selv ogs. Tenk om det faktisk skjedde, tenk om jeg fikk leve som i en skikkelig st kjrlighetshistorie! Kanskje jeg fikk veldig god kontakt med guttene, og n av dem spesielt. Kanskje en av dem faktisk kom til like meg?! Forhpninger var noe jeg hadde lrt meg vre skeptisk til, jeg skjv dem alltid ut av hodet. n forhpning hadde i alle fall gtt i oppfyllelse; jeg var blikk koreograf uten om ballett! Men disse uoppnelige forhpningene om One Direction-gutta mtte jeg gi slipp p. De kom jo uansett bare til se p meg som en streng og kjedelig koreograf...

Tumblr_luk099eekb1qgnz0po1_500_large
Vet ikke hva som skjedde med skriften over her, det bare ble slik....
Vet at kapittlene mine er kortere enn de noen gang har vrt, men det er sommer, og jeg vil ogs bruke tiden min p andre ting, noe dere sikkert skjnner (hper jeg). men skal poste deler hver dag, som jeg gjr, noen ganger blir bare kapittlene kortere enn andre.... Ogs har jeg en litt drlig nyhet til dere som dere fr greie p i morra, skal se om jeg fr gjort den litt mindre drlig frst, om det lar seg gjre :(

Men en god nyhet har jeg ogs til dere idag: GUTTENE KOMMER INN I NESTE KAPITTEL :D

10 kommentarer for nytt kapittel fort!

Hva syntes dere om dette kapittelet?
-Directionstorys

Vinneren av konkurransen!!!

Da er konkurransen avsluttet, og vinneren er trukket. Jeg gjorde det med random.org s det skulle bli rettferdig, ettersom alle svarte riktig, haha ;) Og det ble kommentar nummer 125 som vant, og det var *trommevirvel* ..................andrea!!!!!:D Jeg sender deg mail angende adresse og lignende, s hper jeg du ble fornyd som vinner av konkurransen. Du gikk virkelig inn for vinne med alle de kommentarene dine ;) <3


Leeyum <3

Kapittel 3 er lagt ut under dette innlegget om ikke alle har lest det enda ;)
-Directionstorys

A story to remember... kapittel 3.

Kapittel 3: Farlig hinder.
Noen gang flt et s intenst blikk p deg at det brenner i huden din, prikker p overflaten, og du rdmer av undring over hva som kan vre galt? Ikke srlig god flelse, nei. Jeg satte med ett opp farten, rundet hushjrne etter hushjrne og hpet at ekle flelsen snart skulle forsvinne. Jeg presset meg frem gjennom mengden med folk som strmmet motsatt veg som meg, og i noen sekunder forsvant flelsen, for s komme tilbake enda sterkere. Jeg trakk pusten snudde meg rundt, forventet se ingen som helst slikt som det alltid skjer i filmer, men synet jeg fikk var enda mer skremmende!

, far! Jeg holdt meg til brystet, ettersom hjertet mitt hadde stoppet dunke i noen sekunder. Far sto der i sine dyre dressbukser og hvite skjorter. Han holdt et pappkrus med lunken kaffe i hnden, kjente jeg han rett var den allerede p god vei til bli alt for kald til drikkes. Han s ikke lettere fornyd ut akkurat; de bustete brynene hvilte langt over ynene hans, blikket var skulende og skuldrene stramme og rette. Han trippet med den ene foten og holdt en finger ut mot meg, med den samme hnden han holdt sin dyrebare stresskoffert i.
Valentin! Din mor ringte meg og sa du hadde utsatt klassen din? Jeg hper virkelig du har en god grunn til dette! Gode grunner, det er det de fleste er p jakt etter her i livet, f finner gode, alle finner noen. Men nr far ba meg finne en god grunn s mente han ikke bare god; han mente at jeg skulle komme med en s knakende god grunn at han kanskje, da bare kanskje, skulle revurdere diskutere det med mor. S gode ideer finnes ikke p jordens overflate, s jeg kunne ikke forvente annet enn kjeft...

Jeg hade noen render jeg mtte gjre, det var utrolig viktig. Jeg mtte tvinge ordene gjennom strupen min, hvert ord hadde skarpe kanter og etterlot seg risp oppover halsen. Jeg ba til Gud om at de ikke kom til skrape i rene til far idet han hrte det. Ut fra hans dype sukk var det tydelig at han skjnte jeg dro en hvitlgn.
Valentin, Valentin, hva skal vi gjre med deg? Sukket han. Du kan ikke bare utsette en time slik uten videre. Tenk p elevene dine, fikk du kontaktet dem p noen mte? Jeg nikket fort.
Jeg sendte dem selvflgelig en melding, og alle svarte at det var greit. Jeg smilte svakt, hpet p at han skulle la meg g uten bringe det opp p banen noe mer.
Ja vel, det er ikke noen ting mer gjre med denne saken n. Han gjorde tegn til at vi skulle begynne g, han gikk opp ved siden av meg og beveget de blanke dresskoene sine elegant over brosteinene p fortauet. Men dette lar du ikke bli gjentatt, eller hva? fortsatte han.
Neida, far. Mumlet jeg, flte meg mye yngre enn 17 r. Nr jeg var til stede med far eller mor hadde de den virkningen p meg at jeg med ett ble en helt annen person, det skjer vel sikkert med de fleste ungdommer. Jeg deriblant, ble en mye yngre og mer forsiktig utgave av meg selv. Jeg var redd for si noe feil, men prvde allikevel si ting som det var, hvis det lot seg gjre uten grusomme konsekvenser.

***

Der er du! Annabell kom lpende mot meg, med sitt tykke blgete hr oppsatt i en stor og stram knute p hodet. Hun var kledd i en av de sorte ballettdraktene sine og hadde sine nesten helt nye tspiss-sko i hnden. Utrykket hennes var forfjamset og jeg kunne se p hele henne at noe plaget henne.
Hva er det? Spurte jeg idet hun tok flge med meg opp marmortrappen opp fra resepsjonen og pappas kontorer og opp til dansesalene. Vi tok enda en trapp opp og kom opp i etasjen med soverommene vre, det som var huset vrt av danseskolen.
Du sa du skulle vre raskt tilbake, men fire timer?! Hennes tynne stemme anstrengte seg for hres streng og irritert ut, noe hun egentlig ikke klarte. Annabell var alt for st og uskyldig til bli sint, i alle fall p meg.

Jeg klappet henne lett p kinnet fr jeg sprang inn i klesskapet vrt og fant frem noen nye klr jeg kunne danse i. Jeg skiftet raskt bak et forheng og gikk ut til Annabell som trippet lett med benet sitt.
Fire timer. Gjentok hun. Jeg nikket sakte.
Men det var verdt det, kanskje. Jeg smilte lurt og Annabells utrykk forvandlet seg om til et eneste kritthvitt smil.
Er du med?! Ropte hun. Ble du virkelig koreograf ved akademiet? Hun slang seg rundt halsen p meg i glede og lo hyt. Jeg fikk en dyp flelse inne i meg, en skuffelses flelse.
Ikke akkurat. Mumlet jeg. Men han ene koreografen tilba meg en slags jobb, i alle fall for fire uker. Annabell slapp taket rundt meg og kikket sprrende p meg.
Hva slags jobb? Jeg klarte ikke skjule hvor oppspilt jeg var. Jeg var til og med usikker p om jeg hadde vrt like oppspilt om jeg hadde ftt jobben ved akademiet, og ikke sjansen til lre selveste One Direction danse.
Jeg skal muligens bli koreografen til One Direction! Jeg gliste stolt. Annabell s p meg som om ingen ting hadde skjedd. Hun holdt blikket mitt i sitt, ventet p at jeg skulle si noe mer.
Hva? Hun blunket plutselig. Nevnte du One Direction? Spurte hun og skakket p hodet.
Det stemmer, som i det bandet vi begge liker s godt. Jeg blunket til henne og satte av sted ned mot salene igjen. Det var ikke lenge fr elevene kom, og jeg likte varme opp alene, og med alene mente jeg med Annabell p slep.
Du takket ja, ikke sant? Spurte hun glad idet vi gikk inn i en av dansesalene.
Jeg sa jeg mtte tenke litt p det. Svarte jeg. Husk at jeg har denne jobben, og jeg har den soloen til oppvisningen jeg m ve p og...
Du danser den perfekt allerede, hele tre uker fr oppvisningen! Annabell slo ut med armene, fr hun satte seg raskt ned og begynte knytte p seg skoene. Jeg og Kelly sliter enda med bare begynnelsen p duetten vr, hvordan skal vi i det hele tatt klare lre oss hele slik at det i alle fall er presentabelt. Hun mente det hun sa der hun satt sammenkrpet p gulvet. Jeg kunne se hun virkelig var lei seg over dette, dette var faktisk hennes frste oppvisning utenfor en stor gruppe, selv om mor enda ikke lot henne vre alene p scenen.
Annabell, jeg vet dere klarer det. Kanskje jeg kan hjelpe dere? Spurte jeg stttene og knyttet p meg mine egne sko.
Men du kommer jo til vre opptatt de neste ukene om du skal sl klint opptil Harry, Liam, Niall, Zayn og Louis og gjre dirty moves med dem. Jeg mpte mens jeg lo mot henne.
Det er snakk om scene koreografi, ikke noe dirty-dansing! Lo jeg. Annabell trakk p skuldrene.
Uansett, du kommer til vre for opptatt med dem til i det hele tatt kunne hjelpe meg. Hvem vet, kanskje du til og med m til utlandet... Jeg nikket.
Det er i USA. Svarte jeg henne og blikkene vre mttes. Hun svarte meg srt med blikket, hva var det jeg trodde... Jeg flte jeg skuffet henne, at jeg kom til sette meg selv fr henne, noe jeg ikke hadde gjort s ofte. Men dette var en stor sjanse for meg, jeg kunne bli noe jeg ville, i alle fall for fire uker.

USA? En stemme la seg over hele rommet, sang gjennom veggene og skjt fra speil til vindu. Jeg virvlet rundt og fikk blikket av mor som sto med armene over brystet. Kinnbena hennes var kantete og markert med en brunaktig blush, leppene var seige av lipgloss og ynene godt markert med sort eyeliner. Hun s strengere ut enn vanlig, som om hun hadde lagt p et ekstra lag med sminke bare for f meg til fle meg enda mere underlegen og svak der jeg sto som en liten maur ved trne hennes. Nr som helst kunne hun trkke meg ned, bestemme at jeg skulle forbli under fotslen hennes og spinne omkring i ikke annet enn det normale. Men jeg ville ut, vekk fra gulvet og bakken. Jeg ville langt over havet, jeg ville til USA og bli det jeg ville. Jeg ville mte de fem guttene som gjorde meg glad og fikk meg til smile mens jeg gjorde harde ballettvelser som jeg hatet som pesten selv. Jeg ville bli en annen person enn Valentin; jeg ville vre Jo. Men fr at jeg kunne bli Jo mtte mye til; et svrt farlig hinder kunne bli veltet i vegen for meg som et tre truffet av lynet. Jeg mtte jo fortelle mor om det...

Auvrbk5caaezhub_large
Jeg bare flte for legge ut et bilde av den mest perfekte krlltoppen i hele verden <3

S det var kapittel 3, hper dere alle syntes det var bra :) Jeg kommer til annonsere vinneren av konkurransen litt senere, kanskje i kveld, noen som er spente? Men til da s skal jeg ut velseskjre med moped, eller hva det n enn er jeg skal, mopedkjring blir det i alle fall! Og jeg m ta teoritentamen -.- nsk meg lykke til, har en liten flelse av at jeg kanskje kan trenge det...
Og har du ikke meld deg inn i gruppa til bloggen, s gjr det da vel :) Sier ifra nr jeg legger ut nye kapitteler, og det gr ann snakke i chaten, koselig vet dere :D <3

15 kommenterer for ny del!

Hva syntes dere om dette kapittelet?
-Directionstorys

A story to remember... kapittel 2.

Meld dere inn i facebook-gruppa til bloggen HER! :D


Kapittel 2: Min sjanse.
Jo-Emma Valentin Gastel. En person pnet dren idet jeg hrte navnet mitt og like etterp fikk jeg ye p noen alt for hvite joggesko. Jeg kikket opp fra gulvet og mtte det strenge blikket til damen som hadde presentert seg stivt og alt for elegant, som Franciska Golob, en danselrer og koreograf fra Slovenia. Jeg fulgte etter henne der de muskulse bena hennes jobbet seg s lett som ingen ting mot bordet der de andre koreografene satt. Jeg silte meg nervst p samme sted som jeg hadde sttt for bare noen minutter siden, minutter som fltes som dager. Dette var siste inntaket, det var n eller aldri. Jeg hadde kommet s langt p egenhnd (for en gangskyld), kommet meg gjennom frsteinntaket, danset meg strlende gjennom andre, og hadde jeg prestert mitt ytterste for det tredje og siste inntaket. Jeg hadde satset alt, lagt livet mitt p en hylle og sneket meg rundt for f til dette. Det kunne bare ikke vre forgjeves, jeg hadde jobbet for hardt til at de kunne la meg g. Dessuten nektet jeg g tilbake som danselrer p mors ballettskole, der tspiss-sko var juveler og strutteskjrt et dagligdags antrekk. Det var ikke meg, og det var ikke livet slik jeg ville ha det. Jeg ville vre meg, Jo; jenta som danset jazz og hiphop, ikke Jo-Emma Valentin; den strukturerte ballerinaen med hye hrknuter p hodet.

S frken Gastel... Koreografen med navnet Patric dro meg tilbake til virkeligheten.
Jo, bare Jo. Sa jeg, og tvang meg selv til smile. Han nikket og smile tilbake.
Jo. Du er en utrolig danser, og det at du bde danser jazz, hiphop og klassisk ballett er virkelig imponerende. Men vi ser ogs dine begrensninger, og i og med at du ogs har opptrdd masse p scener med store navn er vi usikre p om dette er noe for deg. Jeg falt et skritt fremover og munnen min pnet seg av seg selv.
Hva? Spurte jeg. Men det er jo en helt annen side av meg, jeg mener, jeg kommer hit som Jo, ikke som Valentin. Det ld et kor av sukk fra alle koreografene, aller hyest fra Franciska.
Jo. Du er en Gastel, alle kjenner til dere og de fleste vet hvem du er, i alle fall de fleste innenfor dans. Jeg beklager, men vi trenger ikke en koreograf som deg, du burde fokusere p balletten din, akkurat slik moren din gjorde. Svarte Patric. Jeg kjente trene begynte presse seg p bak yenlokkene mine. Ingen forsto hva jeg virkelig ville, ingen forsto at jeg ville bevise for bde meg selv og for alle andre at jeg ikke var den kjedelige klassiske danseren. Jeg var ogs en normal jente, med andre ambisjoner enn de som allerede var satt for meg. Jeg ville vinne mine egne ambisjoner og ml, ikke flge dem som allerede var planlagt i minste detalj for meg.

Tumblr_lymirryh4j1r52ajno1_400_large

Men jeg... Franciska holdt hndflaten sin mot meg og ga meg et blikk som ikke lot meg vge fortsette.
Vi har allerede bestemt oss. Du fr ikke jobben, og slik er det bare. Sa hun strengt mens hun reiste seg. Hvis du kan unnskylde oss s har vi det ganske travelt og har snart noen timer som starter. Hun vrikket av sted med en dyr veske over skulderen, etterfulgt av en av de tause koreografene. Det var Patric igjen, som hele tiden ga meg unnskyldende blikk, og enda en av taus danser. Han hadde ikke en gang sett p meg nr jeg danset, hadde bare hengt over notatblokken sin og skriblet i vei, som om han skrev ned hver gang fttene mine traff bakken.
Det var hyggelig mte deg, jeg er en stor fan, og hils s mye til moren din og si at hennes siste oppsetning var brilliant! Sa Patric da han ristet hnden min.
Ja, jeg skal gjre det. Mumlet jeg, og subbet mot drene de andre hadde forsvunnet ut av, med tapet hengende over meg som et hvitt teppe.
Valentin, vent! Klang en stemme bak meg idet jeg gjorde meg klar til forlate rommet. Jeg snudde meg og s den sorthrede og stumme gutten kom mot meg med raske skritt. Jeg er Jamie Ryan, beklager s mye at du ikke fikk den jobben. Han rakte ut hnden for meg, og jeg ristet den skikkelig.
Det er greit, for si det slik s er jeg vant til det. Svarte jeg.
P grunn av moren din? Spurte han srt. Jeg nikket. Vel, Jo-Emma, jeg vet du ikke fikk jobben som koreograf her ved akademiet, og at du allerede trener en klasse i klassiskballett ved din mors studio, men om du har ekstra tid s kunne jeg trengt deg. Jeg skakket p hodet og kikket sprrende p han. Jeg noterte meg flere av trinnene dine, og de er bde oppfinnsomme, har en annerledes vri og du har satt sammen dansen din p en spesiell og ikke srlig vanlig mte. Jeg liker det! Sa han entusiastisk og la en hnd p skulderen min.
Ok? Men hva kan jeg hjelpe deg med? Er ikke du koreograf selv? Spurte jeg. Jamie nikket.
Jo det er jeg, veldig mange steder ogs, men kunne trengt en vikar inni mellom, spesielt til en av jobbene. Han sukket og ristet p hodet. Jeg jobber for en gruppe, og de er mye ute og reiser, de har tenkt seg utenfor London, ja til og med England, i fire hele uker. Og jeg kan ikke vre s lenge borte.
Du vil at jeg skal steppe inn for deg? Han nikket. Men jeg kan ikke rutinene, jeg har jo en opptreden jeg skal ve til og... Jeg rynket p nesen. Jeg ville ikke fremfre den opptreden. Den var stiv, kjedelig, og hadde minimalt med fantasi og egne ideer innblandet i seg. Mor hadde laget den, og da sa det seg selv at alt kom til bli tradisjonelt og enda en av disse nye ballettene hennes. Jeg hadde prvd slippe unna, sagt at ssteren min, Annabell, kunne fremfre dansen, men mor nektet. Dine piruetter kommer til passe perfekt, Valentin! Hadde hun sagt til meg, klappet i hendene og forlot meg alene igjen i en av dansesalene med Annabell og noen av elevene vi underviste. Saken var klar; jeg skulle holde den oppvisningen.

Jeg kan ikke, uansett hvor mye jeg vil. Jeg er tvunget til holde en oppvisning, og dessuten har jeg en klasse undervise, jeg kunne ikke dratt uansett. Jeg gikk ut av salen, med Jamie etter meg.
Jeg kan ta meg av klassen, jeg gjr hva som helst for bli her i London de neste ukene, ssteren min skal gifte seg om ikke lenge. Dessuten er jeg sikker p at du kunne tatt et fly hjem igjen for oppvisningens skyld, guttene klarer seg noen dager uten en koreograf om du bare lrer dem dansene. Jeg virvlet rundt.
Er det en gjeng med gutter? Skal jeg, en jente p bare 17, trene en mengde p opp til 10-15 gutter?! Aldri, tenkte jeg. Der mistet Jamie vikaren sin og sjansen til g i ssterens bryllup!
Det er kun snakk om fem gutter, alle rundt din alder, men jeg kan ikke si at du slipper leke barnevakt. Lo han. Jeg smlo jeg ogs, og plukket opp baggen min med danseklrne mine i og macen min.
Hvem er det snakk om, i s fall? Spurte jeg og sjekket mobilen min for meldinger. n fra mor som spurte hvor jeg var og hvorfor jeg hadde utsatt danseklassen min med to timer, og n Annabell som advarte meg om at mor hadde funnet ut om utsettelsen. Jeg slang mobilen tilbake i baggen min, lot som ingen ting, og tok flge med Jamie ned trappene.
Ingen andre enn One Direction, hrt om dem? Spurte Jamie. Jeg stivnet p stedet og mpte mot han.
One Direction? Som i Harry Styles, Niall Horan, Louis Tomlinson, Liam Payne og Zayn Malik?! Ropte jeg. Jamie lo og nikket.
Dem ja. S du kjenner til dem?
Kjenner til dem?! Jeg er mega fan! Sa jeg sprudlende og danset nedover noen trappetrinn. Vil du virkelig ha meg som koreograf for dem? Jamie kom etter meg og nikket bekreftende.
Ja. Svarte han. Du har alt som skal til for bli en koreograf, og jeg er sikker p at du kan greie det. Problemet ligger vel i oppvisningen din. Sa han ettertenksomt og gned seg p haken uten skjegg.
Ordet er min mor, hun vil aldri la meg dra. Hun vet ikke en gang at jeg danser annet enn ballett. Jeg sukket. Mor skulle alltid bestemme over meg, vel ikke egentlig, men hun sa alltid hva jeg burde gjre, og om jeg ikke gjorde det ble hun alltid skuffet. Har du noen gang skuffet noen s vet du hvordan det fles, for meg er det den verste flelsen i verden.

3347494425_4de7687169_z_large

Det er sant, mademoiselle Gastel virker ganske besluttsom. Sa Jamie, utalte mors navn med refrykt. Jeg fns.
Hun heter Monique, og hun er streng, ikke besluttsom! Sa jeg bestemt idet vi gikk ut fra akademiet. Jeg snudde meg rundt og betraktet de tykke murveggene, sylene s tykke som skogens trr. Jamie la en hnd rundt skuldrene mine og kikket p det samme som meg; det som kunne vrt vre min sjanse til komme meg vekk fra livet med p fdte tspiss-sko og den dyreste eplesjampoen i byen.
Jobben jeg tilbyr deg er n ,og kanskje din eneste, mulighet. Jeg har tro p deg, og stoler p at du tar det riktige valget nr du sier at du vil komme deg litt bort fra livet som en Gastel. Men Valentin, vr stolt av navnet ditt, f har ftt lov til bre noe s dyrebart.
Jeg forstr, og jeg skal prve alt jeg kan for kunne dra som koreografen til One Direction fra London om bare noen dager, om det skulle vre ndvendig. Lo jeg. Jamie lo ikke, han tokk meg dnn serist.
Glimrende, for de drar allerede om fire dager. Han rakte meg et firkantet papirkort, nikket til meg, og satte seg inn i en rd bil. Jeg kikket storyd etter ham idet han forsvant bortover veien, trodde han nr som helst skulle stoppe og komme tilbake og fortelle at jeg hadde lengere tid p meg. Men idet han rundet hjrnet og den blanke fine Volvoen ikke var se lengere, skjnte jeg at jeg mtte ta dette like serist som han hadde tatt meg.

Se her fikk dere et lengere kapittel, ja :) Hper dere likte det. Dette skulle i utgangspunktet vre kapittel 1, men jeg gjorde det om til kapittel 2, hper det funket fint for dere <3 Men dere m bli flinkere til kommentere alts folkens! Skal det bli ny historie s m dere jo kommentere :(

Og til Julie: Var redd for at det skulle bli litt snn klus nr hun bare kaller seg Jo, men ejg hper det gr fint og at du klarer skille mellom nr jeg bruker jo (som i Ja) og Jo. Skal prve ikke bruke s mange jo i historien, haha :P

Mer; 15 kommentarer.
-Directionstorys

Meld dere inn i facebook-gruppa til bloggen!

Wiii! Jeg laget endelig en gruppe til bloggen, ettersom noen freslo at jeg burde gjre det. S n ber jeg dere vre s snille melde dere inn i gruppa her!Da er det mye lettere se nr jeg publiserer innlegg, og da fr dere jo ogs vite hvem jeg er (ikke det at det er noe stor greie alts), men da blir jeg ikke like anonym lengere ;) Og om dere legger meg til som venn s er det bare koselig, elsker snakke med directioners, og hadde vrt koselig bli kjent med noen av dere lesere <3



Det kommer ogs nytt kapittel i morra, men bare om det kommer minst 12 kommentarer p sist kapittel, er litt opptatt i morra, men er dere flinke skal jeg ta meg tid til poste det :)

-Directionstorys

A story to remember... kapittel 1.

Kapittel 1: P rmmen.
Solen hadde for lengst gtt ned, men jeg befant meg fortsatt i en av dansesalene. Jeg gjorde piruett etter piruett, kjente hvordan hodet mitt spant rundt og rund, selv om jeg hadde blikket festet p et bestemt sted. Jeg lp over gulvet, fly gjennom luften, og landet akkurat presist idet musikken stoppet og fiolinene dro sin siste tone. Et elegant og dypt nei, fr jeg spradet bort til gelenderet ved speilene. Jeg satte meg andpustent ned og startet knytte opp tspiss-skoene mine. I det stille rommet hrte jeg klapp og raske trinn bortover gulvet.
Bravo, Valentin! Det der var nesten perfekt, men vil du ikke ve mer p dine fouetter? Mor kom mot seg, ikledd sine stramme jazzbukser, den hye og alt for stramme knuten p hodet (jeg var redd ynene hennes skulle poppe ut nr som helst), og hun hadde p seg den lysebl bodyen sin, hennes favoritt. Jeg reiste meg opp og dro ut knuten jeg hadde p hodet, skjnte plutselig hvorfor jeg hadde s vondt i hodet.
Mor, jeg er sliten, jeg tar det i morgen. Jeg var p vei til g forbi henne idet hun stoppet meg med hennes myke, men fortsatt strenge blikk.
100 stykker. Sa hun og jeg kjente bena mine blget seg under meg. Valentin da, det er bare noen uker til oppvisningen din, husk at vennene vre fra Frankrike kommer. Du vil vel danse perfekt foran dem, vil du ikke? Jeg rettet meg opp i skuldrene, en vane jeg hadde lagt p meg etter all balletten jeg har danset.
Men jeg har vd i fem timer i strekk! Stnnet jeg og slo ut med armene. Annabell slapp unna med bare to timer. Mor satte armene langs den tynne midjen sin og kikket p meg med mrke yne.
Annabell har ikke en solo danse. Dessuten er ssteren din to r mindre enn deg, hun har ikke danset like lenge som det du har. Hun snudde seg og gikk ut av salen igjen. Det var ikke noe sprsml; jeg skulle ta de 100 fouettene, enten jeg ville eller ikke. I mitt tilfelle ville jeg da ikke. Jeg freste idet dren med glassvinduene gikk igjen med et klikk, dro p meg skoene igjen, og hoppet sint bortover gulvet.

***

Jeg vknet av at noen kom inn gjennom vinduet mitt som jeg alltid lot st p gltt om natten.
Jo! Idet jeg gjenkjente stemmen dro jeg raskt av meg dyna og reiste meg opp. Jeg kastet et blikk p Noah som satt p huk i vinduet mitt og ventet p meg. Klar til dra? Spurte han og hoppet inn og landet p gulvteppet mitt.
Jeg kommer n. Jeg tok fort frem baggen jeg hadde pakket klar under sengen og tok p meg noen jogge sko. Hret mitt satte jeg opp i en ls hestehale, mens klrne hadde jeg allerede p meg. Jeg mtte sove med klrne, ettersom om jeg gikk inn i skapet mitt som jeg delte med mor og Annabell, ville jeg mtte g forbi rommet til mor og far, og en av dem ville hre meg. Jeg gikk bort til vinduet og husjet Noah foran meg. Lufta ute var kald og tung, slik det skulle vre en alt for tidlig sommermorgen. Etter Noah snek jeg med nedover sprinkeltrappene, hoppet over annenhver trinn ettersom vi helt klart hadde hastverk. Trinnene var glatte, men jeg lot ingen ting stoppe meg, i dag var dagen jeg var ustoppelig!

Vent! Jeg stivnet til og Noah kikket bak p meg. Jeg m si ifra til Annabell at jeg drar. Her. Jeg kastet baggen min til han og forsvant noen trapper opp, fr jeg klatret p utsiden av trappene og slang meg over til Annabells balkong. Jeg pnet dren og gikk inn i det alt for barnslige rommet. Annabell var femten, hun elsket ballett som meg, men p tross av at hun var moden for alderen undervurderte mor og far henne. Hun var fortsatt deres lille jente, noe som ga utslag p rommet hennes. P veggene hang det sm ste malerier av ballettdansere, gardinene hennes var lyserosa, sengen hadde et stort rosa teppe og mange myke puter p seg. Gulvet var pyntet opp med nok en gang et rosa teppe. Hele rommet speilet det mor og far forventet av oss begge; perfeksjonisme, strkent og stt.

Annabell? Hvisket jeg og ristet forsiktig i henne til hun vknet. Hun blunket fort med de grnne ynene sine og tittet opp p meg.
Drar du alt? Spurte hun stille, mor og far l i andre rommet ved siden av. Jeg nikket og pekte ut av vinduet.
Jeg drar med Noah n, og jeg kommer hjem s fort som mulig, men jeg rekker ikke danseklassen jeg skal styre, s vil du ta den? Hun satte seg opp og kikket stygt p meg.
Jo, du vet jeg ikke kan det. Jeg sukket og nikket.
Ja, jeg gjr det. Annabell la seg godt til rette igjen, og jeg kysset henne p pannen, fr jeg gikk ut p balkongen og krabbet opp p trappen igjen. Av sted! Sang jeg idet jeg tok igjen Noah, og vi fortsatte nedover.

Dette var da frste kapittel, dere! Vet det er i korteste laget, men kapittel to (som allerede er ferdig skrevet) er mye lengere, og mere spennende. Og si ifra om dere syntes denne ideen er dum til fanficen, vil prve holde den realistisk samtidig som uvanlige ting skal skje. Og med ideen mener jeg dette med Jo og familien; at de er rike, litt kjente og det der... Virket som en god idee i hodet mitt, men om noen misliker den s kan jeg starte p en ny fanfic... Og til dere som liker mere skildring og bruk av litterrevirkemiddler; det kommer inn om ikke lenge, men er litt vanskelig f puttet dem inn i de frste delene, ettersom dere da blir kjent med personer og litt hva som kommer til skje ;)
Og om noen av dere der faktisk danser ballett, jeg har egentlig ikke peiling p noen ting om ballett, s jeg skriver utifra det lille jeg vet, og litt fra internett, s om jeg skriver noe feil om dansing eller noe; tilgi meg! :D

Og til Nora som kommenterte p innlegget under. Heh, jeg m bare sprre om vi kjenner hverandre? Siden du kaldte deg barndomsvenn liksom, haha :P

Hva syntes dere?
-Directionstorys

Ny historie: A story to remember...

Tenker mange er spente p finne ut av hvem denne historien handler om, s jeg kan glede mange av dere med si at denne historien kommer til handle om Harry! Jeg vet det er en del som blir skuffet ogs, fordi Liam fikk kun n stemme mindre enn Harry, og i alt var det gnske mange bde her p bloggen og da jeg spurte p face. Men derfor kan jeg love dere Liam-lovers der ute at neste historie (om det blir noen) skal handle om Liam :) Jeg valgte ogs bruke et bestemt navn og ikke *Dittnavn*, bde fordi historien da blir mer levende og fordi det helt klart var overtall av de som ville ha et bestemt navn! S over til historien:

Litt om historien/personene:
Historien handler om Jo-Emma Valentin Gastel aka. Jo, ei fransk jente som er vokst opp i en rikmansfamilie. Hun bor sammen med moren sin, Monique Gastel, faren, Enzo Gastel, og lillessteren ,Annabell Chole Gastel, i London p familiens danseskole. Jo er selv en alsidig, veldig flink danser og er kjent innenfor det hun driver med. Men som i alle historier s er det jo et problem. Jo liker virkelig ikke livet sitt, der hun fler at moren kontrollerer alt for mye. Hun drmmer om bli koreograf ved et annet akademi, der hun selv skal klare komme inn p tross av hva hennes mor sier, og at hun er en Gastel, en dyktig danser og datter av en stor legende. Ting gr ikke akkurat helt som planlagt for Jo, i alle fall ikke nr hun str ovenfor hennes fem strste idoler, og det skulle vise seg at sjansen hun hadde trodd bare skulle hjelpe henne ut av ballett-bransjen, dro henne i en helt annen rettning....

Praktisk info:
Mange av dere savnet mer romantikk i Don't let go, og jeg skal love dere mye mere romantikk i denne fortellingen. Det blir ogs drama, men kanskje ikke like mye. Til gjengjeld fr dere jo ogs en skikkelig kjrlighetshistorie <3

Smakebit fra andre kapittel:
Jo. Du er en Gastel, alle kjenner til dere og de fleste vet hvem du er, i alle fall de fleste innenfor dans. Jeg beklager, men vi trenger ikke en koreograf som deg, du burde fokusere p balletten din, akkurat slik moren din gjorde. Svarte Patric. Jeg kjente trene begynte presse seg p bak yenlokkene mine. Ingen forsto hva jeg virkelig ville, ingen forsto at jeg ville bevise for bde meg selv og for alle andre at jeg ikke var den kjedelige klassiske danseren. Jeg var ogs en normal jente, med andre ambisjoner enn de som allerede var satt for meg. Jeg ville vinne mine egne ambisjoner og ml, ikke flge dem som allerede var planlagt i minste detalj for meg.

Frste del kommer om ikke lenge, trenger bare 10 kommenterer om hva dere syntes om denne ideen til historien? Hres den grei ut?
-Directionstorys

Ny historie; hvem?

Juhu! Det blir ny historie vet dere :) Men jeg m bare si at siden det er sommer, og jeg er mye ute og reiser, s kommer jeg ikke til oppdatere like mye som fr, men skal jo fr til noen deler/ kapitteler i uka, men kanskje ikke hver dag.... Da fr jeg jo ogs lengere td til skrive enda bedre ting til dere, s p noen mter er det ogs et pluss :) Men historie blir det i alle fall, og jeg skal oppdatere s masse jeg klarer! Og Don't let go er ikke ferdig helt enda, det er 2-3 deler igjen ;)

Men n som jeg skal starte p ny historie s har jeg noen sprsml som jeg m be dere vre s snill svare p?!
1. Hvem av guttene?
2. *Dittnavn* eller et bestemt navn? (Jeg foretrekker best skrive et bestemt navn, men om dere absolutt ikke vil det, s skal jeg nok klare meg.)
3. Likte dere best What makes you beautiful eller Don't let go? (Vr s snill og si deres mening, jeg tler sannheten alts, haha <3 !!!!)
4. Kapitteler eller deler?
(Liker aller best skrive kapitteler, og tror jeg velger det denne gangen ogs, men vil hre deres mening...)
5. Noe dere flte manglet i de andre historiene, eller noe jeg kan gjre bedre?

-Directionstorys

Svar :)

Directionersstyle:Kan dere ha en ny Louis historie?
Svar: Det kan jeg god senere, om det er mange som vil det, men tror kanskje jeg skal ta Harry, Liam eller Zayn fr den tid, eller hva syntes dere :) Det er jo egentlig dere som bestemmer det...

andrea: Nr trekkes konkurransen?
Svar: Det kommer litt ann p egentlig, men kanskje i lpet av en til to uker...

Stine: Hva heter du?
Svar: N kan du lure n ;) Neeei, jeg fler vel egentlig at jeg kan fortelle dere navnet mitt, haha. Dette skulle jo vre en anonym blogg, men jeg fler at dere p en mte kjenner meg gjennom historien (ikke det at noe av handlingen er likt i mitt liv, langt i fra, haha! Men p skrivemten, siden skriving er en stor del av livet mitt....), og er jo venn med flere av dere p facebook og snn, s noen av dere "kjenner meg" jo. Jeg heter det samme som deg faktisk, sprreren selv ;) Elsk p det navnet <3 :D Oi, det ble et langt svar til et kort sprsm!

Siri: Har moren til Lucy kommet i fengsel? Hva skjedde egentlig med henne?
Svar: Neida, hun er fri som en sommerfugl! Men det som skjedde var at barnevernet og faren til Lucy ble enige om at hun ikke kunne bo sammen med dem lengere, noe som er forstrlig siden hun slo... S hun bor ikke med dem lengere, men sitter heller ikke i fengsel.

(Aner ikke hva som skjedde med skriften over her...)


Larry <3

Hvis dere lurer p noe annet, s er det bare til sprre ;)
-Directionstorys

Noe dere lurer p? :)

Meld dere p konkurransen HER!


Hallo! Tenkte bare at om dere har noen sprsml, s kan dere bare stille meg dem :) Om det er om historien, eventuelle nye historier, guttene, konkurransen, meg, eller noe annet, s skal jeg svare om det er noe dere lurer p! Det er bare til sprre ;)


(For dem som lurer s kommer det nytt kapittel s fort jeg har skrevet det ferdig...)

-Directionstorys

Konkurransen; vin boken A-Z om One Direction!!

Det var i aller fall noen som virket innteresserte i konkurransen, s jeg har bestemt meg for holde den! Dette er premien:


En heldig kan ville boken A-Z som handler om One Direction!!!!!Boken ble kjpt i London da jeg var der for noen uker siden, men vet ikke s veldig mye om hva innholdet i boken er. Derfor tok jeg bilde av baksiden ogs, slik at dere kan lese litt om den. Det er bilder av guttene inni, hvis noen skulle lure. Hvis dere vil lese mer om den, s les HER! For delta m du:

1. Svare p flgene sprsml: (Kan du ikke svarene s kan du veldig enkelt lese i kategoriene. Svaret finner du i lpet av de frste delene...)
- Hvordan mttes Louis og *Dittnavn* for aller frste gang i historien What makes you beautiful?
- Hva er Nialls kallenavn p Lucy som han ga til henne da de var sm?
Er du ikke fast leser kan du fortsatt delta, bare let i arkivet: What makes you beautiful og Don't let go.

2. Kommentere at du er med ( Veldig viktig at dere husker e-posten deres, eller en annen mte jeg kan kontakte dere p!!!!! Alts facebook eller lignende, men heldst e-post...) Fortell ogs veldig gjerne andre om konkurransen som skrive det p Facebook i directioners-grupper, legge det ut p bloggen, eller bare fortelle andre venner om den :)Og om du ikke er fast leser kan du allikevel delta! Jo mere dere kommenterer jo strre sjanse er det for vinne:) Velger en helt random en, men da nytter det ikke vre anonym! Hper dere liker premien og at dere deltar. Del gjerne konkurransen med andre! Jo flere som melder seg p jo morsommere blir det! Kommenter i vei folkens!!!!

(Til de som lurer: Ja, det kommer nytt kapittel senere idag!)

Hvem er med?
Noe som er uklart?
-Directionstorys

Konkurransen, info og litt mer ;)

Jepp, jeg har i alle fall ikke glemt den ;) N har jeg litt over 950 komentarer, og s fort jeg har 1000 kommentarer, da legger jeg ut konkurransen. Det blir en skikkelig premie, ikke bare en tenging, plakat eller noe, det blir en ting, som har med 1D og gjre da selvflgelig :) Og et tips: Har dere ikke lest begge fanficene mine, gjr det n, for konkurransen kommer til g ut p to enkle sprsml, en fra What makes you beautiful, og en fra Don't let go, s det er bare til sperre opp ynene nr man leser ;) 1000 kommentarer, s legger jeg ut konkurransen!!!

Og om noen lurer: skriver kapittel 31 n, s den kommer s fort som mulig :)


Noen som er keen p konkurransen?
-Directionstorys.


Benedikte, Stine, andrea, Aasne, Mariaa og julie: Dere er verdens herligste, dere aner ikke hvor utrolig mye jeg setter pris p kommentarene deres! Jeg vet jeg har sagt det mange ganger fr, men tuuuuusen takk, dere er virkelig bare best. Jeg fr s mye mere skrivelyst nr jeg leser deres kommentarer, spesielt nr dere sier hva dere liker, eller om noe er uklart, det hjelper meg virkelig. Da vet jeg liksom hva jeg kan fortsette med, eller gjre bedre. Gleder meg bestandig til deres kommentarer, som dere sier dere gjr til nye kappiteler <3

Og til dere som syntes det er litt vanskelig forst: Jeg vil ikke rpe noe, men jeg kan si s mye som at noen av dere tenker riktig ;) Det kommer snart frem i historien, hvis dere fortsatt er usikkre. Og jeg har n planlagt hele historien helt til slutten, og kan bare si at dere kan glede dere litt, for det som skjer kommer nok til komme litt overraskende p noen av dere, spesielt slutten... :)

MARATON!!

Ja, de fleste gjettet riktig da, selvflgelig :) Da blir det maraton som startet rundt 12-1 tia i morra :) Hper dere kommer til lese og kommentere, er det ikke i alle fall mer enn 6 kommentarer for hvert kapittel blir det et vledig kort maraton for si det slik... S 6 kommentarer for nye kapitteler folkens :) Fortell ogs gjerne folk om det, da er det jo flere som kommenterer, og da varer maratonet lengere og det kommer nye kapitteler s fort jeg har skrevet dem og det er 6 kommentarer +...

Hvem leser maratonet i morgen? :)
-Directionstorys

Les mer i arkivet Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013
Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! P denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat n skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Hper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 r og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012


    hits