My secret - Kapittel 5.

Kapittel 5: Kjre Liam.

Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg tror det er fordi jeg er redd for si det til deg nr jeg kan se deg foran meg; utrykket ditt, reaksjonen. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Dessuten s kjenner jeg deg ikke. Det eneste jeg vet om deg er at du er en gutt som bryr deg om bestemoren din, liker drikke kakao og at du har en fortid jeg gjerne vil bli kjent med. Jeg vet ogs at du liker boken The Perks of Being A Wallflower veldig godt, og siden den boken er bare skrevet som brev fant jeg ut at dette var en god idee. Jeg hper det var det?

Frst s vil jeg bare si hei, for jeg klarte ikke si det til deg sist torsdag, og jeg dukket aldri opp p den fredagen. Jeg beklager det, men jeg fant ikke styrken. Som jeg sa; jeg hadde aldri klart fortelle dette. Du skjnner Liam, for ett r siden slet jeg utrolig med hodepine. Mamma og Pappa bare blste det bort som om det ikke var noe, de tok meg med til yelegen og skaffet meg briller, jeg tok to Paraceter hver eneste dag. Det fortsatte slik i tre mneder inntil jeg fylte 17 r. Det som var s spesielt med dagen var ikke at jeg bare fylte 17, men ogs fordi det er dagen ikke bare jeg, men hele familien min, skjnte at det ikke bare var hodepine. Jeg fikk et epilepsianfall. Jeg husker ikke mye fra det, ikke vil jeg huske det heller. Mamma har snakket om det til meg, men jeg lukker bare rene. Jeg var overbevist om at det var som de sa; det var bare hodepine, eller i verstefall migrene. Det var det ikke.

Du trenger ikke vite i detalj hva som foregikk den dagen, uken eller mneden. Det eneste du trenger vite er at det hele frte til at jeg mtte flytte. Det viste seg at med en gang mamma hadde ftt beskjed om at det var noe alvorlig galt med meg, men at de ikke viste hva enda fordi testene ikke var klare, skte hun etter en ny jobb, kjpte en leilighet og vi flyttet hit. I flge henne er sykehuset her i London mye bedre, jeg hper hun har rett. Likevel er ikke alt s mye bedre her. Mamma m jobbe ekstra mye for tjene opp pengene for leiligheten og Pappa er fortsatt i Leeds. Det er vanskelig f venner ogs. Jeg fler alle stirrer p meg og tenker hun er ikke normal, det er noe galt med henne. Jeg viste det var noe galt med meg. Legene hadde forelpig sagt at jeg var under diagnosen epilepsi. Det er vel ikke mulig se med bare et yekast at noen er en epileptiker? Likevel flte jeg det. Jeg fikk to venner til slutt, men de vet ingen ting. Jeg har ikke hatt mange anfall etter det p bursdagen min, og jeg hper jeg aldri kommer til f det igjen heller. Jeg kommer ikke til det, for jeg har funnet ut hva som er galt med meg. Da jeg fikk ye p deg p torsdagen hadde jeg fr innkallelse av legen min. Jeg trodde jeg bare skulle ta nye tester, men jeg tok feil. Jeg vet hva som er galt n, likevel er det ikke en lettelse. Tvert imot. Liam? Jeg har en hjernesvulst. Det forklarer hodepinen, gjr det ikke? Jeg tok CT-rntgen og MRI-underskelse den dagen, og det er n helt klart. Det er noe galt med trykket i hodet mitt, kort sagt. Det er en hel del andre ting som ogs er galt, men det er ikke viktig. Jeg er heldig, jeg ble ikke lagt inn. De sier at tumoren er s liten at den ikke vil gjre strre skade, det viser CT-bildene, jeg kommer bare til fortsette med hodepiner men jeg har ft medisiner imot.

Burde jeg vre lettet? Jeg fler meg ikke noe tryggere enn det jeg var. Hva om tumoren ikke er harmls? Hvorfor kan de ikke bare ta den ut og forsikre seg om at jeg blir ok?! Jeg vet du ikke har svaret, men det er det eneste jeg tenker p, s jeg mtte skrive det ned. Jeg mente ikke bekymre deg, du s ganske overrasket ut. Og jeg er lei for at jeg ikke har gjort noe for prve snakke med deg, jeg ville bare ikke at det som skjedde med mine gamle venner skulle skje med deg. Jeg vet du kanskje ikke ser p meg som en venn ettersom vi bare har sett hverandre to ganger, men etter Leandra og Angel (to venninner fra skolen) er du det nrmeste jeg kommer en venn. Jeg var redd du skulle se p meg som syk, for det er jeg ikke. Mine gamle venner bekymret seg hele tiden om jeg skulle s et nytt anfall, de srget alltid for at jeg sa jeg hadde det bra. Klart jeg har en sykdom, men det pvirker ikke personligheten min, personligheten er den jeg er? Uansett, jeg hper du har det bra, og at vi kanskje kan sees igjen. Jeg har lagt med nummeret mitt, siden du var s snill og ga meg ditt, det er jo bare rettferdig, er det ikke?

Jeg ber deg ikke om vre vennen min, men jeg ber deg om se meg og ikke sykdommen min.

Hilsen Jane.

Hun er s vakker ↑
Hper dere liker denne lille ideen med brevet, en mte for dere bli litt mere kjent med Jane p, og kanskje litt morsommere lese noen ganger.

Syntes?
-Stine

Les mer i arkivet April 2013 Mars 2013 Februar 2013
Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! P denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat n skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Hper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 r og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    April 2013 Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012


    hits