And then I met you // Kapittel 6.

Kapittel 6: Liam?s paln.

Det hadde gått en skole-uke siden det hele skjedde. Siden Liam hadde fått smake på knyttnever og skittene skosåler, og siden Harry ikke klarte å slutte å kaste unnskyldende blikk i både Liam og min retning. Fem lange dager siden jeg sist snakket med Niall og Louis, og ikke minst siden jeg forstod og godtok at jeg hadde falt like fort for Liam, som den brunøyde gutten hadde snublet og falt i bakken den første dagen jeg fikk øye på ham. Det var annerledes denne gangen. ?Smellet? hadde fått en ny betydning. Liam kunne få meg til å smile og le uten å uroe meg for om alt han sa og gjorde for å gjøre meg glad var for å skjule noe. Jeg hadde ingen mistanker, ingen frykt eller dårlige tanker når jeg var med ham. Min eneste uro var om ham, og hva andre kunne gjøre mot han, og ikke minst hva han kunne gjøre mot seg selv. For øyeblikket satt vi på benken på utsiden av gymsalen, Liam med nesen i en bok og jeg bare stirrende ut i luften og nysgjerrig kikkende på de få elevene som passerte nå og da. Liam kunne ikke ha gym på grunn av skadene hans, som han skylte på at han hadde vært klumsete og falt ned fra loftstrappen, selv om alle viste sannheten. Alle eleven; selvfølgelig hadde ikke lærerne noen anelse. Jeg der imot hadde (med vilje) glemt gym-klærne, og måtte praktisk talt holde igjen Liam i lunsjtimen da han insisterte på å gå hjem til meg for å hente det.
"Jeg vil ikke ha gym uansett." Hadde jeg sagt. "Jeg er ikke klar for å møte Louis og Niall enda!" Liam hadde gitt etter, men bare om jeg lovte å gjøre opp med dem så fort som mulig, noe jeg lovte. Det var et løfte jeg ble nødt til å holde, for jeg visste at jeg trengte Niall og Louis, og at de ville gjøre hva som helst for å få min tilgivelse.

 

"Jeg har tenkt litt..." Liam lukket igjen boken sin og satte seg med hele overkroppen vendt mot meg. Kneet hans lå inntil låret mitt, noe som sendte grøssninger nedover ryggraden min.
"På hva?" Spurte jeg og kikket ham inn i øynene. Han så nølende ut, øynene fulle av begeistring og frykt på en og samme gang. ?Det er bare til å si det.? Sa jeg med et smil og lot fingrene mine snike seg opp fra den kalde benken til kneet hans. Jeg klemte det beroligende.
"Jeg har lyst til å holde en fest." Sa han og sukket. "Du vet...For å bli kjent med flere folk og slikt. Jeg føler de fleste har fått feil inntrykk av meg. Jeg er ikke? den personen de tror." Liam så mer usikker ut enn noen gang. Han klarte ikke holde blikket mitt i mer enn noen sekunder, han tygde på innsiden av kinnet hans og snublet i ordene mens han snakket. Jeg fikk et stikk i magen av å se ham slik. Hadde det ikke vært for dem som plaget Liam, og de som bare stod å så på alle plage ham, hadde Liam vært like stolt og sterk som det han egentlig er hele tiden. Han hadde kunnet gått nedover i korridorene med hodet hevet og uredd for å bli sett på. Han kunne hatt svart på alle spørsmålene lærerne stiller i klassen, som han kan svaret på, uten å bli ledd av eller pekt ut av de andre elevene som lærerens favoritt. Liam kunne vært Liam, om bare ikke alle hadde gjort det så vanskelig for ham.
"Er du sikker?" Spurte jeg forsiktig. "En fest virker ikke som noe du ville hatt glede av... Og hva om folk dukket opp og begynte å ødelegge og det blir helt vilt. Det er så mye som kan gå galt! Hva om de guttene..."
"Vi holder dem hemmelig, og inviterer bare noen få stykker. Ikke tenk på det som en fest, for i bunn og grunn er det vel ikke det uansett. Se mer på det som en filmkveld. Med deg, meg og bare et parr andre gjester." Liam lente seg fremover. "Det kommer til å bli gøy, tror du ikke?!" Jeg kikket bortover parkeringsplassen og sukket. En del hadde begynt å gå mot bilene sine, noen satt allerede på skolebussen og ventet på at resten skulle komme slik at bussen kunne starte på hjemruten. Langsomt reiste jeg meg og løftet ryggsekken min opp på den ene skulderen min. Den ble hengende å hvile på hoften min mens jeg igjen sukket or ristet sakte på hodet.
"Hvem tenker du å invitere?" Spurte jeg.
"Ikke tenk på det. Bare kom til meg klokka sju i kveld, og ta med deg noen bra filmer. Vi har allerede sett de fleste av mine i løpet av de siste dagene." Liam små lo og reiste seg også. Jeg skar en grimase idet han balanserte vekten på begge beinene sine, men Liam så ikke ut til å bry seg om hans haltende bein.
"Jeg håper ikke du kommer til å angre på dette." Jeg myste mot ham, og gjorde enda smalere øyne da Liams lepper formet et stort glis. Det lå en plan i øynene hans, de gnistret mens han ristet engasjert på hodet.
"Det kommer jeg ikke. Det gjør ikke du heller." Og med det gjorde vi som vi hadde gjort de fire dagene før, gikk side om side før vi skilte lag til hvert vårt hus.





Er tilbake!! Vet dette er et kort kapittel, men det kommer et allerede i morra, slik at jeg får kommet i gang med skrivingen igjen. Har virkelig kommet masse i veien for å hindre meg i å fortsette på denne historien i det siste, men nå er jeg endelig klar til å fortsette :) Ville også bare dele en sang med dere, selvom den ikke har noe med historien å gjøre. Det er sikkert utrolig mange som kommer til å syntes den er rar eller lignende, men selv elsker jeg den, og det er ikke mange som vet om den, eller at Jamie Campell Bower ikke bare er en fantastisk skuespiller, men også en helt utrolig artist!! <3 

Hvordan går det med dere? Føler det er så lenge siden jeg har hatt kontakt med noen som helst av dere, hahah! <3

And then I met you // Kapittel 5.

Kapittel 5: Ikke alle engler har vinger.

Om jeg noen gang hadde følt meg sviktet var dette en av de gangene. Jeg snakker ikke bare som svikte fra venner og folk rundt meg, men også fra meg selv. Jeg hadde aldri følt meg like svak som i det øyeblikket Louis og Niall dro meg etter seg ut av kantinen, og lot Liams tårefylte øyne og et fjes forvridd i smerte være det siste jeg så før dørene lukket seg foran meg. Jeg hadde aldri følt meg så sviktet av livet selv, og heller aldri forstått hvorfor noen mente at livet var så urettferdig. Nå forstod jeg hvorfor.
?Slipp!? Glefset jeg idet Louis og Niall sakket ned tempoet sitt. Jeg kunne kjenne Louis fingre klemme inn i overarmene mine mens han prøvde å få meg på beina, men den svake svien var noe kroppen min ikke enset. Med noen gode forsøk klarte jeg endelig å vri meg løs og dumpet ned i bakken med et gisp. Tankene mine var som sirup. Jeg klarte ikke tenke noe fornuftig, og endte opp med å slepe meg selv bortover langs gulvet for å sette meg med ryggen inntil veggen i korridoren. Veggene som elevene spytter på var ellers noe jeg ville holde meg langt unna, men i dette minuttet så ikke noen ting ut til å bety nok for meg til å erstatte mitt eneste mantra som seilet gjennom hodet. LiamLiamLiam.
?Ever, jeg er så lei meg?? Begynte Niall. Han sukket og satte seg ned ved siden av meg. Kneet hans skumpet borti mitt mens han grep om hånden min og klemte den mot håndflaten sin. Den var varm, svett og klam mot min kalde. ?Du skjønner bare ikke. Du kan ikke blande deg med de folkene.? Niall kikket på meg med tunge øyne. Jeg kunne se tårer trenge seg på i hans rødskutte øyne, og selv om jeg et sted dypt inne i meg kunne se ham lide med meg, med Liam, klarte jeg ikke bry meg nok eller forstå hvorfor.
?Det er det beste for deg. Vi tenkte bare på deg og at du ikke skulle bli skadet, så vær så snill ?? Louis satte seg på huk ned ved siden av meg mens han snakket.
?Der har du problemet. Dere tenkte bare på meg, ikke gutten som var kun noen meter fra dere som hostet og heg etter pusten mens han ble slått.? Jeg stirret ned i fanget mitt. Føttene mine kriblet og musklene i hele kroppen min var spent. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg opp, men Louis skjøv meg bestemt, men forsiktig ned igjen. Jeg sukket høyt.
?Du aner ikke hva de kan gjøre med deg, Everlyn. De guttene er mer enn bare trøbbel.? Sa Niall og la en hånd på skulderen min. Det hele var ment som en beroligende berøring, men jeg følte meg likevel låst under grepet hans.
?Du aner ikke hva de kan gjøre! Du kan ikke en gang se det fra Liam?s syn. Tenk hva han må føle?? Et hulk ramlet ut av den vid åpne munnen min, og jeg følte meg selv falle sammen like raskt som en bygning sprengt i filler. Louis kikket på Niall, mens Niall trakk seg sakte bort fra meg. ?Hvorfor vil dere ikke la meg hjelpe Liam? Han er vennen min, og han har ingen andre til å hjelpe seg.? Hendene mine skalv idet jeg støttet meg selv opp etter veggen og kom meg på beina. Louis reiste seg etter meg, forsiktig med å ikke ta på meg, puste på meg for kraftig eller i det hele tatt se på meg, som om han var redd jeg ville falle sammen med det minste ekstra vekt på skuldrene. Jeg snudde meg sakte rundt og kikket fra Louis til Niall. Niall tørket fort bort to tykke tårer som strøk nedover kinnene hans mens han kikket bort av skam. Av en eller annen grunn ville jeg at han skulle føle seg slik; avskyelig og skamfull over hva han hadde gjort, eller rettere sagt ikke gjort. ?Om dere er mine venner, så hadde dere hjulpet meg med å stå opp for Liam sammen med meg, ikke dratt meg ned til deres nivå mens jeg kjempet for å hjelpe. Dere lot meg se ham lide! Jeg håper dere hater det dere gjorde, like mye som det jeg avskyr dere i dette øyeblikk.? Jeg ante ikke hvor styrken min kom fra, jeg hentet den lille styrken jeg kunne bygge opp fra min svakhet og brukte den så godt jeg kunne. ?Jeg har tenkt til å være en ekte venn. Når dere er sterke nok til å stå opp som ekte gutter, føl dere velkommen til å snakke til meg. Enn så lange, hasta la vista jenter.? Jeg ga dem et siste blikk, og rak akkurat se de sårede blikkene til Louis og Niall før jeg løp inn i kantinen igjen for å fullføre det jeg hadde blitt stoppet fra å gjøre.

 

***

Jeg satt på utsiden av rommet til helsesøster og kikket i bakken. Det var det eneste stedet jeg hadde kikket den siste timen, om ikke jeg hadde sjekket klokken på mobilen. Jeg hadde også sett meldingene jeg hadde fått fra Perrie og Zayn, men valgte å ignorere dem foreløpig. Jeg var ikke klar til å snakke med dem, fordi jeg viste de kom til å si at jeg ikke måtte være så harde mot Niall og Louis, og at de gjorde det bare for å beskytte meg. Jeg satte pris på at de brydde seg om meg og ikke ville at jeg skulle bli skadet, men de skjønte tydeligvis ikke hvordan de såret meg like ille psykisk som de fysiske smertene jeg hadde fått om de ikke reddet meg.
?Hei?? Jeg kikket opp fra gulvet og bort til døren inn til helsesøsters venterom. Hjertet mitt hoppet over et slag, og jeg kjente et ubehagelig stikk i magen. Følelsen av frykt skylte over meg, og jeg var sikker på at gutten som sto i dørkarmen følte ubehaget mitt. Han tok et forsiktig skritt mot meg, noe som fikk meg til å knytte nevene og reise meg. ?Jeg eh?? Jeg kunne se de blodige knokene hans, der han hadde prøvd å skubbe av blodet, likevel var rester av Liams blod størknet nedover fingrene hans. ?Hvordan går det med ham? Liam?? Spurte Harry mens han vekslet mellom å kikke i gulvet og på meg. Han kikket meg aldri rett inn i øynene, noe jeg var glad for. Jeg var redd nok som det var.
?Det har ikke du noe med.? Sa jeg så stødig som jeg kunne. Jeg kjente stemmebåndet mitt vibrere som et jordskjelv og måtte svelge hardt for å ikke klynke da Harry tok enda et skritt i min retting.
?Jeg har det, dessverre. Om du ikke husker, så var det jeg som??
?Du trenger ikke minne meg på at det var du som skadet Liam.? Sa jeg. Denne gangen var det jeg som tok et bestemt skritt mot Harry, og han rygget sakte. ?Det jeg mener er at hans tilstand ikke bryr deg.? Ansiktet hans var en eneste storm av uttrykk. Jeg kunne sense anger, smerte, sinne og medfølelse, likevel valset jeg over ham slik jeg syntes han fortjente etter hva han hadde gjort mot Liam.
?Jeg mente ikke å skade ham??
?Det er det dummeste jeg noen gang har hørt!? Stemmen min hevet seg, før jeg hveste mellom sammenbitte tenner. ?Aner du hva du har gjort?!?
?Ever.? Jeg kjente en hånd rundt håndleddet mitt, og plutselig ble jeg trukket mot Liams bryst. ?La oss gå.? Jeg kikket opp på fjeset hans. Ett kutt under øyet, kjeven hans var håven, hånden hans var snurret i en bandasje og jeg turte ikke se på resten av kroppen hans. Blikket mitt stakk i Harrys retning, og jeg så hvordan han studerte Liam og skadene hans.
?Liam, jeg er så lei meg. Jeg kommer for å si unnskyld.? Sa Harry med så sterk stemme han klarte. Liam slapp taket sitt rundt meg og strakte den friske hånden sin ut mot Harrys. Harry kikket sårt på ham og tok den i sin.
?Unnskyldningen din er godtatt. Takk Harry.? Svarte Liam med et lite smil. Både Harry og jeg kikket målløse på Liam, men før noen av oss rakk å reagere var Liam og jeg ute av rommet og på vei ut fra skolen. Liam haltet så fort han kunne, og selv om jeg hadde to friske bein måtte jeg jogge for å holde følge med ham.
?Hvor skal vi?? Peste jeg. ?Hvordan går det med deg? Trenger du smertestillende? Jeg har noen ekstra i sekken min, bare vent så skal jeg finne dem?? Mumlet jeg mens jeg lette gjennom sekken min. Liam bråbremset og tok sekken fra meg før han slang den over skulderen sin og skar en grimase da den dultet mot hoften hans.
?Det går fint.? Sa han og fortsatte videre. Jeg skjønte ikke hvor Liam var på vei hen før vi allerede var der, og plutselig skjøt nervene inn i meg. Vi var på utsiden av huset hans, da han plutselig vendte om og gikk opp trappene til inngangsdøren. Jeg hadde satt ned til gå-tempo og lå flere meter etter Liam da han snudde seg og smilte varmt til meg. ?Foreldrene mine er ikke hjemme, ikke bekymre deg.? Sa han som om han leste tankene mine. Jeg ba meg selv takke Himmelen for at jeg slapp å møte foreldrene hans rett etter å ha vært vitne til at sønnen deres ble mørbanket. Jeg ville ikke at de skulle få et dårlig førsteinntrykk av meg, om Liam noen gang ville presentere meg for foreldrene sine. Liam holdt oppe døren for meg mens jeg tredde forsiktig inn i hjemmet hans. Hvert eneste hjem har sin egen lukt, slik som hver person har sin, likevel følte jeg at den unike lukten av varme og den svake duften av frukt-te i atmosfæren til huset, passet perfekt til Liam. Hjemmet hans var en del av ham. En større del enn jeg hadde trodd. Mens andre ungdommer dro til vennene sine etter skolen, dro Liam hjem. Når andre folk reket gatelangs på varme sommerkvelder, satt Liam på rommet sitt, foran pcen sin og så på gamle filmer og drakk lunken te eller kaffe. Mens andre folk hadde mange deler av verden som gjorde dem til seg selv, hadde Liam kun ett sted; sitt hjem. Folk var folk, Liam var Liam.

 

 

Liam viste meg rundt i huset sitt, og forklarte hvordan han var den eneste av søsknene sine som fortsatt bodde hjemme. Han fortalte meg om foreldrene sine, og bare fra de få setningene han sa om den forstod jeg hvor mye de betød for ham, og hvor mye ham betød for dem. Uansett hvor mange ganger jeg spurte Liam om hvordan han følte seg, og om han ikke trengte å hvile en stund, sa ham at han var ok, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Dette fikk meg bare mer bekymret. Etter en halvtime inne på Liams (overraskende ryddige) rom, satte jeg med opp i dobbeltsengen som var plassert inni et hjørne i rommet og kikket på den gull-øyde gutten som konsentrert leste leksene sine. Omsider merket han blikket mitt, og kikket tilbake på meg. Til tross for alt som hadde skjedd bare timer før hadde Liam fortsatt den samme effekten på meg; kinnene mine var illrøde kokeplater og jeg gnagde på leppene mine som om de skulle vært epler.
?Hvorfor tilgitte du Harry?? Spurte jeg rolig. ?Etter alt han gjorde?? Liam satte seg sakte opp, og trakk pusten skarpt da han lente seg på den bandasjerte hånden sin. Jeg tok den raskt i min og hjalp ham opp slik at han satt med ryggen mot veggen. Jeg stirret på ham mens jeg så øynene hans bevege seg raskt, virvlene over rommet som om han fulgte en flue med blikket.
?Fordi tilgivelse er menneskelig.? Svarte ham og kikket tilbake til meg. ?Jeg er et menneske, like mye som det Harry er.?
?Det Harry gjorde mot deg var langt ifra menneskelig.? Jeg ristet på hodet. ?og måten du taklet det på, det er definitivt ikke hva andre mennesker villa ha gjort. Du- du er som en? en helt.? Liam slapp ut en høylytt latter og ristet stille på hodet som om jeg nettopp hadde sagt den latterligste påstanden.
?Jeg er ingen helt.? Svare han og kikket på veggen over seg. Jeg fulgte blikket hans og så at han studerte Batman plakaten sin som hang over sengen. Batman stod og så utover en by, med kappen sin flagrende bak seg. Det rykket i munnvikene mine.
?Ikke alle helter har kapper.? Jeg kikket tilbake på Liam og så at han allerede kikket på meg. Hjertet mitt lugget i brystet, og plutselig pumpet det fortere og hardere enn noen gang, som et damplokomotiv. Liams lepper formet hans kjennetegn-smil; Spente rosa lepper som rammet inn hans hvite tenner slik som en gullramme holder et millioners verdt maleri. Et nesten usynlig smilehull i hans venstre kinn fikk meg til å smile enda sterkere enn det jeg allerede gjorde.
?Du har rett,? Sa ham og trakk meg til seg. ?Ikke alle helter har kapper, på like linje som ikke alle engler har vinger.? Avsluttet han, før han fletter fingrene på sin friske hånd inn i mine og presset leppene sine hardt mot tinningen min.



Åh her er endelig kapittel 5!!! Vet det er en del som har ventet, og er lei meg for at jeg har brukt så lang tid, men jeg har delevis latskap å skylde på og delevis skole, så vi later som det er grunn nok! Har fått mye av inspirasjonen for kapittelet av en venn, både positivt og negativt, likevel så tror jeg ikke at jeg hadde skrevet dette kapittelet slik som dette om ikke det hadde vært for den personen. Jeg ble fornøyd med sluttet, det må jeg si, for jeg kan se for meg hvor søt Liam er om det hvirkelig hadde skjedd! :') 

Håper dere likte kapittelet, og fortell meg gjerne om tanker, følelser eller hva dere syntes :) 
Og liten shoutout til venninnen Vilde for at du "presset" meg litt til å skrive dette, og for at du leser :) Tusen takk, er kjempe glad i deg <3 

-Stine ♥ 

And then I met you // Kapittel 4.

Kapittel 4: Jeg faller, du faller.
Noe som definitivt ikke passet bra når man starter på en ny skole er å forsove seg allerede den andre dagen, og ikke dukke opp på skolen før i tredje time. Jeg kunne ønske jeg hadde en god nok unnskyldning til læreren min som ga meg et skuffet og strengt blikk da jeg braste inn i litteraturtimen, der elevene var i gang med å diskutere og prate i munn på hverandre. Jeg kunne også ønske jeg kunne fortelle Perrie og Niall sannheten da de spurte hvorfor jeg var for sen, men jeg kunne ikke forklare til verken dem eller læreren, ikke bare fordi jeg egentlig ikke hadde en god nok grunn, men fordi om jeg fortalte dem sannheten om at jeg ikke hadde fått hvile hele natten fordi jeg hadde ligget å tenkt på Liam, ville de trodd jeg var gal.
?Jeg hadde holdt av plass til deg om jeg hadde vist du skulle komme.? Niall trakk uskyldig på skuldrene. ?Det er noen ledige plasser lenger bak.? Han snudde seg mot partneren sin, en gutt jeg var sikker på jeg hadde sett på fotballbanen ettermiddagen før. Jeg nikket og løftet blikket mitt fra Niall?s sjøblå øyne og så etter en ledig plass. Det var en pult ledig helt bakerst i rommet, ingen satt ved den og den virket som det eneste stedet jeg kunne klare å komme meg gjennom timen. Jeg gikk mellom pultene, var generøs nok til å gi fra meg små smil til de som kastet blikket i min retning, og til og med presse frem et lite ?hallo? til to jeg gjenkjente fra noen av klassene dagen før. Jeg slapp baggen min ned på gulvet ved siden av stolen før jeg satte meg og prøvde å rydde bort alle tankene jeg hadde i hodet. Det var som om tankegangen min fungerte som en vaskemaskin; alt slags tøy ble slengt inn, hvite skjorter, mørke jeans, rosa gensere, lyse gule sokker, før de ble herjet med. Rundt og rundt og rundt. Hodet mitt verket av mangel på søvn og kvernet som hadde presset alle tanker i hodet mitt. Jeg følte meg kvalm og svimmel. Andre skoledag kunne definitivt ikke bli verre, trodde jeg. Det var helt til døren åpnet seg, og læreren insisterte på at Payne ville være den perfekte partneren for den nye jenta når det kom til litteratur prosjektet. Jeg ville synke ned i jorden. Nei; jeg ville bli begravd levende, og jeg meldte meg selv frivillig for å grave min egen grav! Dette var det siste jeg trengte.
?Hei.? Liam kom haltende bort til pulten og smilte svakt. Øynene hadde en dull gråtone flettet inn i de vanligvis sjokoladebrune irisene, og han hadde lyselilla poser under øynene. Måten han satte seg ned ved siden av meg på, beinet han forsiktig prøvde å ikke sparke i bordbeinet med, og hvordan skuldrene hans sank som tunge steiner viste meg at han heller ikke hadde fått den beste starten på dagen. Dagen så like lys ut for ham som for meg.
?God morgen.? Mumlet jeg og sukket. ?Du ser trøtt ut.? Liam fnøs.
?Du ser like ille ut, selv.? Han kikket spøkefullt bort på meg, men vi var begge for utslitte og utladede til å le.
?Går det bra med beinet ditt?? Spurte jeg etter han skar en grimase da foten hans subbet bortover gulvet. Han kikket sidelengs på meg, de tykke øyevippene var et slør foran blikket hans.
?Fotballtreningen var hardere enn jeg trodde?? Mumlet han. Jeg rynket brynene. Fotballtreningen? Spilte Liam fotball? Jeg kunne ikke huske og ha sett ham på banen sammen med Niall, Zayn, Louis og alle de andre spillerne, og jeg ville garantert lagt merke til ham om han var der. Og hvordan kunne han ha vært på fotballtrening om han gikk hjem med meg? Fotballtreningen foregikk mens vi var på vei hjem. Liam kikket ned i bordet og fomlet med å ta opp bøker av sekken hans. Han balanserte en blyant mellom pekefingeren sin og tommelen og plutselig var det som om jeg var luft. Jeg var ikke luft en gang; luft er noe han trenger, men han trenger ikke meg. Jeg var ingenting, helt usynlig. Jeg viste at Liam løy for meg, og jeg var også klar over at Liam skjønte at jeg forstod at han løy. Og jeg gjorde det; jeg forstod at han løy. Jeg forstod også hvorfor.

?Liam, jeg stoler på at du klarer å samarbeide med Everlyn, og kanskje dere blir bedre kjent med hverandre. Jeg vet det er vanskelig å komme inn i noen krets når man starter på en ny skole, men jeg lover deg at Liam er en utrolig koselig gutt!? Læreren smilte til meg og nikket pålitelig til Liam. ?Siden dere begge var sene i dag har dere ikke fått med dere at vi starter på et nytt prosjekt.? Fortsatte han og la en liten bunke med papirer foran hver av oss. ?Dette er oppgaven skrevet ned for dere, men jeg er likevel tilgjengelig om dere skulle trenge hjelp til noe som helst. Lykke til!? Både Liam og jeg tok opp papirene for å lese så fort læreren hadde snudd ryggen til oss. Jeg skumleste gjennom det, og følte pulsen min øke da jeg skjønte hva oppgaven gikk ut på.
?Så oppgaven består av to deler?? Spurte jeg Liam.
?Ja. Skrive et dikt, og så finne en slags måte å legge det frem for klassen på.? Svarte han og kikket på meg. Så fort han la øynene sine på meg skjønte jeg at jeg så like ille ut som jeg følte meg. Jeg ville hige etter pusten. Kinnene mine var flammer og hendene mine var klamme av svette. ?Du, går det bra med deg?!? Han la hånden sin på skulderen min, og gjennom genseren følte jeg varmen fra håndbaken hans, som om den tinte opp min fråssende skulder. ?Du er virkelig kald. Og du har roser i kinnene.?
?Jeg er varm.? Fikk jeg frem mellom hakkende tenner. ?J-jeg visste at-t jeg kom til a b-bli sånn som dette?? Det var bekymrelse i øynene hans og hånden som hvilte på skulderen min trakk han langsomt tilbake som om han var redd jeg ville falle sammen om han beveget seg for brått.
?Hva mener du?? Spurte han.
?Jeg har bare ikke sovet i natt, kroppen min pleier å reagere slik som dette når den er utladet, men det er hundre ganger verre nå som jeg vet jeg er nødt til å stå foran klassen å lese opp et dikt. Aner du hvor redd jeg er for å dumme meg ut foran så mange?!? Peste jeg ut, og slo armene rundt meg selv da jeg plutselig følte kulde.
?Slapp av, Ever.? Et lite smil danset langs underleppen hans og dro i munnvikene. Det kilte i magen min da det lille kallenavnet falt ut av ham. Øynene hans glinset, og selv om gråtonen fra utslitthet lå dypt innblandet i brunfargen, var de vakrere enn noen gang. ?Alle er litt nervøse, men jeg lover deg at det skal gå bra. Om du vil, så trenger du ikke en gang stå foran klassen. Vi kan finne på en annen måte, bare vi er kreative. Er du med meg?? Kroppen min ga fullstendig etter for hva hodet mitt fortalte meg. Jeg rødmet, selv om jeg ikke var typen til å rødme eller vise hvordan noens handlinger virker på meg. Jeg smilte, selv om tankene mine var et eneste surr og jeg egentlig ikke hadde noe å smile for. Jeg lot meg selv glemme presentasjonen, om så bare for noen minutter, og nikket til Liam.
?Ja, om du lover!? Sa jeg og holdt ut hånden min. Liam lo og strakte ut hånden sin for å understreke avtalen med et håndtrykk.
?Jeg lover. Kors på halsen, ti kniver i hjerte.? Sa han og blunket. Og det var slik det føltes av jeg forstod hva som gikk av meg.
Jeg faller, sakte og hardt, for en fremmed gutt som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.

***

 

Da lunsjen startet følte jeg meg allerede bedre. Om det er mulig at kroppen blir så trøtt at alle sansene dine blir svakere og hjernen min så bedøvet av den nesten ikke klarer å tenke, så er det det som skjedde med meg. Perrie, Niall, Louis og Zayn så ikke ut til å bry seg noe mer om hva som hendte tidligere, og de stilte ikke flere spørsmål enn det som var nødvendig å vite. De lot meg sitte i ro og fred ved siden av dem å spise maten min, mens de lo og snakket høylytt med hverandre. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke fulgte med på det som foregikk rundt meg. Selv om radiusen for det som jeg ellers ville klare å ta inn var mindre, klarte jeg å få med meg Liam som kom inn i kantinen. Jeg strakte på halsen for å holde øye med ham mens han subbet mot køen foran kassen. Beinet hans så tungt ut, han både haltet og slepte det etter seg på en gang. Folkene i rommet så ikke ut til å legge merke til ham, ingen så på ham eller snakket til ham. Jeg underet meg over om han var glad for det eller ikke. Når alt kommer til alt må null oppmerksomhet være bedre enn oppmerksomheten han var vandt til å få.
?Jeg kommer snart tilbake.? Hvisket jeg til Louis da kroppen min plutselig bestemte seg for å reise seg, og beina mine begynte å sprade opp til Liam. Jeg kunne føle blikket til Louis på meg, forvirret og spørrende, men han viste bedre enn å stille meg noen spørsmål. Takk for det, Lou, sa jeg til meg selv. For jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde svart ham.
?Hei, Liam!?? Jeg trodde først at det var jeg som snakket. Jeg hadde ikke hat evnen til å styre min egen kropp de siste timene, den hadde mer eller mindre gjort som den selv ville. Det var ikke et pluss i boken da jeg plutselig rakk opp hånden i mattetimen og svarte på et spørsmål som ble stilt i engelsktimen rett før. Shakespeare var vist ikke svaret mattelæreren var ute etter. ?Liam. Jeg snakker til deg.? Jeg stoppet og kikket på Liam med store øyne da han snudde seg mot stemmen som snakket. Det var en annen gutt. Han var et halvt hode høyere enn Liam, lange ben, kledd i en nedkneppet skjorte som viste bryst tatoveringene hans. Han hadde på seg en burgunderrød bandana og de løse krøllene hans var bustet og ugredde. Det sto en gjeng med gutter bak ham som så ut til å være eldre enn ham.
?Hva?? Spurte Liam. Jeg kunne se fra lang avstand hvordan brystkassen hans hevet seg da pusten tok opp, og jeg kunne nesten føle pupillene hans utvide seg i frykt da han stirret på gutten.
?Eh?? Begynte gutten. Gjengen bak ham lo og dyttet han mot Liam.
?Kom igjen, Harry!?
?Ikke vær en pingle som Liam.?
?Skal du gjøre det eller ikke?!? Sa guttene. Plutselig var hele kantinen stille, og alle blikk var festet på Liam, gutten med tatoveringene, som de kalte Harry, og gjengen hans. De fortsatte og dytte Harry mot Liam, og Harry deiset rett inn i ham.
?Du står i veien.? Sa Harry. Stemmen hans var sterk og selvsikker, men utsiden hans viste at han var mer en usikker med hva han holdt på med. Likevel lot han ikke seg stoppe av det, i alle fall ikke da guttegjengen bak ham heiet idet han hevet knyttneven og lot den svinge rett inn i magen til Liam. Liam stønnet idet han falt sammen på gulvet, og uten at jeg selv merket det hylte jeg. Jeg var like raskt ved siden av Liam, som det Louis og Niall var ved meg.
?Hold deg ute av det, Everlyn!? Hveste Niall mens han og Louis dro meg tilbake. Harry kastet et blikk på meg, før en av guttene maste videre på ham.
?Slå da! Spark ham!? Og Harry gjorde det.
?Nei!!? Hylte jeg av full hals og kjempet i mot armene som holdt meg tilbake. Liam krympet seg mer og mer sammen, selv om han kjempet med å holde seg oppe. ?Hjelp ham! Louis, hjelp ham!!? Liam var helt stille mens Harry slo, og alle guttene sto rundt dem og lo og heiet.
?Jeg kan ikke.? Hvisket Louis inn i øret mitt mens han løftet meg opp.
?Ah! S-stopp?? Hørte jeg Liams hese stemme hoste ut. Han peste og hostet hver gang Harry sendte et nytt spark inn i ryggen, magen eller beina hans. ?Vær så snill?? Hostet Liam. Harry sparket ham en siste gang, før han snudde seg mot guttene. De klappet ham på skulderen, tydelig fornøyde og stolte over hva han hadde gjort. Alle vendte seg vekk fra dam, der guttegjengen gikk over Liam og ?uheldigvis? tråkket på ankelen hans, ingen ga noen blikk til Liam der han gispet etter luft og stønnet i smerte. Ingen kikket på meg der jeg ble dratt bort av Louis og Niall mens jeg prøvde og vri meg løs, og ingen kikket på Harry, der han løp ut av kantinen. Han stoppet midt på vei ut døren og kikket på meg med tunge øyne. Han ristet stille på hodet, før han forsvant ut og de løpende trinnene hans, den høylytte praten til guttegjengen, hostingen til Liam og mine banneord svevde som evige ekkoer gjennom rommet.


Wæ, jeg likte ikke skrive denne delen :( Det er som om Liam ser på meg på det bildet og bare "Hva driver du egentlig med?!".... Tilgi meg, det er bare en historie når alt kommer til alt. Har hatt litt skrivesperre, på både denne og Larryhistorien min, men jeg tror det kommer seg. Hadde vært fint med mange kommentarer, det gjør virkelig ting mye mer gøy å skrive og får meg til å smile :)

Følelser, meninger eller tanker?
-Stine ♥

 

 

 

And then I met you // Kapittel 3.

Kapittel 3: Fallet.

 

«Liam?» Perrie kikket tomt ut i luften, hodet vendt mot fotballbanen der skolens guttelag kjempet om ballen. Luften var kjølig og den lille vinden fikk gåsehuden til å spre seg på kroppen min. Jeg hadde bare på meg en tynn olajakke, og prøvde så godt jeg kunne og holde meg varm nok til å ville bli sittende på tribunen. Hadde det vært tidligere den dagen hadde jeg vist at jeg ikke kom til å sitte der, men så fort leksene var gjort viste jeg at jeg kom til å måtte følge med på treningen til Niall, Louis og Zayn, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg trengte. Perrie sukket og ristet på hodet idet hun forstod at det å kikke ut i luften ikke kunne gi henne noe bedre svar enn det hun allerede hadde.
«Liam?» Mumlet hun igjen, som om navnet var et mantra, noe det hadde vært i hodet mitt den siste timen. «Hva sa du etternavnet hans var?» Jeg trakk i ermene på jakken min og kikket på hendene mine som holdt rundt boken Liam ga meg. Han ga den ikke til meg, ikke som en gave, men noe i meg ønsket og ville tro at det var det.
«Payne.» Svarte jeg stille, før jeg kikket opp på Perrie igjen. Hennes blå øyne var like fulle av svar for meg som det luften hadde vært for henne. «Du vet ikke hvem jeg snakker om. Det spiller ingen rolle.» Sukket jeg. Et vindkast blåste en hårlokk foran ansiktet mitt, og dro tanken på Liam med seg. «Jeg drar hjem. Si til guttene at jeg kom for å kikke på en stund.» Perrie nikket og ga meg en klem før jeg reiste meg.
«Ser deg i morgen tidlig! Vær tidlig ute for Engelsken, ellers får du en dårlig plass.» Jeg lo da Perrie himlet dramatisk med øynene. Takket være henne, og guttene hadde ikke dagen min vært like ille som jeg trodde. Det å ha fått fire venner allerede etter noen timer hadde jeg ikke i minne villeste drømmer forestilt meg. I alle fall ikke etter hvordan de sa forholdene på skolen var? Jeg vinket til Perrie en siste gang, før jeg gikk langs løpebanen rundt fotballbanen. Jeg gruet meg virkelig til de gymtimene jeg kom til å måtte løpe rundt i ring og kappe om å komme først i mål, eller prøve å score noen mål. For å være helt ærlig gruet jeg meg til alle gymtimer! Jeg hadde aldri vært særlig flink i noen sporter, og gymtimene hadde alltid vært den verste tiden av skolen. Kondisjon var noe jeg ikke eide, med pinnearmene mine kunne jeg så vidt klare å løfte min egen ryggsekk og beina mine var for flinke til å snuble i seg selv til å bry seg om noe annet. Den meste av tiden hadde jeg nok problemer med å konsentrere meg om å ikke falle, noe jeg helt hadde glemt da jeg trasket av sted nedover gangfeltet i retning mot huset mitt.
«Pass deg!» Smerten jeg hadde forberedt meg på ble erstattet av et stramt grep om overarmen min. Jeg ble like fort trukket oppover som deg jeg hadde falt nedover, og mens jeg fikk tilbake balansen hørte jeg personen bak med humre. «Du var heldig jeg var her.» Liam kikket ned på meg med et lurt smil om munnen. «Jeg tipper du ikke hadde likt et skrubbsår over hele annsiktet etter din første skoledag her.»
«Liam.» Jeg ristet på hodet og kvelte en kort latter. «Hva er oddsen?» Før han rakk å svare begynte jeg å gå igjen, og til min store overraskelse fulgte han etter meg. Skrittene hans var langsomme og det dobbelte av lengden på mine skritt, til og med med hans ene haltende bein.
«Oddsene for at jeg dukket opp i tide?» Spurte han. Jeg nikket. «Stor nok, tydeligvis.» Han smilte og blunket til meg. Jeg ristet på hodet og lo, før stillheten tok over. Vi gikk bare ved siden av hverandre, og jeg kastet et blikk opp på ham. Han ser annerledes ut. Første gang jeg så ham, så han forlist ut, oppgitt, som om han var låst inne i et fengsel for andre gang etter å endelig klart å flykte. Jeg husker hvordan han hadde falt i bakken, og ingen hadde vært der for å ta ham imot, slik han hjalp meg. Jeg stoppet brått og tok tak i ermet hans.
«Liam. Unnskyld.» Hvisket jeg. Pannen hans rynket seg og øynene hans stirret rett inn i mine, som en pil som treffer blink. «Unnskyld for at jeg gikk fra deg tidligere i dag. Jeg så at de guttene dyttet deg og- »  Liam lukket øynene mens han sukket og ristet på hodet.
«Ikke tenk på det.» Før jeg rakk å si noe fortsatte han å gå. Jeg så hvordan han haltet og følte hjertet mitt vrengte seg i brystet mitt. Jeg viste allerede hvorfor han haltet.
«Jeg vet hvordan du har det, det er ikke alltid like lett å passe inn eller føle seg velkommen. Men det å ikke ha noen venner i det hele tatt må være grusomt.» Fortsatte jeg.
«Om du ikke stopper å snakke så kommer jeg til å angre for at jeg tok deg i mot og ikke lot trynet ditt møte asfalten.» Spøkte han og trakk på smilebåndet, men ingen av oss lot humoren ta over.
«Jeg sier bare at om du noen gang trenger noe så er jeg her for deg. Vi kjenner hverandre ikke, men jeg lover deg at jeg kan muntre deg opp! Jeg er faktisk ganske morsom når alt kommer til alt.» Jeg smilte og slo han lekent i skulderen.
«Takk. Du skal vite at jeg faktisk har venner, men jeg har også det dobbelte av dem som er fiender eller personer som ikke liker meg. Det jeg har lært meg er å ikke basere lykken min rundt personer, hverken når det gjelder glede de kan tilby meg eller smerte de vil påføre meg. Glede, smerte, lykke; de er alle følelser som må komme fra meg, ikke andre.» Liam kikket ned på meg og trakk på skuldrene.
«Er ikke det ensomt?» Undret jeg. Jeg hadde selv vært i et rom fult av mennesker som brydde seg om meg, og følt meg ensom. Jeg hadde hatt armer rundt meg, fulle av omsorg og kjærlighet, og følt meg ensom. Jeg viste at ensomhet ikke dreide seg om det å være alene og forlatt, men følelsen av å ikke kunne dele egne tanker med noen. Jeg hadde følt det, men kommet meg over det etter å ha snakket ut om det med min da værende bestevenninne. «Om det er noe som plager deg må det da være noen du kan snakke med. En venn? Moren din? Kjæreste?? En person som står deg nær og du vet du kan stole på.» Liam stoppet opp og pekte på huset vi sto fremfor.
«Jeg bor her.» Sa han. «Ser deg senere.» Han snudde ryggen til meg og spradet mot det familiekoselige huset. Det sto et par med husker i hagen som så ut til å ruste sakte men sikkert. Jeg kunne se for meg Liam som et lite barn, løpende rundt i hagen, prøve å slå sin egen huske-rekord på huskene. Jeg kunne se for meg hvor bekymringsfri og glad han var. Men nå, mange år senere, virket det som om barnet i han hadde dødd for godt.
«Folk får viktigheten du velger å gi dem, Everlyn Palmer. Og jeg har enda ikke funnet noen jeg ville gi så mye viktighet til.» Ropte Liam, før han åpnet inngangsdøren til huset ditt. Han var på vei til å gå inn, da han frøs til. Sakte snudde han seg og kikket på meg. Et lite smil dukket opp og fra den tre meters avstanden mellom oss kunne jeg se øynene hans glinse som stjernestøv. «Det var inntil i dag.» Han nikket kort, før han gikk inn og lukket døren stille etter seg.

Jeg er så lei meg for at jeg ikke har postet dette får nå! Jeg har bare hatt alt for mye i hodet mitt i det siste, dere skulle bare vist... Jeg trengte å skrive dette, og kapittelet er faktisk inspirert av en venn jeg har. Første gang vi snakket sammen sa han "I don't base my happiness on others. And people get the importance you agree to give them." Dette er noe som har virkelig reddet meg i det siste. Jeg tok det til meg og det fungerer faktisk. Knakjse det er egoistisk, men det å være lykkelig er faktisk bare noe DU kan gjøre noe med! Så i det siste har jeg vært mye mer glad enn jeg har følt meg i år :) Det har sikkert ikke noe betydning for dere, men om noen av dere føler dere dårlig, triste eller deprimerte, så prøv ut det vennen min sa til meg, eller der Liam sa til Everlyn :) Håper dere likte kapittelet, selvom det var skrevet i hu og hast fordi jeg ville dele det med dere heheh :P

Hva syntes dere?
-Stine ♥ 

And then I met you // Kapittel 2.

Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg at dere faktisk leser og er her for meg! Fler av dere har snakket med meg eller bare sagt at dere er der for meg, og det er en følelse som virkelig kan få meg til å smile når jeg vil gråte. Det at noen av dere forstår, selv om jeg ikke har fortalt mye, det er bare helt uvirkelig. Tusen takk ♥


Kapittel 2: «Folks».

Det var siste time, og jeg satt ved siden av Niall, noe jeg hadde gjort i alle de andre timene også. Skoledagen hadde gått raskt for seg, mye raskere enn jeg hadde trodd den skulle, og den hadde ikke vært så ille. Niall, Louis, Zayn og Perrie var virkelig omtenksomme og snille, og det jeg kanskje likte best med dem var at de ikke spurte for mange uinteressante spørsmål. De var ikke interesserte i hvorfor jeg flyttet, eller hvorfor jeg ikke snakket for mye. De så meg isteden, ikke grunnene mine. De pratet med meg om alt som ikke hadde noen betydning, men som plutselig var det som om det ble til noe viktig, så fort vi delte det med hverandre. Det var som om jeg ikke bare hadde kjent dem i syv timer; heller syv år.
«Skal du være med etter skolen bort på fotballbanen?» Hvisket Niall til meg mens læreren hadde ryggen til klassen og skriblet ned noe på tavlen. «Zayn, Lou og jeg skal ha trening, og Perrie blir med for å se på. Hva med deg?» Jeg kikket på ham og smilte svakt.
«Kanskje.» Svarte jeg. Jeg kjente meg selv godt nok til å vite at kanskje betød at det ikke kommer til å skje, noe Niall også skjønte, derfor la jeg til: «Jeg burde gjøre ferdig leksene først, jeg stikker innom biblioteket. Jeg kan komme bort etterpå.» Niall nikket og vi kikket ned i notatbøkene våre i tide til å ikke bli tatt av læreren.

Etter timen gikk jeg fra klasserommet så fort jeg kunne. Niall rakk så vidt å rope «hade» til meg før jeg var ute av døren, og Perrie mimet at jeg måtte ringe henne senere. De skjønte alle fire at de ikke kom til å se meg på fotballtreningen. Jeg gikk med raske skritt mot skapet mitt og prøvde å holde blikket mitt bestemt fremfor meg. Jeg gikk med frykten for å bli lagt merke til av feil øynene spikret i ryggraden min. Jeg hadde ikke alltid vært slik, men etter å ha byttet skole allerede to ganger før jeg fant denne skolen, hadde jeg lært meg en ting eller to om hvordan ting fungerte. Ikke bare for meg, men for folk generelt. Men dette stedet; det var annerledes, og for meg som ellers likte at ting skulle være som det pleide, var dette skremmende. Jeg kom hit med en idee i hodet, en plan for å komme meg gjennom skoleåret for å unngå kniper og smell. Plutselig brant planen opp foran øynene på meg. Det eneste som jeg hadde notert meg ned i hodet mitt var noe Niall, Perrie og de andre hadde gjort klart for meg; ikke havn med feil folk. Med andre ord: Vær usynlig.

 

Jeg gikk inn i biblioteket. Bak de slitte dørene viste jeg at roen ventet, ikke bare ville summingen fra elevene i gangene ta slutt, men også summen av min egen stemme i hodet. Skolebiblioteket var som hvilket som helst annet skolebibliotek: man tar noen falleferdige hyller, fyller dem med fagbøker og alt annet innenfor litteratur, plasserer pulter og stoler rundt om kring og lar elever strømme til. Med en gang jeg kom inn skjønte jeg at dette ikke kunne være annet enn akkurat dette universitetets skolebibliotek. Rundt fantasy-sjanger bøkene satt det to jenter i sorte klær, hun ene med nettingstrømper og hun andre med lilla striper i håret. Ved Psykologi-bøkene satt det en gutt, en av de eldste elevene, med håret i midtskill, firkantete briller og hvit skjorte. Tre gutter hang rundt sport-bøkene. En av dem bladde fort gjennom en bok, jeg kunne tydelig se at det var en fotballbok fra alle de store bildene med fotballstjerner gjennom tiden, mens de to andre guttene lo og dunket hverandre i skuldrene, noe som fikk bibliotekaren til å skule mot dem. Det var forskjellige folk over alt, og jeg sveipet over rommet på jakt etter en plass jeg kunne passe inn, eller bare en stol som var ledig for meg, men fant ingen. Jeg sukket og gikk langs hyllene som sto innat den høyre veggen, på jakt etter boken jeg trengte til et essay for engelsk klassen. Jeg hadde lest boken minst tre ganger før, det var en klassiker! Likevel hadde jeg ikke noe i mot å lese den igjen. Det sto et stort firkantet bord i hjørnet av bokhyllene, og kun en av stolene var opptatt, der en gutt satt lent over en bok og en pc. Jeg satte sekken min ned i stolen lengst fra ham og snudde meg mot hyllen igjen på jakt etter boken min.
«I think there's just one kind of folks.» Jeg skvatt til, veltet nesten raden med bøker jeg kikket gjennom og virvlet rundt. Gutten som satt ved bordet kikket opp på meg og smilte skjeft.   «Folks.» Sa han. Jeg ble bare stående å stirre på ham, ikke fordi det var noe spesielt med ham, han var bare en gutt, men fordi det han sa var sant. Og fordi han akkurat siterte et av favoritt øyeblikkene mine fra boken jeg lette så hardt etter. Gutten kremtet og lukket boken igjen, før han skjøv den over bordflaten slik at den stoppet rett foran sekken min. «To kill a mockingbird. Du trenger nok boken mer enn det jeg gjør til det essayet, jeg har min egen kopi hjemme jeg kan bruke. Dessuten har jeg lest den en del ganger.» Han lukket igjen pcen sin og la den ned i sekken.
«Takk.» Mumlet jeg og tok boken opp. «Eh? Scout har rett, syntes du ikke?» Jeg la til en kort latter mens jeg slo opp på kapittel 23 der sitatet sto, til og med markert med gul markeringspenn.
«Jo. Når alt kommer til alt er alle folk like. Om det er en god ting eller ikke, får man bestemme selv.» Sa gutten idet han reiste seg. Han hadde brunt hår, løse bølger og pannelugg som nesten skygget for de mørkebrune øynene hans. Jeg kjente han igjen, det hadde jeg gjort i et stappfullt rom. Likevel var jeg for feig til å innrømme det.
«Vi tar engelsk-klassen sammen, ikke sant?» Sa jeg.
«Det gjør vi. Jeg er Liam Payne.» Sa han og smilte igjen. Denne gangen smalnet øynene hans seg og det var som om stjerner lekte i irisene hans. «Og du er Everlyn Palmer, den nye jenta.» Han laget gåsetegn i luften da han sa «nye». Jeg trakk på skuldrene og rødmet. Så mye for å prøve å være usynlig. «Jeg vet det fordi jeg så deg i skolegården i dag til morgenen. Du stoppet og kikket på meg da?» Liam kikket ned i bakken. «Uhm? Uansett. Det Scout sier beskriver så å si denne skolen, om man bare ser nøye nok på det. Folk, uansett hvor mye de strever for å være annerledes eller prøver å bare gli ubemerket inn, så er de bare folk. Selv de man ikke legger så fort merke til.» Han sendte meg et siste blikk, før han skjøv stolen sin inntil bordet og forsvant ut av biblioteket.

 



Gratulerer med dagen til One Direction! Tenk at det har gått 3 år, helt uvirkelig. Er så stolt av guttene som har kommet så langt! 
Håper dere likte dette korte kapittelet. Ville få Liam inn i historien så fort som mulig, og føler at måten han kom inn på passer bra, i alle fall med tanke på resten av handlingen. I denne historien har Liam det gamle håret sitt, bare fordi han var så søtt med det og for å mimre litt haha ;) Neste kapittel kommer så fort jeg får noen kommentarer!

Tanker om kapittelet?
Hva syntes dere forresten om BSE-videoen?
(Jeg døde seks ganger på rad etter å ha sett den slik en Directioner gjør hahah) 

-Stine :) 

 

And then I met you // Kapittel 1.

Kapittel 1: Midt i mellom.

Jeg hadde ett mål for skoleåret. Ett mål jeg så mange ganger hadde gitt etter for, men nektet å la meg selv gjøre igjen. Det skjedde hver eneste gang mine foreldres firma byttet hovedkontor, noe som hadde skjedd opp mot fem ganger de siste fire årene. Hvordan det i det hele tatt var mulig spør jeg meg selv om ofte, og foreldrene mine enda oftere, men av dem får jeg alltid det samme svaret: «Livet er forutsigbart, vi kan ikke forplikte oss til noe når vi ikke vet hva fremtiden bringer.». Dette var en lekse jeg fikk hver gang jeg klaget om flyttingen, noe som skjedde nesten daglig, etter å ha gått på Smellet, som jeg liker å kalle det, etter hver eneste gang jeg måtte henge opp plakatene mine i et nytt rom. Likevel var det en lekse jeg aldri klarte å ta til meg, noe jeg ønsker jeg gjorde den dag i dag når jeg ser tilbake på skoleåret mitt. Jeg ga meg selv det samme målet som alltid; ingen forelskelser! Og det endte som alle de andre fem gangene; Smellet.

«Everlyn Palmer?» Jeg kjenner til «drillen»: Jeg møter opp på skolen et kvarter før timene starter. Med en gang jeg setter føttene mine innenfor skolens område popper det opp et gigantisk smil, et hode med perfekt gredd hår og føtter med nypussede lakksko. Det varierte om det var gutt eller jente, men fire av fem ganger hadde det vært en jente som hadde fått i oppgave å være velkomstkomiteen min. Denne gangen var det annerledes.
«Det er meg, ja.» Jeg lot blikket vandre over skoleplassen med alle folkene og mot personen som kom små hoppende mot meg.
«Hei! Hyggelig å hilse på deg. Jeg er guiden din for i dag.» Om ikke annet var denne personen rake motsetningen av hva som normalt sett møtte meg. Ikke bare var jenta jeg hadde forventet meg en gutt, men han hadde hverken lakksko på seg eller ny gredd hår. Tvert i mot hadde han stappet sine spinkle bein ned i noen klumpete high top sneakers som så ut til å være en størrelse for store, og håret hans sto til alle kanter. Det eneste jeg kunne krysse av på listen min var det gigantiske smilet, det var i alle fall på plass. Dobbel-sjekk!
«Hyggelig å møte deg.» Sa jeg mens jeg forsøkte å returnere et like varmt og stort smil tilbake.
«Jeg er Niall Horan. Vi kommer faktisk til å ha de fleste av klassene våre sammen. Ikke at jeg har sjekket eller noe.» Lo Niall. Jeg ristet sakte på hodet og prøvde å holde latteren inni meg mens vi beveget oss mot skolebygningen. «Jeg håper ikke du hadde store forhåpninger til guiden din, dette er en skole som er inndelt i spredte grupper, så for i dag er du nok støkk med meg om du vil overleve.» Jeg kunne se i øynene hans at han spøkte, men likevel kunne jeg ikke skyve bort tanken på om det virkelig kom til å bli så ille. Hva om dette skoleåret virkelig kom til å havne om liv og død?!
«Det mener du ikke.» Sa jeg og la til en nervøs latter. Niall lukket opp døren for meg og lot meg gå inn, før han gikk inn selv. Han stoppet ved siden av meg der jeg hadde stått og ventet på en avkreftelse. Øynene hans var som blå flammer der han holdt et slut smil om munnen.
«Velkommen til Universitetet!» Niall dempet stemmen sin og slo dramatisk ut med armene. «Hvor du enten glir inn i mengden, eller får det på den harde måten.» Jeg ville ikke tro på ham.
«Den harde måten?» Spurte jeg. Stemmen min ble mindre og svakere enn jeg ville den skulle være. Jeg rettet meg opp da Niall senket armene og snudde seg mot meg, smilet lengst forsvunnet.
«Kom.»

***

Etter å ha gått på flere forskjellige skoler likte jeg å kalle meg selv en ekspert på skoler. Denne teorien ble lengst glemt så fort Niall hadde dratt meg rundt i hele bygningen, forklart hvordan skapene virker, hvor de forskjellige klassene var, hvem som er populære og hvem jeg må holde meg langt unna. Noe han var i ekstase for var kantinesystemet; det var ferskvarer og ikke ferdigvarer, noe som krevet at elevene selv måtte jobbe i kantinen på rundgang for å lage maten, men jeg slapp å bekymre meg om det for denne uken fordi listen var allerede satt opp. Når vi var ferdig med denne lille omvisningen og besøket på rektors kontor for mer info, bøker og timeplaner, var første time over allerede, og vi kunne gå rett til den lille pausen før det var inn i Engelsktimen.
«Vi slapp i alle fall mattetimen, takket være deg.» Sa Niall mens han ga meg de siste bøkene mine som jeg satte inn i skapet mitt. Det var noen trange skap av tre, ikke metall som jeg hadde forventet meg. Ingen ting var som jeg forventet meg. Enda hadde jeg ikke fått noen nysgjerrige eller stygge blikk; ingen hadde i det hele tatt lagt merke til den nye jenta. Jeg tok det som et positivt tegn. Elevene var virkelig enten-eller, som Niall hadde sagt. Vi hadde de populære, de som gled inn i mengden, og de nederst på listen som man ikke ville bli sett med. «Det er bare teit!» Hadde jeg sagt til Niall. Han hadde bare trukket på skuldrene og dratt meg videre bortover gangene. «Det er slik ting fungerer her.»

 

Så fort alt var på plass i skapet mitt insisterte Niall på å introdusere meg for sine venner. Jeg sa at han ikke trengte å se etter meg lengere og at jobben hans som guide aka. Barnepasser for meg var over, men man lærer fort at men ikke kan si imot Niall. Enten så gir du etter for hundevalpøynene han gir deg, eller så klarer du bare ikke knuse det overlykkelige humøret hans ved å si nei. Han spradet bortover gangen og ut i skolegården, kastet fra seg et par hilsener til kamerater, med meg hakk i hel. Jeg så hvor Niall siktet mot. Det satt en gjeng på tre stykker på gresset og snakket. To gutter og en jente. Jenta satt mellom beina på en av guttene, med ryggen lent mot brystet hans og med guttens armer rundt henne. Det var lett å se de var et par, både på måten de satt og på de små blikkene de ga hverandre.
«Nialler!» Ropte en av guttene så fort han fikk øye på Niall. Jeg prøvde så godt jeg kunne og vise at jeg var med Niall, men fikk den uhyggelige følelsen av at jeg presset meg på. De så ut til å være en gjeng, og det er ikke alltid like lett å komme seg inn i gjenger, tro meg jeg har vært der før.
«Da ble omvisningen endelig ferdig, det var en del å forbedre Everlyn på om hun skal overleve på denne skolen.» Svarte Niall idet han gjorde en klassisk hånd-hilsen med den andre gutten. Gutter? Paret reiste seg også så fort vi var fremme ved dem, men gutten ble fortsatt stående med armene rundt jenta. Jenta hadde bleket lilla hår, øyne rammet inn av en tykk sort eye-liner og lyserosa lepper. Kjæresten hennes hadde skinnende sort hår, dypfargede brune øyne og et smil jeg ikke kunne klare å beskrive. Hele ansiktet hans var som en hemmelighet, mystikk i øynene og en usagt sannhet hvilende på leppene.
«Jeg er Everlyn. Hyggelig å hilse på dere!» Sa jeg så fort jeg fikk oppmerksomhet. Gutten ved siden av Niall prøvde seg på samme hånd-hilsen han hadde gjort med Niall, noe som ikke fungerte så bra. Det hele så heller ut så hånd spasmer fra min side. Han lo og klappet meg vennlig på ryggen isteden.
«Jeg er Louis.» Sa han med et smil som rakk helt opp til øynene hans. «Og dette er Perrie og Zayn. Unnskyld dem for å ikke klare å holde fingrene for seg selv, vi har fått nok av det klisset, men de ser aldri ut til å gå lei.» Perrie lo mens Zayn himlet med øynene og lot Perrie gå for å hilse på meg.
«Hva syntes du om skolen?» Spurte hun glad. Guttene satte seg ned på gresset og var allerede dypt inne i en prat. Perrie trakk meg med ned ved siden av seg.
«Den er annerledes.» Svare jeg og trakk på skuldrene. Et vindkast kom og jeg prøvde å få orden på det strie, jordbærblonde håret mitt. De fleste ville lagt meg i kategorien for «ginger», men håret mitt er for lyst til det. Riktignok har moren min rødt hår, men faren min har blondt, noe som gjorde at jeg havnet i fargetonen midt mellom dem.
«Det skal være sikkert.» Sa Perrie som også prøvde å holde håret på plass. Louis? hår så ut som fjær når vinden lekte med det, og Nialls hår ble enda mer bustete enn før. Det fikk ham til å se ut som et lykketroll med store blå øyne og smilet som dominerte ansiktet hans. Zayn var like bekymret for håret sitt som det jeg og Perrie var, noe som fikk meg til å le.
«Så hvilken kategori går dere inn i? Niall fortalte meg om fordelingen blant folk her.» Sa jeg. Perrie nikket.
«Vi er midt i mellom. Ingen pirker på oss, men ingen legger særlig merke til oss heller, noe som er både godt og vondt.» Sa hun. «Jeg håper du ikke havner med feil folk, Everlyn. Du er velkommen hos oss.» Perrie smilte varmt til meg idet klokken ringte. Vi reiste oss alle fra gresset og begynte å så mot skolen igjen. Perrie fant plassen sin ved siden av Zayn, Louis og Niall lå allerede litt foran oss og jeg prøvde så godt jeg kunne å føle meg like velkommen som det jeg faktisk var. Jeg kikket rundt og så at alle var i like stor hast med å komme seg til timen i tide, alle bortsett fra en skikkelse som lot beina subbe langs bakken, flere meter etter alle andre. Det var en gutt, han gikk med hodet bøyd, en sekk over høyre skulder og jeg kunne ikke la være å legge merke til at han haltet på det ene beinet.
«Kommer du?!» Jeg la ikke merke til at jeg hadde stoppet før Perrie ropte på med ved skoleinngangen. Jeg kikket fra gutten, til henne, og tilbake på gutten igjen. Han kikket opp da han hørte Perrie og øynene hans landet på meg like fort som de forlot meg. Likevel kunne jeg se alt i øynene hans, og jeg viste at vi delte det samme problemet; det å føle seg velkommen. Den eneste forskjellen var at han så ut til å kjempe hardere, i og med at han ikke så ut til å være så veldig velkommen, noe jeg forstod da han plutselig ble dyttet til bakken av en gjeng gutter som kom farende forbi ham. 



Dere må unnskylde meg om dete kapittelet er litt "dødt". Jeg har virkelig ikke skrevet noen ting sidne jeg sluttet med denne bloggen, så jeg er kanskje litt rusten heheh. Men det kommer seg fort, må bare komme inn i ting igjen :) Håper dere liker kapittelet og er like flinke med å komme med tilbakemeldinger som før. Og ikke vær redde for å komme med kritikk eller ting dere ikke er fornøyd med, det er ofte like nyttig og bra som ros er ♥

Hva tenker dere om plottet?
-Stine.  

And then I met you.

Kapittel 1 blir publisert klokka fire idag.

Må bare dele litt info med dere om historien! Først og fremst kommer historien til å hete And then I met you. Handlingen foregår på en skole, noe som betyr at gutta ikke er kjente i denne historien. De er alle med og jeg har tatt i bruk personene deres, men i forskjellige sammenhenger. Altså at de har ulike roller i fortellingen. Dette er en AU historie (alternative universe). Håper dette går bra for dere alle. Det er så mange fanfics der ute som handler om at guttene er kjente også kommer jenta inn i historien, bla bla bla. Jeg vil prøve noe nytt! :)

there is nobody else ♥

Høres det greit ut, eller har dere store protester? :)

-Stine 

Les mer i arkivet » Oktober 2013 » August 2013 » Juli 2013


hits