And then I met you // Kapittel 6.

Kapittel 6: Liam?s paln.

Det hadde gtt en skole-uke siden det hele skjedde. Siden Liam hadde ftt smake p knyttnever og skittene skosler, og siden Harry ikke klarte slutte kaste unnskyldende blikk i bde Liam og min retning. Fem lange dager siden jeg sist snakket med Niall og Louis, og ikke minst siden jeg forstod og godtok at jeg hadde falt like fort for Liam, som den brunyde gutten hadde snublet og falt i bakken den frste dagen jeg fikk ye p ham. Det var annerledes denne gangen. ?Smellet? hadde ftt en ny betydning. Liam kunne f meg til smile og le uten uroe meg for om alt han sa og gjorde for gjre meg glad var for skjule noe. Jeg hadde ingen mistanker, ingen frykt eller drlige tanker nr jeg var med ham. Min eneste uro var om ham, og hva andre kunne gjre mot han, og ikke minst hva han kunne gjre mot seg selv. For yeblikket satt vi p benken p utsiden av gymsalen, Liam med nesen i en bok og jeg bare stirrende ut i luften og nysgjerrig kikkende p de f elevene som passerte n og da. Liam kunne ikke ha gym p grunn av skadene hans, som han skylte p at han hadde vrt klumsete og falt ned fra loftstrappen, selv om alle viste sannheten. Alle eleven; selvflgelig hadde ikke lrerne noen anelse. Jeg der imot hadde (med vilje) glemt gym-klrne, og mtte praktisk talt holde igjen Liam i lunsjtimen da han insisterte p g hjem til meg for hente det.
"Jeg vil ikke ha gym uansett." Hadde jeg sagt. "Jeg er ikke klar for mte Louis og Niall enda!" Liam hadde gitt etter, men bare om jeg lovte gjre opp med dem s fort som mulig, noe jeg lovte. Det var et lfte jeg ble ndt til holde, for jeg visste at jeg trengte Niall og Louis, og at de ville gjre hva som helst for f min tilgivelse.

"Jeg har tenkt litt..." Liam lukket igjen boken sin og satte seg med hele overkroppen vendt mot meg. Kneet hans l inntil lret mitt, noe som sendte grssninger nedover ryggraden min.
"P hva?" Spurte jeg og kikket ham inn i ynene. Han s nlende ut, ynene fulle av begeistring og frykt p en og samme gang. ?Det er bare til si det.? Sa jeg med et smil og lot fingrene mine snike seg opp fra den kalde benken til kneet hans. Jeg klemte det beroligende.
"Jeg har lyst til holde en fest." Sa han og sukket. "Du vet...For bli kjent med flere folk og slikt. Jeg fler de fleste har ftt feil inntrykk av meg. Jeg er ikke? den personen de tror." Liam s mer usikker ut enn noen gang. Han klarte ikke holde blikket mitt i mer enn noen sekunder, han tygde p innsiden av kinnet hans og snublet i ordene mens han snakket. Jeg fikk et stikk i magen av se ham slik. Hadde det ikke vrt for dem som plaget Liam, og de som bare stod s p alle plage ham, hadde Liam vrt like stolt og sterk som det han egentlig er hele tiden. Han hadde kunnet gtt nedover i korridorene med hodet hevet og uredd for bli sett p. Han kunne hatt svart p alle sprsmlene lrerne stiller i klassen, som han kan svaret p, uten bli ledd av eller pekt ut av de andre elevene som lrerens favoritt. Liam kunne vrt Liam, om bare ikke alle hadde gjort det s vanskelig for ham.
"Er du sikker?" Spurte jeg forsiktig. "En fest virker ikke som noe du ville hatt glede av... Og hva om folk dukket opp og begynte delegge og det blir helt vilt. Det er s mye som kan g galt! Hva om de guttene..."
"Vi holder dem hemmelig, og inviterer bare noen f stykker. Ikke tenk p det som en fest, for i bunn og grunn er det vel ikke det uansett. Se mer p det som en filmkveld. Med deg, meg og bare et parr andre gjester." Liam lente seg fremover. "Det kommer til bli gy, tror du ikke?!" Jeg kikket bortover parkeringsplassen og sukket. En del hadde begynt g mot bilene sine, noen satt allerede p skolebussen og ventet p at resten skulle komme slik at bussen kunne starte p hjemruten. Langsomt reiste jeg meg og lftet ryggsekken min opp p den ene skulderen min. Den ble hengende hvile p hoften min mens jeg igjen sukket or ristet sakte p hodet.
"Hvem tenker du invitere?" Spurte jeg.
"Ikke tenk p det. Bare kom til meg klokka sju i kveld, og ta med deg noen bra filmer. Vi har allerede sett de fleste av mine i lpet av de siste dagene." Liam sm lo og reiste seg ogs. Jeg skar en grimase idet han balanserte vekten p begge beinene sine, men Liam s ikke ut til bry seg om hans haltende bein.
"Jeg hper ikke du kommer til angre p dette." Jeg myste mot ham, og gjorde enda smalere yne da Liams lepper formet et stort glis. Det l en plan i ynene hans, de gnistret mens han ristet engasjert p hodet.
"Det kommer jeg ikke. Det gjr ikke du heller." Og med det gjorde vi som vi hadde gjort de fire dagene fr, gikk side om side fr vi skilte lag til hvert vrt hus.





Er tilbake!! Vet dette er et kort kapittel, men det kommer et allerede i morra, slik at jeg fr kommet i gang med skrivingen igjen. Har virkelig kommet masse i veien for hindre meg i fortsette p denne historien i det siste, men n er jeg endelig klar til fortsette :) Ville ogs bare dele en sang med dere, selvom den ikke har noe med historien gjre. Det er sikkert utrolig mange som kommer til syntes den er rar eller lignende, men selv elsker jeg den, og det er ikke mange som vet om den, eller at Jamie Campell Bower ikke bare er en fantastisk skuespiller, men ogs en helt utrolig artist!! <3

Hvordan gr det med dere? Fler det er s lenge siden jeg har hatt kontakt med noen som helst av dere, hahah! <3

And then I met you // Kapittel 5.

Kapittel 5: Ikke alle engler har vinger.

Om jeg noen gang hadde flt meg sviktet var dette en av de gangene. Jeg snakker ikke bare som svikte fra venner og folk rundt meg, men ogs fra meg selv. Jeg hadde aldri flt meg like svak som i det yeblikket Louis og Niall dro meg etter seg ut av kantinen, og lot Liams trefylte yne og et fjes forvridd i smerte vre det siste jeg s fr drene lukket seg foran meg. Jeg hadde aldri flt meg s sviktet av livet selv, og heller aldri forsttt hvorfor noen mente at livet var s urettferdig. N forstod jeg hvorfor.
?Slipp!? Glefset jeg idet Louis og Niall sakket ned tempoet sitt. Jeg kunne kjenne Louis fingre klemme inn i overarmene mine mens han prvde f meg p beina, men den svake svien var noe kroppen min ikke enset. Med noen gode forsk klarte jeg endelig vri meg ls og dumpet ned i bakken med et gisp. Tankene mine var som sirup. Jeg klarte ikke tenke noe fornuftig, og endte opp med slepe meg selv bortover langs gulvet for sette meg med ryggen inntil veggen i korridoren. Veggene som elevene spytter p var ellers noe jeg ville holde meg langt unna, men i dette minuttet s ikke noen ting ut til bety nok for meg til erstatte mitt eneste mantra som seilet gjennom hodet. LiamLiamLiam.
?Ever, jeg er s lei meg?? Begynte Niall. Han sukket og satte seg ned ved siden av meg. Kneet hans skumpet borti mitt mens han grep om hnden min og klemte den mot hndflaten sin. Den var varm, svett og klam mot min kalde. ?Du skjnner bare ikke. Du kan ikke blande deg med de folkene.? Niall kikket p meg med tunge yne. Jeg kunne se trer trenge seg p i hans rdskutte yne, og selv om jeg et sted dypt inne i meg kunne se ham lide med meg, med Liam, klarte jeg ikke bry meg nok eller forst hvorfor.
?Det er det beste for deg. Vi tenkte bare p deg og at du ikke skulle bli skadet, s vr s snill ?? Louis satte seg p huk ned ved siden av meg mens han snakket.
?Der har du problemet. Dere tenkte bare p meg, ikke gutten som var kun noen meter fra dere som hostet og heg etter pusten mens han ble sltt.? Jeg stirret ned i fanget mitt. Fttene mine kriblet og musklene i hele kroppen min var spent. Jeg gjorde et forsk p komme meg opp, men Louis skjv meg bestemt, men forsiktig ned igjen. Jeg sukket hyt.
?Du aner ikke hva de kan gjre med deg, Everlyn. De guttene er mer enn bare trbbel.? Sa Niall og la en hnd p skulderen min. Det hele var ment som en beroligende berring, men jeg flte meg likevel lst under grepet hans.
?Du aner ikke hva de kan gjre! Du kan ikke en gang se det fra Liam?s syn. Tenk hva han m fle?? Et hulk ramlet ut av den vid pne munnen min, og jeg flte meg selv falle sammen like raskt som en bygning sprengt i filler. Louis kikket p Niall, mens Niall trakk seg sakte bort fra meg. ?Hvorfor vil dere ikke la meg hjelpe Liam? Han er vennen min, og han har ingen andre til hjelpe seg.? Hendene mine skalv idet jeg stttet meg selv opp etter veggen og kom meg p beina. Louis reiste seg etter meg, forsiktig med ikke ta p meg, puste p meg for kraftig eller i det hele tatt se p meg, som om han var redd jeg ville falle sammen med det minste ekstra vekt p skuldrene. Jeg snudde meg sakte rundt og kikket fra Louis til Niall. Niall trket fort bort to tykke trer som strk nedover kinnene hans mens han kikket bort av skam. Av en eller annen grunn ville jeg at han skulle fle seg slik; avskyelig og skamfull over hva han hadde gjort, eller rettere sagt ikke gjort. ?Om dere er mine venner, s hadde dere hjulpet meg med st opp for Liam sammen med meg, ikke dratt meg ned til deres niv mens jeg kjempet for hjelpe. Dere lot meg se ham lide! Jeg hper dere hater det dere gjorde, like mye som det jeg avskyr dere i dette yeblikk.? Jeg ante ikke hvor styrken min kom fra, jeg hentet den lille styrken jeg kunne bygge opp fra min svakhet og brukte den s godt jeg kunne. ?Jeg har tenkt til vre en ekte venn. Nr dere er sterke nok til st opp som ekte gutter, fl dere velkommen til snakke til meg. Enn s lange, hasta la vista jenter.? Jeg ga dem et siste blikk, og rak akkurat se de srede blikkene til Louis og Niall fr jeg lp inn i kantinen igjen for fullfre det jeg hadde blitt stoppet fra gjre.

***

Jeg satt p utsiden av rommet til helsesster og kikket i bakken. Det var det eneste stedet jeg hadde kikket den siste timen, om ikke jeg hadde sjekket klokken p mobilen. Jeg hadde ogs sett meldingene jeg hadde ftt fra Perrie og Zayn, men valgte ignorere dem forelpig. Jeg var ikke klar til snakke med dem, fordi jeg viste de kom til si at jeg ikke mtte vre s harde mot Niall og Louis, og at de gjorde det bare for beskytte meg. Jeg satte pris p at de brydde seg om meg og ikke ville at jeg skulle bli skadet, men de skjnte tydeligvis ikke hvordan de sret meg like ille psykisk som de fysiske smertene jeg hadde ftt om de ikke reddet meg.
?Hei?? Jeg kikket opp fra gulvet og bort til dren inn til helsessters venterom. Hjertet mitt hoppet over et slag, og jeg kjente et ubehagelig stikk i magen. Flelsen av frykt skylte over meg, og jeg var sikker p at gutten som sto i drkarmen flte ubehaget mitt. Han tok et forsiktig skritt mot meg, noe som fikk meg til knytte nevene og reise meg. ?Jeg eh?? Jeg kunne se de blodige knokene hans, der han hadde prvd skubbe av blodet, likevel var rester av Liams blod strknet nedover fingrene hans. ?Hvordan gr det med ham? Liam?? Spurte Harry mens han vekslet mellom kikke i gulvet og p meg. Han kikket meg aldri rett inn i ynene, noe jeg var glad for. Jeg var redd nok som det var.
?Det har ikke du noe med.? Sa jeg s stdig som jeg kunne. Jeg kjente stemmebndet mitt vibrere som et jordskjelv og mtte svelge hardt for ikke klynke da Harry tok enda et skritt i min retting.
?Jeg har det, dessverre. Om du ikke husker, s var det jeg som??
?Du trenger ikke minne meg p at det var du som skadet Liam.? Sa jeg. Denne gangen var det jeg som tok et bestemt skritt mot Harry, og han rygget sakte. ?Det jeg mener er at hans tilstand ikke bryr deg.? Ansiktet hans var en eneste storm av uttrykk. Jeg kunne sense anger, smerte, sinne og medflelse, likevel valset jeg over ham slik jeg syntes han fortjente etter hva han hadde gjort mot Liam.
?Jeg mente ikke skade ham??
?Det er det dummeste jeg noen gang har hrt!? Stemmen min hevet seg, fr jeg hveste mellom sammenbitte tenner. ?Aner du hva du har gjort?!?
?Ever.? Jeg kjente en hnd rundt hndleddet mitt, og plutselig ble jeg trukket mot Liams bryst. ?La oss g.? Jeg kikket opp p fjeset hans. Ett kutt under yet, kjeven hans var hven, hnden hans var snurret i en bandasje og jeg turte ikke se p resten av kroppen hans. Blikket mitt stakk i Harrys retning, og jeg s hvordan han studerte Liam og skadene hans.
?Liam, jeg er s lei meg. Jeg kommer for si unnskyld.? Sa Harry med s sterk stemme han klarte. Liam slapp taket sitt rundt meg og strakte den friske hnden sin ut mot Harrys. Harry kikket srt p ham og tok den i sin.
?Unnskyldningen din er godtatt. Takk Harry.? Svarte Liam med et lite smil. Bde Harry og jeg kikket mllse p Liam, men fr noen av oss rakk reagere var Liam og jeg ute av rommet og p vei ut fra skolen. Liam haltet s fort han kunne, og selv om jeg hadde to friske bein mtte jeg jogge for holde flge med ham.
?Hvor skal vi?? Peste jeg. ?Hvordan gr det med deg? Trenger du smertestillende? Jeg har noen ekstra i sekken min, bare vent s skal jeg finne dem?? Mumlet jeg mens jeg lette gjennom sekken min. Liam brbremset og tok sekken fra meg fr han slang den over skulderen sin og skar en grimase da den dultet mot hoften hans.
?Det gr fint.? Sa han og fortsatte videre. Jeg skjnte ikke hvor Liam var p vei hen fr vi allerede var der, og plutselig skjt nervene inn i meg. Vi var p utsiden av huset hans, da han plutselig vendte om og gikk opp trappene til inngangsdren. Jeg hadde satt ned til g-tempo og l flere meter etter Liam da han snudde seg og smilte varmt til meg. ?Foreldrene mine er ikke hjemme, ikke bekymre deg.? Sa han som om han leste tankene mine. Jeg ba meg selv takke Himmelen for at jeg slapp mte foreldrene hans rett etter ha vrt vitne til at snnen deres ble mrbanket. Jeg ville ikke at de skulle f et drlig frsteinntrykk av meg, om Liam noen gang ville presentere meg for foreldrene sine. Liam holdt oppe dren for meg mens jeg tredde forsiktig inn i hjemmet hans. Hvert eneste hjem har sin egen lukt, slik som hver person har sin, likevel flte jeg at den unike lukten av varme og den svake duften av frukt-te i atmosfren til huset, passet perfekt til Liam. Hjemmet hans var en del av ham. En strre del enn jeg hadde trodd. Mens andre ungdommer dro til vennene sine etter skolen, dro Liam hjem. Nr andre folk reket gatelangs p varme sommerkvelder, satt Liam p rommet sitt, foran pcen sin og s p gamle filmer og drakk lunken te eller kaffe. Mens andre folk hadde mange deler av verden som gjorde dem til seg selv, hadde Liam kun ett sted; sitt hjem. Folk var folk, Liam var Liam.

Liam viste meg rundt i huset sitt, og forklarte hvordan han var den eneste av ssknene sine som fortsatt bodde hjemme. Han fortalte meg om foreldrene sine, og bare fra de f setningene han sa om den forstod jeg hvor mye de betd for ham, og hvor mye ham betd for dem. Uansett hvor mange ganger jeg spurte Liam om hvordan han flte seg, og om han ikke trengte hvile en stund, sa ham at han var ok, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Dette fikk meg bare mer bekymret. Etter en halvtime inne p Liams (overraskende ryddige) rom, satte jeg med opp i dobbeltsengen som var plassert inni et hjrne i rommet og kikket p den gull-yde gutten som konsentrert leste leksene sine. Omsider merket han blikket mitt, og kikket tilbake p meg. Til tross for alt som hadde skjedd bare timer fr hadde Liam fortsatt den samme effekten p meg; kinnene mine var illrde kokeplater og jeg gnagde p leppene mine som om de skulle vrt epler.
?Hvorfor tilgitte du Harry?? Spurte jeg rolig. ?Etter alt han gjorde?? Liam satte seg sakte opp, og trakk pusten skarpt da han lente seg p den bandasjerte hnden sin. Jeg tok den raskt i min og hjalp ham opp slik at han satt med ryggen mot veggen. Jeg stirret p ham mens jeg s ynene hans bevege seg raskt, virvlene over rommet som om han fulgte en flue med blikket.
?Fordi tilgivelse er menneskelig.? Svarte ham og kikket tilbake til meg. ?Jeg er et menneske, like mye som det Harry er.?
?Det Harry gjorde mot deg var langt ifra menneskelig.? Jeg ristet p hodet. ?og mten du taklet det p, det er definitivt ikke hva andre mennesker villa ha gjort. Du- du er som en? en helt.? Liam slapp ut en hylytt latter og ristet stille p hodet som om jeg nettopp hadde sagt den latterligste pstanden.
?Jeg er ingen helt.? Svare han og kikket p veggen over seg. Jeg fulgte blikket hans og s at han studerte Batman plakaten sin som hang over sengen. Batman stod og s utover en by, med kappen sin flagrende bak seg. Det rykket i munnvikene mine.
?Ikke alle helter har kapper.? Jeg kikket tilbake p Liam og s at han allerede kikket p meg. Hjertet mitt lugget i brystet, og plutselig pumpet det fortere og hardere enn noen gang, som et damplokomotiv. Liams lepper formet hans kjennetegn-smil; Spente rosa lepper som rammet inn hans hvite tenner slik som en gullramme holder et millioners verdt maleri. Et nesten usynlig smilehull i hans venstre kinn fikk meg til smile enda sterkere enn det jeg allerede gjorde.
?Du har rett,? Sa ham og trakk meg til seg. ?Ikke alle helter har kapper, p like linje som ikke alle engler har vinger.? Avsluttet han, fr han fletter fingrene p sin friske hnd inn i mine og presset leppene sine hardt mot tinningen min.



h her er endelig kapittel 5!!! Vet det er en del som har ventet, og er lei meg for at jeg har brukt s lang tid, men jeg har delevis latskap skylde p og delevis skole, s vi later som det er grunn nok! Har ftt mye av inspirasjonen for kapittelet av en venn, bde positivt og negativt, likevel s tror jeg ikke at jeg hadde skrevet dette kapittelet slik som dette om ikke det hadde vrt for den personen. Jeg ble fornyd med sluttet, det m jeg si, for jeg kan se for meg hvor st Liam er om det hvirkelig hadde skjedd! :')

Hper dere likte kapittelet, og fortell meg gjerne om tanker, flelser eller hva dere syntes :)
Og liten shoutout til venninnen Vilde for at du "presset" meg litt til skrive dette, og for at du leser :) Tusen takk, er kjempe glad i deg <3

-Stine♥

And then I met you // Kapittel 4.

Kapittel 4: Jeg faller, du faller.
Noe som definitivt ikke passet bra nr man starter p en ny skole er forsove seg allerede den andre dagen, og ikke dukke opp p skolen fr i tredje time. Jeg kunne nske jeg hadde en god nok unnskyldning til lreren min som ga meg et skuffet og strengt blikk da jeg braste inn i litteraturtimen, der elevene var i gang med diskutere og prate i munn p hverandre. Jeg kunne ogs nske jeg kunne fortelle Perrie og Niall sannheten da de spurte hvorfor jeg var for sen, men jeg kunne ikke forklare til verken dem eller lreren, ikke bare fordi jeg egentlig ikke hadde en god nok grunn, men fordi om jeg fortalte dem sannheten om at jeg ikke hadde ftt hvile hele natten fordi jeg hadde ligget tenkt p Liam, ville de trodd jeg var gal.
?Jeg hadde holdt av plass til deg om jeg hadde vist du skulle komme.? Niall trakk uskyldig p skuldrene. ?Det er noen ledige plasser lenger bak.? Han snudde seg mot partneren sin, en gutt jeg var sikker p jeg hadde sett p fotballbanen ettermiddagen fr. Jeg nikket og lftet blikket mitt fra Niall?s sjbl yne og s etter en ledig plass. Det var en pult ledig helt bakerst i rommet, ingen satt ved den og den virket som det eneste stedet jeg kunne klare komme meg gjennom timen. Jeg gikk mellom pultene, var geners nok til gi fra meg sm smil til de som kastet blikket i min retning, og til og med presse frem et lite ?hallo? til to jeg gjenkjente fra noen av klassene dagen fr. Jeg slapp baggen min ned p gulvet ved siden av stolen fr jeg satte meg og prvde rydde bort alle tankene jeg hadde i hodet. Det var som om tankegangen min fungerte som en vaskemaskin; alt slags ty ble slengt inn, hvite skjorter, mrke jeans, rosa gensere, lyse gule sokker, fr de ble herjet med. Rundt og rundt og rundt. Hodet mitt verket av mangel p svn og kvernet som hadde presset alle tanker i hodet mitt. Jeg flte meg kvalm og svimmel. Andre skoledag kunne definitivt ikke bli verre, trodde jeg. Det var helt til dren pnet seg, og lreren insisterte p at Payne ville vre den perfekte partneren for den nye jenta nr det kom til litteratur prosjektet. Jeg ville synke ned i jorden. Nei; jeg ville bli begravd levende, og jeg meldte meg selv frivillig for grave min egen grav! Dette var det siste jeg trengte.
?Hei.? Liam kom haltende bort til pulten og smilte svakt. ynene hadde en dull grtone flettet inn i de vanligvis sjokoladebrune irisene, og han hadde lyselilla poser under ynene. Mten han satte seg ned ved siden av meg p, beinet han forsiktig prvde ikke sparke i bordbeinet med, og hvordan skuldrene hans sank som tunge steiner viste meg at han heller ikke hadde ftt den beste starten p dagen. Dagen s like lys ut for ham som for meg.
?God morgen.? Mumlet jeg og sukket. ?Du ser trtt ut.? Liam fns.
?Du ser like ille ut, selv.? Han kikket spkefullt bort p meg, men vi var begge for utslitte og utladede til le.
?Gr det bra med beinet ditt?? Spurte jeg etter han skar en grimase da foten hans subbet bortover gulvet. Han kikket sidelengs p meg, de tykke yevippene var et slr foran blikket hans.
?Fotballtreningen var hardere enn jeg trodde?? Mumlet han. Jeg rynket brynene. Fotballtreningen? Spilte Liam fotball? Jeg kunne ikke huske og ha sett ham p banen sammen med Niall, Zayn, Louis og alle de andre spillerne, og jeg ville garantert lagt merke til ham om han var der. Og hvordan kunne han ha vrt p fotballtrening om han gikk hjem med meg? Fotballtreningen foregikk mens vi var p vei hjem. Liam kikket ned i bordet og fomlet med ta opp bker av sekken hans. Han balanserte en blyant mellom pekefingeren sin og tommelen og plutselig var det som om jeg var luft. Jeg var ikke luft en gang; luft er noe han trenger, men han trenger ikke meg. Jeg var ingenting, helt usynlig. Jeg viste at Liam ly for meg, og jeg var ogs klar over at Liam skjnte at jeg forstod at han ly. Og jeg gjorde det; jeg forstod at han ly. Jeg forstod ogs hvorfor.

?Liam, jeg stoler p at du klarer samarbeide med Everlyn, og kanskje dere blir bedre kjent med hverandre. Jeg vet det er vanskelig komme inn i noen krets nr man starter p en ny skole, men jeg lover deg at Liam er en utrolig koselig gutt!? Lreren smilte til meg og nikket plitelig til Liam. ?Siden dere begge var sene i dag har dere ikke ftt med dere at vi starter p et nytt prosjekt.? Fortsatte han og la en liten bunke med papirer foran hver av oss. ?Dette er oppgaven skrevet ned for dere, men jeg er likevel tilgjengelig om dere skulle trenge hjelp til noe som helst. Lykke til!? Bde Liam og jeg tok opp papirene for lese s fort lreren hadde snudd ryggen til oss. Jeg skumleste gjennom det, og flte pulsen min ke da jeg skjnte hva oppgaven gikk ut p.
?S oppgaven bestr av to deler?? Spurte jeg Liam.
?Ja. Skrive et dikt, og s finne en slags mte legge det frem for klassen p.? Svarte han og kikket p meg. S fort han la ynene sine p meg skjnte jeg at jeg s like ille ut som jeg flte meg. Jeg ville hige etter pusten. Kinnene mine var flammer og hendene mine var klamme av svette. ?Du, gr det bra med deg?!? Han la hnden sin p skulderen min, og gjennom genseren flte jeg varmen fra hndbaken hans, som om den tinte opp min frssende skulder. ?Du er virkelig kald. Og du har roser i kinnene.?
?Jeg er varm.? Fikk jeg frem mellom hakkende tenner. ?J-jeg visste at-t jeg kom til a b-bli snn som dette?? Det var bekymrelse i ynene hans og hnden som hvilte p skulderen min trakk han langsomt tilbake som om han var redd jeg ville falle sammen om han beveget seg for brtt.
?Hva mener du?? Spurte han.
?Jeg har bare ikke sovet i natt, kroppen min pleier reagere slik som dette nr den er utladet, men det er hundre ganger verre n som jeg vet jeg er ndt til st foran klassen lese opp et dikt. Aner du hvor redd jeg er for dumme meg ut foran s mange?!? Peste jeg ut, og slo armene rundt meg selv da jeg plutselig flte kulde.
?Slapp av, Ever.? Et lite smil danset langs underleppen hans og dro i munnvikene. Det kilte i magen min da det lille kallenavnet falt ut av ham. ynene hans glinset, og selv om grtonen fra utslitthet l dypt innblandet i brunfargen, var de vakrere enn noen gang. ?Alle er litt nervse, men jeg lover deg at det skal g bra. Om du vil, s trenger du ikke en gang st foran klassen. Vi kan finne p en annen mte, bare vi er kreative. Er du med meg?? Kroppen min ga fullstendig etter for hva hodet mitt fortalte meg. Jeg rdmet, selv om jeg ikke var typen til rdme eller vise hvordan noens handlinger virker p meg. Jeg smilte, selv om tankene mine var et eneste surr og jeg egentlig ikke hadde noe smile for. Jeg lot meg selv glemme presentasjonen, om s bare for noen minutter, og nikket til Liam.
?Ja, om du lover!? Sa jeg og holdt ut hnden min. Liam lo og strakte ut hnden sin for understreke avtalen med et hndtrykk.
?Jeg lover. Kors p halsen, ti kniver i hjerte.? Sa han og blunket. Og det var slik det fltes av jeg forstod hva som gikk av meg.
Jeg faller, sakte og hardt, for en fremmed gutt som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.

***

Da lunsjen startet flte jeg meg allerede bedre. Om det er mulig at kroppen blir s trtt at alle sansene dine blir svakere og hjernen min s bedvet av den nesten ikke klarer tenke, s er det det som skjedde med meg. Perrie, Niall, Louis og Zayn s ikke ut til bry seg noe mer om hva som hendte tidligere, og de stilte ikke flere sprsml enn det som var ndvendig vite. De lot meg sitte i ro og fred ved siden av dem spise maten min, mens de lo og snakket hylytt med hverandre. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke fulgte med p det som foregikk rundt meg. Selv om radiusen for det som jeg ellers ville klare ta inn var mindre, klarte jeg f med meg Liam som kom inn i kantinen. Jeg strakte p halsen for holde ye med ham mens han subbet mot ken foran kassen. Beinet hans s tungt ut, han bde haltet og slepte det etter seg p en gang. Folkene i rommet s ikke ut til legge merke til ham, ingen s p ham eller snakket til ham. Jeg underet meg over om han var glad for det eller ikke. Nr alt kommer til alt m null oppmerksomhet vre bedre enn oppmerksomheten han var vandt til f.
?Jeg kommer snart tilbake.? Hvisket jeg til Louis da kroppen min plutselig bestemte seg for reise seg, og beina mine begynte sprade opp til Liam. Jeg kunne fle blikket til Louis p meg, forvirret og sprrende, men han viste bedre enn stille meg noen sprsml. Takk for det, Lou, sa jeg til meg selv. For jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde svart ham.
?Hei, Liam!?? Jeg trodde frst at det var jeg som snakket. Jeg hadde ikke hat evnen til styre min egen kropp de siste timene, den hadde mer eller mindre gjort som den selv ville. Det var ikke et pluss i boken da jeg plutselig rakk opp hnden i mattetimen og svarte p et sprsml som ble stilt i engelsktimen rett fr. Shakespeare var vist ikke svaret mattelreren var ute etter. ?Liam. Jeg snakker til deg.? Jeg stoppet og kikket p Liam med store yne da han snudde seg mot stemmen som snakket. Det var en annen gutt. Han var et halvt hode hyere enn Liam, lange ben, kledd i en nedkneppet skjorte som viste bryst tatoveringene hans. Han hadde p seg en burgunderrd bandana og de lse krllene hans var bustet og ugredde. Det sto en gjeng med gutter bak ham som s ut til vre eldre enn ham.
?Hva?? Spurte Liam. Jeg kunne se fra lang avstand hvordan brystkassen hans hevet seg da pusten tok opp, og jeg kunne nesten fle pupillene hans utvide seg i frykt da han stirret p gutten.
?Eh?? Begynte gutten. Gjengen bak ham lo og dyttet han mot Liam.
?Kom igjen, Harry!?
?Ikke vr en pingle som Liam.?
?Skal du gjre det eller ikke?!? Sa guttene. Plutselig var hele kantinen stille, og alle blikk var festet p Liam, gutten med tatoveringene, som de kalte Harry, og gjengen hans. De fortsatte og dytte Harry mot Liam, og Harry deiset rett inn i ham.
?Du str i veien.? Sa Harry. Stemmen hans var sterk og selvsikker, men utsiden hans viste at han var mer en usikker med hva han holdt p med. Likevel lot han ikke seg stoppe av det, i alle fall ikke da guttegjengen bak ham heiet idet han hevet knyttneven og lot den svinge rett inn i magen til Liam. Liam stnnet idet han falt sammen p gulvet, og uten at jeg selv merket det hylte jeg. Jeg var like raskt ved siden av Liam, som det Louis og Niall var ved meg.
?Hold deg ute av det, Everlyn!? Hveste Niall mens han og Louis dro meg tilbake. Harry kastet et blikk p meg, fr en av guttene maste videre p ham.
?Sl da! Spark ham!? Og Harry gjorde det.
?Nei!!? Hylte jeg av full hals og kjempet i mot armene som holdt meg tilbake. Liam krympet seg mer og mer sammen, selv om han kjempet med holde seg oppe. ?Hjelp ham! Louis, hjelp ham!!? Liam var helt stille mens Harry slo, og alle guttene sto rundt dem og lo og heiet.
?Jeg kan ikke.? Hvisket Louis inn i ret mitt mens han lftet meg opp.
?Ah! S-stopp?? Hrte jeg Liams hese stemme hoste ut. Han peste og hostet hver gang Harry sendte et nytt spark inn i ryggen, magen eller beina hans. ?Vr s snill?? Hostet Liam. Harry sparket ham en siste gang, fr han snudde seg mot guttene. De klappet ham p skulderen, tydelig fornyde og stolte over hva han hadde gjort. Alle vendte seg vekk fra dam, der guttegjengen gikk over Liam og ?uheldigvis? trkket p ankelen hans, ingen ga noen blikk til Liam der han gispet etter luft og stnnet i smerte. Ingen kikket p meg der jeg ble dratt bort av Louis og Niall mens jeg prvde og vri meg ls, og ingen kikket p Harry, der han lp ut av kantinen. Han stoppet midt p vei ut dren og kikket p meg med tunge yne. Han ristet stille p hodet, fr han forsvant ut og de lpende trinnene hans, den hylytte praten til guttegjengen, hostingen til Liam og mine banneord svevde som evige ekkoer gjennom rommet.


W, jeg likte ikke skrive denne delen :( Det er som om Liam ser p meg p det bildet og bare "Hva driver du egentlig med?!".... Tilgi meg, det er bare en historie nr alt kommer til alt. Har hatt litt skrivesperre, p bde denne og Larryhistorien min, men jeg tror det kommer seg. Hadde vrt fint med mange kommentarer, det gjr virkelig ting mye mer gy skrive og fr meg til smile :)

Flelser, meninger eller tanker?
-Stine♥

And then I met you // Kapittel 3.

Kapittel 3: Fallet.

Liam? Perrie kikket tomt ut i luften, hodet vendt mot fotballbanen der skolens guttelag kjempet om ballen. Luften var kjlig og den lille vinden fikk gsehuden til spre seg p kroppen min. Jeg hadde bare p meg en tynn olajakke, og prvde s godt jeg kunne og holde meg varm nok til ville bli sittende p tribunen. Hadde det vrt tidligere den dagen hadde jeg vist at jeg ikke kom til sitte der, men s fort leksene var gjort viste jeg at jeg kom til mtte flge med p treningen til Niall, Louis og Zayn, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg trengte. Perrie sukket og ristet p hodet idet hun forstod at det kikke ut i luften ikke kunne gi henne noe bedre svar enn det hun allerede hadde.
Liam? Mumlet hun igjen, som om navnet var et mantra, noe det hadde vrt i hodet mitt den siste timen. Hva sa du etternavnet hans var? Jeg trakk i ermene p jakken min og kikket p hendene mine som holdt rundt boken Liam ga meg. Han ga den ikke til meg, ikke som en gave, men noe i meg nsket og ville tro at det var det.
Payne. Svarte jeg stille, fr jeg kikket opp p Perrie igjen. Hennes bl yne var like fulle av svar for meg som det luften hadde vrt for henne. Du vet ikke hvem jeg snakker om. Det spiller ingen rolle. Sukket jeg. Et vindkast blste en hrlokk foran ansiktet mitt, og dro tanken p Liam med seg. Jeg drar hjem. Si til guttene at jeg kom for kikke p en stund. Perrie nikket og ga meg en klem fr jeg reiste meg.
Ser deg i morgen tidlig! Vr tidlig ute for Engelsken, ellers fr du en drlig plass. Jeg lo da Perrie himlet dramatisk med ynene. Takket vre henne, og guttene hadde ikke dagen min vrt like ille som jeg trodde. Det ha ftt fire venner allerede etter noen timer hadde jeg ikke i minne villeste drmmer forestilt meg. I alle fall ikke etter hvordan de sa forholdene p skolen var? Jeg vinket til Perrie en siste gang, fr jeg gikk langs lpebanen rundt fotballbanen. Jeg gruet meg virkelig til de gymtimene jeg kom til mtte lpe rundt i ring og kappe om komme frst i ml, eller prve score noen ml. For vre helt rlig gruet jeg meg til alle gymtimer! Jeg hadde aldri vrt srlig flink i noen sporter, og gymtimene hadde alltid vrt den verste tiden av skolen. Kondisjon var noe jeg ikke eide, med pinnearmene mine kunne jeg s vidt klare lfte min egen ryggsekk og beina mine var for flinke til snuble i seg selv til bry seg om noe annet. Den meste av tiden hadde jeg nok problemer med konsentrere meg om ikke falle, noe jeg helt hadde glemt da jeg trasket av sted nedover gangfeltet i retning mot huset mitt.
Pass deg! Smerten jeg hadde forberedt meg p ble erstattet av et stramt grep om overarmen min. Jeg ble like fort trukket oppover som deg jeg hadde falt nedover, og mens jeg fikk tilbake balansen hrte jeg personen bak med humre. Du var heldig jeg var her. Liam kikket ned p meg med et lurt smil om munnen. Jeg tipper du ikke hadde likt et skrubbsr over hele annsiktet etter din frste skoledag her.
Liam. Jeg ristet p hodet og kvelte en kort latter. Hva er oddsen? Fr han rakk svare begynte jeg g igjen, og til min store overraskelse fulgte han etter meg. Skrittene hans var langsomme og det dobbelte av lengden p mine skritt, til og med med hans ene haltende bein.
Oddsene for at jeg dukket opp i tide? Spurte han. Jeg nikket. Stor nok, tydeligvis. Han smilte og blunket til meg. Jeg ristet p hodet og lo, fr stillheten tok over. Vi gikk bare ved siden av hverandre, og jeg kastet et blikk opp p ham. Han ser annerledes ut. Frste gang jeg s ham, s han forlist ut, oppgitt, som om han var lst inne i et fengsel for andre gang etter endelig klart flykte. Jeg husker hvordan han hadde falt i bakken, og ingen hadde vrt der for ta ham imot, slik han hjalp meg. Jeg stoppet brtt og tok tak i ermet hans.
Liam. Unnskyld. Hvisket jeg. Pannen hans rynket seg og ynene hans stirret rett inn i mine, som en pil som treffer blink. Unnskyld for at jeg gikk fra deg tidligere i dag. Jeg s at de guttene dyttet deg og- Liam lukket ynene mens han sukket og ristet p hodet.
Ikke tenk p det. Fr jeg rakk si noe fortsatte han g. Jeg s hvordan han haltet og flte hjertet mitt vrengte seg i brystet mitt. Jeg viste allerede hvorfor han haltet.
Jeg vet hvordan du har det, det er ikke alltid like lett passe inn eller fle seg velkommen. Men det ikke ha noen venner i det hele tatt m vre grusomt. Fortsatte jeg.
Om du ikke stopper snakke s kommer jeg til angre for at jeg tok deg i mot og ikke lot trynet ditt mte asfalten. Spkte han og trakk p smilebndet, men ingen av oss lot humoren ta over.
Jeg sier bare at om du noen gang trenger noe s er jeg her for deg. Vi kjenner hverandre ikke, men jeg lover deg at jeg kan muntre deg opp! Jeg er faktisk ganske morsom nr alt kommer til alt. Jeg smilte og slo han lekent i skulderen.
Takk. Du skal vite at jeg faktisk har venner, men jeg har ogs det dobbelte av dem som er fiender eller personer som ikke liker meg. Det jeg har lrt meg er ikke basere lykken min rundt personer, hverken nr det gjelder glede de kan tilby meg eller smerte de vil pfre meg. Glede, smerte, lykke; de er alle flelser som m komme fra meg, ikke andre. Liam kikket ned p meg og trakk p skuldrene.
Er ikke det ensomt? Undret jeg. Jeg hadde selv vrt i et rom fult av mennesker som brydde seg om meg, og flt meg ensom. Jeg hadde hatt armer rundt meg, fulle av omsorg og kjrlighet, og flt meg ensom. Jeg viste at ensomhet ikke dreide seg om det vre alene og forlatt, men flelsen av ikke kunne dele egne tanker med noen. Jeg hadde flt det, men kommet meg over det etter ha snakket ut om det med min da vrende bestevenninne. Om det er noe som plager deg m det da vre noen du kan snakke med. En venn? Moren din? Kjreste?? En person som str deg nr og du vet du kan stole p. Liam stoppet opp og pekte p huset vi sto fremfor.
Jeg bor her. Sa han. Ser deg senere. Han snudde ryggen til meg og spradet mot det familiekoselige huset. Det sto et par med husker i hagen som s ut til ruste sakte men sikkert. Jeg kunne se for meg Liam som et lite barn, lpende rundt i hagen, prve sl sin egen huske-rekord p huskene. Jeg kunne se for meg hvor bekymringsfri og glad han var. Men n, mange r senere, virket det som om barnet i han hadde ddd for godt.
Folk fr viktigheten du velger gi dem, Everlyn Palmer. Og jeg har enda ikke funnet noen jeg ville gi s mye viktighet til. Ropte Liam, fr han pnet inngangsdren til huset ditt. Han var p vei til g inn, da han frs til. Sakte snudde han seg og kikket p meg. Et lite smil dukket opp og fra den tre meters avstanden mellom oss kunne jeg se ynene hans glinse som stjernestv. Det var inntil i dag. Han nikket kort, fr han gikk inn og lukket dren stille etter seg.

Jeg er s lei meg for at jeg ikke har postet dette fr n! Jeg har bare hatt alt for mye i hodet mitt i det siste, dere skulle bare vist... Jeg trengte skrive dette, og kapittelet er faktisk inspirert av en venn jeg har. Frste gang vi snakket sammen sa han "I don't base my happiness on others. And people get the importance you agree to give them." Dette er noe som har virkelig reddet meg i det siste. Jeg tok det til meg og det fungerer faktisk. Knakjse det er egoistisk, men det vre lykkelig er faktisk bare noe DU kan gjre noe med! S i det siste har jeg vrt mye mer glad enn jeg har flt meg i r :) Det har sikkert ikke noe betydning for dere, men om noen av dere fler dere drlig, triste eller deprimerte, s prv ut det vennen min sa til meg, eller der Liam sa til Everlyn :) Hper dere likte kapittelet, selvom det var skrevet i hu og hast fordi jeg ville dele det med dere heheh :P

Hva syntes dere?
-Stine♥

And then I met you // Kapittel 2.

Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg at dere faktisk leser og er her for meg! Fler av dere har snakket med meg eller bare sagt at dere er der for meg, og det er en flelse som virkelig kan f meg til smile nr jeg vil grte. Det at noen av dere forstr, selv om jeg ikke har fortalt mye, det er bare helt uvirkelig. Tusen takk♥


Kapittel 2: Folks.

Det var siste time, og jeg satt ved siden av Niall, noe jeg hadde gjort i alle de andre timene ogs. Skoledagen hadde gtt raskt for seg, mye raskere enn jeg hadde trodd den skulle, og den hadde ikke vrt s ille. Niall, Louis, Zayn og Perrie var virkelig omtenksomme og snille, og det jeg kanskje likte best med dem var at de ikke spurte for mange uinteressante sprsml. De var ikke interesserte i hvorfor jeg flyttet, eller hvorfor jeg ikke snakket for mye. De s meg isteden, ikke grunnene mine. De pratet med meg om alt som ikke hadde noen betydning, men som plutselig var det som om det ble til noe viktig, s fort vi delte det med hverandre. Det var som om jeg ikke bare hadde kjent dem i syv timer; heller syv r.
Skal du vre med etter skolen bort p fotballbanen? Hvisket Niall til meg mens lreren hadde ryggen til klassen og skriblet ned noe p tavlen. Zayn, Lou og jeg skal ha trening, og Perrie blir med for se p. Hva med deg? Jeg kikket p ham og smilte svakt.
Kanskje. Svarte jeg. Jeg kjente meg selv godt nok til vite at kanskje betd at det ikke kommer til skje, noe Niall ogs skjnte, derfor la jeg til: Jeg burde gjre ferdig leksene frst, jeg stikker innom biblioteket. Jeg kan komme bort etterp. Niall nikket og vi kikket ned i notatbkene vre i tide til ikke bli tatt av lreren.

Etter timen gikk jeg fra klasserommet s fort jeg kunne. Niall rakk s vidt rope hade til meg fr jeg var ute av dren, og Perrie mimet at jeg mtte ringe henne senere. De skjnte alle fire at de ikke kom til se meg p fotballtreningen. Jeg gikk med raske skritt mot skapet mitt og prvde holde blikket mitt bestemt fremfor meg. Jeg gikk med frykten for bli lagt merke til av feil ynene spikret i ryggraden min. Jeg hadde ikke alltid vrt slik, men etter ha byttet skole allerede to ganger fr jeg fant denne skolen, hadde jeg lrt meg en ting eller to om hvordan ting fungerte. Ikke bare for meg, men for folk generelt. Men dette stedet; det var annerledes, og for meg som ellers likte at ting skulle vre som det pleide, var dette skremmende. Jeg kom hit med en idee i hodet, en plan for komme meg gjennom skoleret for unng kniper og smell. Plutselig brant planen opp foran ynene p meg. Det eneste som jeg hadde notert meg ned i hodet mitt var noe Niall, Perrie og de andre hadde gjort klart for meg; ikke havn med feil folk. Med andre ord: Vr usynlig.

Jeg gikk inn i biblioteket. Bak de slitte drene viste jeg at roen ventet, ikke bare ville summingen fra elevene i gangene ta slutt, men ogs summen av min egen stemme i hodet. Skolebiblioteket var som hvilket som helst annet skolebibliotek: man tar noen falleferdige hyller, fyller dem med fagbker og alt annet innenfor litteratur, plasserer pulter og stoler rundt om kring og lar elever strmme til. Med en gang jeg kom inn skjnte jeg at dette ikke kunne vre annet enn akkurat dette universitetets skolebibliotek. Rundt fantasy-sjanger bkene satt det to jenter i sorte klr, hun ene med nettingstrmper og hun andre med lilla striper i hret. Ved Psykologi-bkene satt det en gutt, en av de eldste elevene, med hret i midtskill, firkantete briller og hvit skjorte. Tre gutter hang rundt sport-bkene. En av dem bladde fort gjennom en bok, jeg kunne tydelig se at det var en fotballbok fra alle de store bildene med fotballstjerner gjennom tiden, mens de to andre guttene lo og dunket hverandre i skuldrene, noe som fikk bibliotekaren til skule mot dem. Det var forskjellige folk over alt, og jeg sveipet over rommet p jakt etter en plass jeg kunne passe inn, eller bare en stol som var ledig for meg, men fant ingen. Jeg sukket og gikk langs hyllene som sto innat den hyre veggen, p jakt etter boken jeg trengte til et essay for engelsk klassen. Jeg hadde lest boken minst tre ganger fr, det var en klassiker! Likevel hadde jeg ikke noe i mot lese den igjen. Det sto et stort firkantet bord i hjrnet av bokhyllene, og kun en av stolene var opptatt, der en gutt satt lent over en bok og en pc. Jeg satte sekken min ned i stolen lengst fra ham og snudde meg mot hyllen igjen p jakt etter boken min.
I think there's just one kind of folks. Jeg skvatt til, veltet nesten raden med bker jeg kikket gjennom og virvlet rundt. Gutten som satt ved bordet kikket opp p meg og smilte skjeft. Folks. Sa han. Jeg ble bare stende stirre p ham, ikke fordi det var noe spesielt med ham, han var bare en gutt, men fordi det han sa var sant. Og fordi han akkurat siterte et av favoritt yeblikkene mine fra boken jeg lette s hardt etter. Gutten kremtet og lukket boken igjen, fr han skjv den over bordflaten slik at den stoppet rett foran sekken min. To kill a mockingbird. Du trenger nok boken mer enn det jeg gjr til det essayet, jeg har min egen kopi hjemme jeg kan bruke. Dessuten har jeg lest den en del ganger. Han lukket igjen pcen sin og la den ned i sekken.
Takk. Mumlet jeg og tok boken opp. Eh? Scout har rett, syntes du ikke? Jeg la til en kort latter mens jeg slo opp p kapittel 23 der sitatet sto, til og med markert med gul markeringspenn.
Jo. Nr alt kommer til alt er alle folk like. Om det er en god ting eller ikke, fr man bestemme selv. Sa gutten idet han reiste seg. Han hadde brunt hr, lse blger og pannelugg som nesten skygget for de mrkebrune ynene hans. Jeg kjente han igjen, det hadde jeg gjort i et stappfullt rom. Likevel var jeg for feig til innrmme det.
Vi tar engelsk-klassen sammen, ikke sant? Sa jeg.
Det gjr vi. Jeg er Liam Payne. Sa han og smilte igjen. Denne gangen smalnet ynene hans seg og det var som om stjerner lekte i irisene hans. Og du er Everlyn Palmer, den nye jenta. Han laget gsetegn i luften da han sa nye. Jeg trakk p skuldrene og rdmet. S mye for prve vre usynlig. Jeg vet det fordi jeg s deg i skolegrden i dag til morgenen. Du stoppet og kikket p meg da? Liam kikket ned i bakken. Uhm? Uansett. Det Scout sier beskriver s si denne skolen, om man bare ser nye nok p det. Folk, uansett hvor mye de strever for vre annerledes eller prver bare gli ubemerket inn, s er de bare folk. Selv de man ikke legger s fort merke til. Han sendte meg et siste blikk, fr han skjv stolen sin inntil bordet og forsvant ut av biblioteket.



Gratulerer med dagen til One Direction! Tenk at det har gtt 3 r, helt uvirkelig. Er s stolt av guttene som har kommet s langt!
Hper dere likte dette korte kapittelet. Ville f Liam inn i historien s fort som mulig, og fler at mten han kom inn p passer bra, i alle fall med tanke p resten av handlingen. I denne historien har Liam det gamle hret sitt, bare fordi han var s stt med det og for mimre litt haha ;) Neste kapittel kommer s fort jeg fr noen kommentarer!

Tanker om kapittelet?
Hva syntes dere forresten om BSE-videoen?
(Jeg dde seks ganger p rad etter ha sett den slik en Directioner gjr hahah)

-Stine:)

And then I met you // Kapittel 1.

Kapittel 1: Midt i mellom.

Jeg hadde ett ml for skoleret. Ett ml jeg s mange ganger hadde gitt etter for, men nektet la meg selv gjre igjen. Det skjedde hver eneste gang mine foreldres firma byttet hovedkontor, noe som hadde skjedd opp mot fem ganger de siste fire rene. Hvordan det i det hele tatt var mulig spr jeg meg selv om ofte, og foreldrene mine enda oftere, men av dem fr jeg alltid det samme svaret: Livet er forutsigbart, vi kan ikke forplikte oss til noe nr vi ikke vet hva fremtiden bringer.. Dette var en lekse jeg fikk hver gang jeg klaget om flyttingen, noe som skjedde nesten daglig, etter ha gtt p Smellet, som jeg liker kalle det, etter hver eneste gang jeg mtte henge opp plakatene mine i et nytt rom. Likevel var det en lekse jeg aldri klarte ta til meg, noe jeg nsker jeg gjorde den dag i dag nr jeg ser tilbake p skoleret mitt. Jeg ga meg selv det samme mlet som alltid; ingen forelskelser! Og det endte som alle de andre fem gangene; Smellet.

Everlyn Palmer? Jeg kjenner til drillen: Jeg mter opp p skolen et kvarter fr timene starter. Med en gang jeg setter fttene mine innenfor skolens omrde popper det opp et gigantisk smil, et hode med perfekt gredd hr og ftter med nypussede lakksko. Det varierte om det var gutt eller jente, men fire av fem ganger hadde det vrt en jente som hadde ftt i oppgave vre velkomstkomiteen min. Denne gangen var det annerledes.
Det er meg, ja. Jeg lot blikket vandre over skoleplassen med alle folkene og mot personen som kom sm hoppende mot meg.
Hei! Hyggelig hilse p deg. Jeg er guiden din for i dag. Om ikke annet var denne personen rake motsetningen av hva som normalt sett mtte meg. Ikke bare var jenta jeg hadde forventet meg en gutt, men han hadde hverken lakksko p seg eller ny gredd hr. Tvert i mot hadde han stappet sine spinkle bein ned i noen klumpete high top sneakers som s ut til vre en strrelse for store, og hret hans sto til alle kanter. Det eneste jeg kunne krysse av p listen min var det gigantiske smilet, det var i alle fall p plass. Dobbel-sjekk!
Hyggelig mte deg. Sa jeg mens jeg forskte returnere et like varmt og stort smil tilbake.
Jeg er Niall Horan. Vi kommer faktisk til ha de fleste av klassene vre sammen. Ikke at jeg har sjekket eller noe. Lo Niall. Jeg ristet sakte p hodet og prvde holde latteren inni meg mens vi beveget oss mot skolebygningen. Jeg hper ikke du hadde store forhpninger til guiden din, dette er en skole som er inndelt i spredte grupper, s for i dag er du nok stkk med meg om du vil overleve. Jeg kunne se i ynene hans at han spkte, men likevel kunne jeg ikke skyve bort tanken p om det virkelig kom til bli s ille. Hva om dette skoleret virkelig kom til havne om liv og dd?!
Det mener du ikke. Sa jeg og la til en nervs latter. Niall lukket opp dren for meg og lot meg g inn, fr han gikk inn selv. Han stoppet ved siden av meg der jeg hadde sttt og ventet p en avkreftelse. ynene hans var som bl flammer der han holdt et slut smil om munnen.
Velkommen til Universitetet! Niall dempet stemmen sin og slo dramatisk ut med armene. Hvor du enten glir inn i mengden, eller fr det p den harde mten. Jeg ville ikke tro p ham.
Den harde mten? Spurte jeg. Stemmen min ble mindre og svakere enn jeg ville den skulle vre. Jeg rettet meg opp da Niall senket armene og snudde seg mot meg, smilet lengst forsvunnet.
Kom.

***

Etter ha gtt p flere forskjellige skoler likte jeg kalle meg selv en ekspert p skoler. Denne teorien ble lengst glemt s fort Niall hadde dratt meg rundt i hele bygningen, forklart hvordan skapene virker, hvor de forskjellige klassene var, hvem som er populre og hvem jeg m holde meg langt unna. Noe han var i ekstase for var kantinesystemet; det var ferskvarer og ikke ferdigvarer, noe som krevet at elevene selv mtte jobbe i kantinen p rundgang for lage maten, men jeg slapp bekymre meg om det for denne uken fordi listen var allerede satt opp. Nr vi var ferdig med denne lille omvisningen og besket p rektors kontor for mer info, bker og timeplaner, var frste time over allerede, og vi kunne g rett til den lille pausen fr det var inn i Engelsktimen.
Vi slapp i alle fall mattetimen, takket vre deg. Sa Niall mens han ga meg de siste bkene mine som jeg satte inn i skapet mitt. Det var noen trange skap av tre, ikke metall som jeg hadde forventet meg. Ingen ting var som jeg forventet meg. Enda hadde jeg ikke ftt noen nysgjerrige eller stygge blikk; ingen hadde i det hele tatt lagt merke til den nye jenta. Jeg tok det som et positivt tegn. Elevene var virkelig enten-eller, som Niall hadde sagt. Vi hadde de populre, de som gled inn i mengden, og de nederst p listen som man ikke ville bli sett med. Det er bare teit! Hadde jeg sagt til Niall. Han hadde bare trukket p skuldrene og dratt meg videre bortover gangene. Det er slik ting fungerer her.

S fort alt var p plass i skapet mitt insisterte Niall p introdusere meg for sine venner. Jeg sa at han ikke trengte se etter meg lengere og at jobben hans som guide aka. Barnepasser for meg var over, men man lrer fort at men ikke kan si imot Niall. Enten s gir du etter for hundevalpynene han gir deg, eller s klarer du bare ikke knuse det overlykkelige humret hans ved si nei. Han spradet bortover gangen og ut i skolegrden, kastet fra seg et par hilsener til kamerater, med meg hakk i hel. Jeg s hvor Niall siktet mot. Det satt en gjeng p tre stykker p gresset og snakket. To gutter og en jente. Jenta satt mellom beina p en av guttene, med ryggen lent mot brystet hans og med guttens armer rundt henne. Det var lett se de var et par, bde p mten de satt og p de sm blikkene de ga hverandre.
Nialler! Ropte en av guttene s fort han fikk ye p Niall. Jeg prvde s godt jeg kunne og vise at jeg var med Niall, men fikk den uhyggelige flelsen av at jeg presset meg p. De s ut til vre en gjeng, og det er ikke alltid like lett komme seg inn i gjenger, tro meg jeg har vrt der fr.
Da ble omvisningen endelig ferdig, det var en del forbedre Everlyn p om hun skal overleve p denne skolen. Svarte Niall idet han gjorde en klassisk hnd-hilsen med den andre gutten. Gutter? Paret reiste seg ogs s fort vi var fremme ved dem, men gutten ble fortsatt stende med armene rundt jenta. Jenta hadde bleket lilla hr, yne rammet inn av en tykk sort eye-liner og lyserosa lepper. Kjresten hennes hadde skinnende sort hr, dypfargede brune yne og et smil jeg ikke kunne klare beskrive. Hele ansiktet hans var som en hemmelighet, mystikk i ynene og en usagt sannhet hvilende p leppene.
Jeg er Everlyn. Hyggelig hilse p dere! Sa jeg s fort jeg fikk oppmerksomhet. Gutten ved siden av Niall prvde seg p samme hnd-hilsen han hadde gjort med Niall, noe som ikke fungerte s bra. Det hele s heller ut s hnd spasmer fra min side. Han lo og klappet meg vennlig p ryggen isteden.
Jeg er Louis. Sa han med et smil som rakk helt opp til ynene hans. Og dette er Perrie og Zayn. Unnskyld dem for ikke klare holde fingrene for seg selv, vi har ftt nok av det klisset, men de ser aldri ut til g lei. Perrie lo mens Zayn himlet med ynene og lot Perrie g for hilse p meg.
Hva syntes du om skolen? Spurte hun glad. Guttene satte seg ned p gresset og var allerede dypt inne i en prat. Perrie trakk meg med ned ved siden av seg.
Den er annerledes. Svare jeg og trakk p skuldrene. Et vindkast kom og jeg prvde f orden p det strie, jordbrblonde hret mitt. De fleste ville lagt meg i kategorien for ginger, men hret mitt er for lyst til det. Riktignok har moren min rdt hr, men faren min har blondt, noe som gjorde at jeg havnet i fargetonen midt mellom dem.
Det skal vre sikkert. Sa Perrie som ogs prvde holde hret p plass. Louis? hr s ut som fjr nr vinden lekte med det, og Nialls hr ble enda mer bustete enn fr. Det fikk ham til se ut som et lykketroll med store bl yne og smilet som dominerte ansiktet hans. Zayn var like bekymret for hret sitt som det jeg og Perrie var, noe som fikk meg til le.
S hvilken kategori gr dere inn i? Niall fortalte meg om fordelingen blant folk her. Sa jeg. Perrie nikket.
Vi er midt i mellom. Ingen pirker p oss, men ingen legger srlig merke til oss heller, noe som er bde godt og vondt. Sa hun. Jeg hper du ikke havner med feil folk, Everlyn. Du er velkommen hos oss. Perrie smilte varmt til meg idet klokken ringte. Vi reiste oss alle fra gresset og begynte s mot skolen igjen. Perrie fant plassen sin ved siden av Zayn, Louis og Niall l allerede litt foran oss og jeg prvde s godt jeg kunne fle meg like velkommen som det jeg faktisk var. Jeg kikket rundt og s at alle var i like stor hast med komme seg til timen i tide, alle bortsett fra en skikkelse som lot beina subbe langs bakken, flere meter etter alle andre. Det var en gutt, han gikk med hodet byd, en sekk over hyre skulder og jeg kunne ikke la vre legge merke til at han haltet p det ene beinet.
Kommer du?! Jeg la ikke merke til at jeg hadde stoppet fr Perrie ropte p med ved skoleinngangen. Jeg kikket fra gutten, til henne, og tilbake p gutten igjen. Han kikket opp da han hrte Perrie og ynene hans landet p meg like fort som de forlot meg. Likevel kunne jeg se alt i ynene hans, og jeg viste at vi delte det samme problemet; det fle seg velkommen. Den eneste forskjellen var at han s ut til kjempe hardere, i og med at han ikke s ut til vre s veldig velkommen, noe jeg forstod da han plutselig ble dyttet til bakken av en gjeng gutter som kom farende forbi ham.



Dere m unnskylde meg om dete kapittelet er litt "ddt". Jeg har virkelig ikke skrevet noen ting sidne jeg sluttet med denne bloggen, s jeg er kanskje litt rusten heheh. Men det kommer seg fort, m bare komme inn i ting igjen :) Hper dere liker kapittelet og er like flinke med komme med tilbakemeldinger som fr. Og ikke vr redde for komme med kritikk eller ting dere ikke er fornyd med, det er ofte like nyttig og bra som ros er♥

Hva tenker dere om plottet?
-Stine.

And then I met you.

Kapittel 1 blir publisert klokka fire idag.

M bare dele litt info med dere om historien! Frst og fremst kommer historien til hete And then I met you. Handlingen foregr p en skole, noe som betyr at gutta ikke er kjente i denne historien. De er alle med og jeg har tatt i bruk personene deres, men i forskjellige sammenhenger. Alts at de har ulike roller i fortellingen. Dette er en AU historie (alternative universe). Hper dette gr bra for dere alle. Det er s mange fanfics der ute som handler om at guttene er kjente ogs kommer jenta inn i historien, bla bla bla. Jeg vil prve noe nytt! :)

there is nobody else ♥

Hres det greit ut, eller har dere store protester? :)

-Stine

Les mer i arkivet Oktober 2013 August 2013 Juli 2013


hits