And then I met you // Kapittel 6.

Kapittel 6: Liam?s paln.

Det hadde gått en skole-uke siden det hele skjedde. Siden Liam hadde fått smake på knyttnever og skittene skosåler, og siden Harry ikke klarte å slutte å kaste unnskyldende blikk i både Liam og min retning. Fem lange dager siden jeg sist snakket med Niall og Louis, og ikke minst siden jeg forstod og godtok at jeg hadde falt like fort for Liam, som den brunøyde gutten hadde snublet og falt i bakken den første dagen jeg fikk øye på ham. Det var annerledes denne gangen. ?Smellet? hadde fått en ny betydning. Liam kunne få meg til å smile og le uten å uroe meg for om alt han sa og gjorde for å gjøre meg glad var for å skjule noe. Jeg hadde ingen mistanker, ingen frykt eller dårlige tanker når jeg var med ham. Min eneste uro var om ham, og hva andre kunne gjøre mot han, og ikke minst hva han kunne gjøre mot seg selv. For øyeblikket satt vi på benken på utsiden av gymsalen, Liam med nesen i en bok og jeg bare stirrende ut i luften og nysgjerrig kikkende på de få elevene som passerte nå og da. Liam kunne ikke ha gym på grunn av skadene hans, som han skylte på at han hadde vært klumsete og falt ned fra loftstrappen, selv om alle viste sannheten. Alle eleven; selvfølgelig hadde ikke lærerne noen anelse. Jeg der imot hadde (med vilje) glemt gym-klærne, og måtte praktisk talt holde igjen Liam i lunsjtimen da han insisterte på å gå hjem til meg for å hente det.
"Jeg vil ikke ha gym uansett." Hadde jeg sagt. "Jeg er ikke klar for å møte Louis og Niall enda!" Liam hadde gitt etter, men bare om jeg lovte å gjøre opp med dem så fort som mulig, noe jeg lovte. Det var et løfte jeg ble nødt til å holde, for jeg visste at jeg trengte Niall og Louis, og at de ville gjøre hva som helst for å få min tilgivelse.

 

"Jeg har tenkt litt..." Liam lukket igjen boken sin og satte seg med hele overkroppen vendt mot meg. Kneet hans lå inntil låret mitt, noe som sendte grøssninger nedover ryggraden min.
"På hva?" Spurte jeg og kikket ham inn i øynene. Han så nølende ut, øynene fulle av begeistring og frykt på en og samme gang. ?Det er bare til å si det.? Sa jeg med et smil og lot fingrene mine snike seg opp fra den kalde benken til kneet hans. Jeg klemte det beroligende.
"Jeg har lyst til å holde en fest." Sa han og sukket. "Du vet...For å bli kjent med flere folk og slikt. Jeg føler de fleste har fått feil inntrykk av meg. Jeg er ikke? den personen de tror." Liam så mer usikker ut enn noen gang. Han klarte ikke holde blikket mitt i mer enn noen sekunder, han tygde på innsiden av kinnet hans og snublet i ordene mens han snakket. Jeg fikk et stikk i magen av å se ham slik. Hadde det ikke vært for dem som plaget Liam, og de som bare stod å så på alle plage ham, hadde Liam vært like stolt og sterk som det han egentlig er hele tiden. Han hadde kunnet gått nedover i korridorene med hodet hevet og uredd for å bli sett på. Han kunne hatt svart på alle spørsmålene lærerne stiller i klassen, som han kan svaret på, uten å bli ledd av eller pekt ut av de andre elevene som lærerens favoritt. Liam kunne vært Liam, om bare ikke alle hadde gjort det så vanskelig for ham.
"Er du sikker?" Spurte jeg forsiktig. "En fest virker ikke som noe du ville hatt glede av... Og hva om folk dukket opp og begynte å ødelegge og det blir helt vilt. Det er så mye som kan gå galt! Hva om de guttene..."
"Vi holder dem hemmelig, og inviterer bare noen få stykker. Ikke tenk på det som en fest, for i bunn og grunn er det vel ikke det uansett. Se mer på det som en filmkveld. Med deg, meg og bare et parr andre gjester." Liam lente seg fremover. "Det kommer til å bli gøy, tror du ikke?!" Jeg kikket bortover parkeringsplassen og sukket. En del hadde begynt å gå mot bilene sine, noen satt allerede på skolebussen og ventet på at resten skulle komme slik at bussen kunne starte på hjemruten. Langsomt reiste jeg meg og løftet ryggsekken min opp på den ene skulderen min. Den ble hengende å hvile på hoften min mens jeg igjen sukket or ristet sakte på hodet.
"Hvem tenker du å invitere?" Spurte jeg.
"Ikke tenk på det. Bare kom til meg klokka sju i kveld, og ta med deg noen bra filmer. Vi har allerede sett de fleste av mine i løpet av de siste dagene." Liam små lo og reiste seg også. Jeg skar en grimase idet han balanserte vekten på begge beinene sine, men Liam så ikke ut til å bry seg om hans haltende bein.
"Jeg håper ikke du kommer til å angre på dette." Jeg myste mot ham, og gjorde enda smalere øyne da Liams lepper formet et stort glis. Det lå en plan i øynene hans, de gnistret mens han ristet engasjert på hodet.
"Det kommer jeg ikke. Det gjør ikke du heller." Og med det gjorde vi som vi hadde gjort de fire dagene før, gikk side om side før vi skilte lag til hvert vårt hus.





Er tilbake!! Vet dette er et kort kapittel, men det kommer et allerede i morra, slik at jeg får kommet i gang med skrivingen igjen. Har virkelig kommet masse i veien for å hindre meg i å fortsette på denne historien i det siste, men nå er jeg endelig klar til å fortsette :) Ville også bare dele en sang med dere, selvom den ikke har noe med historien å gjøre. Det er sikkert utrolig mange som kommer til å syntes den er rar eller lignende, men selv elsker jeg den, og det er ikke mange som vet om den, eller at Jamie Campell Bower ikke bare er en fantastisk skuespiller, men også en helt utrolig artist!! <3 

Hvordan går det med dere? Føler det er så lenge siden jeg har hatt kontakt med noen som helst av dere, hahah! <3

2 kommentarer

stine

16.10.2013 kl.21:29

Sykt bra ♥

Benedikte

17.10.2013 kl.11:00

Ah, jeg har gledet meg helt sykt til at du skulle komme tilbake og er så glad for å få noe mer å lese på! Synes dette kapittelet var veldig bra og liker at det skjer noe litt sånn spennende og at Liam ikke lar henne være med på all planlegginga på en måte :) gleder meg til neste kapittel <3

synnøve

17.10.2013 kl.15:16

Meeeer! Kjempe bra skrevet :-D

Skriv en ny kommentar


hits