And then I met you // Kapittel 5.

Kapittel 5: Ikke alle engler har vinger.

Om jeg noen gang hadde følt meg sviktet var dette en av de gangene. Jeg snakker ikke bare som svikte fra venner og folk rundt meg, men også fra meg selv. Jeg hadde aldri følt meg like svak som i det øyeblikket Louis og Niall dro meg etter seg ut av kantinen, og lot Liams tårefylte øyne og et fjes forvridd i smerte være det siste jeg så før dørene lukket seg foran meg. Jeg hadde aldri følt meg så sviktet av livet selv, og heller aldri forstått hvorfor noen mente at livet var så urettferdig. Nå forstod jeg hvorfor.
?Slipp!? Glefset jeg idet Louis og Niall sakket ned tempoet sitt. Jeg kunne kjenne Louis fingre klemme inn i overarmene mine mens han prøvde å få meg på beina, men den svake svien var noe kroppen min ikke enset. Med noen gode forsøk klarte jeg endelig å vri meg løs og dumpet ned i bakken med et gisp. Tankene mine var som sirup. Jeg klarte ikke tenke noe fornuftig, og endte opp med å slepe meg selv bortover langs gulvet for å sette meg med ryggen inntil veggen i korridoren. Veggene som elevene spytter på var ellers noe jeg ville holde meg langt unna, men i dette minuttet så ikke noen ting ut til å bety nok for meg til å erstatte mitt eneste mantra som seilet gjennom hodet. LiamLiamLiam.
?Ever, jeg er så lei meg?? Begynte Niall. Han sukket og satte seg ned ved siden av meg. Kneet hans skumpet borti mitt mens han grep om hånden min og klemte den mot håndflaten sin. Den var varm, svett og klam mot min kalde. ?Du skjønner bare ikke. Du kan ikke blande deg med de folkene.? Niall kikket på meg med tunge øyne. Jeg kunne se tårer trenge seg på i hans rødskutte øyne, og selv om jeg et sted dypt inne i meg kunne se ham lide med meg, med Liam, klarte jeg ikke bry meg nok eller forstå hvorfor.
?Det er det beste for deg. Vi tenkte bare på deg og at du ikke skulle bli skadet, så vær så snill ?? Louis satte seg på huk ned ved siden av meg mens han snakket.
?Der har du problemet. Dere tenkte bare på meg, ikke gutten som var kun noen meter fra dere som hostet og heg etter pusten mens han ble slått.? Jeg stirret ned i fanget mitt. Føttene mine kriblet og musklene i hele kroppen min var spent. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg opp, men Louis skjøv meg bestemt, men forsiktig ned igjen. Jeg sukket høyt.
?Du aner ikke hva de kan gjøre med deg, Everlyn. De guttene er mer enn bare trøbbel.? Sa Niall og la en hånd på skulderen min. Det hele var ment som en beroligende berøring, men jeg følte meg likevel låst under grepet hans.
?Du aner ikke hva de kan gjøre! Du kan ikke en gang se det fra Liam?s syn. Tenk hva han må føle?? Et hulk ramlet ut av den vid åpne munnen min, og jeg følte meg selv falle sammen like raskt som en bygning sprengt i filler. Louis kikket på Niall, mens Niall trakk seg sakte bort fra meg. ?Hvorfor vil dere ikke la meg hjelpe Liam? Han er vennen min, og han har ingen andre til å hjelpe seg.? Hendene mine skalv idet jeg støttet meg selv opp etter veggen og kom meg på beina. Louis reiste seg etter meg, forsiktig med å ikke ta på meg, puste på meg for kraftig eller i det hele tatt se på meg, som om han var redd jeg ville falle sammen med det minste ekstra vekt på skuldrene. Jeg snudde meg sakte rundt og kikket fra Louis til Niall. Niall tørket fort bort to tykke tårer som strøk nedover kinnene hans mens han kikket bort av skam. Av en eller annen grunn ville jeg at han skulle føle seg slik; avskyelig og skamfull over hva han hadde gjort, eller rettere sagt ikke gjort. ?Om dere er mine venner, så hadde dere hjulpet meg med å stå opp for Liam sammen med meg, ikke dratt meg ned til deres nivå mens jeg kjempet for å hjelpe. Dere lot meg se ham lide! Jeg håper dere hater det dere gjorde, like mye som det jeg avskyr dere i dette øyeblikk.? Jeg ante ikke hvor styrken min kom fra, jeg hentet den lille styrken jeg kunne bygge opp fra min svakhet og brukte den så godt jeg kunne. ?Jeg har tenkt til å være en ekte venn. Når dere er sterke nok til å stå opp som ekte gutter, føl dere velkommen til å snakke til meg. Enn så lange, hasta la vista jenter.? Jeg ga dem et siste blikk, og rak akkurat se de sårede blikkene til Louis og Niall før jeg løp inn i kantinen igjen for å fullføre det jeg hadde blitt stoppet fra å gjøre.

 

***

Jeg satt på utsiden av rommet til helsesøster og kikket i bakken. Det var det eneste stedet jeg hadde kikket den siste timen, om ikke jeg hadde sjekket klokken på mobilen. Jeg hadde også sett meldingene jeg hadde fått fra Perrie og Zayn, men valgte å ignorere dem foreløpig. Jeg var ikke klar til å snakke med dem, fordi jeg viste de kom til å si at jeg ikke måtte være så harde mot Niall og Louis, og at de gjorde det bare for å beskytte meg. Jeg satte pris på at de brydde seg om meg og ikke ville at jeg skulle bli skadet, men de skjønte tydeligvis ikke hvordan de såret meg like ille psykisk som de fysiske smertene jeg hadde fått om de ikke reddet meg.
?Hei?? Jeg kikket opp fra gulvet og bort til døren inn til helsesøsters venterom. Hjertet mitt hoppet over et slag, og jeg kjente et ubehagelig stikk i magen. Følelsen av frykt skylte over meg, og jeg var sikker på at gutten som sto i dørkarmen følte ubehaget mitt. Han tok et forsiktig skritt mot meg, noe som fikk meg til å knytte nevene og reise meg. ?Jeg eh?? Jeg kunne se de blodige knokene hans, der han hadde prøvd å skubbe av blodet, likevel var rester av Liams blod størknet nedover fingrene hans. ?Hvordan går det med ham? Liam?? Spurte Harry mens han vekslet mellom å kikke i gulvet og på meg. Han kikket meg aldri rett inn i øynene, noe jeg var glad for. Jeg var redd nok som det var.
?Det har ikke du noe med.? Sa jeg så stødig som jeg kunne. Jeg kjente stemmebåndet mitt vibrere som et jordskjelv og måtte svelge hardt for å ikke klynke da Harry tok enda et skritt i min retting.
?Jeg har det, dessverre. Om du ikke husker, så var det jeg som??
?Du trenger ikke minne meg på at det var du som skadet Liam.? Sa jeg. Denne gangen var det jeg som tok et bestemt skritt mot Harry, og han rygget sakte. ?Det jeg mener er at hans tilstand ikke bryr deg.? Ansiktet hans var en eneste storm av uttrykk. Jeg kunne sense anger, smerte, sinne og medfølelse, likevel valset jeg over ham slik jeg syntes han fortjente etter hva han hadde gjort mot Liam.
?Jeg mente ikke å skade ham??
?Det er det dummeste jeg noen gang har hørt!? Stemmen min hevet seg, før jeg hveste mellom sammenbitte tenner. ?Aner du hva du har gjort?!?
?Ever.? Jeg kjente en hånd rundt håndleddet mitt, og plutselig ble jeg trukket mot Liams bryst. ?La oss gå.? Jeg kikket opp på fjeset hans. Ett kutt under øyet, kjeven hans var håven, hånden hans var snurret i en bandasje og jeg turte ikke se på resten av kroppen hans. Blikket mitt stakk i Harrys retning, og jeg så hvordan han studerte Liam og skadene hans.
?Liam, jeg er så lei meg. Jeg kommer for å si unnskyld.? Sa Harry med så sterk stemme han klarte. Liam slapp taket sitt rundt meg og strakte den friske hånden sin ut mot Harrys. Harry kikket sårt på ham og tok den i sin.
?Unnskyldningen din er godtatt. Takk Harry.? Svarte Liam med et lite smil. Både Harry og jeg kikket målløse på Liam, men før noen av oss rakk å reagere var Liam og jeg ute av rommet og på vei ut fra skolen. Liam haltet så fort han kunne, og selv om jeg hadde to friske bein måtte jeg jogge for å holde følge med ham.
?Hvor skal vi?? Peste jeg. ?Hvordan går det med deg? Trenger du smertestillende? Jeg har noen ekstra i sekken min, bare vent så skal jeg finne dem?? Mumlet jeg mens jeg lette gjennom sekken min. Liam bråbremset og tok sekken fra meg før han slang den over skulderen sin og skar en grimase da den dultet mot hoften hans.
?Det går fint.? Sa han og fortsatte videre. Jeg skjønte ikke hvor Liam var på vei hen før vi allerede var der, og plutselig skjøt nervene inn i meg. Vi var på utsiden av huset hans, da han plutselig vendte om og gikk opp trappene til inngangsdøren. Jeg hadde satt ned til gå-tempo og lå flere meter etter Liam da han snudde seg og smilte varmt til meg. ?Foreldrene mine er ikke hjemme, ikke bekymre deg.? Sa han som om han leste tankene mine. Jeg ba meg selv takke Himmelen for at jeg slapp å møte foreldrene hans rett etter å ha vært vitne til at sønnen deres ble mørbanket. Jeg ville ikke at de skulle få et dårlig førsteinntrykk av meg, om Liam noen gang ville presentere meg for foreldrene sine. Liam holdt oppe døren for meg mens jeg tredde forsiktig inn i hjemmet hans. Hvert eneste hjem har sin egen lukt, slik som hver person har sin, likevel følte jeg at den unike lukten av varme og den svake duften av frukt-te i atmosfæren til huset, passet perfekt til Liam. Hjemmet hans var en del av ham. En større del enn jeg hadde trodd. Mens andre ungdommer dro til vennene sine etter skolen, dro Liam hjem. Når andre folk reket gatelangs på varme sommerkvelder, satt Liam på rommet sitt, foran pcen sin og så på gamle filmer og drakk lunken te eller kaffe. Mens andre folk hadde mange deler av verden som gjorde dem til seg selv, hadde Liam kun ett sted; sitt hjem. Folk var folk, Liam var Liam.

 

 

Liam viste meg rundt i huset sitt, og forklarte hvordan han var den eneste av søsknene sine som fortsatt bodde hjemme. Han fortalte meg om foreldrene sine, og bare fra de få setningene han sa om den forstod jeg hvor mye de betød for ham, og hvor mye ham betød for dem. Uansett hvor mange ganger jeg spurte Liam om hvordan han følte seg, og om han ikke trengte å hvile en stund, sa ham at han var ok, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Dette fikk meg bare mer bekymret. Etter en halvtime inne på Liams (overraskende ryddige) rom, satte jeg med opp i dobbeltsengen som var plassert inni et hjørne i rommet og kikket på den gull-øyde gutten som konsentrert leste leksene sine. Omsider merket han blikket mitt, og kikket tilbake på meg. Til tross for alt som hadde skjedd bare timer før hadde Liam fortsatt den samme effekten på meg; kinnene mine var illrøde kokeplater og jeg gnagde på leppene mine som om de skulle vært epler.
?Hvorfor tilgitte du Harry?? Spurte jeg rolig. ?Etter alt han gjorde?? Liam satte seg sakte opp, og trakk pusten skarpt da han lente seg på den bandasjerte hånden sin. Jeg tok den raskt i min og hjalp ham opp slik at han satt med ryggen mot veggen. Jeg stirret på ham mens jeg så øynene hans bevege seg raskt, virvlene over rommet som om han fulgte en flue med blikket.
?Fordi tilgivelse er menneskelig.? Svarte ham og kikket tilbake til meg. ?Jeg er et menneske, like mye som det Harry er.?
?Det Harry gjorde mot deg var langt ifra menneskelig.? Jeg ristet på hodet. ?og måten du taklet det på, det er definitivt ikke hva andre mennesker villa ha gjort. Du- du er som en? en helt.? Liam slapp ut en høylytt latter og ristet stille på hodet som om jeg nettopp hadde sagt den latterligste påstanden.
?Jeg er ingen helt.? Svare han og kikket på veggen over seg. Jeg fulgte blikket hans og så at han studerte Batman plakaten sin som hang over sengen. Batman stod og så utover en by, med kappen sin flagrende bak seg. Det rykket i munnvikene mine.
?Ikke alle helter har kapper.? Jeg kikket tilbake på Liam og så at han allerede kikket på meg. Hjertet mitt lugget i brystet, og plutselig pumpet det fortere og hardere enn noen gang, som et damplokomotiv. Liams lepper formet hans kjennetegn-smil; Spente rosa lepper som rammet inn hans hvite tenner slik som en gullramme holder et millioners verdt maleri. Et nesten usynlig smilehull i hans venstre kinn fikk meg til å smile enda sterkere enn det jeg allerede gjorde.
?Du har rett,? Sa ham og trakk meg til seg. ?Ikke alle helter har kapper, på like linje som ikke alle engler har vinger.? Avsluttet han, før han fletter fingrene på sin friske hånd inn i mine og presset leppene sine hardt mot tinningen min.



Åh her er endelig kapittel 5!!! Vet det er en del som har ventet, og er lei meg for at jeg har brukt så lang tid, men jeg har delevis latskap å skylde på og delevis skole, så vi later som det er grunn nok! Har fått mye av inspirasjonen for kapittelet av en venn, både positivt og negativt, likevel så tror jeg ikke at jeg hadde skrevet dette kapittelet slik som dette om ikke det hadde vært for den personen. Jeg ble fornøyd med sluttet, det må jeg si, for jeg kan se for meg hvor søt Liam er om det hvirkelig hadde skjedd! :') 

Håper dere likte kapittelet, og fortell meg gjerne om tanker, følelser eller hva dere syntes :) 
Og liten shoutout til venninnen Vilde for at du "presset" meg litt til å skrive dette, og for at du leser :) Tusen takk, er kjempe glad i deg <3 

-Stine ♥ 

8 kommentarer

stine

31.08.2013 kl.21:42

Kjempe bra Stine :)

Susann Bjerkseth

31.08.2013 kl.21:51

Åååå, så søt del!! Også Liam da, åååå <3

Hege-Eline

31.08.2013 kl.22:47

Så søt del :) deffinetivt vært å vente på :D

Mer ♡

Vilde

31.08.2013 kl.23:00

Åh herregud! Jeg smeltet!! Ble helt varm i hjertet og bare IIIIIK!!!! <3 elsker det!! <3 gleder meg til neste kapittel. Du er så utrolig flink til å skrive Stine! (Vet jeg skriver det hver gang, men det er sant) og jeg håper virkelig at jeg en dag får se navnet ditt i en bokhylle!:) xoxo your #1 fan! <3

Directionstorys

31.08.2013 kl.23:17

Vilde: Hahah, tusen takk! Spiller ingen rolle om du har sagt det før, blir faktisk like glad hver eneste gang! <3 Og jeg ønsker også å kunne se mitt eget navn på en bok en gang, jeg jobber mot det som du vet :D Tuuuusen takk for en super søt kommentar! xx

Benedikte

03.09.2013 kl.15:55

For et utrolig søtt kapittel, bare elsket å lese det. Liam er liksom så søt og snill uansett hva som skjer, elsker den rollen :) Dette var bare fantastisk altså, har egentlig ikke fler ord enn det! <3 likte spesielt det med at ikke alle helter har kapper og ikke alle engler har vinger, for det er så utrolig sant, bare helt nydelig <3 <3

Aasne

03.09.2013 kl.18:37

Veldig mange bra ord og setninger, Stine! Jeg elsker virkelig å lese dette!! Det er så moro hver gang du oppdaterer. Vi blir alle like glade! Digger mange av setningene dine i denne fortellingen, de er liksom så voksne og sofistikerte. Du er veldig veldig flink!!

06.10.2013 kl.21:48

Wow! Bare wow! Gleder meg til neste kapittel!

Skriv en ny kommentar


hits