And then I met you // Kapittel 4.

Kapittel 4: Jeg faller, du faller.
Noe som definitivt ikke passet bra når man starter på en ny skole er å forsove seg allerede den andre dagen, og ikke dukke opp på skolen før i tredje time. Jeg kunne ønske jeg hadde en god nok unnskyldning til læreren min som ga meg et skuffet og strengt blikk da jeg braste inn i litteraturtimen, der elevene var i gang med å diskutere og prate i munn på hverandre. Jeg kunne også ønske jeg kunne fortelle Perrie og Niall sannheten da de spurte hvorfor jeg var for sen, men jeg kunne ikke forklare til verken dem eller læreren, ikke bare fordi jeg egentlig ikke hadde en god nok grunn, men fordi om jeg fortalte dem sannheten om at jeg ikke hadde fått hvile hele natten fordi jeg hadde ligget å tenkt på Liam, ville de trodd jeg var gal.
?Jeg hadde holdt av plass til deg om jeg hadde vist du skulle komme.? Niall trakk uskyldig på skuldrene. ?Det er noen ledige plasser lenger bak.? Han snudde seg mot partneren sin, en gutt jeg var sikker på jeg hadde sett på fotballbanen ettermiddagen før. Jeg nikket og løftet blikket mitt fra Niall?s sjøblå øyne og så etter en ledig plass. Det var en pult ledig helt bakerst i rommet, ingen satt ved den og den virket som det eneste stedet jeg kunne klare å komme meg gjennom timen. Jeg gikk mellom pultene, var generøs nok til å gi fra meg små smil til de som kastet blikket i min retning, og til og med presse frem et lite ?hallo? til to jeg gjenkjente fra noen av klassene dagen før. Jeg slapp baggen min ned på gulvet ved siden av stolen før jeg satte meg og prøvde å rydde bort alle tankene jeg hadde i hodet. Det var som om tankegangen min fungerte som en vaskemaskin; alt slags tøy ble slengt inn, hvite skjorter, mørke jeans, rosa gensere, lyse gule sokker, før de ble herjet med. Rundt og rundt og rundt. Hodet mitt verket av mangel på søvn og kvernet som hadde presset alle tanker i hodet mitt. Jeg følte meg kvalm og svimmel. Andre skoledag kunne definitivt ikke bli verre, trodde jeg. Det var helt til døren åpnet seg, og læreren insisterte på at Payne ville være den perfekte partneren for den nye jenta når det kom til litteratur prosjektet. Jeg ville synke ned i jorden. Nei; jeg ville bli begravd levende, og jeg meldte meg selv frivillig for å grave min egen grav! Dette var det siste jeg trengte.
?Hei.? Liam kom haltende bort til pulten og smilte svakt. Øynene hadde en dull gråtone flettet inn i de vanligvis sjokoladebrune irisene, og han hadde lyselilla poser under øynene. Måten han satte seg ned ved siden av meg på, beinet han forsiktig prøvde å ikke sparke i bordbeinet med, og hvordan skuldrene hans sank som tunge steiner viste meg at han heller ikke hadde fått den beste starten på dagen. Dagen så like lys ut for ham som for meg.
?God morgen.? Mumlet jeg og sukket. ?Du ser trøtt ut.? Liam fnøs.
?Du ser like ille ut, selv.? Han kikket spøkefullt bort på meg, men vi var begge for utslitte og utladede til å le.
?Går det bra med beinet ditt?? Spurte jeg etter han skar en grimase da foten hans subbet bortover gulvet. Han kikket sidelengs på meg, de tykke øyevippene var et slør foran blikket hans.
?Fotballtreningen var hardere enn jeg trodde?? Mumlet han. Jeg rynket brynene. Fotballtreningen? Spilte Liam fotball? Jeg kunne ikke huske og ha sett ham på banen sammen med Niall, Zayn, Louis og alle de andre spillerne, og jeg ville garantert lagt merke til ham om han var der. Og hvordan kunne han ha vært på fotballtrening om han gikk hjem med meg? Fotballtreningen foregikk mens vi var på vei hjem. Liam kikket ned i bordet og fomlet med å ta opp bøker av sekken hans. Han balanserte en blyant mellom pekefingeren sin og tommelen og plutselig var det som om jeg var luft. Jeg var ikke luft en gang; luft er noe han trenger, men han trenger ikke meg. Jeg var ingenting, helt usynlig. Jeg viste at Liam løy for meg, og jeg var også klar over at Liam skjønte at jeg forstod at han løy. Og jeg gjorde det; jeg forstod at han løy. Jeg forstod også hvorfor.

?Liam, jeg stoler på at du klarer å samarbeide med Everlyn, og kanskje dere blir bedre kjent med hverandre. Jeg vet det er vanskelig å komme inn i noen krets når man starter på en ny skole, men jeg lover deg at Liam er en utrolig koselig gutt!? Læreren smilte til meg og nikket pålitelig til Liam. ?Siden dere begge var sene i dag har dere ikke fått med dere at vi starter på et nytt prosjekt.? Fortsatte han og la en liten bunke med papirer foran hver av oss. ?Dette er oppgaven skrevet ned for dere, men jeg er likevel tilgjengelig om dere skulle trenge hjelp til noe som helst. Lykke til!? Både Liam og jeg tok opp papirene for å lese så fort læreren hadde snudd ryggen til oss. Jeg skumleste gjennom det, og følte pulsen min øke da jeg skjønte hva oppgaven gikk ut på.
?Så oppgaven består av to deler?? Spurte jeg Liam.
?Ja. Skrive et dikt, og så finne en slags måte å legge det frem for klassen på.? Svarte han og kikket på meg. Så fort han la øynene sine på meg skjønte jeg at jeg så like ille ut som jeg følte meg. Jeg ville hige etter pusten. Kinnene mine var flammer og hendene mine var klamme av svette. ?Du, går det bra med deg?!? Han la hånden sin på skulderen min, og gjennom genseren følte jeg varmen fra håndbaken hans, som om den tinte opp min fråssende skulder. ?Du er virkelig kald. Og du har roser i kinnene.?
?Jeg er varm.? Fikk jeg frem mellom hakkende tenner. ?J-jeg visste at-t jeg kom til a b-bli sånn som dette?? Det var bekymrelse i øynene hans og hånden som hvilte på skulderen min trakk han langsomt tilbake som om han var redd jeg ville falle sammen om han beveget seg for brått.
?Hva mener du?? Spurte han.
?Jeg har bare ikke sovet i natt, kroppen min pleier å reagere slik som dette når den er utladet, men det er hundre ganger verre nå som jeg vet jeg er nødt til å stå foran klassen å lese opp et dikt. Aner du hvor redd jeg er for å dumme meg ut foran så mange?!? Peste jeg ut, og slo armene rundt meg selv da jeg plutselig følte kulde.
?Slapp av, Ever.? Et lite smil danset langs underleppen hans og dro i munnvikene. Det kilte i magen min da det lille kallenavnet falt ut av ham. Øynene hans glinset, og selv om gråtonen fra utslitthet lå dypt innblandet i brunfargen, var de vakrere enn noen gang. ?Alle er litt nervøse, men jeg lover deg at det skal gå bra. Om du vil, så trenger du ikke en gang stå foran klassen. Vi kan finne på en annen måte, bare vi er kreative. Er du med meg?? Kroppen min ga fullstendig etter for hva hodet mitt fortalte meg. Jeg rødmet, selv om jeg ikke var typen til å rødme eller vise hvordan noens handlinger virker på meg. Jeg smilte, selv om tankene mine var et eneste surr og jeg egentlig ikke hadde noe å smile for. Jeg lot meg selv glemme presentasjonen, om så bare for noen minutter, og nikket til Liam.
?Ja, om du lover!? Sa jeg og holdt ut hånden min. Liam lo og strakte ut hånden sin for å understreke avtalen med et håndtrykk.
?Jeg lover. Kors på halsen, ti kniver i hjerte.? Sa han og blunket. Og det var slik det føltes av jeg forstod hva som gikk av meg.
Jeg faller, sakte og hardt, for en fremmed gutt som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.

***

 

Da lunsjen startet følte jeg meg allerede bedre. Om det er mulig at kroppen blir så trøtt at alle sansene dine blir svakere og hjernen min så bedøvet av den nesten ikke klarer å tenke, så er det det som skjedde med meg. Perrie, Niall, Louis og Zayn så ikke ut til å bry seg noe mer om hva som hendte tidligere, og de stilte ikke flere spørsmål enn det som var nødvendig å vite. De lot meg sitte i ro og fred ved siden av dem å spise maten min, mens de lo og snakket høylytt med hverandre. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke fulgte med på det som foregikk rundt meg. Selv om radiusen for det som jeg ellers ville klare å ta inn var mindre, klarte jeg å få med meg Liam som kom inn i kantinen. Jeg strakte på halsen for å holde øye med ham mens han subbet mot køen foran kassen. Beinet hans så tungt ut, han både haltet og slepte det etter seg på en gang. Folkene i rommet så ikke ut til å legge merke til ham, ingen så på ham eller snakket til ham. Jeg underet meg over om han var glad for det eller ikke. Når alt kommer til alt må null oppmerksomhet være bedre enn oppmerksomheten han var vandt til å få.
?Jeg kommer snart tilbake.? Hvisket jeg til Louis da kroppen min plutselig bestemte seg for å reise seg, og beina mine begynte å sprade opp til Liam. Jeg kunne føle blikket til Louis på meg, forvirret og spørrende, men han viste bedre enn å stille meg noen spørsmål. Takk for det, Lou, sa jeg til meg selv. For jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde svart ham.
?Hei, Liam!?? Jeg trodde først at det var jeg som snakket. Jeg hadde ikke hat evnen til å styre min egen kropp de siste timene, den hadde mer eller mindre gjort som den selv ville. Det var ikke et pluss i boken da jeg plutselig rakk opp hånden i mattetimen og svarte på et spørsmål som ble stilt i engelsktimen rett før. Shakespeare var vist ikke svaret mattelæreren var ute etter. ?Liam. Jeg snakker til deg.? Jeg stoppet og kikket på Liam med store øyne da han snudde seg mot stemmen som snakket. Det var en annen gutt. Han var et halvt hode høyere enn Liam, lange ben, kledd i en nedkneppet skjorte som viste bryst tatoveringene hans. Han hadde på seg en burgunderrød bandana og de løse krøllene hans var bustet og ugredde. Det sto en gjeng med gutter bak ham som så ut til å være eldre enn ham.
?Hva?? Spurte Liam. Jeg kunne se fra lang avstand hvordan brystkassen hans hevet seg da pusten tok opp, og jeg kunne nesten føle pupillene hans utvide seg i frykt da han stirret på gutten.
?Eh?? Begynte gutten. Gjengen bak ham lo og dyttet han mot Liam.
?Kom igjen, Harry!?
?Ikke vær en pingle som Liam.?
?Skal du gjøre det eller ikke?!? Sa guttene. Plutselig var hele kantinen stille, og alle blikk var festet på Liam, gutten med tatoveringene, som de kalte Harry, og gjengen hans. De fortsatte og dytte Harry mot Liam, og Harry deiset rett inn i ham.
?Du står i veien.? Sa Harry. Stemmen hans var sterk og selvsikker, men utsiden hans viste at han var mer en usikker med hva han holdt på med. Likevel lot han ikke seg stoppe av det, i alle fall ikke da guttegjengen bak ham heiet idet han hevet knyttneven og lot den svinge rett inn i magen til Liam. Liam stønnet idet han falt sammen på gulvet, og uten at jeg selv merket det hylte jeg. Jeg var like raskt ved siden av Liam, som det Louis og Niall var ved meg.
?Hold deg ute av det, Everlyn!? Hveste Niall mens han og Louis dro meg tilbake. Harry kastet et blikk på meg, før en av guttene maste videre på ham.
?Slå da! Spark ham!? Og Harry gjorde det.
?Nei!!? Hylte jeg av full hals og kjempet i mot armene som holdt meg tilbake. Liam krympet seg mer og mer sammen, selv om han kjempet med å holde seg oppe. ?Hjelp ham! Louis, hjelp ham!!? Liam var helt stille mens Harry slo, og alle guttene sto rundt dem og lo og heiet.
?Jeg kan ikke.? Hvisket Louis inn i øret mitt mens han løftet meg opp.
?Ah! S-stopp?? Hørte jeg Liams hese stemme hoste ut. Han peste og hostet hver gang Harry sendte et nytt spark inn i ryggen, magen eller beina hans. ?Vær så snill?? Hostet Liam. Harry sparket ham en siste gang, før han snudde seg mot guttene. De klappet ham på skulderen, tydelig fornøyde og stolte over hva han hadde gjort. Alle vendte seg vekk fra dam, der guttegjengen gikk over Liam og ?uheldigvis? tråkket på ankelen hans, ingen ga noen blikk til Liam der han gispet etter luft og stønnet i smerte. Ingen kikket på meg der jeg ble dratt bort av Louis og Niall mens jeg prøvde og vri meg løs, og ingen kikket på Harry, der han løp ut av kantinen. Han stoppet midt på vei ut døren og kikket på meg med tunge øyne. Han ristet stille på hodet, før han forsvant ut og de løpende trinnene hans, den høylytte praten til guttegjengen, hostingen til Liam og mine banneord svevde som evige ekkoer gjennom rommet.


Wæ, jeg likte ikke skrive denne delen :( Det er som om Liam ser på meg på det bildet og bare "Hva driver du egentlig med?!".... Tilgi meg, det er bare en historie når alt kommer til alt. Har hatt litt skrivesperre, på både denne og Larryhistorien min, men jeg tror det kommer seg. Hadde vært fint med mange kommentarer, det gjør virkelig ting mye mer gøy å skrive og får meg til å smile :)

Følelser, meninger eller tanker?
-Stine ♥

 

 

 

10 kommentarer

Susann Bjerkseth

17.08.2013 kl.19:09

Holy Direction, fikk sjokk :O Gleder meg til fortsettelsen!!

Vilde J.E

17.08.2013 kl.21:19

Shit! Dritbra skreve! Gleder meg til neste del!

Vilde

17.08.2013 kl.23:53

ææ! Nå håper jeg virkelig alt blir bra! huff, blir skikkelig revet med i denne historien så jeg sitter og heier skikkelig på Everlyn :P hehe!

Hege-Eline

18.08.2013 kl.10:01

Jeg vet ikke hva jeg skal si! Er helt målløs... men må si jeg heiet på Everlyn og ble litt sur på Louis og Niall som ikke lot ho hjelpe Liam!!

Gleder meg til neste del :D

stine

19.08.2013 kl.16:39

Bra :)

Aasne

19.08.2013 kl.18:22

"Han balanserte en blyant mellom pekefingeren sin og tommelen og plutselig var det som om jeg var luft. Jeg var ikke luft en gang; luft er noe han trenger, men han trenger ikke meg. Jeg var ingenting, helt usynlig. Jeg viste at Liam løy for meg, og jeg var også klar over at Liam skjønte at jeg forstod at han løy. Og jeg gjorde det; jeg forstod at han løy. Jeg forstod også hvorfor."

GENIALT! Svarte! Det er så godt skrivd! Du har ingen ide Stine! Du får oss til å vente on our tip toes! Fy søren! Gleder meg noe helt vilt til å lese neste kapittel. Veldig veldig bra skrevet!

Directionstorys

19.08.2013 kl.20:56

Aasne: Åh tusen takk! Blir så glad for sånne kommentarer! Glad du likte det :) <3

Benedikte

20.08.2013 kl.17:02

ææææ!! Fantastisk, ble skikkelig sint på Harry, Louis og Niall, for det de gjorde og satt hele tiden og håpet at de skulle slippe henne, synes så synd på Liam :( jeg la også spesielt merke til den delen som Aasne skrev i kommentaren sin, det var hel fantastsik skrevet!!!

Gleder meg så syyykt til neste kapittel at det ikke burde være lov. Nydelig levert nok en gang altså!

stine

24.08.2013 kl.23:30

Drit bra Stine :)

stine

31.08.2013 kl.19:23

Kjempe bra Stine ♥

Skriv en ny kommentar


hits