And then I met you // Kapittel 3.

Kapittel 3: Fallet.

Liam? Perrie kikket tomt ut i luften, hodet vendt mot fotballbanen der skolens guttelag kjempet om ballen. Luften var kjlig og den lille vinden fikk gsehuden til spre seg p kroppen min. Jeg hadde bare p meg en tynn olajakke, og prvde s godt jeg kunne og holde meg varm nok til ville bli sittende p tribunen. Hadde det vrt tidligere den dagen hadde jeg vist at jeg ikke kom til sitte der, men s fort leksene var gjort viste jeg at jeg kom til mtte flge med p treningen til Niall, Louis og Zayn, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg trengte. Perrie sukket og ristet p hodet idet hun forstod at det kikke ut i luften ikke kunne gi henne noe bedre svar enn det hun allerede hadde.
Liam? Mumlet hun igjen, som om navnet var et mantra, noe det hadde vrt i hodet mitt den siste timen. Hva sa du etternavnet hans var? Jeg trakk i ermene p jakken min og kikket p hendene mine som holdt rundt boken Liam ga meg. Han ga den ikke til meg, ikke som en gave, men noe i meg nsket og ville tro at det var det.
Payne. Svarte jeg stille, fr jeg kikket opp p Perrie igjen. Hennes bl yne var like fulle av svar for meg som det luften hadde vrt for henne. Du vet ikke hvem jeg snakker om. Det spiller ingen rolle. Sukket jeg. Et vindkast blste en hrlokk foran ansiktet mitt, og dro tanken p Liam med seg. Jeg drar hjem. Si til guttene at jeg kom for kikke p en stund. Perrie nikket og ga meg en klem fr jeg reiste meg.
Ser deg i morgen tidlig! Vr tidlig ute for Engelsken, ellers fr du en drlig plass. Jeg lo da Perrie himlet dramatisk med ynene. Takket vre henne, og guttene hadde ikke dagen min vrt like ille som jeg trodde. Det ha ftt fire venner allerede etter noen timer hadde jeg ikke i minne villeste drmmer forestilt meg. I alle fall ikke etter hvordan de sa forholdene p skolen var? Jeg vinket til Perrie en siste gang, fr jeg gikk langs lpebanen rundt fotballbanen. Jeg gruet meg virkelig til de gymtimene jeg kom til mtte lpe rundt i ring og kappe om komme frst i ml, eller prve score noen ml. For vre helt rlig gruet jeg meg til alle gymtimer! Jeg hadde aldri vrt srlig flink i noen sporter, og gymtimene hadde alltid vrt den verste tiden av skolen. Kondisjon var noe jeg ikke eide, med pinnearmene mine kunne jeg s vidt klare lfte min egen ryggsekk og beina mine var for flinke til snuble i seg selv til bry seg om noe annet. Den meste av tiden hadde jeg nok problemer med konsentrere meg om ikke falle, noe jeg helt hadde glemt da jeg trasket av sted nedover gangfeltet i retning mot huset mitt.
Pass deg! Smerten jeg hadde forberedt meg p ble erstattet av et stramt grep om overarmen min. Jeg ble like fort trukket oppover som deg jeg hadde falt nedover, og mens jeg fikk tilbake balansen hrte jeg personen bak med humre. Du var heldig jeg var her. Liam kikket ned p meg med et lurt smil om munnen. Jeg tipper du ikke hadde likt et skrubbsr over hele annsiktet etter din frste skoledag her.
Liam. Jeg ristet p hodet og kvelte en kort latter. Hva er oddsen? Fr han rakk svare begynte jeg g igjen, og til min store overraskelse fulgte han etter meg. Skrittene hans var langsomme og det dobbelte av lengden p mine skritt, til og med med hans ene haltende bein.
Oddsene for at jeg dukket opp i tide? Spurte han. Jeg nikket. Stor nok, tydeligvis. Han smilte og blunket til meg. Jeg ristet p hodet og lo, fr stillheten tok over. Vi gikk bare ved siden av hverandre, og jeg kastet et blikk opp p ham. Han ser annerledes ut. Frste gang jeg s ham, s han forlist ut, oppgitt, som om han var lst inne i et fengsel for andre gang etter endelig klart flykte. Jeg husker hvordan han hadde falt i bakken, og ingen hadde vrt der for ta ham imot, slik han hjalp meg. Jeg stoppet brtt og tok tak i ermet hans.
Liam. Unnskyld. Hvisket jeg. Pannen hans rynket seg og ynene hans stirret rett inn i mine, som en pil som treffer blink. Unnskyld for at jeg gikk fra deg tidligere i dag. Jeg s at de guttene dyttet deg og- Liam lukket ynene mens han sukket og ristet p hodet.
Ikke tenk p det. Fr jeg rakk si noe fortsatte han g. Jeg s hvordan han haltet og flte hjertet mitt vrengte seg i brystet mitt. Jeg viste allerede hvorfor han haltet.
Jeg vet hvordan du har det, det er ikke alltid like lett passe inn eller fle seg velkommen. Men det ikke ha noen venner i det hele tatt m vre grusomt. Fortsatte jeg.
Om du ikke stopper snakke s kommer jeg til angre for at jeg tok deg i mot og ikke lot trynet ditt mte asfalten. Spkte han og trakk p smilebndet, men ingen av oss lot humoren ta over.
Jeg sier bare at om du noen gang trenger noe s er jeg her for deg. Vi kjenner hverandre ikke, men jeg lover deg at jeg kan muntre deg opp! Jeg er faktisk ganske morsom nr alt kommer til alt. Jeg smilte og slo han lekent i skulderen.
Takk. Du skal vite at jeg faktisk har venner, men jeg har ogs det dobbelte av dem som er fiender eller personer som ikke liker meg. Det jeg har lrt meg er ikke basere lykken min rundt personer, hverken nr det gjelder glede de kan tilby meg eller smerte de vil pfre meg. Glede, smerte, lykke; de er alle flelser som m komme fra meg, ikke andre. Liam kikket ned p meg og trakk p skuldrene.
Er ikke det ensomt? Undret jeg. Jeg hadde selv vrt i et rom fult av mennesker som brydde seg om meg, og flt meg ensom. Jeg hadde hatt armer rundt meg, fulle av omsorg og kjrlighet, og flt meg ensom. Jeg viste at ensomhet ikke dreide seg om det vre alene og forlatt, men flelsen av ikke kunne dele egne tanker med noen. Jeg hadde flt det, men kommet meg over det etter ha snakket ut om det med min da vrende bestevenninne. Om det er noe som plager deg m det da vre noen du kan snakke med. En venn? Moren din? Kjreste?? En person som str deg nr og du vet du kan stole p. Liam stoppet opp og pekte p huset vi sto fremfor.
Jeg bor her. Sa han. Ser deg senere. Han snudde ryggen til meg og spradet mot det familiekoselige huset. Det sto et par med husker i hagen som s ut til ruste sakte men sikkert. Jeg kunne se for meg Liam som et lite barn, lpende rundt i hagen, prve sl sin egen huske-rekord p huskene. Jeg kunne se for meg hvor bekymringsfri og glad han var. Men n, mange r senere, virket det som om barnet i han hadde ddd for godt.
Folk fr viktigheten du velger gi dem, Everlyn Palmer. Og jeg har enda ikke funnet noen jeg ville gi s mye viktighet til. Ropte Liam, fr han pnet inngangsdren til huset ditt. Han var p vei til g inn, da han frs til. Sakte snudde han seg og kikket p meg. Et lite smil dukket opp og fra den tre meters avstanden mellom oss kunne jeg se ynene hans glinse som stjernestv. Det var inntil i dag. Han nikket kort, fr han gikk inn og lukket dren stille etter seg.

Jeg er s lei meg for at jeg ikke har postet dette fr n! Jeg har bare hatt alt for mye i hodet mitt i det siste, dere skulle bare vist... Jeg trengte skrive dette, og kapittelet er faktisk inspirert av en venn jeg har. Frste gang vi snakket sammen sa han "I don't base my happiness on others. And people get the importance you agree to give them." Dette er noe som har virkelig reddet meg i det siste. Jeg tok det til meg og det fungerer faktisk. Knakjse det er egoistisk, men det vre lykkelig er faktisk bare noe DU kan gjre noe med! S i det siste har jeg vrt mye mer glad enn jeg har flt meg i r :) Det har sikkert ikke noe betydning for dere, men om noen av dere fler dere drlig, triste eller deprimerte, s prv ut det vennen min sa til meg, eller der Liam sa til Everlyn :) Hper dere likte kapittelet, selvom det var skrevet i hu og hast fordi jeg ville dele det med dere heheh :P

Hva syntes dere?
-Stine♥

6 kommentarer

Vilde

02.08.2013 kl.21:02

herrguuudddd! Du er s sykt flink til skrive! Blir s glad nr du klarer fange en leser p denne mten, det er noe du virkelig kan. Gleder meg til neste kapittel kommer ut allerede :) Hper alt gr bra med deg Stine, du fortjener all lykke du kan f for du er en av de mest verdifulle og vakreste menneskene jeg kjenner, du er unik og du gjr bare alle mennesker rundt deg glade<3 Gleder meg til kunne se deg igjen! Chase your dreams and the dream will be reality <3

vilde J.E

04.08.2013 kl.18:37

Dritbraa! jeg kan bare ikke tro hvor god du er til skrive! Gleder meg til neste del!

Hege-Eline

04.08.2013 kl.19:24

Utrolig bra! :) det var s vrt vente p det :D gleder meg til neste del alt !! ♡

Benedikte

06.08.2013 kl.14:43

Det var et fantastisk kapittel som sa s mye viktig og serist, men med en slags humoristisk undertone. Jeg likte det veldig veldig godt, og elsker det lille "forholdet" Liam og Everlyn har ftt allerede. Gleder meg ekstremt til neste kapittel og hper det ikke kommer om s alt for lenge :)

stine

06.08.2013 kl.21:16

Kjempe bra Stine ♥ Du er kjempe flink. St p ★

Aasne

07.08.2013 kl.13:36

Fantastisk! Bare helt fantastisk. Du skriver veldig bra. Jeg gleder meg hver gang du oppdaterer. Tusen takk for at du fortsatte skrive. Det er s herlig lese. Kjempe bra. Ddla bra del!

Skriv en ny kommentar


hits