And then I met you // Kapittel 3.

Kapittel 3: Fallet.

 

«Liam?» Perrie kikket tomt ut i luften, hodet vendt mot fotballbanen der skolens guttelag kjempet om ballen. Luften var kjølig og den lille vinden fikk gåsehuden til å spre seg på kroppen min. Jeg hadde bare på meg en tynn olajakke, og prøvde så godt jeg kunne og holde meg varm nok til å ville bli sittende på tribunen. Hadde det vært tidligere den dagen hadde jeg vist at jeg ikke kom til å sitte der, men så fort leksene var gjort viste jeg at jeg kom til å måtte følge med på treningen til Niall, Louis og Zayn, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg trengte. Perrie sukket og ristet på hodet idet hun forstod at det å kikke ut i luften ikke kunne gi henne noe bedre svar enn det hun allerede hadde.
«Liam?» Mumlet hun igjen, som om navnet var et mantra, noe det hadde vært i hodet mitt den siste timen. «Hva sa du etternavnet hans var?» Jeg trakk i ermene på jakken min og kikket på hendene mine som holdt rundt boken Liam ga meg. Han ga den ikke til meg, ikke som en gave, men noe i meg ønsket og ville tro at det var det.
«Payne.» Svarte jeg stille, før jeg kikket opp på Perrie igjen. Hennes blå øyne var like fulle av svar for meg som det luften hadde vært for henne. «Du vet ikke hvem jeg snakker om. Det spiller ingen rolle.» Sukket jeg. Et vindkast blåste en hårlokk foran ansiktet mitt, og dro tanken på Liam med seg. «Jeg drar hjem. Si til guttene at jeg kom for å kikke på en stund.» Perrie nikket og ga meg en klem før jeg reiste meg.
«Ser deg i morgen tidlig! Vær tidlig ute for Engelsken, ellers får du en dårlig plass.» Jeg lo da Perrie himlet dramatisk med øynene. Takket være henne, og guttene hadde ikke dagen min vært like ille som jeg trodde. Det å ha fått fire venner allerede etter noen timer hadde jeg ikke i minne villeste drømmer forestilt meg. I alle fall ikke etter hvordan de sa forholdene på skolen var? Jeg vinket til Perrie en siste gang, før jeg gikk langs løpebanen rundt fotballbanen. Jeg gruet meg virkelig til de gymtimene jeg kom til å måtte løpe rundt i ring og kappe om å komme først i mål, eller prøve å score noen mål. For å være helt ærlig gruet jeg meg til alle gymtimer! Jeg hadde aldri vært særlig flink i noen sporter, og gymtimene hadde alltid vært den verste tiden av skolen. Kondisjon var noe jeg ikke eide, med pinnearmene mine kunne jeg så vidt klare å løfte min egen ryggsekk og beina mine var for flinke til å snuble i seg selv til å bry seg om noe annet. Den meste av tiden hadde jeg nok problemer med å konsentrere meg om å ikke falle, noe jeg helt hadde glemt da jeg trasket av sted nedover gangfeltet i retning mot huset mitt.
«Pass deg!» Smerten jeg hadde forberedt meg på ble erstattet av et stramt grep om overarmen min. Jeg ble like fort trukket oppover som deg jeg hadde falt nedover, og mens jeg fikk tilbake balansen hørte jeg personen bak med humre. «Du var heldig jeg var her.» Liam kikket ned på meg med et lurt smil om munnen. «Jeg tipper du ikke hadde likt et skrubbsår over hele annsiktet etter din første skoledag her.»
«Liam.» Jeg ristet på hodet og kvelte en kort latter. «Hva er oddsen?» Før han rakk å svare begynte jeg å gå igjen, og til min store overraskelse fulgte han etter meg. Skrittene hans var langsomme og det dobbelte av lengden på mine skritt, til og med med hans ene haltende bein.
«Oddsene for at jeg dukket opp i tide?» Spurte han. Jeg nikket. «Stor nok, tydeligvis.» Han smilte og blunket til meg. Jeg ristet på hodet og lo, før stillheten tok over. Vi gikk bare ved siden av hverandre, og jeg kastet et blikk opp på ham. Han ser annerledes ut. Første gang jeg så ham, så han forlist ut, oppgitt, som om han var låst inne i et fengsel for andre gang etter å endelig klart å flykte. Jeg husker hvordan han hadde falt i bakken, og ingen hadde vært der for å ta ham imot, slik han hjalp meg. Jeg stoppet brått og tok tak i ermet hans.
«Liam. Unnskyld.» Hvisket jeg. Pannen hans rynket seg og øynene hans stirret rett inn i mine, som en pil som treffer blink. «Unnskyld for at jeg gikk fra deg tidligere i dag. Jeg så at de guttene dyttet deg og- »  Liam lukket øynene mens han sukket og ristet på hodet.
«Ikke tenk på det.» Før jeg rakk å si noe fortsatte han å gå. Jeg så hvordan han haltet og følte hjertet mitt vrengte seg i brystet mitt. Jeg viste allerede hvorfor han haltet.
«Jeg vet hvordan du har det, det er ikke alltid like lett å passe inn eller føle seg velkommen. Men det å ikke ha noen venner i det hele tatt må være grusomt.» Fortsatte jeg.
«Om du ikke stopper å snakke så kommer jeg til å angre for at jeg tok deg i mot og ikke lot trynet ditt møte asfalten.» Spøkte han og trakk på smilebåndet, men ingen av oss lot humoren ta over.
«Jeg sier bare at om du noen gang trenger noe så er jeg her for deg. Vi kjenner hverandre ikke, men jeg lover deg at jeg kan muntre deg opp! Jeg er faktisk ganske morsom når alt kommer til alt.» Jeg smilte og slo han lekent i skulderen.
«Takk. Du skal vite at jeg faktisk har venner, men jeg har også det dobbelte av dem som er fiender eller personer som ikke liker meg. Det jeg har lært meg er å ikke basere lykken min rundt personer, hverken når det gjelder glede de kan tilby meg eller smerte de vil påføre meg. Glede, smerte, lykke; de er alle følelser som må komme fra meg, ikke andre.» Liam kikket ned på meg og trakk på skuldrene.
«Er ikke det ensomt?» Undret jeg. Jeg hadde selv vært i et rom fult av mennesker som brydde seg om meg, og følt meg ensom. Jeg hadde hatt armer rundt meg, fulle av omsorg og kjærlighet, og følt meg ensom. Jeg viste at ensomhet ikke dreide seg om det å være alene og forlatt, men følelsen av å ikke kunne dele egne tanker med noen. Jeg hadde følt det, men kommet meg over det etter å ha snakket ut om det med min da værende bestevenninne. «Om det er noe som plager deg må det da være noen du kan snakke med. En venn? Moren din? Kjæreste?? En person som står deg nær og du vet du kan stole på.» Liam stoppet opp og pekte på huset vi sto fremfor.
«Jeg bor her.» Sa han. «Ser deg senere.» Han snudde ryggen til meg og spradet mot det familiekoselige huset. Det sto et par med husker i hagen som så ut til å ruste sakte men sikkert. Jeg kunne se for meg Liam som et lite barn, løpende rundt i hagen, prøve å slå sin egen huske-rekord på huskene. Jeg kunne se for meg hvor bekymringsfri og glad han var. Men nå, mange år senere, virket det som om barnet i han hadde dødd for godt.
«Folk får viktigheten du velger å gi dem, Everlyn Palmer. Og jeg har enda ikke funnet noen jeg ville gi så mye viktighet til.» Ropte Liam, før han åpnet inngangsdøren til huset ditt. Han var på vei til å gå inn, da han frøs til. Sakte snudde han seg og kikket på meg. Et lite smil dukket opp og fra den tre meters avstanden mellom oss kunne jeg se øynene hans glinse som stjernestøv. «Det var inntil i dag.» Han nikket kort, før han gikk inn og lukket døren stille etter seg.

Jeg er så lei meg for at jeg ikke har postet dette får nå! Jeg har bare hatt alt for mye i hodet mitt i det siste, dere skulle bare vist... Jeg trengte å skrive dette, og kapittelet er faktisk inspirert av en venn jeg har. Første gang vi snakket sammen sa han "I don't base my happiness on others. And people get the importance you agree to give them." Dette er noe som har virkelig reddet meg i det siste. Jeg tok det til meg og det fungerer faktisk. Knakjse det er egoistisk, men det å være lykkelig er faktisk bare noe DU kan gjøre noe med! Så i det siste har jeg vært mye mer glad enn jeg har følt meg i år :) Det har sikkert ikke noe betydning for dere, men om noen av dere føler dere dårlig, triste eller deprimerte, så prøv ut det vennen min sa til meg, eller der Liam sa til Everlyn :) Håper dere likte kapittelet, selvom det var skrevet i hu og hast fordi jeg ville dele det med dere heheh :P

Hva syntes dere?
-Stine ♥ 

6 kommentarer

Vilde

02.08.2013 kl.21:02

Åherrguuudddd! Du er så sykt flink til å skrive! Blir så glad når du klarer å fange en leser på denne måten, det er noe du virkelig kan. Gleder meg til neste kapittel kommer ut allerede :) Håper alt går bra med deg Stine, du fortjener all lykke du kan få for du er en av de mest verdifulle og vakreste menneskene jeg kjenner, du er unik og du gjør bare alle mennesker rundt deg glade<3 Gleder meg til å kunne se deg igjen! Chase your dreams and the dream will be reality <3

vilde J.E

04.08.2013 kl.18:37

Dritbraa! jeg kan bare ikke tro hvor god du er til å skrive! Gleder meg til neste del!

Hege-Eline

04.08.2013 kl.19:24

Utrolig bra! :) det var så vært å vente på det :D gleder meg til neste del alt !! ♡

Benedikte

06.08.2013 kl.14:43

Det var et fantastisk kapittel som sa så mye viktig og seriøst, men med en slags humoristisk undertone. Jeg likte det veldig veldig godt, og elsker det lille "forholdet" Liam og Everlyn har fått allerede. Gleder meg ekstremt til neste kapittel og håper det ikke kommer om så alt for lenge :)

stine

06.08.2013 kl.21:16

Kjempe bra Stine ♥ Du er kjempe flink. Stå på ★

Aasne

07.08.2013 kl.13:36

Fantastisk! Bare helt fantastisk. Du skriver veldig bra. Jeg gleder meg hver gang du oppdaterer. Tusen takk for at du fortsatte å skrive. Det er så herlig å lese. Kjempe bra. Dødla bra del!

Skriv en ny kommentar


hits