And then I met you // Kapittel 1.

Kapittel 1: Midt i mellom.

Jeg hadde ett ml for skoleret. Ett ml jeg s mange ganger hadde gitt etter for, men nektet la meg selv gjre igjen. Det skjedde hver eneste gang mine foreldres firma byttet hovedkontor, noe som hadde skjedd opp mot fem ganger de siste fire rene. Hvordan det i det hele tatt var mulig spr jeg meg selv om ofte, og foreldrene mine enda oftere, men av dem fr jeg alltid det samme svaret: Livet er forutsigbart, vi kan ikke forplikte oss til noe nr vi ikke vet hva fremtiden bringer.. Dette var en lekse jeg fikk hver gang jeg klaget om flyttingen, noe som skjedde nesten daglig, etter ha gtt p Smellet, som jeg liker kalle det, etter hver eneste gang jeg mtte henge opp plakatene mine i et nytt rom. Likevel var det en lekse jeg aldri klarte ta til meg, noe jeg nsker jeg gjorde den dag i dag nr jeg ser tilbake p skoleret mitt. Jeg ga meg selv det samme mlet som alltid; ingen forelskelser! Og det endte som alle de andre fem gangene; Smellet.

Everlyn Palmer? Jeg kjenner til drillen: Jeg mter opp p skolen et kvarter fr timene starter. Med en gang jeg setter fttene mine innenfor skolens omrde popper det opp et gigantisk smil, et hode med perfekt gredd hr og ftter med nypussede lakksko. Det varierte om det var gutt eller jente, men fire av fem ganger hadde det vrt en jente som hadde ftt i oppgave vre velkomstkomiteen min. Denne gangen var det annerledes.
Det er meg, ja. Jeg lot blikket vandre over skoleplassen med alle folkene og mot personen som kom sm hoppende mot meg.
Hei! Hyggelig hilse p deg. Jeg er guiden din for i dag. Om ikke annet var denne personen rake motsetningen av hva som normalt sett mtte meg. Ikke bare var jenta jeg hadde forventet meg en gutt, men han hadde hverken lakksko p seg eller ny gredd hr. Tvert i mot hadde han stappet sine spinkle bein ned i noen klumpete high top sneakers som s ut til vre en strrelse for store, og hret hans sto til alle kanter. Det eneste jeg kunne krysse av p listen min var det gigantiske smilet, det var i alle fall p plass. Dobbel-sjekk!
Hyggelig mte deg. Sa jeg mens jeg forskte returnere et like varmt og stort smil tilbake.
Jeg er Niall Horan. Vi kommer faktisk til ha de fleste av klassene vre sammen. Ikke at jeg har sjekket eller noe. Lo Niall. Jeg ristet sakte p hodet og prvde holde latteren inni meg mens vi beveget oss mot skolebygningen. Jeg hper ikke du hadde store forhpninger til guiden din, dette er en skole som er inndelt i spredte grupper, s for i dag er du nok stkk med meg om du vil overleve. Jeg kunne se i ynene hans at han spkte, men likevel kunne jeg ikke skyve bort tanken p om det virkelig kom til bli s ille. Hva om dette skoleret virkelig kom til havne om liv og dd?!
Det mener du ikke. Sa jeg og la til en nervs latter. Niall lukket opp dren for meg og lot meg g inn, fr han gikk inn selv. Han stoppet ved siden av meg der jeg hadde sttt og ventet p en avkreftelse. ynene hans var som bl flammer der han holdt et slut smil om munnen.
Velkommen til Universitetet! Niall dempet stemmen sin og slo dramatisk ut med armene. Hvor du enten glir inn i mengden, eller fr det p den harde mten. Jeg ville ikke tro p ham.
Den harde mten? Spurte jeg. Stemmen min ble mindre og svakere enn jeg ville den skulle vre. Jeg rettet meg opp da Niall senket armene og snudde seg mot meg, smilet lengst forsvunnet.
Kom.

***

Etter ha gtt p flere forskjellige skoler likte jeg kalle meg selv en ekspert p skoler. Denne teorien ble lengst glemt s fort Niall hadde dratt meg rundt i hele bygningen, forklart hvordan skapene virker, hvor de forskjellige klassene var, hvem som er populre og hvem jeg m holde meg langt unna. Noe han var i ekstase for var kantinesystemet; det var ferskvarer og ikke ferdigvarer, noe som krevet at elevene selv mtte jobbe i kantinen p rundgang for lage maten, men jeg slapp bekymre meg om det for denne uken fordi listen var allerede satt opp. Nr vi var ferdig med denne lille omvisningen og besket p rektors kontor for mer info, bker og timeplaner, var frste time over allerede, og vi kunne g rett til den lille pausen fr det var inn i Engelsktimen.
Vi slapp i alle fall mattetimen, takket vre deg. Sa Niall mens han ga meg de siste bkene mine som jeg satte inn i skapet mitt. Det var noen trange skap av tre, ikke metall som jeg hadde forventet meg. Ingen ting var som jeg forventet meg. Enda hadde jeg ikke ftt noen nysgjerrige eller stygge blikk; ingen hadde i det hele tatt lagt merke til den nye jenta. Jeg tok det som et positivt tegn. Elevene var virkelig enten-eller, som Niall hadde sagt. Vi hadde de populre, de som gled inn i mengden, og de nederst p listen som man ikke ville bli sett med. Det er bare teit! Hadde jeg sagt til Niall. Han hadde bare trukket p skuldrene og dratt meg videre bortover gangene. Det er slik ting fungerer her.

S fort alt var p plass i skapet mitt insisterte Niall p introdusere meg for sine venner. Jeg sa at han ikke trengte se etter meg lengere og at jobben hans som guide aka. Barnepasser for meg var over, men man lrer fort at men ikke kan si imot Niall. Enten s gir du etter for hundevalpynene han gir deg, eller s klarer du bare ikke knuse det overlykkelige humret hans ved si nei. Han spradet bortover gangen og ut i skolegrden, kastet fra seg et par hilsener til kamerater, med meg hakk i hel. Jeg s hvor Niall siktet mot. Det satt en gjeng p tre stykker p gresset og snakket. To gutter og en jente. Jenta satt mellom beina p en av guttene, med ryggen lent mot brystet hans og med guttens armer rundt henne. Det var lett se de var et par, bde p mten de satt og p de sm blikkene de ga hverandre.
Nialler! Ropte en av guttene s fort han fikk ye p Niall. Jeg prvde s godt jeg kunne og vise at jeg var med Niall, men fikk den uhyggelige flelsen av at jeg presset meg p. De s ut til vre en gjeng, og det er ikke alltid like lett komme seg inn i gjenger, tro meg jeg har vrt der fr.
Da ble omvisningen endelig ferdig, det var en del forbedre Everlyn p om hun skal overleve p denne skolen. Svarte Niall idet han gjorde en klassisk hnd-hilsen med den andre gutten. Gutter? Paret reiste seg ogs s fort vi var fremme ved dem, men gutten ble fortsatt stende med armene rundt jenta. Jenta hadde bleket lilla hr, yne rammet inn av en tykk sort eye-liner og lyserosa lepper. Kjresten hennes hadde skinnende sort hr, dypfargede brune yne og et smil jeg ikke kunne klare beskrive. Hele ansiktet hans var som en hemmelighet, mystikk i ynene og en usagt sannhet hvilende p leppene.
Jeg er Everlyn. Hyggelig hilse p dere! Sa jeg s fort jeg fikk oppmerksomhet. Gutten ved siden av Niall prvde seg p samme hnd-hilsen han hadde gjort med Niall, noe som ikke fungerte s bra. Det hele s heller ut s hnd spasmer fra min side. Han lo og klappet meg vennlig p ryggen isteden.
Jeg er Louis. Sa han med et smil som rakk helt opp til ynene hans. Og dette er Perrie og Zayn. Unnskyld dem for ikke klare holde fingrene for seg selv, vi har ftt nok av det klisset, men de ser aldri ut til g lei. Perrie lo mens Zayn himlet med ynene og lot Perrie g for hilse p meg.
Hva syntes du om skolen? Spurte hun glad. Guttene satte seg ned p gresset og var allerede dypt inne i en prat. Perrie trakk meg med ned ved siden av seg.
Den er annerledes. Svare jeg og trakk p skuldrene. Et vindkast kom og jeg prvde f orden p det strie, jordbrblonde hret mitt. De fleste ville lagt meg i kategorien for ginger, men hret mitt er for lyst til det. Riktignok har moren min rdt hr, men faren min har blondt, noe som gjorde at jeg havnet i fargetonen midt mellom dem.
Det skal vre sikkert. Sa Perrie som ogs prvde holde hret p plass. Louis? hr s ut som fjr nr vinden lekte med det, og Nialls hr ble enda mer bustete enn fr. Det fikk ham til se ut som et lykketroll med store bl yne og smilet som dominerte ansiktet hans. Zayn var like bekymret for hret sitt som det jeg og Perrie var, noe som fikk meg til le.
S hvilken kategori gr dere inn i? Niall fortalte meg om fordelingen blant folk her. Sa jeg. Perrie nikket.
Vi er midt i mellom. Ingen pirker p oss, men ingen legger srlig merke til oss heller, noe som er bde godt og vondt. Sa hun. Jeg hper du ikke havner med feil folk, Everlyn. Du er velkommen hos oss. Perrie smilte varmt til meg idet klokken ringte. Vi reiste oss alle fra gresset og begynte s mot skolen igjen. Perrie fant plassen sin ved siden av Zayn, Louis og Niall l allerede litt foran oss og jeg prvde s godt jeg kunne fle meg like velkommen som det jeg faktisk var. Jeg kikket rundt og s at alle var i like stor hast med komme seg til timen i tide, alle bortsett fra en skikkelse som lot beina subbe langs bakken, flere meter etter alle andre. Det var en gutt, han gikk med hodet byd, en sekk over hyre skulder og jeg kunne ikke la vre legge merke til at han haltet p det ene beinet.
Kommer du?! Jeg la ikke merke til at jeg hadde stoppet fr Perrie ropte p med ved skoleinngangen. Jeg kikket fra gutten, til henne, og tilbake p gutten igjen. Han kikket opp da han hrte Perrie og ynene hans landet p meg like fort som de forlot meg. Likevel kunne jeg se alt i ynene hans, og jeg viste at vi delte det samme problemet; det fle seg velkommen. Den eneste forskjellen var at han s ut til kjempe hardere, i og med at han ikke s ut til vre s veldig velkommen, noe jeg forstod da han plutselig ble dyttet til bakken av en gjeng gutter som kom farende forbi ham.



Dere m unnskylde meg om dete kapittelet er litt "ddt". Jeg har virkelig ikke skrevet noen ting sidne jeg sluttet med denne bloggen, s jeg er kanskje litt rusten heheh. Men det kommer seg fort, m bare komme inn i ting igjen :) Hper dere liker kapittelet og er like flinke med komme med tilbakemeldinger som fr. Og ikke vr redde for komme med kritikk eller ting dere ikke er fornyd med, det er ofte like nyttig og bra som ros er♥

Hva tenker dere om plottet?
-Stine.

9 kommentarer

Hege-Eline

18.07.2013 kl.18:03

Syntes absolutt ikke kapittelet var ddt!

Gleder meg alerede til et nytt kapittel :D

vilde J.E

20.07.2013 kl.14:27

Det var drit bra! Nyskjerrig p mer jeg no! :-D

Aasne

20.07.2013 kl.15:30

Yesyesyes!!! Der kom det! Jeg har ventet s lenge p at du skulle begynne blogge igjen og jeg er s glad for at du endelig har gjort det!!! Fy sren! Jeg vet at du har hatt masse deale med det siste ret og alt blir vanskelig og kluss, men du har kommet tilbake enda sterkere enn du var fr. Man lrer s mye om seg selv nr man blir sittende i en posisjon i livet som er vanskelig. Man lrer hvordan takle ting og hvordan lse ting. Og be man kommer seg iver bakken og kan stirre p den nydelige utsikten, ser man at alt i alt var det verdt det. Fantastisk comeback, Stine! Du har et virkelig talent og jeg gleder meg til lese mer fra deg!

Masse lykke til! Vi flger med deg hele tiden p sidelinjen.

<3

M

21.07.2013 kl.10:23

Mer!!!!!

Sarahhh :))))

21.07.2013 kl.10:56

s bra! jeg elser alt ved dette kapittelet <33 mere!:)))

Directionstorys

21.07.2013 kl.17:08

Aasne: h Tusen takk! :D Det fles godt begynne skrive igjen, og er glad for at jeg ikke mistet deg og flere av de andre selvom jeg tok en pause :) Betyr mye for at dere sttter meg <3

Susann Bjerkseth

22.07.2013 kl.14:38

L.O.V.E I.T!! Er s glad for at du har ftt tilbake inspirasjonen til skrive, du vet jeg alltid elsker historiene dine <3

Johanna :D

22.07.2013 kl.16:11

Mann du rocker!! Veldig bra skreve, j like veldi godt delen hvor hun beskriver niall!! :D mer plis!! :D

Benedikte

24.07.2013 kl.23:09

Vel, kan nok si at Aasne og alle de andre har oppsummert akkurat det jeg tenker. Dette her var helt fantastisk og jeg er s glad for at du valgte fortsette!! Jeg har ventet p dette siden du sluttet og endelig er du tilbake! Dette her var absolutt ikke ddt, kanskje det ikke har like mye futt som en pangstart, men her kommer man rett inn i den fantastiske skrivestilen din, som jeg elsker s hyt. Har virkelig savnet skrivinga di Stine :) takk for at du kom tilbake!

Skriv en ny kommentar


hits