My secret - Kapittel 4.

Kapittel 4: Dmt.

Jane hadde ikke klart tenke p noe annet enn fredagen, men kunne du klandre henne? Hun hadde ikke vrt i kontakt eller hatt en venn p lenge som var utenom skolen, og en hun faktisk flte hun kunne vre seg selv rundt p en eller annen mte. Med Liam trengte hun ikke late som. De var fremmede og det er kanskje lett dmme en fremmed, men ikke s lett som du dmmer den du kjenner historiene til. Likevel viste hun at det var dagen i dag hun burde ha klart i hodet. Clara hadde kommet inn p rommet hennes klokken tte om morgningen og vekket henne. Etter frokost p sengen (mer bestemt en trr bagett), en dusj, pkledning og en kopp te, sto Jane og Clara ved utgangen av leilighetskomplekset. Vil du jeg skal hente bilen? Du kan vente her. Sa Clara. Mamma. Sa Jane advarende, og med ett dypt sukk fra dem begge begynte de og g mot bilen. Er du nervs for i dag? Spurte moren. Det er vel ingen forskjell. Svarte Jane. Clara beit seg i leppen og nikket, hun hpet virkelig p det samme.

Det var stille i bilen helt til de var fremme. Det var stille da de gikk inn i en gigantiske bygningen og tok heisen opp til femte etasje. Jane unngikk lese p skiltene, det gjorde hun alltid, likevel viste hun godt hvor hun var. Det var stemningen som avslrte det hele, og menneskene som vagget i gangene. En dame i hviteklr kom brende p en haug med smflasker, og en utslitt mann kom ut fra en rom med trer nedover kinnene. Jane kikket vekk. Hun klarte ikke se sorg og andre lide p den mten; hun viste grunnen. Hun viste at personen bak det hele som skapte sorgen ikke kunne gjre noe med det, og det gjorde Jane vondt. Hva om det er meg? Clara l en hnd p ryggen til datteren og stoppet utenfor en pen dr. Hun tittet hodet inn og stirret p mannen bak pulten mens hun kremtet. Jane og Clara. Bare kom inn. Jane s bunken med papirer foran mannen og sukket. Vi har en del snakke om.

***

Liam, er du ok? Liam kjente moren trakk han inn i en klem, men han ga ingen respons. Selvflgelig var han ikke ok, han hadde ikke vrt det i hele sitt liv! Det var alltid oppturer og nedturer, men det var n ting som alltid kom til vre med ham, og det gjorde ting vanskeligere for ham. Jeg er veldig lei for det, Liam. Vi vil fortsette med rlige sjekker til vi vet hva som er galt. Kanskje det til og med dukker opp et mirakel? Liam kikket opp fra skulderen til moren og p legen sin; hun var en relativt ung dame (kanskje 38) med et snilt smil og bl yne. Liam forgudet henne da han var liten, men som rene gikk dabbet begeistringen seg av. Han var ikke lenger opptatt av plastlekene eller klistremerkene som l i den andre skuffen i skrivebordet. Han var der kun p grunn av at han ville bli bedre, men r etter r gikk hpet ned. Jeg har lyst til vre frisk, dette delegger for meg! Sa Liam og glodde p Dr. James. Hun sukket og nikke trolig. Jeg vet det. Men vi kan ikke gjre noe enn fortsette testene. Moren strk ham gjennom hret. Det delegger ikke for deg s mye, gutten min. Du er heldig; du har det ikke vondt. Liam reiste seg brtt og stormet mot dren. Likevel m jeg konstant vre forsiktig! Jeg vil leve, ikke overleve! Alt Liam ville var vre som alle andre. Han ville ikke skille seg ut. Fortiden hans var dmt av forskjellige rsager; mange p grunn av at han ikke var som alle andre. Han ville ikke at det skulle bli fremtiden hans. Han braste ut av kontoret og videre nedover korridorene. Sykepleiere, leger, pasienter; de var over alt. Liam kunne bare se stedet som ett sted; sykehuset. Det var her folk skulle f hjelp, likevel hadde ikke stedet gjort noe for ham, og han var etter 17 r. Han kunne hre moren si et raskt hade til Dr. James fr hun sm trippet etter Liam. Stopp, vennen. Bedde hun, men Liam overhrte henne. Han svingte til venstre og tok trappene ned, mens han viste at moren mtte ta heisen siden hun hadde vrikket ankelen ved en tilfeldighet da hun var ute og gikk tur med en venninne. Det kom Liam til nytte i alle fall litt. Med hodet fullt av tanker braste han ut i entreen til sykehuset, han skulle akkurat til lpe resten av veien til parkeringsplassen og sette seg i bilen, da noe fanget blikket hans. Et par tresprengte yne, en s knusende omfavnelse at han kunne kjenne presset i sine egne ribbein. Et s knusende bilde som fikk han ikke bare til bekymre seg, men til frykte hva rsaken var. Og Liam viste han skulle f vite, for Janes tresprengte yne fanget blikket hans.



Som jeg lovet poster jeg et kapittel idag ogs, selvom dere kort sagt sugde p kommentere sist kapittel. Sorry asss, mtte bare si det -.- Men, men, jeg skriver fordet! Kort kapittel, men jeg hper det gr fint, og at dere forstr det! :)

Hater det? Liker det? :)

-Stine

5 kommentarer

Hedda Salbu

30.03.2013 kl.16:08

ELSKER det!!! KOM MED MER TIL MEG, VR S SNILL <33333

Aasne

31.03.2013 kl.03:45

Stine! Dette var utrolig trist. Det liksom treffer meg rett i sjela! h... Jeg vil bare grine og grine, men jeg fler bare jeg er tom for trer. Dette var helt fantastisk beskrevet og skildret. Digger forresten det forrige kapittelet. Alt hva du har skrevet s langt er bare nydelig! Elsker det!

Her gr det kjempe fint! Familien min er p besk fra Norge, s jeg har det helt fantastisk n. Stine jeg vet at du gr gjennom mange tffe ting n, men jeg vil bare si at du er s sterk og such a inspiration! Du strler selv nr dagene er vanskelige. Masse lykke til!!!

Directionstorys

31.03.2013 kl.13:28

Aasne: Tusen millioner takk! :D Jeg prver mitt beste, og det gr faktisk en del bedre n. Det tar bare litt tid til venne seg til alt mulig.... Godt vite at du ogs har det bra, og det m vre deilig f sett familien igjen! Kos deg masse <3

Vilde

01.04.2013 kl.00:22

vet ikke helt hva jeg skal si Stine!! Jeg blir bare s utrolig fort revet med. jeg elsker mten du skriver p og elsker denne historien, dette er en historie som jeg virkelig har satt meg inn i og som jeg ELSKER!!! <3 Vet at du skriver mye fra flelsene dine og det elsker jeg, det gjr at man fr en mye mer stedflelse og man kan sette seg dypere inn i historien! <3

Fortsett slik du gjr! Hilsen din fan nr.1 her i verden <3 Hihi

Hege-Eline

01.04.2013 kl.11:33

Aasne har rett, det er utrolig trist, jeg kunne bare grtt og grtt, men allikevel klarer jeg ikke grte...

Du skriver kjempe bra, kan bare ikke f sagt det nok!

Skriv en ny kommentar


hits