directionstorys

Dedikert til Kaja! Tusen takk for støtten din og kommentarene dine, det betyr kjempe masse <3 

Kapittel 3: Avtalen.

Det gikk flere uker før Jane endelig følte hun falt til ro. Og med ro mente hun ikke at hun endelig hadde funnet sin plass, men at hun til slutt hadde klart å tenke noe annet en det pinlige møtet med Liam. Hun ante ikke hvorfor hun følte seg så berørt av hendelsen, men av en eller annen grunn var hun bare det. Noen ganger kan man ikke sette fingeren på hvordan man tenker og føler det man gjør, det bare er slik. Janes siste fire uker hadde gått ut på masse lesing, den siste innspurten før vinterferien, og hun var rett og slett utslitt. Clara hadde vært mer opptatt av jobben sin enn normalt, noe som Jane på en måte var takknemlig for. Hun fikk fred å ro hjemme når moren stengte seg inne på kontoret sitt i leiligheten, noe som betød at Jane slapp å lese på biblioteket sammen med Angel og Leandra, eller å dra til The Brick. Så nå som vinterferien endelig stod for tur var det planer som var det store temaet. «Jeg skal til Paris!» Sa Angel stolt. Øynene hennes glinset med et så stort håp at Jane bare måtte smile. Hun viste hvor mye Angel hadde hatt lyst til å dra til Frankrike; noen av slektningene hennes bor der, så hun unte venninnen turen. «Hva skal du?» Spurte Jane og kikket til Leandra. «Bare være hjemme, som vanlig. Hva med deg?» Sukket hun. Jane trakk på skuldrene og kikket ned i fanget sitt. Sist vinterferie hadde alt vært som det skulle. Faren hadde tatt med seg både Jane og Clara opp til en hytte lenger nord, og snøen hadde falt fra himmelen som om jorden var en magnet. Jane hadde stått på ski for fjerde gang i sitt liv, og hun hadde hatt snøballkrig med foreldrene, noe som alltid endte med masse latter. En time senere satt de bestandig foran peisen alle tre, med hver sin kopp kakao i hendene. Jane husker følelsen av peisens flammer som varmet huden hennes. Som oftest satt hun seg så nær at det prikket i huden, men det gjorde ikke noe. Det kilte. Det kilte hele henne, livet hennes, og fikk henne til å le. Slik hadde det vært alle vinterferiene da hun bodde i Leeds. Men en vinterferie i London skulle bli annerledes.

Klokken var elleve på morgningen, og Jane hadde vært våken to timer. Hun hadde spist frokost i vinduskarmen på rommet sitt, kledd på seg og bestemt seg for å gå seg en tur. Kulden blåste og fikk to roser til å gro i kinnene hennes. Hun følte seg som en fjær i vinden der hun gikk bortover fortauene. Vinden ledet henne til steder, men ingen-steder. Hun var en marionett for været. Tilslutt fant Jane seg selv på utsiden av The Brick, men før hun rakk å snu og gå til et annet sted bestemte beinene hennes seg for å vandre rett inn i kafeen. Den var lik som alltid; tom, men også full av ro, varme og kjærlighet. Jane kunne ikke annet enn å smile når hun tok inn omgivelsene. «Vi har egentlig stengt i dag.» Sa en stemme. Det var ikke Helen som snakket, for hun ville ha bedt Jane komme nærmere, sette seg og servert henne en kopp varm drikke. Jane rødmet da hun hørte stemmen, og følte seg enda dummere da hun skjønte at han bare prøvde å ta igjen på henne for de første ordene de hadde utvekslet sist gang. «Unnskyld.» Mumlet Jane, men hun mente ingen ting med det. Hun tok av seg luen og gikk bort til disken. «Du har ikke vært her på lenge.» Sa Liam og kikket opp fra boken som han holdt i hendene. Han signaliserte at Jane skulle sette seg mens han helte oppi en kopp kakao til henne. «Jeg har vært opptatt.» Svarte Jane og trakk på skuldrene. «Bestemor sier du kommer hit uansett hvor opptatt du er. Er det noe på gang?» Spurte Liam og rakte Jane koppen. «Hvor er hun? Siden du først nevner henne.» Spurte Jane fort. «Hun er ute og ordner noe, så hun ba meg passe på her imens. Hun er tilbake om ikke lenge.» Svare Liam. Jane tok ham inn. Hun studerte hans runde ansikt og mørkebrune øyne. Det litt for lange håret, der luggen hektet seg i de tykke øyevippene hans. Måten han beit seg i leppen på da han gikk tilbake til lesingen, og det lille glimtet han fikk i øyekroken da han skjønte at Jane stirret på ham. Han kikket opp og smilte. «Hva leser du?» Spurte Jane. «The Perks of Being A Wallflower.» Svarte han. «Jeg bestemte meg for å lese den da jeg hørte så mye bra om den. Det som er utrolig er at den er mye bedre enn det folk sier den er. Jeg vet ikke om det bare er at jeg føler meg knyttet til Charlie, han er hovedkarakteren, eller om boken bare er skrevet, siden den er skrevet bare som brev.» Jane rynket brynene sine og lente seg på albuene slik at hun var nærmere Liam. «Hva får deg til å like Charlie?» Spurte hun. «Har du lest boken?» Liam hevet øyenbrynene og gliste da Jane nikket fort. «Vel? Jeg tror det er hans person. Jeg kan ikke sette meg inn i noen av situasjonene hans, for han går gjennom mye verre ting enn det jeg gjør, men måten han er på. Han er en wallflower. Han er der, ser og hører, og tier om det. Jeg var litt sånn en gang.» Svarte Liam. Stemmen hans ble stillere og stillere jo lenger setningen drev på, og Jane forstod at boken virkelig betydde noe for Liam. «Jeg føler det samme. Og jeg håper at jeg en dag kan få slike venner som Charlie har. Jeg trenger ikke fler enn to stykker; bare noen få nære venner.» Svarte Jane. Det ble stille mellom dem en lang stund, og det eneste de kunne høre var vinden som ulte ute, knirkingen i treveggene og svelgingen da de drakk fra kakaoen sin. «Hva går du igjennom?» Spurte Jane plutselig. Liam kikket forvirret på henne og satte seg mer til rette ovenfor henne. «Du sa du at Charlie gikk gjennom mye verre ting enn det du gjorde.» Forklarte Jane. Liam sukket og nikket stille. Plutselig var det som om han forandret seg. Øynene hans mistet varmen, personligheten hans mistet selvsikkerheten og i stedet for en voksen gutt satt det heller en usikker skygge foran henne. «Det? er en veldig lang historie. Det er en hel rekke med ting som bare smales i en tykk smørje. Det er ikke en gang vits i å forklare.» Liam ristet på hodet. Jane hadde ikke lyst til å presse ham, hun hadde aldri vert en person som prøvde å dra noen ut av sin komfortable sone, og hun følte hun allerede hadde gjort det mot Liam. Dessuten, om Liam hadde gjort det mot henne hadde hun ikke vist hva hun skulle gjøre. Hun hadde mest sannsynlig vært på gråten. «Jeg skjønner.» Svarte hun. «Hva skal du i ferien?» Liam var kjapp til å bytte tema. «Jeg skal forresten ingen ting, så om du vil finne på noe, så kan vi godt det.» Jane smilte og nikket. «Gjerne! Men jeg kan ikke på Torsdag.» Liam smilte. «Jeg er opptatt da jeg også, men hva med på Fredag?» Spurte han håpefullt. Jane smilte tilbake og nikket. «Det passer! Kan jeg ikke møte deg her?» Sa hun. «Jo. Vi kan jo tekste i mellomtiden.» Sa Liam før han fant frem en papirlapp og skrev ned nummeret sitt på den. «Avtale.» Gliste Jane.

javascript:mctmp(0);

Skal poste mer regelmessig nå! :) Om dere ikke har lest The Perks of Being A Wallflower; HVA VENTER DERE PÅ!?!?! Det er en helt uvirkelig og fantastisk god bok. Jeg har lest den ut på så kort tid, og slik som Liam og Jane snakker om den er min mening om boken. Alle er nok Charlie på en eller annen måte, og om ikke så kan man bare ikke la være å bli glad i ham. Savner han allerede, følte meg tom da boken var slutt... :(
Allerede i neste kapittel begynner det litt drama, jeg håper dere syntes det ikke er for tidlig, men det har en stor betydning for historien!!!! :) Neste kapittel kommer i morgen eller på lørdag <3

Linker:
min andre fanfic blogg:  http://fiction1d.blogg.no/
Personlig blogg: http://youngwriter.blogg.no/
En Larry blogg: http://larryisreal.blogg.no/ (måtte ta med bloggen fordi jeg beundrer personen eller personene bak den. De får hat, men likevel så fortsetter de å skrive om Larry. Ikke bare har de bra bevis, videoer osv, men de er kjempe flinke og sterke! Om noen gidder å sjekke den og ikke legge igjen hat, tror jeg hun/han/de hadde blitt glade :) 

Syntes?
-Stine