My secret - Kapittel 2.

Dedikerer dette kapittelet til bestevennen min Vilde♥ Er for det frste utrolig glad for at du leser historien min og sttter meg p den mten, men ogs alt annet du gjr for meg. Du (og de andre jentene) har ftt meg til smile og le nr jeg virkelig har trengt det mest, og jeg tror ikke du vet hvor mye du virkelig betyr for meg. Er kjempe glad i deg, Vildus!♥


Kapittel 2: The Brick.

Noen ganger flte Jane at hennes eneste mte slippe unna p var lpe. Ikke bare fysisk, men ogs psykisk. De siste rene hadde hun lpt mye, og prvd og ikke se tilbake p problemene som hadde dukket opp. Det eneste hun hadde lrt seg var at nr hun lp fra ett problem, dukket et nytt like raskt opp. Da hun var liten husket hun at foreldrene kranglet en del, hun forstod ikke hvorfor den gangen, men n gjorde hun det. Gjr jeg noe galt?! Hadde Clara ropet til mannen sin. Og han hadde svart like rolig som han alltid var, at Nei, du gjr ikke noe galt. Jeg trenger bare en pause. S tok det to mneder fr Jane s faren sin i huset deres igjen. Hun hadde akkurat vendt seg til tanken om at faren hennes, som hun bare s i helgene, ikke kom til vre p kjkkenet hver morgen hun vknet, da hun plutselig fant ham ved kjkkenbordet en tidlig morgen. God morgen, Jenta mi. Og s var alt tilbake til normalt igjen. Jane prvde overhre de hvesende diskusjonene foreldrene hadde om kveldene, hun prvde bare klamre seg til hpet om at Pappa skulle vre hjemme. Hun smilte hver eneste morgen og etter en stund vendte hun seg til blikkene foreldrene sendte hverandre. Hun pusset bare ikke brillene sine bestandig. Og da hun ble eldre, og foreldrene fortsatt kranglet til tider, puttet hun repluggene i rene og hrte p musikk. Et problem mindre.

Tar du oppvasken igjen, Jane? Unnskyld, men jeg har noen telefoner jeg m ta til noen kunder fr jobben i morgen, og det m ikke bli for sent. Clara kikket p datteren sin, som nikket uberrt. Jane minte Clara om seg selv da hun var 17 r, men hun kunne ikke si om det var p en positiv eller negativ mte. Uten si et eneste ord til forlot hun kjkkenet til Jane, som skuffet den siste gaffelen med pasta inn i munnen. Jane var vant til flelsen av vre alene. Hun hadde vokst opp p den mten, og etter at hun flyttet fra Leeds hadde hun ikke forventet seg noe annet. Hun var vandt med morens fravr, og farens lille oppmter. Hun likte ogs vre p egenhnd selv om hun alltid hadde noen rundt seg. Hun likte roen og freden det ga tankene hennes. Hun ryddet fort av bordet, og vasket opp som moren hadde bedt henne om, fr hun gikk inn p rommet og hentet skolesekken sin. Hun mtte f gjort leksene fr det ble alt for sent og hun mtte legge seg eller ble for sliten til pine ynene med lesestoff om atomer og molekyler. Hun gikk inn igjen p kjkkenet, skrev en post-it lapp til moren om at hun dro til biblioteket for gjre lekser, fr hun festet den p kjleskapet over de andre post-it lappene hun hadde hengt der tidligere. S sukket hun og gikk ut.

Med en gang hun ndde biblioteket kom hun p at Angel og Leandra mest sannsynlig kom til vre der inne byd over bkene sine. Jane hadde ikke lyst til mte dem n, og forklare hvorfor hun ikke var hjemme som hun sa hun skulle. S isteden snudde hun ryggen til biblioteket og gikk i retning av cafeen som venninnene hennes ikke viste om. Svrt f viste om den, noe som ikke var s rart. For det frste var den kalt The Brick noe som i seg selv ikke var et srlig vanlig navn p en cafe. For det andre s l den bortgjemt i enden av et gatesmug, og normale folk visste bedre enn g inn i skittene gatesmug det stinket av. Likevel hadde Jane funnet den av ren tilfeldighet. Enda en av hennes problemer hadde skaffet henne stedet. Hun hadde kranglet med moren den frste uken de hadde flyttet inn i leiligheten; Jane ville ikke g p skolen moren hennes hadde valgt ut til henne. Hun hadde tatt seg en gtur klokken ti den kvelden, og Londons mrk var nok til skremme henne, men da hun merket at en mann fulgte etter henne hadde hun latt impulsene ta over. Det endte med at beina hennes frte henne til The Brick, og det hadde vrt hennes favoritt-sted siden den dagen til tross for deres trre smkaker. Kakaoen deres veide opp for kakene, den veide opp for hele det falleferdige stedet.

Er det Jane? Cafe-eieren Helen myste mot inngangen. Kom inn kjre deg! gliste hun da Jane vinket sjenert. Jeg m bare f gjort unna noen lekser fr dere stenger, er det greit? Spurte hun og satte seg ved bardisken. Helen nikket ivrig og gliste. Klart det. Bli s lenge du vil, og bare rop om det er noe. La meg lage deg litt kakao, fr jeg gr inn p bakrommet og gjr mnedens regnskap ferdig. Helen startet lage en kopp kakao mens Jane dro frem skolebkene sine. Hun flte seg alltid s velkommen hos Helen. Hun var som en stor myk bamse, og til tross for at hun var nrmere 60 rene flte Jane at Helen var en av dem som forstod hennes ungdommelige problemer best. Jane hadde pnet seg for Helen og hun bare lyttet. Hun hadde ikke mye si, men bare at hun var der, flelsen av at noen brydde seg, var nok for Jane. Om noen kommer inn, si at vi stengte tidligere i dag. Helen ga Jane koppen, blunket og forsvant inn p bakrommet. De viste begge to at det mest sannsynlig ikke kom til dukke opp noen andre. Men noen ganger tar selv sannsynligheten feil.

To kopper kakaoer senere var Jane endelig gjennom sidene med naturfag, og sukket lettet ut. Helen hadde fortsatt ikke kommet ut, og om ikke Jane viste bedre hadde hun sovnet der inne. Jane smilte til seg selv mens hun tok frem sin siste skolebok og sukket da hun s det var matte. Hun var i ferd med stupe ned i rutearkene, da drklokken startet ringe og signaliserte at noen andre ogs var kommet for beske den slitene cafeen. Jane bannet for seg selv da hun kom p hva Helen hadde sagt, og skjnte at hun mtte ta p seg oppgaven for si de var stengt. Sakte snudde hun seg rundt og mtte blikket til den fremmede som kom gende inn. Hei. Sa han stille og trakk p smilebndene da han mtte Janes blikk. Jane bannet enda en gang til seg selv da hun tok inn gutten; hvor forferdelig er det ikke mtte vre den som jager ut en s tiltrekkende gutt?! Eh, hallo. Nlte Jane. Det er egentlig stengt. La hun til. Gutten lo kort og nikket. Jeg vet. Jeg kommer bare for ordne noe. Og fr Jane rakk gjre noe var gutten bak disken og p vei inn til bakrommet. Hva skal du?! Ropte hun etter ham. Hun spratt opp fra stolen sin og lp etter ham. Du kan ikke bare g rett? Hun stoppet da hun s gutten omfavnet Helen. Rdmen spredde seg i kinnene sine da hun skjnte at Helen og gutten var bekjente, og de virket nrmere hverandre enn det Jane og Helen var. Det gr fint, Jane. Dette er barnebarnet mitt Liam. Helen og gutten, Liam, trakk seg fra hverandre, og gutten trakk p skuldrene med en kort latter. . Unnskyld, jeg viste ikke? Liam avbrt Jane og stakk hnden sin frem for hilse. Det gr fint. Jeg er Liam. Og glad jeg endelig mter deg, for Bestemor har nevnt hennes beste kunde et parr ganger for mye. Smilte ham. Jane tok hnden hans og hilste. Jeg er Jane. Mumlet hun, og kjente seg selv rdme enda sterkere. Hun hadde alltid vrt slik nr det kom til gutter. Hun var ikke typen noen av guttene la yne p, og hun kunne nesten ikke se for seg selv med noen kjreste. Hyggelig mte deg, og tusen takk for at du kommer hit. Jeg vet det betyr mye for Bestemor. Liam smilte snilt ned mot Jane og kikket mot Helen igjen. Selvflgelig gjr det det! Jane er en av de koseligste jentene jeg noen gang har mtt, du burde be henne ut Liam! Alle mdre eller bestemdre likte gjre barnet eller barnebarnet sitt flaut, noe det s ut som Helen ogs moret seg over. Hun fikk seg en skikkelig god latter, nr ikke bare ansiktet til Jane var i flammer lenger, men ogs Liam sitt. Ungdommene sendte hverandre ukomfortable blikk, og Liam prvde le det bort og sa noe som Jeg kjenner henne ikke en gang. Og det var sant, men det gjorde ikke Jane noe mer godt vite at selv en fremmed, som ikke kjente henne, heller ikke ville ha gtt ut med henne. Hun lurte noen ganger p om hun bare hadde alt for drlig selvtillit eller om det var noe alle jenter p hennes aldrer tenkte en gang n og da. Men hun lot som ingen ting og fniste kort og ristet p hodet. Jeg m komme meg hjem. Ha det bra, Helen. Hyggelig mte deg, Liam. Jane smilte svakt mot dem begge. Hper jeg ser deg igjen denne uken, kjre. Ha det godt. Helen ga henne en klem, fr hun forsvant ut til disken igjen. Jane og Liam fulgte etter, og mens Jane pakket sakene sine var det helt stille. Hade. Sa Jane en siste gang, og fikk Helen til kikke opp fra papirene sine og Liam til sm-kikke halvt opp fra kakaoen sin. Ha det! Ropte Helen etter henne, mens Liam sendte henne et smil, der et nesten usynlig smilehull dukket opp p venstre kinn. Og det var akkurat det bildet som Jane ikke fikk ut av hodet; Liam og hans trollbunnende smil.



Som dere ser har jeg begynt dedikere kapitteler igjen. En mte for meg og vise hvor mye alt dere sier, og at dere leser betyr for meg :)
Jeg vet ikke hva Liam's ekte bestemor hetter, og The Birck er helt sikkert ikke en ekte kaf, men la oss late som ;) Dere var s utrolgi flinke til kommentere p sist kapittel! Wow, det tok puste fra meg alts, og noe jeg virkelig trengte! Fikk en drlig nyhet denne uken, mamma skal nemlig g p cellegift likevel. Men snne smting som deres kommentarer er noe jeg har lrt meg sette mer pris p. S jeg kan si dere en ting, som veldig mange sier, men som veldig f faktisk gjr; sett pris p de sm gledene i livet! Det jeg lever opp til n om dagen♥

Hva syntes dere?
-Stine

9 kommentarer

Camilla

16.03.2013 kl.16:46

Utrolig fin! Gleder meg til finne ut hva som skjer! ^^ <3

Susann

16.03.2013 kl.18:52

Kjempe bra! Gleder meg til mer <3

Hege-Eline

17.03.2013 kl.16:12

Du er kjempe flink til skrive!!

MER <3

Benedikte

18.03.2013 kl.07:45

Utrolig bra Stine, fantastisk kapittel. Gleder meg virkelig til neste. Bare fortsett snn s blir dette en utrolig historie. Nok en utrolig historie kan vi vel si :)

Berit

18.03.2013 kl.09:52

S sykt flott blogg du har da! Jeg blir nesten helt misunnelig her, ass. Leser ikke denne fast, men kanskje jeg skal begynne med det?! Hadde blogg fr, men fikk s mye stygge kommentarer jeg ikke ville blogge mer p grunn av det. Men jeg har en bra link du m se p som jeg fant. Det er en konk du kan vinne 2 000 kroner gave kort i. Anbefales veldig! Ble med du og da!!!

Stine :)

20.03.2013 kl.12:39

Kjempe bra :)

Beate

21.03.2013 kl.14:53

Fin blogg! Bli med i konkurransen vr da! Premien er en reise for to til Venezia!

Vilde

25.03.2013 kl.23:52

aww! Du er s utrolig herlig Stine! Du skriver utrolig bra, og jeg kjenner at jeg bare blir dratt inn i historien din. s koselig at du dedikerte den til meg <3 ble litt rrt :') du betyr utrolig mye for meg Stine, er kjempe glad i deg <3

Kaja

27.03.2013 kl.00:28

Superstt kapittel Stine <3 Du skriver s fascinerende og gjr det bare mer og mer spennende for alle oss lesere. Klarer ikke vente til neste kapittel+ smilehullene til Liam er sykt bedrende og kjempe-tiltrekkende xD

Skriv en ny kommentar

,


    Jeg heter Stine, er 16 r og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

1D Noveller A story to remember (Harry) Blogg Don't let go 2: Please stay (Niall). info konkurranse My secret Pinky promise (Harry) Snstorm (Zayn). Still The One (Louis) what makes you beautiful (Louis)


Arkiv

Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

hits