directionstorys

Dedikerer dette kapittelet til bestevennen min Vilde ♥ Er for det første utrolig glad for at du leser historien min og støtter meg på den måten, men også alt annet du gjør for meg. Du (og de andre jentene) har fått meg til å smile og le når jeg virkelig har trengt det mest, og jeg tror ikke du vet hvor mye du virkelig betyr for meg. Er kjempe glad i deg, Vildus! ♥

Kapittel 2: «The Brick».

Noen ganger følte Jane at hennes eneste måte å slippe unna på var å løpe. Ikke bare fysisk, men også psykisk. De siste årene hadde hun løpt mye, og prøvd og ikke å se tilbake på problemene som hadde dukket opp. Det eneste hun hadde lært seg var at når hun løp fra ett problem, dukket et nytt like raskt opp. Da hun var liten husket hun at foreldrene kranglet en del, hun forstod ikke hvorfor den gangen, men nå gjorde hun det. «Gjør jeg noe galt?!» Hadde Clara ropet til mannen sin. Og han hadde svart like rolig som han alltid var, at «Nei, du gjør ikke noe galt. Jeg trenger bare en pause». Så tok det to måneder før Jane så faren sin i huset deres igjen. Hun hadde akkurat vendt seg til tanken om at faren hennes, som hun bare så i helgene, ikke kom til å være på kjøkkenet hver morgen hun våknet, da hun plutselig fant ham ved kjøkkenbordet en tidlig morgen. «God morgen, Jenta mi.» Og så var alt tilbake til normalt igjen. Jane prøvde å overhøre de hvesende diskusjonene foreldrene hadde om kveldene, hun prøvde bare å klamre seg til håpet om at Pappa skulle være hjemme. Hun smilte hver eneste morgen og etter en stund vendte hun seg til blikkene foreldrene sendte hverandre. Hun pusset bare ikke brillene sine bestandig. Og da hun ble eldre, og foreldrene fortsatt kranglet til tider, puttet hun ørepluggene i ørene og hørte på musikk. Et problem mindre.

«Tar du oppvasken igjen, Jane? Unnskyld, men jeg har noen telefoner jeg må ta til noen kunder før jobben i morgen, og det må ikke bli for sent.» Clara kikket på datteren sin, som nikket uberørt. Jane minte Clara om seg selv da hun var 17 år, men hun kunne ikke si om det var på en positiv eller negativ måte. Uten å si et eneste ord til forlot hun kjøkkenet til Jane, som skuffet den siste gaffelen med pasta inn i munnen. Jane var vant til følelsen av å være alene. Hun hadde vokst opp på den måten, og etter at hun flyttet fra Leeds hadde hun ikke forventet seg noe annet. Hun var vandt med morens fravær, og farens lille oppmøter. Hun likte også å være på egenhånd selv om hun alltid hadde noen rundt seg. Hun likte roen og freden det ga tankene hennes. Hun ryddet fort av bordet, og vasket opp som moren hadde bedt henne om, før hun gikk inn på rommet og hentet skolesekken sin. Hun måtte få gjort leksene før det ble alt for sent og hun måtte legge seg eller ble for sliten til å pine øynene med lesestoff om atomer og molekyler. Hun gikk inn igjen på kjøkkenet, skrev en post-it lapp til moren om at hun dro til biblioteket for å gjøre lekser, før hun festet den på kjøleskapet over de andre post-it lappene hun hadde hengt der tidligere. Så sukket hun og gikk ut.

Med en gang hun nådde biblioteket kom hun på at Angel og Leandra mest sannsynlig kom til å være der inne bøyd over bøkene sine. Jane hadde ikke lyst til å møte dem nå, og forklare hvorfor hun ikke var hjemme som hun sa hun skulle. Så isteden snudde hun ryggen til biblioteket og gikk i retning av cafeen som venninnene hennes ikke viste om. Svært få viste om den, noe som ikke var så rart. For det første var den kalt The Brick noe som i seg selv ikke var et særlig vanlig navn på en cafe.  For det andre så lå den bortgjemt i enden av et gatesmug, og normale folk visste bedre enn å gå inn i skittene gatesmug det stinket av. Likevel hadde Jane funnet den av ren tilfeldighet. Enda en av hennes problemer hadde skaffet henne stedet. Hun hadde kranglet med moren den første uken de hadde flyttet inn i leiligheten; Jane ville ikke gå på skolen moren hennes hadde valgt ut til henne. Hun hadde tatt seg en gåtur klokken ti den kvelden, og Londons mørk var nok til å skremme henne, men da hun merket at en mann fulgte etter henne hadde hun latt impulsene ta over. Det endte med at beina hennes førte henne til The Brick, og det hadde vært hennes favoritt-sted siden den dagen til tross for deres tørre småkaker. Kakaoen deres veide opp for kakene, den veide opp for hele det falleferdige stedet.

«Er det Jane?» Cafe-eieren Helen myste mot inngangen. «Kom inn kjære deg!» gliste hun da Jane vinket sjenert. «Jeg må bare få gjort unna noen lekser før dere stenger, er det greit?» Spurte hun og satte seg ved bardisken. Helen nikket ivrig og gliste. «Klart det. Bli så lenge du vil, og bare rop om det er noe. La meg lage deg litt kakao, før jeg går inn på bakrommet og gjør månedens regnskap ferdig.» Helen startet å lage en kopp kakao mens Jane dro frem skolebøkene sine. Hun følte seg alltid så velkommen hos Helen. Hun var som en stor myk bamse, og til tross for at hun var nærmere 60 årene følte Jane at Helen var en av dem som forstod hennes ungdommelige problemer best. Jane hadde åpnet seg for Helen og hun bare lyttet. Hun hadde ikke mye å si, men bare at hun var der, følelsen av at noen brydde seg, var nok for Jane. «Om noen kommer inn, si at vi stengte tidligere i dag.» Helen ga Jane koppen, blunket og forsvant inn på bakrommet. De viste begge to at det mest sannsynlig ikke kom til å dukke opp noen andre. Men noen ganger tar selv sannsynligheten feil.

To kopper kakaoer senere var Jane endelig gjennom sidene med naturfag, og sukket lettet ut. Helen hadde fortsatt ikke kommet ut, og om ikke Jane viste bedre hadde hun sovnet der inne. Jane smilte til seg selv mens hun tok frem sin siste skolebok og sukket da hun så det var matte. Hun var i ferd med å stupe ned i rutearkene, da dørklokken startet å ringe og signaliserte at noen andre også var kommet for å besøke den slitene cafeen. Jane bannet for seg selv da hun kom på hva Helen hadde sagt, og skjønte at hun måtte ta på seg oppgaven for å si de var stengt. Sakte snudde hun seg rundt og møtte blikket til den fremmede som kom gående inn. «Hei.» Sa han stille og trakk på smilebåndene da han møtte Janes blikk. Jane bannet enda en gang til seg selv da hun tok inn gutten; hvor forferdelig er det ikke å måtte være den som jager ut en så tiltrekkende gutt?! «Eh, hallo.» Nølte Jane. «Det er egentlig stengt.» La hun til. Gutten lo kort og nikket. «Jeg vet. Jeg kommer bare for å ordne noe.» Og før Jane rakk å gjøre noe var gutten bak disken og på vei inn til bakrommet. «Hva skal du?!» Ropte hun etter ham. Hun spratt opp fra stolen sin og løp etter ham. «Du kan ikke bare gå rett?» Hun stoppet da hun så gutten omfavnet Helen. Rødmen spredde seg i kinnene sine da hun skjønte at Helen og gutten var bekjente, og de virket nærmere hverandre enn det Jane og Helen var. «Det går fint, Jane. Dette er barnebarnet mitt Liam.» Helen og gutten, Liam, trakk seg fra hverandre, og gutten trakk på skuldrene med en kort latter. «Å. Unnskyld, jeg viste ikke?» Liam avbrøt Jane og stakk hånden sin frem for å hilse. «Det går fint. Jeg er Liam. Og glad jeg endelig møter deg, for Bestemor har nevnt hennes beste kunde et parr ganger for mye.» Smilte ham. Jane tok hånden hans og hilste. «Jeg er Jane.» Mumlet hun, og kjente seg selv rødme enda sterkere. Hun hadde alltid vært slik når det kom til gutter. Hun var ikke typen noen av guttene la øyne på, og hun kunne nesten ikke se for seg selv med noen kjæreste. «Hyggelig å møte deg, og tusen takk for at du kommer hit. Jeg vet det betyr mye for Bestemor.» Liam smilte snilt ned mot Jane og kikket mot Helen igjen. «Selvfølgelig gjør det det! Jane er en av de koseligste jentene jeg noen gang har møtt, du burde be henne ut Liam!» Alle mødre eller bestemødre likte å gjøre barnet eller barnebarnet sitt flaut, noe det så ut som Helen også moret seg over. Hun fikk seg en skikkelig god latter, når ikke bare ansiktet til Jane var i flammer lenger, men også Liam sitt. Ungdommene sendte hverandre ukomfortable blikk, og Liam prøvde å le det bort og sa noe som «Jeg kjenner henne ikke en gang». Og det var sant, men det gjorde ikke Jane noe mer godt å vite at selv en fremmed, som ikke kjente henne, heller ikke ville ha gått ut med henne. Hun lurte noen ganger på om hun bare hadde alt for dårlig selvtillit eller om det var noe alle jenter på hennes aldrer tenkte en gang nå og da. Men hun lot som ingen ting og fniste kort og ristet på hodet. «Jeg må komme meg hjem. Ha det bra, Helen. Hyggelig å møte deg, Liam.» Jane smilte svakt mot dem begge. «Håper jeg ser deg igjen denne uken, kjære. Ha det godt.» Helen ga henne en klem, før hun forsvant ut til disken igjen. Jane og Liam fulgte etter, og mens Jane pakket sakene sine var det helt stille. «Hade.» Sa Jane en siste gang, og fikk Helen til å kikke opp fra papirene sine og Liam til å små-kikke halvt opp fra kakaoen sin. «Ha det!» Ropte Helen etter henne, mens Liam sendte henne et smil, der et nesten usynlig smilehull dukket opp på venstre kinn. Og det var akkurat det bildet som Jane ikke fikk ut av hodet; Liam og hans trollbunnende smil. 

Som dere ser har jeg begynt å dedikere kapitteler igjen. En måte for meg og vise hvor mye alt dere sier, og at dere leser betyr for meg :)
Jeg vet ikke hva Liam's ekte bestemor hetter, og The Birck er helt sikkert ikke en ekte kafè, men la oss late som ;) Dere var så utrolgi flinke til å kommentere på sist kapittel! Wow, det tok puste fra meg altså, og noe jeg virkelig trengte! Fikk en dårlig nyhet denne uken, mamma skal nemlig gå på cellegift likevel. Men sånne småting som deres kommentarer er noe jeg har lært meg å sette mer pris på. Så jeg kan si dere en ting, som veldig mange sier, men som veldig få faktisk gjør; sett pris på de små gledene i livet! Det jeg lever opp til nå om dagen ♥

Hva syntes dere?
-Stine