My secret.

Prolog:

Ingen hadde noen gang sett det for seg, eller tenkt tanken. Alle forventet noe annet, likevel kom det ikke som noe sjokk for de fleste. Alle ting tar slutt, både gode og dårlige ting har en ende. Det gjelder bare å stoppe mens leken er god, ikke kutte svingene og forstå at en vei alltid ender et sted, det gjelder bare å holde seg fast mens bilen humper av gåre. Ord har blitt sagt, sanger sunget og fem par med øyne hadde tatt sin beslutning; deres avslutningskonsert var datert om èn uke. One Direction?s ende ville finne sted i London O2 Arena den første dagen i Januar 2020. Hvorfor? Da var det akkurat fem år siden noe tok slutt, noe begynte, og alt forandret seg.

***

Det var ikke til å tro. Gutten i speilet hadde forandret seg alt for mye på bare noen år, men han viste selv at bak hele fasaden var han fortsatt den samme. Han tenkte fortsatt likt, sa ofte det samme han hadde gjort tilbake i tiden og hadde ikke endret sine sterkeste meninger det granne. Han var seg selv ? ut og inn ? han hadde bare endret sitt ytre.

I rommet over gangen sto det også en annen gutt. Han gikk nervøst frem og tilbake over gulvene og kikket mot døren som om den snakket til ham. Det gjorde den også, men den ba ham gå, ikke å bli som han egentlig ville. Ventingen tæret på nervene hans, enda han viste at det ikke var noe å grue seg til. Han hadde gjort dette tusenvis av ganger, likevel følte han seg nervøs. Slik han bestandig hadde gjort. Men grunnen til nervene var ikke de samme lenger. Han fryktet ikke ropene og babbelet som kom ut fra alles lepper, han hadde vendt seg til tåresprengte øyne og utvidede pupiller. Det han gruet seg til denne gangen var stillheten. Hvordan kom stillheten til å høres ut?

***

«Er du klar?» Niall stakk hodet sitt inn døren og tok inn synet av hans yngste bestekompis. Han sto foran speilet og rettet nok en gang på kragen som hang løst om halsen hans. Den prøvde å gjøre en god jobb ved å ramme inn hans bleke ansikt. Han virket stivere enn han hadde gjort for en halvtime siden; skuldrene var trukket opp mot ørene, armene klistret mot overkroppen. Han kikket inn i speilet på seg selv og lot blikket lande på Niall bak ham. «Jeg kommer nå.» Mumlet han. Likevel snudde han seg ikke, og Niall skjønte at han ikke var klar. Det var ikke bare stemmen hans som røpte det, men hele hans person. «Harry, det kommer til å gå bra. Denne gangen er ikke noe annerledes enn de andre gangene du har stått på scenen.» Niall gikk inn i rommet og stoppet ved siden av Harry. De stod side om side og kikket på refleksjonen av dem selv. Det var nesten uvirkelig at det var dem. Harry hadde for lengts grodd nesten et hode høyere enn Niall, krøllene hans hadde blitt løsere med årene, men fortsatt var de perfekt formet om pannen. Øynene hadde fortsatt glimtet som fortalte alle at han var «flørten» i bandet. Niall var fortsatt spinkel, men mens han hadde strekt seg hadde også musklene hans kommet mer til syne. Øyne like blå som havets bølger og hårlokker like ville som okser. De var så like seg selv, men så forskjellige. Det var bare én av mange grunner til at ting hadde blitt slik det ble. «La oss gå.» Sa Harry og kikket på Niall. Harry følte nervøsiteten smelte bort da han lå øynene på Niall. Det var som før. Ingen ting var forandret, hvorfor skulle ting være annerledes nå? Han hadde jo gjort dette mange ganger.

***

«Hvordan går det med henne?» Liam holdt rundt telefonen sin som om den var hans eneste håp om å overleve, noe den kanskje var. Det føltes slik. Han svelget tungere og tungere for hvert sekund med stillhet. Han ventet på en dårlignyhet, men han håpet likevel på en god en. Det hadde kanskje hjulpet ham, og de andre guttene, om personen i den andre enden kunne gitt ham et lite svar som kunne få smilet til å dukke opp. «Jeg er redd hun fortsatt er i den samme tilstanden. Hun sover nå.» Det var en pause i den andre enden. «Vil du at jeg skal si ifra at du har ringt, Liam?» Liam trakk pusten dypt og måtte bite seg i tungen for å kvele et hikst. «Nei?» Han kremtet. «Nei, ikke si noe til henne. Bare ring meg om det skjer noen endringer.» Fortsatte han. Med endringer viste både han og legen, personen i den andre enden av telefonen og som han hadde ringt nesten hver eneste dag de siste månedene, at med «endringer» så kunne det både bety noe godt og vondt. Begge to håpet at deres neste telefonsamtale skulle bli annerledes; at gode ting skulle bli sagt. Likevel viste de begge at det var større sjanse for hver eneste gang de var i kontakt at det motsatte kunne hende. «Jeg vet. Jeg ringer med en gang.» Svarte legen. Liam nikket, mer til seg selv for å ta seg sammen, men den brå bevegelsen fikk en tåre til å løsne fra øyekroken. Liam lot den ikke falle. Dette var ikke tiden for å gråte, han hadde ingen ting å gråte for. Enda. Han kjente ikke morgendagen, bare gårsdagen, og dagene før den dagen hadde vært lik. Han kunne ikke gråte over fremtiden, det hadde han lært seg. Om han tok sorgene på forskudd var han redd han ikke kom til å klare mer, men han hadde en tidsfrist; 1. Januar. Han skulle holde ut, guttene skulle holde ut, og aller viktigst henne skulle holde ut. Det var i alle fall det Liam våknet opp og sa til seg selv hver eneste dag, og det siste han ba om hver eneste kveld. Om noen hørte hans bønn og rop var en helt annen historie.


430610_426823720733735_903596638_n_large

Så dette er prologen, og om dere ikke vet hva en prolog er så er det ikke et kapittel, men det aller første som blir skrevet i en bok. Jeg vet ikke om dere liker det, meg jeg ble faktisk fornøyd med det! Tilslutt... dere aner ikke hvor lenge jeg har grublet på hva jeg skulle skrive, og jeg skjønte til slutt at jeg bare måtte skrive med mine tanker og følelser om historien skulle være lettere å skrive. Jeg skal mest sansynlig lage en trailer, noe som kommer til å gi et innblikk i hva historien virkelig handler om, noen gjetter det kanskje allerede. Det ligger noen hint der, og for de som kjenner meg så tror jeg dere vet det..... 
Si ifra om noe er uklart, dere ikke liker det eller forstår, for jeg retter gjerne opp eller forklarer, heheh! Håper dere har holdt ut med meg og mine vinglete beslutninger, men endelig kan jeg gi dere noe jeg faktisk er fornøyd meg og "stolt" av.... kind of :P

Hva syntres dere? Vil dere lese mer av historien?
(liker detaljerete kommentarer, vet dere ;P)
-Stine 

8 kommentarer

Hege-Eline

09.03.2013 kl.13:56

Prologen er utrolig fin... Jeg tror jeg fikk en anelse om hva historien kommer til å handle om :)

Du skriver kjempe bra Stine, og jeg er glad for at du endelig har klart å komme med noe du også er fornøyd med. Det syntes så godt i historien om du liker den eller ikke... Og jeg har savnet måten du skrev prologen på. Det er sånn jeg liker, tanker, skildringer, og det kommer hint på hva som kommer til å skje utover i historien. Gleder meg utrolig mye til å få vite om det jeg tror er riktig eller ikke! <3

Trine!!!

09.03.2013 kl.14:50

Jeg beklager for at jeg så mye sjeldnere kommenter. Det er bare at tiden renner ut av hendene mine nå. Jeg har tre måneder igjen og jeg vil virkelig bruke dem så godt jeg kan. USA har vært så utrolig hardt, men på samme tid har det vært så fantastisk. Jeg har lært så sinnsykt mye om meg selv og alle andre rundt meg. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dere hjemme i Norge.

Ok, over til prologen (eller hvordan du stavet det;)) JEG ELSKER DEN. For å være helt ærlig har jeg ikke veldig behov for å lese den historien om louis. Jeg skal helt ærlig si at det ikke er min type skriving og lesing. Men dette, dette er hva jeg liker! Jeg elsker det! Hver eneste følelse bilr breskrevet og sammenliknet med noe. Du har en evne til å gjøre alt så vakkert. Ja, rett og slett nydelig! Skildringer, metaforer, gosh how I love it! Nå må du bare stå på å gjøre så godt du kan. Så lover jeg å kommentere i ny og ne, når du har en down periode. Masse lykke til med deg og familien din. Tenker masse på dere! <3

stine

09.03.2013 kl.16:54

Fortsett sånn Stine snuppa :) Du er kjempe flink :) Likte my secret ;)

Susann Bjerkseth

09.03.2013 kl.21:52

Jaa!! Bare legg ut hele historien med en gang, men først en trailer :))

Aasne

10.03.2013 kl.04:46

Hei, well this is awkward, men den som er "Trine!!" der oppe er egentlig meg.... Hehe

Randomkaos

10.03.2013 kl.23:03

Fortsett Stine!! eller kan du bare sende meg hele historien ??? ÅÅhh! Gleder meg til resten kommer ut <3 xoxo Vilde

Directionstorys

11.03.2013 kl.09:00

Randomkaos: Vilde! <3 Koselig at du leser historien! Men du får nok vente som alle de andre, dette er min hevn siden du sier jeg skriver som et barnehage-barn mohahahah ;D

Benedikte

12.03.2013 kl.14:16

Unnskyld for en alt for sen kommentar, men har vært veldig opptatt i en lang stund nå og har ikke fått lest før nå. Og for å si det sånn var det helt fantastisk. Jeg gleder meg alltid til du skal skrive og mener bestemt at du ikke skal skrive hvis du ikke er fornøyd med det du selv skriver. Jeg er virkelig glad for at jeg tok meg tid til å lese i dag for det var virkelig utrolig bra.

Jeg gleder meg til denne historien fordi den virker litt annerledes enn mange andre fanfics jeg har lest og gleder meg virkelig til fortsettelsen. Du er helt fantastisk, bare husk det og så gleder jeg meg til første kapittel. You go girl <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits