Snøstorm: Harold.

Kapittel 2: Harold.

Snøflak og hagel kilte nedover vindusruten på rommet til Rosie, der hun lå innpakket i noen ullpledd og ventet på å sovne. Det var ikke bare den sterke hamringn mot ruter og vegger som holdt henne våken, men også den konstante nagingen av tankene som hadde plaget henne i over en uke. Grunnen til at hun lå våken til langt på natt det døgnet var enkel; morgendagen skulle nemlig gi henne svar på tankene hennes. Hun viste ikke om det var en god eller dårlig ting, alt hun viste var at morgendagen enten kom til å bli katastrofal eller skli like ubemerkelig forbi som den siste måneden hadde gjort.

"Rose, sover du?" Hannahs lette hvisking klartes så vidt å høres i det mørke rommet. Det var som om mørket tok tak i hviskingen og prøvde å dekke over den. Uansett kunne Rosie høre den der hun hadde dubbet av, og av en eller annen grunn var hun takknemlig for at venninnen hadde vekket henne. Hun kunne bare forestille seg hva slags grusomme mareritt som ville terget henne, noe som ikke akkurat hadde hjulpet på nervøsiteten. Dessuten var venninnene hennes flinke til å holde tankene hennes andre plasser, så distraksjoner fra tanker, søvn eller alt annet som gjorde at henne måtte være alene så hun på som god hjelp. «Jeg er våken.» Sa Rosie og satte seg opp i sengen. Hun lente seg bort til nattbordet sitt og skrudde på lampen. Et gult lys skjøv mørket vekk, og de to jentene kikket på hverandre. Hannah stirret intenst på Rosie, og bak ryggen holdt hun hardt rundt noe. Gjenstanden brant i hånden hennes, og hun merket hvordan lyset i rommet avslørte henne. All nervøsiteten, tvilen og uroen ble satt på utstilling, og Rosie gransket gjennom forstørrelsesglass. «Hannah, hva er det?» Rosie dro av seg dynen og hoppet ut av sengen. Hun gikk rolig bort til venninnen sin og slet med å holde balansen ettersom hun hadde reist seg for fort. Både mangel på søvn og den brå bevegelsen hadde gjort henne svimmel, og faktumet at hun ikke hadde spist skikkelig på en god stund gjorde det hele ikke særlig bedre. Omsider fikk hun ristet av seg svimmelheten og øynene hennes så ikke like uklart da hun sto ansikt til ansikt med Hannah.
«D-Det kom et brev.» Rosies mage vrengte seg og hun beit seg så hardt i leppa at litt blod piplet gjennom det lille mellomrommet mellom fortennene hennes. Hannah rakte hun brevet med en skjelvende hånd og skvatt da Rosie rev til seg konvolutten merket med hennes navn i en slurvete løkkeskrift. Hannah observerte med skarpe øyne og en klump i halsen da Rosie rev konvolutten åpen og trakk ut et blått kort. «Det var det jeg fryktet...» Mumlet Rosie. Kroppen hennes hadde inntatt en bedøvet fase, og selv om hun burde vært lettet over å slippe å vente helt til neste morgen med å finne ut svaret, kunne hun ikke unngå å føle seg fortapt. «Hva skal jeg gjøre? Jeg kan bare ikke dra dit, jeg kommer til å dumme meg skikkelig ut. Jeg viste at å forbli venner etter et brudd aldri kunne føre til noe godt.» Rosie ante virkelig ikke hvorfor hun hadde fått invitasjonen. Etter å ha slått opp med Mike, prøvd å være venner, for så å ikke se hverandre på nesten to hele måneder skulle man tro at dem begge hadde helt glemt hverandre, men det var ikke tilfellet for noen av dem. Rosie viste at denne dagen muligens kunne komme, og Mike hadde selv lurt på om han burde ha skrevet brevet, men etter mye om og men hadde han bestemt seg for å bare hoppe i det; Rosie var herved invitert i Mikes 19 årsdag.

Dagen etter satt Rosie, Hannah, Josie og Sarah rundt kjøkkenbordet i leiligheten sin og diskuterte alternativer. Foreløpig var det to ting som sto på listen for Rosies venninner; enten å sende Rosie til ex-kjæresten igjen, eller få henne til å avslå han med en blodig knyttneve. Uheldigvis for dem virket det ikke som om Rosie var begeistret for noen av alternativene. «Så dere foreslår at jeg enten drar på festen hans, eller at jeg lager skikkelig drama og sier nei?» Rosie hevet øyenbrynene da Sarah og Josie nikket ivrig og Hannah strøk henne medfølende på låret. «Begge delene er ille!» Utbrøt Rosie. «Jeg vil hverken dra i den dumme bursdagen hans eller gjøre det vanskelig for ham.» venninnene sukket. Sarah begravet hodet i hendene sine og Josie fnøs. «Hva om du spør om du får ta med deg noen?!» Spurte Hannah. «Han kan ikke akkurat nekte deg. Husker du ikke da han dro med seg Dylan da dere skulle ha filmkveld? Uhøflig, men han får tåle å få igjen.» Rosie nikket sakte. «Det kan gå.» Sa hun. «Og hva om denne personen er en annen gutt?! Det hadde blåst Mike av banen. Etter at han slo opp med deg så burde du vise ham hvor sterk du er. Vis han at det er haugevis med gutter som står i kø for å date deg.» Sa Josie og smilte. Rosie krympet seg av ordene. De passet så lite til henne at det gjorde vondt. Det var riktig at hun hadde hatt noen forhold gjennom sine 18 år, men hun hadde måttet jobbe for dem. Kjærlighet er ikke noe som bare kommer svevende med vinden. «Om det bare hadde vært så lett...» Hvisket hun og famlet med fingrene sine. Josie reiste seg og dumpet ned på fanget til Rosie. Hun kikket henne inn i øynene sine med hennes mystiske og glinsende brune øyne. «Å, men det er så enkelt, Rose.»

Etter nok en diskusjon hadde jentene fått Rosie inn i en kort rød kjole, høye pumps og krøllet hennes halvlange blonde hår i noen myke krøller. Sminken hennes var lagt elegant om øynene, og en lys foundation fikk hennes ellers så bleke og livløse hud til å stråle vakkert som prikkfritt porselen. Selv hadde jentene på seg sorte kjoler og pumps selv, mens håret deres var stylet i forskjellige frisyrer. Sarahs utemte og krusete hår var slettet ut og festet i en stam hestehale, mens Josie hadde latt sine brune lokker kile skulderbladene sine. Hannah hadde også rettet håret sitt, noe som sto i stil til hennes lange og slanke kropp. Rosie hadde alltid misunnet Hannah for utseendet hennes. Med den kroppen, de lange øyevippene og det søte smilet kunne ikke noen gutter slå blikkene vek fra henne, men uheldigvis kunne ikke Hannah fordra oppmerksomheten hun fikk. Hun var fornøyd med livet sitt som det var, og ville hun ha noe kjærlighetsdrama kunne hun for så vidt bare be Rosie fortelle om sine tidligere forhold.

De sto alle sammen klare ved utgangsdøren til leiligheten sin, da telefonen til Josie ringte. «Det er han! Jeg må ta denne jenter.» Sarah var forsvunnet like etter hennes glade utbrudd, og de tre andre jentene ga hverandre kjente uttrykk. Sarah hadde i snart én måned fått god kontakt med en gutt hun hadde møtt via jobben, og de hadde jevnlig dratt på kafédater og på kino, og med samtlige natta-meldinger og prat over telefonen hadde de fått god kontakt. Rosie, Hannah og Josie hadde enda ikke fått møtt gutten Sarah hadde kaldt for Harold. Det eneste Sarah mente de trengte å vite om gutten var at han hadde krøller og verdens nydeligste smilehull. Og det var for så vidt nok for de tre andre jentene for å se for seg gutten som så lett hadde kapret Sarahs hjerte. «Gjett hva!» Sarah kom tilbake med et stort glis om munnen. «Fortell det mens vi går.» Sa Rosie og lukket opp utgangsdøren. Hun lot venninnene gå ut før henne og låste døren etter dem. «Harold inviterte oss ut, alle sammen, han sier han har lyst til å møte vennene mine.» Rosie, Hannah og Josie så på Sarah og smilte. Det kom til å bli fint å se om bildet de hadde dannet seg opp i hodet av Harold passet til hans virkelige jeg. «Og det beste av alt; han tar med seg tre av kompisene sine også, og de er alle single. Om dere seg bort i fra Harry da, dere får ikke ham.» jentene lo mens de gikk ut av bygningen de hadde leiligheten sin i og satte kursen for diskoteket ikke langt unna. «Vent nå litt. Kalte du ham Harry? Hva skjedde med Harold?!» Utbrøt Rosie forvirret. Sarah lo og lenket armen sin sammen med Rosies. «Harold er bare det tåpelige kallenavnet jeg har gitt ham. Han heter egentlig Harry.» Sa hun og smilte.

***

Zayn satt mellom Niall og Harry ved baren og så på kompisene tulle og gulpe ned alkohol. Selv var han ikke i humør til å drikke, ikke å feste i det hele tatt, men Harry hadde overtalt ham om å gå med argumentet «du må møte jenta mi!». Og vanskeligere vardet ikke; Zayn måtte jo før eller siden møte jenta som hadde et godt tak om hjertet til kompisen hans. «Kom igjen Zayn, ikke heng sånn med hodet. Her, ta deg en øl.» Niall skjøv et glass fult av nyskjenket øl til ham, men Zayn sendte det bare videre til Harry, før han så seg om etter Liam. Han hadde i alle fall litt støtte i hans eneste venn som var avholds. Mens han ålte seg gjennom mengden som danset på dansegulvet for å nå over til andre siden av rommet der Liam satt og snakket med en gjeng andre gutter, følte han noen bumpet inn i ham. «Oi da, beklager!» Pep en lys jentestemme. Han kikket ned på jenten han hadde skumpet inn i og sukket. «Samma det .» Sa han og himlet med øynene. Han skulle til å snu seg igjen da jenta stoppet ham igjen. «Vent! Du har vel ikke sett en gutt med brunt, krøllete hår i det siste. Cirka så høy, stort smil og grønne øyne.» Jenta blafret med sinne delikate lange øyevipper. Zayn sukket og nikket, skjønte med en gang at hun snakket om Harry. «Jeg kan vise deg ham, følg meg.» Zayn begynte å åle seg gjennom mengden igjen, og kjente at jenta fulgte etter ham. Idet han hadde kommet seg ut av mengden grep jenta tak i ham igjen, og Zayn snudde seg. «Du må være Zayn?» Spurte hun. Zayn nikket. «Og jeg antar du er Sarah.» Sa han. Sarah nikket og tok et skritt til siden. «Dette er venninnene mine, Hannah, Josie og Rosie. Jeg går bort til Harry. Kom og hils på ham om litt da, jenter.» Sarah ga en klem til jenta med det krøllete blonde håret, hvisket henne noe i øret som fikk jenta til å rødmet. Zayn himlet med øynene inne i hodet sitt, det var bare så typisk jenter. «Jeg er Hannah, hyggelig å hilse på deg.» En jente som var nesten litt høyere enn Zayn selv rakte hånden ut mot ham, og Zayn hilste høflig på henne. «Zayn.» Allerede da Zayn hadde rukket å hilse på Josie var Hannah borte, og Josie forsvant like etter henne. Zayn beveget øynene bort til den siste jenta, med de løste krøllene og den trange rød kjolen på. Han svelget hardt da han kjente at blikket hans hadde glidd nedover henne i en litt for lang stund, noe jenta selv så ut til å merke. «Z-Zayn.» Sa Zayn sjenert og tok hånden jenta holdt frem. «Rosie, men bare kald meg Rose.» Plutselig var det som om musikk, og all lyd rundt dem stoppet opp, og Zayn kjente seg selv stivne da han møtte de grå øynene til Rosie. Hele sjelen hennes lå i øynene, og han kunne se så mange fortapte tanker ligge å svømme i de glitrende irisene hennes. Et smil smeltet om leppene hennes og en varm rosafarge ga liv i kinnene hennes. Zayns hjerte hoppet over noen slag. Han kunne bare forestille seg hvor mange hjerter denne jenta hadde knust, og uheldigvis kunne han nesten allerede føle seg selv briste av måten hun kikket på ham. Det var litt for typisk Zayn; selvfølgelig klarte han å falle for en jente han nettopp hadde møtt...



Dette var da rett og slett kapittel 2! Grunnen til at det tok litt tid er fordi jeg har funnet ut at jeg har litt viktigere ting å prioritere. Selvfølgelig elsker jeg dere blogg-lesere, men venner, familie, skole og boken kommer før denne historien. Har bestemt meg for å poste deler når jeg føler for det, og når jeg er fornøyd med et kapittel, uavhengi hvor mange lesere eller kommentarer jeg har. Selvfølgelig er det topp med kommentarer tilbake, det er noe av det som har fått meg til å fortsette med denne bloggen, men i og med at det slakker litt av har jeg heller lyst til å blogge for min egen del. Jegelsker å skrive, og deler det med dere fordi jeg harlyst til å la andre lese det jeg skriver :) <3

Gi gjerne meninger!
-Stine

2 kommentarer

Hege-Eline

22.11.2012 kl.20:46

det er sånn det bør være Stine! du blogger for din del, vi har bare glede av å lese når du har glede av å skrive... det merkes godt at du tar det som det passer for deg, for delen var kjempe bra! liker at du skriver i 3.person!! :D gleder meg til ny del! <3

Benedikte

25.11.2012 kl.17:16

Sorry for at det tok så lang tid før kommentaren kom. Jeg vet at du har bloggpause, men føler at det er riktig å kommentere uansett :)

Dette kapittelet var helt nydelig. Litt sånn søtt og uskyldig på en måte. Virker som både Zayn og Rosie er litt like siden begge er litt sjenerte og forsiktige. Helt fantastisk skrevet og selv om du kanskje ikke skriver på bloggen mer, så aldri slutt å skrive for du er helt super duper mega flink til å skrive.

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits