D.L.G 2: Please stay - kapittel 30 (siste kapittel).

Da er siste kapittel her! Dere aner ikke hvor tirst det er å innrømme at jeg ikke kommer til å skrive mer om Lucy, Bella, Emmett og resten av den gjengen. Jeg må takke alle som har lest historien, men spesielt Aasne (Du var faktisk den strste grunnen til at det kom en sesong to om Lucy, Niall og Zayn), Sophie, Hege-Eline, Nora, Kaja og Benedikte. Dere har virkelig støttet og betydd mye for meg mens jeg skrev dette, og jeg håper inderlig at dere fortsetter å lese min neste historie. Tusen takk til alle dere "spøkelses-lesere" der ute også, selvom dere ikke kommenterer vet jeg at dere er der, og bare at dere leser betyr mye <3
Ta et siste farvel med Lucy, Niall, Zayn, Harry, Liam, Louis, Bella og Emmett i denne historien :'( Guttene kommer der til å se igjen, men snart får dere møte andre personer. Håper dere har likt historien og........... håper der ikke kommer til å gråte, være alt for trist eller hate meg når dere leser slutten...


Kapittel 30: Det ender i et valg.

Hverken Harry eller Lucy viste hva de skulle si slik det sto til med dem der de satt ovenfor hverandre i den lille kafeen nede ved elven. De hadde allerede snakket i nesten to timer i strekk hver; om hva Harry gjorde i Paris, hvor Lucy studerte og hva som fikk henne til å flytte. Lucy hadde svart med øynene begravet i bordplaten «jeg trengte en ny start», og Harry forstod. Han var kjapp på å bytte tema også, noe han selv var glad for og noe Lucy ikke hadde det granne i mot. Etter en lang stund der praten fløyt som sildrende bekker fra dem begge var det plutselig blitt tørke. Lucy kjente hvordan den myke og varme stemningen rundt dem var blitt dempet, stearinlyset foran dem på bordet hadde sloknet og hun klarte ikke møte de grønne øynene til gutten som en gang var en av hennes nærmeste. Harry hadde det på samme måte; han følte rommet ble kaldere så snart stemmene deres hadde hvilt i to lange minutter, og de viste begge hva som måtte komme. De ventet begge bare på at den andre skulle starte.

«Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne... Jeg mener, eh... Fortell meg hvordan Niall har det?» Lucy lukket øynene og svelget. Hun var usikker på om hun ville vite svaret, for det var kun to alternativer; Niall kunne ha det fint eller dårlig, og begge alternativene virket knusende på henne. Kunne Niall ha gått videre, glemt henne, bare stengt henne ute og funnet en annen han var lykkelig med? Det gikk et jordskjelv gjennom hjerteroten hennes, men med tanken på en lidende og ulykkelig Niall følte hun virkelig at det verket i venstrepartiet av brystkassen sin. Hun slo hånden mot brystet og lot som hun justerte på jakkekragen, når det hun egentlig gjorde var å forsikre seg om at hjertet hennes ikke nettopp hadde falt ut av brystet hennes.
«Helt ærlig?» Harry bet seg i leppa. Lucy nikket tvilende. Harry sukket og den stive holdningen som hadde lagt seg på skuldrene hans forsvant. Isteden falt albuene hans mot bordflaten og han famlet fingrene sine inn i noen bustete krøller. «Jeg tror han er i ferd med å miste seg selv.» Lucy rynket brynene og lente seg nærmere Harry. De kikket hverandre dypt inn i øynene, der Lucy håpet å finne svarene hun trengte så inderlig å vite.
«H-hva?» Stammet hun frem. Harry sukket igjen og trakk på skuldrene.
«Etter du dro...» Han rynket brynene da han utalte det siste ordet. Han hadde aldri opplevd at Lucy dro noen steder, hun mer eller mindre forsvant; forduftet som om hun ikke noen gang hadde levd. Aldri tok hun telefonen, og Harry hadde til og med prøvd å nå faren og søsteren etter et parr uker med uro og frykt for at noe kunne ha skjedd, men til ingen nytte. «Da du forlot Niall, Zayn... Oss alle. Ja, etter da har ingen av oss vært oss selv, spesielt ikke Niall. Liam, Louis og jeg kom oss etter sjokket av at vi ikke kom til å se deg noe mer, det måtte bare gå opp for oss, og etter noen dager med tenking og stillhet var det meste som før for oss, men Niall og Zayn...»
«Hvordan har Zayn det?» Avbrøt Lucy. «Hva med Niall, har han det bra?» Harry bet seg i leppa.
«Du kjenner Zayn, han er ikke typen til å dele følelsene sine, men skal jeg si meg helt ærlig så tror jeg at selv om han oppfører seg som om alt er greit, så er han såret på innsiden. Jeg tror jeg hørte han gråte på rommet sitt for noen uker siden, og da jeg spurte han om det dagen etter svarte han meg ikke. Etter da har han vært som en slukket lyspære.» Harry tok en pause og så noe som lignet håp i ansiktet til Lucy. «Med likhet til Niall så virker det som om alt går greit, men selv naive meg skjønner at det bare er spill. Smilet hans rekker aldri opp til øynene, han ler mer enn han gjorde før, men latteren er som om den bare ligger i strupen hans, han må presse den opp. Jeg vet at Niall lider, han var helt borte fra verdenen den første måneden, det er først nå i det siste han har tatt seg sammen. Han gjør det for fansen, og oss guttene.»

Lucy ristet på hodet, noe som kostet en liten tåre til å løsne fra øyekroken hennes.
«Det var meningen at ting skulle bli lettere. Jeg håpet de skulle komme over meg begge to, finne noen bedre og bli lykkelige.» Harry bøyde seg over bordet og tørket tårene som trillet nedover kinnene hennes. Han hysjet mykt og lavt på henne og strøk henne over håret mens hun kvelte hulk etter hulk.
«Lulu, jeg tro det er på tide du ser sannheten i øynene. Du har to sjelsfrender som ikke klarer å gi slipp på deg, og jeg vet du ikke har gitt slipp på dem du heller. Det eneste du gjorde var å gi opp, du ga deg midt i krigen, så nå syntes jeg du skal gjenoppta kampen og avslutte krigen du en gang startet.» Lucy kikket på Harry gjennom tårevåte øyne. Hun gjenkjente det skjeve smilet som kilte han på leppene og noe i magen hennes fikk henne til å knyte seg. Som hun hadde savnet det smilet, som hun hadde savnet han!
«Hvordan?» Hvisket hun og tørket tårene sine. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke om jeg klarer.» Harry smilte bredere og reiste seg fra stolen sin. Han slang på seg kåpen sin og dro Lucy opp på to bein, før han hjalp henne på med jakken og plasserte luen hennes på hodet.
«Ingen kjemper sine kamper alene, du har meg!» Gliste han. «Og det du skal gjøre er det du alltid har gjort. Husker du hva du gjorde den siste natten da du overnattet i bungalowen min for alle de årene tilbake, da du først møtte meg?» Lucy ristet nølende på hodet. «Du brukte det forvirrende hjertet ditt, Lulu! Og det er akkurat det du skal gjøre nå.» Harry dro Lucy med seg ut av kafeen, men så snart de var ute i kulden bråstoppet hun.
«Hva om jeg roter det til igjen.»
«Man lærer av sine feil, og du har allerede gjort en av de største i ditt liv. Og jeg vet du ikke kan tenke deg svaret, men når du ikke vet det...» Harry tok et skritt nærmere den brunøyde jenta og grep om hennes kalde, ensomme hånd. Han førte den opp til brystet hennes og stirret på henne. Frostrøyken fra dem begge blandet seg og lekte i den kalde luften. «Så føler du det.» Harry ventet ikke på at Lucy skulle åpne munnen og stamme et svar tilbake, isteden dro han henne bare med seg og mot det han håpet kom til å avslutte det hele; en ende, og en ny start.

***

Hjertebank og strømmende blod var det eneste som kunne høres i Lucys øre da hun etter en times venting hadde tatt til seg motet og tatt heisen opp til åttende etasje. Det hadde tatt henne både styrke og tid da hun sto mellom dørene; rom 809 og rom 811. Hun prøvde å tenke, men hjernen hennes kollapset og hun tenkte bare svart. Lucy prøvde å føle, men det var så vanskelig. Hun tenkte på konsekvenser, handlinger og ikke minst hva som kom til å skje med en gang hun hadde bestemt seg. Harry hadde sagt til henne det er ikke snakk om å bestemme seg, du vet allerede svaret, bare finn det i deg. Det ligger i hjertet. Der sto hun og skulle velge hvilket rom, hvem gutt; og alt kom til å forandre livet hennes. Men var det virkelig å velge? Lucy prøvde å skru seg selv helt av. Hun lukket øynene og pustet bare. Hun lyttet til hjerterytmen sin og håpet den skulle dunke et svar for henne. Hun kunne kjenne seg selv drukne i hjertet sitt. Hun så minner passere, hørte stemmer le og snakke, men alt hun ville ha var svaret. Hvor var svaret?!

«L-Lucy?» En tynn og skjelven stemme fikk det til å eksplodere i brystet hennes og i sjokk slo hun opp øynene. Som for alle de årene tilbake, da hun hadde møtt Harry, Liam, Louis og Zayn for første gang, følte hun det brune i sine iriser ble sugd inn i et parr andre øyne. Et par brune. «Tuller du med meg, er det virkelig deg?!» Før Lucy rak å svare hadde Liam kastet seg rundt henne og spant henne rundt i luften.
«Liam.» Et fnis slapp ut mellom leppene hennes og hun klarte ikke la være å klemme han hardt tilbake. «Jeg har savnet deg.» Liam slapp henne ned og kikket på henne før han plantet et vått kyss på hodet hennes.
«Lille, dumme Lulu...» Han sukket. «Hva gjør du her?» Da Lucy skulle til å svare ble hun avbrutt av en melodisk stemme. Den bygget seg opp i personen og forlot ham som de reneste toner. Lucys hjerte plapret i brystet hennes og hun mistet fullstendig pusten da det dukket opp en person bak Liam.
«Lu... Lucy?» Niall kikket sjokkert bort på jenta som sto som en strek rett foran ham. Hun var nesten ugjenkjennelig, og hadde han sett henne bakfra hvilken som helst sted hadde han ikke trodd henne om hun presenterte seg selv. Til og med ikke om han kikket på resten av henne, bortsett fra øynene. Som på alle andre mennesker lå sjelen hennes i øynene, og Niall var hundre prosent sikker på at det var henne. Hans livs store kjærlighet.

***

Siden det var nyttårsaften var alle i hele Paris i hast med ett eller annet, og det var ingen unntak for Bella og Emmett heller. Ikke nok med at de skulle hjelpe til med å gjøre klar en fest i toppetasjen på The Hotel de Banville, der en god venn av dem hadde leid en leilighet for å holde en stor nyttårsfest, men Lucy hadde også forsvunnet. Ikke tok hun telefonen, noe de hadde funnet ut etter å ha prøvd å ringt henne hele tjuetre ganger fordi hun hadde gjemt den mellom sofaputene. Ikke var hun hos noen av klassekameratene deres, og til og med ikke hos Ross. Bella og Emmett hadde gitt opp for ideer, da det plutselig slo en tanke ned i hodet på Emmett.
«Bella?» Spurte han og kikket bort på henne. «Du har vel ikke tilfeldigvis nummeret til en av guttene; en av dem i One Direction?» Han følte det ble helt feil å snakke om dem med navn, selv om han følte at han kjente dem godt fordi Lucy hadde flere ganger vannet ut til ham om følelser for spesielt to av dem.
«Jo, jeg har det. Men du tror vel ikke hun kan være med en av dem?» Bella nølte, men fant frem mobilen sin. «Så hvem av dem skal vi ringe?»
«Prøv å få tak i... Harry. Hun kan umulig ha turt å møte igjen Niall eller Zayn enda, og tatt valget hun skulle gjort for lenge siden.»
«Om hun noen gang kommer til å velge.» Hvisket Bella, før hun fant frem nummeret til Harry og trykte ring med en nølende finger. Hun merket ikke at hun holdt pusten før none svarte i andre enden og forventet et svar fra henne også.
«Harry! Det er meg, Bella Smith, en av vennene til Lucy...» Bella håpet inderlig at Harry husket henne, på den måten slapp hun å forklare seg, og om han ikke gjorde håpet hun bare at han var grei nok til å bare stole på henne.
«Hei, deg husker jeg!» Sa Harry muntert. «Hvordan går det?»

«Det kunne gått bedre, i alle fall om jeg viste hvor Lucy var.» Sekunder ble til minutter og stillheten rundt Bella ble uutholdelig. Harry trakk kort pusket og sukket.
«Hun ordner opp.»
«Har hun valgt?» Bella hevet brynene og av en eller annen grunn følte hun magen sin slå knute på seg.
«Det var ikke et valg, hun kom til å gjøre det uansett. Og jeg lover deg, hun gjorde det riktige. Jeg vet at de begge kommer til å bli mer eller mindre lykkeligere igjen.»
«Men... Hva med Zayn?»
«Jeg sa da ikke at hun valgte Niall?» Svarte Harry forvirret. Plutselig hørtes et rabalder i bakgrunnen i andre enden av telefonen, etterfulgt av rop og tramping. «jeg må gå. Lucy er på Banville hotell, vi feirer nyttår på takterrassen, møt oss der?» Harry ventet ikke på svar, og det siste Bella hørte før linjen ble brutt var enda høyere rop og ordene jeg elsker deg ikke, jeg har ombestemt meg, det hele var en tabbe!

***

Snøen trikket på kinnene til Lucy og hun hakket tenner, ikke bare på grunn av kulden, men fordi kroppen hennes ga etter. Dagen hadde vært lang, og endelig skulle en ny dag begynne, det gjenstod bare femten minutter, noen raketter og nyttårsløftet. Lucy hadde enda ikke bestemt seg for hva det skulle være.
«Er du kald? Kom her.» Niall la en hånd om skuldrene til Lucy og kjente kroppen hennes vibrerte under seg. Han beit seg nervøst i leppa mens han kikket på henne. Hun hadde dratt hjem for en time siden for å stelt seg og kommet tilbake i en lilla kjole. Hun så strålende ut, hun skinte og brant som en stjerne. Likevel kunne Niall se at innsiden hennes var noe helt annet. Hun var knust, og det ilte og sved å se på henne på den måten. Enda verre var det at han viste at han selv var grunnen til smerten.

En time tidligere:
Noen ganger er stillheten svaret på alt, den sier mer enn noen ord kan si. Etter en time med lyden a susing og myke fottrinn mot teppet hadde Niall satt seg ned ovenfor Lucy igjen og kikket henne dypt inn i øynene.
«Jeg var redd, skjønner du det? Tenk om noe kunne skjedd med deg!» Han la hendene sine over hendene hennes på bordet og hun sukket.
«Niall, jeg vet...» Hvisket hun og tørket tårene sine.
«Jeg kunne beskyttet deg de siste månedene, du er klar over det?!»
«Jeg vet...» Niall sukket av synet. Tåre etter tåre trillet nedover kinnene hennes i anger og Niall tørket dem bort.
«Jeg er villig til å beskytte deg resten av mitt liv.» Han kikket henne inn i sjelen og hun kikket på ham.
«Men jeg fortjener det ikke.»
«Du fortjener en sjanse til, like mye som jeg fortjener en.» Niall smilte skjeft. «Vil du det? Tror du vi kunne prøve igjen?» Frykt og nervøsitet vokste i ham og han grep klamt rundt hendene hennes. Han ville ikke gi slipp uansett hva svaret var.
«Jeg håper det, for jeg vil.» Niall kunne se noe i øynene henne gnistret og da Lucy åpnet munnen sin igjen stoppet hjertet hans. «Jeg elsker deg Niall, jeg stoppet aldri å elske deg.» I det øyeblikket lente de seg begge mot hverandre og da leppene deres møttes var det som om stormen tok en vending til en lys og glad sommerdag. Sommerfuglene danset i magen til Niall, og det kriblet helt ut i fingertuppene til Lucy. Det føltes så perfekt, som om ingen ting noen gang hadde vært galt eller skulle bli det. Men som alltid, gikk ikke ting som de begge håpet.

Døren åpnet seg inn til rommet der de sto og klemte hverandre, Niall som holdt fast for harde livet, og Lucy som ikke turte å slippe taket. Det eneste som fikk henne til å slippe var gispet som gikk gjennom rommet.
«Lucy?! Hva-men.... hvordan?» Niall og Lucy slapp forsiktig taket om hverandre og snudde seg mot døren, der en forskrekket Zayn stod og kikket på dem. Han fikk ikke merkelig nok en slags deja vu. Han hadde opplevd dette før, men ikke på samme måte. Sist gang han hadde funnet Niall og Lucy etter at de hadde ordnet opp med hverandre hadde han blitt knust av sorg, men ikke denne gangen. Isteden boblet raseriet i ham. Men tre korte setninger forlot han rommet, noe som var nok til å slå sprekker i isen som hadde frosset fast hjertet til Lucy «Jeg elsker deg ikke, jeg har ombestemt meg, det hele var en tabbe!»

5 minutter til midnatt:
«Jeg går for å hente en jakke til deg, ok?» Niall kysset Lucy varmt på tinningen og hun smilte smått og nikket.
«Ok.» Niall snudde for å gå, men Lucy grep tak i ham. «Og jeg elsker deg.» Innrømmelsen fikk Nialls hjerte til å slå fyr, kinnene hans rødmet til rosa epler og øynene hans skinte i tårer.
«Jeg elsker deg også.» Han kysset henne fort igjen, før han gikk. Lucy ble stående og kikke mot himmelen. Hun prøvde å fokusere på det viktige; vaglet hun hadde tatt den gangen for flere år tilbake, og nok en gang gjentatt. Hun viste det var det riktige, men likevel ville hun spole tilbake tiden. Hun ville endre sin største tabbe; å la Zayn falle for henne. Hun kunne ikke fordra seg selv for å la ham gjøre det, det hele var jo hennes feil. Og ordene han hadde skreket til henne tidligere den dagen beviste bare hvor hardt skaden hennes hadde truffet ham. Hun ville gjort hva som helst for å gjøre deg godt igjen for ham, for å vise ham at hun elsket ham, men ikke på samme måte som med Niall. Hun ville bare ikke knuse ham igjen, og der hadde Zayn gjort det lett for henne; han knuste henne før hun rakk å gjøre det enda en gang.

«Ett minutt til rakettene!!» Lucy hørte Harry rope ut, og hun gikk litt nærmere folkemengden som sto og kikket mot Eiffeltårnet. Om bare noen sekunder kom himmelen til å flamme og eksplodere i farger. Hun begynte å kikke seg om etter Niall, men kunne ikke skimte hans blonde hår noen steder. Isteden så hun overraskede nok Bella og Emmett holde rundt hverandre, fjesene nært hverandre og nesene berørt av hverandres. Hun smilte av synet; det var slik Niall og henne hadde startet, kun venner, som endte i ung og sterk kjærlighet. Lucy fikk revet blikket sitt vek fra dem for å gi dem sitt privatliv, da øynene hennes plutselig festet seg i noen brune.
«Lucy, unnskyld for at jeg ropte på deg istad, jeg mente ingen ting av det jeg sa, du har fortsatt en spesiell plass i hjertet mitt.» Lucy svelget og nikket halvt.
«Du har en spesiell plass hos meg også Zayn. Jeg beklager alt jeg har gjort mot deg, du fortjener det ikke.» Lucy kikket ned på hendene sine, men Zayn løftet opp haken hennes.
«ikke si det. Du har fått meg til å føle noe så sterkt ingen andre har gjort før, og jeg har lært mye av det. Jeg viste ikke at det gikk an å elske noen så høyt. Zayn svelget tungt. «Jeg viste ikke at det gikk an å elske en person man egentlig burde hate for all smerten den har kostet en.» Lucy kikket rart på ham, men da han kremtet og knærne hans plutselig ga etter var ikke lenger forskrekket noe som fantes i ansiktet hennes. Hun var totalt målløs. «Gjennom hat og glede så har jeg, og vil jeg alltid elske deg, spørsmålet er bare om du lar meg. Lucy...» Zayn tok et dypt inputs. «Vil du gifte deg med meg?» Lucy slo øynene opp og ordene satt fast i strupen hennes. Zayn kikket opp på henne, og Lucy måtte lukke øynene og riste på hodet for å se om hun var våken. Hun lot blikket gli rundt. Nei, hun var våken, dette skjedde virkelig, alle sammen var der, til og med... Niall. Med en gang øynene hennes festet seg i hans ble kroppen hennes nummen. Niall kikket på henne, så på Zayn. Han kom mot dem med lange skritt, la jakken han hadde i den ene hånden over skuldrene til Lucy, smilte svakt til henne og stoppet. Lucy ventet på at noe skulle skje, at noen skulle riste henne våken og da Lucy endelig trakk pusten for å svare på spørsmålet til Zayn, ristet Niall stille på hodet, kysset Lucy på pannen, og forsvant inn i mørket idet rakettene sprakte og regnet over himmelen.

Tumblr_mdhsb6dipp1rx5y0zo1_500_large

Det er vel noen som hater slutten og kommer til å si noe om det, men det er jeg forbredt på; skriv alt dere føler om dette siste kapittelet. Enten om dere liker det, syntes det var trist, hater det eller syntes slutten var dårlig. Det er en åpen slutt, ja, og jeg vet mange hater slikt, men selv liker jeg det, og jeg håper dere kan bruke fantasien deres og tenke dere videre.
Jeg har allerede startet på en ny historie, og den er om Zayn og kommer første del på fredag eller i morra :)
Si alt dere mener om dette kapittelet! :)
-Stine


10 kommentarer

Story Of One Direction

14.11.2012 kl.21:07

Gleder meg til hisotrie om Zayn, har ventet på det lenge fra deg nå ! :)

Benedikte

14.11.2012 kl.21:52

Hva skal man skrive i en kommentar etter en slutt som denne? Jeg har virkelig ikke peiling. Jeg elsket slutten og hatet den på samme tid. På en måte skulle jeg ønske at du hadde gitt oss svaret, men sammtidig er jeg også veldig glad i åpne slutter fordi det gir en muligheten til å tenke selv og å faktisk bestemme litt over historien selv også. Du skrev et helt fantastisk kapittel, gjennom hele kapittelet gledet jeg meg til å få vite hvem hun kom til å velge og så får jeg ikke svaret og det jeg liker godt med det er at jeg faktisk kan velge selv hvem hun velger samtidig som jeg føler at du har halvveis gitt svaret. For meg kom slutten veldig overraskende og jeg elsket det, selv om den var veldig ekstrem :)

Jeg gleder meg helt syyykt til ny historie og håper på en måte at den blir litt roligere samtidig som jeg håper den ikke blir det, gleder meg veldig <3 Og til slutt vil jeg bare si at du er fantastisk, helt fatastisk, dette var en helt nydelig slutt på en historie som har vært en så stor del av livet mitt den siste tiden fordi jeg aldri glemmer den helt når jeg er på skolen eller holder på med andre ting, fortsett som dette og du kommer til å bli verdens mest kjente forfatter, det er jeg sikker på :)

Fanficod

14.11.2012 kl.21:52

helt ærlig forsto jeg ikke slutten! Ble hun sammen med niall eller zayn. (siste avsnittet forvirret meg)

men jeg har elsket historien. du er super flink til å skrive! :)

gleder meg til neste historie!!! <3

Nora

14.11.2012 kl.22:32

neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeii !!!!!!!!!! hun skulle ha blitt sammen med Niall, giftet seg med han og fått 2 barn !!! :'(

Aasne

14.11.2012 kl.22:46

Jeg er målløs. wow. Jeg aldri grått så mye over et av kapitlene dine. Det bare renner og renner. Niall, it has always been you. Jeg visste det. De er det perfekte paret. Det er null sjanse for at hun noen gang kommer til å si ja til Zayns spørsmål. Niall har og vil for alltid være den rett for henne. "Love is easy, I just married my best friend." Nialler og Lulu. AHHH, det er så godt å tenke på. At de begge er lykkelige oppe i fantasiland. Og Zayn, han vil finne den rette en dag. Han må bare vente litt. Men jeg må innrømme, jeg måtte lese slutten et par ganger for å skjønne hva som skjedde. Men det var når Lucy så på Niall og ble helt nummen i kroppen. DET fikk meg til å forstå at det var han hun hadde valgt. Og Zayn sa hun ikke elsket henne, right? Eller var det Lucy? Sjekker.... Nope, det var Zayn. "Slo sprekker i isen i hjertet hennes!" NYDELIG beskrevet og elsker disse linjene også: «Har hun valgt?» Bella hevet brynene og av en eller annen grunn følte hun magen sin slå knute på seg.

«Det var ikke et valg, hun kom til å gjøre det uansett. Og jeg lover deg, hun gjorde det riktige. Jeg vet at de begge kommer til å bli mer eller mindre lykkeligere igjen.»

«Men... Hva med Zayn?»

«Jeg sa da ikke at hun valgte Niall?» Svarte Harry forvirret.

Bella er hennes bestevenn, selvfølgelig visste hun hvem Lucy ville velge. Niall er Lucys bestevenn. Hun er hans store kjærlighet. Men dette er min favoritt, jeg har skrevet den ned slik at jeg vil huske den:" Noen ganger er stillheten svaret på alt, den sier mer enn noen ord kan si." Bare helt nydelig forklart, og det er så sant! Fantastisk! Linjene og ordene du velger er så profesjonelle og vakre. Du er KJEMPE flink Stine! Og som vi alle lesere er enige om, du har virkelig et kjempe talet. Og jeg vi lat du skal la verden se det. Kjempe bra!!

Gleder meg til å høre om Zayns historie. Han er så uleselig og mystisk, at det blir så kult å høre hvordan du vil at han skal være. Jeg gleder meg :D

Jeg er kjempe stolt av deg og du burde være så stolt av deg selv og alt hva du har fått til!! <3

Hilde

15.11.2012 kl.03:19

valgte hun Zayn eller Niall ? :P

Directionstorys

15.11.2012 kl.08:59

Hilde: Det er opp til deg å bestemme, les mellom linjene så finner du svaret :)

Directionstorys

15.11.2012 kl.09:16

Aasne: Iiiipppp, Takk takk tusen takk! Du har virkelig gått dypt inn i historien, og det blir jeg så glad for! Glad du likte de setningene og delene av kapittelet. Og det engelske sitatet; det er akkurat slik jeg tenkte da jeg startet på sesong 1 :) Du har klart å tenke videre og funnet ut hva du mener skjer, men det er ingen fasit. Skal jeg i helt ærlig så er jeg ikke helt sikker selv på hva som hadde skjedd videre, men jeg har en tanke i hodet. Det at Lucy valgte Niall i ditt hode er riktig for deg, men kan være feil for en annen, noe som er akkurat det jeg ville få til med slutten.

Du aner ikke hvor mye denne, og alle andre kommentarer fra deg, har betydd for meg, og jeg er utrolig glad for at du fortsatt leser. Jeg vet du bor i USA nå, og at du tar deg tid til å lese blir jeg nesten rørt av. Du har betydd mye for meg gjennom historiene, og alt du har sagt vil jeg ta med meg. Tusen takk <3 :)

Kaja Solem

15.11.2012 kl.11:36

Nå står alt stille, jeg føler meg som et STORT spørsmålstegn!! Hvordan skal man kunne kommentere på et slikt kapittel? Hvordan skal man kunne utdype sine følelser,når det ender slik? Jeg klarer ikke å stå helt stille,pusten er praktisk talt ujevn og tankene svajer vilt i hodet. Ord kan ikke beskrive hvordan jeg føler meg innvendig! Slutten forvirrer meg helt fullstendig, men skjønner veldig godt at du vil forvirre oss lesere (på en sykt irriterende måte) :-D klarer ikke å vente til neste historie! Kommer til å savne alle de fantastiske karakterene dine, og spesielt Lulu og Nialler... De var perfekte for hverandre og jeg,og flere her inne, igjenkjenne deres magiske kjemi. Zayn i denne historie bli presentert på en litt mystiske og undrende måte, på god vis :-D kommer til å savne Emnet og Bella (turtel-duene våre). Føler fremdeles at jeg ikke har fått fram mine følelser og meninger,utifra hva jeg har skrevet hittil,men jeg tror du har forstått poenget mitt. Håper neste historie kommer til å bli like fantastisk,rørende,nydelig,inspirerende,sprudlende,triste og fascinerende som denne, og gleder meg som en liten unge på Juleaften! Missunder deg for skriveferdighetene dine og fantasien din <3

Directionstorys

15.11.2012 kl.11:57

Kaja Solem: Åh tusen takk! Glad du gleder deg til neste historie, har den allerede planlagt og første kapittel er klart til å postes :) <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits