D.L.G 2: Please stay - kapittel 29.

Kapittel 29: Som raketter.

Torsdag 4.00 PM:
«Jeg kan ikke tro at det er nyttår i morgen allerede!» Bella klarte ikke skjule hvor oppspilt hun var, og med sin høye stemmebruk unnskyldte hun bare seg selv med at hun snakket så høyt for Emmets skyld, men sannheten var at hun ikke klarte å holde seg. Emmet bare lo av det hele, mens Lucy himlet med øynene og skumpet borti venninnen med albuen sin.
«Kan du ikke spare deg til vi er hjemme, vi trenger ikke akkurat flere som tror vi er gale briter og irske.» Fniste Lucy. Bella trakk på skuldrene.
«Ikke fortell meg at du ikke er like spent som det jeg er. Jeg har ikke vært utenfor Mullingar ved nyttår, og du vet at fyrverkeriet der ikke er det beste.» Belle kikket drømmende ut i luften. «Tenk å se raketter ved Eiffeltårnet!» Lucy smilte til venninnen sin og kunne faktisk se for seg synet av rosa, blå og grønne raketter som eksploderte over himmelen. Hun kunne nesten høre de skjærende skrikene når de blir sendt opp mot nattehimmelen og hun kunne ikke la være å glede seg til å hole vinglasset i hånden og kikke mot Eiffeltårnet med vennene sine. Å feire nyttårsaften i Paris skulle bli det beste de alle hadde opplevd siden de ankom Frankrike, for både Lucy, Bella, Emmett og Ross. Det var i alle fall det Lucy fortalte seg selv...

8.00 AM. ??Paris-Charles de Gaulle Airport??.
«Sulten?»
«Alltid.» Niall smilte og tok imot rundstykket Liam holdt ut til ham. Synet av den franske bagetten fikk magen hans til å rope, og lukten av kyllingen son lå mellom salatbladene gjorde han ikke noe mindre sulten. Så fort han hadde fått den i hendene sine satte han tennene sine i den, og saftigheten fra både rundstykket og kyllingen fikk han til å lukke øynene i nytelse. «Jeg har ikke smakt noe så godt i hele mitt liv!» Mumlet han men munnen full av mat. Liam ristet på hodet og skar en grimase av de dårlige manerene hans, mens Harry, Louis og Zayn bare lo av ham.
«Sier du ikke bestandig det?» Lo Harry og tok en bit av sin egen mat. Niall svelget og trakk på skuldrene.  

«Det er fordi mat alltid smaker godt.» Guttene bare himlet med øynene, men lot Niall tygge fornøyd videre uten å forstyrre ham.
«Det skal bli Utrolig deilig med noen fridager!» Utbrøt Zayn etter at en stillhet hadde lagt seg over de ventende guttene som speidet etter transportmiddelet deres fra et avlukket rom. Flyplassens sikkerhetsvakter  var nødt til å ta dem med seg til et sted der ingen kunne finne dem, ettersom fansen hadde møtt opp i et større tall enn de hadde trodd, for å ønske dem velkomne. Selv syntes guttene det bare var gøy, men de skjønte at de måtte tenke på sin egen sikkerhet, og for all del klaustrofobien til Niall. Skulle Zayn si det selv, så var han ikke så glad i trange rom eller store folkemengder han heller. Han følte alltid han mistet oversikten og seg selv blant havet av folk, som egentlig ikke ville han annet enn godt, men fansen kunne virke klengende noen ganger, og kunne til tider komme han helt opp i strupen.

«Ja, virkelig.» Svarte Liam ivrig.» Selv om det bare er snakk om ett parr dager kan jeg ikke la være å føle meg evig takknemlig for dem. Vi har vært opptatt i hele tre uker i strekk, hver dag!» En ting var sikkert; selv om Liam, og egentlig alle guttene, elsker jobben sin mer enn noe annet, så kunne de ikke la være å glede seg til noen dager fri inne i mellom. Og det beste med å holde avslutningskonserten neste dag var ikke bare at de endelig kunne få litt fred, men fordi de kunne få fred i Paris, og kanskje (om de var heldige) ikke bli gjenkjent av noen mens de gikk nedover gatene i Paris gjennom sine korte dager fra jobben. For noen av dem skulle det vise seg å være lettere enn andre.

11.00 AM Lucy, Emmett og Bella?s leilighet.
Spredd utover sofaen hadde de tre vennene klart å fått trykt seg sammen, og tett i tett satt de med øynene klistret til TV-skjermen. Etter mye styr hadde de endelig klart å funnet en kanal som sende engelske filmer, og ikke bare franske, noe som virket livreddende på dem alle en sein torsdagskveld. Emmett og Bella kastet begge to et siste popkorn i munnen da jenta på skjermen skulle til å gå inn i huset, og skjermen sprakk opp i en gul og glad farge.
«Åh, som jeg hater at reklame forstyrrer i filmer!» Utbrøt Lucy og sukket dypt. Bella og Emmett nikket seg enige og satte fra seg popkornbollen på bordet og kikket på skjermen igjen. «Jeg lager mer popkorn. Rop så fort det begynner igjen!» Uten et eneste ord til var Lucy ute av rommet, og Bella og Emmett satt igjen med skuldrene presset mot hverandre. Begge to så det samme; mannen som fikk selvlysende og hvite tenner bare etter få sekunder ved hjelpaven ny tannkrem. Riktig nok hørte de ikke det samme. Bella hørte den irriterende reklamemusikken og den alt for raske fransken som var dubbet over smile-mannens virkelige stemme. Emmett hørte ikke noe av dette, likevel var det en lyd så intens og sterk i rommet at den umulig kunne slippe unna det lille han eide av hørsel; en stramm trommelyd. Dunk dunk, dunk dunk, dunk dunk... To dype striper la seg i pannen til Emmett da han anstrengte seg for å lytte etter lyden enda bedre. Han kjente hvordan hjernen hans jobbet på spreng for å finne lyden. Slik den snek seg inn i øret hans var en helt ny måte å lytte på,og Emmett var ikke sikker på om det var et godt eller dårlig tegn. De fleste ville blitt irritert av den konstante naggingen av bankelydene, men ikke Emmett. Om ikke annet fant han lyden beroligende og varm, noe han kunne sovnet til om han var trøtt. Det var en slik ro i lyden, som fikk pustingen hans til å gå saktere, og kroppen hans til å slappe helt av. Sakte la han hodet mot skulderen til Bella, da det plutselig gikk opp for ham.
«Hjertet ditt! Jeg hører hjertet ditt!!» Utbrøt han, og roen i kroppen hans var raskt erstattet med brusende energi. Bella kikket overrasket på ham.
«Gjør du?» Hun kikket forvirret på ham. «Men du har ikke en gang øret ditt i nærheten av brystetmitt...»
«Jeg føler det. Jeg kan føle hvordan hjertet ditt slår med hørselen min.» En liten sprakende gnist lurte seg på plass mellom hans myke farge i øynene, og Bella smilte av synet. Øynene hans var som raketter. «Jeg har aldri hørt hjertet ditt før, ingen andre sine heller. Jeg tror jeg bare... ble glad for å endelig høre noe så ekte.» En kald rødfarge blusset til i kinnene hans, og den brennende følelsen i ansiktet fikk han til å stirre skamfullt ned i fanget sitt. Bella kikket beundret på ham og kunne ikke la være å stryke han over kinnet. «Bella...» Emmett skulle til å si noe mer, men et skrik avbrøt han midt i setningen, og Emmett og Bella rev blikkene fra hverandre.

Samtidig på The Hotel de Banville:
Nydelige øyne, blanke av søvn. Bustete hår, elektrisk mot friksjonen av dunputen. Blek og kald hud, så vidt berørt av det lille sollyset som slapp gjennom persiennene foran vinduene. Zayn studerte den vakre skapningen ved siden av ham og sukket stille ved synet. En hver morgen burde han se de brune krøllene hennes, de sjokoladefargede øynene, og de lyserosa leppene. Han trakk inn hver millimeter av ansiktet hennes og bøyde seg ned for å kysse henne på pannen.
«Zayn.» Fniste hun og åpnet øynene. «Hei...» Mumlet hun. Zayn smeltet da blikket hans møtte den uberørte blandingen av glitter i øynene hennes, og da blikkene deres bant seg følte Zayn noe skjøt gjennom ham. Vardet raketter? Det føltes ut som rakketetter i alle fall.
«God morgen gullet mitt, har du sovet godt?» Han strøk noen hårlokker bak øret hennes og smilte da hun kvelte et gjesp.
«Jeg sover alltid godt når jeg vet du er ved meg.» Smilte hun tilbake og rynket søtt på nesen. Zayn fikk lyst til å smelte bort. «Hva med deg? Klarte du å sove gjennom snorkingen min?»
«Lucy, du snorker ikke!» Lo ham. «Og jeg sov godt, men jeg er glad jeg våknet. Lyst på frokost?» Lucy strakte seg og lukket øynene da hun igjen gjespet. Hun lukket opp øynene igjen og stirret på Zayn. Plutselig sank noe i magen til Zayn. Han så rett inn i noe beksvart og tykt som blekk. I Lucys vanligvis skjønne øyne sildret det en ilende og skremmende sort farge, som tok pusten fra Zayn.
«Zayn.» Ropte hun. Stemmen var tung.
«Hva er det, kjære?»
«Zayn!» Stemmen fikk kroppen hans til å riste og da Lucy satte seg opp og kikket ned på han ble han kvalt i sjokk. «Za-ayn?!» Zayn knep øynene hardt igjen, men da ristingen i kroppen hans ikke stoppet slo han opp øynene og ble møt av et sterkt lys.

«Zayn..?» En tykk irsk aksent hvisket han i øre, og en ny risting begynte. Zayn stirret storøyd på Niall som hadde et godt tak om skuldrene hans og ristet liv i ham.
«Niall...Hva i helvete gjør du i senga mi?!» Utbrøt Zayn forskrekket da han fant Niall liggende der Lucy hadde ligget bare sekunder før. «Hvor er hun?!» Niall rynket brynene.
«Hvem?» De viste begge hvem, men ingen av dem våget seg. De leste det på leppene til hverandre, og Niall kunne kjenne navnet leke seg i hodet hans. Det var lenge siden han hadde brukt det, nesten tre måneder, og han savnet lyden av det. «L-Lucy?» Stammet ham. Zayn kikket han inn i øynene og nikket. «Hun er ikke her... Du hadde et mareritt, jeg hørte deg rope.» Hvisket Niall svakt.
«Hun er ikke her?» Stemmen til Zayn raste sammen og befant seg som grus under bena hans. En ventet skuffelse inntok brystet hans og han sukket. «Jeg vet.» Svarte han seg selv.
«Om det hjelper noe, så lover jeg at marerittene går over etter hvert, bare prøv å tenk på noe som gjør deg glad hver gang du skal sove.» Niall tvang frem et smil. «Jeg tenker på mat.» Zayn lo ukontrollert og ristet stille på hodet.
«Vi er begge to vrak.»
«Vi blir bedre.» Zayn rynket brynene.
«Hvordan kan du si det; det har gått måneder?»
«Jeg vet det, bare.» Niall holdt ut hånden sin,og da Zayns hånd klemte rundt hans hadde han nettopp gitt et løfte han aldri kunne holde.

Fredag 8.35 PM Emmett?s rom:
Bella og Emmett banket på døren til Lucy, der hun hadde ligget helt siden kvelden før uten å gitt fra seg andre lyder enn «Gå vekk!» eller «Hvorfor kan dere ikke bare si det?!». Lucy hadde nemlig stormet inn i stuen igjen da Bella hadde ropt ut i forskrekkelse, og Emmett hadde kastet seg etter fjernkontrollen og slått av TVen. Bella og Emmett hadde kikket på hverandre og bare med øynene fortalte de at det var best å holde kjeft og late som ingen ting, men Lucy gjennomskuet dem og skjønte at noe var som det ikke skulle.
«Lucy, lukk opp, det er ikke nødvendig å låse seg inne bare fordi vi ikke kan svare på spørsmålene dine.» Sukket Bella. Til hennes store overraskelse åpnet Lucy endelig døren.
«Hvorfor?» Mumlet hun og stønnet. «Det er ikke slik at jeg ikke tåler å høre sannheten. Dere har ikke en gang sakt hva det handler om!» Emmet beit seg i leppa og nikket.
«Vi vet du ikke trenger å høre det. I alle fall ikke på en dag som denne; nyttårsaften!» Lucy slo ut med armene.
«Fint! Hvis dere skal være så hemmelighetsfulle, så vær så god! Jeg drar ut en tur, ring meg når dere finner ut at det er best å fortelle meg det. For det er helt klart at denne saken handler om meg, og jeg nekter å la dere holde noe sånt skjult for meg.» Lucy puffet vennene sine til side og trampet ut i gangen, der hun dro en lue over hodet og stappet bena nedi et parr med Ugg?s. Hun tok vinterjakken ned fra knaggen og passet på å legge mobilen ned i lommen, før hun slang den rundt seg og gikk ut av leiligheten med døren etter seg i et stort smell. Lucy sukket i lettelse så fort den kalde vinterluften rant ned i lungene hennes, og en tung frostrøyk dampet rundt henne. Hun stappet hendene dypt nedi lommene og begynte å gå mot sentrum av Paris. Hun klarte ikke unngå tanken på å føle seg barnslig å dum ovenfor Bella og Emmett, men i det siste hadde hun vært litt sårbar. Hun viste at vennene hennes bare ville det beste for henne og prøvde å beskytte henne, men hun kunne ikke unngå å føle seg plaget av det. Hun var 20 år! Hun klarte fint å passe på seg selv, og ikke minst beskytte seg selv. Det var nok uansett bare en liten bagatellsak, ikke noe å bekymre seg over, likevel plaget det Lucy til tusen.

Mens Lucy vandret i sine egne tanker trollbundet i sin egen verden i hodet sitt, merket hun ikke gutten som passerte henne på venstre side. Under armen hadde han en papirpose, og han var kledd i en kåpe med knappene igjen. Også hendene hans var dypt nede i lommene hans, og der han også gikk i sine egne tanker registrerte han hverken Lucy eller den frosne vanndammen under bena hans. Et stønn og et dunk fikk Lucy dratt ut av tankene, og slaget gutten fikk i hodet var ikke bare nok til å vekke han opp, men også til å få ham forskrekket og all deles så våken at øynene hans sved.
«Forbanna dritt...» Mumlet han og fomlet med å sette seg opp. Lucy snudde seg og fikk øye på gutten som lå på bakken.
«Går det bra med deg, Sir? La meg hjelpe deg opp.» Lucy grep om armen til gutten og hjalp han med å stabbe seg på beina. Hun gned hånden sin mellom krøllene han hadde i bakhodet og stønnet.
«Takk. Jeg er alltid så uheldig av meg.» Mumlet han tilbake og snudde seg mot Lucy. Plutselig følte dem begge to en kule ble skutt inn i brystene deres, og de måttebegge gispe etter luft.
«Lucy?!» «Harry?!»

Tumblr_md9sta2fxt1rgy1yko1_500_large

Såjegfantut at om dette skulle bli det siste kapittelet hadde det blitt på nesten 10 sider, så jeg delte det heller opp i to nye kapitteler. Siste kapittel blir kapittel 30, så dette er nest sist. Takk for kommentarene på sist kapittel, og beklager om jeg forvirrer mange av dere med skrivingen min.Vetdetkan virke som jeg skriver i koder til tider, men liker ikke å skrive så altfor åpent.dessuten så glemmer jeg nok noen ganger at dere ikke tenker likt sommeg. Jeg er forfatteren og vet hva som foregår i hodene til alle personene, men glemmer nok at dere kun barehar teksten og det som står mellom linjene. Skal prve å ikke gjre det alt for "vanskelig". 

Hva syntes dere?
 -stine:) 

10 kommentarer

Fanficod

10.11.2012 kl.18:49

plissssssssssssssssssssss si at Lucy og Niall blir sammen igjen!! Meerr!!

Hege-Eline

10.11.2012 kl.19:25

det var kjempe bra. Du skrev slik at det ble en rolig og avslappende tekst. Det er en del som står mellom linjene, men det er det som gjør det litt mystisk og får meg til å tenke. Jeg liker veldig godt det at du skriver i 3.person, da føler jeg det at det ikke blir for mye dybde inn i tankene til personene. Jeg har egentlig ikke noen flere ord jeg kan si, det var bare så perfekt for min smak, og spørsmål om hvordan alt ender popper opp i hodet mitt mens jeg leser! gleder meg til å lese neste og siste del!! og jeg kommer til å savne å lese om Niall og Lucy <3

Benedikte

10.11.2012 kl.20:59

Dette var bare helt utrolig bra, jeg greier ikke å skrive noe mer jeg. helt supert kapittel elsker det <3

Embela <3

11.11.2012 kl.18:56

OMFG!! Jeg dør! Hva skjer nå? <<33

Helle :D

11.11.2012 kl.19:44

MER <3

LOUswife

12.11.2012 kl.21:25

Eg likar dette veldeg gådt! Eg elskar det! bra skrivd. MERE versåsnill <3 :D :) :P

Kaja Solem

13.11.2012 kl.11:31

Enda ett fantastisk kapittel :-D Forstår veldig godt at både Bella og Emmet prøver å hjelpe Lucy på best mulig måte,men skjønner baktanken Lucy holder for seg selv... Føler meg helt forferdelig innvendig bare ved tanken av det helvete Lucy gjennomgår! Håper innerst inne at Niall klarer å innse at Lucy er den rett, ved å sette tankene sine på rett spør og følg drømmen hans. Får dårlig samvittighet ovenfor Zayn som fremdeles har følelser for Lucy...! Du MÅ skrive neste kapittel så ført som mulig <3

Sophie

13.11.2012 kl.18:50

Dette kapittelet var så søtt, elsker ideen om Bella og Emmet. Og endelig knyttes Lucy og Guttenes liv seg sammen igjen. Vedder på at neste kapittel blir et ordentlig gråte kapittel da Lucy sikkert velger hvem hun vil være med.

Kanskje hun egentlig burde gå for Liam? Hehe..

Likte faktisk dette kapittelet veldig godt, kan ikke helt si hvorfor. Det var bare noe med stemningen, og det at hun møtte Harry,

Beklager for å ha vært så bitchy i de forrige kapittelene, har ingen anelse om hvorfor jeg var det! Sykt rart egentlig,,

Gleder meg til neste del

Aasne

13.11.2012 kl.22:28

Denne gangen har du overgått deg selv! Fy søren denne delen var god! Jeg elsker å høre litt om alle og hvordan deg går. Det er så herlig. Som shopie sa, liksom det er noe med stemningen. Den er så god og varm og så godt forklart at du kan ta og føle på den. Det er så godt. Virkelig nydelig skrevet. Og ikke stopp etter denne fortellingen. I need you! haha, du er så flink og jeg elsker fortellingene dine. Romanene dine. Og det er så spennende å høre om alt du kan finne på. DU er så kreativ og morsom! Veldig bra skrevet. Kjempe stolt av deg <3

Story Of One Direction

14.11.2012 kl.20:57

Mer :)

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits