D.L.G 2: Please stay - kapittel 26

Kapittel 26: Tiden man vil glemme.
Tiden er bare en liten del av livet, og sjansen for å glemme og huske er like stor. Tanker som man bruker så mye tid og krefter på blir liggende et sted inne i deg, dypt gjemt og skult ? til og med for deg selv. Noen ganger kunne man ønske å glemme alt, hele livet sitt, hvordan plutselig alt har falt sammen til minimale biter. Man vet at puslespillet ikke kan limes sammen igjen, uansett hvor lang tid man bruker på det, men likevel gjør man som oftest imot det man virkelig burde; noen ganger må man bare prøve å bygge opp igjen, før det raser sammen og man endelig skjønner at bitene er ødelagt.

Klokken i rommet var det eneste som hadde fanget oppmerksomheten til Niall den siste timen, og alt både guttene og managementet hadde sagt hadde passert forbi ham som en kraftig vindkast. Øynene hans var klistret til minuttviseren og uheldigvis virket det som om den gikk bakover istedenfor fremover. Mens summingen rundt han fortsatte fokuserte han på tikkingen som skapte ekko i hodet hans hver gang den flyttet på seg, og endelig landet viseren på tolv.
«Jeg stikker.» Mumlet Niall, før han reiste seg brått opp og gikk med raske skritt ut av rommet og med hendene begravet i bukselommene. Louis, Liam, Harry og Zayn kikket trist etter ham, der han trakk opp hetten på genseren sin og forsvant ut glassdøren til hele bygningen. Kneppet i døren fikk dem alle til å sukke, før dealle sendte hverandre raske blikk og snudde seg mot tre folk fra managementet som alle hadde hevet brynene da den Irske gutten hadde avbrutt møtet som pågikk.
«Dere skjønner... Han har mye å tenke på for tiden.» Mumlet Harry. Liam kremtet, noe som fikk Harry til å stoppe, kanskje litt for brått.
«Det er ingen ting, han klarer seg fint.» Liam smilte svakt, en av smilene han hadde brukt mye i det siste. Smilet som hadde vært limet de siste to månedene. I hvert intervju, i hvert møte, ja til og med om han og guttene bare var hjemme hadde han klistret på seg smilet, bare for å vise dem at alt var som før! Men guttene kunne gjennomskue han, Danielle gjennomskuet han, til og med Eleanor og Perrie som overraskende hadde dukket opp nå og da de siste ukene kunne se rett gjennom smilet. Alle viste at ikke alt var slik som det skulle, men Liam tvang seg selv til å vise alle andre som ikke var med i «gjengen» at alt var ok.

Guttene var ute av bygningen bare noen minutter etter Niall, men uansett var det ikke noen spor etter Niall. Harry og Louis sukket tungt i kor, snudde seg mot hverandre og kikket hverandre inn i øynene. Før hadde de smilt og ledd til hverandre om de tilfeldigvis hadde gjort noe på likt, men ikke denne gangen. De hadde ikke gjort det den siste måneden. Det føltes nesten unaturlig ut å le for dem, som om latter ikke passet inn i noen sammenhenger, og heller var noe de tvang ut av seg om de absolutt måtte. De husket begge to hvordan det startet; den første gangen de måtte tvinge latter ut av seg, akkurat den samme dagen som de hadde ledd for siste gang på to måneder.

«Så, gutter, det går rykter om en ny turè i USA. Hva har dere å si til det? Kan dere bekrefte eller avkrefte noen av ryktene?» Programlederen kikket på guttene etter tur, men lot enda en gang blikket lande på gutten med de krystallklare blå øynene, som hadde kikket ned i bakken under stort sett hele intervjuet. Hver gang han merket et blikk på seg sank han enda lener ned i sofaen, noe som kostet Liam å klappe han lett på ryggen og smile ned til ham, før han svarte på spørsmålet som var ment til Niall. Også denne gangen måtte Liam steppe inn, det føltes ut som om han snakket for to, noe han også gjorde.
«Alt er veldig hemmelig, så datoer kan vi ikke komme ut med, men en ny tur over til Statene ligger i kalenderen, ja!» Smiler han.
«Vi gleder oss veldig allerede, ikke sant gutter?» Legger Harry til. Zayn og Liam nikker seg enige, før Louis spretter opp i et sprakende glis.
«Gjett om!» Tovete latter fulgte rundt om i publikum, noe Niall registrerte så vidt. Han kjente Liams hånd rundt skuldrene hans da han ukontrollert hadde latt et lite sukk glippe ut av seg.

«Men la oss nå oppklare alt dette dramaet rundt jentene deres!» Reporteren klappet i hendene og satte seg på kanten av stolen sin så ivrig som hun var. Hun ville finne ut noe ingen hadde funnet ut før henne og gliste ivrig mot de fem guttene som aldri hadde følt seg så annerledes og dorte på en lang stund. For noen av dem var det som om de ikke en gang var til stede under intervjuet, men latter og nye spørsmål var det som dro dem tilbake til det virkelige universet. «Liam! Hva er dette med Danielle? Har dere slått opp?» Hvisking gikk rundt om i publikum, men oppdragen og hyggelig som Liam var brydde han seg ikke om det. Han sette heller på seg sjarm-smilet sitt og klukklo kort.
«Jeg kan ikke akkurat kalle det å slå opp, for det har vi ikke. Vi bor bare ikke sammen lenger fordi vi bestemte oss å ta en pause. For øyeblikket reiser guttene og jeg så mye, så jeg får lite tid her hjemme i London med henne, og hun har veldig mye å gjøre for tiden hun også, så vi fant ut at en liten pause bare kunne være sunt for oss.» Reporteren nikket sakte som bekreftelse, kanskje skuffet over at hun ikke hadde gravet frem noen nytt saftig sladder.
«Jaha. Og hva med deg Louis? Eleanor, var det ikke det kjæresten din het?»
«Jo! Og vi har det toppen, vi kunne ikke hatt det bedre!» Louis kikket ut i publikum og en lett rosafarge la seg i kinnene hans da blikket hans møtte Eleanor sitt, som satt bakerst i publikum og smilte varmt til ham.
«Og resten er single, er det ikke så?» Fortsatte reporteren, før hun kastet et blikk ned på kortene sine. «Nei vent! Niall, deg og Lucy er jo sammen! Hvordan kunne jeg glemme... Går det bra med engelen din?» For første gang under hele intervjuet kikket Niall opp, men blikket hans var som å kikke en fremmed på gata inn i øynene, selv ikke guttene kjente igjen disse øynene. Det var som om blåfargen plutselig hadde mistet alle stjernene sine og lå heller som en matt og tam ramme rundt pupillene som nesten spiste opp hele irisene hans. Det så ut som om han endelig skulle si noe, da han plutselig lukket munnen igjen, og tok et dypt pust gjennom nesen og ristet på hodet. Han sa ikke noe, og forble stum.
«Det Niall prøver å si er at...» Begynte Liam, emn han skvatt til side da Niall brått var på bena og på vei ut fra settet, under live intervjuet som foregikk. Det var da guttene kikket på hverandre og plutselig så problemet de hadde fryktet i øynene; avdukingen av Nialls knuste hjerte.
«Det er bare en lek...» Lo Harry nervøst, og ikke minst påtvunget.
«Ja, Niall glemte å spise i dag, så han er så sulten at han ikke kan prate!» Skøyet Louis, kikket på publikum og blunket. Latteren som plutselig fylte rommet dekket over de desperate blikkene som bare gikk guttene i mellom.
«Vel, han får seg nok noe mat nå, for jeg tror dette er et passe sted å runde av sendingen. Tusen takk for at dere ville komme gutter, det var en glede å ha dere her!» Reporteren reiste seg og ga guttene en klem hver. «Se til å skaff den gutten noe mat nå da.» Lo hun. Guttene lo de også, men så mye vilje som de bare kunne, før de alle sammen sprintet av scenen for å finne Niall.

Niall gikk bortover stien, der trær sto som murvegger rundt ham. Det lille laget av snø under bena hans fikk det til å gå enda tregere på grunn av frykten hans for å skli. Det var bare snakk om å skli eller snuble, så var det bare en kant fire meter fra han som ville få ham til å stupe ned en bratt ås, og uansett hvor forferdelig Niall allerede følte seg, hadde han ikke lyst på et brukket bein. Frostrøyken oste ut av ham som dampen på et lokomotiv, og pulsen hans tikket som en klokke. Hjertet hans ringte gjennom hele kroppen hans som en alarm og kulden fikk hele kroppen hans til å skjelve. Selv om klokken var åtte på kvelden, det var bekmørkt og ikke minst farlig å gå alene i skogen på denne tiden av året, hadde Niall tatt seg turen til et sted som alltid kom til å bety noe spesielt for ham; åsen der alt begynte, der han fortalte Lucy at det kom til å være de to for bestandig. Bestandig var også en tid, en tid som stoppet og forsvant. Det var derfor Niall lurte på når alt den andre tiden skulle stoppe.

Niall trakk sakte pusten da han endelig hadde stoppet, og Londons lys lå under ham som det fjerne eventyrlandet. London var det ukjente hjemmet hans, der han både glemte og husket, men der oppe på åsen var alt så lett, for han hadde lovet seg selv og ikke glemme det stedet; det minnet. Han husket hvordan han hadde leiet en urolig Lucy opp dit en midnatt etter et av x-factor showene, og hvordan de hadde beundret utsikten, av både London og hverandre. Niall lukket øynene og kunne føle hvordan han hadde tatt hånden hennes kysset henne og plassert et tynt sølvarmebånd rundt hennes kalde håndledd. Det snodde seg rundt armen hennes som om det det var en del av henne, noe det også hadde vært. Nialler og Lulu. Niall hadde en gang vær en del av henne. En gang hadde de vært en del av hverandre.

Plutselig veltet tårer opp i øynene til Niall, og han beinene hans sviktet. Han kollapset og falt ned på den kalde bakken, der snøen straks smeltet og trakk seg inn i klærne hans.
«Hvorfor?» Gråt han. «Kunne du ikke bare vært her litt til. Jeg kunne gjort deg lykkelig igjen, jeg ville gjort hva som helst for å bare se deg smile, selv om det inneholdt å se deg sammen med Zayn, eller hvem som helst andre. Jeg kunne beskyttet deg, jeg kunne vært hva som helst om jeg bare fikk se deg smile!» Niall hulket rustent og tårer frosset seg nedover kinnene hans. «Men du lar meg ikke en gang se deg... Jeg vet ikke hvor du er lenger, jeg vet ikke hvem du er...» Han snufset og tørket nesen sin mens han satte seg vaklende opp med hjelp av ustødige armer. «Jeg savner deg Lucy, jeg savner min Lulu.» Det brant rundt fingeren til Niall, og han kikket ned på den. Han husket de gode minnene som gjorde virkeligheten verre og leve. Det var en del av armbåndet til Lucy som han hadde smeltet om til to ringer, en til henne og en til ham. Han undret seg hvor hun hadde gjort av ringen sin. Gikk hun fortsatt med den, hadde hun gjemt den bort? Hadde hun kastet den, eller kanskje bare helt glemt den? Niall sukket mens nye tårer strømte nedover kinnene hans.
«Og jeg som hadde tenkt til å gi deg et løfte om for alltid...» Han løftet armen og lot sølvringen sveve glitrende gjennom mørket og lyset fra månen. «Men det ser ut som for alltid allerede er over.» Sukket han da ringen forsvant ned i det sorte intet.

Niallohmygoodness_large

Uff som jeg hater å la vår vakre engel lide, men det er en del av historien. Dette er altså to måneder senere, for dem som ikke skjønte det. Jeg beklager det tok så langt tid, men har så mye på skolen å gjøre, er kanskje ikke helt nede på jorda når det gjelder tanker og har ikke helt villet skrevet fordi jeg trengte en pause. Jeg gledet meg på en måte til å skrive denne delen her, men også ikke siden den er så trist, spesielt de siste setningene til Niall, de fikk til og med tårer til å velte opp i øynene mine. Håper dere alle skjønte hva som skjedde på slutten der, men om ikke så sa Niall (bare på en litt mer poetisk og trist måte) at han hadde tenkt til å fri til Lucy, altså gifte seg med henne, men før han rakk det så slo hun opp og endte absolutt alt mellom dem. Å, jeg syntes synd på ham, selvom det bare er en fortelling. 
Håper dere likte kapittelet, og ikke syntes det var et alt for klisjè kapittel, om dere skjønner :) <3
Ha en fin dag vidre! Og kommenter gjerne <3

Noen som vil dele følelser eller meninger om kapittelet?
-Stine :) 

6 kommentarer

Lisaaa

22.10.2012 kl.17:26

åh herre. Sitter å griner. uff:( stakkars Niall!!! MER!

Fanficod

22.10.2012 kl.18:20

Der kom tårene! ;( Niall og Lucy må finne veien sammen igjen!! Kan ikke bare noen ringe Lucy og fortelle hvor forferdelig Niall har det!!! Meeerr!!!

Hege-Eline

22.10.2012 kl.18:36

Jeg sitter å griner, og bare det og kommentere får meg til i grine enda mer :/ det var et utrolig bra kapittel, skildringene var på topp :L og jeg tror ikke jeg kunne syntes et sånt kapittel som dette hadde vært noe bra om det ikke ble skrevet på denne måten!! du er utrolig flink, jeg kan aldri få sagt det nok... <3

22.10.2012 kl.18:46

Kommer til å bli så skuffa hvis Niall og Lulu ikke finner tilbake til hverandre :'(

Benedikte

23.10.2012 kl.07:48

Jeg synes så synd på Nialler og nå må Lucy og han finne en måte å bli sammen på igjen. Jeg har vært litt team Zayn en stund på grunn av det Emmet sa, men nå er jeg totalt team Niall. Han er så rolig og søt og snill, når Lucy kanskje er litt forvirra og ikke vet helt hvem hun er, da trenger hun ham bare enda mer enn før. Skulle ønske hun ikke hadde slått opp med han før han fikk frid til henne.

Jeg likte også tilbakeblikket veldig godt, selv om det var litt trist, gir det oss litt flere detaljer på hvor forferdelig Niall faktisk føler seg. Jeg liker veldig godt generelt at du bruker tilbakeblikk for da får vi kanskje vite noe om fortiden som vi ikke hadde fått vite før, eller en oppfriskning av noe vi har fått vite før. Utrolig bra kapittel Stine og så håper jeg Niall og Lucy finner sammen igjen.

Directionstorys

23.10.2012 kl.10:17

Benedikte: Iiiiippp, tusen takk! :D Liker så godt slike kommentarer som dette, men det vet du jo! Syntes også synd på Niall, han har det virkelig vont, og med tanke på hva han hadde i planene er det jo bare verre å tenke på :'(

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits