D.L.G 2: Please stay - kapittel 26. (del 1)

Kapittel 26: Å dø.
Jeg satt på sengekanten med en kopp kaffe i hånden. Den sorte væsken i den hvite koppen var rykende varm og luktet bittert kvalmende. Lukten fikk meg til å rynke på nesen og min søvnige hjerne til å sette i gang prosessen. På en tidlig morgen som denne var drikken faktisk noe som kunne hjelpe. Jeg tok en liten slurk og satte fra meg koppen mens jeg lot væsken brenne nedover halsen og etterlate seg en stikkende smak i hele munnen min. Jeg skar en grimase og reiste meg fra sengen. Jeg tok frem noen nye klær fra den ene kofferten min og gikk inn på badet. Jeg så meg i speilet. Hva jeg så fikk meg til å stirre enda mer intenst, og plutselig virket det jeg så på mer dødt enn noen gang. Var jeg i ferd med å dø?

Mitt ellers litt krusete hår, fylt med fall av bølger og en glinsende mørk brunfarge var nå flatt, rett og ulevelig. Øynene mine som ellers gnistret og hadde et mystisk blikk over seg var fjerne og ukjente. Farge var tam og matt. Huden min hadde ikke gløden, den var blek og kald. Mens leppene mine var tykke, og skjulte sine ord godt.

Det var sant; jeg dødde. Lulu dødde, og Lucy albuet seg mer og mer frem. Med et sukk slo jeg blikket bort fra speilbildet og begynte å kle av meg. Jeg trådde inn i dusjen og satte på vannet. Folk pleier å dusje når de er nedfor eller må få tankene bort, de sier at alt blir vasket bort med vannet, men for meg var det annerledes. Lyden av dråpene som falt fra dusjhodet, nedover kroppen min og ned på gulvet fikk tankene mine til å ta fyr. I hjernene min hoppet tankene mine rundt som ville harer, og hver tanke stakk med som brodden til en veps. Jeg kjente det sved i øynene mine, og halsen min snørte seg sammen. Dette var å gå videre i livet. I dag skulle jeg gi slipp på alt.

Jeg gikk ut av dusjen og tørket meg, prøvde å slipe av alle tankene og følelsene mine med håndkledet. Jeg dro på meg klærne, og kikket meg i speilet igjen. Jeg var mer i livet enn det jeg hadde vært for noen minutter siden, men fortsatt kunne jeg se lille Lulu, skrekkslagen og redd for å glemmes.
«Du er alltid en del av meg.» Jeg snakket med skjelvende stemme, før jeg gikk bort til nattbordet og tok med meg kaffekoppen og gikk ut på kjøkkenet.
«God morgen Lulu!» Carina strålte og kysset meg på pannen. «Sovet godt?» Jeg kremtet og nikket sakte.
«Har du noe i mot og la være å kalle med Lulu?» Jeg beit meg i leppa som om jeg ikke kunne tro ordene kom ut av min egen munn. Carina snudde seg sakte mot meg og kikket på meg med et urolig blikk.
«Men du har jo blitt kalt Lulu hele ditt liv. Husket du ikke at Niall ga deg det navnet første dagen dere møttes?» Jeg krympet meg og kikket ned i bordplaten mens minnet fløy forbi øynene mine. Jeg så jenta som løp etter sommerfuglen, gutten hun falt over, da jenta nøs og ikke klarte å si hele navnet hennes. De blå øynene hans. En tåre trillet nedover kinnet mitt og jeg kikket opp på Carina igjen og ristet på hodet.
«Jeg kan ikke gå videre i livet om det navnet henger over meg. Kall med Lucy, eller Lu.» Carina nikket sakte og snudde seg tilbake til det hun holdt på med. «Forresten så tror jeg at jeg skal klippe håret mitt. Det begynner å bli så slitte tupper, så jeg tenkte å ha det til over skuldrene. Hva syntes du?» Jeg lot fingrene mine gli gjennom det fuktige håret mitt som rakk meg ned til midten av magen.
«Tuller du?» Jeg ristet på hodet. «Vel, det blir sikkert kult. Skal jeg bestille en frisørtime til deg?» Jeg nikket. «Ok.»

***

Jeg holdt pusten mens jeg ventet på at noe skulle skje, på at ingen ting skulle hende. Luften ble til tung vanndamp og sekunder til timer. Jeg ventet. Plutselig gikk døren opp, og midt i åpningen sto venninnen min, kanskje min eneste venn. Hennes røde hår virket rødere enn før, fregnene danset og hoppet fortsatt rundt i hele fjeset hennes og øynene var fortsatt så lyseblå at de kunne virke hvite. Med en gang hun fikk øye på meg sprakk ansiktet hennes opp i et aldeles nydelig stort smil, og hennes spinkle kropp hev seg over min.
«Lucy!!!» Hylte hun og klemte meg enda tettere om seg. «Jeg har savnet deg så, jeg har tenkt så mye på deg i det siste. Uff, det har skjedd så mye. Jeg er så lei meg for det som skjedde med Zayn.» Jeg krympet meg i armene hennes og trakk meg sakte bort fra hennne.
«Bella, vi må prate.» Sukket jeg. 

Tumblr_mbinnjvlgo1rgssqko1_500_large
Måtte dele opp dette kapittelet i to deler, så det ikke kommer alt for lite på bloggen. Håper dere liker det i alle fall da, så er jeg tilbake på mandag :) Det kommer mer i morra <3
Og vet dere hvilken dag det er idag?! Bursdagen min!!!! Wohooo, endelig 16 år! :) <3 Nå kan jeg snart kjøre skuteren min :D
Håper dere har det bra! Savner å snakke emd noen av dere og lese kommentarene deres. Så kan dere ikke gi meg en liten bursdagsgave og kommentere 15 kommentarer på dette innlegget da? Vær så snill <3

Hva syntes dere?
-Stine 

9 kommentarer

Hege-Eline

13.10.2012 kl.12:14

GRATULERER MED DAGEN!!! <3

Håper du får en fin dag! :D

Dette kapitlet er utrolig bra skrevet, måten du beskriver Lucy's tanker og følelser, og at Lucy velger å forandre seg litt for å komme over Lulu. Jeg savner allerede Lulu og Niall, håper hun innser at å slippe taket på Niall og de andre ikke er det rette!

Fanficod

13.10.2012 kl.12:17

mmeeerrr!!!

Nora

13.10.2012 kl.15:33

''ÆÆÆÆÆÆ, LULU OG NIALL SKAL BLI SAMMEN IGJEEEEN !!

Benedikte

14.10.2012 kl.11:01

Først og fremst håper jeg du hadde en fantastisk dag i går og så vil jeg bare si at jeg ikke fikk kommentert i går fordi lillebroren min feiret bursdag :) jeg har hatt en veldig busy uke og har derfor ikke fått kommentert eller skrevet en ny del, men håper det går greit.

Så tilbake til historien, jeg tror Lucy tar et veldig bra valg med å prøve å fokusere på seg selv en stund, men håper at hun skjønner at hun ikke klarer seg uten hverken Niall, Zayn eller noen av de andre guttene. Gleder meg til å se hva som skjer videre i denne historien, på meg virker det nemlig som du bygger opp til noe, men jeg vet ikke helt hva, meeeer!!!

Sophie

14.10.2012 kl.11:54

Ææææææh, Gratulerer med dagen som var i går!! Beklager at jeg ikke fikk kommentert på dagen din, men leste ikke delen før idag. Var ganske opptatt i går.. Håper eu hadde en fin dag!

Rekker dessverre ikke skrive noe mer nå, kanskje litt senere

Aasne

14.10.2012 kl.14:52

GRATULERER MASSE MED DAGEN STINE! Håper du har hatt en vidunderlig dag og at alle dine ønsker blir oppfylt! Du er ei herlig jente som bare fortjener det beste! Lykke til!

Om boka: åååå, jeg skjønner det med guttenes navn, jeg håper det ordener seg. Jeg gleder meg så til den kommer ut og til du blir berømt! Hahaha, jeg er så stolt av deg!

Historien: Oh my gosh! Jeg har grått og grått som bare det. Det er så trist å se at alle de lykkelige minnene om Niall og henne bare skal forsvinne. Det blir så annerledes. Alt blir liksom sett på i et helt nytt perspektiv! Og herligland, det er helt sykt hvor bra du skriver! Du skildrer og danner ulike (morsomme) metaforer, og du hjelper alle med å se på hvordan kjærlighet er så sinnsskyt vanskelig. Det er rart hvordan alt forandres og alt plutselig blir et digert rot. Men jeg gjetter at det er sant noen ganger også. Ikke det at jeg har noe erfaring ;P. Men uansett, veldig veldig veldig bra! Vakkert skrevet. Goooooo Carina! Og det er rart å tenke på at nesten alt dette rotet startet med en telefonsamtale. Det var i hvertfall der løgnene og sannheten gikk opp for Lucy. Lucy, stakkars jente. Men det som er så godt, er at hun er hjemme igjen. Hjemme på sitt eget territorium og alt er jo så mye lettere når du er på hjemmebane. Du vet hva som treffer når du går hjemveien fra skolen i blinde. I hvertfall i mitt tilfelle. Hadde null problem med å gå baklengs også ;) Neida, det at hun er hjemme er veldig bra. Og alt med Emmet, JEG SAVNER EMMET! hahahah, han var slik en smart gutt. Men det er så godt at de kan hjelpe hverandre. At han skjønner hva som skjer, og at han kan vise Lucy en liten ledetråd på vei.

Om USA: Hahhaa, jeg har det veldig bra, i dag reiser vi til Washington D.C for å se på Amerikansk football game! Hahha, jeg gleder meg sykt, gooooo Vikings!

Masse lykke til med alt, Stine! Og husk, vi er alltid der for deg <3

darfanfic

14.10.2012 kl.17:41

gratulerer med overstått!!

meer :)

17.10.2012 kl.16:34

Gratulerer med dagen som var. Føler at Lucy mister mer og mer av seg selv for hvert sekund,og klarer ikke en gang å prøve å sette meg inn i hennes fotspor og kjenne hennes følelser. Hun må ha en del smerte,sorg,skuffelse,sinne og frustrasjon, noe som gjør det litt smertefult for oss lesere å sette oss selv i hennes situasjon. Blir aldri lei over de fantastiske skrivekunnskapene dine og hvordan du klarer å kommunisere med oss på en så fantastisk måte <3 Dør av spenning etter næste kapittel <3

Nanna

17.10.2012 kl.22:54

Veldig trist, gråter masse!

Mere!

Gratulerer med dagen forresten! <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits