Pinky promise: Kapittel 11.

Kapittel 11: Hemmeligheten.

Jeg ble sittende p benken en stund og bare tenkte. Det som hadde skjedd n hadde gtt kjempefort. Jack hadde blitt satt p plass uten at det var jeg som hadde gjort det, det var faktisk en annen person som hadde sttt opp for meg mot Jack. Jeg var vanligvis alene mot ham siden han var s populr og jeg ikke fullt s populr. Respekt hadde jeg, men ikke mange venner. De fleste visste at jeg fantes, men brydde seg ikke med snakke til meg. Det var egentlig Jack sin skyld at alt var s vanskelig, fra dag en hadde han mislikt meg eller egentlig ikke fra dag en, men det var ikke s langt unna. Han var vant til f hva han ville ha og hvem. Og det fikk han ikke nr det kom til meg og plutselig var vi bitre fiender. Jeg hadde egentlig ikke noe imot ham, men siden han hadde s mye imot meg hadde jeg p en mte ikke noe valg. Om det ikke var vanskelig fra fr hadde han gjort det umulig for meg f ordentlige venner p den nye skolen. Og da tenkte du kanskje at jeg hadde en venninne og det er jo sant, jeg har Hege som er bestevenninna mi, men hun gr ikke p samme skole som meg. Hun gr p vanlig allmennfag p videregende mens jeg studerer drama. Ja, ja, vi burde kanskje tatt det samme, men hun vil bli lrerinne og jeg skuespillerinne og da kan man ikke g p samme skole. Min lange tanke rekke ble avbrutt av noen som ropte navnet mitt hyt og tydelig.

"Hope, Hooooopeee!" Jeg ristet forfjamset p hodet og tittet rundt meg. Det var en lett gjenkjennelig stemme, men jeg fant ikke personen som stemmen hrte til. Jeg lette og lette med ynene helt til det klarnet og jeg s personen. Louis sto litt lengre borte og vinket til meg, ikke et snt lite vink som vanlige personer, og jeg legger rykk p vanlige, ville gjort. Han hadde begge armene over hodet og vinket masse og veldig ivrig. Jeg smilte og ristet p hodet, han var jo litt snillere, litt stere, litt morsommere og litt rarere enn vanlige mennesker, men det var snn det var meningen at han skulle vre. Jeg sm-jogget bort til dem og tok imot en leende Phoebe som hoppet inn i armene mine.

"S hva skjer? Hvorfor mtte jeg komme bort s fort?" Jeg tittet spent p dem og ventet. Louis bare sto der og smilte som en idiot, mens Harry virket litt nervs. Hva var det de holdt p med n da. "Kom igjen, dere kan ikke pine meg p denne mten. Jeg orker ikke mer venting." Jeg s opp p Harry og han tittet nervst bort p Louis, s jeg fant ut at det var bedre stirre p ham i stedet. Jeg skakket p hodet og tittet opp p dem. Louis dultet Harry oppfordrende i skulderen og blunket til ham.

"Ehm, jo, du skjnner, vi, ehh." Jeg bare tittet dumt opp p ham. "Ok, jeg bare sier det rett ut jeg. ViLouisogjegerkjenteboybandsangereogharfansoverheleverden,vivillebareatduskullevitedet." Da han endelig trakk pusten igjen kunne jeg ikke annet enn le, det var bare helt urkomisk. Han hadde akkurat ftt sagt det han var nervs for si og s skulle jeg f ham til si det igjen. Jeg bare smilte og sa;

"Hva var det du sa n? Jeg fikk ikke med meg noe av det du sa. Kan du si det igjen?" Jeg visste han egentlig ikke ville, men jeg hadde ikke skjnt noe av det han sa.

"Vi, Louis og jeg er kjente boyband sangere og har fans over hele verden, vi ville bare at du skulle vite det." Denne gangen sa han det kjempe sakte og jeg tror det var fordi han ikke ville ta sjansen p mtte si det igjen. Det var frst n det sank innover meg og jeg skjnte hva han nettopp hadde sagt. De var superstjerner. Sikkert like kjente som Madonna eller Justin Bieber og jeg hadde ikke visst noe om det. Dette var nok hemmeligheten de hadde holdt p s lenge og n hadde de endelig sluppet bomben.

"h" Det var det eneste jeg fikk fram, jeg hadde aldri hrt om dem fr, men de var verdenskjente. Og jeg hadde nettopp ftt en av dem til spille lekekjresten min. Dette er jo helt sykt tenkte jeg.

"N skjnner jeg hvorfor dere synes det var s rart nr jeg ikke kjente dere igjen. Dere er sikkert vant til at alle jenter bare skriker og lper etter dere." Jeg s p dem med et forundret blikk og de bare nikket og bekreftet det jeg hadde sagt.

Selv om jeg n visste at de var verdenskjente og store superstjerner endret det ikke dagen vr. Vi fortsatte leke med Daisy og Phoebe og hadde det kjempegy p lekeplassen helt til de mtte tilbake og spise middag. Jeg sa ha det til dem og begynte g hjemover. Jeg var glad for at de ikke hadde overtalt meg til spise middag der, for i dag trengte jeg litt tid for meg selv til tenke over alt som hadde skjedd. Louis og Harry to av mine n beste venner var kjent over hele verden og jeg hadde ikke visst det fr de fortalte det til meg. De var i et band som het One Direction sammen med tre andre gutter som visstnok var kjempe hyggelige de ogs. I tillegg til all denne nye informasjonen mtte jeg tenkte p en annen viktig ting. Hvordan jeg skulle overleve morgendagen.


// Hope//

N m dere kommentere litt alts. Det er veldig f som kommenterer, men de som gjr det: Dere er helt fantastiske og jeg setter stor, stor, stor pris p det. Det gjr det s mye morsommere skrive. Jeg vil bare si at hun p bildet er litt snn som jeg har forestilt meg Hope (bare at Hope har nttebrune yne da).

Hva synes dere om dette kapittelet da?
Hva tror dere vil skje "imorgen"?
-Benedikte.

6 kommentarer

darfanfic

25.09.2012 kl.17:14

h, meeer! :- D

25.09.2012 kl.17:24

Mer!!!

Lucy.

25.09.2012 kl.18:34

Herlig alts, virkeleg! Du skriv kjempe bra, og eg lik spesielt mten du fr frem guttene p (og hvordan Stine gjr det ogs). Eg lik korleis Hope e som person, ho er virkeleg ein bra karakter. Eg kan p ein mte kjenne meg igjen i ho, mten ho e s tilbakeholdende og sjenert p og korleis ho har pna seg litt for Harry. Eg e litt snn sjlv at e bare har nokon f personer eg pna meg for, s du har gjort ein god jobb med skape Hope. Gled meg s mykje te neste kapittel, s skriv kjapt! g eg lurt p om dykk kjem te ha maraton snart? :) Hadde blitt utruleg glad om hadde det <3

Benedikte

25.09.2012 kl.18:41

Tusen takk dere, og speielt til Lucy for den kjempe lange og ste kommentaren. Jeg kjenner meg ogs igjen i Hope og det var litt av grunnen til at jeg lagde henne snn for kunne skrive enda bedre snn som hun fler seg :) Veldig glad for at du ogs kan kjenne deg igjen i henne <3 Jeg vet ikke om det blir maraton, men dere fr vente og se da...

Fanficod

25.09.2012 kl.19:36

Elsker delen! Meerr

Hege-Eline

26.09.2012 kl.16:56

Likte dette kapitlet utrolig godt ;) liker mten Hope er som person, og som det er sagt over, s kan jeg jeg ogs kjenke meg igjen i hvordan ho er.... Du er utrolig flink til skrive og du skriver snn at det som skjer faktisk kan skje i virkeligheten, Stine gjr det ho ogsp, og det er noe av det som gjr at jeg syntes dere er ekstremt flinke til skrive!! :) <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! P denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat n skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Hper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 r og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits