Pinky promise: Kapittel 11.

Kapittel 11: Hemmeligheten.

Jeg ble sittende på benken en stund og bare tenkte. Det som hadde skjedd nå hadde gått kjempefort. Jack hadde blitt satt på plass uten at det var jeg som hadde gjort det, det var faktisk en annen person som hadde stått opp for meg mot Jack. Jeg var vanligvis alene mot ham siden han var så populær og jeg ikke fullt så populær. Respekt hadde jeg, men ikke mange venner. De fleste visste at jeg fantes, men brydde seg ikke med å snakke til meg. Det var egentlig Jack sin skyld at alt var så vanskelig, fra dag en hadde han mislikt meg eller egentlig ikke fra dag en, men det var ikke så langt unna. Han var vant til å få hva han ville ha og hvem. Og det fikk han ikke når det kom til meg og plutselig var vi bitre fiender. Jeg hadde egentlig ikke noe imot ham, men siden han hadde så mye imot meg hadde jeg på en måte ikke noe valg. Om det ikke var vanskelig fra før hadde han gjort det umulig for meg å få ordentlige venner på den nye skolen. Og da tenkte du kanskje at jeg hadde en venninne og det er jo sant, jeg har Hege som er bestevenninna mi, men hun går ikke på samme skole som meg. Hun går på vanlig allmennfag på videregående mens jeg studerer drama. Ja, ja, vi burde kanskje tatt det samme, men hun vil bli lærerinne og jeg skuespillerinne og da kan man ikke gå på samme skole. Min lange tanke rekke ble avbrutt av noen som ropte navnet mitt høyt og tydelig.

"Hope, Hooooopeee!" Jeg ristet forfjamset på hodet og tittet rundt meg. Det var en lett gjenkjennelig stemme, men jeg fant ikke personen som stemmen hørte til. Jeg lette og lette med øynene helt til det klarnet og jeg så personen. Louis sto litt lengre borte og vinket til meg, ikke et sånt lite vink som vanlige personer, og jeg legger rykk på vanlige, ville gjort. Han hadde begge armene over hodet og vinket masse og veldig ivrig. Jeg smilte og ristet på hodet, han var jo litt snillere, litt søtere, litt morsommere og litt rarere enn vanlige mennesker, men det var sånn det var meningen at han skulle være. Jeg små-jogget bort til dem og tok imot en leende Phoebe som hoppet inn i armene mine.

"Så hva skjer? Hvorfor måtte jeg komme bort så fort?" Jeg tittet spent på dem og ventet. Louis bare sto der og smilte som en idiot, mens Harry virket litt nervøs. Hva var det de holdt på med nå da. "Kom igjen, dere kan ikke pine meg på denne måten. Jeg orker ikke mer venting." Jeg så opp på Harry og han tittet nervøst bort på Louis, så jeg fant ut at det var bedre å stirre på ham i stedet. Jeg skakket på hodet og tittet opp på dem. Louis dultet Harry oppfordrende i skulderen og blunket til ham.

"Ehm, jo, du skjønner, vi, ehh." Jeg bare tittet dumt opp på ham. "Ok, jeg bare sier det rett ut jeg. ViLouisogjegerkjenteboybandsangereogharfansoverheleverden,vivillebareatduskullevitedet." Da han endelig trakk pusten igjen kunne jeg ikke annet enn å le, det var bare helt urkomisk. Han hadde akkurat fått sagt det han var nervøs for å si og så skulle jeg få ham til å si det igjen. Jeg bare smilte og sa;

"Hva var det du sa nå? Jeg fikk ikke med meg noe av det du sa. Kan du si det igjen?" Jeg visste han egentlig ikke ville, men jeg hadde ikke skjønt noe av det han sa.

"Vi, Louis og jeg er kjente boyband sangere og har fans over hele verden, vi ville bare at du skulle vite det." Denne gangen sa han det kjempe sakte og jeg tror det var fordi han ikke ville ta sjansen på å måtte si det igjen. Det var først nå det sank innover meg og jeg skjønte hva han nettopp hadde sagt. De var superstjerner. Sikkert like kjente som Madonna eller Justin Bieber og jeg hadde ikke visst noe om det. Dette var nok hemmeligheten de hadde holdt på så lenge og nå hadde de endelig sluppet bomben.

 

"Åh" Det var det eneste jeg fikk fram, jeg hadde aldri hørt om dem før, men de var verdenskjente. Og jeg hadde nettopp fått en av dem til å spille lekekjæresten min. Dette er jo helt sykt tenkte jeg.

"Nå skjønner jeg hvorfor dere synes det var så rart når jeg ikke kjente dere igjen. Dere er sikkert vant til at alle jenter bare skriker og løper etter dere." Jeg så på dem med et forundret blikk og de bare nikket og bekreftet det jeg hadde sagt.

 

Selv om jeg nå visste at de var verdenskjente og store superstjerner endret det ikke dagen vår. Vi fortsatte å leke med Daisy og Phoebe og hadde det kjempegøy på lekeplassen helt til de måtte tilbake og spise middag. Jeg sa ha det til dem og begynte å gå hjemover. Jeg var glad for at de ikke hadde overtalt meg til å spise middag der, for i dag trengte jeg litt tid for meg selv til å tenke over alt som hadde skjedd. Louis og Harry to av mine nå beste venner var kjent over hele verden og jeg hadde ikke visst det før de fortalte det til meg. De var i et band som het One Direction sammen med tre andre gutter som visstnok var kjempe hyggelige de også. I tillegg til all denne nye informasjonen måtte jeg tenkte på en annen viktig ting. Hvordan jeg skulle overleve morgendagen.


// Hope//

 Nå må dere kommentere litt altså. Det er veldig få som kommenterer, men de som gjør det: Dere er helt fantastiske og jeg setter stor, stor, stor pris på det. Det gjør det så mye morsommere å skrive. Jeg vil bare si at hun på bildet er litt sånn som jeg har forestilt meg Hope (bare at Hope har nøttebrune øyne da).

Hva synes dere om dette kapittelet da?
Hva tror dere vil skje "imorgen"?
-Benedikte. 

6 kommentarer

darfanfic

25.09.2012 kl.17:14

ææææh, meeer! :- D

25.09.2012 kl.17:24

Mer!!!

Lucy.

25.09.2012 kl.18:34

Herlig altså, virkeleg! Du skriv kjempe bra, og eg lik spesielt måten du får frem guttene på (og hvordan Stine gjør det også). Eg lik korleis Hope e som person, ho er virkeleg ein bra karakter. Eg kan på ein måte kjenne meg igjen i ho, måten ho e så tilbakeholdende og sjenert på og korleis ho har åpna seg litt for Harry. Eg e litt sånn sjølv at e bare har nokon få personer eg åpna meg for, så du har gjort ein god jobb med å skape Hope. Gled meg så mykje te neste kapittel, så skriv kjapt! g eg lurt på om dykk kjem te å ha maraton snart? :) Hadde blitt utruleg glad om hadde det <3

Benedikte

25.09.2012 kl.18:41

Tusen takk dere, og speielt til Lucy for den kjempe lange og søte kommentaren. Jeg kjenner meg også igjen i Hope og det var litt av grunnen til at jeg lagde henne sånn for å kunne skrive enda bedre sånn som hun føler seg :) Veldig glad for at du også kan kjenne deg igjen i henne <3 Jeg vet ikke om det blir maraton, men dere får vente og se da...

Fanficod

25.09.2012 kl.19:36

Elsker delen! Meerr

Hege-Eline

26.09.2012 kl.16:56

Likte dette kapitlet utrolig godt ;) liker måten Hope er som person, og som det er sagt over, så kan jeg jeg også kjenke meg igjen i hvordan ho er.... Du er utrolig flink til å skrive og du skriver sånn at det som skjer faktisk kan skje i virkeligheten, Stine gjør det ho ogsp, og det er noe av det som gjør at jeg syntes dere er ekstremt flinke til å skrive!! :) <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits