D.L.G 2: Please stay - kapittel 21 (Del 1)

Kapittel 21: Det riktige?
Noen ganger følte jeg meg som en vandrende filosof; tanker strømmende gjennom hver minste del av kroppen, tvil, nysgjerrighet og vitende på noen områder. Det var så mye å finne svar på, så mye jeg måtte vite og så mange tanker jeg måtte kvitte meg med. Jeg bekymret meg for mye, og om jeg ikke stoppet snart kom jeg til å ende opp med grå hår på hodet, noe jeg helst ville unngå. I det hele tatt ville jeg unngå mange ting, men det var vanskelig, for det jeg ville unngå aller mest var smerte; også det å skape smerte for andre.

Boblene i badekaret kilte meg på haken, og jeg spyttet ut skummet som hadde lurt seg inn i munnen min etter å ha blitt sprutet i ansiktet med badevannet i det store hjørnebadekaret. Smaken var ekkel, og den la seg over ganen min som en hevn, lot ikke tungen min en gang bevege på seg.
«Æsj...» Det eneste som forlot leppene mine idet jeg spyttet igjen og strakte meg ned på gulvet etter det myke håndkledet. Jeg tørket meg rundt munn med det og sørget for at skummet ikke var lenger opp en til begynnelsen av halsen min.
«Så søt du er.» Fniste Niall idet han kom inn på badet.
«Ja jøss, du skulle sett meg for bare tretti sekunder siden, jeg er kjempe tiltrekkende.» Jeg skar en grimase, noe som finn Niall til å le idet han la fra seg noe på metallkrakken ved inngangen til baderommet. Jeg var usikker på om jeg i det hele tatt bare kunne kalle det et baderom, for jeg er sikker på at det hadde gått an å overleve der inne. På den store vasken, av marmor, sto det en hel del rekke med rosesåper, lavendelkremer og andre duftende og vellpleiende ting. En skål med en konfekt var plassert ved et lite pyntebord ved vinduet og så innbydende og velsmakende ut ved siden av de hvite tulipanene. Badekaret jeg lå i var det minst plass til fire stykker oppi, og dusjen og toalettet var noe av det blankeste jeg hadde sett noen gang. Gulvene var av hvite fliser, og veggene i en behagelig beigetone. Hele rommet var behagelig, og det dempede lyset gjorde alt mye roligere, nesten så mye at man kunne sovne bare av å tre inn på baderommet.

 

Niall kom mot meg og bøyde seg ned, plasserte leppene sine mykt og vått på mine. Det var noe rart ved kysset, noe jeg ikke helt kunne sette fingeren på. Det var ikke det at jeg ikke likte det, for jeg gjorde det, jeg elsket det. Om det var måten leppene hans var mot mine, så slapt formet, eller om det kanskje var settingen som gjorde det viste jeg ikke. Selv etter to år sammen skulle man kanskje tro at det ikke brydde meg at Niall så meg uten klær og i badekaret, men noe ved det var bare rart. Det kunne hende det var fordi jeg var forlegen; jeg hadde aldri hatt et spesielt godt forhold til min egen kropp, men hadde blitt bedre i det siste. At Niall kysset meg, at han var så nær, det skulle ikke plage meg. Det gjorde det ikke heller, men en rar følelse ga det meg.


«Jeg har laget frokost til deg.» Smilte han og reiste seg opp igjen. «Jeg fant noen klær til deg som jeg la der borte. Kom ned om fem minutter, vil du?» Han gikk bort til døren igjen og kikket på meg.
«Klart. Kommer snart.» Jeg kikket på ham og nikket. Niall smilte en siste gang, før han gikk ut av baderommet og lukket døren igjen etter seg. Jeg kunne kjenne hvordan kroppen min plutselig slappet helt av, og lungene mine slapp ut en mengde med luft jeg ikke en gang var klar over at jeg hadde samlet opp. Jeg følte meg plutselig lettet, over hva viste jeg ikke, men før jeg lot meg selv bekymre meg over den saken også reiste jeg meg fra badekaret og tok det myke håndklede rundt meg. Jeg dro ut strikket jeg hadde tuklet inn håret mitt i og lot det falle bustete ned over skuldrene mine. Jeg dro ut proppen av badekaret og tørket meg, før jeg tok på meg klærne Niall hadde lagt frem til meg. Med en gang jeg fikk dem på meg merket jeg at noe var galt. Olabuksene mine var mine normale, slitte par, genseren min var stram og tettsittende, mens Niall ikke hadde tatt med et skjerf slik han pleide. Han pleide heller ikke la meg gå i denne genseren, han hadde sagt at sort bare fikk meg til å se trist ut og at han ikke likte utringingen. Helt ærlig så likte jeg heller ikke denne genseren, og forstod hvorfor Niall ikke var begeistret for at jeg brukte den, men det var derfor jeg pleide å bruke et skjerf til den. Jeg gikk bort til speilet og stilte meg foran det, studerte genseren min og hvordan den satt på kroppen. Den var veldig stram, og var farlig lav over brystet. Den var til og med mer utringet enn de fleste av penkjolene mine. Hvorfor hadde Niall lagt frem akkurat den genseren til meg, og hvorfor tok han ikke med skjerfet mitt? Jeg hadde pakket med mange andre gensere, til og med den han alltid kommenterte at jeg så fin ut i, men likevel så endte han opp med denne. I det hele tatt; hvorfor plaget det meg sånn?! Det var jo bare en genser...

 

Med et tungt sukk plasserte jeg føttene mine i tøflene jeg hadde slengt ved vasken, før jeg tok turen inn til soverommet for å ta en kikk på mobilen. Jeg dro den ut av laderen og kikket ned på displayet.

 

1 Ulest melding.

 

Jeg åpnet fort tastelåsen, med koden jeg alltid måtte stille tilbake etter at Harry hadde hatt den i hendene sine ettersom han alltid byttet om til kombinasjonen av tallene 69. Jeg syntes han bare var barnslig, men både han og Louis lo seg i hjel av det hver gang. Jeg tastet inn min egen kode, som var så enkel som bursdagen til Niall, noe alle klarte å gjette seg frem til etter å ha tatt feil av sitt første gjett: Min bursdag. Jeg åpnet meldingen og leste den mens jeg var på vei inn til kjøkkenet.

 

Hei Lucy. Ville bare sjekke om alt går greit? Har ikke hørt fra deg på et par dager, selv om du virket ganske så lei deg sist jeg så deg. Xx Emmett.

 

Jeg halv-smilte og åpnet raskt en ny melding. Det at Emmett brydde seg om meg var beroligende. Selv om vi knapt viste noe om hverandre så holdt vi begge på hverandres største hjemligheter. Jeg viste mann ikke burde stole på folk man ikke kjente, men Emmett var annerledes enn alle andre; han dømte meg ikke. Ok, så var han ikke bestandig verdens hyggeligste i måten han snakket til meg på, men jeg viste jeg fortjente det. Jeg hadde tross alt mer enn noen kunne ønske seg, og likevel var jeg ikke lykkelig.


Alt bra. Hvordan går det med deg? Gøy på skolen i dag? :) Lucy.

 

«Hei Baby. Ble akkurat ferdig, bare sett deg så kommer jeg med maten.» Niall smilte varmt til meg, og jeg følte meg ille til mote etter at han etter båre å ha vært våken i en time hadde vært generøs mot meg med smilene sine. Jeg smilte tilbake og satte meg på en ene stolen ved det lange trebordet. Niall kom med to tallerkener og satte en ned til seg ovenfor meg, før han satte en foran meg. «Håper det smaker.» Han lente seg ned til meg og pustet meg i øret, noe som fikk kroppen min til å reagere med grøssninger og gåsehud. «og jeg liker genseren dine.» Jeg kjente tennene hans som bet meg lekent i øret, før han lot hendene sine stryke over min rødmene hud på kinnende.
«Eh, t-takk.» Stammet jeg og kikket ned på maten.
«Hvorfor så nervøs plutselig?» Lo Niall idet han satte seg ovenfor meg. Jeg smalnet blikket mitt og åpnet munnen for å protestere da mobilen min ga lyd fra seg ved siden av meg. Det var Emmett igjen.

 

Ikke prøv å lur meg, jeg skjønner at ikke alt er ok. Jeg er kanskje nesten helt døv, men jeg har øyner, og hjernen min er i fin stand.

 

Jeg beit meg i leppen og stirret på skjermen. Jeg stirret hardt og prøvde å tenke ut hva jeg kunne svare for å overbevise ham om at alt var fint. Problemet var at det ikke kom til å gå, etter som det var å lyve og Emmett så ut til å merke når jeg løy, selv over telefonen.
«Hvem er det?» Niall snakket med mat i munn. Ellers ville jeg enten ha sendt han et blikk som sa det meste og han ville lukke munnen, eller så ville jeg ledd og svart han likt.
«En fra skolen. Emmett, han jeg var med når du var borte og.... Zayn ikke klarte å muntre meg opp.» jeg husket løgnen hun hadde sagt til Niall, eller den ene delen av sannheten kunne jeg  vel kalle det. Jeg hadde dårlig samvittighet for å ikke ha fortalt ham sannheten, men det var til deres alles beste. Jeg hadde ikke noe annet valg.
«Å...» Niall stappet i seg mer mat, mens jeg ble sittende og stirre ned på mobilen. «Skal du ikke svare?» Jeg nikket sakte, og skrev inn de eneste ordene jeg kunne komme på.

 

Ringer deg snart.

Også spiste vi videre i stillhet, uten avbrytelser fra hverken mobilen eller stemmene våre.

 

26635_404025736330656_1245057041_n_large

Dette er bare del 1 av kapittel 21, det betyr at det finnes en del 2 (Wow, overraksende ikke sant?) Grunnen til at jeg delte det opp var fordi det ble utrolig langt, så for at dere skal ha noe å lese de neste dagene og jeg får oppdatert oftere så legger jeg ut del 2 så snart jeg har 10 kommentarer fra forskjellige personer på dette innlegget. Det er snakk om 10 kommentarer!!!! Det kan dere klare, eller? Og da helst fra flere personer men ;) <3 Håper der gidder. Har vært litt uttafor skriving i det siste og tanken har faktisk slått meg å slutte å blogge.... Det var det statusen i face-gruppen igår handlet om. Men før noen klikker heltså må dere vite at det bare er noe jeg tenker på, det er ikke sikkert enda, heheh :) <3

Likte dere kapittelet?
10 kommentarer for neste del 2 av dette kapittelet!
-Stine 

13 kommentarer

Maria Oterhals

19.09.2012 kl.20:11

Mer :D

Tora

19.09.2012 kl.20:12

Utorlig bra kapittel :) Måten du beskriver stemningen og atmosfæren er helt utrolig <3 Håper del 2 kommer ut sa fort som mulig :D

Hege-Eline

19.09.2012 kl.22:15

Like bra og forvirrende som alltid, men det svarte også på noen av de tingene jeg har grublet litt på, ikke vet jeg hvordan men jeg føler at noe faller på plass mens andre ting blir bare mer forvirrende! Gleder meg til ny del! Og jeg kommer til å bli kjempe lei meg om du slutter å blogge... Men ikke føl at du må, det er jo noe du gjør fordi du syntes det er morsomt ;) <3

sesilie

19.09.2012 kl.22:35

meeer!

Benedikte

20.09.2012 kl.07:14

Dette kapittelet var både forvirrende og oppklarende akkurat som Hege-Eline sa. Det var utrolig bra beskrevet følelser og jeg liker at Emmet er litt sånn som alltid vet når hun lyver og sånn. Jeg liker han kjempe godt:) og jeg håper heller ikke du slutter å blogg for jeg er helt avhengig av historiene dine og det er jo bare du som kan skrive dem <3 og så vil jeg si Sorry for ikke ha skrevet en ny del i går, men jeg fant plutselig ut at jeg hadde masse lekser til idag, så de kom på en måte først da :) Meeeeeer!!!

Henriette, din venn gjennom ale år siden du ble født <3 <3

20.09.2012 kl.10:51

Utrolig bra skrevet stine, du er kjempeflink!!! <3

håper vi kan møtes igjen snart!!!!!

Directionstorys

20.09.2012 kl.12:46

Henriette, din venn gjennom ale år siden du ble født: Hey, koselig med kommentar fra deg :D Tusen takk, og vi må finne på noe igjen snart ja :) <3

Sara

20.09.2012 kl.14:41

Kjempe bra kapittel. Må si jeg har blitt glad i Emmett. <3

Aasne

21.09.2012 kl.23:10

STINE! AMAZAYN! WOW, dette var kjempe bra jobba, du står på som alltid. Men jeg ser folk slutter å kommentere, det er for dårlig altså. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde tid til å kommentere hvert eneste innlegg, men jeg har rett og slett ikke tid... Håper du klarer deg men noen innimellom... ;)

Dette er bra, jeg liker så godt Emmet! Ta vare på ham!! Og jeg ser alt for meg så klart! Det er helt sykt hvor godt du kan beskrive ting som badekar-greiene og alt. Det blir så mye lettere å sette seg inn og å forstå personene. Men ikke la dette bli en klisje historie. Jeg trenger noe drastisk, noe overraskende, noe som holder alt levende, og åpent. Jeg elsker den slags ting. Og skrive måten din blir bedre og bedre!

Kjempe stolt av deg! <3

Amerikansk klem fra Aasne

Marte

21.09.2012 kl.23:44

Sykt bra kapittel! Merr!

Linn <3

22.09.2012 kl.04:46

Omg! Mere <33

Directionstorys

22.09.2012 kl.11:07

Aasne: Hei! :D Det gjør ingen ting om du ikke kommenterer hvert innlegg, du er jo i USA; kos deg og nyt tiden din der borte! Og kommentarene dine er så verdt å vente på!
Tusen takk, og jeg er glad du liker Emmett, følte at historien trengte en som ham, en som kan hjelpe Lucy litt, men laget han litt mystisk. Og dette skal på ingen måte bli noe klisje historie, det garanterer jeg deg, den blir kanskje litt dramatisk for noen, men har planene klare, og den er ikke akkurat som alle andre historier. Tusen takk for kommentaren, håper du har det kjempe fint!
Stor klem fra Stine <3

Embla Akselberg

23.09.2012 kl.12:43

Er så trøtt at jeg orker ikke skrive en lang kommentar... Men veldig bra! Haha

Mer! <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits