D.L.G 2: Please stay - kapittel 20

Kapittel 20: Hva er det med fortiden som ikke vil la meg leve?
Hvordan kunne livet gå fra å være noe jeg ikke klarte å takle uten å se trist ut, til noe så lett og enkelt som luft. Jeg kunne puste. Trekke oksygen gjennom munnen, ned i lungene, holde den der, for så å slippe den ut med et sukk. Et lykkelig sukk. Det er slik livet skal være; så enkelt som å puste, så enkelt som å leve. At jeg ikke hadde forstått det før var utenkelig i situasjonen min akkurat da. Jeg burde ha lukket øynene mine litt før, tenkt gjennom fortiden, fra barndommen og til bare en time tilbake, og sett at jeg hadde gått igjennom mye som gjorde ting vanskelig. Bare å tenke på å tenke det fikk litt av tristheten til å snike seg rundt leggene mine, så i panikk slo jeg opp øynene og hev etter pusten.

 

«Alt ok?» Niall kikket bekymret bort på meg fra sitt sete ved siden av meg i taxien. Han var ikke tvilende ved å sette seg nærmere meg og slenge armen sin om skuldrene mine, men sikkerhetsbeltet lot meg ikke få føle all energien og varmen fra kroppen hans. Jeg smilte svakt og nikket.
«Et lite mareritt bare.» Jeg hadde ikke vært dypt inne i søvnen, men av en eller annen grunn hadde tankene mine klart å vrenge seg om til noe som skremte livet ut av meg. Det var ironisk hvordan jeg noen ganger kunne være min egen verste fiende, la hodet mitt styre meg i stedet for hjertet og bare overtenke saker uten å lytte til hva jeg egentlig mener å vil; hva hjertet mitt sier. Av en eller annen grunn var jeg redd for min egen fortid, spesielt den nære fortiden, og mitt verste mareritt var vel at livet mitt skulle vende seg i den retningen igjen.
«Lyst til å fortelle meg om det?» Spurte Niall og strøk leppene sine nedover kinnbenet mitt og plasserte dem mykt under øyet mitt. Jeg grøsset av følelsen han ga meg, varm, god og kilende.
«Bare en liten fille ting, ikke noe du ikke klarer å fikse bare ved å holde rundt meg.» jeg smilte opp til ham og han smilte ned til meg også. Jeg elsket smilet hans, det fikk bevegelser og alt i sidesynet til å skli gjennom i sakte film, mens vi fortsatt levde i det normale. Han hadde fått seg regulering, det var riktignok en god stund siden, men noen ganger lengtet jeg tilbake til både før og en stund etter x-factor, da Niall var helt naturlig med sitt aller søteste og sjarmerende smil. Han kunne få en hver annen til å smile bare ved å viste tennene sine, og han kunne få meg til å sprenge av sommerfugler bare ved å se på meg. Jeg lengtet vel tilbake til den tiden noen ganer, kanskje jeg egentlig savnet fortiden?

 

«Denne hytten du snakker om,» Jeg tok fingrene til Niall og flettet dem sammen med mine. Hendene våre hvilte sammen på låret hans mens jeg snakket. «Du har vel ikke gjort noe kjempe stort ut av det, har du?» Niall ristet fort på hodet.
«Hva får deg til å tro det?» Han lo nervøst, som om ikke hans tidligere handlinger hadde røpt han allerede. «Det er en hytte, hverken mer eller mindre.» Måten han bet seg i leppen på understreket bare det jeg fryktet.
«Det er søtt Niall, jeg er takknemlig. Men du trenger ikke gjøre så mye for meg, jeg fortjener ikke det.» Jeg sukket og la hodet mitt på brystet hans.

 

Jeg fortjener ikke deg.


Jeg gispet igjen.
«Lulu, du fortjener mer enn noen andre jenter i hele verden. Du er fantastisk, og siden du er det, og vi vet at jeg også er ganske fantastisk,» Typisk Niall, ikke sant? «Så har jeg leid en hytte som skal la oss leve fantastisk i hele tre dager. Høres ikke det fantastisk ut, så vet ikke jeg!» Han smilte stolt og bøyde seg ned for å kysse meg. Kysset varte ikke lenge, men var nok til å få hodet mitt til å spinne og hjertet mitt til å banke som om jeg skulle ha løpt et maraton.
«Jo, det er vel... fantastisk!» Lo jeg. Niall slang seg lett på og klemte meg mot brystet sitt. Jeg følte meg så elsket, så trygg, så bekymringsfri og som om ingen ting skulle vært galt. Følelsene fikk meg til å få dårlig samvittighet...

 

***

 

«Oi...» Jeg kunne høre taxien med den ikke-engelsktalende taxisjåføren kjøre av sted, både på grunn av den knasende lyden dekkene laget over grusen og fordi musikken til en spansk sang nå duret mellom tretopper og skogkratt. Hytten han hadde satt oss av på var mer eller mindre det jeg fryktet den skulle være; en luksushytte. Jeg viste ikke om jeg skulle være hoppende glad eller føle meg trist, men ettersom jeg så at ansiktet til Niall speilet seg i glansen av stolthet og forhåpningsfullhet, spratt ansiktet mitt automatisk opp i et stort glis. «Tuller du med meg?!» Jeg snudde meg og slo han lett i brystet mens jeg lo. «Dette er den sykeste hytten jeg noen gang har sett.»
«Jeg sa til guttene at du kom til å like den, men de var jo så sikre på at du kom til å syntes det var bortkastet. Zayn sa til og med at du kom til å hate den. Der ser man hvem som kjenner deg best!» Jeg svelget hardt og stirret like sjokkert på Niall som det jeg hadde gjort på hytten mens han dro meg mot inngangen. Fremsiden var nesten vare store, kvadratiske glassvinduer, fra bunn til tak, med en glassdør på midten av veggen. Noen moderne steintrinn var plassert mellom bed med busker og noen hvite blomster, som ledet oss opp til platået ved inngangen. Niall sette en nøkkel i nøkkelhullet i døren og vred om, før han åpnet døren og satte ned bagasjen vår.
«Hva...» Før jeg viste ordet av det var jeg i armene på Niall, og han bar meg inn, til andre siden av den gjennomsiktige veggen. Jeg grep tak om nakken hans og klamret meg fast, mens han fortsatte å bære meg. Jeg fikk ikke helt se meg rundt i rommene han bar meg mellom, men jeg kunne se masse hvitt, en del kunst jeg ikke forstod meg på (om det ikke var søppel noen hadde glemt å ta ut) og en haug med dører jeg viste skjulte mange skatter til steder. Men en ting jeg var sikker på var at rommet Niall bar meg til kom til å være mitt favorittrom i hele hytten.

 

«Oi!» Jeg gispet idet han satte meg ned på det mørke steingulvet.
«Det sa du istad også.» Fniste Niall og la hendene sine på korsryggen min. Jeg flyttet blikket mitt fra alt i rommet til øynene hans.
«Oi...» Mumlet jeg.
«Ja, det kan du si. Jeg vet jeg ser bra ut.» Han blunket til meg. Han lente seg sakte ned mot meg og ikke lenge etter jeg hadde lukket øynene mine kunne jeg føle hans varme pust inn i munnen min. Jeg stilte meg på tå for å føle mer av ham og presset leppene mine mot hans rue og brennende. De var virkelig som fyrverkeri mot munnen min, så sprakende og lykkeskapende, så varme og fine. Selv med lukkede øyner kunne jeg se de glinsende lysene som danset rundt oss hver gang vi kysset.

 

Han trakk seg sakte unna meg, mens leppene våre strakte seg etter hverandre, tilslutt slapp vi taket og jeg åpnet øynene igjen til å se Niall gjøre det samme. Han lot armene sine falle fra siden min, og tok et skritt bort fra meg. Jeg ville stønne og skrike i frustrasjon i tapet av kontakten med han.
«Jeg henter tingene våre, så pakker vi ut og lager noe mat sammen.» Han smilte til meg. Jeg nikket og smilte tilbake.
«Høres bra ut.» Idet han skulle til å gå ut døren kunne jeg ikke dy meg og dro ansiktet hans ned mot mitt. Jeg kysset han mykt og vått, bare følelsen av leppene hans igjen fikk plutselig luften i rommet til å forsvinne. «Beklager, jeg kunne ikke motstå.» Niall lo og kysset meg raskt igjen.
«Det er slik det skal være.» Han forlot rommet.
«Der er i alle fall slik det burde være.» Mumlet jeg under pusten min og snudde meg for å ta inn detaljene av vårt flotte soverom men ballkong, himmelseng og den mest behagelige atmosfæren jeg noen gang hadde stått i.

320335_365545513525349_1289786822_n_large

Jeg er tilbake!!! Døde liksom på hytten i helgen uten pc, men sto opp igjen da vi endelig skulle nedover til sivilisasjonen igjen! Takk gud, jeg lever! Og dere aner ikke hvor mye jeg lengtet etter å skrive, det gjorde nesten fysisk vondt :'(

Men jeg kan nesten ikke tro at det er kapittel 20 allerede, og jeg som har så mye planlagt for historien. Wow, den kommer vel til å bli lengere enn jeg trodde ;) I dette kapittelet har jeg tatt med en del frampek (for de som ikke er norsk-nerd som meg, så er det ting som hinter til hendelser eller ting som kan skje senere i historien). Det er kort, men betydningsfult, og legg merke til overskriften dere, viktig, viktig!! Jeg skal ikke la det gå så lang tid før neste kapittel, begynner allerede i morgen å skrive på neste kapittel på Please stay, så kommer det oppdatering på Pinky promise i morgen også. Håper dere likte kapittelet, og ikke hadde det like kjedelig som det jeg hadde i helgen, god natt :) <3 

Forresten så vil jeg at dere skal tenke over at serien heter Don't let go, mens denne sesongen heter Please stay. det betyr noe for historien, så bare ha det i bakhodet :) Takk dere, dere er best <3

Likte dere kapittelet?
-Stine 

6 kommentarer

Sesilie

16.09.2012 kl.21:54

Hun kommer kanskje til å falle for Zayn? Uansett, elsket delen! Meeer

Hege-Eline

16.09.2012 kl.22:35

Jeg føler jeg bare blir mer og mer forvirret! Men jeg syntes der er bra, for da får jeg lyst til å lese mer for å finne ut av alt jeg lurer på!!! Dette kapitlet var bra, det ble på en måte et litt "lysere" kapittel forhold til de som har vært i det siste, hvor det har vært så mye.. Jeg vet ikke helt, men ting som har gjort meg forvirret... Som alt med Lucy og Niall, Lucy og Zayn...

Gleder meg til nye deler framover, for nå er det mye jeg trenger svar på, samtidig som jeg ikke helt hva det er jeg trenger svar på :P

Benedikte

17.09.2012 kl.07:29

Dette her var skikkelig bra, måten du beskriver følelsene til Lucy rundt hytta og hvordan hytta ser ut og alt. Det var bare kjempebra:) jeg måtte tenke ganske mye mens jeg leste dette kapittelet og det liker jeg <3 utrolig bra levert og det gjør at jeg bare gleder meg enda mer til neste kapittel :)

Tora

17.09.2012 kl.14:15

Du skriver kjempebra :) Skildringene dine er spesielt fine :) Meer <3

Directionstorys

17.09.2012 kl.14:53

Hege: Prøvde å skrive et litt lysere kapittel, og det at du føler deg forvirret er akkurat det jeg trodde noen av dere kom til å bli! Da oppnådde jeg det jeg prøvde gjennom kapittelet, og det viser at du lever deg inn i historien, for Lucy føler seg akkurat som deg; forvirret :)

Embla Akselberg

19.09.2012 kl.19:33

HVAA?? min kommentar har ikke kommet?!!

Eg kommentere jeg men den har vell ikke blir posta...

Vell jeg syns dette er så bra historie Stine! MER!!

Unnskyld :oo jeg vet at du bruker mye tid på dette og det at du ikke får så mange kommentarer som du fortjener... Det er feil! Du fortjener at alle får se ditt talent i skriving! Stå på girl! <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits