Novelle: For you.

Novelle til Hege-Eline! Tusen takk for de utrolige kommentarene du alltid legger igjen, du er helt super! Vet du liker å lese med skildringer og slik, så jeg prøvde å få til med noe, selvom det er litt vanskelig for meg når det skal være så kort. Men i alle fall; håper du liker novellen! <3 


Regndråpene løper nedover ruten. Jeg kan se dem albue seg forbi hverandre, slå og sparke. Noen stopper, noen er sterke nok til å løpe videre. De drypper og renner, vinduet gråter vanndråper. Forsiktig lar jeg fingertuppene gli over det kalde glasset, bare for å finne ut at jeg er stengt på innsiden, og kan ikke trøste ved å tørke vek tårene. Jeg sukker og kikker forbi regnet, ut på hjembyen min; London. Jeg har ikke sett Londons gater så tomme og triste på lenge. Hvem skulle tro at litt uskyldig og ufarlig regn kunne soppe folk fra å strømme til og fylle de ellers så travle gatene. Jeg gjetter at dette bare er en av de triste dagene, der folk håper at regnværet kan skylle vekk alt; bekymringer, sorg, stress, alt vondt. Som for eksempel savn.

Jeg krøller bena mot kroppen min, trekker pusten dypt før jeg lar meg selv titte opp på kalenderen oppe på veggen. Jeg teller bare ti kryss, det er fortsatt fire kryss til som skal opp på det hvite papiret. Røde, vaklende streker som viser hvordan jeg kan krysse over en dag, legge den bak meg og titte bort på en ny hvit rute; en ny dag. Jeg har lyst til å løpe bort dit, gripe om tusjen og krysse over hele arket, som om det vil ta bort smerten min, men bevisstheten min vet at det ikke går. Det er enda fire dager igjen med smerte.

«Hege-Eline?» Stemmen kommer uten fra gangen, og får meg til å sprette opp. Jeg forter meg å tørke en ensom tåre som trillet nedover kinnet mitt og går ut, der jeg hører noen romstere rundt.
«Hei. Hva gjør du her?» Spør jeg nølende idet jeg ser venninnen min knytter opp lissende på skoene sine og sparker dem av seg. Hun kikker opp på meg og smiler.
«Jeg kommer på besøk, det er det jeg driver med.» Gliser hun og går inn forbi meg. Hennes glade og bekymringsfrie skritt lyder gjennom hele leiligheten min og får det til å gå et slags springende ekko mellom veggene. Skrittene vil sparke vekk alt i rommet, tomheten og sorgen som er det eneste som har ligget og ruget i hver krik og krok de siste ti dagene.

«Har han ringt?» Spør plutselig venninnen min innenfra kjøkkenet. Jeg snur meg mot henne og rister sakte på hodet, enda en gang knust over sannheten. «Han ringer nok snart, slapp av.» Sier hun trøstende og går bort og setter seg i sofaen min. Hun satte seg på hans plass, og jeg tvinger meg ned på min plass. Vel, det nærmeste jeg våger meg min plass, ettersom jeg mesteparten av tiden koser meg i armkroken hans. Jeg vil lytte til venninnen min, og tro at han kom til å ringe, men jeg vet at han ikke kommer til å gjøre det. Han har ikke gjort det på to dager, og jeg skjønner at de siste fire dagene også skal være hardere enn det de andre har vært. Uten hans stemme som en liten trøst, selv om det bare er over telefonen, blir dagene som i dag; der til og med himmelen gråter for meg. Jeg syntes synd på meg selv, og jeg syntes synd på venninnen min som må holde ut med meg i de timene hun skal være her, jeg er ikke annet enn kjedelig og rar når han ikke er i nærheten.

«Ring hver dag.» Sa jeg «Lover du?» Han nikket.
«Slapp av, jenta mi. Jeg lar deg ikke glemme meg så fort.» Han klemte meg mot seg igjen, jeg trakk inn duften av han, lukten jeg ikke kom til å lukte på to uker.
«Jeg elsker deg, Niall.» Han kysset meg på hodet, for så å stryke leppene sine over mine.
«Jeg elsker deg også, Hege-Eline.» Han presset leppene sine mot mine, før han løsnet grepet om meg, slapp hånden min, og vinket forvell.

«Jeg ringer han.» Sier jeg etter en lang diskusjon.
«Nei det gjør du ikke! Du vil ikke virke som en svak jente som ikke klarer deg uten han.» Påpeker venninnen min. På andre dager enn i dag hadde det hørt fornuftig ut, men ikke nå. Jeg er for desperat etter en påminnelse om han. Jeg slenger meg etter mobilen min som ligger på stuebordet, men rekker den ikke. Før jeg kan føle formen dens mellom fingrene mine henger den og dingler mellom min venninnes tommel og pekefinger. «Vent i én time. Jeg lover at det er verdt det. Innen da har han ringt, tro meg.» Så jeg venter. Tar ikke blikket fra den hvite firkanten på stuebordet. Jeg venter på å se den sakte nærme seg kanten, på å høre Nialls solo i One Thing, jeg lengter etter han!

Hvordan kan han påvirke meg slik? Gi meg slik smerte bare ved å spre kjærlighet og glede til andre. Jeg burde være lykkelig og glad på hans veiene, og det er jeg også. Men jeg fortjener også å være lykkelig, jeg fortjener også å smile. Idet jeg er i ferd med å gi etter for savnet, gjøre som regndråpene og la tårene trille, enda jeg har latt øynene slått og kjempet dem tilbake en lang stund, skjer det noe uventet. Plutselig går døren i gangen opp, og jeg hører ingen ting. Plutselig er det bare stillhet over hele meg, som om kroppen min forstår det som er i ferd med å skje før hodet mitt skjønner det. Jeg er på bena, og jeg løper mot gangen, og der ser jeg tomheten forlater leiligheten min og døren blir lukket etter den.

«Niall!» Roper jeg og løper mot han. Jeg slenger meg om halsen hans og kysser han i nakken. Han ler, en varm og glad latter, det eneste jeg vil høre sammen med stemmen hans.
«Hei jenta mi. Overrasket?!» Han klemmer meg tilbake, før han løfter opp hodet mitt og kysser meg dypt på leppene. Jeg kjenner sommerfuglene flyr inn i meg, rakettene krasjer med hverandre og glitter killer meg på kinnene. Jeg lukker øynene og kysser han tilbake og smiler mot leppene hans.
«Jeg sa det var verdt å vente, sa jeg ikke?» Jeg møtte blikket til venninnen min, hun blunket til meg, før hun tok på seg skoene, slang et slengkyss til meg og forlot Niall og meg alene i leiligheten.

«Jeg har savnet deg så!» Jeg legger meg bedre til rette på brystet hans der vi ligger og koser på sofaen mens Grease ruller over skjermen. Niall kikker ned på meg og smiler.
«Jeg savnet deg så mye at jeg bestemte meg for å komme hjem fire dager tidligere.» Sier han og stryker meg over håret. «Neste gang må du bli meg, for jeg klarer ikke være borte fra deg så lenge.» Jeg nikker ivrig.
«Jeg blir med deg uansett hvor du drar.» Sier jeg og smiler stort. Han gliser tilbake og drar meg opp mot han igjen, før han plasserer nok et varmt og godt kyss på leppene mine.


Denne novellen er inspirert av For you - Joe Brooks. Det er en veldig fin sang, og beskriver følelsen i starten av kapittelet. Om dere ikke har hørt den så burde dere gjøre det, for den er kjempe fin! Og jada, jeg er fan av Joe Brooks, han skriver en del sanger som passer så godt å skrive til, så han inspirerer mye :) <3

Likte du novellen din Hege-Eline?
Noen andre som likte den?
-Stine 

2 kommentarer

Hege-Eline

28.07.2012 kl.10:48

jeg likte den ikke.... Jeg elsket den!! <3

måtte le litt, da jeg ventet på at mobilen skulle ringe og høre Nialls solo i One thing, for det er det som er ringetonen min på ekte... det var også flere ting som var litt skummelt, for mye av det du skrev gjør jeg faktisk :P som det med regndråpene!

Tusen takk for en herlig novelle <3 :)

storyof1d

28.07.2012 kl.11:16

Så bra! (:

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits