A story to remember... kapittel 21.

Kapittel 21: Marmor-jente.
Noe så kjent, men fortsatt så ukjent. Det var som å gå gjennom en ny dør til en helt uoppdaget og bortgjemt verden. Men i mitt tilfelle var det bare en bortglemt verden. Hvem skulle tro at så mye skulle ha forandret seg på så kort tid, enda jeg ikke følte det på meg? Var det stemningen, personene, stedet? Eller var det rett og slett bare jeg som hadde forandret meg...

Kofferten min traff marmoren på trappen idet ansiktet mitt fikk øye på døren rett foran meg. Jeg følte meg plutselig uvel ? kvalm, slapp og svimmel ? og støet meg fort mot dørhåndtaket mens jeg løftet hånden min mot den ene tinningen som dunket i vei. Verden rundt meg begynte å spinne, og plutselig føltes det ikke ut som om å dra hjem igjen var en så veldig god idé. Og dette var bare ved synet av huset, hva skulle skje når jeg kom innenfor de veggene?!

Jeg kjente en trøstende og varm hånd på ryggen min, som sakte beveget seg i sirkler med et passe press mot skulderbladene. Berøringen holdt meg levende, istedenfor å dra meg inn i svime.
«Jeg vet ikke om jeg klarer dette.» Stotret jeg og kikket opp på Harry. «Kanskje dette var en dårlig idé.» Jeg sank ned på toppen av kofferten min og bøyde hodet mot bakken. Jeg konsentrerte meg om de lekende sprekkene i marmorflisene. Overflaten var så ren og glatt, mens gjennom den glassaktige overflaten kunne jeg se de knuste bitende som passet så fint sammen. Hva som var årsaken til sprekken, undret jeg meg om. Jeg blunket fort, og plutselig dukket et ansikt opp. Jeg kunne se speilbildet av meg selv, en utslitt jente med posetunge øyelokk, blek hud og sprekkende lepper ? akkurat som marmoren. Jeg så forferdelig ut! Lite opplagt, trett etter en mange timer lang flytur og ikke minst syk.

«Jenta mi, la oss gå inn så du får hvilt deg litt. Jeg kan bære deg opp på rommet ditt?» Harry beveget armene mot meg og forberedte seg på å løfte meg inn døren og opp til rommet mitt i brudestilling. Jeg viket forsiktig unna, med korte og myke bevegelser, ettersom hodet mitt var som en julebjelle på en gran i storm. Bare jeg beveget litt på meg klang bjellesang gjennom luften, og hodet mitt verket som bålet brenner.
«Det går bra.» Sa jeg rolig, men lot han hjelpe meg opp på bena igjen. «Bare la oss gå rolig inn. Vær forberedt på å møte en dame som setter seg selv høyt... Alt for høyt.» Jeg mumlet de siste ordene mens jeg løftet opp kofferten min og stålsatte meg nok til å snu meg mot døren igjen. Jeg lukket hånden min og det bronsebelagte dørhåndtaket og gjorde meg klar til noe grusomt. Bedre å se for seg noe ille, enn å bli overrasket når det allerede var for sent. Jeg gjorde som marmoren; strøk på meg et glassbelegg over mitt sårbare fjes, både for å skjule meg og for å skåne det som kunne reddes. Med et kort og enkelt dytt ned, et puff til siden, så var døren oppe og klassiskmusikk malte veggene som bølger berører sand.

«Valentin?» Mors stemme lød ukjent, selv om jeg fryktet det som var så nært i den. Jeg tippet at å være borte fra henne så lenge, borte fra huset mitt, livet, Valentin... gjorde at alt virket så fjernt og uvelkommende. Jeg kjente hvordan kroppen til Harry spente seg ved siden av meg, og jeg ville så gjerne klemme fingrene hans i hånden min som et lite kjærtegn på at det gikk helt fint, vise han at jeg var ved ha, men jeg kunne ikke... Det var for farlig.

«Mor!» Jeg dro på meg en lys stemme som sved i halsen. Stemmebåndet hadde ikke blitt brukt på den måten på en kort, men lang nok stund. Jeg satte kofferten ned og ? på tross av min drepende hodepine ? løp mot henne med utstrakte armer. Hun smilte idet hun steg av det siste kalde trappetrinnet og tok meg i mot i en klem.
«Du har ikke forandret deg, ser jeg. Men jeg håper dansingen din har det, og jeg mener til det bedre.» Nedtrykkene, sårt og vondt. Jeg følte meg verre en for ett minutt siden. I tillegg til alt det som var galt med kroppen min fra før av, snek en sandstorm seg inn i munnen min og ned i halsen, noe som forårsaket noen dype host fra meg. Mor slapp meg og jeg følte meg svimlere enn før; bena ble til gelé og hodet spant som en karusell. Jeg hørte Harrys bag smalt idet den traff det marmorbelagte gulvet, og plutselig holdt to hender meg oppe ved støtte rundt midjen.
«Hun er syk etter flyturen tror jeg.» Løy Harry og ristet nervøst på håret sitt. «Hun ble uvel da vi kom halvveis.» Sannheten av at jeg følte meg helt topp da. Selv under taxituren hadde jeg vært i fin form, men bare ved synet av hjemmet mitt slo kroppen seg vrang, som om den ikke klarte tanken på å sette sine ben ned i dansegulvene der inne nok en gang.
«Jaså. Jeg forstår.» Sa mor, alt for kaldt, og manglet den bekymrede tonen en hver mor har når hun ser barnet sitt sykt. «Hva om du hjelper henne opp til værelset sitt og lar henne hvile der til i morgen?» Mor kikket dypt på Harry, og han nikket.
«Ja frue.»
«Å gutt, bare kald meg Monique mens du er her, eller hva?» Mor smilte halvhjertet til Harry og studerte han som om han skulle vært et maleri. Hva så hun eller? En historie av noe slag? Slik som hun betraktet han skulle man tro at han enten var Skrik-maleriet eller en veldig dyr vase hun var redd for å knuse. Jeg hostet igjen.
«Jeg tar henne med opp.» Sa Harry fort, før han støttet meg med en hånd og rakte ut den andre mot mor. «Jeg er Harry Styles. Jeg er med i bandet som eh... Valentin koreograferer for de neste ukene. Hun lot meg bli med seg for å se på henne danse, og jeg trengte et avbrekk fra sang.» Jeg kunne se Harry rynket brynene. Han kunne ikke tro at han sa de ordene selv, en så stor løgn. Valentin, avbrekk fra sang, se på meg danse? Det var ikke grunnene hans. Han var med fordi vi begge viste at vi ikke kom til å klare å være fra hverandre, fordi jeg egentlig ikke ville dra alene, fordi jeg var redd.
«Da har du gjort rett, Harry. Dans er et glimrende avbrekk.» Mor smilte varmt til han, et varmt og kvalmt smil.
«Jeg er kun for å se på, jeg duger ikke til ballett.» Smilte han skjeft og strøk meg forsiktig over ryggen. Snart er du borte fra henne.
«Alle kan ikke være gode til alt.» Lo mor. «Men jeg skal la deg gå. Ta henne med opp. Og om dere er sultene så vet jeg at Nicole har laget noe mat, det er bare til å gå ned på kjøkkenet å hente.» Så snudde mor seg mot meg, og jeg kunne se et snev av bekymring i blikket hennes. «Få hvilt deg. I morgen er du nok i stand til å danse igjen, kjære. Vil du at jeg skal be Nicole gjøre et rom klart til Harry her, eller vil du ha han i ditt rom? Du har jo gjestesengen.» Jeg kremtet og flakket med blikket.
«Han blir på mitt rom.» Jeg rødmet og måtte kikke ned i bakken for å skjule det. Jeg studerte marmoren igjen.
«Er du sikker? Han kan jo ligge på rommet redd ved siden av i stedet?» Svarte hun med nølende stemme. Jeg rensket halsen min igjen.
«Ja, jeg er sikker. Jeg trenger Harry hos meg, han kan... passe på meg.» Harry nikket sakte ved siden av meg. Mor sukket raskt og nikket til oss.
«Vel, av sted med dere. Jeg skal få noen til å ta opp bagasjen deres.» Uten å nøle dro Harry meg med opp trappen, i et litt for raskt tempo til å virke behagelig eller rolig for hodet mitt. Men jeg skjønte at han også ville bort, ville være så lite ved moren min som mulig.

***

«Sorry, men jeg hater moren din!» Skjøt Harry ut for sikkert femte gang. Hver gang var like morsom for meg, og like overraskende for han. «Hvem hadde trodd at hun var så ille?» Jeg tok en slurt av glasset med vitaminvann som Nicole, kjøkkentjenesten og hushjelpen som mor hadde leid inn, hadde kommet opp med. Harry satt i vinduskarmen min og smulte med en scones. Bena hans var trukket mot brystet og hodet hans hvilte mor kneskålene, noe som fikk det til å bevege seg opp og ned i en rasende fart når han tygde på maten sin. Han så ut som en liten skolegutt. «Hvordan overlever du?»
«Hun gjør ikke det...» Døren gikk opp inn til rommet mitt, og både jeg og Harry fikk hjerteklapp. Han falt ut av vinduskarmen og landet på gulvet med et langt dunk. «Oi, unnskyld!» Annabell ga meg et uskyldig og søtt smil, før hun hastet rundt sengen min og bort til gulvet der Harry lå sjokkert og skremt. Annabell strakte ut en hånd mot han, og Harry grep den nølende mens han studerte lillesøsteren min med et enda mer nølende blikk.
«Takk.» Sa han og børstet av buksen sin. «Så hvem er dette? Enda en moren din pisker rundt?» Spyttet Harry ut og satte seg sta i vinduskarmen igjen. Han la armene over brystet og ristet på hodet mens han sukket.  
«Dette er lillesøsteren min, Annabell.» Smilte jeg og ga henne et lite dytt mot Harry. «Annabell, dette er kjære... Kjære Harry.» Sa jeg dumt og lo til en nervøs latter. Annabell himlet med øynene og skulte på meg mens hun håndhilste på Harry.
«Først og fremst: Så utrolig kult å møte deg. Wow, du er liksom Harry Styles!» Hun pep litt på stedet, før hun ble dønn alvorlig og kikket på oss som om hun skulle til å røpe hemmeligheten i å holde seg evig ung. Hun lente seg mot oss begge, fikk oss til å smalne blikket og lene oss inn mot henne vi også. «Enda kulere at storesøsteren min faktisk dater deg! Hallo, Harry Styles er kjæresten til søsteren min!» Ropte hun opp i ansiktene våre. Jeg og Harry skvatt tilbake, før vi lo. Jeg kikket opp på han og rødmet. Han kikket ned på meg og pusten min tok seg opp. Svimelen i kroppen ble erstattet med sommerfugler, og jeg kjente meg plutselig ikke annet enn forelsket. Han lente seg mot meg og kysset meg enkelt, kort og søtt på leppene. Enda berøringen vare varte i ett og et halvt sekund var det den beste stunden hele den dagen, og gjorde den grusomme dagen verdt å gjennomgå.
«Takk.» Hvisket jeg til han og kilte nesen min mot hans.
«Styles medisinen er den beste medisinen.» Fniste han. Annabell lo hun også, og Harry ga henne en high-five, noe jeg er sikker på gjorde hennes harde dansetimer den dagen verdt å lide seg gjennom. «Men jeg tror vi får få denne prinsessen til sengs, om formen din skal komme seg.» Sa Harry og leide meg bort til sengen. Jeg la meg ned og han bredde dynen over meg. Han kysset meg pannen og hvisket til meg: «Selv om jeg vet at det er stedet som gjør det uvel.» Han smilte til Annabell og gikk bort til sengen sin, som dessverre sto i andre enden av rommet. Vel, så fort Annabell fikk kommet seg ut så var han nok ved min side igjen...
«God natt, Jo, bli bedre.» Annabell ga meg en klem og kysset meg på kinnet. Jeg smilte varmt til henne og strøk henne over håret.
«Sov godt engel, og drøm søtt.» Hun fløy ut av rommet, akkurat som en engel, og tok lyset med seg. Jeg la meg til rette i sengen, blant de myke dunputene mine, og det glatte flanell sengetøyet. Og riktignok med en gang Annabell var ute av rommet kom Harry krypende opp ved siden av meg. Jeg koste meg inntil han og holdt han stramt mot meg, nektet å la han gå.
«Du har rett. Harry medisinen er den beste.» Sa jeg, på vei inn i søvnen og en bedre dag. Jeg kjente Harrys lepper presset seg mot pannen min, og min kalde og glassaktige marmorhud sprakk opp og ble myk og frisk igjen.
«Jeg er her alltid for å passe på jenta mi. Sov godt. Og bli bedre.» Hvisket han mykt til meg, akkurat før stillheten fant sin vei til ørene mine og virkeligheten ble låst ute av natten. 

547926_441609059217244_431350067_n_large

Jeg har en god yhet til dere: Jeg ble ikke spist opp av mygg! Også har jeg èn dårlig: Jeg har sett nok møll og sommerfugler for å bli traumatisert resten av mitt liv.... Neida ;) Men joda; hvis du ser det fra min side....
Uansett! Takk, tusen takk dere søte små engler, dere er bare så herlige! Så mange fine og oppmuntrende kommentarer dere ga meg på forje kapittel. Nå er jeg litt mindre nervøs for å begynne å skrive Liam-historien. Dere vet virkelig det å støtte og berolige meg ved slike ting altså! :) Her har dere enda ett kapittel, og jeg vet jeg lovte noen av dere for sikkert to timer siden at den skulle komme for èn time siden, men den kom nå. Det bare grunnet fordi jeg skrev lengere enn det jeg trodde, og det er jo bare possitivt for dere :) Sorry at je gikke har svart på noen av dem, men alle var rett og slett så koselige og fine at om jeg skulle svart dere måtte jeg skrivd noe til dere alle! Svarer nok noen her. (Noen syntes sikkert der er rart, men jeg liker å "snakke" med dere). Håper dere liker det, er faktisk litt fornøyd med det selv fordi jeg like noen av mine rare sammenligninger i dette kapittelet. Noen ganger lurer jeg på om det er noe galt med hodet mitt for av å til faller sånne sykt dumme metaforer og sammenligninger ned i hodet på meg (de fleste så dumme til å ikke bruke) at jeg må stoppe og si til meg selv: Stine! Ærligtalt, hva er problemet ditt?! Og som regel hjelper det.... Til en time senere som jeg finner meg selv funderende over en annen dum sak ;) 
Og jeg har foresten en drit stoooor overraskese til dere! Så stor at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! Æææ, gleder meg så! Og jeg vet at ingen av dere kommer til å gjette riktig. Aldri i verden, kanskje i mine drømmer, men ikke her! Men kan ikke si det før om en stund. En alt for lang stund, det er snakk om uker, til og med måneder.... :( 

Syntes dere om kapittelet? 
Glad jeg ikke ble spist opp av mygg eller? :)
Fangirl litt over overraskelsen min, det er det jeg sitter og gjør! Kan ikke vente, iiiiikkkk! :D <3 
-Stine :)))  

12 kommentarer

storyof1d

26.07.2012 kl.23:23

Mer!!!! (:

Ida Elisabeth.

26.07.2012 kl.23:38

Mer! Men herregud da Stine! DU KAN IKKE LA MEG VENTE SÅ SYKT LENGE. DET GÅR IKKE. ÅH. ANER IKKE HVA SOM GJØR DEG SÅ GLAD. Ahr, du er vanskelig.

Directionstorys

26.07.2012 kl.23:42

Ida Elisabeth.: Skinnet kan bedra! Jeg er egentlig en djevel, men med englevinger. Det er derfor jeg lar deg vente, mohahaha :) <3

andrea

27.07.2012 kl.00:17

kjempe bra skrevet, Stine! Jeg syns at måten du sammenligner ting og bruker metaforer er kjempe kult, du bruker ting som jeg ikke har sett blitt brukt før!

jeg vet ikke hva den overraskelsen er, men jeg gleder meg allerede :)) men det er utrolig irriterende at bi må vente så lenge... Men uansett, driiiiit bra kapittel, gleder meg til neste! <3

Embla Akselberg

27.07.2012 kl.02:30

du kan ikke si det nå... du har drept meg nok som det er... -.-

vellvell! utrolig bra kapittel! håper det blir MASSE drama fraover! :D Meer <3

Sara

27.07.2012 kl.12:18

Jeg blir bare mer og mer imponert over hvert kapittel. Du leker med ordene og bruker masse adjektiv. Du burde gi ut en bok i framtiden ;)

27.07.2012 kl.15:06

Mere!

Forventer masse deler til jeg kommer hjem om en stund fra ferie!!

Synnøve

27.07.2012 kl.17:37

Meer!

Aasne

27.07.2012 kl.18:49

DETTE VAR SHIIIIT BRA SKREVET! Masse sammenlikninger og metaforer, skildringer og alt! Skikkelig-utrolig-super-kjempe-fantastisk-BRA!

Elsker alt ved dette kapittelet! Ufattelig bra!!!

Directionstorys

27.07.2012 kl.19:11

Aasne: Tusen takk <3

Annie :*

27.07.2012 kl.19:16

Kjempe bra! MERE <3

Hege-Eline

28.07.2012 kl.16:55

kjempebra!! liker måten du bruker metaforer på, og måten du skildrer :)

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits