A story to remember... kapittel 20.

Dere klarte ikke 8 kommentarer før kl. sju igår, så da måtte dere vente helt til idag med kapittel 20. Men her er det: 


Kapittel 20: Det er bedre å tie enn å lyve.
Jeg stirret han i øynene, de lysegrønne øynene. Jeg så den svarte prikken i øyet utvidet seg, og irriterte seg over stillheten min. Meninger og spørsmål blandet med gullflak svømte i irisene hans, og blikket smalnet seg, stirret så dypt inn i meg som han klarte, på jakt etter svaret som ikke ville frem. Hvor lenge kunne kroppen min holde pusten? Hvor lenge kunne øynene mine tie? Hvor lenge kunne leppene mine bevare sannheten skjult? Det hele var opp til tiden, og meg.

«Jo.» Begynte han, mens han sukket oppgitt. Han tok ikke øynene sine fra mine, og fortsatte med å grave frem noe i meg, noe som lå dypt i bevisstheten min, gjemt borte for all sivilisasjon. Han strakte hånden sin ut og tok min over bordet, holdt dem sammen og flettet fingrene sine inn i mine. Berøringen ga meg frysninger, slike som jeg ellers ville gjort hva som helst for å få han til å gjenta, men ikke denne gangen. Uansett hvor mye jeg ønsket det.

«Bare for noen dager. Jeg blir borte i tre eller fire dager.» Jeg sa ikke mer enn det, men det var ikke nok. Selvfølgelig var det ikke nok! Han kunne tro hva som helst: At jeg kom til å forlate han, at jeg kom til å være utro, eller hva om jeg aldri kom til å komme tilbake. Kanskje han var redd for at dette var siste gang han kom til å se meg. Sannheten var at det var det jeg også var redd for; å ikke få se han igjen. Jeg tok en stor risk ved å gjøre dette, det kunne forandre alt, eller gjøre ting bedre. Det var kun opp til meg.
«Det er ikke problemet. Du sier ikke hvorfor du drar, det er det som er problemet.» Han spratt opp fra stolen som en sprettball og en rød farge la seg i hele ansiktet idet han stirret ned på meg. «Du skjuler ting for meg, hvorfor sier du det ikke bare til meg? Tror du jeg ikke kan takle det, hæ? La meg si deg noe,» Han bøyde seg ned mot meg, plasserte hendene sine på hver av mine skuldre og kikket meg dypt inn i øynene. «For deg kan jeg takle alt!» Så denne stillheten i meg. Jeg tiet igjen, og låste øynene mine, munnen min, og stoppet å puste. Bedre å tie enn å lyve, tenkte jeg, og håpet at det var en sannhet i livet. Jeg viste han kunne takle sannheten, men spørsmålet var om jeg kunne takle å si det til ham. Jeg var redd, det var bare det. Jeg var redd for å se reaksjonen hans, redd for at han kom til å dra det hele til seg og la det bli en del av meg. Min verste frykt og min verste fiende var en del av meg, og jeg aktet ikke å la den være det så lenge jeg kunne være meg selv med han.

«Jeg klarer ikke si det.» Sa jeg og knep øynene igjen. Jeg håpet av en eller annen rar grunn at det skulle få hele verden til å fordufte, like lett og kjapt som en sky flyter over en himmelblå bakgrunn. Bort med alt, bort med meg, bort med alle bekymringer og hindringer i livet mitt. Men det betød også å se harry blekne rett foran meg, uten å kunne strekke ut hånden å røre han, for jeg var bare luft. Jeg sperret fort opp øynene og slo tanken fra meg. Jeg skulle ikke la det skje i virkeligheten!
«Jeg vil bare vite hvorfor, det er det eneste. Jeg skjønner om du har hjemlengsel eller kanskje vil være borte fra meg litt, men jeg trenger å høre hvorfor!» Han var litt mildere i stemmen mens han strøk meg over kinnet, vasket vekk mine tause og usynlige tårer. Han satte seg ned på stolen ved siden av meg og dro meg over på sitt fang, slik at jeg satt som en gammel Lady på hest. Jeg la hodet mitt på skulderen hans og trakk inn lukten, noe som beroliget meg. Hele hans varme og utstråling hadde den effekten på meg, og fikk meg til å slappe mere av. Jeg koset ansiktet mitt innat nakken hans og kysset den varmt.
«Jeg er bare redd.» Mumlet jeg mot huden hans og lot leppene få litt luft. Harry bøyde seg ned og strøk leppene sine over mine før han presset dem varsomt mot mine og trakk seg sakte unna.
«Jeg passer på deg, jenta mi. Ikke vær redd.» Hvisket han og kysset meg igjen. Jeg gråt stille for meg selv, uten at han kunne se det. I hodet mitt var jeg presset opp etter veggen, mørket strøk meg nedover armene og prøvde å presse ordene ut av meg. Si det! Jeg svarte meg hulk og tårer. Men alt skjedde i hodet mitt, utenpå var jeg like fin, gråt bare tørre og løse tårer.

«Jeg er redd for at du kommer til å godta det.» Sa jeg endelig. «For jeg vil ikke at du skal det.» Harry kikket forvirret ned på meg, men med sympati i blikket.
«Vil du ikke at jeg skal la deg dra?» Spurte han usikkert. «Men jeg skal da ikke holde deg her om du ikke vil det.» Jeg ristet fort på hodet.
«Jeg mener hvorfor jeg drar. Jeg vil ikke at du skal godta det, og ta det som om det var en del av meg.» Sukket jeg. Harry presset meg hardere mot brystet og jeg kunne høre han presset tennene sammen. Kjeven hans spente seg som en musefelle og blikket hans ble plutselig fjernt og fremmed.
«Dette har med Balletten å gjøre, har det ikke? Og Valentin?» Spurte han, fortsatt langt borte. Jeg nikket rolig.
«Mor har jo oppvisningen om tre uker, og hun tror ikke jeg har øvet på dansen min som jeg sa jeg skulle, noe jeg heller ikke har gjort. Jeg må dra hjem for å vise henne at jeg har danset. Med andre ord så må jeg være Valentin i tre hele dager.» Skuldrene mine jekket seg nedover og jeg lente meg mot skulderen til Harry igjen. Han strøk meg på armen og kikket ned på meg.
«Hvorfor var du redd for å si det?» Spurte han undrende.
«Jeg er redd du skal la Valentin bli en del av meg, og ikke se Jo lengere. Husk at jeg bare er henne for mor og fars skyld, jeg skulle mer enn gjerne vært bare Jo for fulltid.» Harry hjalp meg opp, før han dro meg ned igjen i en bedre stilling. Jeg satt med hvert ben på side av hoftene hans og han holdt meg på korsryggen. Forsiktig lente jeg pannen min mot hans og kikket han inn i øynene.
«Jeg vet du ikke liker å danse Ballett, i alle fall ikke når det er tvang, men hun er en del av deg, uansett om du liker det eller ikke. Du kan ikke ta vekk noe som har hatt stor betydning, det er jo hun som fikk deg til å ville danse noe annet også. Og uansett hvor mye du kommer til å hate dette, så elsker jeg hele deg, til og med Valentin. Jeg elsker deg, eller dere om du vil, fordi du er deg. Uten henne er du ikke deg selv.» Sa han rolig. Jeg lot ordene synke inn, og skjønte ikke før en stund etterpå at det han sa var noe jeg alltid hadde forstått, men allikevel ikke godtatt. Jeg viste at jeg var like mye Valentin som jeg var Jo. Jeg viste at uten henne så var jeg ikke meg selv, og jeg kunne ikke kaste henne bort. Det jeg ikke viste var at Harry elsket henne, at han elsket hele meg.

«Jeg elsker deg også.» Sa jeg med et halvt smil og kysset han varmt på leppene. Han kysset meg tilbake og lot følelsene mine og hodet mitt blande seg til et virvar. Jeg lettet fra bakken og svevet som en fugl på kjærlighet. Jeg strakte hendene mine opp og grep automatisk etter nakken hans, mens jeg forsiktig masserte og strøk han gjennom krøllene. Jeg mistet meg selv i kysset og kjente bare på følelsene han ga meg. Kjærlighet, lidenskap og glede. Han kysset haken min, før han sukket og begravet fjeset ned i håret som hvilte på skulderen min.
«Kan jeg være med?» Mumlet han.
«Du har jo en konsert om tre dager.» Sa jeg trist. «Dessuten hva skulle jeg si til mor. Hun kommer til å flippe om hun finner ut at jeg er sammen med deg. Hun kommer nok til å si at du distraherer meg fra dansingen og slikt.» Sa jeg trist.
«Hun trenger ikke vite det, vi lar bare være å si noe. Presenter meg som Harry; en av bandmedlemmene. Jeg er med deg fordi jeg også trengte å komme meg hjem til London for noen dager.» Han smilte til meg. «Det er en kjempe god plan! Og jeg drar tilbake hit en dag før deg slik at jeg rekker konserten. Kanskje du til og med kan bli med nedover igjen da?!» Han løftet meg av seg og stilte seg foran meg med et forførende og flørtende blikk. «Hva syntes du?» Hvisket han meg inn i øret. Gåsehuden reiste seg på armene mine og jeg svelget fort. Han var så sleip noen ganger. Selvfølgelig kunne jeg ikke motstå hans ville krøller, flørtende blikk og smilehull.
«Får du lov til å dra da?» Spurte jeg, og ga etter. Jeg tok hendene hans i mine og kikket opp på han. Han smilte fornøyd, og for ikke å snakke om stolt.
«Jeg skal snakke med manageren vår. Jeg kan jo bare bruke knepet jeg brukte på deg.» Sa han og blunket. Jeg fnøs.
«Du er klar over at manageren din er en mann?» Spurte jeg og hevet øyenbrynene. Han videt opp øynene og bet seg i leppa.
«Vel...» Sa han og rødmet. «Eh, ingen kan motstå litt Harry Styles!» Sa han og fikk tilbake selvtilliten sin. Jeg himlet med øynene og sukket.
«Ja vel, Harry. Gå og flørt med din mannlige manager, så begynner jeg å pakke i mens.»
«Kos deg. Kommer om ti minutter og hjelper deg, før vi pakker mine saker.» Han kysset meg på pannen og gikk forbi meg.
«Vis han tigeren i deg!» Lo jeg og klapset han på rumpa. Harry skvatt rundt og kikket på meg med et rart blikk mens han holdt seg til der jeg slo han.
«Hva har gått til hodet på deg?» Spurte han og undret seg over min plutselige skiftning i personlighet.
«Harry Styles. Du vet, er du for mye med han så blir du lett påvirket av hvordan han er. Like frekk.» Blunket jeg til han. Harry slang hodet bakover og lo, mens han forlot meg på bussen og gikk inn i et lokale for å finne manageren han nå skulle flørte seg til å la seg bli med meg til London. 

391266_418193931560536_387192621_n_large
Syntes forresten Liams nye sveis er kjempe kul! Han kler den utrolig godt! 
Her var da kapittel 20, skal si det har gått fort. Det er faktisk ikke mange delene igjen :( Ok, kanskje det er det, vet ikke enda 10 +++, men det er ikke så mange! Da skal jeg starte på Liam historien og gjett om jeg gleder meg! Hare faktisk planlagt hele historien fra ende til slutt, men er litt usikker på den, fordi den er ganske.... annerledes. Den blir på en måte ikke en fanfic, men heller en bok (veldig lang historie). Historiene mine er alltid lange, Don't let go var på ca. 150 word-sider, med jeg tror jeg på en måte kommer til å velge en ganske annerledes handling i Liam-historien. Og derfor er jeg usikker på om dere kommer til å lese... Vil ikke si hva det er enda, men jeg bruker utrolig lang tid på å planlegge en historie. Håper dere vil lese, selvom den blir litt annerledes, men jeg har bare ikke lyst til å skrive enn sånn klassisk fanfic, om dere skjønner.... Hvis noen av dere har lyst til å høre om den nye historien, kanskje si hva dere synte som ideen, så si ifra i kommentarfeltet. Hadde vært fint å hørt en eller to av deres meninger, siden jeg er så usikker på det... :)
Btw: Drar/blir tvunget med ut på båttur og må sove i lavo i en natt. Ønsk meg lykke til og håp at jeg ikke blir spist opp av kjempe mygg og andre innsekter... Forhåpentligvis hører dere fra meg i morra, så svarer på kommentarer osv da, pluss poste nytt kapittel :)

Hva syntes der eom kapittelet?
-Stine 

 

12 kommentarer

Hege-Eline

25.07.2012 kl.10:58

haha, litt morsomt da Jo klasket Harry rumpa :L

Jeg syntes ikke det hørtes så dumt ut med å skrive annerledes enn en klassisk fanfic når det gjelder Liam fanficen, og om du vil så kan jeg sikkert si hva jeg syntes ;)

også Lykke til på båtturen :) <3 og får håpe du ikke blir spist opp av insekter :P

Embla Akselberg

25.07.2012 kl.11:52

Jeg kommer til å lese uansett! hihi :))))

Men min favoritt på denne bloggen er What Makes You Beautful, men det er fordi jeg liker veldig godt de vanelige klassiske historier og spesielt liker jeg når jeg kan leve meg inn i historen med at hovedpersonen ikke har et navn (DN) eller virkelig beskrivd med familie osv for da kan jeg på en måte late som det er meg! ;D

Kos deg på båttur! <3

25.07.2012 kl.13:30

Mer!!!

Kos deg på båttur

-Avril

andrea

25.07.2012 kl.13:42

jeg syns Liam fanficen høre kjempe bra ut, det kan jo være positivt at den ikke er som alle andre :) Syns ideen din høres bra ut og jeg gleder meg allerede!

Likte denne delen utrolig godt! Den starter med følelser og alt det der, men så blir det muntert på slutten. Du er så fliiiink <3

så får du kooose deg på bått/lavo tur sammen med alle myggene <3

Tonje

25.07.2012 kl.16:32

Meeer! <3 kos deg :)

Aasne

25.07.2012 kl.20:32

Wow! Du har fått med så mange flere skildringer nå! Sykt bra! Det blir så mye mer levende. Og man har så mye lettere for å sette seg inn i stedet og tiden, når sansene er der, liksom. Veldig bra!

JEG GLEDER MEG HELT VILT TIL ROMANEN OM LIAM!! Fy flate! Du er så flink, Stine! Utrolig flink! Du trenger ikke bekymre for at du mister lesere. Jeg blir her uansett hvordan historien er. Trust me :)

Og annerledes er bra! Jeg liker annerledes :)

Jeg for min del synes at Don't let go var din beste fortelling så langt. Jeg tror det var fordi den var så ekte, så rå! Så ufattelig morsom og optimistisk. Vi kunne se deg vokse på den fortelling, hvordan du skrev og åpnet deg for oss. Helt fantastisk!

Stå på videre! Og husk å kose deg :)

Mariaa!

25.07.2012 kl.23:25

Kos deg på båttur! :)

altså, jeg elsker denne bloggen og skrivinga di altfor mye til å slutte å lese uansett; count me in!

dritbra del! jeg veit liksom ikke hva mer positivt jeg kan si til deg som jeg ikke har sagt! du skriver som alltid helt fantastisk.

STÅ PÅ!

Marie

26.07.2012 kl.12:02

WOW! Sykt bra! :*Kos deg på båttur :D

Annie :*

26.07.2012 kl.12:22

sick ass! Kjempe bra! Vi er her hele tiden :* <3 kos deg, morsomt kap btw!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

julie

26.07.2012 kl.14:43

mer! kommer absolutt til å lese den nye historien og jeg synes det bare er ett pluss at den blir lang, annerledes og som en bok! gleder meg ;)

Helle O :D:D

26.07.2012 kl.20:27

Lenge siden sist! :O Men du er alltid like flink! :D Gleder meg til LIAM :D

mere :*

Anne :)

26.07.2012 kl.20:53

MORSOMT! HEHE! MASSE BRA HER! DU ER VELDIG GOD! GLEDER MEG TIL NESTE DEL! HIHI, KLAPSE PÅ ROMPA! HAHAH....

MERE <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits