Novelle: You belong with me.

Denne novellen er til Maria som er den første vinneren av personlig novelle! Tusten takk for at du alltid kommenterer! Håper du liker novellen :) <3


Hands are silent, voice is numb. Try to scream out my lungs, It makes this hard girl. And the tears stream down my...

«Hallo?» Stemmen min var skjelvende og rusten, ikke rart, ettersom klokken var minst tre på natten og mobilen min hadde vekket meg midt i en av de beste drømmene jeg hadde hatt i hele mitt liv. Jeg satt ansikt til ansikt med gutten jeg var stormende forelsket i, og han bøyde seg sakte mot meg. Idet jeg kunne kjenne pusten hans mot leppene mine, lukte hans søte ånde, så ringte mobilen og drømmen forsvant med et lite poff! Ja, og når vi snakker om gutten jeg er forelsket i....

«Maria? Vekte jeg deg?» Louis' stemme var i andre enden av røret. Jeg bet meg fort i leppa, før jeg holdt mobilen så langt unna meg som armene rakk og hostet et parr ganger for å få tilbake min normale stemme.
«Neida, eh... jeg var våken.» Sa jeg og satte meg ivrig opp.
«Løgn. Jeg vekte deg.» Sukket han. Jeg skar en grimase og klødde meg i hodet.
«Samma det. Hva er det du lurer på? Eller hadde du bare lyst til å snakke? Hei, du kan jo komme over om du vil, eller så kan jeg til deg?» Spurte jeg og bet meg enda mer i leppa. Noen ganger var jeg alt for ivrig, for ikke å snakke om dum. Louis og jeg har vært venner i snart fire år, og er vel egentlig bestevenner. Vi har et slik forhold der vi forteller hverandre alt! Vel det meste... Det har seg nemlig sånn at jeg hadde en liten hemmelighet som lett kunne ødelagt ting. Det var slik at jeg en god stund, for ikke å si år eller helt siden jeg møtte han, hadde hatt følelser for han. Og jeg snakker ikke om hvilken som helst følelser; jeg var forelsket! Han var gutten jeg drømmte om på natten og dagdrømmte om i alle skoletimer, gutten jeg ikke kunne ta øynene bort fra og gutten jeg bestandig hadde lurt på hvordan leppene hans føles ut. Men han var også gutten jeg var en slags dagbok for. Han fortalte meg alt, og selv om jeg ikke hadde noe å svare, så følte han det hjalp å bare si det til meg. Vi var også en del sammen på fritiden, ja når han ikke var med Catrine da, kjæresten hans... de hadde vært sammen siden jeg ble kjent med han, og slått opp minst ti ganger siden da, men alltid endt opp sammen igjen. De fleste av mine «dagbok-samtaler» sammen med Louis handlet om henne, så jeg viste nesten alt om henne, kjennte henne ut og inn, selv om hun ikke viste det selv. Og jeg trengte ikke si mer enn at hun var en bitch, ikke bare mot meg, venner av henne, venner av meg, og venner av Louis, men også mot Louis selv.

«Det er Catrine.» Mumlet han. Hvorfor er jeg ikke overrasket? Tenkte jeg, og sukket.
«Kom med det.» Sa jeg. Plutselig kunne jeg høre Louis snufset, før han trakk pusten skjelvende. «Louis, gråter du?!»
«Unnskyld, men det har skjedd noe...» Sa han svakt. «Jeg og Catrina har kranglet. Denne gangen endte det virkelig ille!» Si at du slo henne, si at du slo henne, si at du slo henne...
«Ok?»
«Jeg slo...»
«What?! Slo du henne?!» Ropte jeg, glad for at han ikke kunne se meg. Jeg sto og hoppet i sengen og glise stort. Jeg kunne se for meg Catrine klage over den brekte neglen Louis kostet henne, og forlanget sikkert at han skulle betale en ny neglbehandlings-time.
«Nei, jeg er ikke gal! Jeg slo opp.» Sa Louis og lo litt på slutten. «Du er så dum noen ganger. På en søt måte altså!» Jeg rødmet og sank ned i sittende stilling.
«Å, takk.» Mumlet jeg.
«Hun var skikkelig sur og gretten etter at jeg kom hjem fra deg i går og dro over til henne, og klarte så vidt å se på meg uten å frese. Det hele var skikkelig skummelt.» Jeg kunne høre han grøsset, noe som fikk meg til å grøsse også.
«Hva kranglet dere om?» Spurte jeg. Louis kremtet og det ble en lang stillhet i andre enden. Ville han ikke fortelle meg det, kanskje? Han pleide alltid å komme med det med en gang, uansett hvor dumt eller ille det var, han skånet meg ikke for noen detaljer.
«Deg.» Sa han endelig. Jeg sukket og stilte inn modusen min.
«Å ja, jeg skjønner. Ikke hør på henne bare.... hva, vent? Sa du meg?» Spurte jeg forvirret og begynte og vandre rundt i rommet.
«Ja.» Sa han stille. Et smil lugget i munnviken min. «Hun syntes jeg er alt for mye sammen med deg, og jeg sa som sant var; at du er bestevennen min og at jeg liker å være sammen med deg. Hun klikket helt og sa at jeg fikk velge mellom dere, så jeg...»
«Slo du opp med henne bare for å være venn med meg?» Spurte jeg, og fikk plutselig dårlig samvittighet. Jeg viste at Catrine var en dårlig person, men Louis så gjennom det, og han elsket henne. Hver gang jeg så dem sammen så de lykkelige ut, eller i alle fall Louis. De var på en eller annen måte det perfekte parr, uansett hvordan oppførselen til jenta hans var.

«Du betyr mye for meg, Maria, så jeg tror jeg gjorde det rette. Men kanskje jeg burde snakke med henne igjen, kanskje hun har roet seg og klarer å se litt lysere på det. Jeg mener jeg trenger deg jo, men bare som en venn, Catrine er jo jenta jeg elsker.» Jeg kjente et gjentatt stikk av sorg i brystet. Dette var ikke første gangen jeg hadde hørt det, men uansett hvor mange ganger han satte meg som «bare en venn» så såret det meg. Jeg ville være mer, men aldri kunne jeg bli noe annet enn en god venn. Derfor aktet jeg å være den beste vennen han noen gang kunne ha hatt! Selv om jeg på innsiden var sønderknust over at han ikke så at jeg var god nok for han, jeg kunne passe bedre på han enn det Catrine gjorde, og ikke minst elske han mere.
«Jeg skjønner. Og ja; du burde gjøre det.» Svarte jeg.
«Takk for at du nok en gang hører på meg, Maria. Jeg er utrolig glad i deg og vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg.» Sa han og sukket.
«Jeg elsker deg, Louis.» Hvisket jeg stille og lydløst så han ikke skulle høre det, men det var fortsatt en del av meg som ville rope det ut til ham.
«Hva sa du?» Spurte han fort.
«Jeg sa: jeg er glad i deg også.» Mumlet jeg.
«Å ja, takk. Jeg syntes du sa noe annet skjønner du...» Sa han forvirret.
«Noen er vist trøtte.» Jeg lo nervøst.
«Ja, jeg burde vel legge meg igjen, eller hva? Samme med deg. Få deg litt søvn, jeg skal ikke vekke deg for mange ganger til i natt.» Jeg lo og nikket.
«Greit. Ring meg i morgen.» Sa jeg.
«Jeg ringer fortere enn du vet.» sa han, før pipelyden erstattet plassen til hans nydelige stemme. Jeg la meg ned og la mobilen på nattbordet igjen mens jeg kikket opp i taket.

Hands are silent, voice is...

«Louis.» Sa jeg anklagene med mobilen mot øret igjen.
«Jeg sa jeg kom til å ringe fortere enn du viste.» Lo han. Jeg himlet med øynene og fniste. «Uansett. Kan jeg komme bort til deg i morra etter å ha ordnet opp med Catrine?» Jeg svelget.
«Jada.»
«Fint. Natta, sov godt, og drøm om meg.» Spøkte han.
«Hver natt Louis, du skulle bare vist.» Sa jeg under pusten min og flyttet mobilen vekk fra øret.
«Haha. Vent, hva?!» Jeg slukket stemmen hans med et enkelt trykk og hans stemme døde ut nok en gang. Men da jeg drev tilbake til drømme land var Louis? stemme det eneste jeg hørte.

***

Jeg satt ved kjøkkenbordet med pannen plantet mot trebordplaten, med bestevenninnen min ovenfor meg. Hun stirret bare på meg, met et slik blikk som bare fikk meg til å føle meg dum. Det var alltid slik, etter at jeg nok en gang hadde fortalt henne om et av Louis og Catrines mange slutt i forholdet, satt vi alltid på kjøkkenet. Jeg fortalte hvor dum og trist jeg følte meg, og hun holdt sin «du burde fortelle han om følelsene dine»-tale. Det var slik hver gang.

«Og snart kommer han inn døren, så da har du sjansen.» Avsluttet Embla, som alltid. Jeg kikket opp på henne med et utryktsløst blikk og ristet på hodet.
«Han elsker Catrine. Jeg kommer bare til å ødelegge vennskapet om jeg forteller han om følelsene mine.» Sa jeg, en setning jeg hadde sagt hver gang hun hadde avsluttet talen sin. Wow, livet mitt er ensformig...
«Ok, da var vi ferdig med basicen... kan du ikke bare gjøre det denne gangen?» Ba hun og kikket meg inn i øynene. Jeg dro litt i de lyse hårtuppende mine og gnagde i veg på innsiden av kinnet mitt.
«Jeg tørr ikke.» Sa jeg og sukket.
«Akkurat ja, som alltid. Vel det ser ikke ut til at noe kommer til å endre seg, så jeg gjør som jeg alltid har gjort og drar nå, så kommer Louis inn gjennom døren om bare et minutt. Ok?» Sa hun og reiste seg.
«Greit.» Sa jeg trist.
«Fint. Snakkes senere.» Vinket hun, før hun forsvant ut av døren og lukket den igjen med et lite klikk. Jeg talte ned sekunder med blikket festet på døren, og minuttet gikk like sakte som alltid. 

5... 4... 3... 2... 1...

«Hei! Jeg møtte Embla på veien opp hit, men du trengte jo ikke jage henne ut denne gangen også da. Hun drar jo alltid når jeg kommer! Er det meg som lukter, eller er hun bare travel?» Spurte han og dumpet ned ovenfor meg. Han gliste stort og slapp ut et lykkelig sukk mens han kikket på meg.
«Så det gikk bra?» Spurte jeg han og døde litt innvendig da jeg sa det. Om bare jeg kunne visne på stedet, ikke måtte leve på denne løgnen og leve med smerten kjærligheten kostet meg.
«Ja, er?u gæren?» Gliste han. «Alt gikk strålende. Hun hater meg mer enn noen gang!» Sa han og hoppet i stolen sin. Jeg hevet øyenbrynene og kikket forskrekket på han.
«Hvorfor er du glad for det?!» Nærmest ropte jeg.
«Fordi...» Sa han og lente seg over bordet og tok hendene mine i sine. «Nå kan jeg være med deg hver eneste dag uten å få dårlig samvittighet for det. Jeg kan tenke på deg uten å føle meg skyldig. Og jeg kan til og med gjøre det jeg lenge har hat lyst til å gjøre, men aldri har turt til.»
«Hoppe i fallskjerm?» Spurte jeg og lekte dum. Han himlet med øynene og lente seg nærmere meg.
«Dumma.»
«Du sier det er søtt.» Fniste jeg.
«Ja, det er utrolig tiltrekkende faktisk.» Sa han, bare centimeter fra meg.
«At du ikke sa det for fire år siden, da hadde jeg lekt brødhjerne for fulltid.» Tullet jeg.
«Du hadde ikke trengt det, for selv første gang jeg møtte deg viste jeg at det var noe spesielt med deg.» Sa han. Pusten hans trigget mot leppene mine, og jeg måtte anstrenge meg og å ikke hive meg over han.
«Og du lot meg vente så lenge?!» Hvisket jeg anklagende, redd for å snakke for høyt til at han skulle trekke seg bort.
«Jeg ventet på det rette tidspunktet. Og du vet jo hva man sier, Maria. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.» Blunket han, før leppene hans endelig fant veien sin ned til mine.


Novellen er inspirert av Taylor Swift's sang You belong with me, så dere burde høre på den om dere ikke har gjordt det alt(Tror nok de fleste har det). Videoen er også veldig søt! :)
Neste vinner av personlig novelle kommer om ikke så alt for lenge ;)

Fornøyd med novellen Maria?
Noen andre som likte den? (Vurderer kanskje å skrive noen noveller inne i mellom, noen som er interesserte?)
-Stine 

5 kommentarer

Embla Akselberg

24.07.2012 kl.13:37

utrolig bra!

så gøy at jeg var med! haha :DD

Du skulle sett maria, hu sitter her med tårer i øynene og er drit glad! Du klarte det virkelig nå, Stine! :D <3

Mariaa!

24.07.2012 kl.13:42

ÅHERREJESUSKJÆREGUDIHIMMELEN!!!!!!

jeg holder på å dø! TUSENTUSENTUSENTUSEN TAKK!! loveyou!

noe av det beste jeg har lest (ikke bare fordi den er skrevet til meg) men fordi den var så godt skrevet! følelsene, omgivelsene ALT!!!!

tusen takk! <3

24.07.2012 kl.13:42

Heldig hun er!!!

Directionstorys

24.07.2012 kl.13:50

Embla Akselberg: Selvfølgelig måtte du være med! :) Haha, skulle gjerne ha sett det <3

Directionstorys

24.07.2012 kl.13:51

Mariaa!: Bare hyggelig! Var utrolig gøy å skrive den, for det var så lenge siden jeg hadde skrevet noe om Louis, og siden du bestandig kommenterer så mye fint så valgte jeg å skrive en novelle til deg :) Love u too ;) <3

Skriv en ny kommentar

Directionstorys

Directionstorys

16, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012

    hits