Update.

Så dette innlegget kommer til å ta opp en del ting, så jeg håper dere som spør får svar på det dere lurer på, og om noen har noen usakte spørsmål :)

Hvorfor poster jeg ikke like mye som før?
Ganske enkelt å svare på dette; jeg er opptatt og prioriterer andre ting. Nå som jeg går på 2vgs MK vil det si at nesten alle fagene mine er avgangsfag, og jeg er avhengig av å få gode karakterer i alle fag i og med at jeg trenger et høyt snitt for å komme inn på universitetet jeg skal gå på i London i 2015. Jeg skulle gjerne postet oftere, men det er vanskelig for meg å bare sette meg ned, og tvinge meg selv til å skrive...

Hva skjer med 'And Then I Met You'? 
Jeg har virkelig tatt meg vann over hodet når det kommer til denne historien. Jeg nyter ikke å skrive den like mye som jeg ønsker at jeg gjorde, og er usikker på om jeg skal avslutte den eller fulføre. Dette blir dere med på å bestemme, så gjerne si meg hva dere syntes :)

Når kommer boka ut/ hva skjer med boka?
Som dere vet fikk jeg masse gode tilbakemeldinger på 'Don't let go', ikke bare fra dere faste lesere, men også fra andre og til og med voksene. Ved hjelp av moren min, og en som hjalp med med korekturen, kom jeg i kontakt med noen forlag som alle var interesserte. Tilslutt ble det hele litt for mye for meg, dette skjedde i overgangen fra ungdomsskolen til vgs, og oppi det hele fikk moren min kreft og ble alvorlig syk. Det var ikke bare boka som falt bort da, men også mye annet, blandt annet skrivingen min. I denne perioden skrev jeg ikke i det hele tatt, bare når jeg ble tvunget til det, som feks i Norsk timer på skolen. Dette var en tabbe av meg, og det innser jeg nå. Jeg har etter dette valgt å ikke ta opp boka igjen, og 'Don't let go' vil ikke bli gitt ut som noen bok. Det har også vært spørsmål om jeg kan legge historien ut igjen på bloggen, noe jeg skal vurdere å gjøre, om det er noen ønsker om det. 
Likevel kan jeg love dere at jeg en dag kommer til å utgi noe, eller publisere noe av noe slag :) Jeg skal studere journalistik og kreativ skrivning i London, og forfatter drømmen er like strek som før, så dere kommer garantert til å se ett eller anet, får vi da håpe :D haha 

Hva skjer nå og videre?
Akkurat nå er jeg ikke fokusert på denne bloggen i det hele tatt, isteden poster jeg på Wattpad, både på en Larry Stylinson fanfic, og jeg holder på med en Harry-fanfic, som jeg tror dere kommer til å like, om dere digger badass-Harry like mye som meg, heheh ;) Som noen sikkert vet elsker jeg å lese, men jeg leser bare engelsk litteratur, så det har blitt litt unaturlig å skrive fan fictions og andre historier på Norsk for meg atm. Derfor har jeg heller valgt å fokusere mere på å poste på Wattpad fremover. Jeg hadde satt kjempe pris på om dere ville ha fulgt med meg der, jeg vet at noen av dere allerede gjør det, og dere aner ikke hvor glad jeg blir når jeg ser at noen av dere som har vært her helt siden starten, 'votes' for et av kapittlene mine, eller kommenterer! Det gjør meg virkelig lykkelig ♥

Om noen av dere har lyst til å fortsette å lese det jeg skriver, men nå på engelsk, så legger jeg alt ut HER. 
Og her er et lite sammendrag av min nye Harry histroie:

Luca Hall was excited about starting university. Her first day went by better than she thought it would, and everything seemed bright for her! That was until she met Harry Styles; an over tattooed, hormonal and cocky teenage boy, who also happened to be Luca's room mate. With rude comments, teasing and constantly making each other go crazy, the two teenagers bound strongly. Suddenly Luca's uni life looked nothing like she had imagined it would be. 


(Midlertidig cover). Jeg vet det suger, men jeg satte det sammen på tre minutter ( lenge leve latskap... og lekser -.- ). Det er faktisk takket være en leser at jeg skriver denne historien! Hadde det ikke vært for Nora, så hadde jeg ikke skrevet den. Jeg vet det er mange fanficer som dette der ute, men jeg skal prøve å lage min egen vri på dette populære konseptet, haha :) 

Er utrolig takknemlige for alt dere har gitt meg og gjort! Hvor hadde jeg vell vært uten dere? ♥

Skal jeg fortsette på ATIMY?
Vil dere at jeg skal publisere Don't Let Go på nytt på bloggen? (denne gangen med ny korrektur og små endringer i historien).
Er det noen av dere som kommer til å følge med på wattpad, eller blir dette et siste adjø? :'( heheh :P

- Stine :)

And then I met you // Kapittel 6.

Kapittel 6: Liam?s paln.

Det hadde gått en skole-uke siden det hele skjedde. Siden Liam hadde fått smake på knyttnever og skittene skosåler, og siden Harry ikke klarte å slutte å kaste unnskyldende blikk i både Liam og min retning. Fem lange dager siden jeg sist snakket med Niall og Louis, og ikke minst siden jeg forstod og godtok at jeg hadde falt like fort for Liam, som den brunøyde gutten hadde snublet og falt i bakken den første dagen jeg fikk øye på ham. Det var annerledes denne gangen. ?Smellet? hadde fått en ny betydning. Liam kunne få meg til å smile og le uten å uroe meg for om alt han sa og gjorde for å gjøre meg glad var for å skjule noe. Jeg hadde ingen mistanker, ingen frykt eller dårlige tanker når jeg var med ham. Min eneste uro var om ham, og hva andre kunne gjøre mot han, og ikke minst hva han kunne gjøre mot seg selv. For øyeblikket satt vi på benken på utsiden av gymsalen, Liam med nesen i en bok og jeg bare stirrende ut i luften og nysgjerrig kikkende på de få elevene som passerte nå og da. Liam kunne ikke ha gym på grunn av skadene hans, som han skylte på at han hadde vært klumsete og falt ned fra loftstrappen, selv om alle viste sannheten. Alle eleven; selvfølgelig hadde ikke lærerne noen anelse. Jeg der imot hadde (med vilje) glemt gym-klærne, og måtte praktisk talt holde igjen Liam i lunsjtimen da han insisterte på å gå hjem til meg for å hente det.
"Jeg vil ikke ha gym uansett." Hadde jeg sagt. "Jeg er ikke klar for å møte Louis og Niall enda!" Liam hadde gitt etter, men bare om jeg lovte å gjøre opp med dem så fort som mulig, noe jeg lovte. Det var et løfte jeg ble nødt til å holde, for jeg visste at jeg trengte Niall og Louis, og at de ville gjøre hva som helst for å få min tilgivelse.

 

"Jeg har tenkt litt..." Liam lukket igjen boken sin og satte seg med hele overkroppen vendt mot meg. Kneet hans lå inntil låret mitt, noe som sendte grøssninger nedover ryggraden min.
"På hva?" Spurte jeg og kikket ham inn i øynene. Han så nølende ut, øynene fulle av begeistring og frykt på en og samme gang. ?Det er bare til å si det.? Sa jeg med et smil og lot fingrene mine snike seg opp fra den kalde benken til kneet hans. Jeg klemte det beroligende.
"Jeg har lyst til å holde en fest." Sa han og sukket. "Du vet...For å bli kjent med flere folk og slikt. Jeg føler de fleste har fått feil inntrykk av meg. Jeg er ikke? den personen de tror." Liam så mer usikker ut enn noen gang. Han klarte ikke holde blikket mitt i mer enn noen sekunder, han tygde på innsiden av kinnet hans og snublet i ordene mens han snakket. Jeg fikk et stikk i magen av å se ham slik. Hadde det ikke vært for dem som plaget Liam, og de som bare stod å så på alle plage ham, hadde Liam vært like stolt og sterk som det han egentlig er hele tiden. Han hadde kunnet gått nedover i korridorene med hodet hevet og uredd for å bli sett på. Han kunne hatt svart på alle spørsmålene lærerne stiller i klassen, som han kan svaret på, uten å bli ledd av eller pekt ut av de andre elevene som lærerens favoritt. Liam kunne vært Liam, om bare ikke alle hadde gjort det så vanskelig for ham.
"Er du sikker?" Spurte jeg forsiktig. "En fest virker ikke som noe du ville hatt glede av... Og hva om folk dukket opp og begynte å ødelegge og det blir helt vilt. Det er så mye som kan gå galt! Hva om de guttene..."
"Vi holder dem hemmelig, og inviterer bare noen få stykker. Ikke tenk på det som en fest, for i bunn og grunn er det vel ikke det uansett. Se mer på det som en filmkveld. Med deg, meg og bare et parr andre gjester." Liam lente seg fremover. "Det kommer til å bli gøy, tror du ikke?!" Jeg kikket bortover parkeringsplassen og sukket. En del hadde begynt å gå mot bilene sine, noen satt allerede på skolebussen og ventet på at resten skulle komme slik at bussen kunne starte på hjemruten. Langsomt reiste jeg meg og løftet ryggsekken min opp på den ene skulderen min. Den ble hengende å hvile på hoften min mens jeg igjen sukket or ristet sakte på hodet.
"Hvem tenker du å invitere?" Spurte jeg.
"Ikke tenk på det. Bare kom til meg klokka sju i kveld, og ta med deg noen bra filmer. Vi har allerede sett de fleste av mine i løpet av de siste dagene." Liam små lo og reiste seg også. Jeg skar en grimase idet han balanserte vekten på begge beinene sine, men Liam så ikke ut til å bry seg om hans haltende bein.
"Jeg håper ikke du kommer til å angre på dette." Jeg myste mot ham, og gjorde enda smalere øyne da Liams lepper formet et stort glis. Det lå en plan i øynene hans, de gnistret mens han ristet engasjert på hodet.
"Det kommer jeg ikke. Det gjør ikke du heller." Og med det gjorde vi som vi hadde gjort de fire dagene før, gikk side om side før vi skilte lag til hvert vårt hus.





Er tilbake!! Vet dette er et kort kapittel, men det kommer et allerede i morra, slik at jeg får kommet i gang med skrivingen igjen. Har virkelig kommet masse i veien for å hindre meg i å fortsette på denne historien i det siste, men nå er jeg endelig klar til å fortsette :) Ville også bare dele en sang med dere, selvom den ikke har noe med historien å gjøre. Det er sikkert utrolig mange som kommer til å syntes den er rar eller lignende, men selv elsker jeg den, og det er ikke mange som vet om den, eller at Jamie Campell Bower ikke bare er en fantastisk skuespiller, men også en helt utrolig artist!! <3 

Hvordan går det med dere? Føler det er så lenge siden jeg har hatt kontakt med noen som helst av dere, hahah! <3

And then I met you // Kapittel 5.

Kapittel 5: Ikke alle engler har vinger.

Om jeg noen gang hadde følt meg sviktet var dette en av de gangene. Jeg snakker ikke bare som svikte fra venner og folk rundt meg, men også fra meg selv. Jeg hadde aldri følt meg like svak som i det øyeblikket Louis og Niall dro meg etter seg ut av kantinen, og lot Liams tårefylte øyne og et fjes forvridd i smerte være det siste jeg så før dørene lukket seg foran meg. Jeg hadde aldri følt meg så sviktet av livet selv, og heller aldri forstått hvorfor noen mente at livet var så urettferdig. Nå forstod jeg hvorfor.
?Slipp!? Glefset jeg idet Louis og Niall sakket ned tempoet sitt. Jeg kunne kjenne Louis fingre klemme inn i overarmene mine mens han prøvde å få meg på beina, men den svake svien var noe kroppen min ikke enset. Med noen gode forsøk klarte jeg endelig å vri meg løs og dumpet ned i bakken med et gisp. Tankene mine var som sirup. Jeg klarte ikke tenke noe fornuftig, og endte opp med å slepe meg selv bortover langs gulvet for å sette meg med ryggen inntil veggen i korridoren. Veggene som elevene spytter på var ellers noe jeg ville holde meg langt unna, men i dette minuttet så ikke noen ting ut til å bety nok for meg til å erstatte mitt eneste mantra som seilet gjennom hodet. LiamLiamLiam.
?Ever, jeg er så lei meg?? Begynte Niall. Han sukket og satte seg ned ved siden av meg. Kneet hans skumpet borti mitt mens han grep om hånden min og klemte den mot håndflaten sin. Den var varm, svett og klam mot min kalde. ?Du skjønner bare ikke. Du kan ikke blande deg med de folkene.? Niall kikket på meg med tunge øyne. Jeg kunne se tårer trenge seg på i hans rødskutte øyne, og selv om jeg et sted dypt inne i meg kunne se ham lide med meg, med Liam, klarte jeg ikke bry meg nok eller forstå hvorfor.
?Det er det beste for deg. Vi tenkte bare på deg og at du ikke skulle bli skadet, så vær så snill ?? Louis satte seg på huk ned ved siden av meg mens han snakket.
?Der har du problemet. Dere tenkte bare på meg, ikke gutten som var kun noen meter fra dere som hostet og heg etter pusten mens han ble slått.? Jeg stirret ned i fanget mitt. Føttene mine kriblet og musklene i hele kroppen min var spent. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg opp, men Louis skjøv meg bestemt, men forsiktig ned igjen. Jeg sukket høyt.
?Du aner ikke hva de kan gjøre med deg, Everlyn. De guttene er mer enn bare trøbbel.? Sa Niall og la en hånd på skulderen min. Det hele var ment som en beroligende berøring, men jeg følte meg likevel låst under grepet hans.
?Du aner ikke hva de kan gjøre! Du kan ikke en gang se det fra Liam?s syn. Tenk hva han må føle?? Et hulk ramlet ut av den vid åpne munnen min, og jeg følte meg selv falle sammen like raskt som en bygning sprengt i filler. Louis kikket på Niall, mens Niall trakk seg sakte bort fra meg. ?Hvorfor vil dere ikke la meg hjelpe Liam? Han er vennen min, og han har ingen andre til å hjelpe seg.? Hendene mine skalv idet jeg støttet meg selv opp etter veggen og kom meg på beina. Louis reiste seg etter meg, forsiktig med å ikke ta på meg, puste på meg for kraftig eller i det hele tatt se på meg, som om han var redd jeg ville falle sammen med det minste ekstra vekt på skuldrene. Jeg snudde meg sakte rundt og kikket fra Louis til Niall. Niall tørket fort bort to tykke tårer som strøk nedover kinnene hans mens han kikket bort av skam. Av en eller annen grunn ville jeg at han skulle føle seg slik; avskyelig og skamfull over hva han hadde gjort, eller rettere sagt ikke gjort. ?Om dere er mine venner, så hadde dere hjulpet meg med å stå opp for Liam sammen med meg, ikke dratt meg ned til deres nivå mens jeg kjempet for å hjelpe. Dere lot meg se ham lide! Jeg håper dere hater det dere gjorde, like mye som det jeg avskyr dere i dette øyeblikk.? Jeg ante ikke hvor styrken min kom fra, jeg hentet den lille styrken jeg kunne bygge opp fra min svakhet og brukte den så godt jeg kunne. ?Jeg har tenkt til å være en ekte venn. Når dere er sterke nok til å stå opp som ekte gutter, føl dere velkommen til å snakke til meg. Enn så lange, hasta la vista jenter.? Jeg ga dem et siste blikk, og rak akkurat se de sårede blikkene til Louis og Niall før jeg løp inn i kantinen igjen for å fullføre det jeg hadde blitt stoppet fra å gjøre.

 

***

Jeg satt på utsiden av rommet til helsesøster og kikket i bakken. Det var det eneste stedet jeg hadde kikket den siste timen, om ikke jeg hadde sjekket klokken på mobilen. Jeg hadde også sett meldingene jeg hadde fått fra Perrie og Zayn, men valgte å ignorere dem foreløpig. Jeg var ikke klar til å snakke med dem, fordi jeg viste de kom til å si at jeg ikke måtte være så harde mot Niall og Louis, og at de gjorde det bare for å beskytte meg. Jeg satte pris på at de brydde seg om meg og ikke ville at jeg skulle bli skadet, men de skjønte tydeligvis ikke hvordan de såret meg like ille psykisk som de fysiske smertene jeg hadde fått om de ikke reddet meg.
?Hei?? Jeg kikket opp fra gulvet og bort til døren inn til helsesøsters venterom. Hjertet mitt hoppet over et slag, og jeg kjente et ubehagelig stikk i magen. Følelsen av frykt skylte over meg, og jeg var sikker på at gutten som sto i dørkarmen følte ubehaget mitt. Han tok et forsiktig skritt mot meg, noe som fikk meg til å knytte nevene og reise meg. ?Jeg eh?? Jeg kunne se de blodige knokene hans, der han hadde prøvd å skubbe av blodet, likevel var rester av Liams blod størknet nedover fingrene hans. ?Hvordan går det med ham? Liam?? Spurte Harry mens han vekslet mellom å kikke i gulvet og på meg. Han kikket meg aldri rett inn i øynene, noe jeg var glad for. Jeg var redd nok som det var.
?Det har ikke du noe med.? Sa jeg så stødig som jeg kunne. Jeg kjente stemmebåndet mitt vibrere som et jordskjelv og måtte svelge hardt for å ikke klynke da Harry tok enda et skritt i min retting.
?Jeg har det, dessverre. Om du ikke husker, så var det jeg som??
?Du trenger ikke minne meg på at det var du som skadet Liam.? Sa jeg. Denne gangen var det jeg som tok et bestemt skritt mot Harry, og han rygget sakte. ?Det jeg mener er at hans tilstand ikke bryr deg.? Ansiktet hans var en eneste storm av uttrykk. Jeg kunne sense anger, smerte, sinne og medfølelse, likevel valset jeg over ham slik jeg syntes han fortjente etter hva han hadde gjort mot Liam.
?Jeg mente ikke å skade ham??
?Det er det dummeste jeg noen gang har hørt!? Stemmen min hevet seg, før jeg hveste mellom sammenbitte tenner. ?Aner du hva du har gjort?!?
?Ever.? Jeg kjente en hånd rundt håndleddet mitt, og plutselig ble jeg trukket mot Liams bryst. ?La oss gå.? Jeg kikket opp på fjeset hans. Ett kutt under øyet, kjeven hans var håven, hånden hans var snurret i en bandasje og jeg turte ikke se på resten av kroppen hans. Blikket mitt stakk i Harrys retning, og jeg så hvordan han studerte Liam og skadene hans.
?Liam, jeg er så lei meg. Jeg kommer for å si unnskyld.? Sa Harry med så sterk stemme han klarte. Liam slapp taket sitt rundt meg og strakte den friske hånden sin ut mot Harrys. Harry kikket sårt på ham og tok den i sin.
?Unnskyldningen din er godtatt. Takk Harry.? Svarte Liam med et lite smil. Både Harry og jeg kikket målløse på Liam, men før noen av oss rakk å reagere var Liam og jeg ute av rommet og på vei ut fra skolen. Liam haltet så fort han kunne, og selv om jeg hadde to friske bein måtte jeg jogge for å holde følge med ham.
?Hvor skal vi?? Peste jeg. ?Hvordan går det med deg? Trenger du smertestillende? Jeg har noen ekstra i sekken min, bare vent så skal jeg finne dem?? Mumlet jeg mens jeg lette gjennom sekken min. Liam bråbremset og tok sekken fra meg før han slang den over skulderen sin og skar en grimase da den dultet mot hoften hans.
?Det går fint.? Sa han og fortsatte videre. Jeg skjønte ikke hvor Liam var på vei hen før vi allerede var der, og plutselig skjøt nervene inn i meg. Vi var på utsiden av huset hans, da han plutselig vendte om og gikk opp trappene til inngangsdøren. Jeg hadde satt ned til gå-tempo og lå flere meter etter Liam da han snudde seg og smilte varmt til meg. ?Foreldrene mine er ikke hjemme, ikke bekymre deg.? Sa han som om han leste tankene mine. Jeg ba meg selv takke Himmelen for at jeg slapp å møte foreldrene hans rett etter å ha vært vitne til at sønnen deres ble mørbanket. Jeg ville ikke at de skulle få et dårlig førsteinntrykk av meg, om Liam noen gang ville presentere meg for foreldrene sine. Liam holdt oppe døren for meg mens jeg tredde forsiktig inn i hjemmet hans. Hvert eneste hjem har sin egen lukt, slik som hver person har sin, likevel følte jeg at den unike lukten av varme og den svake duften av frukt-te i atmosfæren til huset, passet perfekt til Liam. Hjemmet hans var en del av ham. En større del enn jeg hadde trodd. Mens andre ungdommer dro til vennene sine etter skolen, dro Liam hjem. Når andre folk reket gatelangs på varme sommerkvelder, satt Liam på rommet sitt, foran pcen sin og så på gamle filmer og drakk lunken te eller kaffe. Mens andre folk hadde mange deler av verden som gjorde dem til seg selv, hadde Liam kun ett sted; sitt hjem. Folk var folk, Liam var Liam.

 

 

Liam viste meg rundt i huset sitt, og forklarte hvordan han var den eneste av søsknene sine som fortsatt bodde hjemme. Han fortalte meg om foreldrene sine, og bare fra de få setningene han sa om den forstod jeg hvor mye de betød for ham, og hvor mye ham betød for dem. Uansett hvor mange ganger jeg spurte Liam om hvordan han følte seg, og om han ikke trengte å hvile en stund, sa ham at han var ok, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Dette fikk meg bare mer bekymret. Etter en halvtime inne på Liams (overraskende ryddige) rom, satte jeg med opp i dobbeltsengen som var plassert inni et hjørne i rommet og kikket på den gull-øyde gutten som konsentrert leste leksene sine. Omsider merket han blikket mitt, og kikket tilbake på meg. Til tross for alt som hadde skjedd bare timer før hadde Liam fortsatt den samme effekten på meg; kinnene mine var illrøde kokeplater og jeg gnagde på leppene mine som om de skulle vært epler.
?Hvorfor tilgitte du Harry?? Spurte jeg rolig. ?Etter alt han gjorde?? Liam satte seg sakte opp, og trakk pusten skarpt da han lente seg på den bandasjerte hånden sin. Jeg tok den raskt i min og hjalp ham opp slik at han satt med ryggen mot veggen. Jeg stirret på ham mens jeg så øynene hans bevege seg raskt, virvlene over rommet som om han fulgte en flue med blikket.
?Fordi tilgivelse er menneskelig.? Svarte ham og kikket tilbake til meg. ?Jeg er et menneske, like mye som det Harry er.?
?Det Harry gjorde mot deg var langt ifra menneskelig.? Jeg ristet på hodet. ?og måten du taklet det på, det er definitivt ikke hva andre mennesker villa ha gjort. Du- du er som en? en helt.? Liam slapp ut en høylytt latter og ristet stille på hodet som om jeg nettopp hadde sagt den latterligste påstanden.
?Jeg er ingen helt.? Svare han og kikket på veggen over seg. Jeg fulgte blikket hans og så at han studerte Batman plakaten sin som hang over sengen. Batman stod og så utover en by, med kappen sin flagrende bak seg. Det rykket i munnvikene mine.
?Ikke alle helter har kapper.? Jeg kikket tilbake på Liam og så at han allerede kikket på meg. Hjertet mitt lugget i brystet, og plutselig pumpet det fortere og hardere enn noen gang, som et damplokomotiv. Liams lepper formet hans kjennetegn-smil; Spente rosa lepper som rammet inn hans hvite tenner slik som en gullramme holder et millioners verdt maleri. Et nesten usynlig smilehull i hans venstre kinn fikk meg til å smile enda sterkere enn det jeg allerede gjorde.
?Du har rett,? Sa ham og trakk meg til seg. ?Ikke alle helter har kapper, på like linje som ikke alle engler har vinger.? Avsluttet han, før han fletter fingrene på sin friske hånd inn i mine og presset leppene sine hardt mot tinningen min.



Åh her er endelig kapittel 5!!! Vet det er en del som har ventet, og er lei meg for at jeg har brukt så lang tid, men jeg har delevis latskap å skylde på og delevis skole, så vi later som det er grunn nok! Har fått mye av inspirasjonen for kapittelet av en venn, både positivt og negativt, likevel så tror jeg ikke at jeg hadde skrevet dette kapittelet slik som dette om ikke det hadde vært for den personen. Jeg ble fornøyd med sluttet, det må jeg si, for jeg kan se for meg hvor søt Liam er om det hvirkelig hadde skjedd! :') 

Håper dere likte kapittelet, og fortell meg gjerne om tanker, følelser eller hva dere syntes :) 
Og liten shoutout til venninnen Vilde for at du "presset" meg litt til å skrive dette, og for at du leser :) Tusen takk, er kjempe glad i deg <3 

-Stine ♥ 

And then I met you // Kapittel 4.

Kapittel 4: Jeg faller, du faller.
Noe som definitivt ikke passet bra når man starter på en ny skole er å forsove seg allerede den andre dagen, og ikke dukke opp på skolen før i tredje time. Jeg kunne ønske jeg hadde en god nok unnskyldning til læreren min som ga meg et skuffet og strengt blikk da jeg braste inn i litteraturtimen, der elevene var i gang med å diskutere og prate i munn på hverandre. Jeg kunne også ønske jeg kunne fortelle Perrie og Niall sannheten da de spurte hvorfor jeg var for sen, men jeg kunne ikke forklare til verken dem eller læreren, ikke bare fordi jeg egentlig ikke hadde en god nok grunn, men fordi om jeg fortalte dem sannheten om at jeg ikke hadde fått hvile hele natten fordi jeg hadde ligget å tenkt på Liam, ville de trodd jeg var gal.
?Jeg hadde holdt av plass til deg om jeg hadde vist du skulle komme.? Niall trakk uskyldig på skuldrene. ?Det er noen ledige plasser lenger bak.? Han snudde seg mot partneren sin, en gutt jeg var sikker på jeg hadde sett på fotballbanen ettermiddagen før. Jeg nikket og løftet blikket mitt fra Niall?s sjøblå øyne og så etter en ledig plass. Det var en pult ledig helt bakerst i rommet, ingen satt ved den og den virket som det eneste stedet jeg kunne klare å komme meg gjennom timen. Jeg gikk mellom pultene, var generøs nok til å gi fra meg små smil til de som kastet blikket i min retning, og til og med presse frem et lite ?hallo? til to jeg gjenkjente fra noen av klassene dagen før. Jeg slapp baggen min ned på gulvet ved siden av stolen før jeg satte meg og prøvde å rydde bort alle tankene jeg hadde i hodet. Det var som om tankegangen min fungerte som en vaskemaskin; alt slags tøy ble slengt inn, hvite skjorter, mørke jeans, rosa gensere, lyse gule sokker, før de ble herjet med. Rundt og rundt og rundt. Hodet mitt verket av mangel på søvn og kvernet som hadde presset alle tanker i hodet mitt. Jeg følte meg kvalm og svimmel. Andre skoledag kunne definitivt ikke bli verre, trodde jeg. Det var helt til døren åpnet seg, og læreren insisterte på at Payne ville være den perfekte partneren for den nye jenta når det kom til litteratur prosjektet. Jeg ville synke ned i jorden. Nei; jeg ville bli begravd levende, og jeg meldte meg selv frivillig for å grave min egen grav! Dette var det siste jeg trengte.
?Hei.? Liam kom haltende bort til pulten og smilte svakt. Øynene hadde en dull gråtone flettet inn i de vanligvis sjokoladebrune irisene, og han hadde lyselilla poser under øynene. Måten han satte seg ned ved siden av meg på, beinet han forsiktig prøvde å ikke sparke i bordbeinet med, og hvordan skuldrene hans sank som tunge steiner viste meg at han heller ikke hadde fått den beste starten på dagen. Dagen så like lys ut for ham som for meg.
?God morgen.? Mumlet jeg og sukket. ?Du ser trøtt ut.? Liam fnøs.
?Du ser like ille ut, selv.? Han kikket spøkefullt bort på meg, men vi var begge for utslitte og utladede til å le.
?Går det bra med beinet ditt?? Spurte jeg etter han skar en grimase da foten hans subbet bortover gulvet. Han kikket sidelengs på meg, de tykke øyevippene var et slør foran blikket hans.
?Fotballtreningen var hardere enn jeg trodde?? Mumlet han. Jeg rynket brynene. Fotballtreningen? Spilte Liam fotball? Jeg kunne ikke huske og ha sett ham på banen sammen med Niall, Zayn, Louis og alle de andre spillerne, og jeg ville garantert lagt merke til ham om han var der. Og hvordan kunne han ha vært på fotballtrening om han gikk hjem med meg? Fotballtreningen foregikk mens vi var på vei hjem. Liam kikket ned i bordet og fomlet med å ta opp bøker av sekken hans. Han balanserte en blyant mellom pekefingeren sin og tommelen og plutselig var det som om jeg var luft. Jeg var ikke luft en gang; luft er noe han trenger, men han trenger ikke meg. Jeg var ingenting, helt usynlig. Jeg viste at Liam løy for meg, og jeg var også klar over at Liam skjønte at jeg forstod at han løy. Og jeg gjorde det; jeg forstod at han løy. Jeg forstod også hvorfor.

?Liam, jeg stoler på at du klarer å samarbeide med Everlyn, og kanskje dere blir bedre kjent med hverandre. Jeg vet det er vanskelig å komme inn i noen krets når man starter på en ny skole, men jeg lover deg at Liam er en utrolig koselig gutt!? Læreren smilte til meg og nikket pålitelig til Liam. ?Siden dere begge var sene i dag har dere ikke fått med dere at vi starter på et nytt prosjekt.? Fortsatte han og la en liten bunke med papirer foran hver av oss. ?Dette er oppgaven skrevet ned for dere, men jeg er likevel tilgjengelig om dere skulle trenge hjelp til noe som helst. Lykke til!? Både Liam og jeg tok opp papirene for å lese så fort læreren hadde snudd ryggen til oss. Jeg skumleste gjennom det, og følte pulsen min øke da jeg skjønte hva oppgaven gikk ut på.
?Så oppgaven består av to deler?? Spurte jeg Liam.
?Ja. Skrive et dikt, og så finne en slags måte å legge det frem for klassen på.? Svarte han og kikket på meg. Så fort han la øynene sine på meg skjønte jeg at jeg så like ille ut som jeg følte meg. Jeg ville hige etter pusten. Kinnene mine var flammer og hendene mine var klamme av svette. ?Du, går det bra med deg?!? Han la hånden sin på skulderen min, og gjennom genseren følte jeg varmen fra håndbaken hans, som om den tinte opp min fråssende skulder. ?Du er virkelig kald. Og du har roser i kinnene.?
?Jeg er varm.? Fikk jeg frem mellom hakkende tenner. ?J-jeg visste at-t jeg kom til a b-bli sånn som dette?? Det var bekymrelse i øynene hans og hånden som hvilte på skulderen min trakk han langsomt tilbake som om han var redd jeg ville falle sammen om han beveget seg for brått.
?Hva mener du?? Spurte han.
?Jeg har bare ikke sovet i natt, kroppen min pleier å reagere slik som dette når den er utladet, men det er hundre ganger verre nå som jeg vet jeg er nødt til å stå foran klassen å lese opp et dikt. Aner du hvor redd jeg er for å dumme meg ut foran så mange?!? Peste jeg ut, og slo armene rundt meg selv da jeg plutselig følte kulde.
?Slapp av, Ever.? Et lite smil danset langs underleppen hans og dro i munnvikene. Det kilte i magen min da det lille kallenavnet falt ut av ham. Øynene hans glinset, og selv om gråtonen fra utslitthet lå dypt innblandet i brunfargen, var de vakrere enn noen gang. ?Alle er litt nervøse, men jeg lover deg at det skal gå bra. Om du vil, så trenger du ikke en gang stå foran klassen. Vi kan finne på en annen måte, bare vi er kreative. Er du med meg?? Kroppen min ga fullstendig etter for hva hodet mitt fortalte meg. Jeg rødmet, selv om jeg ikke var typen til å rødme eller vise hvordan noens handlinger virker på meg. Jeg smilte, selv om tankene mine var et eneste surr og jeg egentlig ikke hadde noe å smile for. Jeg lot meg selv glemme presentasjonen, om så bare for noen minutter, og nikket til Liam.
?Ja, om du lover!? Sa jeg og holdt ut hånden min. Liam lo og strakte ut hånden sin for å understreke avtalen med et håndtrykk.
?Jeg lover. Kors på halsen, ti kniver i hjerte.? Sa han og blunket. Og det var slik det føltes av jeg forstod hva som gikk av meg.
Jeg faller, sakte og hardt, for en fremmed gutt som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.

***

 

Da lunsjen startet følte jeg meg allerede bedre. Om det er mulig at kroppen blir så trøtt at alle sansene dine blir svakere og hjernen min så bedøvet av den nesten ikke klarer å tenke, så er det det som skjedde med meg. Perrie, Niall, Louis og Zayn så ikke ut til å bry seg noe mer om hva som hendte tidligere, og de stilte ikke flere spørsmål enn det som var nødvendig å vite. De lot meg sitte i ro og fred ved siden av dem å spise maten min, mens de lo og snakket høylytt med hverandre. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke fulgte med på det som foregikk rundt meg. Selv om radiusen for det som jeg ellers ville klare å ta inn var mindre, klarte jeg å få med meg Liam som kom inn i kantinen. Jeg strakte på halsen for å holde øye med ham mens han subbet mot køen foran kassen. Beinet hans så tungt ut, han både haltet og slepte det etter seg på en gang. Folkene i rommet så ikke ut til å legge merke til ham, ingen så på ham eller snakket til ham. Jeg underet meg over om han var glad for det eller ikke. Når alt kommer til alt må null oppmerksomhet være bedre enn oppmerksomheten han var vandt til å få.
?Jeg kommer snart tilbake.? Hvisket jeg til Louis da kroppen min plutselig bestemte seg for å reise seg, og beina mine begynte å sprade opp til Liam. Jeg kunne føle blikket til Louis på meg, forvirret og spørrende, men han viste bedre enn å stille meg noen spørsmål. Takk for det, Lou, sa jeg til meg selv. For jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde svart ham.
?Hei, Liam!?? Jeg trodde først at det var jeg som snakket. Jeg hadde ikke hat evnen til å styre min egen kropp de siste timene, den hadde mer eller mindre gjort som den selv ville. Det var ikke et pluss i boken da jeg plutselig rakk opp hånden i mattetimen og svarte på et spørsmål som ble stilt i engelsktimen rett før. Shakespeare var vist ikke svaret mattelæreren var ute etter. ?Liam. Jeg snakker til deg.? Jeg stoppet og kikket på Liam med store øyne da han snudde seg mot stemmen som snakket. Det var en annen gutt. Han var et halvt hode høyere enn Liam, lange ben, kledd i en nedkneppet skjorte som viste bryst tatoveringene hans. Han hadde på seg en burgunderrød bandana og de løse krøllene hans var bustet og ugredde. Det sto en gjeng med gutter bak ham som så ut til å være eldre enn ham.
?Hva?? Spurte Liam. Jeg kunne se fra lang avstand hvordan brystkassen hans hevet seg da pusten tok opp, og jeg kunne nesten føle pupillene hans utvide seg i frykt da han stirret på gutten.
?Eh?? Begynte gutten. Gjengen bak ham lo og dyttet han mot Liam.
?Kom igjen, Harry!?
?Ikke vær en pingle som Liam.?
?Skal du gjøre det eller ikke?!? Sa guttene. Plutselig var hele kantinen stille, og alle blikk var festet på Liam, gutten med tatoveringene, som de kalte Harry, og gjengen hans. De fortsatte og dytte Harry mot Liam, og Harry deiset rett inn i ham.
?Du står i veien.? Sa Harry. Stemmen hans var sterk og selvsikker, men utsiden hans viste at han var mer en usikker med hva han holdt på med. Likevel lot han ikke seg stoppe av det, i alle fall ikke da guttegjengen bak ham heiet idet han hevet knyttneven og lot den svinge rett inn i magen til Liam. Liam stønnet idet han falt sammen på gulvet, og uten at jeg selv merket det hylte jeg. Jeg var like raskt ved siden av Liam, som det Louis og Niall var ved meg.
?Hold deg ute av det, Everlyn!? Hveste Niall mens han og Louis dro meg tilbake. Harry kastet et blikk på meg, før en av guttene maste videre på ham.
?Slå da! Spark ham!? Og Harry gjorde det.
?Nei!!? Hylte jeg av full hals og kjempet i mot armene som holdt meg tilbake. Liam krympet seg mer og mer sammen, selv om han kjempet med å holde seg oppe. ?Hjelp ham! Louis, hjelp ham!!? Liam var helt stille mens Harry slo, og alle guttene sto rundt dem og lo og heiet.
?Jeg kan ikke.? Hvisket Louis inn i øret mitt mens han løftet meg opp.
?Ah! S-stopp?? Hørte jeg Liams hese stemme hoste ut. Han peste og hostet hver gang Harry sendte et nytt spark inn i ryggen, magen eller beina hans. ?Vær så snill?? Hostet Liam. Harry sparket ham en siste gang, før han snudde seg mot guttene. De klappet ham på skulderen, tydelig fornøyde og stolte over hva han hadde gjort. Alle vendte seg vekk fra dam, der guttegjengen gikk over Liam og ?uheldigvis? tråkket på ankelen hans, ingen ga noen blikk til Liam der han gispet etter luft og stønnet i smerte. Ingen kikket på meg der jeg ble dratt bort av Louis og Niall mens jeg prøvde og vri meg løs, og ingen kikket på Harry, der han løp ut av kantinen. Han stoppet midt på vei ut døren og kikket på meg med tunge øyne. Han ristet stille på hodet, før han forsvant ut og de løpende trinnene hans, den høylytte praten til guttegjengen, hostingen til Liam og mine banneord svevde som evige ekkoer gjennom rommet.


Wæ, jeg likte ikke skrive denne delen :( Det er som om Liam ser på meg på det bildet og bare "Hva driver du egentlig med?!".... Tilgi meg, det er bare en historie når alt kommer til alt. Har hatt litt skrivesperre, på både denne og Larryhistorien min, men jeg tror det kommer seg. Hadde vært fint med mange kommentarer, det gjør virkelig ting mye mer gøy å skrive og får meg til å smile :)

Følelser, meninger eller tanker?
-Stine ♥

 

 

 

And then I met you // Kapittel 3.

Kapittel 3: Fallet.

 

«Liam?» Perrie kikket tomt ut i luften, hodet vendt mot fotballbanen der skolens guttelag kjempet om ballen. Luften var kjølig og den lille vinden fikk gåsehuden til å spre seg på kroppen min. Jeg hadde bare på meg en tynn olajakke, og prøvde så godt jeg kunne og holde meg varm nok til å ville bli sittende på tribunen. Hadde det vært tidligere den dagen hadde jeg vist at jeg ikke kom til å sitte der, men så fort leksene var gjort viste jeg at jeg kom til å måtte følge med på treningen til Niall, Louis og Zayn, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg trengte. Perrie sukket og ristet på hodet idet hun forstod at det å kikke ut i luften ikke kunne gi henne noe bedre svar enn det hun allerede hadde.
«Liam?» Mumlet hun igjen, som om navnet var et mantra, noe det hadde vært i hodet mitt den siste timen. «Hva sa du etternavnet hans var?» Jeg trakk i ermene på jakken min og kikket på hendene mine som holdt rundt boken Liam ga meg. Han ga den ikke til meg, ikke som en gave, men noe i meg ønsket og ville tro at det var det.
«Payne.» Svarte jeg stille, før jeg kikket opp på Perrie igjen. Hennes blå øyne var like fulle av svar for meg som det luften hadde vært for henne. «Du vet ikke hvem jeg snakker om. Det spiller ingen rolle.» Sukket jeg. Et vindkast blåste en hårlokk foran ansiktet mitt, og dro tanken på Liam med seg. «Jeg drar hjem. Si til guttene at jeg kom for å kikke på en stund.» Perrie nikket og ga meg en klem før jeg reiste meg.
«Ser deg i morgen tidlig! Vær tidlig ute for Engelsken, ellers får du en dårlig plass.» Jeg lo da Perrie himlet dramatisk med øynene. Takket være henne, og guttene hadde ikke dagen min vært like ille som jeg trodde. Det å ha fått fire venner allerede etter noen timer hadde jeg ikke i minne villeste drømmer forestilt meg. I alle fall ikke etter hvordan de sa forholdene på skolen var? Jeg vinket til Perrie en siste gang, før jeg gikk langs løpebanen rundt fotballbanen. Jeg gruet meg virkelig til de gymtimene jeg kom til å måtte løpe rundt i ring og kappe om å komme først i mål, eller prøve å score noen mål. For å være helt ærlig gruet jeg meg til alle gymtimer! Jeg hadde aldri vært særlig flink i noen sporter, og gymtimene hadde alltid vært den verste tiden av skolen. Kondisjon var noe jeg ikke eide, med pinnearmene mine kunne jeg så vidt klare å løfte min egen ryggsekk og beina mine var for flinke til å snuble i seg selv til å bry seg om noe annet. Den meste av tiden hadde jeg nok problemer med å konsentrere meg om å ikke falle, noe jeg helt hadde glemt da jeg trasket av sted nedover gangfeltet i retning mot huset mitt.
«Pass deg!» Smerten jeg hadde forberedt meg på ble erstattet av et stramt grep om overarmen min. Jeg ble like fort trukket oppover som deg jeg hadde falt nedover, og mens jeg fikk tilbake balansen hørte jeg personen bak med humre. «Du var heldig jeg var her.» Liam kikket ned på meg med et lurt smil om munnen. «Jeg tipper du ikke hadde likt et skrubbsår over hele annsiktet etter din første skoledag her.»
«Liam.» Jeg ristet på hodet og kvelte en kort latter. «Hva er oddsen?» Før han rakk å svare begynte jeg å gå igjen, og til min store overraskelse fulgte han etter meg. Skrittene hans var langsomme og det dobbelte av lengden på mine skritt, til og med med hans ene haltende bein.
«Oddsene for at jeg dukket opp i tide?» Spurte han. Jeg nikket. «Stor nok, tydeligvis.» Han smilte og blunket til meg. Jeg ristet på hodet og lo, før stillheten tok over. Vi gikk bare ved siden av hverandre, og jeg kastet et blikk opp på ham. Han ser annerledes ut. Første gang jeg så ham, så han forlist ut, oppgitt, som om han var låst inne i et fengsel for andre gang etter å endelig klart å flykte. Jeg husker hvordan han hadde falt i bakken, og ingen hadde vært der for å ta ham imot, slik han hjalp meg. Jeg stoppet brått og tok tak i ermet hans.
«Liam. Unnskyld.» Hvisket jeg. Pannen hans rynket seg og øynene hans stirret rett inn i mine, som en pil som treffer blink. «Unnskyld for at jeg gikk fra deg tidligere i dag. Jeg så at de guttene dyttet deg og- »  Liam lukket øynene mens han sukket og ristet på hodet.
«Ikke tenk på det.» Før jeg rakk å si noe fortsatte han å gå. Jeg så hvordan han haltet og følte hjertet mitt vrengte seg i brystet mitt. Jeg viste allerede hvorfor han haltet.
«Jeg vet hvordan du har det, det er ikke alltid like lett å passe inn eller føle seg velkommen. Men det å ikke ha noen venner i det hele tatt må være grusomt.» Fortsatte jeg.
«Om du ikke stopper å snakke så kommer jeg til å angre for at jeg tok deg i mot og ikke lot trynet ditt møte asfalten.» Spøkte han og trakk på smilebåndet, men ingen av oss lot humoren ta over.
«Jeg sier bare at om du noen gang trenger noe så er jeg her for deg. Vi kjenner hverandre ikke, men jeg lover deg at jeg kan muntre deg opp! Jeg er faktisk ganske morsom når alt kommer til alt.» Jeg smilte og slo han lekent i skulderen.
«Takk. Du skal vite at jeg faktisk har venner, men jeg har også det dobbelte av dem som er fiender eller personer som ikke liker meg. Det jeg har lært meg er å ikke basere lykken min rundt personer, hverken når det gjelder glede de kan tilby meg eller smerte de vil påføre meg. Glede, smerte, lykke; de er alle følelser som må komme fra meg, ikke andre.» Liam kikket ned på meg og trakk på skuldrene.
«Er ikke det ensomt?» Undret jeg. Jeg hadde selv vært i et rom fult av mennesker som brydde seg om meg, og følt meg ensom. Jeg hadde hatt armer rundt meg, fulle av omsorg og kjærlighet, og følt meg ensom. Jeg viste at ensomhet ikke dreide seg om det å være alene og forlatt, men følelsen av å ikke kunne dele egne tanker med noen. Jeg hadde følt det, men kommet meg over det etter å ha snakket ut om det med min da værende bestevenninne. «Om det er noe som plager deg må det da være noen du kan snakke med. En venn? Moren din? Kjæreste?? En person som står deg nær og du vet du kan stole på.» Liam stoppet opp og pekte på huset vi sto fremfor.
«Jeg bor her.» Sa han. «Ser deg senere.» Han snudde ryggen til meg og spradet mot det familiekoselige huset. Det sto et par med husker i hagen som så ut til å ruste sakte men sikkert. Jeg kunne se for meg Liam som et lite barn, løpende rundt i hagen, prøve å slå sin egen huske-rekord på huskene. Jeg kunne se for meg hvor bekymringsfri og glad han var. Men nå, mange år senere, virket det som om barnet i han hadde dødd for godt.
«Folk får viktigheten du velger å gi dem, Everlyn Palmer. Og jeg har enda ikke funnet noen jeg ville gi så mye viktighet til.» Ropte Liam, før han åpnet inngangsdøren til huset ditt. Han var på vei til å gå inn, da han frøs til. Sakte snudde han seg og kikket på meg. Et lite smil dukket opp og fra den tre meters avstanden mellom oss kunne jeg se øynene hans glinse som stjernestøv. «Det var inntil i dag.» Han nikket kort, før han gikk inn og lukket døren stille etter seg.

Jeg er så lei meg for at jeg ikke har postet dette får nå! Jeg har bare hatt alt for mye i hodet mitt i det siste, dere skulle bare vist... Jeg trengte å skrive dette, og kapittelet er faktisk inspirert av en venn jeg har. Første gang vi snakket sammen sa han "I don't base my happiness on others. And people get the importance you agree to give them." Dette er noe som har virkelig reddet meg i det siste. Jeg tok det til meg og det fungerer faktisk. Knakjse det er egoistisk, men det å være lykkelig er faktisk bare noe DU kan gjøre noe med! Så i det siste har jeg vært mye mer glad enn jeg har følt meg i år :) Det har sikkert ikke noe betydning for dere, men om noen av dere føler dere dårlig, triste eller deprimerte, så prøv ut det vennen min sa til meg, eller der Liam sa til Everlyn :) Håper dere likte kapittelet, selvom det var skrevet i hu og hast fordi jeg ville dele det med dere heheh :P

Hva syntes dere?
-Stine ♥ 

And then I met you // Kapittel 2.

Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg at dere faktisk leser og er her for meg! Fler av dere har snakket med meg eller bare sagt at dere er der for meg, og det er en følelse som virkelig kan få meg til å smile når jeg vil gråte. Det at noen av dere forstår, selv om jeg ikke har fortalt mye, det er bare helt uvirkelig. Tusen takk ♥


Kapittel 2: «Folks».

Det var siste time, og jeg satt ved siden av Niall, noe jeg hadde gjort i alle de andre timene også. Skoledagen hadde gått raskt for seg, mye raskere enn jeg hadde trodd den skulle, og den hadde ikke vært så ille. Niall, Louis, Zayn og Perrie var virkelig omtenksomme og snille, og det jeg kanskje likte best med dem var at de ikke spurte for mange uinteressante spørsmål. De var ikke interesserte i hvorfor jeg flyttet, eller hvorfor jeg ikke snakket for mye. De så meg isteden, ikke grunnene mine. De pratet med meg om alt som ikke hadde noen betydning, men som plutselig var det som om det ble til noe viktig, så fort vi delte det med hverandre. Det var som om jeg ikke bare hadde kjent dem i syv timer; heller syv år.
«Skal du være med etter skolen bort på fotballbanen?» Hvisket Niall til meg mens læreren hadde ryggen til klassen og skriblet ned noe på tavlen. «Zayn, Lou og jeg skal ha trening, og Perrie blir med for å se på. Hva med deg?» Jeg kikket på ham og smilte svakt.
«Kanskje.» Svarte jeg. Jeg kjente meg selv godt nok til å vite at kanskje betød at det ikke kommer til å skje, noe Niall også skjønte, derfor la jeg til: «Jeg burde gjøre ferdig leksene først, jeg stikker innom biblioteket. Jeg kan komme bort etterpå.» Niall nikket og vi kikket ned i notatbøkene våre i tide til å ikke bli tatt av læreren.

Etter timen gikk jeg fra klasserommet så fort jeg kunne. Niall rakk så vidt å rope «hade» til meg før jeg var ute av døren, og Perrie mimet at jeg måtte ringe henne senere. De skjønte alle fire at de ikke kom til å se meg på fotballtreningen. Jeg gikk med raske skritt mot skapet mitt og prøvde å holde blikket mitt bestemt fremfor meg. Jeg gikk med frykten for å bli lagt merke til av feil øynene spikret i ryggraden min. Jeg hadde ikke alltid vært slik, men etter å ha byttet skole allerede to ganger før jeg fant denne skolen, hadde jeg lært meg en ting eller to om hvordan ting fungerte. Ikke bare for meg, men for folk generelt. Men dette stedet; det var annerledes, og for meg som ellers likte at ting skulle være som det pleide, var dette skremmende. Jeg kom hit med en idee i hodet, en plan for å komme meg gjennom skoleåret for å unngå kniper og smell. Plutselig brant planen opp foran øynene på meg. Det eneste som jeg hadde notert meg ned i hodet mitt var noe Niall, Perrie og de andre hadde gjort klart for meg; ikke havn med feil folk. Med andre ord: Vær usynlig.

 

Jeg gikk inn i biblioteket. Bak de slitte dørene viste jeg at roen ventet, ikke bare ville summingen fra elevene i gangene ta slutt, men også summen av min egen stemme i hodet. Skolebiblioteket var som hvilket som helst annet skolebibliotek: man tar noen falleferdige hyller, fyller dem med fagbøker og alt annet innenfor litteratur, plasserer pulter og stoler rundt om kring og lar elever strømme til. Med en gang jeg kom inn skjønte jeg at dette ikke kunne være annet enn akkurat dette universitetets skolebibliotek. Rundt fantasy-sjanger bøkene satt det to jenter i sorte klær, hun ene med nettingstrømper og hun andre med lilla striper i håret. Ved Psykologi-bøkene satt det en gutt, en av de eldste elevene, med håret i midtskill, firkantete briller og hvit skjorte. Tre gutter hang rundt sport-bøkene. En av dem bladde fort gjennom en bok, jeg kunne tydelig se at det var en fotballbok fra alle de store bildene med fotballstjerner gjennom tiden, mens de to andre guttene lo og dunket hverandre i skuldrene, noe som fikk bibliotekaren til å skule mot dem. Det var forskjellige folk over alt, og jeg sveipet over rommet på jakt etter en plass jeg kunne passe inn, eller bare en stol som var ledig for meg, men fant ingen. Jeg sukket og gikk langs hyllene som sto innat den høyre veggen, på jakt etter boken jeg trengte til et essay for engelsk klassen. Jeg hadde lest boken minst tre ganger før, det var en klassiker! Likevel hadde jeg ikke noe i mot å lese den igjen. Det sto et stort firkantet bord i hjørnet av bokhyllene, og kun en av stolene var opptatt, der en gutt satt lent over en bok og en pc. Jeg satte sekken min ned i stolen lengst fra ham og snudde meg mot hyllen igjen på jakt etter boken min.
«I think there's just one kind of folks.» Jeg skvatt til, veltet nesten raden med bøker jeg kikket gjennom og virvlet rundt. Gutten som satt ved bordet kikket opp på meg og smilte skjeft.   «Folks.» Sa han. Jeg ble bare stående å stirre på ham, ikke fordi det var noe spesielt med ham, han var bare en gutt, men fordi det han sa var sant. Og fordi han akkurat siterte et av favoritt øyeblikkene mine fra boken jeg lette så hardt etter. Gutten kremtet og lukket boken igjen, før han skjøv den over bordflaten slik at den stoppet rett foran sekken min. «To kill a mockingbird. Du trenger nok boken mer enn det jeg gjør til det essayet, jeg har min egen kopi hjemme jeg kan bruke. Dessuten har jeg lest den en del ganger.» Han lukket igjen pcen sin og la den ned i sekken.
«Takk.» Mumlet jeg og tok boken opp. «Eh? Scout har rett, syntes du ikke?» Jeg la til en kort latter mens jeg slo opp på kapittel 23 der sitatet sto, til og med markert med gul markeringspenn.
«Jo. Når alt kommer til alt er alle folk like. Om det er en god ting eller ikke, får man bestemme selv.» Sa gutten idet han reiste seg. Han hadde brunt hår, løse bølger og pannelugg som nesten skygget for de mørkebrune øynene hans. Jeg kjente han igjen, det hadde jeg gjort i et stappfullt rom. Likevel var jeg for feig til å innrømme det.
«Vi tar engelsk-klassen sammen, ikke sant?» Sa jeg.
«Det gjør vi. Jeg er Liam Payne.» Sa han og smilte igjen. Denne gangen smalnet øynene hans seg og det var som om stjerner lekte i irisene hans. «Og du er Everlyn Palmer, den nye jenta.» Han laget gåsetegn i luften da han sa «nye». Jeg trakk på skuldrene og rødmet. Så mye for å prøve å være usynlig. «Jeg vet det fordi jeg så deg i skolegården i dag til morgenen. Du stoppet og kikket på meg da?» Liam kikket ned i bakken. «Uhm? Uansett. Det Scout sier beskriver så å si denne skolen, om man bare ser nøye nok på det. Folk, uansett hvor mye de strever for å være annerledes eller prøver å bare gli ubemerket inn, så er de bare folk. Selv de man ikke legger så fort merke til.» Han sendte meg et siste blikk, før han skjøv stolen sin inntil bordet og forsvant ut av biblioteket.

 



Gratulerer med dagen til One Direction! Tenk at det har gått 3 år, helt uvirkelig. Er så stolt av guttene som har kommet så langt! 
Håper dere likte dette korte kapittelet. Ville få Liam inn i historien så fort som mulig, og føler at måten han kom inn på passer bra, i alle fall med tanke på resten av handlingen. I denne historien har Liam det gamle håret sitt, bare fordi han var så søtt med det og for å mimre litt haha ;) Neste kapittel kommer så fort jeg får noen kommentarer!

Tanker om kapittelet?
Hva syntes dere forresten om BSE-videoen?
(Jeg døde seks ganger på rad etter å ha sett den slik en Directioner gjør hahah) 

-Stine :) 

 

And then I met you // Kapittel 1.

Kapittel 1: Midt i mellom.

Jeg hadde ett mål for skoleåret. Ett mål jeg så mange ganger hadde gitt etter for, men nektet å la meg selv gjøre igjen. Det skjedde hver eneste gang mine foreldres firma byttet hovedkontor, noe som hadde skjedd opp mot fem ganger de siste fire årene. Hvordan det i det hele tatt var mulig spør jeg meg selv om ofte, og foreldrene mine enda oftere, men av dem får jeg alltid det samme svaret: «Livet er forutsigbart, vi kan ikke forplikte oss til noe når vi ikke vet hva fremtiden bringer.». Dette var en lekse jeg fikk hver gang jeg klaget om flyttingen, noe som skjedde nesten daglig, etter å ha gått på Smellet, som jeg liker å kalle det, etter hver eneste gang jeg måtte henge opp plakatene mine i et nytt rom. Likevel var det en lekse jeg aldri klarte å ta til meg, noe jeg ønsker jeg gjorde den dag i dag når jeg ser tilbake på skoleåret mitt. Jeg ga meg selv det samme målet som alltid; ingen forelskelser! Og det endte som alle de andre fem gangene; Smellet.

«Everlyn Palmer?» Jeg kjenner til «drillen»: Jeg møter opp på skolen et kvarter før timene starter. Med en gang jeg setter føttene mine innenfor skolens område popper det opp et gigantisk smil, et hode med perfekt gredd hår og føtter med nypussede lakksko. Det varierte om det var gutt eller jente, men fire av fem ganger hadde det vært en jente som hadde fått i oppgave å være velkomstkomiteen min. Denne gangen var det annerledes.
«Det er meg, ja.» Jeg lot blikket vandre over skoleplassen med alle folkene og mot personen som kom små hoppende mot meg.
«Hei! Hyggelig å hilse på deg. Jeg er guiden din for i dag.» Om ikke annet var denne personen rake motsetningen av hva som normalt sett møtte meg. Ikke bare var jenta jeg hadde forventet meg en gutt, men han hadde hverken lakksko på seg eller ny gredd hår. Tvert i mot hadde han stappet sine spinkle bein ned i noen klumpete high top sneakers som så ut til å være en størrelse for store, og håret hans sto til alle kanter. Det eneste jeg kunne krysse av på listen min var det gigantiske smilet, det var i alle fall på plass. Dobbel-sjekk!
«Hyggelig å møte deg.» Sa jeg mens jeg forsøkte å returnere et like varmt og stort smil tilbake.
«Jeg er Niall Horan. Vi kommer faktisk til å ha de fleste av klassene våre sammen. Ikke at jeg har sjekket eller noe.» Lo Niall. Jeg ristet sakte på hodet og prøvde å holde latteren inni meg mens vi beveget oss mot skolebygningen. «Jeg håper ikke du hadde store forhåpninger til guiden din, dette er en skole som er inndelt i spredte grupper, så for i dag er du nok støkk med meg om du vil overleve.» Jeg kunne se i øynene hans at han spøkte, men likevel kunne jeg ikke skyve bort tanken på om det virkelig kom til å bli så ille. Hva om dette skoleåret virkelig kom til å havne om liv og død?!
«Det mener du ikke.» Sa jeg og la til en nervøs latter. Niall lukket opp døren for meg og lot meg gå inn, før han gikk inn selv. Han stoppet ved siden av meg der jeg hadde stått og ventet på en avkreftelse. Øynene hans var som blå flammer der han holdt et slut smil om munnen.
«Velkommen til Universitetet!» Niall dempet stemmen sin og slo dramatisk ut med armene. «Hvor du enten glir inn i mengden, eller får det på den harde måten.» Jeg ville ikke tro på ham.
«Den harde måten?» Spurte jeg. Stemmen min ble mindre og svakere enn jeg ville den skulle være. Jeg rettet meg opp da Niall senket armene og snudde seg mot meg, smilet lengst forsvunnet.
«Kom.»

***

Etter å ha gått på flere forskjellige skoler likte jeg å kalle meg selv en ekspert på skoler. Denne teorien ble lengst glemt så fort Niall hadde dratt meg rundt i hele bygningen, forklart hvordan skapene virker, hvor de forskjellige klassene var, hvem som er populære og hvem jeg må holde meg langt unna. Noe han var i ekstase for var kantinesystemet; det var ferskvarer og ikke ferdigvarer, noe som krevet at elevene selv måtte jobbe i kantinen på rundgang for å lage maten, men jeg slapp å bekymre meg om det for denne uken fordi listen var allerede satt opp. Når vi var ferdig med denne lille omvisningen og besøket på rektors kontor for mer info, bøker og timeplaner, var første time over allerede, og vi kunne gå rett til den lille pausen før det var inn i Engelsktimen.
«Vi slapp i alle fall mattetimen, takket være deg.» Sa Niall mens han ga meg de siste bøkene mine som jeg satte inn i skapet mitt. Det var noen trange skap av tre, ikke metall som jeg hadde forventet meg. Ingen ting var som jeg forventet meg. Enda hadde jeg ikke fått noen nysgjerrige eller stygge blikk; ingen hadde i det hele tatt lagt merke til den nye jenta. Jeg tok det som et positivt tegn. Elevene var virkelig enten-eller, som Niall hadde sagt. Vi hadde de populære, de som gled inn i mengden, og de nederst på listen som man ikke ville bli sett med. «Det er bare teit!» Hadde jeg sagt til Niall. Han hadde bare trukket på skuldrene og dratt meg videre bortover gangene. «Det er slik ting fungerer her.»

 

Så fort alt var på plass i skapet mitt insisterte Niall på å introdusere meg for sine venner. Jeg sa at han ikke trengte å se etter meg lengere og at jobben hans som guide aka. Barnepasser for meg var over, men man lærer fort at men ikke kan si imot Niall. Enten så gir du etter for hundevalpøynene han gir deg, eller så klarer du bare ikke knuse det overlykkelige humøret hans ved å si nei. Han spradet bortover gangen og ut i skolegården, kastet fra seg et par hilsener til kamerater, med meg hakk i hel. Jeg så hvor Niall siktet mot. Det satt en gjeng på tre stykker på gresset og snakket. To gutter og en jente. Jenta satt mellom beina på en av guttene, med ryggen lent mot brystet hans og med guttens armer rundt henne. Det var lett å se de var et par, både på måten de satt og på de små blikkene de ga hverandre.
«Nialler!» Ropte en av guttene så fort han fikk øye på Niall. Jeg prøvde så godt jeg kunne og vise at jeg var med Niall, men fikk den uhyggelige følelsen av at jeg presset meg på. De så ut til å være en gjeng, og det er ikke alltid like lett å komme seg inn i gjenger, tro meg jeg har vært der før.
«Da ble omvisningen endelig ferdig, det var en del å forbedre Everlyn på om hun skal overleve på denne skolen.» Svarte Niall idet han gjorde en klassisk hånd-hilsen med den andre gutten. Gutter? Paret reiste seg også så fort vi var fremme ved dem, men gutten ble fortsatt stående med armene rundt jenta. Jenta hadde bleket lilla hår, øyne rammet inn av en tykk sort eye-liner og lyserosa lepper. Kjæresten hennes hadde skinnende sort hår, dypfargede brune øyne og et smil jeg ikke kunne klare å beskrive. Hele ansiktet hans var som en hemmelighet, mystikk i øynene og en usagt sannhet hvilende på leppene.
«Jeg er Everlyn. Hyggelig å hilse på dere!» Sa jeg så fort jeg fikk oppmerksomhet. Gutten ved siden av Niall prøvde seg på samme hånd-hilsen han hadde gjort med Niall, noe som ikke fungerte så bra. Det hele så heller ut så hånd spasmer fra min side. Han lo og klappet meg vennlig på ryggen isteden.
«Jeg er Louis.» Sa han med et smil som rakk helt opp til øynene hans. «Og dette er Perrie og Zayn. Unnskyld dem for å ikke klare å holde fingrene for seg selv, vi har fått nok av det klisset, men de ser aldri ut til å gå lei.» Perrie lo mens Zayn himlet med øynene og lot Perrie gå for å hilse på meg.
«Hva syntes du om skolen?» Spurte hun glad. Guttene satte seg ned på gresset og var allerede dypt inne i en prat. Perrie trakk meg med ned ved siden av seg.
«Den er annerledes.» Svare jeg og trakk på skuldrene. Et vindkast kom og jeg prøvde å få orden på det strie, jordbærblonde håret mitt. De fleste ville lagt meg i kategorien for «ginger», men håret mitt er for lyst til det. Riktignok har moren min rødt hår, men faren min har blondt, noe som gjorde at jeg havnet i fargetonen midt mellom dem.
«Det skal være sikkert.» Sa Perrie som også prøvde å holde håret på plass. Louis? hår så ut som fjær når vinden lekte med det, og Nialls hår ble enda mer bustete enn før. Det fikk ham til å se ut som et lykketroll med store blå øyne og smilet som dominerte ansiktet hans. Zayn var like bekymret for håret sitt som det jeg og Perrie var, noe som fikk meg til å le.
«Så hvilken kategori går dere inn i? Niall fortalte meg om fordelingen blant folk her.» Sa jeg. Perrie nikket.
«Vi er midt i mellom. Ingen pirker på oss, men ingen legger særlig merke til oss heller, noe som er både godt og vondt.» Sa hun. «Jeg håper du ikke havner med feil folk, Everlyn. Du er velkommen hos oss.» Perrie smilte varmt til meg idet klokken ringte. Vi reiste oss alle fra gresset og begynte å så mot skolen igjen. Perrie fant plassen sin ved siden av Zayn, Louis og Niall lå allerede litt foran oss og jeg prøvde så godt jeg kunne å føle meg like velkommen som det jeg faktisk var. Jeg kikket rundt og så at alle var i like stor hast med å komme seg til timen i tide, alle bortsett fra en skikkelse som lot beina subbe langs bakken, flere meter etter alle andre. Det var en gutt, han gikk med hodet bøyd, en sekk over høyre skulder og jeg kunne ikke la være å legge merke til at han haltet på det ene beinet.
«Kommer du?!» Jeg la ikke merke til at jeg hadde stoppet før Perrie ropte på med ved skoleinngangen. Jeg kikket fra gutten, til henne, og tilbake på gutten igjen. Han kikket opp da han hørte Perrie og øynene hans landet på meg like fort som de forlot meg. Likevel kunne jeg se alt i øynene hans, og jeg viste at vi delte det samme problemet; det å føle seg velkommen. Den eneste forskjellen var at han så ut til å kjempe hardere, i og med at han ikke så ut til å være så veldig velkommen, noe jeg forstod da han plutselig ble dyttet til bakken av en gjeng gutter som kom farende forbi ham. 



Dere må unnskylde meg om dete kapittelet er litt "dødt". Jeg har virkelig ikke skrevet noen ting sidne jeg sluttet med denne bloggen, så jeg er kanskje litt rusten heheh. Men det kommer seg fort, må bare komme inn i ting igjen :) Håper dere liker kapittelet og er like flinke med å komme med tilbakemeldinger som før. Og ikke vær redde for å komme med kritikk eller ting dere ikke er fornøyd med, det er ofte like nyttig og bra som ros er ♥

Hva tenker dere om plottet?
-Stine.  

And then I met you.

Kapittel 1 blir publisert klokka fire idag.

Må bare dele litt info med dere om historien! Først og fremst kommer historien til å hete And then I met you. Handlingen foregår på en skole, noe som betyr at gutta ikke er kjente i denne historien. De er alle med og jeg har tatt i bruk personene deres, men i forskjellige sammenhenger. Altså at de har ulike roller i fortellingen. Dette er en AU historie (alternative universe). Håper dette går bra for dere alle. Det er så mange fanfics der ute som handler om at guttene er kjente også kommer jenta inn i historien, bla bla bla. Jeg vil prøve noe nytt! :)

there is nobody else ♥

Høres det greit ut, eller har dere store protester? :)

-Stine 

My secret - Kapittel 5.

Kapittel 5: Kjære Liam. 

Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg tror det er fordi jeg er redd for å si det til deg når jeg kan se deg foran meg; utrykket ditt, reaksjonen. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Dessuten så kjenner jeg deg ikke. Det eneste jeg vet om deg er at du er en gutt som bryr deg om bestemoren din, liker å drikke kakao og at du har en fortid jeg gjerne vil bli kjent med. Jeg vet også at du liker boken The Perks of Being A Wallflower veldig godt, og siden den boken er bare skrevet som brev fant jeg ut at dette var en god idee. Jeg håper det var det?

Først så vil jeg bare si hei, for jeg klarte ikke si det til deg sist torsdag, og jeg dukket aldri opp på den fredagen. Jeg beklager det, men jeg fant ikke styrken. Som jeg sa; jeg hadde aldri klart å fortelle dette. Du skjønner Liam, for ett år siden slet jeg utrolig med hodepine. Mamma og Pappa bare blåste det bort som om det ikke var noe, de tok meg med til øyelegen og skaffet meg briller, jeg tok to Paraceter hver eneste dag. Det fortsatte slik i tre måneder inntil jeg fylte 17 år. Det som var så spesielt med dagen var ikke at jeg bare fylte 17, men også fordi det er dagen ikke bare jeg, men hele familien min, skjønte at det ikke bare var hodepine. Jeg fikk et epilepsianfall. Jeg husker ikke mye fra det, ikke vil jeg huske det heller. Mamma har snakket om det til meg, men jeg lukker bare ørene. Jeg var overbevist om at det var som de sa; det var bare hodepine, eller i verstefall migrene. Det var det ikke.

Du trenger ikke vite i detalj hva som foregikk den dagen, uken eller måneden. Det eneste du trenger å vite er at det hele førte til at jeg måtte flytte. Det viste seg at med en gang mamma hadde fått beskjed om at det var noe alvorlig galt med meg, men at de ikke viste hva enda fordi testene ikke var klare, søkte hun etter en ny jobb, kjøpte en leilighet og vi flyttet hit. I følge henne er sykehuset her i London mye bedre, jeg håper hun har rett. Likevel er ikke alt så mye bedre her. Mamma må jobbe ekstra mye for å tjene opp pengene for leiligheten og Pappa er fortsatt i Leeds. Det er vanskelig å få venner også. Jeg føler alle stirrer på meg og tenker «hun er ikke normal, det er noe galt med henne». Jeg viste det var noe galt med meg. Legene hadde foreløpig sagt at jeg var under diagnosen epilepsi. Det er vel ikke mulig å se med bare et øyekast at noen er en epileptiker? Likevel følte jeg det. Jeg fikk to venner til slutt, men de vet ingen ting. Jeg har ikke hatt mange anfall etter det på bursdagen min, og jeg håper jeg aldri kommer til å få det igjen heller. Jeg kommer ikke til det, for jeg har funnet ut hva som er galt med meg. Da jeg fikk øye på deg på torsdagen hadde jeg får innkallelse av legen min. Jeg trodde jeg bare skulle ta nye tester, men jeg tok feil. Jeg vet hva som er galt nå, likevel er det ikke en lettelse. Tvert imot. Liam? Jeg har en hjernesvulst. Det forklarer hodepinen, gjør det ikke? Jeg tok CT-røntgen og MRI-undersøkelse den dagen, og det er nå helt klart. Det er noe galt med trykket i hodet mitt, kort sagt. Det er en hel del andre ting som også er galt, men det er ikke viktig. Jeg er heldig, jeg ble ikke lagt inn. De sier at tumoren er så liten at den ikke vil gjøre større skade, det viser CT-bildene, jeg kommer bare til å fortsette med hodepiner men jeg har fåt medisiner imot.

Burde jeg være lettet? Jeg føler meg ikke noe tryggere enn det jeg var. Hva om tumoren ikke er harmløs? Hvorfor kan de ikke bare ta den ut og forsikre seg om at jeg blir ok?! Jeg vet du ikke har svaret, men det er det eneste jeg tenker på, så jeg måtte skrive det ned. Jeg mente ikke å bekymre deg, du så ganske overrasket ut. Og jeg er lei for at jeg ikke har gjort noe for å prøve å snakke med deg, jeg ville bare ikke at det som skjedde med mine gamle venner skulle skje med deg. Jeg vet du kanskje ikke ser på meg som en venn ettersom vi bare har sett hverandre to ganger, men etter Leandra og Angel (to venninner fra skolen) er du det nærmeste jeg kommer en venn. Jeg var redd du skulle se på meg som syk, for det er jeg ikke. Mine gamle venner bekymret seg hele tiden om jeg skulle så et nytt anfall, de sørget alltid for at jeg sa jeg hadde det bra. Klart jeg har en sykdom, men det påvirker ikke personligheten min, personligheten er den jeg er? Uansett, jeg håper du har det bra, og at vi kanskje kan sees igjen. Jeg har lagt med nummeret mitt, siden du var så snill og ga meg ditt, det er jo bare rettferdig, er det ikke? 

Jeg ber deg ikke om å være vennen min, men jeg ber deg om å se meg og ikke sykdommen min. 

Hilsen Jane.

Hun er så vakker ↑ 
Håper dere liker denne lille ideen med brevet, en måte for dere å bli litt mere kjent med Jane på, og kanskje litt morsommere å lese noen ganger. 

Syntes?
-Stine 

My secret - Kapittel 4.

Kapittel 4: Dømt.

Jane hadde ikke klart å tenke på noe annet enn fredagen, men kunne du klandre henne? Hun hadde ikke vært i kontakt eller hatt en venn på lenge som var utenom skolen, og en hun faktisk følte hun kunne være seg selv rundt på en eller annen måte. Med Liam trengte hun ikke late som. De var fremmede og det er kanskje lett å dømme en fremmed, men ikke så lett som du dømmer den du kjenner historiene til. Likevel viste hun at det var dagen i dag hun burde ha klart i hodet. Clara hadde kommet inn på rommet hennes klokken åtte om morgningen og vekket henne. Etter frokost på sengen (mer bestemt en tørr bagett), en dusj, påkledning og en kopp te, sto Jane og Clara ved utgangen av leilighetskomplekset. «Vil du jeg skal hente bilen? Du kan vente her.» Sa Clara. «Mamma.» Sa Jane advarende, og med ett dypt sukk fra dem begge begynte de og gå mot bilen. «Er du nervøs for i dag?» Spurte moren. «Det er vel ingen forskjell.» Svarte Jane. Clara beit seg i leppen og nikket, hun håpet virkelig på det samme.

Det var stille i bilen helt til de var fremme. Det var stille da de gikk inn i en gigantiske bygningen og tok heisen opp til femte etasje. Jane unngikk å lese på skiltene, det gjorde hun alltid, likevel viste hun godt hvor hun var. Det var stemningen som avslørte det hele, og menneskene som vagget i gangene. En dame i hviteklær kom bærende på en haug med småflasker, og en utslitt mann kom ut fra en rom med tårer nedover kinnene. Jane kikket vekk. Hun klarte ikke se sorg og andre lide på den måten; hun viste grunnen. Hun viste at personen bak det hele som skapte sorgen ikke kunne gjøre noe med det, og det gjorde Jane vondt. Hva om det er meg? Clara lå en hånd på ryggen til datteren og stoppet utenfor en åpen dør. Hun tittet hodet inn og stirret på mannen bak pulten mens hun kremtet. «Jane og Clara. Bare kom inn.» Jane så bunken med papirer foran mannen og sukket. «Vi har en del å snakke om.»

***

«Liam, er du ok?» Liam kjente moren trakk han inn i en klem, men han ga ingen respons. Selvfølgelig var han ikke ok, han hadde ikke vært det i hele sitt liv! Det var alltid oppturer og nedturer, men det var én ting som alltid kom til å være med ham, og det gjorde ting vanskeligere for ham. «Jeg er veldig lei for det, Liam. Vi vil fortsette med årlige sjekker til vi vet hva som er galt. Kanskje det til og med dukker opp et mirakel?» Liam kikket opp fra skulderen til moren og på legen sin; hun var en relativt ung dame (kanskje 38) med et snilt smil og blå øyne. Liam forgudet henne da han var liten, men som årene gikk dabbet begeistringen seg av. Han var ikke lenger opptatt av plastlekene eller klistremerkene som lå i den andre skuffen i skrivebordet. Han var der kun på grunn av at han ville bli bedre, men år etter år gikk håpet ned. «Jeg har lyst til å være frisk, dette ødelegger for meg!» Sa Liam og glodde på Dr. James. Hun sukket og nikke trolig. «Jeg vet det. Men vi kan ikke gjøre noe enn å fortsette testene.» Moren strøk ham gjennom håret. «Det ødelegger ikke for deg så mye, gutten min. Du er heldig; du har det ikke vondt.» Liam reiste seg brått og stormet mot døren. «Likevel må jeg konstant være forsiktig! Jeg vil leve, ikke overleve!» Alt Liam ville var å være som alle andre. Han ville ikke skille seg ut. Fortiden hans var dømt av forskjellige årsager; mange på grunn av at han ikke var som alle andre. Han ville ikke at det skulle bli fremtiden hans. Han braste ut av kontoret og videre nedover korridorene. Sykepleiere, leger, pasienter; de var over alt. Liam kunne bare se stedet som ett sted; sykehuset. Det var her folk skulle få hjelp, likevel hadde ikke stedet gjort noe for ham, og han var etter 17 år. Han kunne høre moren si et raskt «hade» til Dr. James før hun små trippet etter Liam. «Stopp, vennen.» Bedde hun, men Liam overhørte henne. Han svingte til venstre og tok trappene ned, mens han viste at moren måtte ta heisen siden hun hadde vrikket ankelen ved en tilfeldighet da hun var ute og gikk tur med en venninne. Det kom Liam til nytte i alle fall litt. Med hodet fullt av tanker braste han ut i entreen til sykehuset, han skulle akkurat til å løpe resten av veien til parkeringsplassen og sette seg i bilen, da noe fanget blikket hans. Et par tåresprengte øyne, en så knusende omfavnelse at han kunne kjenne presset i sine egne ribbein. Et så knusende bilde som fikk han ikke bare til å bekymre seg, men til å frykte hva årsaken var. Og Liam viste han skulle få vite, for Janes tåresprengte øyne fanget blikket hans.



Som jeg lovet poster jeg et kapittel idag også, selvom dere kort sagt sugde på å kommentere sist kapittel. Sorry asss, måtte bare si det -.- Men, men, jeg skriver fordet! Kort kapittel, men jeg håper det går fint, og at dere forstår det! :)

Hater det? Liker det? :)

-Stine 

My secret - Kapittel 3.

Dedikert til Kaja! Tusen takk for støtten din og kommentarene dine, det betyr kjempe masse <3 


Kapittel 3: Avtalen.

Det gikk flere uker før Jane endelig følte hun falt til ro. Og med ro mente hun ikke at hun endelig hadde funnet sin plass, men at hun til slutt hadde klart å tenke noe annet en det pinlige møtet med Liam. Hun ante ikke hvorfor hun følte seg så berørt av hendelsen, men av en eller annen grunn var hun bare det. Noen ganger kan man ikke sette fingeren på hvordan man tenker og føler det man gjør, det bare er slik. Janes siste fire uker hadde gått ut på masse lesing, den siste innspurten før vinterferien, og hun var rett og slett utslitt. Clara hadde vært mer opptatt av jobben sin enn normalt, noe som Jane på en måte var takknemlig for. Hun fikk fred å ro hjemme når moren stengte seg inne på kontoret sitt i leiligheten, noe som betød at Jane slapp å lese på biblioteket sammen med Angel og Leandra, eller å dra til The Brick. Så nå som vinterferien endelig stod for tur var det planer som var det store temaet. «Jeg skal til Paris!» Sa Angel stolt. Øynene hennes glinset med et så stort håp at Jane bare måtte smile. Hun viste hvor mye Angel hadde hatt lyst til å dra til Frankrike; noen av slektningene hennes bor der, så hun unte venninnen turen. «Hva skal du?» Spurte Jane og kikket til Leandra. «Bare være hjemme, som vanlig. Hva med deg?» Sukket hun. Jane trakk på skuldrene og kikket ned i fanget sitt. Sist vinterferie hadde alt vært som det skulle. Faren hadde tatt med seg både Jane og Clara opp til en hytte lenger nord, og snøen hadde falt fra himmelen som om jorden var en magnet. Jane hadde stått på ski for fjerde gang i sitt liv, og hun hadde hatt snøballkrig med foreldrene, noe som alltid endte med masse latter. En time senere satt de bestandig foran peisen alle tre, med hver sin kopp kakao i hendene. Jane husker følelsen av peisens flammer som varmet huden hennes. Som oftest satt hun seg så nær at det prikket i huden, men det gjorde ikke noe. Det kilte. Det kilte hele henne, livet hennes, og fikk henne til å le. Slik hadde det vært alle vinterferiene da hun bodde i Leeds. Men en vinterferie i London skulle bli annerledes.

Klokken var elleve på morgningen, og Jane hadde vært våken to timer. Hun hadde spist frokost i vinduskarmen på rommet sitt, kledd på seg og bestemt seg for å gå seg en tur. Kulden blåste og fikk to roser til å gro i kinnene hennes. Hun følte seg som en fjær i vinden der hun gikk bortover fortauene. Vinden ledet henne til steder, men ingen-steder. Hun var en marionett for været. Tilslutt fant Jane seg selv på utsiden av The Brick, men før hun rakk å snu og gå til et annet sted bestemte beinene hennes seg for å vandre rett inn i kafeen. Den var lik som alltid; tom, men også full av ro, varme og kjærlighet. Jane kunne ikke annet enn å smile når hun tok inn omgivelsene. «Vi har egentlig stengt i dag.» Sa en stemme. Det var ikke Helen som snakket, for hun ville ha bedt Jane komme nærmere, sette seg og servert henne en kopp varm drikke. Jane rødmet da hun hørte stemmen, og følte seg enda dummere da hun skjønte at han bare prøvde å ta igjen på henne for de første ordene de hadde utvekslet sist gang. «Unnskyld.» Mumlet Jane, men hun mente ingen ting med det. Hun tok av seg luen og gikk bort til disken. «Du har ikke vært her på lenge.» Sa Liam og kikket opp fra boken som han holdt i hendene. Han signaliserte at Jane skulle sette seg mens han helte oppi en kopp kakao til henne. «Jeg har vært opptatt.» Svarte Jane og trakk på skuldrene. «Bestemor sier du kommer hit uansett hvor opptatt du er. Er det noe på gang?» Spurte Liam og rakte Jane koppen. «Hvor er hun? Siden du først nevner henne.» Spurte Jane fort. «Hun er ute og ordner noe, så hun ba meg passe på her imens. Hun er tilbake om ikke lenge.» Svare Liam. Jane tok ham inn. Hun studerte hans runde ansikt og mørkebrune øyne. Det litt for lange håret, der luggen hektet seg i de tykke øyevippene hans. Måten han beit seg i leppen på da han gikk tilbake til lesingen, og det lille glimtet han fikk i øyekroken da han skjønte at Jane stirret på ham. Han kikket opp og smilte. «Hva leser du?» Spurte Jane. «The Perks of Being A Wallflower.» Svarte han. «Jeg bestemte meg for å lese den da jeg hørte så mye bra om den. Det som er utrolig er at den er mye bedre enn det folk sier den er. Jeg vet ikke om det bare er at jeg føler meg knyttet til Charlie, han er hovedkarakteren, eller om boken bare er skrevet, siden den er skrevet bare som brev.» Jane rynket brynene sine og lente seg på albuene slik at hun var nærmere Liam. «Hva får deg til å like Charlie?» Spurte hun. «Har du lest boken?» Liam hevet øyenbrynene og gliste da Jane nikket fort. «Vel? Jeg tror det er hans person. Jeg kan ikke sette meg inn i noen av situasjonene hans, for han går gjennom mye verre ting enn det jeg gjør, men måten han er på. Han er en wallflower. Han er der, ser og hører, og tier om det. Jeg var litt sånn en gang.» Svarte Liam. Stemmen hans ble stillere og stillere jo lenger setningen drev på, og Jane forstod at boken virkelig betydde noe for Liam. «Jeg føler det samme. Og jeg håper at jeg en dag kan få slike venner som Charlie har. Jeg trenger ikke fler enn to stykker; bare noen få nære venner.» Svarte Jane. Det ble stille mellom dem en lang stund, og det eneste de kunne høre var vinden som ulte ute, knirkingen i treveggene og svelgingen da de drakk fra kakaoen sin. «Hva går du igjennom?» Spurte Jane plutselig. Liam kikket forvirret på henne og satte seg mer til rette ovenfor henne. «Du sa du at Charlie gikk gjennom mye verre ting enn det du gjorde.» Forklarte Jane. Liam sukket og nikket stille. Plutselig var det som om han forandret seg. Øynene hans mistet varmen, personligheten hans mistet selvsikkerheten og i stedet for en voksen gutt satt det heller en usikker skygge foran henne. «Det? er en veldig lang historie. Det er en hel rekke med ting som bare smales i en tykk smørje. Det er ikke en gang vits i å forklare.» Liam ristet på hodet. Jane hadde ikke lyst til å presse ham, hun hadde aldri vert en person som prøvde å dra noen ut av sin komfortable sone, og hun følte hun allerede hadde gjort det mot Liam. Dessuten, om Liam hadde gjort det mot henne hadde hun ikke vist hva hun skulle gjøre. Hun hadde mest sannsynlig vært på gråten. «Jeg skjønner.» Svarte hun. «Hva skal du i ferien?» Liam var kjapp til å bytte tema. «Jeg skal forresten ingen ting, så om du vil finne på noe, så kan vi godt det.» Jane smilte og nikket. «Gjerne! Men jeg kan ikke på Torsdag.» Liam smilte. «Jeg er opptatt da jeg også, men hva med på Fredag?» Spurte han håpefullt. Jane smilte tilbake og nikket. «Det passer! Kan jeg ikke møte deg her?» Sa hun. «Jo. Vi kan jo tekste i mellomtiden.» Sa Liam før han fant frem en papirlapp og skrev ned nummeret sitt på den. «Avtale.» Gliste Jane.

javascript:mctmp(0);

Skal poste mer regelmessig nå! :) Om dere ikke har lest The Perks of Being A Wallflower; HVA VENTER DERE PÅ!?!?! Det er en helt uvirkelig og fantastisk god bok. Jeg har lest den ut på så kort tid, og slik som Liam og Jane snakker om den er min mening om boken. Alle er nok Charlie på en eller annen måte, og om ikke så kan man bare ikke la være å bli glad i ham. Savner han allerede, følte meg tom da boken var slutt... :(
Allerede i neste kapittel begynner det litt drama, jeg håper dere syntes det ikke er for tidlig, men det har en stor betydning for historien!!!! :) Neste kapittel kommer i morgen eller på lørdag <3

Linker:
min andre fanfic blogg:  http://fiction1d.blogg.no/
Personlig blogg: http://youngwriter.blogg.no/
En Larry blogg: http://larryisreal.blogg.no/ (måtte ta med bloggen fordi jeg beundrer personen eller personene bak den. De får hat, men likevel så fortsetter de å skrive om Larry. Ikke bare har de bra bevis, videoer osv, men de er kjempe flinke og sterke! Om noen gidder å sjekke den og ikke legge igjen hat, tror jeg hun/han/de hadde blitt glade :) 

Syntes?
-Stine 

Sannheten.

Har innsett at dere, i alle fall en del av dere, faktisk tenker en del over hva som fåregår i mitt liv nå for tiden. Flere av dere har spurt meg hvordan det går, og sagt at jeg kan komme til dere om det er noe. Og dere aner ikke hvor mye det betyr for meg! Dere aner virkelig ikke... Jeg har ikke bestandig hatt noen å snakke med, men nå har jeg fått venner jeg kan stole på, og å vite at til og med noen av dere, som jeg nå ser på som venner også, bryr seg har virkelig fått meg til å tenke. Dere skal få vite litt om hva som foregår inne i mitt hode, uten at jeg gjør det for personlig:

Mamma har kreft. Hun går på cellegift, noe som gjør henne syk og sliten, heldigvis virker det som at hun takler det OK, men det er etter den første behandlingen. Det går litt inn på meg og vite at hun faktisk har hatt en sjanse for å ikke overleve. Hadde kreften ikke vært oppdaget på det stadiet det var hadde hun mest sansynlig ikke fått det like bra, om dere skjønner hva jeg mener. Det skjedde av ren tilfeldighet, så vi var heldige, kan man vel si... Likevel går dette inn på meg, og selvom jeg er en av de personene som smiler, alltid er hyggelig, så vil det ikke si at jeg har det bra hele tiden. Jeg også gråter, kanskje mer enn folk tror jeg gjør, og det er noe jeg hater. Jeg hater å gråte, for da har jeg ikke kontroll over meg selv på samme måte som jeg ellers har.

Jeg har heldigvis noen herlige venner som jeg kan snakke med det meste om, men det er også ting jeg skjønner jeg må holde for meg selv og skåne alle andre for. Jeg lyver ikke, jeg bare gjør hva som jeg vet er best. Det er nemlig ikke alle følelser jeg kan sette ord på, noe som desverre ender i tårer, noe som gjør det vanskelig å forklare for andre. Jeg går igjennom en vanskelig periode nå, noe som påvirker hverdagen min og tankene. Likevel tror jeg ikke at jeg har smilt så mye som jeg gjør nå noen gang før, om det er en god ting eller ikke kan diskuteres.
Jeg skriver ikke dette her fordi jeg vil ha oppmerksomhet; heller det motsatte! Bare glem min situasjon, og fokuser heller på historiene mine. Det er like koselig hver gang dere snakker til meg på facebook, selvom det ikke er mye å si, så er det fint å vite litt om hva som foregår i alle andres liv også. Om dere har mye lekser, hvem bok dere leser, eller hvem sanger dere elsker. Det får meg til å tenke at ting faktisk er OK, og at hverdagen ikke bare er mørk og trist. For det er den ikke; den er full av lysglimt jeg lukker øynene for! Og jeg vil gjerne bli flinkere til å åpne øynene mer.


Tror nok dere vet en del mer om meg nå. Og skriving er min måte å sette følelsene mine litt i perspektiv. Det er mange historier jeg har skrevet men ikke lagt ut for dere. Jeg skriver hver dag, selvom jeg ikke publiserer hver dag. Jeg vil at det dere skal få skal være godt nok og "perfekt" så jeg gjør mitt beste. Håper at også dere vet at dere kan stole på meg like mye som dere sier jeg kan stole på dere. Jeg kan kanskje ikke sette meg inn i alle deres situasjoner, men jeg kan tenke meg hvordan det føles, og om noen trenger å få lettet tankene sine. Slik som enkelte av dere har gjort for meg :)

Over og ut for denne gang :) Nytt kapittel er på vei!
God påske!!!!

-Stine

My secret - Kapittel 2.

Dedikerer dette kapittelet til bestevennen min Vilde ♥ Er for det første utrolig glad for at du leser historien min og støtter meg på den måten, men også alt annet du gjør for meg. Du (og de andre jentene) har fått meg til å smile og le når jeg virkelig har trengt det mest, og jeg tror ikke du vet hvor mye du virkelig betyr for meg. Er kjempe glad i deg, Vildus! ♥


Kapittel 2: «The Brick».

Noen ganger følte Jane at hennes eneste måte å slippe unna på var å løpe. Ikke bare fysisk, men også psykisk. De siste årene hadde hun løpt mye, og prøvd og ikke å se tilbake på problemene som hadde dukket opp. Det eneste hun hadde lært seg var at når hun løp fra ett problem, dukket et nytt like raskt opp. Da hun var liten husket hun at foreldrene kranglet en del, hun forstod ikke hvorfor den gangen, men nå gjorde hun det. «Gjør jeg noe galt?!» Hadde Clara ropet til mannen sin. Og han hadde svart like rolig som han alltid var, at «Nei, du gjør ikke noe galt. Jeg trenger bare en pause». Så tok det to måneder før Jane så faren sin i huset deres igjen. Hun hadde akkurat vendt seg til tanken om at faren hennes, som hun bare så i helgene, ikke kom til å være på kjøkkenet hver morgen hun våknet, da hun plutselig fant ham ved kjøkkenbordet en tidlig morgen. «God morgen, Jenta mi.» Og så var alt tilbake til normalt igjen. Jane prøvde å overhøre de hvesende diskusjonene foreldrene hadde om kveldene, hun prøvde bare å klamre seg til håpet om at Pappa skulle være hjemme. Hun smilte hver eneste morgen og etter en stund vendte hun seg til blikkene foreldrene sendte hverandre. Hun pusset bare ikke brillene sine bestandig. Og da hun ble eldre, og foreldrene fortsatt kranglet til tider, puttet hun ørepluggene i ørene og hørte på musikk. Et problem mindre.

«Tar du oppvasken igjen, Jane? Unnskyld, men jeg har noen telefoner jeg må ta til noen kunder før jobben i morgen, og det må ikke bli for sent.» Clara kikket på datteren sin, som nikket uberørt. Jane minte Clara om seg selv da hun var 17 år, men hun kunne ikke si om det var på en positiv eller negativ måte. Uten å si et eneste ord til forlot hun kjøkkenet til Jane, som skuffet den siste gaffelen med pasta inn i munnen. Jane var vant til følelsen av å være alene. Hun hadde vokst opp på den måten, og etter at hun flyttet fra Leeds hadde hun ikke forventet seg noe annet. Hun var vandt med morens fravær, og farens lille oppmøter. Hun likte også å være på egenhånd selv om hun alltid hadde noen rundt seg. Hun likte roen og freden det ga tankene hennes. Hun ryddet fort av bordet, og vasket opp som moren hadde bedt henne om, før hun gikk inn på rommet og hentet skolesekken sin. Hun måtte få gjort leksene før det ble alt for sent og hun måtte legge seg eller ble for sliten til å pine øynene med lesestoff om atomer og molekyler. Hun gikk inn igjen på kjøkkenet, skrev en post-it lapp til moren om at hun dro til biblioteket for å gjøre lekser, før hun festet den på kjøleskapet over de andre post-it lappene hun hadde hengt der tidligere. Så sukket hun og gikk ut.

Med en gang hun nådde biblioteket kom hun på at Angel og Leandra mest sannsynlig kom til å være der inne bøyd over bøkene sine. Jane hadde ikke lyst til å møte dem nå, og forklare hvorfor hun ikke var hjemme som hun sa hun skulle. Så isteden snudde hun ryggen til biblioteket og gikk i retning av cafeen som venninnene hennes ikke viste om. Svært få viste om den, noe som ikke var så rart. For det første var den kalt The Brick noe som i seg selv ikke var et særlig vanlig navn på en cafe.  For det andre så lå den bortgjemt i enden av et gatesmug, og normale folk visste bedre enn å gå inn i skittene gatesmug det stinket av. Likevel hadde Jane funnet den av ren tilfeldighet. Enda en av hennes problemer hadde skaffet henne stedet. Hun hadde kranglet med moren den første uken de hadde flyttet inn i leiligheten; Jane ville ikke gå på skolen moren hennes hadde valgt ut til henne. Hun hadde tatt seg en gåtur klokken ti den kvelden, og Londons mørk var nok til å skremme henne, men da hun merket at en mann fulgte etter henne hadde hun latt impulsene ta over. Det endte med at beina hennes førte henne til The Brick, og det hadde vært hennes favoritt-sted siden den dagen til tross for deres tørre småkaker. Kakaoen deres veide opp for kakene, den veide opp for hele det falleferdige stedet.

«Er det Jane?» Cafe-eieren Helen myste mot inngangen. «Kom inn kjære deg!» gliste hun da Jane vinket sjenert. «Jeg må bare få gjort unna noen lekser før dere stenger, er det greit?» Spurte hun og satte seg ved bardisken. Helen nikket ivrig og gliste. «Klart det. Bli så lenge du vil, og bare rop om det er noe. La meg lage deg litt kakao, før jeg går inn på bakrommet og gjør månedens regnskap ferdig.» Helen startet å lage en kopp kakao mens Jane dro frem skolebøkene sine. Hun følte seg alltid så velkommen hos Helen. Hun var som en stor myk bamse, og til tross for at hun var nærmere 60 årene følte Jane at Helen var en av dem som forstod hennes ungdommelige problemer best. Jane hadde åpnet seg for Helen og hun bare lyttet. Hun hadde ikke mye å si, men bare at hun var der, følelsen av at noen brydde seg, var nok for Jane. «Om noen kommer inn, si at vi stengte tidligere i dag.» Helen ga Jane koppen, blunket og forsvant inn på bakrommet. De viste begge to at det mest sannsynlig ikke kom til å dukke opp noen andre. Men noen ganger tar selv sannsynligheten feil.

To kopper kakaoer senere var Jane endelig gjennom sidene med naturfag, og sukket lettet ut. Helen hadde fortsatt ikke kommet ut, og om ikke Jane viste bedre hadde hun sovnet der inne. Jane smilte til seg selv mens hun tok frem sin siste skolebok og sukket da hun så det var matte. Hun var i ferd med å stupe ned i rutearkene, da dørklokken startet å ringe og signaliserte at noen andre også var kommet for å besøke den slitene cafeen. Jane bannet for seg selv da hun kom på hva Helen hadde sagt, og skjønte at hun måtte ta på seg oppgaven for å si de var stengt. Sakte snudde hun seg rundt og møtte blikket til den fremmede som kom gående inn. «Hei.» Sa han stille og trakk på smilebåndene da han møtte Janes blikk. Jane bannet enda en gang til seg selv da hun tok inn gutten; hvor forferdelig er det ikke å måtte være den som jager ut en tiltrekkende gutt?! «Eh, hallo.» Nølte Jane. «Det er egentlig stengt.» La hun til. Gutten lo kort og nikket. «Jeg vet. Jeg kommer bare for å ordne noe.» Og før Jane rakk å gjøre noe var gutten bak disken og på vei inn til bakrommet. «Hva skal du?!» Ropte hun etter ham. Hun spratt opp fra stolen sin og løp etter ham. «Du kan ikke bare gå rett?» Hun stoppet da hun så gutten omfavnet Helen. Rødmen spredde seg i kinnene sine da hun skjønte at Helen og gutten var bekjente, og de virket nærmere hverandre enn det Jane og Helen var. «Det går fint, Jane. Dette er barnebarnet mitt Liam.» Helen og gutten, Liam, trakk seg fra hverandre, og gutten trakk på skuldrene med en kort latter. «Å. Unnskyld, jeg viste ikke?» Liam avbrøt Jane og stakk hånden sin frem for å hilse. «Det går fint. Jeg er Liam. Og glad jeg endelig møter deg, for Bestemor har nevnt hennes beste kunde et parr ganger for mye.» Smilte ham. Jane tok hånden hans og hilste. «Jeg er Jane.» Mumlet hun, og kjente seg selv rødme enda sterkere. Hun hadde alltid vært slik når det kom til gutter. Hun var ikke typen noen av guttene la øyne på, og hun kunne nesten ikke se for seg selv med noen kjæreste. «Hyggelig å møte deg, og tusen takk for at du kommer hit. Jeg vet det betyr mye for Bestemor.» Liam smilte snilt ned mot Jane og kikket mot Helen igjen. «Selvfølgelig gjør det det! Jane er en av de koseligste jentene jeg noen gang har møtt, du burde be henne ut Liam!» Alle mødre eller bestemødre likte å gjøre barnet eller barnebarnet sitt flaut, noe det så ut som Helen også moret seg over. Hun fikk seg en skikkelig god latter, når ikke bare ansiktet til Jane var i flammer lenger, men også Liam sitt. Ungdommene sendte hverandre ukomfortable blikk, og Liam prøvde å le det bort og sa noe som «Jeg kjenner henne ikke en gang». Og det var sant, men det gjorde ikke Jane noe mer godt å vite at selv en fremmed, som ikke kjente henne, heller ikke ville ha gått ut med henne. Hun lurte noen ganger på om hun bare hadde alt for dårlig selvtillit eller om det var noe alle jenter på hennes aldrer tenkte en gang nå og da. Men hun lot som ingen ting og fniste kort og ristet på hodet. «Jeg må komme meg hjem. Ha det bra, Helen. Hyggelig å møte deg, Liam.» Jane smilte svakt mot dem begge. «Håper jeg ser deg igjen denne uken, kjære. Ha det godt.» Helen ga henne en klem, før hun forsvant ut til disken igjen. Jane og Liam fulgte etter, og mens Jane pakket sakene sine var det helt stille. «Hade.» Sa Jane en siste gang, og fikk Helen til å kikke opp fra papirene sine og Liam til å små-kikke halvt opp fra kakaoen sin. «Ha det!» Ropte Helen etter henne, mens Liam sendte henne et smil, der et nesten usynlig smilehull dukket opp på venstre kinn. Og det var akkurat det bildet som Jane ikke fikk ut av hodet; Liam og hans trollbunnende smil. 



Som dere ser har jeg begynt å dedikere kapitteler igjen. En måte for meg og vise hvor mye alt dere sier, og at dere leser betyr for meg :)
Jeg vet ikke hva Liam's ekte bestemor hetter, og The Birck er helt sikkert ikke en ekte kafè, men la oss late som ;) Dere var så utrolgi flinke til å kommentere på sist kapittel! Wow, det tok puste fra meg altså, og noe jeg virkelig trengte! Fikk en dårlig nyhet denne uken, mamma skal nemlig gå på cellegift likevel. Men sånne småting som deres kommentarer er noe jeg har lært meg å sette mer pris på. Så jeg kan si dere en ting, som veldig mange sier, men som veldig få faktisk gjør; sett pris på de små gledene i livet! Det jeg lever opp til nå om dagen ♥

Hva syntes dere?
-Stine

My secret - Kapittel 1.

Kapittel 1: Løgner.

Ett helt år har gått, likevel føles det ut som starten. Jane ser fortsatt rundt seg og tenker «hvor er jeg?». Hun er fortsatt fremmed og føler seg forlatt bland alle rundt henne. Det eneste som holder oppmerksomheten hennes er skolen, og de få vennene hun har. Egentlig har hun det ikke så ille; hun blir ikke mobbet, hun gjør det greit på skolen og har venner og familie som bryr seg om henne. Likevel er det noe som gjør henne ulykkelig. Det er ett år siden hun og moren hennes, Clara, flyttet fra Leeds slik at hun kunne fortsette med stillingen sin i et bankfirma som hadde flyttet hovedkontor. Dette gjorde at Jane måtte begynne på en ny skole, og når man bare er 17 er det fortsatt litt skummelt å møte nye mennesker. Jane har aldri vært typen til å kaste seg ut i noe, hun har alltid holdt seg litt for seg selv og vært tilbaketrukken, så de første ukene hadde vært ensformige. Hun hadde holdt seg for seg selv, sittet alene i timene og heller brukt friminuttene til å gjøre lekser enn å stå alene og kikke på alle andre som moret seg. Lærerne hadde vært bekymret over dette, og mente det ikke var sundt for henne, men da de kontaktet Clara hadde hun forsikret seg om at Jane bare trengte litt tid til å finne seg til rette. Og nå hadde ett helt år gått; fortsatt hadde hun ikke funnet sin plass. Hun følte seg som den ene brikken i puslespillet som alltid havnet i feil boks. Hun passet ikke inn.

«Jane? Skal du være med på Starbucks før vi går til biblioteket?» Det var Angel som spurte, en av Janes beste venninner. Angel var en av de jentene som var snill mot alle, og hadde gått rett inn i hjertet til Jane med en gang. Men hennes store smil, blå øyne og sprudlende humør hadde hun fanget Janes oppmerksomhet og tatt henne under sin vinge på likhet med deres andre venninne Leandra. Leandra var mørk; hun hadde noe dystert svevende over seg og trodde at demoner gikk rundt blant dem, noe hun fikk streket under for noen måneder siden da hun farget håret rødt for å «hylle» djevelen. For Jane var hun bare en av de forvirrede ungdommene som sløset bort tiden sin på piercinger, sterke hårfarger og mørke klær. Likevel forstod hun Leandra godt og det var noe ved henne som fikk alle og en hver til å kikke ekstra på henne, noe som ikke skyltes håret eller hennes valg av skinntrange neontights. Jane trodde det var øynene. Leandras dyp brune iriser skinte på en måte ingen andres øyne gjorde. Det mystiske preget som alltid hang i øyekroken hennes og mangelen på fargepigmenter i kinnene hennes. Kontrasten mellom det harde og myke i ansiktet hennes. Leandra viste alle sine følelser på en gang, noe som gjorde at Jane følte seg trygg rundt henne. Ingen ting kunne overraske henne.

Så mye som Jane faktisk ønsket å si ja til tilbudet, viste hun at hun måtte avslå. Hun hadde gjort det mye i det siste; latt Leandra og Angel utebli fra fritiden hennes. Skolen hadde vært det eneste stedet hun hadde sett dem på flere uker, og selv om hun så gjerne skulle ønske å ikke høre Angels sukk og se Leandra himle med øynene etter hver avslåing, måtte hun gjenta seg selv. «Jeg må komme meg hjem.» Sa Jane og trakk på skuldrene. «Men dere får kose dere. Snakkes i morgen?» Hun snudde seg rundt for å gå, men Angel smatt foran henne. Øynene hennes glinset og smilet hennes var skytungt. Hele henne så ut som en tung regnsky. «Har noe skjedd? Du har vært så annerledes i det siste.» Påpekte Angel og beit seg i leppa. «Jeg er bare sliten.» Fortalte Jane. «Vi ser noe er galt, du klarer ikke skjule det for oss.» Sa Leandra. De var rundt henne som palmetrær; der de sto var der de skulle gro. De nektet å la deres bestevenn lide i stillhet. Ikke viste de om hennes bekymringer og stengte sår, ikke ville de lage none nye heller, men Janes oppførsel var bekymringsverdig. «Jeg har bare mye å tenke på. Jeg er bekymret for at mamma skal føle seg ensom nå som hun og pappa ikke bor i samme hus lengere. Jeg er redd de skal gro fra hverandre.» Angel så ut til å lysne litt til av Janes svar; det var ikke like ille som hun hadde forventet seg. Selv hadde hun skilte foreldre og skjønte Janes uro. «Det kommer til å gå bra Jane. Kanskje faren din flytter etter en dag?» Hun smilte og trakk Jane inn i en klem. «Vi er her for deg om du trenger å snakke, ikke tvil på oss!» Jane kikket på Leandre, som nikket og trakk på smilebåndet. «Det er sant.» Mumlet hun. Angel slapp taket og kikket Jane inn i øynene. «Vil du snakke om det?» Jane sukket tungt og ristet på hodet. «Vi er her om du føler for det.» Sa Angel og klemte henne igjen. «Takk.» Mumlet Jane, før hun styrtet ut av skolen, redd for at noen skylle se ordene som brant i pannen hennes; løgner

 
Tumblr_lw96j9hvcq1r8t2dho1_500_large
Kort og kanskje litt tungt første kapittel, me jeg vil ikke gå for fort frem. Jeg vil at karakterene skal virke ekte og livelige, så dere får lese dere gjennom livet deres hahah :P Det blir mer spennende etter hvert, gi meg et par kapitteler til, så lover jeg dere at det blir mer flyt og spennende å lese. Er bare viktig at dere vet hvordan spesielt Jane er.

Og jeg må bare si takk til dere som kommenterer, jeg skla bli flinkere til å svare dere også! <3 Neste kapittel kommer så fort som mulig.

Hva syntes dere?
-Stine 

Mel deg inn i facebook-gruppen!

Bloggen har en egen facebook gruppe der jeg sier ifra hver gang jeg legger ut ny del, og legger ut litt info om saker og ting. Hadde blitt glad for fler medlemmer :D

MELD DEG INN HER!!!

 

-Stine

My secret trailer!

Jeg som trodde det skulle bli lett :O For det første endte det at jeg måtte filme selv, fordi min første idee ikke fungerte (ikke bry dere om barnehageskriften min, som bestevenninnen min sier jeg har), og for det andre så tok det så lang tid :'( Men den ble ikke så ille da, ble fornøyd med resultatet etter en stund, og den gjorde at ideene til historien strømmet på :D 
Gled dere til kapittel 1 som kommer i løpet av mandag eller tirsadg!

hadde blitt glad om dere fortalte fler om historien. Jo fler lesere, jo bedre :)

Hva syntes dere?
-Stine 

My secret.

Prolog:

Ingen hadde noen gang sett det for seg, eller tenkt tanken. Alle forventet noe annet, likevel kom det ikke som noe sjokk for de fleste. Alle ting tar slutt, både gode og dårlige ting har en ende. Det gjelder bare å stoppe mens leken er god, ikke kutte svingene og forstå at en vei alltid ender et sted, det gjelder bare å holde seg fast mens bilen humper av gåre. Ord har blitt sagt, sanger sunget og fem par med øyne hadde tatt sin beslutning; deres avslutningskonsert var datert om èn uke. One Direction?s ende ville finne sted i London O2 Arena den første dagen i Januar 2020. Hvorfor? Da var det akkurat fem år siden noe tok slutt, noe begynte, og alt forandret seg.

***

Det var ikke til å tro. Gutten i speilet hadde forandret seg alt for mye på bare noen år, men han viste selv at bak hele fasaden var han fortsatt den samme. Han tenkte fortsatt likt, sa ofte det samme han hadde gjort tilbake i tiden og hadde ikke endret sine sterkeste meninger det granne. Han var seg selv ? ut og inn ? han hadde bare endret sitt ytre.

I rommet over gangen sto det også en annen gutt. Han gikk nervøst frem og tilbake over gulvene og kikket mot døren som om den snakket til ham. Det gjorde den også, men den ba ham gå, ikke å bli som han egentlig ville. Ventingen tæret på nervene hans, enda han viste at det ikke var noe å grue seg til. Han hadde gjort dette tusenvis av ganger, likevel følte han seg nervøs. Slik han bestandig hadde gjort. Men grunnen til nervene var ikke de samme lenger. Han fryktet ikke ropene og babbelet som kom ut fra alles lepper, han hadde vendt seg til tåresprengte øyne og utvidede pupiller. Det han gruet seg til denne gangen var stillheten. Hvordan kom stillheten til å høres ut?

***

«Er du klar?» Niall stakk hodet sitt inn døren og tok inn synet av hans yngste bestekompis. Han sto foran speilet og rettet nok en gang på kragen som hang løst om halsen hans. Den prøvde å gjøre en god jobb ved å ramme inn hans bleke ansikt. Han virket stivere enn han hadde gjort for en halvtime siden; skuldrene var trukket opp mot ørene, armene klistret mot overkroppen. Han kikket inn i speilet på seg selv og lot blikket lande på Niall bak ham. «Jeg kommer nå.» Mumlet han. Likevel snudde han seg ikke, og Niall skjønte at han ikke var klar. Det var ikke bare stemmen hans som røpte det, men hele hans person. «Harry, det kommer til å gå bra. Denne gangen er ikke noe annerledes enn de andre gangene du har stått på scenen.» Niall gikk inn i rommet og stoppet ved siden av Harry. De stod side om side og kikket på refleksjonen av dem selv. Det var nesten uvirkelig at det var dem. Harry hadde for lengts grodd nesten et hode høyere enn Niall, krøllene hans hadde blitt løsere med årene, men fortsatt var de perfekt formet om pannen. Øynene hadde fortsatt glimtet som fortalte alle at han var «flørten» i bandet. Niall var fortsatt spinkel, men mens han hadde strekt seg hadde også musklene hans kommet mer til syne. Øyne like blå som havets bølger og hårlokker like ville som okser. De var så like seg selv, men så forskjellige. Det var bare én av mange grunner til at ting hadde blitt slik det ble. «La oss gå.» Sa Harry og kikket på Niall. Harry følte nervøsiteten smelte bort da han lå øynene på Niall. Det var som før. Ingen ting var forandret, hvorfor skulle ting være annerledes nå? Han hadde jo gjort dette mange ganger.

***

«Hvordan går det med henne?» Liam holdt rundt telefonen sin som om den var hans eneste håp om å overleve, noe den kanskje var. Det føltes slik. Han svelget tungere og tungere for hvert sekund med stillhet. Han ventet på en dårlignyhet, men han håpet likevel på en god en. Det hadde kanskje hjulpet ham, og de andre guttene, om personen i den andre enden kunne gitt ham et lite svar som kunne få smilet til å dukke opp. «Jeg er redd hun fortsatt er i den samme tilstanden. Hun sover nå.» Det var en pause i den andre enden. «Vil du at jeg skal si ifra at du har ringt, Liam?» Liam trakk pusten dypt og måtte bite seg i tungen for å kvele et hikst. «Nei?» Han kremtet. «Nei, ikke si noe til henne. Bare ring meg om det skjer noen endringer.» Fortsatte han. Med endringer viste både han og legen, personen i den andre enden av telefonen og som han hadde ringt nesten hver eneste dag de siste månedene, at med «endringer» så kunne det både bety noe godt og vondt. Begge to håpet at deres neste telefonsamtale skulle bli annerledes; at gode ting skulle bli sagt. Likevel viste de begge at det var større sjanse for hver eneste gang de var i kontakt at det motsatte kunne hende. «Jeg vet. Jeg ringer med en gang.» Svarte legen. Liam nikket, mer til seg selv for å ta seg sammen, men den brå bevegelsen fikk en tåre til å løsne fra øyekroken. Liam lot den ikke falle. Dette var ikke tiden for å gråte, han hadde ingen ting å gråte for. Enda. Han kjente ikke morgendagen, bare gårsdagen, og dagene før den dagen hadde vært lik. Han kunne ikke gråte over fremtiden, det hadde han lært seg. Om han tok sorgene på forskudd var han redd han ikke kom til å klare mer, men han hadde en tidsfrist; 1. Januar. Han skulle holde ut, guttene skulle holde ut, og aller viktigst henne skulle holde ut. Det var i alle fall det Liam våknet opp og sa til seg selv hver eneste dag, og det siste han ba om hver eneste kveld. Om noen hørte hans bønn og rop var en helt annen historie.


430610_426823720733735_903596638_n_large

Så dette er prologen, og om dere ikke vet hva en prolog er så er det ikke et kapittel, men det aller første som blir skrevet i en bok. Jeg vet ikke om dere liker det, meg jeg ble faktisk fornøyd med det! Tilslutt... dere aner ikke hvor lenge jeg har grublet på hva jeg skulle skrive, og jeg skjønte til slutt at jeg bare måtte skrive med mine tanker og følelser om historien skulle være lettere å skrive. Jeg skal mest sansynlig lage en trailer, noe som kommer til å gi et innblikk i hva historien virkelig handler om, noen gjetter det kanskje allerede. Det ligger noen hint der, og for de som kjenner meg så tror jeg dere vet det..... 
Si ifra om noe er uklart, dere ikke liker det eller forstår, for jeg retter gjerne opp eller forklarer, heheh! Håper dere har holdt ut med meg og mine vinglete beslutninger, men endelig kan jeg gi dere noe jeg faktisk er fornøyd meg og "stolt" av.... kind of :P

Hva syntres dere? Vil dere lese mer av historien?
(liker detaljerete kommentarer, vet dere ;P)
-Stine 

Still The One - Del 8 (maraton).

Det hadde gått en time, og Ruby, Sam, Julie og Olivia hang fortsatt etter Harry. Til din store fortvilelse hadde de også fanget oppmerksomheten til Louis. De to guttene leke-sloss i vannet, mens jentene satt på kanten og fniste som bare det. Du lå på en solseng og prøvde å overdøve plaskingen i bassenget og latteren ved hjelp av musikk, men bare tanken på at jentene hadde øynene klistret på Louis ? din kjæreste ? gjorde deg kvalm. Det som fikk deg til å føle deg enda dårligere var at Louis ikke brydde seg om at de sjekket ham ut og så på ham. Han så ut til å like oppmerksomheten, nesten enda mer enn det Harry gjorde! Du viste at Louis likte å få oppmerksomhet, i alle fall om det var for noe han gjorde, likevel kunne du ikke legge skjul på den lille sjalusien du fikk av å se ham kose seg ved å bli sett på. Du burde være den eneste som kan se på ham slik.
«Babe, skal du ikke bade?» Spurte Louis idet han sprutet litt vann på jentene ved bassengkanten. Du himlet med øynene bak solbrilleglassene dine og satte deg opp.
«Nei takk. Jeg tror jeg heller går inn for å ta noe å drikke.» Svarte du og reiste deg. Da du var halvveis til huset snudde du deg. «Noen andre som er tørste?» Ingen svarte deg, så du bare stønnet og gikk inn på kjøkkenet.
«Heisan *DittNavn*, har du det fint med vennene dine?» Spurte faren din som satt ved kjøkkenbenken.
«Egentlig ikke.» Svarte du, noe som fikk faren din til å kikke opp fra pcen sin.
«Hvorfor ikke?» Spurte han nysgjerrig. Du bare ristet på hodet og tokk ut en kartong med juice og et glass fra et kjøkkenskap.
«Hva gjør du?» Spurte du. Faren din var opptatt med å skrive en mail så det ut som. Du antok at det var en kunde. Han hadde vært utrolig travel i det siste og hadde fått fotograferings jobber nesten hver eneste dag, og noen ganger til og med flere på en og samme dag.
«Jeg avtaler et møte i fotostudio med et modellbyrå i morgen ettermiddag. De skal ta bilde av noen nye klær, men det virker som om Joshua er syk. Jeg burde virkelig vurdere å skaffe meg en ny assistent, Joshua er for mye borte.» Mumlet han.
«Jeg kan hjelpe deg etter skolen! Jeg kan komme bort til studioet ditt da!» Sa du glad. Du elsket å kunne være med faren din på jobben, fotografi var noe du syntes var utrolig gøy og du kunne tenke deg å jobbe med det selv.
«Så flott! Kan du spørre om Audrina vil ta av seg stylingen?» Spurte han.
«Jada!» Svare du og tok med deg drikken din ut igjen til bassenget. Det så ut til at de hadde roet seg ned. Harry lå på et håndkle på terrassen og jentene lå og solte seg, mens Louis satt på bassengkanten. Du gikk bort til han og satt deg ned. Lårene deres var presset mot hverandre, noe som fikk hele deg til å gå i flammer.
«Jeg skal hjelpe pappa i studioet etter skolen, så jeg tror ikke jeg kan finne på noe i morgen.» Sa du stille. Louis smilte ned til deg og kysset deg på kinnet.
«Det går bra.» Svarte han. «Ruby og de har spurt Harry og jeg om vi ikke har lyst til å være med på kino etter skolen deres er ferdig i morgen. Jeg ville spørre om du ville være med, men siden du er opptatt antar jeg at det ikke blir noe av det.»
«Skal du dra likevel?» Spurte du. Du håpet virkelig ikke at han skulle det, du kunne forestille deg hva Ruby kunne gjøre med han når du ikke var til stede, noe som satte knuter i hjertet ditt.
«Nei, selvfølgelig ikke.» Lo han. «Men Harry skal gå, bare for å være høflig. Vi kommer jo sikkert til å se mer til dem senere siden de er vennene dine.» Du begynte å le du også.
«Jeg håper ikke det, for jeg er lei av dem allerede!» Sa du. Louis kikket overrasket på deg. «Tror du virkelig at de er mine ekte venner, Lou? Jeg hadde ikke holdt ut med jenter som dem.»
«Så du har ingen jentevenner?» Spurte han litt bekymret. Du trakk på skuldrene.
«Jeg har kanskje mistet sjansen min til å skaffe meg en ekte venn.» Mumlet du mens du tenkte på Katie. Louis sukket og la armen sin rundt deg.
«Jeg er sikker på at du klarer å ordne opp, jenta mi.» Sa han, før han kysset deg mykt på munnen. 

Bewbvfsccaatgd2_large

Første del av maratonet. Det blir ikke mer enn 5 deler, om det blir så mange i det hele tatt.... Sorry :O

Mer?
-Stine 

Still The One - Del 7.

Du kikket med store øyne rundt i rommet på leting etter denne Ruby. Du måtte tross alt prøve å finne ut av hvem hun var siden du måtte late som du var venn med henne for å overbevise Louis om at du hadde venner. En elev begynte å lese, og du fikk lyst til å gråte da du skjønte hvem Ruby egentlig var.


«Klart det!» Sa Ruby, før hun slang sitt lange flisete og blonde hår av skuldrene sine. Du klarte knapt nok sitte på stolen din da du skjønte at det som skulle være din redning var den frekke Barbiedukken som hadde vært slem mot Katie dagen før. Skulle virkelig hun være din vei til å overbevise Louis om at du hadde fått deg venner?! For det første kom Louis fint til å forstå at Ruby ikke var din virkelige venn; du hadde aldri kunnet komme over ens med en slik person. For det andre var du ikke sikker på om du kunne overbevise deg selv om at du kunne være venner med henne, og det kun for èn dag! Ruby startet å lese og den lille uroen som hadde satt spire i deg blomstret og ble til frykt. Du kjente hvordan du fikk hodepine av å tenke på skoledagens ende, likevel måtte du bare bite deg i leppa og samle motet ditt. Hadde du gått inn for noe så skulle du fullføre det også!

Så fort klassen var over styrtet du mot jentedoen. Du trengte en pause, et avbrekk og å roe deg ned. Ruby og hennes tre venner Julie, Sam og Olivia hadde under hele timen sendt deg lure blikk, blunket til deg og latt som om dere hadde en intern greie, noe dere definitivt ikke hadde! Du lente deg mot vaskene og sukket tungt. En hvilken som helst annen dag hadde du trukket opp mobilen din for å ringe til Louis og prate med ham, men du kunne ikke. Du kom bare til å røpe deg, og slik din tilstand var nå var du ikke sikker på om du kom til å være helt deg selv om fem timer helle, da Louis skulle få møte dine nye «venner».
«Å, hei, *DittNavn*.» Mumlet Katie som kom inn døren. Hun kikket fort ned i bakken da du kikket på henne.
«Hei Katie, er alt som det skal være?» Spurte du skeptisk. Hun nikket og skulle til og gå inn på en av doene da hun plutselig stoppet.
«Jeg vil bare si deg at du ikke burde la deg lure av Ruby og de andre?» Hun snudde seg forsiktig mot deg og du kunne skimte kjennskap i hennes grønne øyne.
«Jeg prøver bare å skaffe med venner.» Forsvarte du deg.
«Jeg er sikker på at alle på denne skolen ville vært venn med deg om du bare hadde latt dem.» Sa Katie skarpt.
«Men de hadde ikke vært mine ekte venner, de ville bare vært med meg på grunn av at jeg kjenner guttene og er kjæresten til Louis.» Katie hevet et øyenbryn.
«Og Ruby og gjengen hennes er dine ekte venner?» Spurte hun. Du sukket og ristet på hodet. Katie hadde rett, og hun var alt for smart til at du kunne vri deg unna ved hjelp av ord. Av en eller annen grunn hatet du deg selv for at du ikke sa til Louis at Katie var vennen din isteden, da hadde alt vært enklere.
«Jeg trenger ikke venner, ok?» Stønnet du og himlet med øynene. «Alt jeg trenger er å overbevise Louis om at jeg ikke er en taper som ingen vil være med og at jeg ikke kommer til å være ensom mens han er på tour. Og Ruby har allerede vist interesse for å være venn med meg, så jeg tar den enkle veien.» Katie himlet med øynene.
«Burde vist du var sånn?» Mumlet Katie da hun snudde seg.
«Hva mener du?» Spurte du.
«Slik alle andre kjendiser er; overlegene.» Og med det lot hun deg stå igjen med et sjokkert fjes.
***

«Vil du sitte ved siden av meg?» Ruby gliste opp til deg og fikk Julie som satt ved siden av henne til å flytte seg slik at du kunne sitte.
«Ok.» Mumlet du og la til en liten - men falsk - latter. Jentene kniste, noe som fikk det til å gå grøssninger nedover ryggen din. Det var siste time, og du var allerede lei av dem. De hadde vrikket rundt hele skoledagen, bablet om ting som ikke interesserte deg og slengt spydigheter til flere av de andre elevene. Du hadde gått med hodet bøyd mesteparten av tiden.
«Hva skjer etter skolen, jenter?» Spurte Ruby. Læreren hadde fortsatt ikke kommet til timen, så hele klassen utnyttet friheten ved å snake med hverandre.
«Shopping?» Sa noen av jentene i munn på hverandre, du bare himlet med øynene.
«Egentlig så lurte jeg på om dere ikke ville være med meg hjem?» Skjøt du inn. «Vi kan bade i bassenget, også vet jeg at Louis og Harry kommer over senere.» La du til som lokkemat, og de bet rett på.
«Klart vi vil!» Utbrøt de og satt i gang en diskusjon om hvem bikini du skulle gå med for å tiltrekke Harry sin oppmerksomhet. De har i alle fall vett på å la Louis være i fred, tenkte du mens du ikke kunne vente på dagens ende. 

Tumblr_miqjlbi0lj1s5i1p2o1_400_large

Endelig, ikke sant? Jeg vet jeg har vært lenge borte, men er tilbake nå. Ting har vært litt hardt i det siste, men jeg skal ikke la det ta all skylden. Det går helt fint med moren min nå; bedre i alle fall. Ting er ikke like tungt hjemme, og det er ikke sååå mye å gjøre på skolen. Har brukt den meste av tiden min med venner, trene og masse annet. Jeg har faktisk ikke skrevet noen ting på fler uker nå, så det var på tide. Jeg jobber også med en idee til en ny fanfic, som kommer til å være slik jeg pleide å skrive; med skildringer og mer detaljert. Jeg kommer til å fullføre denne først, ta det med ro ;) 
Håper det går fint med dere også! :D

Hva syntes dere om kapittelet?
-Stine 

Still The One - Del 6.

Personlig info: Tenkte at dere egentlig fortjener å vite 1. Hvorfor jeg startet å blogge igjen, og 2. Hvorfor jeg blogger så dårlig og lite. Jeg fikk vite for noen uker siden at mamma har fått kreft. Bare tenk dere det; å få vite at en person som du elsker så høyt faktisk har kreft. Selvfølgelig tok jeg dette tungt, og jeg druknet megselv i tanker og fortvilelser som jeg ikke fortalte om til noen. Jeg gråt ikke, jeg smilte ikke, jeg var ikke meg selv. Og kanskje aller verst så viste jeg ikke hva jeg følte. Jeg trengte trøst, så derfor begynte jeg å blogge igjen, jeg finner bestandig trøst i ord. Jeg har selvfølgelig også en gjeng med jenter som støtter meg og muntrer meg opp, og familien er viktig. Dere skal vite at mamma har det greit, og hun kommer mest sansynlig ikke til å dø, hun skal ikke dø som hun sier selv. Og det er det jeg håper og tror på...
Jeg er ikke ute etter oppmerksomhet, sympati eller noen ting fra noen av dere. Jeg ville bare løfte noe av bekymringene mine av skuldrene mine og fortelle dere at om jeg ikke blogger på noen dager så er det ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi ting ikke er som de pleide å være, det er den eneste måten jeg kan forklare det på... 


Louis overnattet hos deg den natten, i protester fra moren din som mente du trengte søvn, og ikke å ligge å snakke med en gutt til langt på natt. Moren din tok feil uansett for dere lå ikke og snakket, dere lå og koste, kysset og hvisket rolig til hverandre. Morgenen etter ble du vekket med et vått kyss på kinnet, en tallerken med god frokost og en glisende Louis.
«Spis opp, prinsesse, jeg går og tar en dusj.» Sa han og kysset deg på pannen. Du nikket og gjorde akkurat som han sa. Louis laget alltid utrolig god mat, og morgningene han vekte deg på denne måten var alltid de beste. Du våknet ikke opp og tenkte «enda en morgen», men «enda en fantastisk dag», noe som var store forskjeller.

Tumblr_lztfuaeizn1r60zhwo1_500_large

Etter du hadde spist opp snek du deg inn på badet ditt, der Louis sto med håndkledet sitt rundt livet, der det hang farlig lavt på hoftene hans.
«Smakte det godt?» Spurte han og blunket til deg gjennom speilet da han så du studerte kroppen hans. Du smilte og himlet med øynene.
«Jepp, tusen takk.» Svarte du og kysset han kjapt på munnen, før du tok hårbørsten din og gredde gjennom håret ditt. Du tok en rask dusj mens Louis kledde på seg, sminket deg og fant frem skoleuniformen din igjen. Det var heldigvis ikke en voldsom uniform, dere kunne velge hva slags bukse, skjørt eller kjole dere ville gå med, men måtte gå med den lyseblå t-skjorten med skolens logo på, eller den mørkeblå blazeren. Du tok med den skolesekken og Louis kjørte deg til skolen.
«Husk å invitere vennene dine da, jeg og Harry kommer bort til deg etter skolen!» Sa Louis idet du gikk ut døren. Du nikket stumt og smilte svakt.
«Greit.» Mumlet du, før du ga han en klem og et kyss og gikk mot skolen.

Tumblr_mavsuuceha1r1nv1go1_500_large

Det føltes ut som gårsdagen gikk i repeat; du fant plassen din i klasserommet ved siden av Katy, mens du stadig ble slengt gjenkjennelige blikk. Du hadde på en måte vendt deg til at folk stirret på deg grunnet at du var Louis? kjæreste, men det at klassekameratene dine ikke klarte å kikke andre steder kunne bli en vanskelig ting å venne seg til. Læreren kom raskt og startet timen. Kun etter en liten stund falt du inn i en dagdrøm og i en verden der alt var slik du ville. Ingen skole, ingen fans, ingen venner eller foreldre å ta hensyn til; bare deg og Louis. Det hele fikk deg til å virke egoistisk, noe du ikke var, men bare tanken på å kunne være med Louis uten noen ting i veien var så bra at det ga deg frysninger. Plutselig kjente du noen dultet borti deg, og så at Katy kikket intenst på deg og nikket opp mot tavlen.
«*DittNavn*?» Spurte læreren forvirret.
«Unnskyld, hva?» Svarte du uskyldig.
«Jeg spurte om du ville lese neste avsnitt?» Sa læreren mens hun ristet sakte på hodet, oppgitt over at hennes nye elev ikke fulgte med i timene. Du svelget og kikket ned i boken din. Du beit deg i leppa mens du kikket rundt i rommet.
«Egentlig ikke.» Pep du. Du hadde ikke lyst på mer oppmerksomhet enn nødvendig, og læreren lot det gå med et sukk.
«Greit. Ruby, du fortsetter.» Sa læreren. Du kikket med store øyne rundt i rommet på leting etter denne Ruby. Du måtte tross alt prøve å finne ut av hvem hun var siden du måtte late som du var venn med henne for å overbevise Louis om at du hadde venner. En elev begynte å lese, og du fikk lyst til å gråte da du skjønte hvem Ruby egentlig var.

Hvem tror dere er Ruby?

-Stine ♥

Still The One - Del 5.

Louis kom med maten ikke lenge etter på, og det var først da du merket hvor sulten du egentlig var! Du skulle definitivt ikke ha hoppet over lunsjen. Du og Louis var ikke veldig pratsomme mens dere spiste, og så fort dere var ferdige ryddet dere etter dere og dro. Dere bestemte dere for å kjøre rett hjem til deg og slappe av på rommet ditt. Du hadde noen lekser du måtte gjøre, og Louis hadde ingen ting imot å hjelpe deg med dem.
«Kom igjen!» Sa Louis og hoppet ut av bilen da dere var ved huset ditt. Du tok med deg skolesekken og gikk mot huset hånd i hånd med Louis. Døren var ulåst, så dere gikk rett inn.
«Mamma, jeg er hjemme!!» Ropte du ut da du sparket av deg skoene og gikk videre inn i huset. Louis gjorde det samme som deg og tok sekken din for deg mens du gikk inn i kjøkkenet for å finne moren din.
«Hei *DittNavn*!» Smilte hun og ga deg en klem. «Heisann, Louis. Koselig å se deg igjen!» Sa hun til Louis og trakk han inn i en klem også. Noe du like var at foreldrene dine endelig hadde forstått at Louis bare var bra for deg. Nå for tiden forgudet moren din Louis, og faren din snakket faktisk en del med ham om slike gutteting som ikke interesserte deg. Du kom også like godt over ens med Jay som det Louis gjord med foreldrene dine, og Jay og moren din hadde til og med blitt venninner og gikk på kafe sammen nå og da.
«Hyggelig å se deg også!» Svarte Louis moren din og smilte varmt.
«Vi går opp på rommet og gjør leksene mine.» Sa du og dro med deg Louis ut av kjøkkenet.
«Pass på at hun gjør dem selv, Lou!!» Ropte moren sin etter dere. Louis lo og blunket til deg.
«Hun er så flink, så!» Du fniste og gikk inn på rommet ditt. Louis dumpet ned på sengen din og tok frem bøkene dine. «Vær flink jente nå da.» Sa han og fant frem leksene dine.
«Jeg hater lekser...» Stønnet du. Louis himlet med øynene og la seg på ryggen i sengen din. Du var fristet til å legge deg over ham og bare ligge i armkroken hans og kose, men du viste det ikke ville bli noe av det om du ikke var ferdig med leksene dine. Louis passet veldig mye på deg, kjørte deg hit og dit, så til at du gjorde lekser og fikk gode karakterer, at du hadde det bra og at ingen ting plaget deg. Til tider syntes du at det var litt plagsomt, men det var bare en av de tingene som fikk deg til å elske Louis enda mer. Dere stilte opp for hverandre uansett hva, og du passet like mye på Louis som det han gjorde på deg.

Tumblr_ldahlkbwrd1qeuc6eo1_500_large

Mens du satt og gjorde ferdig leksene dine hadde Louis rappet mobilen din, så han lå og tok bilder av seg selv og bare kikket rundt på den. Stillheten var behagelig, og dagen var som alle andre dager Louis var med deg hjem etter skolen.
«Det er lenge siden du har vært med Thomas nå. Hvordan går det med ham?» Spurte Louis plutselig.
«Det går bra, jeg snakket med han på telefon for noen dager siden. Han er like opptatt med skole som det jeg er, og han har fått seg en del andre venner.» Mumlet du tilbake mens du fortsatte med leksene dine.
«Men hva med Kaja...?» Du stoppet og skrive og snudde deg sakte mor Louis. Han hadde ikke tatt opp Kaja siden hun dro fra London midt i sommerferien, så lenge siden det var fra du hadde hørt fra henne. Dere som pleide å være bestevenner, men alt hadde endret seg da du ble sammen med Louis.
«Det er ikke viktig, hun er i Norge.» Sa du til ham og lukket boken din; du hadde gjort nok lekser for i dag. Louis sukket og kikket ned på hendene sine. Du viste at Louis følte seg skyldig for det med Kaja. Hun hadde sagt til deg at hun ikke kunne være bestevennen din om du var sammen med Louis, fordi hun følte han tok all din oppmerksomhet. Det var kanskje sant, men du gjorde alt for den personen du elsket; og det var ingen andre enn Louis.


«Hei...» Sa du og gikk bort til den triste gutten som satt på sengen din. Han så ikke opp på deg, så du satte deg ned ved siden av ham og la armene rundt midjen hans. «Louis, det går bra. Det eneste som betyr noe er at vi har hverandre, så lenge jeg har deg så har jeg det bra. Jeg trenger ikke Kaja...» Louis kikket sakte opp på deg.
«Men du trenger venner også. Hva skjer når jeg er på tour?» Spurte ham.
«Da har jeg Thomas, Audrina og Danielle.» Svarte du. Louis sukket og ristet på hodet.
«Danielle har dansejobber og Audrina er jo stylisten vår, hun må være med oss. Da har du bare Thomas, ingen jentevenner.» Sa Louis bekymret. Han hadde rett; du kunne ikke snakke med alt med gutter som du kunne med jenter. Du viste at du hadde behov for en jentevenn, men du følte at om du bare hadde Louis kunne alt gå bra.
«Men... jeg har jo jentevenner.» Sa du og beit deg i leppa.
«Har du?» Louis hevet brynene. «Hvem da?»
«Eh, Ruby, Sam, Julie og em...Olivia! Olivia, ja.» Du håpet at han gikk på din lille hvite løgn. Han kom jo uansett ikke til å merke noe om du faktisk ble venner med jentene som hadde snakket med deg på skolen den dagen. Om du bare oppførte deg hyggelig så var de kanskje villige til å henge med deg en dag, og det var nok til å overbevise Louis om at du hadde jentevenner.
«Er de fra skolen din?» Spurte Louis og så litt bedre ut. Du nikket.
«Jepp, de er kjempe søte, kanskje du kan hilse på dem en dag...» Sa du og kysset Louis, dessverre trakk han seg fort unna.
«Inviter dem over hit i morgen, så kan jeg ta med meg Harry for å hilse på dem!» Sa han energisk. Du viste ikke helt hva du skulle gjøre, men hodet ditt nikket uansett.
«Klart det! Det er en plan.» Mumlet du, mens du grublet på hvordan du skulle komme deg ut av den lille knipen.7

423071_538656976165036_1866710800_n_large

Ignoerer alle skrivefeil, og tilgi meg for 0 blogging igår! Men tuuuusssseeeennn takk for de søte kommentarene deres, jeg blir så glad av å vite at dere faktisk liker historien og vil lese <3

Håper dere liker delen!
Mer?
-Stine 

Still The One - Del 4.

«Hei!» Louis lente seg over til deg da du satte deg inn i bilen og ga deg et raskt kyss. Han hadde på seg solbriller og en lue for å ikke bli gjenkjent, men du tvilte sterkt på at ingen skjønte det var ham, de fleste skjønte vel at det var Louis som hentet deg. Du smilte tilbake til ham og festet sikkerhetsbeltet.
«Endelig er dagen over!» Stønnet du. Du skrudde på radioen og lyttet til den rolige sangen som ble spilt. Louis lo og tok hånden sin i din mens han holdt den andre på rattet for å styre.
«Jeg trodde du sa at skoledagen var ok?» Sa han forvirret. Du nikket rolig og klemte hånden hans. En av de beste følelsene i verden var å holde Louis i hånden. Fingrene deres passet perfekt mellom hverandres, og hans varme og ru hud føltes fantastisk mot din glatte og kalde.
«Den var også det, men jeg kunne bare ikke vente med å komme tilbake til deg.» Du beit deg i leppa og kikket opp på ham gjennom øyevippene dine. Louis lo sin trillende latter og blunket til deg.
«Vel, jeg er her nå!»



Dere bestemte dere for å spise ute før dere dro bort til leiligheten til Louis, der du hadde overnattet de fire nettene før. Moren din hadde ringt deg til morgningen og spurt om du ikke skulle komme hjemom snart, og du hadde lovet henne å komme hjem og sove der for noen netter. Uansett hvor mye du elsket å sove ved siden av Louis i hans seng, så viste du at du også måtte være litt hjemme. Foreldrene dine savnet deg, og både de, Louis og du viste at om ikke lenge kom du til å flytte ut, så om foreldrene dine noen gang klaget eller spurte om du ikke skulle komme hjem snart, sa du alltid ja.
«Hva vil du ha da?» Spurte Louis. Dere fant ut at det var like greit om dere bare spiste på Mc Donalds, så dere sto i kø og ventet.
«Kyllingnuggets og stor pomfri?» Spurte du sukkersøtt. Louis nikket.
«Hvor mange biter?»
«16?» Svarte du og Louis kikket forskrekket på deg. «Jeg spiste ikke noe på skolen i dag.» Sa du for å forsvare deg. Louis så ikke akkurat fornøyd ut med at du ikke spiste. Gjennom sommeren hadde du en del ganger klaget over at du syntes du veide for mye, og Audrina hadde fortalt at for noen år siden hadde hun følt det samme om seg og hadde sluttet å spise. Du hadde fortalt om det til Louis, og han hadde bare kikket dumt på deg og sagt at han syntes du så perfekt ut, og at vekten din ikke hadde noe å si, og selv om det fikk deg i litt bedre humør hindret det deg ikke i å kutte ned på usunnhetene for en periode. Louis likte det ikke, for selv om du ikke spiste usunt lengere ville det ikke si at du hadde så bra kosthold, for du spiste ikke nok. Det kom seg heldigvis etter hvert, og du lærte deg (ved god hjelp av verdens beste kjæreste) at utseende ikke er alt her i livet, og (ifølge Louis) at du var pen, vakker, søt og den mest perfekte jenta han noen gang kunne ha.

Tumblr_mcnrvek4bl1repf39o1_500_large

«Greit. Hvorfor spiste du ikke?» Mumlet Louis da det snart var deres tur.
«Jeg snakket med deg i telefonen, også oppholdt tre jenter meg med masse piss-prat.» Du himlet med øynene bare ved tanken på dem. Det var da du kom på lappen de hadde gitt deg! Du hadde ikke brydd deg om den først og krøllet den bare sammen for så å legge den i lomma, men så nysgjerrig som du var kunne du ikke la være å lure på hva det kunne være.
«jeg går å finner et bord til oss, ok?» Spurte du Louis. Louis nikket glad. Du stilte deg på tå og kysset ham på kinnet før du gikk for å finne et bort. Du satte deg ned og dro frem lappen, før du krøllet ut den rynkete papirbiten. Først leste du av et mobilnummer, som tilhørte denne Ruby jenta. Og under sto det skrevet: Jeg lover deg at du havner med feil folk om du går med Katie. Jeg, Sam, Olivia og Julie kan hjelpe deg ut av krisen! Kom til oss i lunsjen, så kan vi snakke. Xx Ruby. Du viste ikke hvorfor, men det gikk frysninger nedover ryggen din da du var ferdig med å lese. Du kastet lappen i nærmeste søplebøtte, før du gikk for å vente på Louis igjen.

Håper dere liker delen,og takk for kommentarene på forje del! <3
Hva med 7 kommentarer?
- Stine 

Still The One - Del 3.

Du klarte å komme deg gjennom første time i live, og med en liten omvisning at Katie fant du raskt frem til de neste timene også. Katie var en utrolig søt jente, pratsom og høflig, og hun fikk deg virkelig til å føle deg velkommen selv om du var helt ny på skolen. Da lunsjen kom ga Katie deg tilbud om å sitte med henne og vennene sine, men isteden takket du nei og gikk ut i skolegården. Solen skinte og til å være tidlig på høsten var det ganske varmt, noe det så ut til at flere elever ville nyte de også. Du fant deg et rolig sted på en benk et stykke fra alle andre, før du trakk opp telefonen din fra lommen og fant frem nummeret til Louis.
«Hei, prinsesse!» Svarte Louis glad. Selv om Louis hadde kalt deg prinsesse helt fra dere ble sammen fikk det alltid en varme til å strømme gjennom deg, og rødmen i kinnene dine var umulig å legge skjul på.

Tumblr_lt12hgrbk41qh7a1to1_500_large

«Hei, Lou.» Svarte du tilbake mens du lo litt.
«Hvordan er din første dag så langt? Overlever du uten meg?» Ertet han deg. Du himlet med øynene.
«Uansett hvor grei denne dag faktisk har vært, så vil det ikke si at jeg ikke savner deg og at den hadde vært mye bedre om du også var her!» Forklarer du ham. Du kikker bort mot de andre elevene der du hørte noen jenter sto og lo hysterisk. De sto rundt en gjeng med tre gutter som sto og flørtet med dem, og du måtte tvinge deg selv til å ikke brekke deg da en av jentene slang på håret og lekte «lekker».
«Skulle gjerne vært der med deg. Faktisk skulle jeg gjerne gått på skole igjen, nå som jeg ikke gjør det lenger savner jeg det faktisk.» Sa Louis.
«Jeg skal prøve å nyte det så godt jeg kan.» Lo du.
«Det er bra, *DittNavn*!» Svarte Louis.
«Men jeg må nesten komme meg inn igjen på skolen. Det står noen idiotiske jenter her borte som fniser så mye at jeg tror jeg må kaste opp.» Du skar en grimase mot jentene, som fortsatt var opptatt av de tre guttene. «Ser deg etter på, elsker deg!»
«Elsker deg også! Ha det bra.» Louis laget en kysselyd inn i telefonen, før han la på. Du sukket og reiste deg opp fra krakken igjen, men da du snudde deg rundt så du uheldigvis at jentene som hadde vært så opptatt av de tre guttene hadde vendt oppmerksomheten vekk fra dem. Og med ditt uhell hadde de dessverre lagt merke til deg.
«Å! *DittNavn*!!» Ropte en av dem og kom løpende mot deg. Du hevet brynene og gikk like rolig i retning av skolen, der jenta kom løpende rett mot deg. «Hva gjør du?»
«Jeg måtte bare snakke litt i telefonen.» Du trakk på skuldrene og håpet at jenta og hennes to andre venner skulle la deg være i fred, men de fulgte etter deg.
«Med Louis?» Spurte en av de andre. Du nikket rolig og skjøv opp døren inn til skolen og gikk i retning av kantinen. «Åh, forresten så ba Ally meg om å gi deg ette.» Hun samme rakte en rosa papirlapp ut mot deg og smilte.
«Hvem er Ruby?» Spurte du forvirret. Jenta og de to andre kikket på hverandre og lo.
«Ruby er din redning om du vil bli godtatt her på skolen.» Svarte jenta igjen. «Jeg heter Sam, dette er Julie og Olivia. Gjør det som er best for deg, les lappen, så ser vi deg i morgen.» Sam ga deg et slengkyss, før hun, Julie og Olivia vrikket av gåre, men ikke før Sam hadde snudd seg mot deg igjen, blunket og lagt til et «hils Louis.»
Tumblr_mhdrtlcvef1rtn6zeo2_250_large

Ble litt satt ut igår da jeg fikk en ganske så dårlig nyhet som virkelig gikk inn på meg, men med god hjelp fra fire av mine fantastiske bestevenner så føler jeg meg bedre. Og skriving gjør meg også i bedre humør,og får tankene mer mot det positive, så her har dere enda en del! Håper dere liker den, kommer ny del i morra :D

Takk for de søte kommentarene på sist innlegg, dere fikk meg til å smile, noe jeg trengte :)
Mer? 
-Stine 

Still The One - Del 2.

Du beveget deg over skolegården og som om ikke det var ille nok at du var nervøs, så kunne du både høre og se blikkene som folk slang i din retning. «Hvem er det?» «Hun er ny her...» «Det er hun som er kjæresten til Louis fra One Direction!!». Å overhøre hviskingen og bare late som du ikke la merke til at andre elever glodde på deg var vanskelig, men det eneste du kunne gjøre var å heve hodet høyt, se avslappet ut, og stappe øreproppene til Iphonen din i ørene for å håpe at musikken kunne roe deg ned.

Tumblr_lnx3c4fn981qm5btmo1_500_large

Du stresset med å finne det riktige klasserommet du skulle ha timen i, og selv om det var enda fem minutter til timen startet var det nesten fult i klasserommet. Du kikket ned i gulvet mens du gikk til bakerste rad og fant deg en ledig pult, før hu trakk frem Iphonen for å skifte sang. Da Count on me av Bruno Mars ble spilt kjente du den gjenkjennelige klumpen i halsen kvelte deg. Hver gang du hørte den sangen fikk du trangen til å trykke videre til neste, men noe holdt deg bestandig igjen. Det var savn. Den sangen hadde vært deg og din gamle bestevenn fra Norge sin sang; sangen som beskrev vennskapet deres. Det var en fin sang og du likte den godt, hadde den bare ikke minnet deg så om Kaja, din gamle venninne. Helt siden du sendte henne den meldingen om at du var lykkelig med Louis, og at hun måtte velge om hun ville ta kontakt med deg igjen eller ikke, og at du savnet henne, hadde du ikke hørt noe fra henne. Det var som om hun var slettet fra livet ditt, og i Kajas hadde du aldri eksistert.

«*Ditt Navn*?» Du kunne høre navnet ditt ble sagt, og rev ut øreproppene fort av ren refleks.
«Ja?» Ved siden av deg satte det seg ei jente ned. Hun hadde rett, langt hår og to grønne øyne som strålte varmt mot deg.
«Hei, jeg er Katie!» Sa hun og strakte hånden sin ut for deg til å hilse. Du tok den og ristet den kort.
«Hyggelig å møte deg.» Smilte du. Du lå vek Iphonen din da du så læreren komme inn i klasserommet og rotet nedi sekken din for å finne riktig bok.
«Jeg vet hvordan det er å være ny her. Og det må være enda vanskeligere for deg som på en måte er kjent også.» Hvisket Katie. «Så jeg tenkte jeg skulle tilby deg og henge med meg og vennene mine i friminuttene?» Du nikket sakte mens du tenkte deg om. Du hadde jo ikke akkurat noe bedre å gjøre, hadde du? Gjemme deg på doen var ikke et alternativ, og du hadde ikke lyst til å være alene heller.
«Det høres supert ut!» Smilte du takknemlig. Katie ga deg en tommel opp, før hun snudde seg mot læreren.
Tumblr_lu7je7dxyc1qixn5qo1_500_large

«Jeg vil dere alle skal legge merke til at vi har en ny elev i klassen; *Ditt Navn*. Vær snille og gi henne en fin start på skolen, og det hadde vært fint om noen av dere kunne ha vist henne rundt på skolen.» Sa læreren etter å ha fått klassen til å falle i ro. Alle snudde seg mot deg, og du var i ferd med å protestere og si at du fint kunne klare deg selv, da Katie avbrøt deg.
«Jeg gjør det! Hun har allerede lovet å henge med oss i friminuttene!» Gliste hun og blunket til deg.
«Som om hun vil henge med deg!» Kunne du høre noen fnøs fra andre siden av klasserommet. Du hevet øyenbrynene og kikket i retning av stemmen. Selvfølgelig var det en levende Barbie som snakket. Ei jente med flisete og tupert, blondt hår, lav utringing på genseren og verdens trangeste bukser. Du måtte anstrenge deg for å ikke himle med øynene. Ved siden av hvilken som helst annen elev kunne du se at hun var «sjefen» på denne skolen. Det var alltid en jente som var frekk, brukte alle sine muligheter til å få oppmerksomhet og uheldigvis fikk hun alltid det også. Slik hadde det vært på din gamle skole, og selv i England så det tu til å være slik.
«Så klart jeg vil det, Katie virker kjempe hyggelig.» Sa du høyt og smilte til Katie som hadde krympet seg litt. Hun bare trakk på smilebåndene og kikket ned i pulten sin.
«Så flott, *Ditt navn*. Da viser Katie deg rundt!» Sa læreren, før hun snudde seg mot tavlen og skrev opp sidetallene dere skulle jobbe med for timen.

Tumblr_lxjes7sdj31r8ey73o1_500_large

Håper det ikke er for kjedelig, men det er viktig å starte og komme skikkelig inn i historien :)

Mer?
-Stine :)

Still The One - Del 1.

Les sammendrag av sesong 1 HER, eller les hele sesong 1 HER! Dette er en oppfølger, men skrevet slik at du kan henge med selvom du ikke har lest sesong 1.


«Louis.» Du sto ved siden av kjæresten din på fortauet og ventet på at han skulle vekke deg opp fra det levende marerittet. Du sto ansikt til ansikt med en av dine verste frykter, og bare tanken på å gå igjennom noe som dette fikk deg til å kaldsvette. Hårene reiste seg på armene dine da du lot blikket sveipe over folkemengden, og du grep etter Louis? hånd. «Jeg klarer ikke dette!» Pep du. Louis sukket og la den ene armen sin om skulderen din. Berøringen ga deg ikke de normale og behagelige varmestrømmene, og ingen sommerfugler fløy i magen din, sammen med din nervøsitet hadde hans beskyttende omfavnelse heller skapt en kjedereaksjon i kroppen din; fyrverkeriene fikk magen din til å slå knute på seg, hjertet jobbet som et damplokomotiv og halsen din ble plutselig tørr som sand.
«Jenta mi, det går bra. Det er ikke noe annet enn skole, ikke noe du ikke kan takle.» Louis kysset deg mykt på hodet, og selv om han prøvde å bare roe deg ned klarte du ikke en gang å kikke på annet enn det som kom til å måtte være stedet du tilringte timene dine på dagen.
«Hva om jeg ikke gjør det?» Spurte du urolig og møtte endelig de blå øynene til Louis.
«Da er jeg her for deg.» Smilte han, før han kysset deg mykt. «Gå inn nå da, så henter jeg deg klokka tre når du er ferdig.»
«Greit...» Mumlet du stille, før du stjal enda et kyss fra Louis og ble stående å se han kjøre avgårde.

555742_463864176980325_1777645469_n_large

Det var ikke det at du ikke likte å gå på skole; faktisk hadde du ingen ting i mot å lære eller høre på en lærer. Problemene som møtte deg på skolen var alltid de sosiale tingene. Du hadde en gang vært flink til å skaffe deg venner og holde på dem, men dine siste skoleår hadde du gått fra å være en av de med flest venner, til å være den enslige jenta med kun en eneste venn. Det hele var din egen feil; du hadde en uvane med å hisse deg opp, ta ting litt for seriøst eller virke frekk. I det siste hadde du blitt bedre, mye på grunn av Louis. Han gjorde deg til et bedre menneske, så ingen kunne klage på deres kjærlighet lengere.
«Jeg får bare hoppe i det!» Sa du til deg selv, før du beit deg i leppe og gikk inn i skolegården.


Tumblr_mh72bhmdpq1rl86kxo1_500_large

Da håper jeg at dere liker første delen! Jeg prøver å skrive på min måte, selvom dette er en sånn "typisk" fanfiction der jeg bruker DU istede for hun/han osv... Håper at jeg ikke har mistet så alt for mange lesere, og vær så snill og si ifra til andre om bloggen, det hadde gjort meg så glad! Dere gjør meg en tjeneste, og jeg skriver for dere, er det en deal? :)

Var dette en grei start?
-Stine :) 

Ny historie!

Noen av dere - dere som ikke er med i gruppen - kommer nok til å tenke "whaaat?!" Men JA; jeg skal starte på en ny historie! Etter at jeg sluttet å blogge her kuttet jeg plutselig helt ut skriving, og det vil jeg jo ikke. Selvom jeg prøvde av og til så hadde jeg aldri inspirasjon nok, men for noen dager siden så skjedde det noe som fikk meg til å virkelig "våkne opp", og når jeg har det tungt pleier jeg alltid å skrive, så å starte å blogge for dere igjen mener jeg da er en vinn/vinn situasjon. So here I am; skriver dere en ny historie! Dette kommer til å bli sesong 2 av en av mine tidligere historier, og jeg velger å skrive sesong 2 av What makes you beautiful! 

Ny leser eller har ikke lest / husker ikke What makes you beautiful?
1. Du kan enten lese hele historien HER, eller: 
2. Lese sammendraget av historien HER

Hvorfor jeg valgte å skrive sesong 2 av akkurat WMYB?
1. Mange sa de ville ha en sesong 2
2. Vil prøve å skrive i du-form igjen.
3. BOO BEAR <3



Noen som er klare for ny historie? (Jeg er!!!!!)
-Stine :)

WMYB- Sammendrag.

Info/sammendrag av fan fictionen What Makes You Beautiful (HER):

*Ditt Navn* får ikke en normal start på sommerferien da hun er nødt til å flytta sammen med moren og faren sin ned til London. Hun forlater bestevenninnen sin Kaja hjemme i Norge, men bare etter å ha vært i London noen timer har hun allerede funnet seg en ny venn; Thomas. Thomas er også fra Norge og han og *Ditt Navn* kommer godt overens med hverandre, men når Thomas forelsker seg i *Ditt Navn* begynner ting å bli komplisert. *Ditt Navn* har nemlig øynene sine festet på Louis Tomlinson. Hun møtte Louis flere ganger helt tilfeldig, og etter en stund fikk de god kontakt. Det hele ser ikke ut til å gå på togskinner da de blir sammen, men de kommer seg gjennom ting som da *Ditt Navn* ble nektet å være med Louis av foreldrene, da hun rømte hjemme fra, da Louis ex-kjæreste ville ødelegge for dem, og da Louis måtte til USA. 
Men kjærlighet er ikke alltid lett. Kjærlighet gjør enn blind, og snart står *Ditt Navn* oppi både et sjalusidrama og en krangel med sin en gang beste og eneste venn. Louis sa at han hadde ordnet opp i alt med ex-kjæresten sin (Eleanor), og hun kom ikke til å plage dem noe mer, men er hun virkelig ferdig med Louis selvom hun sier hun er ferdig med *Ditt Navn* og Louis som et par? Og hva skjer når en person ingne hadde tenkt seg skulle dukke opp i London og ta det som en gang var vanskelig for *Ditt Navn* til et helt nytt nivå!?

Personer:
*Ditt Navn* = Deg.
Louis = "Din" kjæreste
Harry, Liam, Niall og Zayn =  "Dine" og Louis' venner/band kamerater.
Kaja = "Din" bestevenn fra Norge.
Thomas = "Din" eneste Norske venn i London.
Danielle = Kjæresten til Liam
Eleanor = Louis' ex-kjæreste.
Erin og Leanne = "Dine" og Danielles venner.
Audrina = "Din" venn (jobber som stylist).
Mamma og Pappa = Faren din jobber som fotograf..... (ikke så mye mer å si til dem.........)


Gjerne si ifra til folk du kjenner som liker å lese, directioners, venner, del bloggen i grupper, fortell folk osv om historien, det hadde hjulpet på skrive lysten. Jo flere lesere og kommentarer jo mer får jeg lyst til å skrive, så kanskje jeg får tilbake skrivelysten helt av seg selv :D
-Stine :) 

Let go...

Hei! Vet det er utrolig lange siden jeg har skrevet et kapittel nå, eller publisert noe i det hele tatt, noe som har fått meg til å ta en avgjørelse; jeg velger å ikke blogge lengere i 2013. Jeg merker at jeg sliter med å skrive for tiden, jeg får ikke ut ordene og føler at jeg må tvinge meg selv til å skrive.slik pleide det ikke være før. Jeg tror jeg setter for høye krav til meg selv, ikke bare her, men også på skole og på fritiden. Jeg tror jeg har tid til alt, men det har jeg ikke, så derfor må jeg kutte ut noen ting og til nå har bloggen vært det eneste jeg har bekymret meg for. Jeg har helt ærlig ingen ideer til fanficen jeg skriver nå, så da føler jeg for å takke for meg. Jeg kommer enten til å slutte helt, eller ta noen ukers-måneders pause før jeg eventuelt fortsetter på Snøstorm eller starter på en helt ny en. Kanskje jeg plutselig får en idee og skriver en novelle for dere? Jeg er ikke sikker....
Jeg kommer ikke til å slutte å skrive helt, bare på denne bloggen. Skriving er en stor del av livet mitt, og jeg har boken min å fokusere på. Den har tatt lenger tid enn jeg trodde, så jeg håper at i løpet av Februar så skal jeg ha sendt den til ulike forlag for deres vurderinger.
Dere har gitt meg utrolig mye glede, tårer, styrke og masse mer! Jeg kan ikke få takket dere nok for å ha lest og engasjert dere i historiene mine! Dere er utrolige og herlige alle sammen, noe jeg kommer til å savne :'(
Likevel kommer jeg ikke til å legge ned bloggen; historiene er der om noen vil lese dem. Gruppen skal også være oppe å gå for dem som er nysgjerrige på hvordan det går med boken og om jeg eventuelt legger ut noe her nå og da. Om dere velger å melde dere ut, men fortsatt vil vite om jeg starter å blogge igjen, så legg meg til som venn på face, så skal jeg si ifra til dere.

Tusen takk for alt! Håper dere har likt alt av skrivingen min og at dere kanskje kommer til å savne den litt. Jeg vet i alle fall at jeg vil savne dere <3
Hilsen Stine.

Info.

Tenkte bare å komme med et kort info innlegg, for jeg føler for en oppdatering angående bloggn:

1. Jeg vet jeg ikke oppdaterer like mye som før, og at det derfor kan være vanskeligere å sette seg inn i historien, men jeg gjør virkelig så godt jeg kan! Jeg er litt somlete noen ganger, men det er i bunn og grunn like vanskelig å sette seg inn i historien for meg kun noen ganger i uka som det er for dere å lese den.

2. Dere har vel ikke glemt Don't let go enda, har dere vel? Og som dere vet så er den blitt gjort om til en bokversjon (nei, den er ikke utgitt). Jeg har/hadde planer om å gi den ut, men har plutselig begynt å tvile... For det første er skolen mye viktigere enn skrivingen. Om jeg noen gang skal kunne bli de tjeg ville bli så må jeg fokusere på å jobbe nå, for å kunne gjøre det jeg vil senere, som er å skrive. For det andre så har skrivingen min endret seg så fra den tiden. Historien ble skrevet i April, og jeg vet at slik det ser ut nå så er jeg ikke "fornøyd" med den. Jeg sier derfor ingen ting sikkert, og om jeg kommer til å skuffe dere om jeg bestemmer meg for å heller vente å se om noen kan være interesserte i noe av det jeg skriver i fremtiden, så beklager jeg det. Det siste jeg vil er å skuffe noen! 

3. Jeg hadde satt utrolig stor pris på om dere ville kommentert mer, jeg merker at når det er fler kommentarer så har jeg mer lyst til å skrive. (vet det ikke burde være sånn, men slik er det).

4. (har blitt bedt om dette så mange ganger av bestevennene mine, så gjør det enderlig <3) Jeg har altså en andre blogg, der jeg blogger sammen med fem av vennene mine fra skolen. Det er en blogg som vi skriver om alt på, og det er både vi jenter og en gutt som blogger, så vi har flere "synspunkter" på hverdagen. Dessuten går vi på media, og man får et innblikk i hvordan skolegangen er på den linjen :) HTTP://RANDOMKAOS.BLOGG.NO

5. Jeg håper dere alle har hatt en god jul, og at dere fortsetter å kose dere fremover og får en fin start på 2013! :D Dere betyr utrolig mye for meg, og har gitt meg så mange smil uten at dere egentlig kanskje har vist om det. <3



Hilsen Stine!
 

Snøstorm: Forhold.

Kapittel 6: Forhold.
«Zayn?» En trøtt stemme lokket Zayn ut av tankene sine. Han løftet hodet fra hendene sine der han satt på sengekanten og stirret ut i luften. Sengen beveget seg under ham, og to armer trakk han inn i en klem bakfra. «Har du ligget her hele tiden?» Hvisket en hes stemme han i øret. Zayn fikk frysninger, og det var kun en person som kunne gjøre noe slikt med ham; den personen han hadde våknet til den morgningen og den personen han ikke klarte å slutte å tenke på. «Takk.» Zayn snudde seg mot Rosie da hun sa det og kikket på henne. Øynene hennes hadde smeltet og en varme strålte ut av de glitrende grå irisene hennes. Det bustete blonde håret var flokete og klamt. Det fikk Zayn til å rødme; så forelsket var han. Han hadde aldri syntesen jente var vakker når hun våknet opp en morgning. Fett hår, morgenånde og lilla ringer under øynene var ikke noe han vanligvis fant tiltrekkende, men Rosie forandret synet hans på den saken. Han viste og innrømte for seg selv (for tusende gang) at han var forelsket i henne. For ingen jente hadde fått Zayn til å rødme på den måten før, så hjertet hans til å pumpe som et lokomotiv eller innsiden hans til å kile. Ingen hadde noen gang vært så perfekte i Zayns øyne. «Hei.» Hvisket Zayn rolig og kysset Rosies kinn. En frisk rosafarge spredde seg i kinnene hennes, og la base for den kraftige rødfargen hun fikk da Zayn ikke kunne dy seg og kysset munnviken hennes fort, som om hun ikke kom til å legge merke til det. «Du fryser vel ikke?» Spurte Zayn og trakk henne fort inntil seg, både for å flytte fokuset bort fra hans tidligere handlinger, og fordi han ikke kunne få bildet av Rosie ut av hodet dagen før. Rosie ristet på hodet. «Men jeg føler likevel for å ta en varm dusj...» Mumlet hun. Zayn smilte og nikket før han reiste seg opp fra sengen. «La meg lage frokost og sjekke til de andre mens du gjør det.» Han klemte Rosie enda hardere, før han slapp henne og gikk mot døren. «Forresten.» Han snudde seg mot Rosie igjen. «Du ser utrolig søt ut, selv om du akkurat har stått opp.» Han smilte mens han beit seg i leppe og fniste. Rosie kikket ned på hendene sine og rødmet enda en gang. Rosafargen var døden for Zayn. «T-takk?» Mumlet hun, før hun så Zayn blunke og gå sin vei.

«Z?» Harry gliste da han fikk øye på Zayn som kom traskende inn i stuen ikledd en joggebukse og en rynkete t-skjorte. Håret hans var stritt og bustete, og hadde ikke Harry vist bedre kunne det se ut som om noe hadde skjedd over natten. «Sovet godt?» Han lot det ligge da han la merke til øynene til Zayn; de skinte virkelig! Glinset av glede og pupiller av hjerter. Zayn nikket og smilte. «Ja, kjempe! Kulden ga seg etter hvert, så jeg skjønner at strømmen har kommet tilbake?» Harry nikket. «Den kom for en stund siden, ja.» Zayn nikket tilbake og gikk inn på kjøkkenet, der han fant både Hannah og Liam sittende med hver sin skål fylt med fargerik frokostblanding. «God morgen.» Mumlet han og gikk til kjøleskapet for å finne noe fristende å spise til både ham selv og Rosie. «God morgen, Zayn! Så du og Rosie, hva? Vi så hvordan dere- Au!» Zayn snudde seg og kikket på Liam spørrende. Liam glodde på Hannah, mens Hannah bare smilte uskyldig. «Var det vits i å sparke meg? Du kunne bare å kuttet meg av på en annen måte?» Hannah lo. «Uansett?» Sa hun. «Du og Rosie er utrolig søte. Ikke si jeg har sakt dette, Zayn, men Rose liker deg virkelig godt. Sånn; virkelig!» Zayn bet seg i leppe og nikket sakte. Han viste at Rosie likte ham, han viste jo selv hvordan han var når han var forelsket, så å lese en annen var ikke så vanskelig. Dessuten var han ofte med Rosie og hadde lært henne å kjenne. «Jeg liker henne også.» Svarte han. «Noen planer om å ta det et skritt fremover?» Liam heiste et øyenbryn og stappet nok en munnfull frokostblanding inn i munnen sin. Zayn trakk på skuldrene. «Du vet, vi har det jo egentlig ganske fint som vi har det nå. Og ja, du vet?» Zayn fanget blikket til Liam, og Liam gjorde tegn til at han viste; for det gjorde han virkelig. Han viste hvor ond kjærligheten alltid var mot Zayn, og han forstod godt at Zayn var lei av å bli forlatt gang på gang, enten om han selv lot gå, eller andre gjorde det. Men det stoppet ham. Fobien mot å bli såret var ikke bare et hinder når det kom til å gå inn i et forhold, men også helt dagligdagse ting. Zayn la kanskje ikke merke til det selv, men han var nesten aldri med resten av gutta ut på byen, og Liam antok at det var fordi han var «redd» for å møte jenter. Zayn ga lett inn når det gjaldt følelser. Hvordan han falt for Rosie bare etter en kveld beviste jo det hele. Og likevel selv om han og Rosie var i alle andres øyne perfekte for hverandre, så turte ingen av dem å bare hoppe i det. Rosie var skremt selv, det viste Hannah godt. Hun var redd for at Zayn kom til å såre henne, som alle de andre guttene. Men hun burde vist bedre; Zayn var spesiell, ikke som noen andre gutt hverken Rosie eller Hannah hadde møtt før.

«Rose!» Zayn smilte da Rosie kom inn i rommet, og satt ned en tallerkener med egg og bacon til dem begge. «Håper det smaker.» Rosie kysset Zayn raskt på kinnet og satte seg ned. «Tusen takk.» I øyekroken registrerte Zayn blikkene som fløy mellom Hannah og Liam. «Se på dem da!» «Et par allerede.» Han sparket Liam i ankelen og smilte til Rosie mens han latet som ingen ting. «HVA?! Jeg gjorde da ingen ting!» Måpte Liam. Zayn himlet med øynene og sukket. «Akkurat?» Mumlet han. Han overhørte alt Liam sa mens han stampet bort til vasken og satte fra seg oppvasken, før han sendte Zayn et blikk og marsjerte med nesa i sky ut av kjøkkenet. Hannah fulgte like etter, bare for å la dem være alene, og forsvant ut mens hun fniste. De to som satt igjen, fortapt og forelsket i hverandre, rødmet og beholdt stillheten. Zayn følte alt i kroppen hans kilte. Han sverget at hvor enn han så så glitret luften, og han hadde sommerfugler i magen. Han både elsket og hatet følelsen. Han like den fordi det var følelsen han fikk bare ved tanken på Rosie, noe som betydde at han tenkte på henne ganske ofte. Og han hatet den nettopp fordi det betød at han virkelig følte noe for den gråøyde jenta som så lett hadde fanget øyet hans, eller skulle han si hjertet. Etter alt det Zayn hadde vært i gjennom trodde han selv at hjertet hans skulle vært polstret bedre og at om noen skulle få tak i det noen gang så måtte de virkelig jobbe og være spesielle. De måtte være den rette? Så at Rosie hadde så lett fått hjertet til Zayn til å hoppe ut av ham og løpe til henne var bekymringsverdig. Tenk om Rosie virkelig var den rette, og så nølte han? «Zayn, går det bra?» Spurte Rosie urolig. «Du ser litt blek ut. Du er ikke syk, er du vel?» Zayn smeltet fra sin stive stilling og stirret på Rosie. Den rette? Hva var det han tenkte på, han som ikke var mer enn bare 19!? «Z-Zayn.» Rosie blunket og strakte seg etter hånden til Zayn som lå oppå bordet. «Rose, jeg? Jeg føler noe veldig spesielt ovenfor deg.» Innrømte Zayn. Han trakk pusten kort og så hvordan øynene til Rosie utvidet seg. «Jeg har gjort det lenge, og jeg vet at jeg virkelig, virkelig liker deg.» Rosie smilte skjeft og lot en hårlokk falle foran øynene, for å hindre den røde fargen i kinnene fra å vises.  «Jeg har følelser for deg også.» Svarte hun. Zayn smilte og grep hånden hennes. Hele han ble varm av berøringen, og det knitret der håndflaten hans lå mot Rosies. «Syntes du kanskje at vi skal prøve å?» Rosie kikket usikkert på ham. «Et forhold?» Spurte Zayn. «Ja. Ja definitivt, det hadde vært? perfekt.  O-om du vil da?» En tanke slo Zayn. Selv om han var villig til å prøve var det ikke sikkert Rosie var det. Han viste ikke om hun hadde vært i mange forhold før, om hun nettopp hadde gjort det slutt med noen, eller om hun i det hele tatt hadde vært i et forhold noen gang. Rosie snakket aldri om det, og Zayn selv og flere av guttene hadde prøvd å tatt opp temaet med henne, men hun avslo alltid. Noe lå bak der, det viste Zayn, og han hadde lyst til å finne ut hva det var med kjærligheten som ikke fanget Rosie. «Ja, så klart!» Gliste Rosie. «Som du sier, det hadde vært perfekt!» Zayn lente seg over bordet og tvilte ikke et sekund da han presset leppene sine mot Rosies for aller første gang. Det føltes annerledes, og han hadde aldri følt noe lignende før. Han viste at alle beskrev deres første kyss med noen de hadde sterke følelser for som perfekt, med fykende raketter og sommerfugler i magen, og den greia var egentlig sann. Bortsett fra at Zayn også følte så mye mer enn det. Innsiden hans holdt på å brenne opp, leppene hans ble til gele de de kom i kontakt med Rosies og han kunne ikke unngå å gispe etter pusten da de trakk seg fra hverandre. «Det var spesielt.» Mumlet Rosie da hun lot noen undrende fingre gli over underleppen sin. «Så absolutt!» Zayn smilte og kysset Rosie enda en gang, noe som var på langt nær det siste kysset de delte den dagen. De svevet på skyer begge to, fniste og koste med hverandre, pratet og lo. Det hele virket perfekt, dagen var helt feilfri for dem. Helt til noe måtte komme i veien for det. En dør smalt hardt igjen, et tørt hulk ovenfra og en rødøyd Harry kom flyende ned trappen og løp forbi sofaen der Zayn og Rosie hadde hatt en koselig og fredelig kjærlighetsstund. 



Dette er vel egentlig ett litt "klassisk" kapittel, spesielt slutten, men jeg er litt tom for ideer. Det er derfor det går litt sakte, men har noen ideer på lur nå, men de kommer ikke før et godt stykke uti historien, så det blir bare å bygge opp historien riktig for å komme til de ulike punktene. Så jeg har bestemt meg for å lage en "greie" ut av denne historien likevel. Jeg har liksom tenkt til å lage dne virkelig gjennomført, så jeg holder på å planlegge en trailer i hodet, skriver ned alle ideer til historien og skal virkelig forme karakterene godt. Skal prøve å gjøre det like godt som med Lucy og Niall fra Don't let go, men jeg vet ikke om jeg klarer å knytt meg selv like mye til Rosie som det jeg gjorde med Lucy. Men vi får se ;)
Håper dere likte kapittelet, og GOD JUL! :)

Noen som har noen gode ideer til hendelser dere gjerne vil ha i historien? F.eks et spesielt date sted, noe de kan gjøre sammen, en setning jeg kan basere et kapittel på o.l. ? Trenger ideer!!*
Og legg gjerne til fler folk i facebook gruppen. Legg til venner, directioners og folk dere tror kan like det jeg skriver :) Hadde blitt veldig glad <3
-Stine 

Bursdagsvideo til Louis.



Tenkte bare å dele videoen jeg laget for bursdagen til Louis. Den er ikke noe avanserte greier, og er litt kort, men hadde bare lyst til å lage en :) 
Beklager for "fraværet" mitt, jeg skal fortelle dere om det senere....

Hva syntes dere?
-Stine  

Snøstorm: Kald kjærlighet.

Kapittel 5: Kald kjærlighet.
I vinduskarmen hadde Harry og Liam sittet og kikket ut i snart en hel time i stekk, bare for å se det samme som de hadde gjort fra starten av; En hvit snø-vegg. Snøflak lavet ned, tett i tett, og det var umulig å se hva som ventet dem en meter unna. Det var Liam som oppdaget det først. Han var på vei ut av hytten for å ta litt frisk luft, men bare han hadde tatt et skritt utenfor døren kjente han at ising sprang hele veien fra tærne hans og opp til hoftene. Da han kikket ned på han at han vasset i snø, og da han blunket søvnen ut av øynene trodde han at han hadde blitt blind. For alt han så var Hvitt; hvitt, hvitt, hvitt! Forskrekket hadde han rygget inn igjen, løpt opp trappene til Harrys soverom og revet døren opp med et stort brøl: «Stormen!!». Før hverken Liam eller Harry og Sarah (som klamret seg forskrekket til hverandre i dobbeltsengen) viste ordet av det sto en søvnig Hannah, en skremt Rosie og en lettere irritert Zayn på utsiden av rommet. «Hva? skjer?» Gjespet Hannah. «Er noe galt, Liam? Føler du deg bra?» Spurte Rosie mykt. Liam ristet fort på hodet og pekte mot vinduet. «Snøen.» Forklarte han. «Stormet ble vist verre enn vi trodde. Jeg kommer meg så vidt ut av hytten, snøen når meg helt opp til hoftene.» Alle sammen sukket dypt, og de fleste av dem kunne ikke la være å sende Liam et himlende blikk. Zayn klasket Liam i bakhodet, så han knep igjen øynene og gned seg på sitt på verkende hode. «Idiot! Jeg trodde noe var galt!» Stønnet Zayn. «Men noe er galt, Zayn.» Fortsatte Liam med like mye panikk. «Om stormen fortsetter, eller bare blir hakket verre, kommer vi til å snø inne. Og om ikke situasjonen er ille nok allerede så er jeg bombesikker på at bilene våre er snødd ned.» Det gled sakte inn for dem alle, at Liams panikkanfall faktisk ikke var av uten grunn, som det ellers kunne være. De var vant med at han overreagerte; tok den minste lille ting dønn seriøst og gjorde det til en stor sak. Og snø var jo i seg selv bare en liten ting. Om man ikke hopet det opp og tømte det over ett sted, slik som nå. Himmelen hadde bestemt seg for å «straffe» dem for en eller annen grunn de ikke viste, og bare en halvtime etter at de hadde oppdaget faren i stormen som egentlig ikke skulle ha noe dramatisk utslag, så var vinden så kraftig at det knaket i treverket, snøen haglet mot rutene, og snøen øste ned pipen; noe som gjorde at peisen var utelukket som noen varmekilde. Plutselig fant de seg selv alle like redde som Liam, innpakket i pledd og dyner, tett sammen i den ene sofaen alle seks.

Rosies nese var rødfrossen og tennene hennes hakket i takt med Hannahs, som satt lent inntil beina hennes. Hun hadde en dyne rundt seg slik at det dekket alt unntagen ansiktet hennes. Hun hadde roser i kinnene, og hennes blå øyne så fryste og kalde ut. Harry og Sarah var pakket sammen i tre ullpledd, varmet hverandre med omfavnelser, og selv om de begge hakket tenner klarte de å gi hverandre noen stødige og kjærlige blikk, pluss noen kyss der leppene deres kolliderte mot hverandre på jakt etter varme. Liam, som det barnet han noen gang er, satt med bena krøllet mot kroppen, en dyne over seg med store, redde og blanke øyne. Rosie syntes han så ut som en valp. En bortkommen og forskrekket hundevalp. Underleppen hans skalv av kulden, kinnene hans var eplerøde og nesen hans blank. Han hadde sårbarheten om det skremmende hengende som en tung sekk på ryggen, noe som fikk årene hans til å ramle ned rundt anklene på ham. Rosies hjerte brant og hun sukket. Liam var faktisk redd, virkelig redd. Zayn så ut til å takle situasjonen greit nok, og av dem alle seks var det han som så ut til å være minst påvirket av kulden. Kroppen hans skalv nå og da, men det var noe han bare ristet av seg ved å gå for å lage dem alle enda en kopp med varm te. For Zayn så var det Rosie som så ut til å ta kulden og bare tanken på stormen verst. Liam klarte i alle fall vise hvor livredd han var, og med noen små klynk nå og da fikk han gjort det klart for dem at han var kald og trengte mer te. Man skulle kanskje ikke tro at Liam var typen til å reagere slik om man bare hadde kjent han en stund eller bare snakket med ham når de så ham. Sannheten var at den oppegående og sterke mannen Liam Payne egentlig var en sutrende og pinglete gutt når det kom til visse situasjoner. Var det noe som var nytt for ham var han som et nyfødt føll. Han vinglet rundt, livredd og nysgjerrig (på en skremmende måte) på nye ting.

Rosie derimot, var Zayn enda mer bekymret for. Ikke bare var lepene hennes lilla, men huden hennes var like kald som snøen selv. Zayn hadde prøvd å fått fyr i peisen utallige ganger, men uten hell. Og hvorfor de ikke brukte varmeovnene? De må da ha varmeovner i en luksushytte?! Jo da, det hadde de også, men da det plutselig skjedde et strømbrudd krøp dem alle sammen tet i tet inntil hverandre på sofaen. Den batteridrivende tekokeren var det eneste som fungerte av elektriske gjenstander, da mobiltelefonene deres ikke hadde dekning. Zayn følte hjertet hans frosset mer og mer for hvert sekund, og det var ikke på grunn av kulden. Det var ene og alene på grunn av hvor håpløs Rosie så ut, de tapre smilene hun sendte Zayn da han ga henne mer te mens øynene hennes glinset bedende. Å se Rosie i en situasjon hun ikke burde være i, en situasjon Zayn så gjerne vil spare henne for, men ikke kan, var isende vondt. Bokstavelig talt?

«Z-Zayn?» Zayn kikket bak seg der han sto og skjenket i varmtvann i de seks te-koppene, da Rosies skjelvende stemme lød gjennom rommet. «Åh, Rose! Jeg sa du skulle bli i stua med de andre.» Zayn løp raskt bort til den skjelvende jenta og dro henne mot brystet hans. Han kunne i det miste be på sin egen varme. «Strømmen kommer nok tilbake om litt, la oss gå inn i stuen igjen, ok? Jeg kommer inn med te om to minutter, gå ut til de andre i mens.» Rosie ristet på hodet og pustet ut med hakende lunger. Frostrøyk øste ut, noe som satte en dyp nyve i pannen til Zayn. «J-jeg er trøtt. K-k-kan du f-følge meg opp til r-rommet?» Zayn svelget og nikket stille. «Klart det.» Hvisket han. Rosie smøg sine kalde fingre sammen med Zayns fråssende og sammen gikk de til overetasjen. «K-kan du vekke meg når strømmen k-kommer på? Jeg fryser for m-mye til å holde meg v-våken.» Rosie hakket med tennene enda mer da hun åpnet soveroms-døren sin og fant ut at rommet var enda kaldere enn det stuen var. Zayn så også ut til å merke det, men i motsetning til Rosie (som var på vei til å legge seg i sengen) forstod han at det ikke kom til å gå an å sovne i en slik kulde. «Rose, jeg lar deg ikke sove her. Det er for kaldt.» Sa Zayn og løftet Rosie forsiktig opp av sengen igjen og holdt henne tett mot seg. «M-men? jeg er så trøtt.» Gjespet Rosie. Øyelokkene hennes sklei igjen og åpnet seg med jevne mellomrom, og Zayn hadde plutselig hele vekten hennes i hendene da hun falt mot skulderen hans i halv-søvne. «Rosie. Ikke sov.» Prøvde Zayn seg, men selv han viste at det ikke nyttet. Rosie var overtrøtt, og kulden virket bedøvende på hele henne. Sakte ga han etter og la Rosie forsiktig ned i den myke sengen. Han trakk noen dyner over kroppen hennes og studerte ansiktet hennes. Alt var viskelet ut, ikke et eneste utrykk lå igjen. Brystkassen hennes hevet seg sakte opp og ned, og hver gang hun puset ut føltes det ut som timer for Zayn som så på før hun trakk ny luft. Å si han var urolig var en undervurdering. Zayn var nærmest panisk! Men imot sin vilje gikk han med nølende skritt mot døren igjen, og gjorde alt han klarte for å riste bildet av Rosies alt for avslappede kropp ut av hodet. Han hadde kommet halvveis nedover gangen, da han hørte det. En lav hvisking, så bedende og hjelpeløs at Zayns hjerte med en gang stoppet å dunke. Han løp tilbake til rommet. «K-kan du varme meg?» Ba Rosie med hakkende tenner. Hele henne skalv, og pusten frosset på leppene hennes. «Vær så snill? B-b-bare for noen minutter?» Hun holdt ut en hånd mot Zayn, og hvordan kunne han si nei? Han ville gjøre hva som helst for Rosie for å få henne tilbake til slik hun pleide å være; slik hun burde ha vært. Han nikket og krøp under dynen til henne, la kroppen sin så tett mot hennes som mulig. Rosies kalde rygg smeltet mot brystet til Zayn, og de varme hendene som smøg seg forsiktig om midjen og rundt magen hennes brant mot huden. Det var en god og brennene varme, noe som ga Rosie håp av ett eller annet slag. Zayns pust kilte henne i nakken, og selv om den var kaldere enn den vanligvis ville vært så grøsset hun av varmen. «Takk.» Fikk hun sagt, før hun klemte seg enda nærmere Zayn om mulig. «Sov, Rosie. Jeg kommer til å være her å passe på deg.» Zayn kysset henne på nakken, og grøssningene hennes brøt løs. Hun nikket rolig, lot hodet falle mot puten, og like etter var tankene hennes et helt annet sted enn i den kalde hytten, men Zayn hadde hun klart å ta med seg.

***

To timer senere hadde strømmen endelig kommet tilbake. Liam, Harry, Sarah og Hannah kastet seg rundt varmeovnene i huset og smilte lettet til hverandre. Da de endelig hadde fått varmen tilbake følte de noe manglet. Og ikke bare noe, men noen, og det to stykker. Redd for at dem hadde frosset til is et sted i hytten sprang de alle på leting mens de ropte navnene deres, men alle tidde helt stille da de møtte synet i Rosies rom. Det var som om hele stormen stoppet, det faktumet at de fortsatt var såre etter kulden betydde ikke noe lengere. Alt de kunne se og fokusere på var synet som hadde møtt dem. På sengen lå Rosie og Zayn, godt innpakket i dyner og med armene rundt hverandre. Rosies hode hvilte på skulderen til Zayn, og Zayns ansikt var gjemt i virvaret av Rosies hår. Begge to hadde en dus rosafarge i kinnene, og fjesene ryddet for alt av bekymringer. Små mumlelyder unnslapp Rosies munn, og Zayns pupiller raste under øyelokkene hans. Begge to drømte, og det lille smilet de hadde mo leppene fortalte at de drømte gode drømmer. «Det seg ikke ut til at de fryser lenger.» Fniste Hannah. «Skal vi bare la dem sove?» Hvisket Liam. Harry nikket. «Ja, jeg har ikke hjerte til å vekke opp noen av dem.» De lukket stile døren til rommet og gikk nedover gangen. «Så dere hvordan de holdt rundt hverandre? Var ikke det bare noe av det søteste dere har sett noen gang?!» Smilte Sarah og kikket på dem. «Når de våknet vet jeg at noe kommer til å skje, jeg vedder på at vi om bare noen timer kommer til å ta dem på fersken!» Lo Harry høyt. «Skjerp deg, Harry! Bare la dem være forelsket og finne frem til hverandre på sin måte.» Sarah slo han i skylderen, men veide det opp med et kyss på kinnet. «Du har rett.» Sukket han, før de alle vendte tilbake til det de gjorde før strømmen gikk; vente på at stormen roet seg.


//Jeg bare elsker dette bildet av Zayn! Han liksom stirrer på meg/deg!//

Så dette innlegget planla jeg da jeg var ute og frøys... Som dere kanskje har skjønt så liker jeg ikke kulde, og fryser veldig mye nå om dagen siden det er vinter.... og jeg liker ikke kulde, eller vinter. Bare noen ganger da ;)
Så om dette kapittelet ble overdrevent så skyld på vinteren, som får snøen til å komme frem, som gjør det kaldt! Det er bare deres feil, hahahah. Nei da, men sånn helt seriøst så ble vel dette innlegget til overdramatisk, men det ender i noe godt, eller gjør det det? ;)

Skal se om jeg kan poste enda et innlegg denne uka.
Og jeg har forresten teoriprøve i moped i morra så: ønsk meg lykke til? gruer meg veldig :S

Tanker om kapittelet? (Liker detaljerte kommentarer altså, og kritiske tilbakemeldinger tar jeg bare til meg!) <3

-Stine 

Pinky Promise kapittel 17.

Kapittel 17: Skal, skal ikke?

Hopes POV:

«Du må, du må, du mååååå!» Louis ropte ut i begeistring. «Vær så snill, kan du ikke være med?» Han tittet på meg med store dådyr øyne og underleppa hans hang litt ekstra ut. Hodet hans lå litt på skakke og jeg visste at han ikke tok nei som et svar, men han måtte nok det denne gangen, jeg hadde ikke tenkt til å være med, ikke i det hele tatt. Det ville blitt kleint og, jeg vet ikke, bare litt rart tror jeg.

«Ja, det synes jeg er en god idé Hope.» Sa Jay også. Hun smilte og nikket bekreftende på det hun selv sa. Jeg smilte skjeft tilbake og jeg tror de så tvilen som flakket i øynene mine. Den ellers så rolige og avslappede meg begynte å stresse, jeg hadde aldri vært så langt borte hjemmefra før. Jeg var en skikkelig hjemmekjær jente og visste ikke helt om det var dette jeg hadde lyst til.

«Men jeg vil ha deg her Hope.» Det var søte lille Phoebe som også hadde en mening om saken. «Jeg vil ikke at du skal dra fra oss.» Åh, hun var jo virkelig verdens søteste og helt ærlig hadde jeg ikke lyst til å dra fra henne heller. Jeg tittet rundt på alle de forventningsfulle fjesene. Louis som så ut som han skulle til å hoppe i taket av spenning og glede, over til Jay som tittet litt forhåpningsfullt bort på meg, så Daisy og Phoebe som så trist opp på meg og til slutt gutten som hadde endret livet mitt de to siste ukene. Og som hadde gjort livet mitt fra greit til helt fantastisk og som jeg ønsket å tilbringe mye mer tid med, men jeg visste ikke om å dra til London med ham og Louis var det lureste å gjøre. De bodde jo nesten oppå tre andre gutter som jeg aldri hadde møtt før og jeg vet ikke helt om det var meningen at jeg skulle møte dem enda heller. Harry tittet håpefullt bort på meg og de grønne øynene ble bare enda grønnere når han hadde det håpet og den gleden i øynene og en liten stund ble jeg bare stående og se ham rett inn i øynene og rett inn i sjelen. Øynene til en person kunne virkelig fortelle mye om personen og dette var en egenskap ved øyne jeg ikke hadde lagt merke til før jeg møtte Harry. Hans øyne fortalte alltid hva han følte, hvis jeg var usikker på hva han syntes om en sak kunne jeg alltid se ham inn i øynene og jeg fikk svaret, så etter en stund, som bare var en drøy uke, sluttet han å skjule meningene sine fra meg. Jeg sukket og tittet raskt over alle sammen igjen og til slutt greide jeg ikke mer.

«Greit da, jeg blir med til London, men bare for en uke. Etter det må jeg tilbake på skolen, ok?» Jeg så alvorlig Harry og så på Louis. Begge to brøt ut i rop og latter og jeg kunne ikke noe annet en å le selv, de var jo så nydelige. Harry mest da selvfølgelig. «Når er det vi drar egentlig fordi jeg har ikke pakket eller noe?» Nå måtte jeg sortere alle brikkene som fløt rundt i hodet mitt. Først så var det pakkinga, så var det å få i seg noe mat for det hadde jeg ikke i dag og så var det å si i fra til mamma og venninna mi og og og. Hodet mitt sprengte nesten jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre først eller hva som var viktigst. Jeg visste faktisk ingen ting akkurat nå bortsett fra at jeg skulle til London.

«Slapp av Hope, alt til sin tid.» Harry var borte ved meg og la en hånd forsiktig på skulderen min før han dro meg inn i en lang og god klem. «Ikke bekymre deg for pakkinga, jeg skal hjelpe deg jeg og vi drar i morgen tidlig, det første flyet til London i morgen skal vi sitte på.» Jeg så fortvilet bort på ham og pustet tungt og prøvde å slappe av. «Nå får vi i deg litt mat, så pakker vi og så koser vi oss med en film før vi går og legger oss og får oss en lang og god søvn.»

 

Jeg våknet opp til en rolig og behagelig lyd. Jeg greide ikke helt å plassere hvor den kom fra, men den dro meg sakte ut av drømmeverdenen min og til den ekte verden. «No one ever looked so good in a dress, and it hurts cause I know you won´t be mine tonight. No one ever makes me feel like you do when you smile baby tell me how to make it right. Now all of my friends say it´s not really worth it, but even if that´s true. Nobody compares to you.» Den fløyelsmyke stemme hans strømmet gjennom døra og inn på rommet mitt. Jeg hadde aldri hørt noen med like fin stemme som han, stemmen hans var som en engel sin. Den bare fløt gjennom huset og strømmet inn i hver eneste krik og krok. Jeg subbet sakte ut av rommet mitt og inn i stua og videre inn til kjøkkenet der den perfekte stemmen kom fra. Han sang ikke lenger noen tekst, men nynningen var nesten like fin som sangen. Jeg listet meg bort til der han sto og lagde mat og stilte meg på tå og la hendene mine forsiktig foran øynene hans. «Gjett hvem?» Brummet jeg med min mørkeste stemme.

«Hm, det kan ikke være Hope. Jeg lurer virkelig på hvem det er altså.» Jeg hørte på stemmen hans at han bare tullet og slappet av litt i armene noe jeg aldri skulle ha gjort, for det samme øyeblikket som jeg gjorde det spant han rundt, tok meg i armene sine og løftet meg opp og snurret meg rundt før han satte meg ned og kysset meg forsiktig. Leppene hans smakte som toast og stekt egg? Hm, for en rar smak tenkte jeg helt frem til jeg så hva som sto på benken bak ham.

«Lager frokost? Mmm, det lukter helt nydelig. Jeg visste ikke at du kunne lage mat, det hadde jeg ikke forestilt meg. Ikke i det hele tatt faktisk.» Han så fornærmet bort på meg og snudde seg liksom sint rundt. Jeg kilte han forsiktig under armene og han hoppet rundt samtidig som han skrek ut.

«Hva var det godt for? Du vet jo at jeg er kilen.» jeg bare fniste og tok tallerkenen med frokosten på som sto på benken bak ham og gikk ut i sofaen i stua for å spise. «Vi drar om litt over en time, ok?» Han tittet spørrende bort på meg før han tok oppvasken og vasket benken etter seg. Jeg bare nikket og mumlet et ja.

 

En time senere satt vi i bilen på vei til flyplassen og jeg kjente frykten komme krypende. Jeg hadde bare sittet i et fly en gang før og da hyperventilerte jeg nesten så dette var absolutt ikke noe jeg så fram til. Da vi kom fram til flyplassen så jeg bare en flokk mennesker og skjønte ikke helt hva så mange tenåringsjenter skulle på et sted, kanskje det var en kjendis som skulle komme hit i dag? Det tok ikke lang tid før jeg plutselig skjønte at jeg hadde ankommet flyplassen med denne kjendisen. 

One Direction reach No 1 in US singles chart

Her kommer et nytt kapittel, vet det er veldig lenge siden sist, men hadde også en pause i skrivingen når Stine hadde bloggpause. Håper det går fint og at dere fortsatt vil lese. Jeg kommer heller ikke til å poste så ofte siden jeg ikke har tid til å skrive hele tiden. Tror ikke Pinky Promise blir sånn kjempe lang, men den er ikke over helt enda. Håper dere liker det :)

- Benedikte.

Snøstorm: Gjensidige følelser.

Kapittel 4: Gjensidige følelser.
Kulden var bitende, slo mot huden og fikk tennene til å hakke. Rosie og Hannah sto utenfor leiligheten deres, og selv om det som fristet dem mest var å løpe opp til rommene deres igjen, hoppe under dyna og bare nyte varmen i leiligheten, ble de stående ute og se snøflak falle fra himmelen. Snøflakene falt ikke, de ble ikke kastet mot bakken, men ble lett drysset over byen som glitter over er julekort. Hele Brigthon var et julekort på denne tiden av året. Enda fler lys enn normalt glitret rundt om i byen, og fra luften så den ut som en eneste stor flamme. Rosie elsket denne tiden av året; julen. Det eneste hun mislikte var kulden, men ellers var alt en lykke for henne. Snøen, lysene, luktene, samværene med venner og familie, bare følelsen av at det nærmet seg jul var noe spesielt for henne. Gleden det ga henne av å vite at i nesten en hel måned kunne de fleste mennesker være lykkelige av ett eller annet slag. Rosie elsker julegleden! Det eneste hun ikke likte med julen var som alltid kjærligheten, og da mente hun kjærligheten mellom et par. Hun hadde ikke problemer med å se to mennesker lykkelige sammen, det var hennes egen sjalusi hun ikke klarte å hanskes med. Hun ville være som dem, alle parrene. Hun hadde lyst til å leie en gutt, der hver deres hånd var dekket av tovede votter. Hun ville drikke varm kakao og stirre inn i peisen mens hun satt trygt i armkroken på noen. Hun ville føle seg elsket og trengt på den måten; trengt av kjærlighet og elsket fra hjertet. Det var alltid i julen hennes kjærlighetsforholds sannhet kom frem, og denne julen så den ikke annet ut enn ensom og forlatt.

«Gleder du deg til turen?» Hannah tok et skritt nærmere Rosie. Bare den lille varmen de fikk fra hverandre ved å stå tett var nok, og det var på nippet til at de slang seg rundt hverandre. Frostrøyken dampet ut av munnen på dem begge, og da Rosie tok et dypt sukk og slapp det ut igjen var det så vidt hun kunne se gjennom frostrøyken som stormet gjennom natteluften. «Jeg tror det.» Mumlet hun tilbake. Hannah rynket brynene og kikket undrende bort på venninnen. Helt siden hytteturen var planlagt, som allerede var for noen dager siden, så hadde både Rosie og de andre jentene pratet i ett sett om turen. Sarah om hvor mye hun kom til å elske å endelig få litt romantisk kvalitetstid med Harry, mens  både Hannah og Rosie gledet seg inderlig til bare stemmingen og følelsen av å være på hyttetur. Det at det kom til å være tre kjekke gutter med var definitivt ingen nedtur, og bare ved tanken på å tilbringe juleferien sin med Zayn fikk sommerfuglene til å krasje i magen til Rosie. Selvfølgelig kom Hannah og Sarah, og Harry og Liam også til å være der, men Zayn kom til å være der også, og Rosie viste at bare han var i rommet så var det som om de var alene. Hun kunne ikke se noe annet enn den mystiske gutten. «Hva mener du med jeg tror det? For bare noen timer siden klarte du ikke vente på at Liam skulle plukke oss opp!» Sa Hannah. Rosie trakk på skuldrene. «Jeg er litt nervøs, det er sannheten. Zayn kommer til å være der?» Hannah avbrøt Rosie ved å legge en hånd rundt skuldrene hennes og sukke høylytt, noe som fikk dem begge begravet i frostrøyk. «Vet du hva problemet ditt er Rose? Du er redd; redd for kjærligheten.»  Rosie fnøs og himlet med øynene. Så klart var hun redd! Etter alt hun hadde vært gjennom av årene med kjærlighet burde hun være vettskremt. Det var som om hvert brudd hadde vært en varsel på noe, men Rosie hadde overhørt det, og blitt såret på nytt. Og nå som hun trodde hun hadde gitt opp kjærlighet fløy en forelskelse vilt inn i henne og nektet å dra uten å gjøre spor. Rosie ventet bare på å bli såret, på at Zayn skulle knuse hjertet hennes, som han så lett hadde kapret på avstand. Det bekymret Rosie. Hun og Zayn var ingen ting; bare venner. Men det var en av grunnene til at hun bekymret seg så. Hun burde ikke få vondt bare ved tanken på om Zayn fikk seg kjæreste, for de var jo bare venner! Forelskelsen Rosie hadde på ham gjorde henne vondt, og selv om hun viste at Zayn mest sannsynlig hadde en liten ting for henne også, så kunne ikke det hindre henne i å likevel være redd. «Jeg liker ham for godt til å ødelegge noe.» Mumlet Rosie trist. «Jeg har ikke lyst til å bli knust igjen. Ingen gutter har klart å holdt på meg, hvorfor skal Zayn gjøre det? Han er en gutt han også, en normal gutt som bare dumper en jente som meg så fort han har prøvd et forhold.» Hannah kikket medfølende på Rosie og tok det lille bleke ansiktet hennes mellom hendene sine som var dekket av et par med tykke votter. «Zayn er spesiell, han er annerledes enn alle de andre guttene du har datet. Jeg er sikker på at om du viste Zayn hvordan kjærlighet du kan gi ham så ville han aldri en gang tenkt tanken på å la deg gå!» Sa hun mykt. Rosies øyne glinset, av både tårer og håp. «Hvorfor tror du det?» Spurte hun stille. Spørsmålet druknet i byens lyder, og Hannah smilte. «Fordi Zayn er Zayn, og du er Rosie. Samman hadde dere vært noe spesielt, noe du eller han aldri har vært en del av.» Og som en god ende på Hannahs kloke ord, kom Liams bil trillende langs fortauet. Med et kort vink og et stort smil fikk han jentene til å komme, og så fort bagasjen var i bagasjerommet satte de turen for luksushytten to timer unna.

***

«Zayn, kompis, er det her du er?» Harry ristet på hodet da Zayn snudde seg og hadde røyken hengene på underleppa. «Hva er galt?» Spurte han og la en støttende hånd på Zayns anstrengte skuldre. «Hva får deg til å tro at noe er galt?» Spurte Zayn mens han slapp ut sigarettrøyken. «Du røyker bare når du tenker hardt på noe, og jeg har merket det på deg. De siste dagene? du har vært så borte.» Mumlet Harry og trakk hettejakken sin tettere rundt seg. Terrassen de sto på var skjermet fra den tunge snøen som hadde bestemt seg for å lave ned, men taket over dem hindret ikke kulden i å slå den grundige. Harry så på Zayn, som åpenlyst overhørte spørsmålet hans ved å ta nok et nytt trekk av sigaretten, for så å puste røyken ut tungt. «Zayn?» Mumlet han. «Jeg trodde ikke det skulle skje igjen.» Hvisket Zayn, nesten mer til seg selv enn til Harry. Harry tok et skritt nærmere ham og klappet han på skulderen. «Jeg kommer ikke til å takle å gå igjennom noe lignende, du husker vel hva som skjedde da?» Zayn lukker øynene og stumpet røyken, som om det sa nok. Harry skjønte hva han mente. «Det kommer ikke til å skje igjen. Rosie er ikke slik, det vet jeg!» Trøstet Harry. «Men, argh!» Stønnet Zayn og knep øynene enda hardere sammen. Han kjente tinningene hans dunket på grunn av anstrengelsen. «Zayn, slapp av.» Hisset Harry og trakk ham inn i en klem. Zayn slappet av ved gesten og sukket før han klemte Harry tilbake. Harry viste alltid hvordan han kunne roe ned Zayn, noe han var hinsides takknemlig for til tider. Zayn viste selv at temperamentet hans ikke var av det beste; han hisset seg fort opp og taklet ikke sorg noe bra, så å ha Harry rundt ham i slike tider var godt. En klem, et smil, noen vise ord; små ting som bare Harry kunne gi ham for å roe Zayn. «Jeg bare liker henne for godt. Jeg vil ikke ødelegge noe.» Mumlet Zayn inn i skulderen til Harry. Harry nikket. «Jeg skjønner det. Men vet du hva?» Han trakk Zayn ut fra seg. «Hva om jeg lover deg at denne gangen blir annerledes?» Zayn smilte skjeft. «Det kan du ikke?» Harry hysjet mykt på ham. «Det vet du i alle fall ikke om du lar være å prøver. Rosie er ikke som de andre du har vært sammen med, hun er? hun er Rosie, Rose.» Zayn beit seg i underleppen og stirret på Harry. Noe i det han sa, ga mening. Rosie var ikke som alle andre jenter han hadde vært med, eller kjente for den saksskyld. Rosie var ikke som noen jente han noen gang hadde møtt! Hun var ikke som alle de andre som kastet seg etter ham når han var på fest, hun tok ikke overnattinger som sin sjanse til å få noe, og hun siklet ikke etter ham. Faktisk så kikket hun ikke på ham som noen andre hadde gjort noen gang før. Hun hadde ikke lysten i øynene og sulten i hendene, hun snakket ikke forførende eller flørtete, hun smilte ikke hemmelighetsfullt som om de delte en hemmelighet bare de to kunne vite om. Rosie kikket på ham med glitter i øynene, en liten gnist som sakte brant når hennes blikk låste seg med hans. Hun snakket åpent og lett med ham, samtalene deres trengte ikke inneholde noe viktig, eller noe som helst, de kunne bare si noe helt ut av det blå, og le sammen etterpå. Og smilet hennes; det var det vakreste Zayn noen gang hadde sett. Hvordan noen søte rynker la seg ved øynene hennes, og hennes høyre munnvik strakte seg bare noen merkbare millimeter lenger opp enn den andre. Det var sant; Rosie var ikke som alle andre jenter, hun var spesiell. Rosie var mer enn bare det, hun var alt Zayn noen gang hadde trengt, og nå ønsket seg.

***

Klokka var nærmere midnatt da Rosie, Hannah og Liam endelig hadde kommet frem til luksushytten, fått plassert tingene inn på rommene sine og skiftet til mer behagelige klær. De seks vennene satt for øyeblikket i dagligstuen, lysene dempet og peisen knitrende i bakgrunn. På tv-skjermen var en julefilm satt på, til Hannahs store glede, og hele gjengen tok dem med ro mens de fulgte med. Liam hadde for lengst sovnet, og hadde holdet sitt i en stilling som garantert kom til å gi han nakkekink. Hannah mumlet stille replikkene i filmen for seg selv, mens Harry og Sarah stjal små-kyss fra hverandre nå og da mens de prøvde å følge med. Zayn satt behagelig i hjørnet av sofaen, men bena spredd ut foran seg og armene tett mot kroppen, mens Rosie satt ved siden av hen med beina krøllet opp mot brystet. Hun kjente øyelokkene hennes ble tyngere og tyngere, og som minuttene gikk gled de mer og mer igjen. «Trøt?» Hørte hun noen humret i øret hennes. Zayn. «Ja, jeg tror jeg går og legger meg.» Mumlet hun tilbake og sto opp. «La meg følge deg.» Sa Zayn og reiste seg etter henne. Ingen av de andre merket at de to vennen forlot stuen og gikk opp trappen, der de alle var for opptatt med sitt. «Du er vel sliten etter den lange bilturen så sent på kvelden, det er best du hviler deg skikkelig og er klar for morgendagen.» Sa Zayn. Rosie nikket sakte og kvelte et gjesp. «Jeg håper bare det stopper å snø så mye, så vi kan komme oss ut og finne på noe som vi endelig er her. Det hadde vært koselig å bare sett seg litt rundt i området.» Sa Rosie da hun kom frem til rommet. Hun snudde seg mot Zayn og møtte øynene hans. «Det blir jeg med på.» Svarte han. De smilte søtt til hverandre og fortsatte å stirre. Rosie sverget hun kunne se Zayns øyne lyse, hvorfor viste hun ikke. Han kikket henne ikke bar ei øynene for å ha øyekontakt, men det var noe mer, han viste henne noe med blikket, og Rosie svarte på samme måten. Hun følte seg varm, så varm at hun rødmet og kjente hjertet pumpe fortere. «Dessverre skal det vist snø i hele natt.» Sa Zayn stille. «Vi får håpe på det beste.» Hvisket Rosie og Zayn nikket. «God natt, sov godt. Jeg kan vekke deg i morgen, så lager vi frokost sammen?» Spurte han. Rosie gliste. «Avtale!» Sa hun og ga han et uventet (fra begge parter) kyss på kinnet. Rosie trakk seg fort bort og rødmen stakk henne i kinnene. «Sov godt.» Mumlet hun, før hun fort smatt inn døren til soverommet sitt og etterlot seg en like rød Zayn i gangen. 


Beklager at det tar tid mellom kapittelene, jeg prøver mitt beste for å ikke la det gå mer enn en uke, dere må bare være litt tolmodige! Og takk for at dere enderlig gidder å kommentere, det gjør meg lykkelig! 11 kommentarer på sist kapittel, woohoooo! Og unnskyld meg i dette kapittelet, det er nok noen skrivefeil og litt lite skildringer, men jeg er bare veldig trøtt idag. Men det er jo et søtt kapittel, de innrømmer begge to at de liker hverandre, og det er jo en start før det kommer noe mer. I neste kapittel blir det litt mer spenning, der det skjer noe litt dramatisk :)
Legg gjerne igjen detaljerte kommentarer, da blir jeg hoppende glad!
Og still spørsmål til spørsmålsrunden på min og fem av vennene mine her: http://randomkaos.blogg.no  Deres sjanse til å få vite alt dere vil om meg og de andre!!! :D
Også må jeg bare si takk til Stine som både har snakket med meg på snapchat og facebook i det siste; du er helt nydelig! Ble så glad da du postet innlegget i gruppen, for selv om det bare var et lite et som fortalte hva du syntes, så ble jeg helt varm inni meg og smilte som en idiot ned på skjermen! :) Tusen takk, du fikk meg virkelig til å smile litt ekstra idag <3 

Hva likte dere/likte dere ikke med dette kapittelet?
-Stine 

Snøstorm: Desember.

Om kommentarene ikke blir fler enn slik det var på de to andre kapittlene tar jeg oppbloggpausen igjen. Så jeg gir dere etkomprimiss: Jeg skal prøve å blogge minst en gang i uken om dere lover å kommentere på kapittlene mine. Dere er 34 i gruppa, og opptil 40 lesere på bloggen, så det burde være en enkel oppgave.


Kapittel 3: Desember.

Rosie leide på venninnene sine gjennom parken, mens hun observerte hennes tredje bestevenn som hang lykkelig i armen på kjæresten sin. Kulda var bitende rundt dem, og paret foran øynene hennes så ut til å finne varmen i hverandre. Selv trakk hun til seg så mye av kroppsvarmen til Josie og Hannah hun kunne, der de gikk fnisende på hver sin side av henne. «Åh, se på dem!» Utbrøt Josie da Harry og Sarah stoppet for å dele et kyss, og selv om Rosie fik lyst til å rynke nesen med tanke på hvor alt for søte de var, så kunne hun ikke annet enn å smile. Hun kunne se at hver gang de kysset, så var det som om fyrverkerier skjøt rundt dem, akkurat slik man ser i tegneserier. Og når de trakk seg fra hverandre, lente pannene sine mot den andres og kikket lengtende inn i hverandres øyne, så kunne man se kjærligheten de begge to utgjorde på lang vei. Det var nesten utrolig at de kun etter få uker sammen så så oppslukt og lykkelige ut med hverandre, og det hele var nesten litt vanskelig for Rosie å forstå. Hun hadde aldri kunnet sette seg inn i hverken Sarah eller Harrys posisjon, mye på grunn av at hun ikke egentlig viste hva det dreide seg om. Ikke hadde hun hatt noen lange, seriøse forhold, og heller hadde hun ikke funnet den rette noen gang. Ikke at hun forventet at personen skulle dukke opp når hun bare var i en alder av atten, det var vel derfor hun syntes kjærligheten mellom Sarah og Harry var bedårende og uforståelig.

Måneden nærmet seg sakte, men sikkert mot slutten, og allerede neste morgen skulle de bli kastet inn i desember. Rosie så ikke frem til en måned full av snø, og de glitrende lysene som hang rundt i leiligheten hennes og store deler av byen gjorde ikke det hele så mye bedre heller. Rosie hadde helt siden hun var tretten hatet måneden desember mer enn noen annen måned i året, mye på grunn av snøen, men også fordi i desember skulle det liksom være den «lykkelige»-måneden. Denne påstanden var selvfølgelig helt omvendt for Rosie, noe den hadde vært helt siden hennes store forelskelse hadde gjort det slutt med henne 13. desember 2007, og for en trettenåring tok hun bruddet ekstremt tungt. Siden den gang hadde det bare ballet seg på med brudd, men det virket som at hver gang hun endelig fant noen hun likte å være sammen med, så gjorde de det slutt på de verst tenkelige tidspunktene; som midt i juletiden. Rosie hatet ikke julen eksakt, bare ideen om den lykkelige tiden, som bestandig vendte seg mot henne. Dette året skulle det nok bli annerledes, tenkte hun. Nå hadde hun jo ingen til å vende henne ryggen på den måten.

«Rose.» Ikke før Rosie hadde rukket å snu hodet til siden kjente hun at noe under sålen hennes glapp, og like etter lå hun så lang hun var på bakken og kikket på snøflakene som drysset ned over hele byen. Hun lukket øynene da hun kjente smerten somskjøt inn i korsryggen og stønnet da hun prøvde å sette seg opp. «Rosie! Hvordan gikk det?!» Hannah og Josie som ikke hadde rukket å fange venninnen kastet seg ned på bakken med henne, og selv om de kjente snøen smeltet under knærne på dem og trekke seg inn i stoffet på buksene deres så ble de sittende. Hannah prøvde å hjelpe Rosie opp, men da hun protesterte med et klynk glapp de begge taket, og Rosie falt ned på rompa igjen. «Rosie, gikk det bra med deg? Dette er min feil, jeg skulle ikke ropt på deg når jeg viste at bakken var så glatt.» En busk av blekhvitt hår kilte henne i ansiktet da hennes nye, irske venn klemte henne bakfra. Niall Horan, en ett år eldre gammel gutt; like bekymringsfri og lyst seende på livet som en femåring, noe Rosie syntes var morsomt. Niall fikk henne bestandig i bedre humør, og etter at Harry hadde introdusert hen for henne hadde de vært uadskillige; Niall var storebroren hun aldri fikk! Rosie følte seg allerede veldig nær ham, noe som gjaldt resten av Harrys venner også, som hun nå så på som sine egne. Liam hadde (som Josie pleide å si) personlighet som en rose og utseende som en hundevalp. Rosie og ham kom godt overens, og Rosie nølte aldri på å spørre Liam om hjelp når det kom til fag; Liam var nemlig også (som Hannah likte å kalle ham) klok som en bok. Louis Tomlinson var enda en av guttene som hadde trengt seg inn i Rosies «ingen gutter»-skall, og han hadde virkelig kommet for å bli. Rosie hadde ikke ledd så mye noen gang som hun hadde de siste ukene, mye på grunn av Louis. Rosie hadde senere enn de andre blitt presentert for Louis, siden han var tjue år og hadde flyttet for seg selv med kjæresten til London, men han hadde kommet hjem igjen til Brigthon for å tilbringe ferien med vennene sine, og feire jul med familien. Louis hadde alltid en vits på lur, og kunne få humøret til Rosie, og alle andre, til å gå fra bunn i bøtta, til å renne over. Også var det jo Harry selv. Han var sjarmerende, godhjertet, søt, sjenert og utadvent på samme tid, og ikke minst sa var han en aldeles fantastisk gutt. Hadde ikke Sarah vært med ham, var Rosie sikker på at hun ikke kunne unngått å fått en liten forelskelse på den grønnøyde gutten, men hun hadde lett klart å hindre det uansett, for de siste ukene hadde tankene hennes vandret i helt motsatt retning av Harrys krøllete hår. Isteden fant hun seg selv druknet i tanker at sort, rufsete hår, mørkebrune øyne og et fortryllende smil. Det ledet henne over til hennes siste, nye guttevenn; Zayn Malik. Med hans to store øyne, flørtende smil, trillendelatter og mystiske trekk hadde Zayn sjarmert Rosie i senk, og nok en gang følte hun seg mo i knærne. Rosie lot seg selv se ironien i at det nettopp hadde vært Zayns melodiske stemme som hadde ropt navnet hennes og fått henne til å falle, noe han hadde nå hadde klart både psykisk og fysisk. «Rosie.» Ropte Zayn idet hun hadde kommet seg på beina, men bare ved lyden av stemmen hans banket hjertet fortere og hun mistet balansen. «Unnskyld, la meg hjelpe deg.» Zayn satte seg ned på huk ved siden av henne og hjalp henne forsiktig opp. Han støttet henne da hun endelig sto plantet med begge beina i bakken uten å sjangle etter skli på det glatte underlaget. Josie, Hannah og Niall trakk seg unna mens Zayn la armen om den smale midjen hennes og Rosie snek armen sin rundt skuldrene hans. «Uff, jeg hater vinteren.» Stønnet Rosie da hun beveget seg sakte fremover ved siden av Zayn. Med støtte fra ham klarte hun å holde seg oppe, og plutselig følte hun seg så varm at hun kunne nesten føle seg selv brenne opp. Kroppsvarmen hans ga kroppen hennes en behagelig varme, men med hjelp av forlegenhet over å ha falt rett på rumpa foran han og den kvitrende følelsen hun hadde i magen, brant kinnene hennes opp og fingrene hennes glitret der de hadde et klumsete grep på hetten på Zayns jakke. «La oss bare få deg inn i leiligheten vår.» små lo Zayn, mens han holdt ekstra hardt rundt Rosie, både for å forhindre henne i å falle igjen, men også fordi en liten og behagelig kiling hadde blitt vekket til liv inni ham.  

De satt hele gjengen trygt i leiligheten Zayn, Harry og Liam delte. Det var den gamle leiligheten Louis og Niall også hadde eid en gang, men da Louis flyttet ut dro Niall uka etter, da han bestemte seg for å skaffe seg sin egen leilighet på andre siden av byen, som var nærmere skolen han gikk på. Allikevel så satt de alle samlet i sofagruppen deres, Harry og Sarah som koset seg i en av de store stolene, Liam, Niall og Josie i to seteren og Zayn, Rosie, Louis og Hannah i treseteren. Peisen knitret koselig i bakgrunn og lyden blandet seg med latteren deres, de stille samtalene som gikk både på kryss og tvers av stuen og fnisingen fra Harry og Sarah. Rosie satt mellom Louis og Zayn med et teppe over seg, nystiftet til en av Nialls joggebukser (fordi de var de eneste som ikke skled ned på anklene når hun tok dem på) og en av Zayns store gensere. Genseren holdt henne varm, og bare lukten; en blanding av et mildt skyllemiddel og Zayns vidunderlige lukt, gjorde henne ør. Smilet hun hadde om munnen var noe hun ikke kunne forhindre, og Hannah, Josie og Sarah(når hun ikke var for opptatt av å spise opp munnen til Harry) sendte henne kjente blikk. De tre venninnene viste godt hva Rosie syntes om Zayn, og selv som de syntes han var en skikkelig kjekkas skjønte de det godt. Det hadde uansett tatt Rosie tre uker å innrømme det etter at hun ble kjent med han og resten av guttene, men da Josie hadde tatt henne på fersken i å segne hjertet rundt navnet hans i en av notatbøkene hennes i engelsktimen, hadde hun revet blokka fra henne og vist den til Hannah og Sarah som satt bak dem, mens Rosie rødmet. Etter mye snakk, sutring og klaging hadde Rosie innrømmet for venninnene sine at «JA! Jeg kunne ikke akkurat motstå han, det bare skjedde! Jeg er forelsket i ham!» Noe som fikk Josie, Hannah og Sarah til å holde øynene ekstra åpne hver gang Rosie og Zayn var i nærheten av hverandre.

«Til neste uke startet juleferien, da dere,» sa Liam og gliste. «Hva er årets planer?» En stillhet fylte rommet, og knasingen i peisen fikk Rosie til å føle stemningen som hadde grepet dem alle; jula. Den lykkelige jula! Medpeisen, de to stearinlysene på bodet, teppet hun hadde over fanget, kakaoen som oste i koppene deres og samlingen de ni vennene hadde laget fikk henne til å sukke av glede. Det var i alle fall noe ved jula hun likte, og det var venne- og familiefølelsene hun fikk av alle sammenkomstene. Hun fikk allerede vann i munn da hun kom til å tenke på familiemiddagene som ventet på henne de neste ukene, shoppingen med bestevenninnene sine og bare de avslappede stundene i «Ni-kløveren» hun nå var en del av. Kanskje kom julen til å bli fin dette året?! «Jeg har tenkt meg tilbake til Irland noen dager før selve julaften, men ellers har ikke jeg planlagt mye.» Sa Niall etter at han hadde tatt en sup av kakaoen sin. «Samme med meg,» sa Louis. «Tja, bortsett fra den delen med Irland da, jeg drar heller å feirer jul med Jessica.» De begynte alle å le av Louis da han gliste ivrig med tanken på å tilbringe julen med kjæresten sin. Så vidt Rosie viste hadde Louis og Jessica vært sammen i snart to år, etter å ha gått fra å være bestevenner til noe mer. De var (ifølge de andre guttene) det mest energifulle og morsomste paret i hele Storbritannia, så om Jessica var like morsom som det Louis var kunne Rosie si seg enig med dem. Louis hadde vist henne bilder av Jessica, og Rosie måtte innrømme at hun skjønte hvorfor Louis hadde falt for utseendet hennes. Hun hadde tykt, rett og langt hår, søte eplekinn og plettfri hud. Øynene hennes var i en lysende og gullaktig farge, og hun var umenneskelig vakker. Om personligheten var slik alle guttene beskrev den var Jessica ikke annet enn en helt perfekt jente. «Juleferien, ja... Da har vi vel ikke mange planer, jenter?» Sa Sarah og kikket på hver av jentene. Hannah ristet på hodet, og Josie trakk på skuldrene. «Jeg hadde tenkt meg over til Skottland for å besøke broren min.» Sa hun. «Kommer han ikke hit? Hva med moren og faren din?» Spurte Rosie. «Vi planla å feire jul i Skottland i år, denne jula er det uansett bare oss fire.» Josie smilte skjeft, og for alle andre enn Rosie, Hannah og Sarah så smilet bare ut som et lat gest, om de ikke viste historien bak det. Dette kom nemlig til å bli Josies første jul uten lillebroren sin. På nyåret havnet hele familien til Josie i en bilulykke på vei hjem fra en skiferie i Alpene, og selv om Josie, moren hennes, faren og hennes eldre bror slapp skadde fra det hele, sto det dårligere til med hennes to år mindre bror. Josie hadde alltid elsket lillebroren sin over alt i hele verden, så ting som en gang brringte dem sammen som en familie kom ikke til å bli det samme for henne noen gang. Og det var nok derfor hele Josies familie ville feire julen i Skottland; for å få en slags ny start på det hele.

Snakkingen hadde startet igjen, og Rosie og Zayn var fordypet i en samtale om hva de skulle kjøpe i julegaver til vennene sine, da det plutselig slo Zayn. «Hva ønsker du deg til jul?» Spurte han Rosie mens han rødmet svakt. Tanken på å gi noe til Rosie, noe av betydning, ga han sommerfugler. Han prøvde alt han kunne for å ikke begynne å fnise da Rosie dro et «tenke-fjes», men han kunne ikke la være å smile. «Hm...» Rosie beveget leppene fra side til side mens hun tenkte. Hun hadde ikke mange ønsker for julen, unntagen én ting, og den var hun for rett for å innrømme til Zayn. Det var tåpelig, noe av så liten verdi at han sikkert kom til å le av henne for det uansett. Likevel så hadde det betydd så mye! Rosie hadde ikke en gang sagt det til Hannah, Sarah eller Josie, men det eneste hun ønsket seg den julen var et kort. Et kort som skulle være personlig til henne, skrevet i håndskrift på rødt papir. Hun ville lest det nøye, studert hver linje mens hun bare nøt gleden over at noen tenkte nok på henne til å gi henne en gave som var direkte ment for henne! Venninnene hennes hadde hun fortalt at hun ønsket seg en genser, eller kanskje et par sko, for hun viste at de bare hadde ledd av venne om de viste sannheten. «Jeg vet ikke.» Løy Rosie med et blankt smil. «Hva med deg?» Zayn kikket ned i fanget sitt i skuffelse og trakk på skuldrene. «Samma her.» Mumlet han. Rosie skulle til å prøve å presse et svar ut av ham, da Harry plutselig spratt opp av stolen sin, noe som kostet Sarah til å havne på gulvet med et dunk. «Harry!» Klaget hun og kikket irritert opp på ham. «Unnskyld, søta, jeg mente det ikke!» Harry fortet seg å løfte henne opp igjen og satte henne i stolen. «La meg kysse det godt igjen.» Harry bøyde seg ned til henne og leppene hans møtte Sarahs i tre sekunder. «Jeg ble bare si ivrig da jeg fikk en god idee! Dere vet jo at jeg har snakket om at familien min har arvet en luksushytte på landet?» Harry var for ivrig til å vente på noe svar, så han trakk pusten igjen og snakket medet stort glis om munnen. «Mamma fortalte med at den står tom for folk resten av julen fordi deler av familien min heller ville tilbringe julen hjemme. Så hva om vi som ikke har noen planer tar oss en uke der oppe?» Rommet ble igjen stille og alle kikket på hverandre. Ideen låt nydelig i alles ører! Liam så frem til en fredelig ferie, Hannah kunne nesten ikke vente med å allerede finne frem julefilmene sine og ha maraton foran tven, og Harry og Sarah var fortapte i tanker om en hyttetur sammen. Rosie likte også ideen, noe Zayn så ut til å gjøre også. «Da ser det vist ut som om vi alle forlater Brigthon i juleferien.» Smilte Louis, og resten av gjengen nikket seg enige.



Så jeg bestemte meg for å poste innlegg, siden jeg ser på statestikken at jeg faktisk har lesere selv etter at jeg sa jeg ikke kom til å blogge! Og som jeg har sagt så er ikke gutta kjent i denne historien, og jeg har på en måte også skapt litt annet rundt dem. Louis er blandt annet ikke sammen med Eleanor (ikke det at jeg har noe i mot henne), men heller med en oppdiktet karakter med navnet Jessica. Guttene er alle, unntagen Niall, født og oppvokst i Brigthon, og Harry eier ikke en bungalow, men heller en luksushytte. Jeg vet at dette kapittelet var litt kjedelig, men det måtte til for å bli bedre kjent med karakterene. og som dere vet kommer denne historien til å være mer en kjærlighetshistorie enn en dramahistorie. Jeg har også valgt å dra julen inn i historien, og gjøre den til en slags julehistorie:) Passer bra siden det er 1 desember allerede i morra <3

Om kommentarene ikke blir fler enn slik det var på de to andre kapittlene tar jeg oppbloggpausen igjen. Så jeg gir dere etkomprimiss: Jeg skal prøve å blogge minst en gang i uken om dere lover å kommentere på kapittlene mine. Dere er 34 i gruppa, og opptil 40 lesere på bloggen, så det burde være en enkel oppgave.

Hva syntes dere? Klarer jeg å hente frem stemninger, eller er det noe jeg burde jobbe mer med?
Og noe jeg lurer på; Mer dialog,eller liker dere "historiene" jeg lager mellom de få replikkene? 

-Stine <3  

BLOGGPAUSE!

Har bestemt meg for å ta en varig bloggpause, grunnet at det er jul og jeg har nok med boken å gjøre for tiden. Føl gjerne for å snakk til meg på facebook, det er alltid koselig å snakke med directioners! Og det er lov til å dele ting i facebookgruppen også, bare det ikke blir for mye spaming ;) Håper alle dere kommer til å ha en fin jul, og kanskje vi bloggen igjen når blogglysten er tilbake <3

Stor klem fra Stine <3

Snøstorm: Harold.

Kapittel 2: Harold.

Snøflak og hagel kilte nedover vindusruten på rommet til Rosie, der hun lå innpakket i noen ullpledd og ventet på å sovne. Det var ikke bare den sterke hamringn mot ruter og vegger som holdt henne våken, men også den konstante nagingen av tankene som hadde plaget henne i over en uke. Grunnen til at hun lå våken til langt på natt det døgnet var enkel; morgendagen skulle nemlig gi henne svar på tankene hennes. Hun viste ikke om det var en god eller dårlig ting, alt hun viste var at morgendagen enten kom til å bli katastrofal eller skli like ubemerkelig forbi som den siste måneden hadde gjort.

"Rose, sover du?" Hannahs lette hvisking klartes så vidt å høres i det mørke rommet. Det var som om mørket tok tak i hviskingen og prøvde å dekke over den. Uansett kunne Rosie høre den der hun hadde dubbet av, og av en eller annen grunn var hun takknemlig for at venninnen hadde vekket henne. Hun kunne bare forestille seg hva slags grusomme mareritt som ville terget henne, noe som ikke akkurat hadde hjulpet på nervøsiteten. Dessuten var venninnene hennes flinke til å holde tankene hennes andre plasser, så distraksjoner fra tanker, søvn eller alt annet som gjorde at henne måtte være alene så hun på som god hjelp. «Jeg er våken.» Sa Rosie og satte seg opp i sengen. Hun lente seg bort til nattbordet sitt og skrudde på lampen. Et gult lys skjøv mørket vekk, og de to jentene kikket på hverandre. Hannah stirret intenst på Rosie, og bak ryggen holdt hun hardt rundt noe. Gjenstanden brant i hånden hennes, og hun merket hvordan lyset i rommet avslørte henne. All nervøsiteten, tvilen og uroen ble satt på utstilling, og Rosie gransket gjennom forstørrelsesglass. «Hannah, hva er det?» Rosie dro av seg dynen og hoppet ut av sengen. Hun gikk rolig bort til venninnen sin og slet med å holde balansen ettersom hun hadde reist seg for fort. Både mangel på søvn og den brå bevegelsen hadde gjort henne svimmel, og faktumet at hun ikke hadde spist skikkelig på en god stund gjorde det hele ikke særlig bedre. Omsider fikk hun ristet av seg svimmelheten og øynene hennes så ikke like uklart da hun sto ansikt til ansikt med Hannah.
«D-Det kom et brev.» Rosies mage vrengte seg og hun beit seg så hardt i leppa at litt blod piplet gjennom det lille mellomrommet mellom fortennene hennes. Hannah rakte hun brevet med en skjelvende hånd og skvatt da Rosie rev til seg konvolutten merket med hennes navn i en slurvete løkkeskrift. Hannah observerte med skarpe øyne og en klump i halsen da Rosie rev konvolutten åpen og trakk ut et blått kort. «Det var det jeg fryktet...» Mumlet Rosie. Kroppen hennes hadde inntatt en bedøvet fase, og selv om hun burde vært lettet over å slippe å vente helt til neste morgen med å finne ut svaret, kunne hun ikke unngå å føle seg fortapt. «Hva skal jeg gjøre? Jeg kan bare ikke dra dit, jeg kommer til å dumme meg skikkelig ut. Jeg viste at å forbli venner etter et brudd aldri kunne føre til noe godt.» Rosie ante virkelig ikke hvorfor hun hadde fått invitasjonen. Etter å ha slått opp med Mike, prøvd å være venner, for så å ikke se hverandre på nesten to hele måneder skulle man tro at dem begge hadde helt glemt hverandre, men det var ikke tilfellet for noen av dem. Rosie viste at denne dagen muligens kunne komme, og Mike hadde selv lurt på om han burde ha skrevet brevet, men etter mye om og men hadde han bestemt seg for å bare hoppe i det; Rosie var herved invitert i Mikes 19 årsdag.

Dagen etter satt Rosie, Hannah, Josie og Sarah rundt kjøkkenbordet i leiligheten sin og diskuterte alternativer. Foreløpig var det to ting som sto på listen for Rosies venninner; enten å sende Rosie til ex-kjæresten igjen, eller få henne til å avslå han med en blodig knyttneve. Uheldigvis for dem virket det ikke som om Rosie var begeistret for noen av alternativene. «Så dere foreslår at jeg enten drar på festen hans, eller at jeg lager skikkelig drama og sier nei?» Rosie hevet øyenbrynene da Sarah og Josie nikket ivrig og Hannah strøk henne medfølende på låret. «Begge delene er ille!» Utbrøt Rosie. «Jeg vil hverken dra i den dumme bursdagen hans eller gjøre det vanskelig for ham.» venninnene sukket. Sarah begravet hodet i hendene sine og Josie fnøs. «Hva om du spør om du får ta med deg noen?!» Spurte Hannah. «Han kan ikke akkurat nekte deg. Husker du ikke da han dro med seg Dylan da dere skulle ha filmkveld? Uhøflig, men han får tåle å få igjen.» Rosie nikket sakte. «Det kan gå.» Sa hun. «Og hva om denne personen er en annen gutt?! Det hadde blåst Mike av banen. Etter at han slo opp med deg så burde du vise ham hvor sterk du er. Vis han at det er haugevis med gutter som står i kø for å date deg.» Sa Josie og smilte. Rosie krympet seg av ordene. De passet så lite til henne at det gjorde vondt. Det var riktig at hun hadde hatt noen forhold gjennom sine 18 år, men hun hadde måttet jobbe for dem. Kjærlighet er ikke noe som bare kommer svevende med vinden. «Om det bare hadde vært så lett...» Hvisket hun og famlet med fingrene sine. Josie reiste seg og dumpet ned på fanget til Rosie. Hun kikket henne inn i øynene sine med hennes mystiske og glinsende brune øyne. «Å, men det er så enkelt, Rose.»

Etter nok en diskusjon hadde jentene fått Rosie inn i en kort rød kjole, høye pumps og krøllet hennes halvlange blonde hår i noen myke krøller. Sminken hennes var lagt elegant om øynene, og en lys foundation fikk hennes ellers så bleke og livløse hud til å stråle vakkert som prikkfritt porselen. Selv hadde jentene på seg sorte kjoler og pumps selv, mens håret deres var stylet i forskjellige frisyrer. Sarahs utemte og krusete hår var slettet ut og festet i en stam hestehale, mens Josie hadde latt sine brune lokker kile skulderbladene sine. Hannah hadde også rettet håret sitt, noe som sto i stil til hennes lange og slanke kropp. Rosie hadde alltid misunnet Hannah for utseendet hennes. Med den kroppen, de lange øyevippene og det søte smilet kunne ikke noen gutter slå blikkene vek fra henne, men uheldigvis kunne ikke Hannah fordra oppmerksomheten hun fikk. Hun var fornøyd med livet sitt som det var, og ville hun ha noe kjærlighetsdrama kunne hun for så vidt bare be Rosie fortelle om sine tidligere forhold.

De sto alle sammen klare ved utgangsdøren til leiligheten sin, da telefonen til Josie ringte. «Det er han! Jeg må ta denne jenter.» Sarah var forsvunnet like etter hennes glade utbrudd, og de tre andre jentene ga hverandre kjente uttrykk. Sarah hadde i snart én måned fått god kontakt med en gutt hun hadde møtt via jobben, og de hadde jevnlig dratt på kafédater og på kino, og med samtlige natta-meldinger og prat over telefonen hadde de fått god kontakt. Rosie, Hannah og Josie hadde enda ikke fått møtt gutten Sarah hadde kaldt for Harold. Det eneste Sarah mente de trengte å vite om gutten var at han hadde krøller og verdens nydeligste smilehull. Og det var for så vidt nok for de tre andre jentene for å se for seg gutten som så lett hadde kapret Sarahs hjerte. «Gjett hva!» Sarah kom tilbake med et stort glis om munnen. «Fortell det mens vi går.» Sa Rosie og lukket opp utgangsdøren. Hun lot venninnene gå ut før henne og låste døren etter dem. «Harold inviterte oss ut, alle sammen, han sier han har lyst til å møte vennene mine.» Rosie, Hannah og Josie så på Sarah og smilte. Det kom til å bli fint å se om bildet de hadde dannet seg opp i hodet av Harold passet til hans virkelige jeg. «Og det beste av alt; han tar med seg tre av kompisene sine også, og de er alle single. Om dere seg bort i fra Harry da, dere får ikke ham.» jentene lo mens de gikk ut av bygningen de hadde leiligheten sin i og satte kursen for diskoteket ikke langt unna. «Vent nå litt. Kalte du ham Harry? Hva skjedde med Harold?!» Utbrøt Rosie forvirret. Sarah lo og lenket armen sin sammen med Rosies. «Harold er bare det tåpelige kallenavnet jeg har gitt ham. Han heter egentlig Harry.» Sa hun og smilte.

***

Zayn satt mellom Niall og Harry ved baren og så på kompisene tulle og gulpe ned alkohol. Selv var han ikke i humør til å drikke, ikke å feste i det hele tatt, men Harry hadde overtalt ham om å gå med argumentet «du må møte jenta mi!». Og vanskeligere vardet ikke; Zayn måtte jo før eller siden møte jenta som hadde et godt tak om hjertet til kompisen hans. «Kom igjen Zayn, ikke heng sånn med hodet. Her, ta deg en øl.» Niall skjøv et glass fult av nyskjenket øl til ham, men Zayn sendte det bare videre til Harry, før han så seg om etter Liam. Han hadde i alle fall litt støtte i hans eneste venn som var avholds. Mens han ålte seg gjennom mengden som danset på dansegulvet for å nå over til andre siden av rommet der Liam satt og snakket med en gjeng andre gutter, følte han noen bumpet inn i ham. «Oi da, beklager!» Pep en lys jentestemme. Han kikket ned på jenten han hadde skumpet inn i og sukket. «Samma det .» Sa han og himlet med øynene. Han skulle til å snu seg igjen da jenta stoppet ham igjen. «Vent! Du har vel ikke sett en gutt med brunt, krøllete hår i det siste. Cirka så høy, stort smil og grønne øyne.» Jenta blafret med sinne delikate lange øyevipper. Zayn sukket og nikket, skjønte med en gang at hun snakket om Harry. «Jeg kan vise deg ham, følg meg.» Zayn begynte å åle seg gjennom mengden igjen, og kjente at jenta fulgte etter ham. Idet han hadde kommet seg ut av mengden grep jenta tak i ham igjen, og Zayn snudde seg. «Du må være Zayn?» Spurte hun. Zayn nikket. «Og jeg antar du er Sarah.» Sa han. Sarah nikket og tok et skritt til siden. «Dette er venninnene mine, Hannah, Josie og Rosie. Jeg går bort til Harry. Kom og hils på ham om litt da, jenter.» Sarah ga en klem til jenta med det krøllete blonde håret, hvisket henne noe i øret som fikk jenta til å rødmet. Zayn himlet med øynene inne i hodet sitt, det var bare så typisk jenter. «Jeg er Hannah, hyggelig å hilse på deg.» En jente som var nesten litt høyere enn Zayn selv rakte hånden ut mot ham, og Zayn hilste høflig på henne. «Zayn.» Allerede da Zayn hadde rukket å hilse på Josie var Hannah borte, og Josie forsvant like etter henne. Zayn beveget øynene bort til den siste jenta, med de løste krøllene og den trange rød kjolen på. Han svelget hardt da han kjente at blikket hans hadde glidd nedover henne i en litt for lang stund, noe jenta selv så ut til å merke. «Z-Zayn.» Sa Zayn sjenert og tok hånden jenta holdt frem. «Rosie, men bare kald meg Rose.» Plutselig var det som om musikk, og all lyd rundt dem stoppet opp, og Zayn kjente seg selv stivne da han møtte de grå øynene til Rosie. Hele sjelen hennes lå i øynene, og han kunne se så mange fortapte tanker ligge å svømme i de glitrende irisene hennes. Et smil smeltet om leppene hennes og en varm rosafarge ga liv i kinnene hennes. Zayns hjerte hoppet over noen slag. Han kunne bare forestille seg hvor mange hjerter denne jenta hadde knust, og uheldigvis kunne han nesten allerede føle seg selv briste av måten hun kikket på ham. Det var litt for typisk Zayn; selvfølgelig klarte han å falle for en jente han nettopp hadde møtt...



Dette var da rett og slett kapittel 2! Grunnen til at det tok litt tid er fordi jeg har funnet ut at jeg har litt viktigere ting å prioritere. Selvfølgelig elsker jeg dere blogg-lesere, men venner, familie, skole og boken kommer før denne historien. Har bestemt meg for å poste deler når jeg føler for det, og når jeg er fornøyd med et kapittel, uavhengi hvor mange lesere eller kommentarer jeg har. Selvfølgelig er det topp med kommentarer tilbake, det er noe av det som har fått meg til å fortsette med denne bloggen, men i og med at det slakker litt av har jeg heller lyst til å blogge for min egen del. Jegelsker å skrive, og deler det med dere fordi jeg harlyst til å la andre lese det jeg skriver :) <3

Gi gjerne meninger!
-Stine

Snøstorm: Kjærlighetskarusellen.

Kapittel 1: Kjærlighetskarusellen.

Det kom ikke akkurat som en overraskelse da Rosie åpnet døren en time tidligere enn det hun hadde tenkt hun skulle den kvelden. Med kun hennes halve hår ferdig bølget av en krølltang fant hun gutten med det askeblonde håret stående i uformelle klær i oppgangen til leiligheten sin. Med et dypt sukk børstet hun forsiktig av kjolen sin, før hun gikk til side og lot Mike, den blonde gutten, tre inn i gangen hennes. Rosie hadde allerede på følelsen av at Mike ikke hadde tenkt seg hverken å ta følge med henne lenger inn eller forlate leiligheten sammen med henne, som planen deres hadde vært helt siden forje Fredag da de befant seg på en koselig bortgjemt pizzarestaurant i en bakgate i Brigthon. Nei, det var av en helt annen grunn Mikes grønne øyne så vidt ikke klarte å flytte seg fra gulvet og møte Rosies ventende blikk. "Jeg, eh..." Mike våget å se inn i den gråøyde jentas øyne en lang stund, før han endelig fikk gjort hva han hadde kommet for å gjøre. "Jeg tror det er best om vi lar sist fredag være vår siste date, jeg vil at vi skal huske vår siste date som noe fint!" Som alltid prøvde Mike å lette på stemningen, vrenge noe som i bunn og grunn var sårt og trist om til noe glad og oppmuntrende. Dette var bare en av hundre grunner til at Rosie hadde falt for ham. Man skulle ikke tro at en byjente som Rosie noen gang kunne falle for Mike - gutten som hadde vokst opp med nærmeste nabo på en avstand av 1 kilometer fra seg. Men med en gang de to vidt forskjellige sjelene hadde fått øye på hverandre i baren Mike var ute og feiret flyttingen hans i, og Rosie var ute på en jentekveld, hadde de ikke kunnet tatt øynene fra hverandre.  Men nå; slik de sto i den enslige gangen, der det hang et billig maleri kjøpt fra et av markedene som hadde vært holdt i Brigthon tidlige den våren, kunne man ikke en gang tenke seg at Rosie og Mike en gang hadde vært mer enn bare venner.

"Jeg forstår." Rosie sukket og prøvde å holde et skjeft, men falskt, smil gående i ansiktet hennes. Det var en vane hun hadde med seg gjennom de sju månedene hun hadde leid rundt på Mike og vært stormende forelsket. Mike hadde alltid hat et slikt smil om leppene når de støtet på noen av Rosies venninner, og det som bare var ment som en høflig gest, hadde snart blitt en vanesak hos Rosie. Hun klarte lett å skjule alle sine virkelige følelser bak et lite smil. "Det er vel kanskje det beste, etter alt." Hun trakk på skuldrene, og så hvordan Mike fikk et likedannet smil som henne selv. "Jeg beklager at jeg ikke sa fra før," nølte Mike og hintet til både de forskjellige frisyrene som lå om hodet hennes, og hennes nye røde kjole. "Men jeg var usikker." Rosie trakk på skuldrene og gjentok seg selv. "Jeg forstår."

De klarte å overbevise seg selv og alle andre om at bruddet ikke skulle komme i veien for noen av dem; de skulle fortsette med jobbene og skolene sine - Rosie i den lille kaffe-cafeen på gatehjørnet 10 minutter unna leiligheten sin, og Mike studerende på universitetet for å bli regnfører. Og de skulle fortsette å holde kontakten, da som ikke noe mer enn bare venner. Etter bare en måned skjønte dem begge at dette ville bli en umulig sak. Rosie var innerst inne, og nok en gang, knust, og Mike klarte bare ikke finne lykken igjen med ex-kjæresten som en del av hverdagen sin. Deres store felles vennegjeng ble etter sju måneder sammen, splittet til deres før normale parter - Rosie med hennes tre venninner og Mike med hans to kamerater og en av deres mindre bror. Det viste seg at bruddet mellom det som var paret alle deres nære hadde trodd skulle ende opp som ektefeller, ikke bare hadde effekt på dem, men også deres medmennesker og personer de elsket.

"Rose, ikke tenk på det! Jeg og Ben var aldri noe tema uansett." Forsikret hennes ett år gamlere og Amerikanske venninne Josie henne om. Uansett hva det hadde sett ut som mellom henne og Ben, en av Mikes venner, og Rosies før så gode kompis, så var det ikke noe seriøst. "Jeg er uansett glad vi slipper Dylan og hans klengete lillebror Michale. De gikk meg på nervene med sine konstante vitser og hysteriske latterutbrudd." Rosies bestevenninne Sarah gjorde det klart for dem alle at hun var ferdig med både Mike og vennene hans, og Rosies siste venninne Hannah bekreftet enighet ved å nikke så hun fikk nakkesleng. Selv om Rosie var langt i fra fullstendig over Mike, følte hun seg lettet over å ha vennene hennes på sin side da hun valgte å la Mike forlate livet hennes for godt. Hun prøvde å berolige seg selv ved å si at de etter en stund uansett hadde mistet kontakten, så det kanskje var det beste å bare kutte det ut før de bygde seg opp bånd som var hardere å kutte senere.

Selv om det ikke var første gang Rosie hadde blitt etterlatt av en gutt på den måten, så føltes det like ille hver gang. Et nytt slag i magen, og et nytt blåmerke over brystet. Uansett om smerten av kjærlighetssorg var kjent for henne så ville det ikke si at den føltes noe bedre etter en stund med litt "helbredening" av kjærlighet. Om ikke så føltes det bare verre...

Et år og to måneder etter adjøet med Mike, så fant Rosie seg selv gråtende på skulderen til Josie. Venninnen hadde knapt nok ord å fortelle denne gangen, etter å ha funnet den gråøyde skjønnheten med tåresprengte øyne og et rødt merke på kinnbenet. Og da hun hadde lott fingertuppene stryker over det ferske merket på den bleke huden til Rosie, hadde jenta hikstet frem "Thomas!" til en forklaring. Det var ingen tvil om at Rosie hadde vært borti de fleste typer gutter, men denne gangen klarte ikke Josie finne ord som kunne ta bort både fysisk og psykisk smerte. Hun var redd for at denne gangen ikke skulle være den siste hun kom til å holde Rosie i armene sine, og viste ikke om hun skulle være lettet eller bekymret da Rosie forsikret henne om at: "Jeg skal aldri elske noen igjen. Jeg er ferdig med gutter, jeg er over kjærlighet!!" Kanskje fant hun litt trøst i det ved å forsikre Rosie om at kjærligheten ikke kom til å stoppe å vise seg, men at den etter en stund kom til å føles riktig og mye bedre. Men dette tvilte Rosie sterkt på.

***

Som med alt annet var ikke Rosie alene i verden om å være uheldig med kjærligheten, for bare noen mil unna henne satt nemlig en gutt med samme problemet. Zayn Malik var ikke bare gutten som hadde trodd siden han var liten at ingen jenter ville forelske seg i ham noen gang, men han var også gutten som fryktet kjærlighet mer enn noe annet. Etter hans første forhold med ei jente som så ut til å gjøre han overnaturlig lykkelig, endte det bare med at han løp gråtende hjem til mor etter at jenta hadde slått opp med ham under en overnatting de hadde en varm sommer-helg. Men hjertet hans var snart klar for en ny runde på karusellen, og bare ett år senere fant han seg selv så lykkelig beruset på kjærlighet at han glemte alt annet rundt seg. Den ett år eldre jenta Sally så ut til å være "den rette", og i en alder av seksten var han fast bestemt på å gifte seg med henne om noen år. Men planene hans tok raskt vendinger da han fikk høre ryktene om Sally som hadde hatt seg med skolens mest populære gutt. Rykter som ulykkeligvis viste seg å være sanne.

Og når Zayn trodde han ikke kunne bli knust på verre måte, så hadde han aldri trodd at han skulle ta sin kjæreste gjennom ett helt studieår med buksa nede i bestekompisens leilighet. Det hele endte med to hjerteskjærende brudd for Zayn det året; både med kjæresten og med kompisen hans.

Selv etter to år hadde ikke Zayn kommet over skrekken av å bli forlatt enda. Selv hadde han gjort det slutt med to jenter gjennom årene siden han selv ble knust, bare i frykt om at de skulle gjøre det samme mot ham som det hans tidligere kjærester hadde gjort. Zayn hatet seg selv for å såre andre på den måten, for han viste så godt hvordan det føltes! Men uansett så kunne han bare ikke la seg selv gå igjennom enda en omgang med slik smerte. Han fryktet ikke bare å bli knust, men også kjærligheten. Han ble alt for fort lurt til å tro at han ble elsket, og selv slapp hjertet hans inn mennesker for lett, noe som hadde endt i vonde og mørke dager for Zayn.

En dag han satt i stuen i leiligheten til en av hans fire bestevenner Liam, så lot han seg selv kikke rundt på kompisene sine. Louis, Zayns morsomme venn, hadde snart vært sammen med kjæresten sin Eleanor i ett helt år. Niall, Harry og Liam som var single, hadde fortsatt noen jenter de holdt et ekstra godt øye med, og selv om Liam nylig hadde gjorde det slutt med kjæresten sin gjennom to år, så var det nære venner og snakket ofte. Liam var ikke knust. Louis var lykkelig med en brunhåret og vakker jente i armene sine, og Niall og Harry var begge lykkelig forelsket. Zayn så hvordan andre klarte å finne kjærligheten, eller hvert fall unngå å la den knuse seg, og tenkte: "Hvordan klarer de det?" Det var den kvelden det gikk noe opp for Zayn: "Kjærligheten var bare ikke hans greie, og aldri kom den til å bli det heller".

Tumblr_mdjnq61xls1ren7zmo1_500_large
Dette var da første kapittel. Håper dere etterhvert klarer å identifisere dere og føle like mye gjennom Rosie som dere gjorde med Lucy. Ellers skal jeg ikke si så mye mer om denne delen, den er antagelig litt basic og en smule kjedelig, men det er for å komme igang og bli kjent med bakgrunnen til karakterene. Hadde blitt utrolig glad om folk gadd å tipse andre om bloggen; sier aldri nei til fler lesere! Si ifra til venner eller bekjente om at jeg skriver en ny historie, hadde betydd mye! Eller legg dem til i blogg-gruppen HER!

Hva syntes dere om første kapittel?
-Stine 

Info om Zayn-historie!

Som alltid starter jeg en ny historie med et kort info innlegg, noe som er spesielt viktig denne gangen siden den ikke kommer til å bli som noen andre jeg har skrevet.

1. Historien kommer til å handle om Zayn. Selvfølgelig er de andre guttene også med, men hovedpersonene er Zayn.

2.
Jeg kommer til å skrive i Han/hun synsvinkel, og det blir en historie med skildringer og andre virkemidler.

3.
I denne historien er Zayn og de andre guttene ikke kjent! De er ikke i et band sammen, men kjenner hverandre gjennom andre ting. Derfor er dette en historie der Zayn ikke har berømmelse, ikke er kjendis, men bare er seg selv.

4.
Det kommer til å bli mer romantikk, og ikke like mye drama. Selvflgelig blir det dramatiske handlinger, men historien vil holde et litt lavere tempo og virke mer naturlig.

5.
Jeg har fått veldig mye å gjøre i det siste, både på skolen og på fritiden. I tillegg har jeg korekturen på Don't let go å jobbe med, så denne historien vil gå i mitt tempo. Jeg lover ikke oppdateringer hver dag, men så ofte jeg får tid.

6. Det eneste dere får vite er at historien kommer til å hete Snøstorm.





Det er dette man kaller slurv med redigering, men bare noe jeg satt sammen på ti minutter i Photoshop som beskriver historien litt. Dette er det eneste hintene dere får :) Første kapittel kommer i morra!

Høres historien grei ut?
Hvem kommer til å lese?
-Stine

D.L.G 2: Please stay - kapittel 30 (siste kapittel).

Da er siste kapittel her! Dere aner ikke hvor tirst det er å innrømme at jeg ikke kommer til å skrive mer om Lucy, Bella, Emmett og resten av den gjengen. Jeg må takke alle som har lest historien, men spesielt Aasne (Du var faktisk den strste grunnen til at det kom en sesong to om Lucy, Niall og Zayn), Sophie, Hege-Eline, Nora, Kaja og Benedikte. Dere har virkelig støttet og betydd mye for meg mens jeg skrev dette, og jeg håper inderlig at dere fortsetter å lese min neste historie. Tusen takk til alle dere "spøkelses-lesere" der ute også, selvom dere ikke kommenterer vet jeg at dere er der, og bare at dere leser betyr mye <3
Ta et siste farvel med Lucy, Niall, Zayn, Harry, Liam, Louis, Bella og Emmett i denne historien :'( Guttene kommer der til å se igjen, men snart får dere møte andre personer. Håper dere har likt historien og........... håper der ikke kommer til å gråte, være alt for trist eller hate meg når dere leser slutten...


Kapittel 30: Det ender i et valg.

Hverken Harry eller Lucy viste hva de skulle si slik det sto til med dem der de satt ovenfor hverandre i den lille kafeen nede ved elven. De hadde allerede snakket i nesten to timer i strekk hver; om hva Harry gjorde i Paris, hvor Lucy studerte og hva som fikk henne til å flytte. Lucy hadde svart med øynene begravet i bordplaten «jeg trengte en ny start», og Harry forstod. Han var kjapp på å bytte tema også, noe han selv var glad for og noe Lucy ikke hadde det granne i mot. Etter en lang stund der praten fløyt som sildrende bekker fra dem begge var det plutselig blitt tørke. Lucy kjente hvordan den myke og varme stemningen rundt dem var blitt dempet, stearinlyset foran dem på bordet hadde sloknet og hun klarte ikke møte de grønne øynene til gutten som en gang var en av hennes nærmeste. Harry hadde det på samme måte; han følte rommet ble kaldere så snart stemmene deres hadde hvilt i to lange minutter, og de viste begge hva som måtte komme. De ventet begge bare på at den andre skulle starte.

«Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne... Jeg mener, eh... Fortell meg hvordan Niall har det?» Lucy lukket øynene og svelget. Hun var usikker på om hun ville vite svaret, for det var kun to alternativer; Niall kunne ha det fint eller dårlig, og begge alternativene virket knusende på henne. Kunne Niall ha gått videre, glemt henne, bare stengt henne ute og funnet en annen han var lykkelig med? Det gikk et jordskjelv gjennom hjerteroten hennes, men med tanken på en lidende og ulykkelig Niall følte hun virkelig at det verket i venstrepartiet av brystkassen sin. Hun slo hånden mot brystet og lot som hun justerte på jakkekragen, når det hun egentlig gjorde var å forsikre seg om at hjertet hennes ikke nettopp hadde falt ut av brystet hennes.
«Helt ærlig?» Harry bet seg i leppa. Lucy nikket tvilende. Harry sukket og den stive holdningen som hadde lagt seg på skuldrene hans forsvant. Isteden falt albuene hans mot bordflaten og han famlet fingrene sine inn i noen bustete krøller. «Jeg tror han er i ferd med å miste seg selv.» Lucy rynket brynene og lente seg nærmere Harry. De kikket hverandre dypt inn i øynene, der Lucy håpet å finne svarene hun trengte så inderlig å vite.
«H-hva?» Stammet hun frem. Harry sukket igjen og trakk på skuldrene.
«Etter du dro...» Han rynket brynene da han utalte det siste ordet. Han hadde aldri opplevd at Lucy dro noen steder, hun mer eller mindre forsvant; forduftet som om hun ikke noen gang hadde levd. Aldri tok hun telefonen, og Harry hadde til og med prøvd å nå faren og søsteren etter et parr uker med uro og frykt for at noe kunne ha skjedd, men til ingen nytte. «Da du forlot Niall, Zayn... Oss alle. Ja, etter da har ingen av oss vært oss selv, spesielt ikke Niall. Liam, Louis og jeg kom oss etter sjokket av at vi ikke kom til å se deg noe mer, det måtte bare gå opp for oss, og etter noen dager med tenking og stillhet var det meste som før for oss, men Niall og Zayn...»
«Hvordan har Zayn det?» Avbrøt Lucy. «Hva med Niall, har han det bra?» Harry bet seg i leppa.
«Du kjenner Zayn, han er ikke typen til å dele følelsene sine, men skal jeg si meg helt ærlig så tror jeg at selv om han oppfører seg som om alt er greit, så er han såret på innsiden. Jeg tror jeg hørte han gråte på rommet sitt for noen uker siden, og da jeg spurte han om det dagen etter svarte han meg ikke. Etter da har han vært som en slukket lyspære.» Harry tok en pause og så noe som lignet håp i ansiktet til Lucy. «Med likhet til Niall så virker det som om alt går greit, men selv naive meg skjønner at det bare er spill. Smilet hans rekker aldri opp til øynene, han ler mer enn han gjorde før, men latteren er som om den bare ligger i strupen hans, han må presse den opp. Jeg vet at Niall lider, han var helt borte fra verdenen den første måneden, det er først nå i det siste han har tatt seg sammen. Han gjør det for fansen, og oss guttene.»

Lucy ristet på hodet, noe som kostet en liten tåre til å løsne fra øyekroken hennes.
«Det var meningen at ting skulle bli lettere. Jeg håpet de skulle komme over meg begge to, finne noen bedre og bli lykkelige.» Harry bøyde seg over bordet og tørket tårene som trillet nedover kinnene hennes. Han hysjet mykt og lavt på henne og strøk henne over håret mens hun kvelte hulk etter hulk.
«Lulu, jeg tro det er på tide du ser sannheten i øynene. Du har to sjelsfrender som ikke klarer å gi slipp på deg, og jeg vet du ikke har gitt slipp på dem du heller. Det eneste du gjorde var å gi opp, du ga deg midt i krigen, så nå syntes jeg du skal gjenoppta kampen og avslutte krigen du en gang startet.» Lucy kikket på Harry gjennom tårevåte øyne. Hun gjenkjente det skjeve smilet som kilte han på leppene og noe i magen hennes fikk henne til å knyte seg. Som hun hadde savnet det smilet, som hun hadde savnet han!
«Hvordan?» Hvisket hun og tørket tårene sine. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke om jeg klarer.» Harry smilte bredere og reiste seg fra stolen sin. Han slang på seg kåpen sin og dro Lucy opp på to bein, før han hjalp henne på med jakken og plasserte luen hennes på hodet.
«Ingen kjemper sine kamper alene, du har meg!» Gliste han. «Og det du skal gjøre er det du alltid har gjort. Husker du hva du gjorde den siste natten da du overnattet i bungalowen min for alle de årene tilbake, da du først møtte meg?» Lucy ristet nølende på hodet. «Du brukte det forvirrende hjertet ditt, Lulu! Og det er akkurat det du skal gjøre nå.» Harry dro Lucy med seg ut av kafeen, men så snart de var ute i kulden bråstoppet hun.
«Hva om jeg roter det til igjen.»
«Man lærer av sine feil, og du har allerede gjort en av de største i ditt liv. Og jeg vet du ikke kan tenke deg svaret, men når du ikke vet det...» Harry tok et skritt nærmere den brunøyde jenta og grep om hennes kalde, ensomme hånd. Han førte den opp til brystet hennes og stirret på henne. Frostrøyken fra dem begge blandet seg og lekte i den kalde luften. «Så føler du det.» Harry ventet ikke på at Lucy skulle åpne munnen og stamme et svar tilbake, isteden dro han henne bare med seg og mot det han håpet kom til å avslutte det hele; en ende, og en ny start.

***

Hjertebank og strømmende blod var det eneste som kunne høres i Lucys øre da hun etter en times venting hadde tatt til seg motet og tatt heisen opp til åttende etasje. Det hadde tatt henne både styrke og tid da hun sto mellom dørene; rom 809 og rom 811. Hun prøvde å tenke, men hjernen hennes kollapset og hun tenkte bare svart. Lucy prøvde å føle, men det var så vanskelig. Hun tenkte på konsekvenser, handlinger og ikke minst hva som kom til å skje med en gang hun hadde bestemt seg. Harry hadde sagt til henne det er ikke snakk om å bestemme seg, du vet allerede svaret, bare finn det i deg. Det ligger i hjertet. Der sto hun og skulle velge hvilket rom, hvem gutt; og alt kom til å forandre livet hennes. Men var det virkelig å velge? Lucy prøvde å skru seg selv helt av. Hun lukket øynene og pustet bare. Hun lyttet til hjerterytmen sin og håpet den skulle dunke et svar for henne. Hun kunne kjenne seg selv drukne i hjertet sitt. Hun så minner passere, hørte stemmer le og snakke, men alt hun ville ha var svaret. Hvor var svaret?!

«L-Lucy?» En tynn og skjelven stemme fikk det til å eksplodere i brystet hennes og i sjokk slo hun opp øynene. Som for alle de årene tilbake, da hun hadde møtt Harry, Liam, Louis og Zayn for første gang, følte hun det brune i sine iriser ble sugd inn i et parr andre øyne. Et par brune. «Tuller du med meg, er det virkelig deg?!» Før Lucy rak å svare hadde Liam kastet seg rundt henne og spant henne rundt i luften.
«Liam.» Et fnis slapp ut mellom leppene hennes og hun klarte ikke la være å klemme han hardt tilbake. «Jeg har savnet deg.» Liam slapp henne ned og kikket på henne før han plantet et vått kyss på hodet hennes.
«Lille, dumme Lulu...» Han sukket. «Hva gjør du her?» Da Lucy skulle til å svare ble hun avbrutt av en melodisk stemme. Den bygget seg opp i personen og forlot ham som de reneste toner. Lucys hjerte plapret i brystet hennes og hun mistet fullstendig pusten da det dukket opp en person bak Liam.
«Lu... Lucy?» Niall kikket sjokkert bort på jenta som sto som en strek rett foran ham. Hun var nesten ugjenkjennelig, og hadde han sett henne bakfra hvilken som helst sted hadde han ikke trodd henne om hun presenterte seg selv. Til og med ikke om han kikket på resten av henne, bortsett fra øynene. Som på alle andre mennesker lå sjelen hennes i øynene, og Niall var hundre prosent sikker på at det var henne. Hans livs store kjærlighet.

***

Siden det var nyttårsaften var alle i hele Paris i hast med ett eller annet, og det var ingen unntak for Bella og Emmett heller. Ikke nok med at de skulle hjelpe til med å gjøre klar en fest i toppetasjen på The Hotel de Banville, der en god venn av dem hadde leid en leilighet for å holde en stor nyttårsfest, men Lucy hadde også forsvunnet. Ikke tok hun telefonen, noe de hadde funnet ut etter å ha prøvd å ringt henne hele tjuetre ganger fordi hun hadde gjemt den mellom sofaputene. Ikke var hun hos noen av klassekameratene deres, og til og med ikke hos Ross. Bella og Emmett hadde gitt opp for ideer, da det plutselig slo en tanke ned i hodet på Emmett.
«Bella?» Spurte han og kikket bort på henne. «Du har vel ikke tilfeldigvis nummeret til en av guttene; en av dem i One Direction?» Han følte det ble helt feil å snakke om dem med navn, selv om han følte at han kjente dem godt fordi Lucy hadde flere ganger vannet ut til ham om følelser for spesielt to av dem.
«Jo, jeg har det. Men du tror vel ikke hun kan være med en av dem?» Bella nølte, men fant frem mobilen sin. «Så hvem av dem skal vi ringe?»
«Prøv å få tak i... Harry. Hun kan umulig ha turt å møte igjen Niall eller Zayn enda, og tatt valget hun skulle gjort for lenge siden.»
«Om hun noen gang kommer til å velge.» Hvisket Bella, før hun fant frem nummeret til Harry og trykte ring med en nølende finger. Hun merket ikke at hun holdt pusten før none svarte i andre enden og forventet et svar fra henne også.
«Harry! Det er meg, Bella Smith, en av vennene til Lucy...» Bella håpet inderlig at Harry husket henne, på den måten slapp hun å forklare seg, og om han ikke gjorde håpet hun bare at han var grei nok til å bare stole på henne.
«Hei, deg husker jeg!» Sa Harry muntert. «Hvordan går det?»

«Det kunne gått bedre, i alle fall om jeg viste hvor Lucy var.» Sekunder ble til minutter og stillheten rundt Bella ble uutholdelig. Harry trakk kort pusket og sukket.
«Hun ordner opp.»
«Har hun valgt?» Bella hevet brynene og av en eller annen grunn følte hun magen sin slå knute på seg.
«Det var ikke et valg, hun kom til å gjøre det uansett. Og jeg lover deg, hun gjorde det riktige. Jeg vet at de begge kommer til å bli mer eller mindre lykkeligere igjen.»
«Men... Hva med Zayn?»
«Jeg sa da ikke at hun valgte Niall?» Svarte Harry forvirret. Plutselig hørtes et rabalder i bakgrunnen i andre enden av telefonen, etterfulgt av rop og tramping. «jeg må gå. Lucy er på Banville hotell, vi feirer nyttår på takterrassen, møt oss der?» Harry ventet ikke på svar, og det siste Bella hørte før linjen ble brutt var enda høyere rop og ordene jeg elsker deg ikke, jeg har ombestemt meg, det hele var en tabbe!

***

Snøen trikket på kinnene til Lucy og hun hakket tenner, ikke bare på grunn av kulden, men fordi kroppen hennes ga etter. Dagen hadde vært lang, og endelig skulle en ny dag begynne, det gjenstod bare femten minutter, noen raketter og nyttårsløftet. Lucy hadde enda ikke bestemt seg for hva det skulle være.
«Er du kald? Kom her.» Niall la en hånd om skuldrene til Lucy og kjente kroppen hennes vibrerte under seg. Han beit seg nervøst i leppa mens han kikket på henne. Hun hadde dratt hjem for en time siden for å stelt seg og kommet tilbake i en lilla kjole. Hun så strålende ut, hun skinte og brant som en stjerne. Likevel kunne Niall se at innsiden hennes var noe helt annet. Hun var knust, og det ilte og sved å se på henne på den måten. Enda verre var det at han viste at han selv var grunnen til smerten.

En time tidligere:
Noen ganger er stillheten svaret på alt, den sier mer enn noen ord kan si. Etter en time med lyden a susing og myke fottrinn mot teppet hadde Niall satt seg ned ovenfor Lucy igjen og kikket henne dypt inn i øynene.
«Jeg var redd, skjønner du det? Tenk om noe kunne skjedd med deg!» Han la hendene sine over hendene hennes på bordet og hun sukket.
«Niall, jeg vet...» Hvisket hun og tørket tårene sine.
«Jeg kunne beskyttet deg de siste månedene, du er klar over det?!»
«Jeg vet...» Niall sukket av synet. Tåre etter tåre trillet nedover kinnene hennes i anger og Niall tørket dem bort.
«Jeg er villig til å beskytte deg resten av mitt liv.» Han kikket henne inn i sjelen og hun kikket på ham.
«Men jeg fortjener det ikke.»
«Du fortjener en sjanse til, like mye som jeg fortjener en.» Niall smilte skjeft. «Vil du det? Tror du vi kunne prøve igjen?» Frykt og nervøsitet vokste i ham og han grep klamt rundt hendene hennes. Han ville ikke gi slipp uansett hva svaret var.
«Jeg håper det, for jeg vil.» Niall kunne se noe i øynene henne gnistret og da Lucy åpnet munnen sin igjen stoppet hjertet hans. «Jeg elsker deg Niall, jeg stoppet aldri å elske deg.» I det øyeblikket lente de seg begge mot hverandre og da leppene deres møttes var det som om stormen tok en vending til en lys og glad sommerdag. Sommerfuglene danset i magen til Niall, og det kriblet helt ut i fingertuppene til Lucy. Det føltes så perfekt, som om ingen ting noen gang hadde vært galt eller skulle bli det. Men som alltid, gikk ikke ting som de begge håpet.

Døren åpnet seg inn til rommet der de sto og klemte hverandre, Niall som holdt fast for harde livet, og Lucy som ikke turte å slippe taket. Det eneste som fikk henne til å slippe var gispet som gikk gjennom rommet.
«Lucy?! Hva-men.... hvordan?» Niall og Lucy slapp forsiktig taket om hverandre og snudde seg mot døren, der en forskrekket Zayn stod og kikket på dem. Han fikk ikke merkelig nok en slags deja vu. Han hadde opplevd dette før, men ikke på samme måte. Sist gang han hadde funnet Niall og Lucy etter at de hadde ordnet opp med hverandre hadde han blitt knust av sorg, men ikke denne gangen. Isteden boblet raseriet i ham. Men tre korte setninger forlot han rommet, noe som var nok til å slå sprekker i isen som hadde frosset fast hjertet til Lucy «Jeg elsker deg ikke, jeg har ombestemt meg, det hele var en tabbe!»

5 minutter til midnatt:
«Jeg går for å hente en jakke til deg, ok?» Niall kysset Lucy varmt på tinningen og hun smilte smått og nikket.
«Ok.» Niall snudde for å gå, men Lucy grep tak i ham. «Og jeg elsker deg.» Innrømmelsen fikk Nialls hjerte til å slå fyr, kinnene hans rødmet til rosa epler og øynene hans skinte i tårer.
«Jeg elsker deg også.» Han kysset henne fort igjen, før han gikk. Lucy ble stående og kikke mot himmelen. Hun prøvde å fokusere på det viktige; vaglet hun hadde tatt den gangen for flere år tilbake, og nok en gang gjentatt. Hun viste det var det riktige, men likevel ville hun spole tilbake tiden. Hun ville endre sin største tabbe; å la Zayn falle for henne. Hun kunne ikke fordra seg selv for å la ham gjøre det, det hele var jo hennes feil. Og ordene han hadde skreket til henne tidligere den dagen beviste bare hvor hardt skaden hennes hadde truffet ham. Hun ville gjort hva som helst for å gjøre deg godt igjen for ham, for å vise ham at hun elsket ham, men ikke på samme måte som med Niall. Hun ville bare ikke knuse ham igjen, og der hadde Zayn gjort det lett for henne; han knuste henne før hun rakk å gjøre det enda en gang.

«Ett minutt til rakettene!!» Lucy hørte Harry rope ut, og hun gikk litt nærmere folkemengden som sto og kikket mot Eiffeltårnet. Om bare noen sekunder kom himmelen til å flamme og eksplodere i farger. Hun begynte å kikke seg om etter Niall, men kunne ikke skimte hans blonde hår noen steder. Isteden så hun overraskede nok Bella og Emmett holde rundt hverandre, fjesene nært hverandre og nesene berørt av hverandres. Hun smilte av synet; det var slik Niall og henne hadde startet, kun venner, som endte i ung og sterk kjærlighet. Lucy fikk revet blikket sitt vek fra dem for å gi dem sitt privatliv, da øynene hennes plutselig festet seg i noen brune.
«Lucy, unnskyld for at jeg ropte på deg istad, jeg mente ingen ting av det jeg sa, du har fortsatt en spesiell plass i hjertet mitt.» Lucy svelget og nikket halvt.
«Du har en spesiell plass hos meg også Zayn. Jeg beklager alt jeg har gjort mot deg, du fortjener det ikke.» Lucy kikket ned på hendene sine, men Zayn løftet opp haken hennes.
«ikke si det. Du har fått meg til å føle noe så sterkt ingen andre har gjort før, og jeg har lært mye av det. Jeg viste ikke at det gikk an å elske noen så høyt. Zayn svelget tungt. «Jeg viste ikke at det gikk an å elske en person man egentlig burde hate for all smerten den har kostet en.» Lucy kikket rart på ham, men da han kremtet og knærne hans plutselig ga etter var ikke lenger forskrekket noe som fantes i ansiktet hennes. Hun var totalt målløs. «Gjennom hat og glede så har jeg, og vil jeg alltid elske deg, spørsmålet er bare om du lar meg. Lucy...» Zayn tok et dypt inputs. «Vil du gifte deg med meg?» Lucy slo øynene opp og ordene satt fast i strupen hennes. Zayn kikket opp på henne, og Lucy måtte lukke øynene og riste på hodet for å se om hun var våken. Hun lot blikket gli rundt. Nei, hun var våken, dette skjedde virkelig, alle sammen var der, til og med... Niall. Med en gang øynene hennes festet seg i hans ble kroppen hennes nummen. Niall kikket på henne, så på Zayn. Han kom mot dem med lange skritt, la jakken han hadde i den ene hånden over skuldrene til Lucy, smilte svakt til henne og stoppet. Lucy ventet på at noe skulle skje, at noen skulle riste henne våken og da Lucy endelig trakk pusten for å svare på spørsmålet til Zayn, ristet Niall stille på hodet, kysset Lucy på pannen, og forsvant inn i mørket idet rakettene sprakte og regnet over himmelen.

Tumblr_mdhsb6dipp1rx5y0zo1_500_large

Det er vel noen som hater slutten og kommer til å si noe om det, men det er jeg forbredt på; skriv alt dere føler om dette siste kapittelet. Enten om dere liker det, syntes det var trist, hater det eller syntes slutten var dårlig. Det er en åpen slutt, ja, og jeg vet mange hater slikt, men selv liker jeg det, og jeg håper dere kan bruke fantasien deres og tenke dere videre.
Jeg har allerede startet på en ny historie, og den er om Zayn og kommer første del på fredag eller i morra :)
Si alt dere mener om dette kapittelet! :)
-Stine


Les mer i arkivet » November 2013 » Oktober 2013 » August 2013

, Skien

Hei! På denne bloggen legger jeg ut historier om One Direction. Akkurat nå skriver jeg historien A story to remember, som er om Harry! Håper du liker historien og kommenterer <3


    Jeg heter Stine, er 16 år og kommer fra Skien. Jeg er en stor Directioner, og laget derfor denne bloggen i april 2012. Elsker å skrive, og denne bloggen er en fan fiction blogg for One Direction.

    + Legg meg til som venn


Kategorier

  • » 1D Noveller
  • » A story to remember (Harry)
  • » And then I met you
  • » Blogg
  • » Don't let go 2: Please stay (Niall).
  • » info
  • » konkurranse
  • » My secret
  • » Pinky promise (Harry)
  • » Snøstorm (Zayn).
  • » Still The One (Louis)
  • » what makes you beautiful (Louis)


  • Arkiv

    November 2013 Oktober 2013 August 2013 Juli 2013 April 2013 Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012


    hits